Rachel Othilie Rolfsen Natvig

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fullmektig i Norges Bank, Oslo. Ugift

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Jacob Andreas Natvig Han var en særdeles munter, jovial og selskapelig anlagt mann som var født i Kristiansand 1823 og døde i Rio de Janeiro 1891. Han var sønn av skipsfører og senere bestyrer av karantenestasjonen på Odderøya, Henrich Christopher Eckleff Natvig, og hustru Gunhild, født Stray. J. A. Natvig førte i 1852-56 «Triton», deretter «Nor» som tilhørte Saml. Otto & Co. Dette skipet forliste i en storm på Odessas red i 1858. Senere førte han skipet «Helvetia» for det samme rederiet, i 1868 «Evening Star» og fra 1870 fruktskonnerten «Tell». Deretter var han fører av og medeier i broren Henriks fruktskonnert «Favorit». 1876 var han igjen ombord i «Evening Star» som han førte til 1881. Året etter gikk han ut med Saml. Otto & Co.s «Athlet» som han førte til skipet forliste 1889 ved innløpet til øya Jap i Stillehavet. 1890 gikk han siste gang ut til sjøs og døde av gul feber i Rio 1891. En del av hans spennende opplevelser som sjømann vil bli fortalt senere i egne avsnitt. Han hadde ved to av disse opplevelsene sønner med som førstereisgutter. Det var for øvrig i Kristiansand rift om å få gutter ut med Natvig, for det var disiplin ombord hos ham og han forstod å lære guttene opp. Han tok fatt i guttene når de ute i sjøen fant på noe så utidig som å ta på seg landgangsklærne sine. De skulle spare på disse, mente han. Og han viste dem en trøye som han selv hadde hatt i 20 år og som var like pen. Men så måtte han jo også som gammel mann døye, når han hadde klærne sine til lufting på dekk, at matrosene pekte og sa: «Der henger konfirmasjonstrøya til kapteinen». Da Natvig i 1889 kom hjem etter forliset og søkte ny ansettelse, bød man ham å overta dampskipet «Excellensen» i kystfarten. Men da svarte han forarget: «Å by en gammel oseanseiler det blikkspannet». Natvig var en pasjonert jeger. Sammen med oberstløytnant Gran drev han som en av de første i Norge harehundkennel. Alle hundene var i Natvigs hus, og der var således alltid livlig der i gården med de mange bikkjene og den store barneflokken. Når Natvig var hjemme var han ofte på jakt med Gran og den meget yngre Arne Vogt. En tid var han med i styret for Skytterlaget. Leieboerne i Natvigs hus i Markensgaten var i første etasje overrettssakfører Arne Vogt, deretter konrektor Lie. Hans sønn, komponisten Sigurd Lie, har altså som skolegutt gjort sine tidligste strøk på fiolinen i stuene her. Senere overtok Natvig selv første etasje. I annen bodde da adjunkt Hamilton og deretter daværende kaptein, senere oberstløytnant Omdal. Etter mannens død solgte fru Natvig huset til jernvarehandler, senere redaktør og deleier av Stiftsavisen, Thorvald Henriksen. Natvigs familie J. A. Natvig var gift to ganger. Først med Rachel Othilie Rolfsen av Mandalsslekten og annen gang med sin femmenning Johanne Christine Natvig, datter av havnefogd og losoldermann Natvig i Stavanger. Da kaptein Natvig i en lengere årrekke lå i farten rundt Kap Horn og på Stillehavskysten, bodde familien en tid i Stavanger, men flyttet så tilbake til Kristiansand i 1872. I første ekteskap var der to døtre. Den ene, Mathilde, ble gift med kaptein, senere havnefogd i Trondheim, Jens Matzow. Den andre, Gunhild, ble gift med kaptein Thomas Lootz i Kristiansand. J. A. Natvigs annen hustru var bare i 20-års alderen da hun ble gift og fikk to stebarn på 10-12 år. Selv fikk hun etterhånden 9 barn, så stillingen hennes var ikke lett. Og da mannen døde i 1891 satt hun der med hele barneflokken sin - en hel rekke av dem under konfirmasjonsalderen - så godt som uten midler og uten hjelp. Huset ble solgt for nesen på henne, og salget gav intet overskudd. Da hun hadde en sønn som nybakt student i Oslo og en annen hadde fått en liten stilling som yngstemann i et firma der, besluttet hun å reise der inn og dro resolutt avgårde med hele