Henrik Arnold Wergeland

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Leksikon: Nicolai Wergeland Prest og eidsvollsmann. Foreldre: Lærer og klokker Halvor Lassesen Beraas, senere Vergeland (1755–ca. 1790) og Augusta Antonette Jonsdatter Nedervold (1759–1810). Gift i Kristiansand 19.8.1807 med Alette Dorothea Thaulow (10.12.1780–14.8.1843), datter av by- og rådstueskriver Henrich Arnold Thaulow (1722–99) og Jacobine Chrystie (1746–1818). Far til Henrik Wergeland (1808–45), Camilla Collett (1813–95) og Oscar Wergeland (1815–95); svigerfar til Jonas Collett (1813–51); farfar til Hagbart Wergeland (1854–1917, se NBL1, bd. 18); morbror til (Harald) Nicolai Storm Wergeland (1814–93, se NBL1, bd. 19). Nicolai Wergeland er kommet naturlig i skyggen av sine to usedvanlige barn, Henrik og Camilla. Men i sin samtid var han selv berømt, først som pådriver for et norsk universitet og deretter for sine skarpe, men kontroversielle standpunkter i politikk og kulturliv. Wergeland var av bondeslekt og fikk døpenavnet Niels; etternavnet Vergeland var hentet fra oldefarens gård i ytre Sogn. Faren var lærer og klokker i Hosanger, han kom i konflikt med bygdas danskfødte prest og drog 1784 med familien til Bergen for å starte krambuhandel. Da forretningen gikk konkurs, tok faren hyre på et skip i utenlandsfart, og ingen hørte noe mer fra ham; han antas å ha omkommet på sjøen. Moren satt tilbake med tre små barn, men den evnerike Niels fikk gå på skole takket være litt støtte fra grandonkelen Niels Wergeland, en pensjonert offiser, og lokale patroner i Bergen. På katedralskolen hadde han friplass, og 1799 ble han dimittert til universitetet i København. Møtet med overklassen i hovedstaden skapte bitterhet hos den unge mann som nå skrev seg Nicolai Wergeland, men som var såre avhengig av andres penger. Bevisst sin egen begavelse kunne han likevel opptre stolt og arrogant overfor medstudenter. Han ble fanget av den dominerende rasjonalistiske teologi i tiden, tok teologisk embetseksamen med utmerkelse 1803 og vant 1805 Universitetets gullmedalje for en prisoppgave om dogmet om den ytterste dom. Straks etter begynte han på det pedagogiske seminar, og 1806 tiltrådte han som adjunkt ved Kristiansand katedralskole, hvor han ble en utmerket lærer. Ved å vinne en av de populære Thaulow-døtrene til hustru tok Wergeland steget inn i Kristiansands finere borgerskap og embetsstand. Han var aktivt med i selskapslivet, viste talent som fiolinist, tegnelærer og leilighetspoet, og som man ser av hans satiriske fortellinger om “Haldor Smek”, likte han spas og underholdning. Årene i Kristiansand ble hans lykkeligste. Han arbeidet lenge med en ufullført bybeskrivelse (først utgitt 1963), og 1812 ble han utnevnt til residerende kapellan i byen. Ekteparet fikk fem barn, og den eldste sønnen Henrik viste tidlig tegn på særlige evner. Wergelands gjennombrudd som skribent kom med Mnemosyne, som 1811 vant en pris som Det Kgl. Selskab for Norges Vel hadde satt opp for beste skrift om nytten av et norsk universitet. Mnemosyne understreket enhver nasjons rett til å ha eget universitet, lanserte Christiania som universitetsby og inneholdt en konkret plan for organisering i seks fakulteter. Prisskriftet gjorde Wergeland til nasjonalhelt og bidrog til at han var selvskreven som en av hjembyens representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Til Eidsvoll ankom han med et personlig utkast til grunnlov som bl.a. innførte ordet «Storthing», og han ble innvalgt i konstitusjonskomiteen. Wergeland sluttet seg til kretsen rundt grev Wedel som forsvarte Riksforsamlingens posisjon overfor Christian Frederik, men hans doserende utlegninger skapte sterk irritasjon hos selvstendighetspartiet, og han fikk føle Georg Sverdrups sarkasmer. Bare forsonende innlegg fra Jacob Aall og Peter Motzfeldt forhindret at forsamlingen ved avslutningen 20. mai refset hans opptreden. Her synes pendelen å ha svingt i Wergelands liv. Høsten 1814 havnet han i en lokal feide med Wincents Sebbelow, som beskyldte ham for å ha bakvasket Christian Frederik. Injurieprosess fulgte, og Sebbelow fikk sin dom, men 1815 ble Wergeland geistlig medlem av Nordstjärneorden og hoffpredikant og måtte siden leve med ryktet som svensksinnet. Enda verre ble det da han 1816 utgav det anonyme skrift om “Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge”, delvis bygd på det rene oppspinn. Det ble raskt kjent at Wergeland var forfatteren, og en rad motinnlegg ødela hans fremtid som historisk-politisk skribent. Men han vant tillit hos Karl Johan, som flere ganger hjalp