Kirsten Bull

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 22 Des 1955

Ole giftet seg med Ingrid Marie Nielsen 28 Des 1940. Ingrid (datter av Johan Ludvig Nielsen og Paula Elisabeth Kjelsberg) ble født 11 Okt 1921 , Bossekop, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 11 Des 1921 , Alta, Finnmark, Norway; døde 8 Aug 2003, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 15 Aug 2003, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ingrid Marie Nielsen (Bull) - f. 11.10.1991 – d. 08.08.2003 Ingrid Marie kom til verden som nummer åtte av ni søsken, som tvilling til Ågot. Hun vokste opp i en god familie hvor alle måtte bidra og delta i det daglige strev, men hvor hun også tidlig lærte omsorg for andre. Dette skulle følge henne i hele hennes liv. Deres to første barn, Solveig og Einar, var begge født da de flyttet til Bullgården i Bukta, hvor Marentius Bull og hans husbestyrerinne også bodde. Det var nok ikke så greit å komme med to barn i et hjem hvor der ikke hadde vært barn tidligere. Ingenting skulle flyttes på og ingenting skulle røres. Ingrid fikk også ansvaret for fjøsstellet, da det på denne tiden var melkekyr på gården. Det var vanlig med hushjelp så en del arbeid ble overlatt til henne. Solveig skulle ikke få leve lengere enn til tre års alderen og det ble stor sorg og savn da hun døde. Da krigen kom og Ole ble fengslet og satt på Grini, måtte Ingrid klare seg uten han. Heldigvis hadde hun familien sin som hun dro sammen med da alle skulle evakueres. Det var en strabasiøs tur, men til slutt havnet de på Stange hvor de hadde det fint. Der ble Inger Lise født og døpt. Ingrid og barna reiste nordover høsten 1945 til en brakketilværelse som ble veldig tøff. Det var viktig å få kai og pakkhus bygget opp, slik at dampskipsekspedisjonen kunne komme i gang på skikkelig vis. Ole hadde da overtatt ansvaret som dampskipsekspeditør etter Marentius Bull. Ingrid hadde mange gode minner fra brakketiden. I 1930 sto endelig et nytt hus ferdig og da kunne de flytte inn i et stort og fint hus. Da var også Bodil kommet til verden. Livet ble lettere med det nye huset. 11953 fikk de enda ei jente, Kirsten, men hun skulle dessverre ikke få leve mere enn tre dager. Sorgen var igjen stor. Ingrid snakket mange ganger om hvor hardt det hadde vært å miste to barn og ikke kunne snakke om det. På denne tiden var det bare å komme seg videre i livet. I 1954 ble Ole syk og det viste seg at han hadde uhelbredelig kreft. Hun stelte han hjemme det siste året han levde. 13. desember 1955 døde han og hun sto igjen med ansvaret for tre barn. 20. november 1959 giftet hun seg igjen med Einar Falch fra Stø i Vesterålen. Einar drev på denne tiden som dampskipsekspeditør på Stø, men overlot det til sin søster og flyttet til Bukta og overtok ansvaret for ekspedisjonen her. Einar som var enkemann, hadde en sønn, Kristian. Han ble og en del av familien selv om han aldri flyttet til Bukta. Ingrid og Einar fikk mange gode år sammen. De hadde en rekke hyggelige reiser i inn- og utland. Einar var glad i å reise og Ingrid var det selvfølgelige reisefølget. Einar døde i 1996. Oppveksten og livserfaringene formet hennes hovedinteresser, som var omsorg og velferd for andre. I tillegg hadde hun sitt kjære håndarbeid. Et stort antall hardangerduker har hun brodert og gitt i presang. Hun har også brodert hardangerduk til døpefonten i Alta kirke som hun gav i presang da kirka var 150 år. Ingrid sa alltid «åh, hadde alle hatt det så godt som meg.» Og da var det ikke penger det dreide seg om. Hun var aldri i lønnet arbeid, men likevel aldri fattig. Hun følte seg rik på penger når hun fikk sin første minstepensjon. Det var omtanke for andre som gav henne så mye, og som gjorde at hun følte seg rik. Ingrid var med å starte Besøkstjenesten i Røde Kors, på 1950 tallet, og var aktiv til det siste. Dette var hennes hjertebarn. Dette gav henne mye og hun var en som alltid stilte opp for andre. Hun hadde alltid tid til overs for de som trengte det. Dagen var ikke slutt før hun følte at hun hadde gjort noe godt for andre. Hun søkte alltid fellesskap, og trivdes ikke alene. Hun syntes synd på de som ufrivillig var alene, derfor inviterte hun ikke sjelden enslige hjem, også på julekvelden. Ingrid og Ågot var enegget tvillingpar. Dette viste seg i mange sammenhenger. De valgte det samme, omsorg for andre og hverandre. De hadde en fantastisk støtte i hverandre når ting var vanskelig, men også mange gleder delte de. Telefonsamtaler med hverandre, hver dag, var en selvfølge. I oppveksten hadde de også mye moro da likheten var så stor at de kunne lure foreldrene som heller ikke så forskjell på de to. Likheten var der alltid og mange tok feil av dem langt opp i voksen alder. Etter mange år med slit fikk hun også mange gode år. Hun var alltid stolt av sine barn. Etter hvert fikk hun også barnebarn og oldebarn, som hun var veldig glad i. De var igjen veldig glad for å ha en mormor, bestemor og «mor» som alltid var til stede for dem. Hun ble brått revet bort, mens hun var midt i sin gode gjerning. Hun hadde vært på et av sine besøk, da hun ble påkjørt og drept ikke langt fra sitt hjem i Bukta.