barneflokken i 1892. Reisepenger og kapital til ½ års husleie skaffet de to eldste guttene ved banklån. Det var hele startkapitalen. Fru Natvig leide en stor leilighet og begynte med pensjonærer. Det var et veldig strev, men hun var tapper, så det gikk bra. Alle barna fikk en god utdannelse, og ettersom de kom i arbeide, kunne hun slutte med pensjonærer. Hun holdt huset åpent for slekten og for barnas venner, så mange mennesker har mange gode minner fra dette gjestfrie hjemmet. Fru Natvig, som var et så dyktig og prektig menneske, oppnådde en høy alder. Hun døde 1931 over 87 år gammel. Hennes 9 barn var: 1) Thomas, skipskaptein, senere agent i Ålesund og Oslo. 2) Rachel, fullmektig i Norges Bank. Hun var den første kvinne i Norge som oppnådde denne tittelen. 3) Jacob, innehadde den kjente dampskipsekspedisjonen i Oslo og representerte Det forenede dampskipsselskap i København. Han hadde mange offentlige tillitsverv og var ridder av Dannebrog. Han døde 1937. Hans eldste sønn, Jacob, fortsatte firmaet. 4) Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918. 5) Erling, skipsfører, senere farmer, innehaver av biltransportbyrå m.m. i Amerika. Død i New York 1942. 6) Randi, hovedkasserer i Oslo ligningsvesen. Hun var særdeles avholdt og fikk megen honnør fordi den veldige kassen alltid stemte på øret. 7) Johanne, tidligere kasserer i Høyer-Ellefsens entreprenørforretning. Bodde som pensjonist i Oslo. 8) Henrik, var mange år i Afrika. Han hadde før krigen en god stuerforrettiing i Oslo. Da tyskerne kom ville de ha ham til å overta all stuervirksomheten i Oslo. Men han nektet blankt. Han var av gammel sjømannsslekt, sa han, så han kjente dem alt for godt. I forrige krig hadde de drept tusener av norske sjøfolk uten varsel. Tyskerne påstod at det var en helt annen historie. Nå kom de som venner. Og forretningen hans kunne bli en meget betydelig affære. «Ikke tale om,» sa Henrik. Da tok tyskerne forretningen fra ham og stjal alt hans stuermateriale. Etter krigen gjenopptok han virksomheten sin. 9) Aagot, den yngste, ble gift med advokat Honne. Hun var i mange år syk, men drev med friskt humør journalistikk fra sykesengen. En dramatisk opplevelse i en sjøløvehule I 1868 hadde skipsfører J. A. Natvig en meget spennende, ja, dramatisk opplevelse nede på en av Chincasøyene i Stillehavet. Han har selv fortalt om den slik: «Kaptein Valeur på «Dovre», Horten, kaptein Hoel på «Frisk» Fredrikstad, en ung gutt, Viktor Mostue, sønn av «Frisk»s reder og jeg dro ut 4. august om formiddagen for å ro rundt sydøya. Det var meningen å skyte litt fugl og bli borte et par timer. Det var blikkstille vær, bare de vanlige store oseandønningene. Plutselig reiste det seg en veldig bølge og i et nå var båten sikkert 12 fot under havflaten. Etter en lang stund kom jeg opp til overflaten et øyeblikk. Jeg så bare den hvelvede båten langt utenfor meg, men ingen av de andre. Det bar straks under igjen - hvor lenge vet jeg ikke - men så kom jeg til bevissthet igjen helt inne på stranden innerst i en 100 fot dyp grotte omgitt av høye loddrette klipper. Jeg var helt maktesløs, lå og gulpet sjøvann mens jeg så utover havet. Plutselig så jeg hår og rygg av en av de andre ligge og skvulpe i brenningen 30 fot ute. Heldigvis greide jeg å komme på bena og med de siste kreftene mine dra ham inn på stranden. Det var Hoel, helt bevisstløs. Jeg arbeidet med ham og han kom til live igjen. Der lå vi nå begge helt kaputt og gulpet sjøvann. Da vi greide å reise oss opp, så vi Viktor hengende ved den veltede båten. Og da han også så oss, forsøkte han å svømme mot land, men dragsuget var for sterkt, og han fikk igjen tak i båten. Han fikk vridd av seg klærne og forsøkte på ny å svømme inn mot oss, men dragsuget tok ham utover igjen. Etter hvert gikk båten mot en skarp klippe noe utenfor munningen av grotten. Her forsøkte han å komme på land og fikk også tak. Men neste bølge slo ham mot klippen og han forsvant. Stranden innerst i hulen var bare 6-8 fot