Johan Natvig Magnussøn

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende
2. Nålevende

Sverre giftet seg med Hanna Rosenkilde Natvig 1922. Hanna (datter av Thomas Natvig og Børrea Rosenkilde) ble født 7 Jul 1895 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 25 Sep 1985, Oslo, Norway; ble begravet 24 Okt 1985, Vestre Aker kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 19 Okt 1925
• Minneord / Nekrolog: 19 Okt 1925

Thomas giftet seg med Børrea Rosenkilde 29 Mai 1894, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Børrea ble født 14 Sep 1864 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Jacob Andreas Natvig Han var en særdeles munter, jovial og selskapelig anlagt mann som var født i Kristiansand 1823 og døde i Rio de Janeiro 1891. Han var sønn av skipsfører og senere bestyrer av karantenestasjonen på Odderøya, Henrich Christopher Eckleff Natvig, og hustru Gunhild, født Stray. J. A. Natvig førte i 1852-56 «Triton», deretter «Nor» som tilhørte Saml. Otto & Co. Dette skipet forliste i en storm på Odessas red i 1858. Senere førte han skipet «Helvetia» for det samme rederiet, i 1868 «Evening Star» og fra 1870 fruktskonnerten «Tell». Deretter var han fører av og medeier i broren Henriks fruktskonnert «Favorit». 1876 var han igjen ombord i «Evening Star» som han førte til 1881. Året etter gikk han ut med Saml. Otto & Co.s «Athlet» som han førte til skipet forliste 1889 ved innløpet til øya Jap i Stillehavet. 1890 gikk han siste gang ut til sjøs og døde av gul feber i Rio 1891. En del av hans spennende opplevelser som sjømann vil bli fortalt senere i egne avsnitt. Han hadde ved to av disse opplevelsene sønner med som førstereisgutter. Det var for øvrig i Kristiansand rift om å få gutter ut med Natvig, for det var disiplin ombord hos ham og han forstod å lære guttene opp. Han tok fatt i guttene når de ute i sjøen fant på noe så utidig som å ta på seg landgangsklærne sine. De skulle spare på disse, mente han. Og han viste dem en trøye som han selv hadde hatt i 20 år og som var like pen. Men så måtte han jo også som gammel mann døye, når han hadde klærne sine til lufting på dekk, at matrosene pekte og sa: «Der henger konfirmasjonstrøya til kapteinen». Da Natvig i 1889 kom hjem etter forliset og søkte ny ansettelse, bød man ham å overta dampskipet «Excellensen» i kystfarten. Men da svarte han forarget: «Å by en gammel oseanseiler det blikkspannet». Natvig var en pasjonert jeger. Sammen med oberstløytnant Gran drev han som en av de første i Norge harehundkennel. Alle hundene var i Natvigs hus, og der var således alltid livlig der i gården med de mange bikkjene og den store barneflokken. Når Natvig var hjemme var han ofte på jakt med Gran og den meget yngre Arne Vogt. En tid var han med i styret for Skytterlaget. Leieboerne i Natvigs hus i Markensgaten var i første etasje overrettssakfører Arne Vogt, deretter konrektor Lie. Hans sønn, komponisten Sigurd Lie, har altså som skolegutt gjort sine tidligste strøk på fiolinen i stuene her. Senere overtok Natvig selv første etasje. I annen bodde da adjunkt Hamilton og deretter daværende kaptein, senere oberstløytnant Omdal. Etter mannens død solgte fru Natvig huset til jernvarehandler, senere redaktør og deleier av Stiftsavisen, Thorvald Henriksen. Natvigs familie J. A. Natvig var gift to ganger. Først med Rachel Othilie Rolfsen av Mandalsslekten og annen gang med sin femmenning Johanne Christine Natvig, datter av havnefogd og losoldermann Natvig i Stavanger. Da kaptein Natvig i