• Minneord / Nekrolog: 22 Aug 2003
• Minneord / Nekrolog: 26 Sep 2003

Johan giftet seg med Paula Elisabeth Kjelsberg 3 Des 1905, Annieville, British Columbia, Canada. Paula (datter av Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsen) ble født 24 Jan 1880 , Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 29 Feb 1880 , Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway; døde 13 Feb 1968, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 19 Feb 1968, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paula Elisabeth Kjelsberg - f. 24.01.1880 – d. 13.02.1968 Paula Elisabeth vokste opp i Eiby sammen med familien. Faren var mye borte på arbeid, så barna måtte arbeide hjemme når de hadde fri fra skolen. Paula fikk gå på Amtskolen som den gang var i Vadsø. Etterpå arbeidet hun på et bakeri i Hammerfest. Da hun ble eldre arbeidet hun som sydame, så hun hadde nok gått i lære. Hun kom til Nielsengården som sydame, og slik møtte hun Johan Ludvig som ble hennes mann. Imidlertid var det ikke så enkelt når man kom fra forskjellige kår. Vi vet ikke akkurat hvorfor, men Johan Ludvig dro i 1900 til Alaska for å grave gull. Paula, hans forlovede, ble igjen i Alta, men dro fem år senere til Vancouver dit hennes to brødre Ole og Hans var utvandret tidligere. Paula og Johan Ludvig giftet seg i Canada og fikk sine to første barn der. Diedrik August i 1907 og Albert to år senere. Da Johans mor døde, ble de bedt om å komme tilbake til Alta og drive familiebedriften videre. Dette var nok ingen lett avgjørelse å ta, men ansvaret for familien veide tungt. Det er blitt fortalt at Paula, da de gikk fra båten opp til Nielsengården, skal ha sagt at dette var den tyngste dagen i hennes liv. Men det skulle vel komme tyngre dager senere. De kom tilbake, og fikk etterhvert sju barn til. Det ble mye ansvar og arbeid på Paula selvom de hadde mye hjelp til praktisk arbeid. Albert var tilbakestående (eller åndsvak som man sa den gangen) og det er blitt fortalt at det kom etter feberkramper som barn. Martha hadde medfødt hoftefeil, og hadde mange operasjoner, men de var ikke særlig vellykkede. I tillegg fikk Paula tvillinger, så hennes store barn måtte tidlig ta ansvar for de søsknene som var yngre. I et brev som Paula skrev til sin bror Ole i Canada i 1920 forteller hun om en tur de tok sørover. De reiste for å følge Albert til en spesialskole i Levanger. Han fant seg godt tilrette der, men vi vet ikke hvor mange år han gikk der. På samme turen besøkte de mange av slektningene der sør. For å komme seg avgårde på en tur som tok en måned, hadde de plassert Magda i Hammerfest hos Magda Trasti. Der var også Diedrik som gikk på Middelskolen. Martha var i Tromsø hos Ivara. Hun skulle inn på sykehus og bytte gips for fjerde gang. Elisabeth og Ole, som var baby, var hjemme i Alta. Etter denne turen fikk de tvillingene i 1921 og Helmer i 1924. Paula ordnet ofte opp for sine søsken og sin mor. De var alltid velkomne i hennes hjem i Hvitgården i Bossekop. Paula og hennes søsken hadde et nært forhold, det var alltid stas når noen av slektningene kom på besøk og der var alltid sengeplass og god mat. Hun var også veldig god til å sette folk i arbeid, alle måtte ta i et tak når de var der. Andre verdenskrig kom og livet ble vanskelig for folk i Norge. Tyskerne inntok Nielsengården, og rekvirerte endel av rommene til sitt bruk. Familien måtte innrette seg etter tyskerne som best de kunne. De hadde både butikk og bensinutsalg, og mennene i huset ble arrestert av forskjellige grunner. Da ryktene om tvangsevakuering kom i 1944, dro mange til familien i Eiby fordi de følte seg tryggere der. Imidlertid vet vi jo at de alle ble sendt sørover med båt høsten 1944. Kan hende hadde