bred, loddrette fjell på alle kanter og brenningen rett inn i hulen. Vi var i en rottefelle, og hvis havet steg var vi absolutt ferdige. Vi bygde derfor en skanse av stein innerst i hulen. Ut på ettermiddagen kom den istykkerslåtte båten så langt inn i grotten at vi fikk dradd den inn og hvelvet vraket utenfor skansen. Bak denne plasserte vi oss for natten. En halv time senere kom liket av Valeur inn i brenningene til oss. Og vi fikk berget det i land. Grotten var et tilholdssted for sjøløver. De kom i flokkevis for å erobre plassen sin tilbake, men vi holdt dem vekk med å kaste stein. Synderlig farlige var de vel neppe, men de presterte noen uhyggelige hyl. De var særlig pågående om natten, og den stadige ulingen deres sammen med braket av brenningene var en særdeles uhyggelig musikk i den mørke natten. Der lå vi forslåtte, forrevne av koraller og fryktelig tørste etter alt sjøvannet vi hadde fått i oss. Verst var det å tenke på om noen overhode kunne finne oss på dette avsides stedet, om noen i det hele tatt kunne få øye på oss så langt inne i den trange grotten. Å komme ut av den uten hjelp utenfra var helt umulig. Det var en skrekkelig natt. Ved daggry fant vi Viktors lik, slått inn til oss bare noen få fot fra vår egen plass. Kort etter så vi tre båter langt ute på havet utenfor hulen. De hadde med kikkert oppdaget vraket av den hvitmalte båten og styrte innover. Vi fikk i en fart av oss ytterklærne for at de skulle se det hvite undertøyet mot de svarte klippene. Og snart etter signaliserte de at de hadde oppdaget oss. Redningen foregikk på følgende vis: To av båtene tok den tredje på lange liner og lot den stå innover mot grotten samtidig som de manøvrerte slik at den ikke ble slått mot klippene. Fra den innerste båten ble to redningsbøyer på lange liner sendt innover mot brenningene. De manøvrerte lenge forgjeves, for dragsuget tok bøyene ut igjen. Men endelig kom de inn i selve grotten, og vi fikk tak i dem. Så ble vi dradd gjennom brenning og koraller til innerste båt og denne igjen til de ytre, og vi var reddet. Det var flott planlagt og gjennomført sjømannskap under stor livsfare for redningsmennene. Ennå farligere var neste dags manøvre, da de samme redningsmenn også hentet de to likene. De måtte jo da helt inn i grotten med dens mange farlige skarpe klipper og skjær. Vi to reddede var svært forslåtte og utmattede og fikk ikke sove på flere netter. Det var et par svenske kapteiner, Edelfeldt og Lindemann, som organiserte undersøkelsesekspedisjoner fra alle svenske og norske skip da båten ikke var kommet til rette. Den gruppen som utførte selve redningen var ledet av den svenske styrmannen Miltopeus, som var i den innerste båten. Han ble senere meget vel kjent i Oslo som fører av passasjerbåt i ruten Gøteborg-Oslo.» De svenske redningsmennene ble etter Natvigs forslag innstillet til offisiell norsk hedersbelønning, som vi får håpe at de også virkelig fikk. Og Miltopeus fikk dessuten av Natvig et vakkert gullur som han siden alltid gikk med. Vulkanutbruddet på Krakatau i 1883 hadde virkninger helt til Kristiansand, idet man her i byen lenge nærte alvorlig engstelse for skipet «Athlet» og dets besetning. Ved det voldsomme vulkanske utbruddet på Krakatau, vest for Sundastredet, ble halvdelen av øya sprengt bort og forsvant i havet. De voldsomme høye bølgene som reiste seg gjorde veldige ødeleggelser på de nærliggende kystene, særlig på Java -og Sumatra. Og bølgene fortsatte over hele det Indiske hav og likeledes ut i Stillehavet. Kaptein Natvig med «Athlet» var nettopp i de dager ventet til Anjer på Java. Da man ikke hørte noe fra ham, begynte man å tro at skuta var gått ned. Og det gikk adskillige uker i angst og spenning for alle hjemme. Natvig hadde sin eldste sønn med som førstereisgutt. Langt om lenge kom det livstegn. De hadde hatt meget kontrari vær rundt Afrika. Ettersom de nærmet seg Ost-India kom de opp i veldige mengder vrakgods, masser av trær, husdeler, dyrekadavere m.m. så de skjønte