en lengere årrekke lå i farten rundt Kap Horn og på Stillehavskysten, bodde familien en tid i Stavanger, men flyttet så tilbake til Kristiansand i 1872. I første ekteskap var der to døtre. Den ene, Mathilde, ble gift med kaptein, senere havnefogd i Trondheim, Jens Matzow. Den andre, Gunhild, ble gift med kaptein Thomas Lootz i Kristiansand. J. A. Natvigs annen hustru var bare i 20-års alderen da hun ble gift og fikk to stebarn på 10-12 år. Selv fikk hun etterhånden 9 barn, så stillingen hennes var ikke lett. Og da mannen døde i 1891 satt hun der med hele barneflokken sin - en hel rekke av dem under konfirmasjonsalderen - så godt som uten midler og uten hjelp. Huset ble solgt for nesen på henne, og salget gav intet overskudd. Da hun hadde en sønn som nybakt student i Oslo og en annen hadde fått en liten stilling som yngstemann i et firma der, besluttet hun å reise der inn og dro resolutt avgårde med hele barneflokken i 1892. Reisepenger og kapital til ½ års husleie skaffet de to eldste guttene ved banklån. Det var hele startkapitalen. Fru Natvig leide en stor leilighet og begynte med pensjonærer. Det var et veldig strev, men hun var tapper, så det gikk bra. Alle barna fikk en god utdannelse, og ettersom de kom i arbeide, kunne hun slutte med pensjonærer. Hun holdt huset åpent for slekten og for barnas venner, så mange mennesker har mange gode minner fra dette gjestfrie hjemmet. Fru Natvig, som var et så dyktig og prektig menneske, oppnådde en høy alder. Hun døde 1931 over 87 år gammel. Hennes 9 barn var: 1) Thomas, skipskaptein, senere agent i Ålesund og Oslo. 2) Rachel, fullmektig i Norges Bank. Hun var den første kvinne i Norge som oppnådde denne tittelen. 3) Jacob, innehadde den kjente dampskipsekspedisjonen i Oslo og representerte Det forenede dampskipsselskap i København. Han hadde mange offentlige tillitsverv og var ridder av Dannebrog. Han døde 1937. Hans eldste sønn, Jacob, fortsatte firmaet. 4) Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918. 5) Erling, skipsfører, senere farmer, innehaver av biltransportbyrå m.m. i Amerika. Død i New York 1942. 6) Randi, hovedkasserer i Oslo ligningsvesen. Hun var særdeles avholdt og fikk megen honnør fordi den veldige kassen alltid stemte på øret. 7) Johanne, tidligere kasserer i Høyer-Ellefsens entreprenørforretning. Bodde som pensjonist i Oslo. 8) Henrik, var mange år i Afrika. Han hadde før krigen en god stuerforrettiing i Oslo. Da tyskerne kom ville de ha ham til å overta all stuervirksomheten i Oslo. Men han nektet blankt. Han var av gammel sjømannsslekt, sa han, så han kjente dem alt for godt. I forrige krig hadde de drept tusener av norske sjøfolk uten varsel. Tyskerne påstod at det var en helt annen historie. Nå kom de som venner. Og forretningen hans kunne bli en meget betydelig affære. «Ikke tale om,» sa Henrik. Da tok tyskerne forretningen fra ham og stjal alt hans stuermateriale. Etter krigen gjenopptok han virksomheten sin. 9) Aagot, den yngste, ble gift med advokat Honne. Hun var i mange år syk, men drev med friskt humør journalistikk fra sykesengen. En dramatisk opplevelse i en sjøløvehule I 1868 hadde skipsfører J. A. Natvig en meget spennende, ja, dramatisk opplevelse nede på en av Chincasøyene i Stillehavet. Han har selv fortalt om den slik: «Kaptein Valeur på «Dovre», Horten, kaptein Hoel på «Frisk» Fredrikstad, en ung gutt, Viktor Mostue, sønn av «Frisk»s reder og jeg dro ut 4. august om formiddagen for å ro rundt sydøya. Det var meningen å skyte litt fugl og bli borte et