Inger Worren

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Inger Worren (1908-1997) Inger Worren debuterte som skuespiller på Trøndelag Teater 26. desember i samme år som Henry Gleditsch startet sitt teater, og hun hadde 44 år bak seg på scenen da hun trakk seg tilbake i 1981 — 73 år gammel. Hun ble en teaterhistorie i seg selv. Inger Worren hadde medvirket i 18 forestillinger da krigen brøt ut. Hun spilte blant annet Gerd i Ibsens Brand og hadde tolket Regine Engstad i Gjengangere, før teatersjef Gleditsch ble skutt av tyskerne under unntakstilstanden i 1942, noe som førte til at alle ikke-nazistiske nordmenn holdt seg borte fra teatret og de fleste skuespillerne sluttet. Da Georg Løkkeberg startet driften igjen etter krigen, fant han det naturlig at Inger Worren skulle stå høyt oppe på plakaten i åpningsforestillingen Nederlaget av Nordahl Grieg. Etter krigen skulle hun komme til å medvirke i fire forskjellige oppsetninger av Peer Gynt. I Alfred Maurstads oppsetning i 1947 tolket hun Mor Aase. Etter 48 forskjellige roller i Trondheim, dro hun til Rogaland Teater, der hun ble i 13 år, før hun høsten 1962 vendte tilbake til Prinsens gate. Fra hennes repertoar i Stavanger kan nevnes så forskjellige roller som fru Arvik i Når den nye vin blomstrer og fru Alving i Gjengangere. Ved nystarten i Trondheim medvirket hun som Mrs. Higgins i kjempesuksessen My Fair Lady. Senere fulgte roller i Somerset Maughams Den hellige ild og Arthur Millers Efter syndefallet, før barnestykket Månereisen. Etter å ha deltatt i Strindbergs Dødsdansen fikk hun feire teaterbygningens 150-årsjubileum. Deretter ble det blant annet Tsjekhov, Shakespeare og — for annen gang — fru Alving i Ibsens Gjengangere, som hadde premiere 21. november 1968. Gjennom alle disse årene spilte hun i 3 216 forestillinger ved Trøndelag Teater. Om seg selv og sin egen innsats var hun ytterst beskjeden. Til sin avskjedsforestilling som Miss Marple i Mord i prestegården, skrev hun på sjeldent ærlig vis også om hva det hadde kostet: Å stå ansikt til ansikt med større menneskemengder representerer en motvilje hos meg som grenser til fobi, — og følelsen av en slags avmakt har til denne dag ikke forlatt meg. Det understrekes, og med rette, viktigheten av en «konstruktiv nerve» hos skuespilleren som virker positivt i fremstillingen av scenefiguren. Jeg ble ofte nervøs på en gal måte konfrontert med publikum — ble engstelig og maktet ikke bruke nervesystemet til min fordel. Men av og til føler jeg at jeg har fått til noe. Og det har aldri betydd noe for meg om rollene har vært store eller små. Jeg har ønsket å fremstille mennesket — å finne frem til karakteren i «typen» — og det har vel lykkes meg ofte? «... født til dikter», sier Heiberg om Ibsen. Er man født til noe som helst? Jeg føler at for meg var det ingen annen vei å gå. Ønsket om å vise seg frem, å stille seg til skue, ligger i noen menneskers — og i dette yrkets natur — det må være noe avgjørende til stede i ens personlighet, noe fundamentalt. Nå er jeg gammel, og klarer ikke stort mer, men nå har jeg lyst til å begynne.
• Folketelling: 1910, Ålesund, Møre og Romsdal, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036746009171
• Minneord / Nekrolog: 23 Sep 1997

Familie/Ektefelle/partner: Einar Brun Hivju. Einar (sønn av Martin Anton Hansen og Hanna Fredrikke Dorthea Brun) ble født 16 Jul 1902 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 20 Sep 1984, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 26 Sep 1984, Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende
2. Nålevende