det måtte ha hendt en stor naturkatastrofe. Og da de kom fram til bestemmelsesstedet var der ikke noe Anjer lenger, da så godt som hele byen var tatt ut i havet av bølgene. For oss eldre kristiansandere bringer denne historien tanken hen på seilskipstiden, da det ofte var stor bekymring og engstelse i sjøfolkenes familier når ei skute brukte lenger tid enn vanlig på en fart. Men i dette tilfellet som jeg fortalte om ble jo forsinkelsen ved kontrari vær redningen for besetning og skute. Athlet»s forlis på Jap i 1889 er også en begivenhet som vekker interesse i den gamle sjøfartsbyen Kristiansand. Kaptein Natvig hadde med skuta si vært på rundtur i Stillehavet for å samle kopralast. Da han kom til Jap fikk han innfødt los, og denne satte skuta helt opp på korallrevet ved innseilingen. Og der ble den stående. Mannskapet reddet alle eiendelene sine i land og måtte leve der i tre måneder uten post eller telegraf, i det hele uten noen forbindelse med utenverdenen. Jap var den gang spansk. Øya ble brukt som forvisningssted for forbrytere fra Filipinene. Der var ikke en eneste europeer på øya, befolkningen ellers var utelukkende malaiere. Det kristiansandske skipsmannskapet måtte holde til i bambushytter. Kapteinen hadde en mindre hytte for seg selv. Natvig var en stor og staselig kar, henimot to meter høy og særlig kraftig bygd. Et så stort menneske hadde de innfødte aldri sett før. Nysgjerrigheten deres var stor og det hendte ofte at malaiere om natten, når de trodde han sov, trengte inn i hytta og følte på ham for å undersøke om denne kjempen virkelig var et menneske av kjøtt og blod som andre. Befolkningen var vakre og velvillige folk. Kristiansanderne drev tuskhandel både med malaierne og forbryterne. De fikk en gris for litt tobakk. Kokosnøtter og andre frukter fikk de i massevis, så det hele forsåvidt var et lite paradis. Men så var det jo isolasjonen. Bare hver tredje måned kom det et spansk krigsskip på inspeksjon. Og det hadde nettopp vært der da forliset inntraff. Midt under oppholdet skjedde det noe besynderlig. Det var alltid to mann ombord på vraket som vakt inntil skuta kunne bli kondemnert av spanierne. En dag skulle en av vaktene tenne pipen sin og strøk av en svovelstikke på luken. Plutselig sprang luken i luften og hele skua var i brann. Det var den råtnende kopralasten som hadde utviklet brennbar sumpgass. Malaierne stormet det brennende vraket og tok med seg hva de kunne finne. En av dem fiffet seg stolt med en gammel paraply. Endelig kom det spanske krigsskipet og det bar til Manilla og videre med passasjerskip hjem til Norge. Det hadde vært flere måneders vedholdende engstelse i Kristiansand for folk og skip. Natvig hadde denne gangen sønnen sin Erling med seg som førstereisgutt.
• Slektsbok: Jacob Andreas Natvig var sine foreldres eldste sønn. Han gikk tidlig til sjøs, tok styrmannseksamen 13.3.1840 (16 ½ år gammel) og ble skipsfører i 23 års-alderen. Våren 1851 førte han briggen "St. Jørgen", som gikk i nordlige farvann, fra 1852 Mandalsskipet "Triton", som gikk i nordlige farvann og til Middelhavet og Svartehavet. Han ble gift i Mandal 26.1.1853 med Rachel Othilie Rolfsen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862. Hun var datter av skipsfører Andreas Marcelius Rolfsen, født i Mandal 1831, død 1905, og Anna Elisabeth Natvig. (Hennes far, Emanuel Natvig, var en tremenning av Jacob Andreas Natvig). I 1856 førte J. A. Natvig Kristiansands-firmaet Sml. Otto & Co's nybygde skip "Nor", "det største skip som paa mange aar er bygget i Christiansand", heter det i avisreferat. Skipet ble satt inn i Chile -farten, men forliste allerede i 1858 under et veldig uvær på selve Odessas havn. J. A. Natvig førte deretter samme rederis "Helvetia" på turer til Vestindia, Nord- og Syd-Amerikas østkyst, Middelhavet, Svartehavet, India og Østersjøen. I 1864 overtok han for rederiet den nybygde amerikanske bark "Evening Star", som han selv hadde 1/10 part i. Med dette skip for han på alle