par timer. Det var blikkstille vær, bare de vanlige store oseandønningene. Plutselig reiste det seg en veldig bølge og i et nå var båten sikkert 12 fot under havflaten. Etter en lang stund kom jeg opp til overflaten et øyeblikk. Jeg så bare den hvelvede båten langt utenfor meg, men ingen av de andre. Det bar straks under igjen - hvor lenge vet jeg ikke - men så kom jeg til bevissthet igjen helt inne på stranden innerst i en 100 fot dyp grotte omgitt av høye loddrette klipper. Jeg var helt maktesløs, lå og gulpet sjøvann mens jeg så utover havet. Plutselig så jeg hår og rygg av en av de andre ligge og skvulpe i brenningen 30 fot ute. Heldigvis greide jeg å komme på bena og med de siste kreftene mine dra ham inn på stranden. Det var Hoel, helt bevisstløs. Jeg arbeidet med ham og han kom til live igjen. Der lå vi nå begge helt kaputt og gulpet sjøvann. Da vi greide å reise oss opp, så vi Viktor hengende ved den veltede båten. Og da han også så oss, forsøkte han å svømme mot land, men dragsuget var for sterkt, og han fikk igjen tak i båten. Han fikk vridd av seg klærne og forsøkte på ny å svømme inn mot oss, men dragsuget tok ham utover igjen. Etter hvert gikk båten mot en skarp klippe noe utenfor munningen av grotten. Her forsøkte han å komme på land og fikk også tak. Men neste bølge slo ham mot klippen og han forsvant. Stranden innerst i hulen var bare 6-8 fot bred, loddrette fjell på alle kanter og brenningen rett inn i hulen. Vi var i en rottefelle, og hvis havet steg var vi absolutt ferdige. Vi bygde derfor en skanse av stein innerst i hulen. Ut på ettermiddagen kom den istykkerslåtte båten så langt inn i grotten at vi fikk dradd den inn og hvelvet vraket utenfor skansen. Bak denne plasserte vi oss for natten. En halv time senere kom liket av Valeur inn i brenningene til oss. Og vi fikk berget det i land. Grotten var et tilholdssted for sjøløver. De kom i flokkevis for å erobre plassen sin tilbake, men vi holdt dem vekk med å kaste stein. Synderlig farlige var de vel neppe, men de presterte noen uhyggelige hyl. De var særlig pågående om natten, og den stadige ulingen deres sammen med braket av brenningene var en særdeles uhyggelig musikk i den mørke natten. Der lå vi forslåtte, forrevne av koraller og fryktelig tørste etter alt sjøvannet vi hadde fått i oss. Verst var det å tenke på om noen overhode kunne finne oss på dette avsides stedet, om noen i det hele tatt kunne få øye på oss så langt inne i den trange grotten. Å komme ut av den uten hjelp utenfra var helt umulig. Det var en skrekkelig natt. Ved daggry fant vi Viktors lik, slått inn til oss bare noen få fot fra vår egen plass. Kort etter så vi tre båter langt ute på havet utenfor hulen. De hadde med kikkert oppdaget vraket av den hvitmalte båten og styrte innover. Vi fikk i en fart av oss ytterklærne for at de skulle se det hvite undertøyet mot de svarte klippene. Og snart etter signaliserte de at de hadde oppdaget oss. Redningen foregikk på følgende vis: To av båtene tok den tredje på lange liner og lot den stå innover mot grotten samtidig som de manøvrerte slik at den ikke ble slått mot klippene. Fra den innerste båten ble to redningsbøyer på lange liner sendt innover mot brenningene. De manøvrerte lenge forgjeves, for dragsuget tok bøyene ut igjen. Men endelig kom de inn i selve grotten, og vi fikk tak i dem. Så ble vi dradd gjennom brenning og koraller til innerste båt og denne igjen til de ytre, og vi var reddet. Det var flott planlagt og gjennomført sjømannskap under stor livsfare