ham med pengeunderstøttelse, og han gikk foran i køen som 1816 søkte det gode sogneprestembetet i Eidsvoll. Wergeland kom med familien til Eidsvoll 1817. For et byektepar var det uvant å bestyre en landsens prestegård med stor husholdning, men presten var avholdt i menigheten, og 1822 ble han prost i Øvre Romerike. Eidsvoll skulle likevel bare ha vært et steg på en embetsstige med bispesete som mål. Men da Kristiansand stift ble ledig 1832, ble Wergeland forbigått. Camilla Collett har beskrevet hvordan de utadvendte sidene ved farens person nå mer og mer vek plassen for «Grublen og mørk Afsluttethed» som la seg lammende over hjemmet. Tynget av ensomhet i «en Bondebygd hvor hans Evner ikke fandt den rigtige Sysselsættelse, end sige Anerkjendelse» kunne han stenge seg inne på sitt arbeidsrom i ukevis, og vi aner omrisset av et manisk-depressivt sykdomsbilde. Som en erstatning for oppgaver han aldri fikk, engasjerte Wergeland seg i løpebanen til sine barn, særlig Henrik og Camilla, som han 1830 tok med til audiens hos Karl Johan. Han var alltid Henriks fremste rådgiver og kritiker, og velkjent er hans disputt med Welhaven og hans venner 1833–36, som inneholdt den beste litteraturkritikk i Norge til da, samt en oppfordring om å brenne Welhavens dikt Norges Dæmring offentlig. Hans Fortrolige Breve fra Riksforsamlingen, utgitt 1830, er verdifulle, og han fortjener ros for sin revurdering 1842 av forbudet mot jøder, som han hadde støttet 1814. Men flere personlige slag tok etter hvert fra ham livsgnisten: ny forbigåelse da Kristiansands bispestol igjen skulle besettes 1841, hustruens plutselige død 1843, sønnens lange dødsleie. Hans små barnebarn gav ham litt trøst, og den overveldende sorg han bevitnet ved Henriks gravferd 1845, gjorde ham oppriktig rørt og ble en slags oppreisning også for ham. Han døde på Eidsvoll prestegård i mars 1848. Wergeland tok det vanskelige steget fra fattigdom og privat utrygghet inn i Norges sosiale og intellektuelle elite, men strilesinnet forlot ham aldri. En nesten patologisk steilhet var en del av omkostningene i den kamp for verdsettelse som han førte fra barnsben av. Kilde: https://nbl.snl.no/Nicolai_Wergeland

Nicolai + Alette Dorethea Thaulow. Alette ble født 10 Des 1780 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 14 Aug 1843, Eidsvoll prestegård, Eidsvoll, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Alette Dorothea Thaulow (født 10. desember 1780 i Kristiansand, død 14. august 1843 på Eidsvoll prestegård) er mest kjent som mor til Henrik og Oscar Wergeland og deres søster, Camilla. Hun ble døpt 20. desember i Kristiansand domkirke. Foreldrene hennes var by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow og Jacobine, født Chrystie. Ved folketellingen i 1801, da hun var 21, bodde Alette i Kristiansand hos sin søster Jacobine og hennes mann Benoni Aubert. Høsten 1807 giftet Alette Thaulow seg med Nicolai Wergeland. De fikk fem barn, alle født i hennes fødeby: Henrik Arnold i 1808, Augusta Antonette i 1810, Harald Titus Alexis i 1811, Jacobine Camilla i 1813 og Oscar i 1815. To av barna skulle vise seg å bli viktige i Norges litteraturhistorie: Henrik og Camilla. Oscar Wergeland var den eneste av barna som bodde i Kristiansand som voksen. Han døde i Kristiansand i 1895. Alette trivdes svært godt i Kristiansand. I 1817 flyttet familien til Eidsvoll prestegård. For henne ble det en stor overgang fra det sosiale liv i Kristiansand til innlandslandsmiljøet på Eidsvoll. Datteren Camilla har skrevet om dette i I de lange nætter (1863): «Saa levede hun vegetativt hen ved siden af Far, de største kontraster Livet nogensinde kunde stille sammen …» Hun skriver også at moren sank ned i en stol og gråt ved ankomsten. I tillegg til egne barn ble to fosterbarn oppdratt i familien Wergeland; Nicolais søstersønn, Nicolai Storm, og brordatteren Laura. Henrik skulle senere si om sin mor at hun hadde kjærlighet ikke bare for sine egne, men også for fremmede og fattige (Min Moder sept. 1844). Morens væremåte ga trolig næring til hans livsvarige kamp mot fattigdom og urettferdighet. Både Alette Dorothea og hennes mann ønsket seg tilbake til Kristiansand. Skuffelsen var stor da Nicolai Wergeland ble forbigått da han søkte stillingen som biskop i Kristiansand både i 1832 og 1842. Camilla sier om sin mor (kanskje med en liten snert): «… hun døde i Opfyldelsen af sit Kald». I Henriks diktning vil hun bli stående. Den er et monument over henne. Hun ble gravlagt på Eidsvoll kirkegård. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Alette_Dorothea_Wergeland