hav, bl.a. på Stillehavet og på Amerikas vestkyst. Da broren Henrik Natvig sluttet sjøen i 1870-71, overtok J. A. Natvig skonnerten "Albatross", som brødrene eiet sammen. Noe senere overtok han "Tell" og i 1874 "Favoritt", alle tre hurtigseilende fruktbåter i fart på Middelhavet og Nord-Amerika. I 1876 overtok han igjen "Evening Star", førte denne til 1881, da han solgte sin part i skipet til Slm. Otto & Co. Selv gikk han ut med rederiets bark "Athlet" i Ostindiafart, til den 1 juni 1889 forliste på øya Jap, Vest-Carolina i Stillehavet. Etter noen måneders opphold hjemme overtok han í 1889 F. M. Strays bark "Helene", og døde av gulfeber i Rio de Janeiro. En sjømanns inntekter som skipsfører på den tid var ikke rare, høyst kr. 100,- pr. måned i fast lønn, dertil caplage og mindre provisjoner hos meglere og skipshandlere. Fra 1864 begynte J.A. Natvig å kjøpe skipsparter. Etterhånden fikk han mange slike. De fordoblet hans inntekter. Som nevnt ble J. A. Natvig i 1853 gift med Rachel Othilie Rolfsen. De fikk 2 barn, Mathilde (oppkalt etter mormoren) og Gunhild (oppkalt etter farmoren). Familien bodde på en gård på Odderøya som tilhørte karantenestasjonen. Etter Rachel Othilies død i 1862 (30 år gammel) overtok J. A. Natvigs yngre ugifte søster husholdningen for broren. 26.1.1865 giftet han seg annen gang med Johanne Christine Natvig (Hanna) , yngste datter av hans tremenning losoldermann Thomas Natvig i Stavanger. (Se side 46). Da J. A. Natvig stadig lå på langfart, ble hustruen boende i sin fars hus i Bergelandsgaten i Stavanger. Jacob A. Natvigs barn i første ekteskap flyttet også dit. Høsten 1872 flyttet familien (som nå var forøket med de 4 første barn i det nye ekteskap: Thomas, Rachel, Jacob Andreas og Harald) til Kristiansand. Her fødtes de 5 yngste barn: Erling, Randi, Johanne, Henrik og Aagot. Siste gang J. A. Natvig var hjemme fikk han følgende skussmål av rederen: "Han har i en Række Aar ført Skibe for vaart Firma og hele Tiden udvist en sjælden Dyktighed og Conduite i de forskjellige Anliggender som hans Stilling har medført. Med Raskhed, Beslutsomhed og Punktlighed har han stedse udført sin Gjerning". En kjent akademiker i Kristiansand ga ved samme anledning følgende karakteristikk av J. A. Natvig: "Han er en Hædersmand med noble og høisindede Anskuelser, en dannet og kraftig Personlighed og i det hele en Pryd for sin Stand". Fra en norsk kaptein, som lå ved siden av ham med gulfeber i Rio de Janeiro, fikk familien senere melding om at han hele tiden under sykdommen holdt humøret oppe. - J. A. Natvig ble begravet i Rio. Etter mannens død satt enken igjen med sine 9 barn. Bare to av dem var i stilling. Den eldste, Thomas, som styrmann. Rachel var utdannet som lærerinne og ga privatundervisning. Jacob hadde nettopp mistet sin stilling som kontormann ved sin sjefs død. Harald var student. Etter ham fulgte 4 ukonfirmerte barn. Situasjonen var alt annet enn lys. Mannens inntekter stoppet momentant. Hanna hadde bare en liten rest av arven fra sin far og noen mindre inntekter fra de skipspartene mannen hadde tilbake. Huset hadde hun, men det ble kort etter avertert til salgs rett for nesen på henne og ga intet overskudd. I april 1892 reiste familien til Oslo. De to eldste sønnene skaffet penger til reisen og til ½ års husleie ved banklån. Hanna Natvig leiet en stor leilighet og tok imot pensjonærer. Det ble en strid tid for henne, men hun var tapper og det gikk. Alle barna fikk en god utdannelse. Ettersom de kom i stilling og fikk gasje, gikk denne i felleskassen. Etterhånden ble der bedre økonomiske forhold, og familien kunne leve sitt private liv uten å måtte ta imot pensjonærer. Hanna Natvigs hjem i Thomas Heftyesgate i Oslo sto alltid åpent for slekt og for barnas mange venner. Ved særlige anledninger, først og fremst ved juletider, samlet hun huset fullt av slektninger i Oslo. Hun ble den som bandt slekten sammen og mange av oss har lyse og gode minner om henne og fra familieselskaper i hennes hjem.