for redningsmennene. Ennå farligere var neste dags manøvre, da de samme redningsmenn også hentet de to likene. De måtte jo da helt inn i grotten med dens mange farlige skarpe klipper og skjær. Vi to reddede var svært forslåtte og utmattede og fikk ikke sove på flere netter. Det var et par svenske kapteiner, Edelfeldt og Lindemann, som organiserte undersøkelsesekspedisjoner fra alle svenske og norske skip da båten ikke var kommet til rette. Den gruppen som utførte selve redningen var ledet av den svenske styrmannen Miltopeus, som var i den innerste båten. Han ble senere meget vel kjent i Oslo som fører av passasjerbåt i ruten Gøteborg-Oslo.» De svenske redningsmennene ble etter Natvigs forslag innstillet til offisiell norsk hedersbelønning, som vi får håpe at de også virkelig fikk. Og Miltopeus fikk dessuten av Natvig et vakkert gullur som han siden alltid gikk med. Vulkanutbruddet på Krakatau i 1883 hadde virkninger helt til Kristiansand, idet man her i byen lenge nærte alvorlig engstelse for skipet «Athlet» og dets besetning. Ved det voldsomme vulkanske utbruddet på Krakatau, vest for Sundastredet, ble halvdelen av øya sprengt bort og forsvant i havet. De voldsomme høye bølgene som reiste seg gjorde veldige ødeleggelser på de nærliggende kystene, særlig på Java -og Sumatra. Og bølgene fortsatte over hele det Indiske hav og likeledes ut i Stillehavet. Kaptein Natvig med «Athlet» var nettopp i de dager ventet til Anjer på Java. Da man ikke hørte noe fra ham, begynte man å tro at skuta var gått ned. Og det gikk adskillige uker i angst og spenning for alle hjemme. Natvig hadde sin eldste sønn med som førstereisgutt. Langt om lenge kom det livstegn. De hadde hatt meget kontrari vær rundt Afrika. Ettersom de nærmet seg Ost-India kom de opp i veldige mengder vrakgods, masser av trær, husdeler, dyrekadavere m.m. så de skjønte det måtte ha hendt en stor naturkatastrofe. Og da de kom fram til bestemmelsesstedet var der ikke noe Anjer lenger, da så godt som hele byen var tatt ut i havet av bølgene. For oss eldre kristiansandere bringer denne historien tanken hen på seilskipstiden, da det ofte var stor bekymring og engstelse i sjøfolkenes familier når ei skute brukte lenger tid enn vanlig på en fart. Men i dette tilfellet som jeg fortalte om ble jo forsinkelsen ved kontrari vær redningen for besetning og skute. Athlet»s forlis på Jap i 1889 er også en begivenhet som vekker interesse i den gamle sjøfartsbyen Kristiansand. Kaptein Natvig hadde med skuta si vært på rundtur i Stillehavet for å samle kopralast. Da han kom til Jap fikk han innfødt los, og denne satte skuta helt opp på korallrevet ved innseilingen. Og der ble den stående. Mannskapet reddet alle eiendelene sine i land og måtte leve der i tre måneder uten post eller telegraf, i det hele uten noen forbindelse med utenverdenen. Jap var den gang spansk. Øya ble brukt som forvisningssted for forbrytere fra Filipinene. Der var ikke en eneste europeer på øya, befolkningen ellers var utelukkende malaiere. Det kristiansandske skipsmannskapet måtte holde til i bambushytter. Kapteinen hadde en mindre hytte for seg selv. Natvig var en stor og staselig kar, henimot to meter høy og særlig kraftig bygd. Et så stort menneske hadde de innfødte aldri sett før. Nysgjerrigheten deres var stor og det hendte ofte at malaiere om natten, når de trodde han sov, trengte inn i hytta og følte på ham for å undersøke om denne kjempen virkelig var et menneske av kjøtt og blod som andre. Befolkningen var vakre og velvillige