Nålevende

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende + Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 22 Des 1955

Ole giftet seg med Ingrid Marie Nielsen 28 Des 1940. Ingrid (datter av Johan Ludvig Nielsen og Paula Elisabeth Kjelsberg) ble født 11 Okt 1921 , Bossekop, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 11 Des 1921 , Alta, Finnmark, Norway; døde 8 Aug 2003, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 15 Aug 2003, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ingrid Marie Nielsen (Bull) - f. 11.10.1991 – d. 08.08.2003 Ingrid Marie kom til verden som nummer åtte av ni søsken, som tvilling til Ågot. Hun vokste opp i en god familie hvor alle måtte bidra og delta i det daglige strev, men hvor hun også tidlig lærte omsorg for andre. Dette skulle følge henne i hele hennes liv. Deres to første barn, Solveig og Einar, var begge født da de flyttet til Bullgården i Bukta, hvor Marentius Bull og hans husbestyrerinne også bodde. Det var nok ikke så greit å komme med to barn i et hjem hvor der ikke hadde vært barn tidligere. Ingenting skulle flyttes på og ingenting skulle røres. Ingrid fikk også ansvaret for fjøsstellet, da det på denne tiden var melkekyr på gården. Det var vanlig med hushjelp så en del arbeid ble overlatt til henne. Solveig skulle ikke få leve lengere enn til tre års alderen og det ble stor sorg og savn da hun døde. Da krigen kom og Ole ble fengslet og satt på Grini, måtte Ingrid klare seg uten han. Heldigvis hadde hun familien sin som hun dro sammen med da alle skulle evakueres. Det var en strabasiøs tur, men til slutt havnet de på Stange hvor de hadde det fint. Der ble Inger Lise født og døpt. Ingrid og barna reiste nordover høsten 1945 til en brakketilværelse som ble veldig tøff. Det var viktig å få kai og pakkhus bygget opp, slik at dampskipsekspedisjonen kunne komme i gang på skikkelig vis. Ole hadde da overtatt ansvaret som dampskipsekspeditør etter Marentius Bull. Ingrid hadde mange gode minner fra brakketiden. I 1930 sto endelig et nytt hus ferdig og da kunne de flytte inn i et stort og fint hus. Da var også Bodil kommet til verden. Livet ble lettere med det nye huset. 11953 fikk de enda ei jente, Kirsten, men hun skulle dessverre ikke få leve mere enn tre dager. Sorgen var igjen stor. Ingrid snakket mange ganger om hvor hardt det hadde vært å miste to barn og ikke kunne snakke om det. På denne tiden var det bare å komme seg videre i livet. I 1954 ble Ole syk og det viste seg at han hadde uhelbredelig kreft. Hun stelte han hjemme det siste året han levde. 13. desember 1955 døde han og hun sto igjen med ansvaret for tre barn. 20. november 1959 giftet hun seg igjen med Einar Falch fra Stø i Vesterålen. Einar drev på denne tiden som dampskipsekspeditør på Stø, men overlot det til sin søster og flyttet til Bukta og overtok ansvaret for ekspedisjonen her. Einar som var enkemann, hadde en sønn, Kristian. Han ble og en del av familien selv om han aldri flyttet til Bukta. Ingrid og Einar fikk mange gode år sammen. De hadde en rekke hyggelige reiser i inn- og utland. Einar var glad i å reise og Ingrid var det selvfølgelige reisefølget. Einar døde i 1996. Oppveksten og livserfaringene formet hennes hovedinteresser, som var omsorg og velferd for andre. I tillegg hadde hun sitt kjære håndarbeid. Et stort antall hardangerduker har hun brodert og gitt i presang. Hun har også brodert hardangerduk til døpefonten i Alta kirke som hun gav i presang da kirka var 150 år. Ingrid sa alltid «åh, hadde alle hatt det så godt som meg.» Og da var det ikke penger det dreide seg om. Hun var aldri i lønnet arbeid, men likevel aldri fattig. Hun følte seg rik på penger når hun fikk sin første minstepensjon. Det var omtanke for andre som gav henne så mye, og som gjorde at hun følte seg rik. Ingrid var med å starte Besøkstjenesten i Røde Kors, på 1950 tallet, og var aktiv til det siste. Dette var hennes hjertebarn. Dette gav henne mye og hun var en som alltid stilte opp for andre. Hun hadde alltid tid til overs for de som trengte det. Dagen var ikke slutt før hun følte at hun hadde gjort noe godt for andre. Hun søkte alltid fellesskap, og trivdes ikke alene. Hun syntes synd på de som ufrivillig var alene, derfor inviterte hun ikke sjelden enslige hjem, også på julekvelden. Ingrid og Ågot var enegget tvillingpar. Dette viste seg i mange sammenhenger. De valgte det samme, omsorg for andre og hverandre. De hadde en fantastisk støtte i hverandre når ting var vanskelig, men også mange gleder delte de. Telefonsamtaler med hverandre, hver dag, var en selvfølge. I oppveksten hadde de også mye moro da likheten var så stor at de kunne lure foreldrene som heller ikke så forskjell på de to. Likheten var der alltid og mange tok feil av dem langt opp i voksen alder. Etter mange år med slit fikk hun også mange gode år. Hun var alltid stolt av sine barn. Etter hvert fikk hun også barnebarn og oldebarn, som hun var veldig glad i. De var igjen veldig glad for å ha en mormor, bestemor og «mor» som alltid var til stede for dem. Hun ble brått revet bort, mens hun var midt i sin gode gjerning. Hun hadde vært på et av sine besøk, da hun ble påkjørt og drept ikke langt fra sitt hjem i Bukta.
• Minneord / Nekrolog: 22 Aug 2003
• Minneord / Nekrolog: 26 Sep 2003