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012908
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003334

Jacob giftet seg med Johanne Christine Natvig 23 Jan 1865, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne (datter av Thomas Natvig og Johanne Christine Steen) ble født 27 Mar 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 28 Apr 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 5 Sep 1931, Oslo, Norway; ble begravet 10 Sep 1931, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012909
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003335
• Folketelling: 1910, Oslo, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036392088728
• Minneord / Nekrolog: 8 Sep 1931

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrick Christopher Eckleff Natvig. Født i Kristiansand 18.1.1789 og død i Kristiansand 23.1.1869. Han er oppkalt etter sin onkel og gudfar oberstløytnant Henrich Christopher Eckleff og derigjennom er det Henrick-navnet er kommet inn i slekten. Han tok ut skipperborgerskap i Kristiansand i 1819 men må tidligere ha seilt på sitt skippersertifikat da han allerede i 1814 sees å føre fartøyet «Vrau Helene Cathrine» tilhørende hans søskenbarn Georg Moe. I 1820-årene fører han «Aurora» tilhørende samme rederi. I 1830- og 1840-årene «Concordia» hvori han visstnok er medeier og senere «Neptunus» tilhørende statsråd Hegermanns enke. I 1855 ble han konstituert havnefogd og i 1857 karanteneinspektør på Odderøya. Til karantenestasjonen med lasareterne hørte inspektørbolig med jordvei til. Da han eide sitt eget hus i byen, reserverte han seg der et par værelser hvor hen han flyttet vinterdag når isvintrene sperret Østersjøhavnene og anløpene fra smittehavnene omtrent opphørte. Ved sin avgang som inspektør i 1867 flyttet han helt tilbake til byen. Hans byhus Kongensgate 19 strøk med i den store brand i 1892 og nå ligger St. Josephs Hospitals Kapell på en del av tomten. Huset som han hadde kjøpt i 1842 av Abel Gjerdrum var to etasjers med 9 værelser hvortil hørte en stor have som strakte seg dypt inn i kvartalet. Det var av disse karakteristiske Kristiansandshus med den høye trapp hvorpå var anbrakt faste benker. Sønnen Henrik Natvig bodde også i huset inntil han i 1847 flyttet til sitt da innkjøpte hus i Dronningens gate 55. Huset i Kongensgate ble etter Gunhild Natvigs død solgt i 1879 til snekkermester Chr. S. Jonassen. Som det gamle hus i Kongensgate var karakteristisk for sin tids byggeskikk ved slutten av 1700-tallet, så gir bekjentgjørelse i Stiftsavisen i 1841 tilkjenne et forhold som i de store trekk også karakteriserer en svunnen tid., nemlig det gode forhold innen husstanden. Det heter nemlig: «at Pigen Inger Olsdatter Mollestad der i 51 år har hatt sitt opphold hos oss avgikk ved døden 30te Januar i en alder av 106 år etter flere års alderdomssvakhet og etter å ha lagt tilsengs i de siste 6 år, bringes herved til underretning for hennes fraværende slekt og bekjente. H. C. E. Natvig, J. A. Natvig» Henrick Christopher Eckleff Natvig ble 26.11.1822 gift med Gunhild Stray, født i Kristiansand 6.3.1796, død Kristiansand 14.12.1875. Strayslekten skal etter tradisjonen være fra Skjervrak i Setesdalen, men finnes i slutten av 1500-tallet bosatt på ytre Stray i Oddernes. Henrick Natvig og Gunhild Stray hadde 4 barn: 1) Jacob Andreas Natvig, født i Kristiansand 12.9.1823, død i Rio de Janeiro 7.3.1891. Gift 1. gang 1853 med Rachel Othilie Rolfssen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862 Gift 2. gang 1865 med Johanne Christine Natvig, født Stavanger 27.3.1844, død i Oslo 5.7.1931. Datter av hans tremenning losoldermannen Thomas Natvig (født i Kristiansand 5.9.1803, død i Stavanger 25.8.1890. Han er stamfaren for Stavangergrenen av Kristiansandslekten Natvig. Sønnesønn av Jacob Sørensen Natvigs eldre bror Nils Sørensen Natvig, f. på Natvig 1734, d. i Lillesund 24.1.1773) 2) Emilie Caroline Natvig, født. 31.7.1825, d. 3.7.1902. Ugift. 3) Henrik Gustav Natvig, født 22.10.1826 4) Gunille Henriette Natvig, født 1829, død i Kristiansand 1900. Gift 1855 med Lars Johannes Hjelm, født i Kristiansand 6.4.1825