både Paula og de andre en enda tyngre dag da skipet dro ut Altafjorden mens alle husene sto i brann. En stor del av familien ble evakuert til Stange hvor Marie bodde, og der hadde de det etter forholdene bra. Familien kom nordover igjen og tok fatt på gjenreisinga. Hus, kai og butikk måtte bygges opp igjen. Tyskerne hadde vært grundige, bare kirka sto igjen i Bossekop. Det ble brakkeliv de første årene, og sikkert nok tyngre å være husmor. Helmer og Martha, som var ugifte, bodde sammen med Paula og Johan. Der bodde også "Besta" og Julie fra Eiby. Etterhvert ble Hvitgården bygget opp igjen, og livet ble mere normalt. I 1953 døde Johan 76 år gammel. Paula levde i 15 år som enke. Martha bodde sammen med henne hele tida. Håndarbeid var en av Paulas store interesser, og hun lagde mange vakre ting. På sine gamle dager hadde hun alltid liggende to sett med babysokker og votter, ett rosa og ett lyseblått. Da var hun klar når noen fikk barn. Paula var ei myndig dame. Hun var samfunnsengasjert og hadde ofte en hjelpende hånd til de som ikke hadde det så bra i bygda. Hun var aktivt med i foreningslivet i Alta. Det var både Helselaget, Kirkeforeninga og Misjonsforeninga hun støttet. Hun var også flittig kirkegjenger. Barna ble voksne og stiftet egne familier. De fleste av dem ble boende i Alta, og hun hadde etterhvert glede av en stor flokk med barnebarn.
• Magasin / Avisoppslag: 25 Jan 1955
• Minneord / Nekrolog: 23 Feb 1968

Diedrik giftet seg med Magda Charlotte Dyblie 25 Aug 1870, Alta, Finnmark, Norway. Magda ble født 9 Mai 1846 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 1 Feb 1910, Bosekop, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 9 Feb 1910, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000821 Yrke: Handelsbetjent Bosted: Senjens Nikkelværk
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001126 Yrke: Gaardbruger, veiarbeider Antatt oppholdssted: Honningsvaag
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002494 Yrke: Gaardbruker

Ole giftet seg med Elisabeth Paulsen 2 Des 1874, Senja, Troms, Norge. Elisabeth (datter av Paul Toresen Erlien og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien) ble født 8 Nov 1855 , Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 31 Mar 1856 , Alta, Finnmark, Norway; døde 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet , Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Barn nr. 8: Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Beskrivelse av familie: Nedskrevet 2012 av Helga Elisabeth Kjelsberg (Servan) Jeg kjente bare Elisabeth. Jeg var hennes barnebarn nr. 25, tror jeg. Hun var 70 da jeg ble født. Mamma var svært syk da hun fikk meg, og jeg så visst pjuskete ut. Det sies at da Besta så meg, utbrøt hun: ”Tenk å lide så mye for noe så lite!” Men hun bar meg til dåpen og gav meg sitt navn. Som navn nr. to. Mitt ”søndagsnavn”. Det har jeg alltid vært glad i. For jeg var glad i ”Besta”. Ville gjerne tro hun var en del av meg. Håpet det. For hun var det snilleste jeg visste. Jeg husker bare Besta som gammel. En tynn liten hvithåret kone. Når hun kom på besøk, hadde hun alltid med noe godt. Om sommeren var det gjerne neper. Hvite saftige. Som vi kunne skrape med skje og spise slik. Andre ganger var det blod- eller leverpølse. Vi stekte dem på panna, og de smakte deilig. Noen ganger sov hun hos oss. Da var jeg glad og stolt. Men oftest bodde hun i Nielsen-gården. Tvillingene sa det var de som eide henne. De forklarte at hun var deres mormor. Det var noe annet og viktigere enn en farmor. Jeg følte det var feil. Men visste ikke noe å si. Få ting har gjort meg mer ulykkelig. Jeg ville at Besta skulle være min. Jeg var et vanskelig barn. Det sa alle. Unntatt