folk. Kristiansanderne drev tuskhandel både med malaierne og forbryterne. De fikk en gris for litt tobakk. Kokosnøtter og andre frukter fikk de i massevis, så det hele forsåvidt var et lite paradis. Men så var det jo isolasjonen. Bare hver tredje måned kom det et spansk krigsskip på inspeksjon. Og det hadde nettopp vært der da forliset inntraff. Midt under oppholdet skjedde det noe besynderlig. Det var alltid to mann ombord på vraket som vakt inntil skuta kunne bli kondemnert av spanierne. En dag skulle en av vaktene tenne pipen sin og strøk av en svovelstikke på luken. Plutselig sprang luken i luften og hele skua var i brann. Det var den råtnende kopralasten som hadde utviklet brennbar sumpgass. Malaierne stormet det brennende vraket og tok med seg hva de kunne finne. En av dem fiffet seg stolt med en gammel paraply. Endelig kom det spanske krigsskipet og det bar til Manilla og videre med passasjerskip hjem til Norge. Det hadde vært flere måneders vedholdende engstelse i Kristiansand for folk og skip. Natvig hadde denne gangen sønnen sin Erling med seg som førstereisgutt.
• Slektsbok: Jacob Andreas Natvig var sine foreldres eldste sønn. Han gikk tidlig til sjøs, tok styrmannseksamen 13.3.1840 (16 ½ år gammel) og ble skipsfører i 23 års-alderen. Våren 1851 førte han briggen "St. Jørgen", som gikk i nordlige farvann, fra 1852 Mandalsskipet "Triton", som gikk i nordlige farvann og til Middelhavet og Svartehavet. Han ble gift i Mandal 26.1.1853 med Rachel Othilie Rolfsen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862. Hun var datter av skipsfører Andreas Marcelius Rolfsen, født i Mandal 1831, død 1905, og Anna Elisabeth Natvig. (Hennes far, Emanuel Natvig, var en tremenning av Jacob Andreas Natvig). I 1856 førte J. A. Natvig Kristiansands-firmaet Sml. Otto & Co's nybygde skip "Nor", "det største skip som paa mange aar er bygget i Christiansand", heter det i avisreferat. Skipet ble satt inn i Chile -farten, men forliste allerede i 1858 under et veldig uvær på selve Odessas havn. J. A. Natvig førte deretter samme rederis "Helvetia" på turer til Vestindia, Nord- og Syd-Amerikas østkyst, Middelhavet, Svartehavet, India og Østersjøen. I 1864 overtok han for rederiet den nybygde amerikanske bark "Evening Star", som han selv hadde 1/10 part i. Med dette skip for han på alle hav, bl.a. på Stillehavet og på Amerikas vestkyst. Da broren Henrik Natvig sluttet sjøen i 1870-71, overtok J. A. Natvig skonnerten "Albatross", som brødrene eiet sammen. Noe senere overtok han "Tell" og i 1874 "Favoritt", alle tre hurtigseilende fruktbåter i fart på Middelhavet og Nord-Amerika. I 1876 overtok han igjen "Evening Star", førte denne til 1881, da han solgte sin part i skipet til Slm. Otto & Co. Selv gikk han ut med rederiets bark "Athlet" i Ostindiafart, til den 1 juni 1889 forliste på øya Jap, Vest-Carolina i Stillehavet. Etter noen måneders opphold hjemme overtok han í 1889 F. M. Strays bark "Helene", og døde av gulfeber i Rio de Janeiro. En sjømanns inntekter som skipsfører på den tid var ikke rare, høyst kr. 100,- pr. måned i fast lønn, dertil caplage og mindre provisjoner hos meglere og skipshandlere. Fra 1864 begynte J.A. Natvig å kjøpe skipsparter. Etterhånden fikk han mange slike. De fordoblet hans inntekter. Som nevnt ble J. A. Natvig i 1853 gift med Rachel Othilie Rolfsen. De fikk 2 barn, Mathilde (oppkalt etter mormoren) og Gunhild (oppkalt etter farmoren). Familien bodde på en gård på Odderøya som tilhørte karantenestasjonen. Etter Rachel Othilies død i 1862 (30 år gammel) overtok J. A. Natvigs yngre ugifte søster husholdningen for broren. 