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004427
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173012155 Yrke: Qvarantaine Opsyndmand

Henrich giftet seg med Gunhild Stray 26 Nov 1822, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Gunhild (datter av Jacob Olsen Stray og Karen Svendsdatter Hejrefos) ble født 4 Mar 1796 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 18 Mar 1796 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 14 Des 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 20 Des 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004834
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173012156

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Losoldermann Thomas Natvig Ble født i Kristiansand 5. september 1803 og døde i Stavanger 25. august 1890. 4. juni 1826 ble han gift med Johanne Christine Steen, f. på Christianshaab på Grønland 27. august 1804, død i Stavanger 15. oktober 1867. Thomas Natvig var bare vel 1 år da hans far, Søren Thomasen Natvig reiste fra Kristiansand og havnet i engelsk prison. Thomas ble opptatt som pleiesønn i hjemmet hos kjøpmann og bankadministrator Jonas Kraft og hustru Anne Cathrine Willock i Kristiansand. I deres gode hjem vokste han opp sammen med den 5 år yngre Johan Andreas Kraft, som senere ble lege. Også etter at faren kom hjem fra prisonen ble han boende hos dem. Vennskapet med pleieforeldrene og pleiebroren varte hele livet. Etter konfirmasjonen gikk Thomas Natvig tilsjøs. Som ung sjøgutt kom han til Stavanger og fikk senere skip å føre derfra. Da han avtjente sin verneplikt i marinen ville hans overordnede - som var oppmerksom på hans anlegg og evner - ha ham til å bli marineoffiser. Selv ønsket han imidlertid å fortsette i handelsflåten. Hen ble skipefører da han var 21 år. Han førte bl.a. Stavanger-skonnerten Janus, som gikk i korn-, hør- og hampfrakt på Østersjøhavnene. For det kjente handelshus Jacob Kielland & Søn førte han Jonas, Grundloven og Ledaal Barken Ledaal ble bygget på rederiets verft i Sandviken. Da den gikk på vannet i 1838 var den - med sine 235 registertonn - det største skip som til den tid var bygget i Stavanger. Ved stabelavløpningen skal rederen ha sagt at et så stort skip neppe ville bli bygget flere ganger i Stavanger. Stabelavløpningen satte formelig byen på ende. Brannvakten var blitt mobilisert. Man var redd for at "det kolossale skib" skulle utvikle slik varme at det kunne ta fyr i beddingen når det løp av. Skolene fikk fri for at barna skulle få overvære stabelavløpningen. Stavangeravisene bragte begeistrede referater fra denne. Thomas Natvig ble Lerdaal’s første fører. I en artikkel i Stavanger Aftenblad heter det: "Dette skip kom til å skrive historie i norsk sjøfart, idet det er det første norske skip som har vært i Rio de Janeiro og på Java." Det var også det første skip som førte det norske flagg (unionsflagget) i disse farvann. Fra 1838 var dette flagg tillatt brukt også utenfor de hjemlige farvann, men da på egen risiko. Full diplomatisk beskyttelse nøt den gangen bare det svenske handelsflagg. Det var ingen ufarlige reiser Ledaal bega seg ut på - til Sör-Amerikanske og Ost-Indiske farvann. Karter og fyr var det smått bevent med. Av hensyn til sjørøvere var Ledaal utstyrt med 3 små kanoner. Særlig det ostindiske farvann var på den tid beryktet for sine sjørøvere. Dobbelt risikabelt var det å seile under et flagg som ikke engang nøt godt av den internasjonale gjensidige rederiforsikting mot sjørøveri. Såvidt vites foreligger det ingen beretninger om Ledaal’s Rio-tur. Men om turen til Ost-India har kaptein Natvig fortalt at den både var interessant og spennende. Da skipet var kommet opp under Sumatras kyst, men så langt ute at landet ikke kunnes sees, ble man en dag oppmerksom på at en mengde kanoer kom utover, med kurs for skipet. Kapteinen ble straks mistenksom og - som den forsiktige mann han var - posterte han hele besetningen, 18 mann i alt, langs skipets skansekledning, etter først å ha foretatt visse andre sikkerhetsforanstaltninger. Selv spaserte han rolig opp og ned på hyttetaket bevepnet med