Besta. Når de andre skjente på meg, sa hun: ”La nå det stakkars barnet være i fred.” Ikke rart jeg var glad i henne. Noen ganger var jeg med pappa til Valseth om vinteren. Når han hadde skoleuke i Eiby. Da satt Besta på det store kjøkkenet og spant på rokken. Hvite, luftige ruller av ull ble til fin, tynn tråd under hendene hennes. Det var et mirakel. Jeg fikk lov å prøve. Men det ble bare tull. Så fikk jeg tukle med karding istedet. Det var da noe. Jeg sov på loftet sammen med de andre. Det var rart å se Besta uten de svarte klærne. Om natten hadde hun på seg en lyserød strikketrøye, og håret lå i en tynn flette over den ene skulderen. Det var nesten som hun forsvant. Og ble borte mellom sauefellene. Om sommeren ville Besta være ute. Da ruslet hun rundt på gården. Knerta litt ved. Lukte i åker. Rota i jorda. Den var hennes fra barn av. Og hun følte med alt som levde. Om det var planter eller dyr. Men særlig de små. Besta satt gjerne med den minste på fanget. Da lærte hun oss en regle som jeg husker den dag idag. Hun holdt med hendene sine om de små leggene. ”Gå i skogen. Gå i skogen.” – De små føttene gikk. Sakte. Tungt. ”Hugge ved. Hugge ved.” – Den ene foten ”hugget” den andre. ”Fryse på fotan. Fryse på fotan”. – Føttene klappet mot hverandre . ”Springe hjem. Springe hjem”. – Føttene løp. Fort. Fort. Og barnet lo. Besta var en stillferdig og arbeidsom kone. Men hun kunne tenke og drømme også. Hun var glad i å lese. Særlig romaner.Og hun gikk helt opp i personenes skjebner. Mamma syntes hun var søt når hun ynket for dem og sa: ”De stakkars menneskene! Hva de må gå igjennom.” I bøkene fant hun også vakre og sjeldne navn til døtrene. Den yngste fikk hete Julie Franciska. Men livet hennes ble vel ikke helt som hun ville drømt for henne. Besta besøkte oss i det nye huset på Elvebakken. Da lå vi to på loftet. Besta i min seng. Og jeg i Kirstens. Hun ble flyttet et hakk ned for anledningen. Jeg var stolt og glad. Men det var litt skummelt også. For jeg hadde hørt de voksne si at så gammel som Besta var nå, kunne man vente å finne henne død i sengen en morgen. Jeg ville ikke at Besta skulle dø. Men enda mindre ville jeg at døden skulle komme til oss der på loftet. Jeg lå og hørte etter pusten til Besta hele natten. Tror jeg. Men neste morgen ville Besta ut å gå. Vi vandret sammen på den store vegen som gikk gjennom hele Elvebakken. Fra Altagård til Altabrua. Konene kom i vinduene, og mange åpnet dem og ropte: ”Neimen, er det ikke Lisa som er ute og går!” Jeg hadde ikke hørt det navnet på henne før. Hun ble liksom litt annerledes for meg. Og jeg tenkte stolt at alle kjenner visst bestemoren min. Besta spurte om jeg ville ha sjokolade. Likte jeg Firkløver? Hun gav meg 25 øre. Jeg var overveldet. Noe sånt hadde jeg aldri drømt om. Selv en 10 øres var voldsomt. Vi gikk inn i butikken til Posti. Jeg la mynten på disken og sa hva jeg skulle ha. Men Besta snakket hyggelig med damen som om det ikke var noe spesielt. Siden har jeg oppfattet at hun var visst i slekt med eierne. Det var vel derfor vi gikk akkurat dit. Men jeg var bare opptatt av sjokoladen. Den høsten reiste vi fra Alta. Og jeg så ikke Besta igjen før jeg traff henne på Stange etter evakueringa. Da var hun ikke helt min Besta lenger. Kanskje fordi hun ikke kjente meg. Jeg var jo blitt voksen. Og hun var bare opptatt av det fryktelige som hadde hendt. At de var blitt jaget hjemmefra. Tyskerne hadde ødelagt alt. Hun var rystet i sin sjel. Og hun var skikkelig sint på tyskerne. Besta som bare var snill og unnskyldte andre. Dette var det ingen unnskyldning for. Men en ting opptok henne mer enn noe annet. Hun gjentok det som et mantra: ”Jeg må opp til Alta igjen og ligge ved siden av Ole”.