26.1.1865 giftet han seg annen gang med Johanne Christine Natvig (Hanna) , yngste datter av hans tremenning losoldermann Thomas Natvig i Stavanger. (Se side 46). Da J. A. Natvig stadig lå på langfart, ble hustruen boende i sin fars hus i Bergelandsgaten i Stavanger. Jacob A. Natvigs barn i første ekteskap flyttet også dit. Høsten 1872 flyttet familien (som nå var forøket med de 4 første barn i det nye ekteskap: Thomas, Rachel, Jacob Andreas og Harald) til Kristiansand. Her fødtes de 5 yngste barn: Erling, Randi, Johanne, Henrik og Aagot. Siste gang J. A. Natvig var hjemme fikk han følgende skussmål av rederen: "Han har i en Række Aar ført Skibe for vaart Firma og hele Tiden udvist en sjælden Dyktighed og Conduite i de forskjellige Anliggender som hans Stilling har medført. Med Raskhed, Beslutsomhed og Punktlighed har han stedse udført sin Gjerning". En kjent akademiker i Kristiansand ga ved samme anledning følgende karakteristikk av J. A. Natvig: "Han er en Hædersmand med noble og høisindede Anskuelser, en dannet og kraftig Personlighed og i det hele en Pryd for sin Stand". Fra en norsk kaptein, som lå ved siden av ham med gulfeber i Rio de Janeiro, fikk familien senere melding om at han hele tiden under sykdommen holdt humøret oppe. - J. A. Natvig ble begravet i Rio. Etter mannens død satt enken igjen med sine 9 barn. Bare to av dem var i stilling. Den eldste, Thomas, som styrmann. Rachel var utdannet som lærerinne og ga privatundervisning. Jacob hadde nettopp mistet sin stilling som kontormann ved sin sjefs død. Harald var student. Etter ham fulgte 4 ukonfirmerte barn. Situasjonen var alt annet enn lys. Mannens inntekter stoppet momentant. Hanna hadde bare en liten rest av arven fra sin far og noen mindre inntekter fra de skipspartene mannen hadde tilbake. Huset hadde hun, men det ble kort etter avertert til salgs rett for nesen på henne og ga intet overskudd. I april 1892 reiste familien til Oslo. De to eldste sønnene skaffet penger til reisen og til ½ års husleie ved banklån. Hanna Natvig leiet en stor leilighet og tok imot pensjonærer. Det ble en strid tid for henne, men hun var tapper og det gikk. Alle barna fikk en god utdannelse. Ettersom de kom i stilling og fikk gasje, gikk denne i felleskassen. Etterhånden ble der bedre økonomiske forhold, og familien kunne leve sitt private liv uten å måtte ta imot pensjonærer. Hanna Natvigs hjem i Thomas Heftyesgate i Oslo sto alltid åpent for slekt og for barnas mange venner. Ved særlige anledninger, først og fremst ved juletider, samlet hun huset fullt av slektninger i Oslo. Hun ble den som bandt slekten sammen og mange av oss har lyse og gode minner om henne og fra familieselskaper i hennes hjem.
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012908
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003334

Jacob giftet seg med Johanne Christine Natvig 23 Jan 1865, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne (datter av Thomas Natvig og Johanne Christine Steen) ble født 27 Mar 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 28 Apr 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 5 Sep 1931, Oslo, Norway; ble begravet 10 Sep 1931, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012909
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003335
• Folketelling: 1910, Oslo, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036392088728
• Minneord / Nekrolog: 8 Sep 1931