Johan giftet seg med Paula Elisabeth Kjelsberg 3 Des 1905, Annieville, British Columbia, Canada. Paula (datter av Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsen) ble født 24 Jan 1880 , Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 29 Feb 1880 , Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway; døde 13 Feb 1968, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 19 Feb 1968, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paula Elisabeth Kjelsberg - f. 24.01.1880 – d. 13.02.1968 Paula Elisabeth vokste opp i Eiby sammen med familien. Faren var mye borte på arbeid, så barna måtte arbeide hjemme når de hadde fri fra skolen. Paula fikk gå på Amtskolen som den gang var i Vadsø. Etterpå arbeidet hun på et bakeri i Hammerfest. Da hun ble eldre arbeidet hun som sydame, så hun hadde nok gått i lære. Hun kom til Nielsengården som sydame, og slik møtte hun Johan Ludvig som ble hennes mann. Imidlertid var det ikke så enkelt når man kom fra forskjellige kår. Vi vet ikke akkurat hvorfor, men Johan Ludvig dro i 1900 til Alaska for å grave gull. Paula, hans forlovede, ble igjen i Alta, men dro fem år senere til Vancouver dit hennes to brødre Ole og Hans var utvandret tidligere. Paula og Johan Ludvig giftet seg i Canada og fikk sine to første barn der. Diedrik August i 1907 og Albert to år senere. Da Johans mor døde, ble de bedt om å komme tilbake til Alta og drive familiebedriften videre. Dette var nok ingen lett avgjørelse å ta, men ansvaret for familien veide tungt. Det er blitt fortalt at Paula, da de gikk fra båten opp til Nielsengården, skal ha sagt at dette var den tyngste dagen i hennes liv. Men det skulle vel komme tyngre dager senere. De kom tilbake, og fikk etterhvert sju barn til. Det ble mye ansvar og arbeid på Paula selvom de hadde mye hjelp til praktisk arbeid. Albert var tilbakestående (eller åndsvak som man sa den gangen) og det er blitt fortalt at det kom etter feberkramper som barn. Martha hadde medfødt hoftefeil, og hadde mange operasjoner, men de var ikke særlig vellykkede. I tillegg fikk Paula tvillinger, så hennes store barn måtte tidlig ta ansvar for de søsknene som var yngre. I et brev som Paula skrev til sin bror Ole i Canada i 1920 forteller hun om en tur de tok sørover. De reiste for å følge Albert til en spesialskole i Levanger. Han fant seg godt tilrette der, men vi vet ikke hvor mange år han gikk der. På samme turen besøkte de mange av slektningene der sør. For å komme seg avgårde på en tur som tok en måned, hadde de plassert Magda i Hammerfest hos Magda Trasti. Der var også Diedrik som gikk på Middelskolen. Martha var i Tromsø hos Ivara. Hun skulle inn på sykehus og bytte gips for fjerde gang. Elisabeth og Ole, som var baby, var hjemme i Alta. Etter denne turen fikk de tvillingene i 1921 og Helmer i 1924. Paula ordnet ofte opp for sine søsken og sin mor. De var alltid velkomne i hennes hjem i Hvitgården i Bossekop. Paula og hennes søsken hadde et nært forhold, det var alltid stas når noen av slektningene kom på besøk og der var alltid sengeplass og god mat. Hun var også veldig god til å sette folk i arbeid, alle måtte ta i et tak når de var der. Andre verdenskrig kom og livet ble vanskelig for folk i Norge. Tyskerne inntok Nielsengården, og rekvirerte endel av rommene til sitt bruk. Familien måtte innrette seg etter tyskerne som best de kunne. De hadde både butikk og bensinutsalg, og mennene i huset ble arrestert av forskjellige grunner. Da ryktene om tvangsevakuering kom i 1944, dro mange til familien i Eiby fordi de følte seg tryggere der. Imidlertid vet vi jo at de alle ble sendt sørover med båt høsten 1944. Kan hende hadde både Paula og de andre en enda tyngre dag da skipet dro ut Altafjorden mens alle husene sto i brann. En stor del av familien ble evakuert til Stange hvor Marie bodde, og der hadde de det etter forholdene bra. Familien kom nordover igjen og tok fatt på gjenreisinga. Hus, kai og butikk måtte bygges opp igjen. Tyskerne hadde vært grundige, bare kirka sto igjen i Bossekop. Det ble brakkeliv de første årene, og sikkert nok tyngre å være husmor. Helmer og Martha, som var ugifte, bodde sammen med Paula og Johan. Der bodde også "Besta" og Julie fra Eiby. Etterhvert ble Hvitgården bygget opp igjen, og livet ble mere normalt. I 1953 døde Johan 76 år gammel. Paula levde i 15 år som enke. Martha bodde sammen med henne hele tida. Håndarbeid var en av Paulas store interesser, og hun lagde mange vakre ting. På sine gamle dager hadde hun alltid liggende to sett med babysokker og votter, ett rosa og ett lyseblått. Da var hun klar når noen fikk barn. Paula var ei myndig dame. Hun var samfunnsengasjert og hadde ofte en hjelpende hånd til de som ikke hadde det så bra i bygda. Hun var aktivt med i foreningslivet i Alta. Det var både Helselaget, Kirkeforeninga og Misjonsforeninga hun støttet. Hun var også flittig kirkegjenger. Barna ble voksne og stiftet egne familier. De fleste av dem ble boende i Alta, og hun hadde etterhvert glede av en stor flokk med barnebarn.
• Magasin / Avisoppslag: 25 Jan 1955
• Minneord / Nekrolog: 23 Feb 1968