• Beskrivelse av familie: Om Elisabeth - Ågot Wæraas` minner, ført i pennen av Ågots datter Turid Bestemor bodde på Valset sammen med bestefar. Der ble hun boende hos sin sønn Kristian og hans kone Magna. Da Magna ble enke og senere giftet seg med Ole Haldorsen, begynte bestemor å komme ned til Nielsen-gården hver vinter. Mamma mener at bestemora ofte gikk fra Eiby og ned. Men etter at Peder Berg og Daniel Heitmann startet busselskap, ble det bussturer på bestemora. Da var tante Julie blitt lungesyk, og fulgte ofte med på lasset. De to hadde eget rom. Det kalte de for innerloftet. Der var det fyringsovn, og bestemor hadde som oppgave å fylle alle vedkurvene. Hennes yndlings-geskjeft var å hugge ved og bære inn i storhuset. En stor sekk på ryggen og med sopelimen som støtte, sitter som et godt minne av bestemora på netthinna. Bestemor hadde ingen andre plikter i huset, men hun fungerte som en liten barnepasser. Vi ble aktivisert med å flette det lange håret hennes. Det var en sysselsetting for oss. Hver kveld før sengetid måtte bestemor få et slag whist med pappa Johan. Det hendte også at hun strikka noe til oss unge. Så kom evakueringa. Da kom et hospitalskip (hurtigrute?) til Bossekop. Det var ment for oss evakuerte, men slik ble det ikke. Tyskerne tok det til sine egne soldater, mens vi ble stua inn i et krigsskip fullt med ammunisjon. De gamle fikk imidlertid tilbud om å følge tyskerne i deres skip. Så bestemor skulle få være med der. Da sa mamma Paula: «Nei, mamma skal følge oss andre. Går det galt med vårt skip, skal vi ’gå ned’, alle sammen». Og slik ble det. I Tromsø ble vi innkvartert hos tante Ivara, ca. 40 stykker. Vi lå over alt. Fra Tromsø ble vi videresendt med hurtigruta ’Lofoten’ til Trondheim. Bestemor, Martha, mamma Paula, Ingrid, Einar, Arne og tante Julie delte en lugar med fire køyer. Ågot, Helmer og Magda lå på dekk oppå redningsvester, fra Tromsø til Trondheim. I Trondheim tok onkel Einar Dyblie imot dem. Bestemor og tante Julie fikk bo hos ham. Vi andre ble innkvartert hos en familie Svendsen, som overlot hele huset til oss. Selv tok de inn hos noen naboer. Til Røros tok vi tog. Der ble det på nytt overnatting. Og da var det svært kaldt. Til Røros kom Olaug med to drosjer og hentet oss. Bestemor ble boende hos tante Marie på Osvold. Der fikk hun være gjest. Da var hun fylt 89 år. Vi andre ble innkvartert på Rekstad gård. Det hendte at bestemor kom på besøk. Husker spesielt besøket da Inger-Lise var kommet til verden i april 1945. 90-årsdagen feira hun på Osvold. Da krigen var slutt, insisterte hun på å få komme nordover. Hun ville dø i Alta. Og det ønsket fikk hun oppfylt. Før sin død i november 1946 bodde hun i ei brakke sammen med Paula og hennes familie. Ågot ble igjen sydpå til 1949. Dette er hva mamma Ågot kunne fortelle om sine minner fra bestemor Elisabeth.
• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000772
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000822
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001127 Gaardbrugerkone
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002495 Gaardmandskone

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp

Fødsel:
Kirkeboken oppgir 11.november som fødselsdato, men dette er ifølge familien feil

Navn:
I de skriftlige kilder er hun til dels også omtalt med etternavnet "Paulsdatter"