en svær dobbeltløpet pistol og med sabel. Skipet lå i vindstille og ble snart innhentet av kanoene. Sjørøverne lot seg imidlertid skremme av skipets "sterke armering", rodde noen ganger rundt skipet og returnerte så til kysten, uten forsøk på entring. Ombord på Ledaal pustet man lettet ut og fikk seg også en god latter. De "våpen" mannskapet var utstyrt med var tre-geværer, som tømmermannen i all hast hadde laget til. Ledaals dristige tur blir berømmet i den nevnte avisartikkel. Den var "en begivenhet av rang, som kastet glans ikke bare over skip, besetning, eier og Stavanger by, men over hele landet som sjøfartsnasjon." Thomas Natvigs sjøkarter - drafts - beror på Sjøfartsmuseet i Oslo. Sakkyndige karakteriserer dem som usedvanlig interessante og verdifulle. I innledningskapitlet til "Skipper Worse" forteller Alexander L. Kielland om "Familiens Haab"s hjemkomst etter en vellykket reise og om den betydning skipets heldige frakter fikk for rederiet. Handelshuset "Garman & Worse" og "C. F. Garman" er en omskriving for handelshuset "Kielland & Søn" og "Familiens Haab" antagelig for Lerdaal. Men selv om Kielland hadde Thomas Natvig i tankene da han la de berømte ord i Skipper worse’s munn: "Vi kommer sent, herr Kunsel, men vi kommer godt", er Natvig ingen egentlig "modell" for Skipper Worse. Enkelte karaktertrekk kan nok minne om kaptein Natvig, men Kiellands romanskipper og han var på flere punkter meget ulike hverandre. (Flere av Skipper Worses karaktertrekk minner mer om en av rederiets tidligere skipsførere, Alexander L. Kiellands slektning kaptein Hans Arentz, Thomas Natvigs forgjenger i embetet som losoldermann og havnefogd i Stavanger). Etter hjemkomsten fra Ost-India gikk Thomas Natvig fra borde for godt. Han opprettet en navigasjonsskole i Stavanger og ledet denne til han i 1852 ble ansatt som tollbetjent i byen. To år etter overtok han den kombinerte stilling som havnefogd og losoldermann samme sted, noe senere også stillingen som innrulleringsbetjent. Han innehadde stillingene helt til sin død. Etter hans død ble stillingene delt. Thomas Natvig var en av stifterne av Stavanger Sømandsforening i 1850. Han ble foreningens første formann og gjenvalgt helt til han i 1867 frabad seg gjenvalg på grunn av sin høye alder. Han var også en av stifterne av og formann i Stavanger Sømandsforenings Assuranseforening, Stavanger Pensionsindretning og Foreningen for trængende Søgutter. Sammen med sine venner foged Søren Daniel Schiøtz og kjøpmann Svend E. Svendsen var han med på å stifte Stavanger Søndagsskole. Han kom tidlig med i det kommunale og offentlige liv. I 33 år var han medlem av Stavanger bystyre. 1848 ble han valgt som varamann til Stortinget og fra 1851 representerte han Høyre på Tinget i 3 perioder. På samme tid representerte den senere rektor ved Kongsgård skole, J. V. Chr. Steen, Venstre og Lars Oftedal Det moderate Venstre. Det var næringspolitikken som preget lovgivnings- og administrasjonsapparatet på denne tid. Under Fr. Stangs ledelse av Indredepartementet (1845-56) fikk Norge et moderne kommunikasjonsvesen: faste dampskipsruter langs kysten med statsstøtte, nye makadamiserte hovedveier, anlagt etter en stor landsplan, store fyrtårn, telegraflinjer m. m. I 1854 ble den første jernbane i Norge åpnet, hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold. Den var anlagt som privatbane, vesentlig med engelsk kapital. De følgende baner (Kongsvingerbanen til Sverige og Østerdalsbanen til Trondhjem) ble derimot anlagt som rene statsbaner. Industrien var i vekst, helt til den store krise i 1857. Men først og fremst betydde denne tid en sterk blomstring for skipsfarten. Den ble begunstiget først ved opphevelsen av den engelske navigasjonsakt i 1849, deretter under Krimkrigen 1853-56. Som stortingsrepresentant gikk Thomas Natvig. energisk inn for å få opprettet fyr langs kysten. Han fikk også utrettet meget til fordel for kysttrafikken. Som havnefogt fikk Natvig bl.a. gjennomført utbygningen av Skansekaien i Stavanger. Som belønning for dette ble en liten øy i indre havn - Plentingen - omdøpt til Natvigsminne. Mange år etter hans død hedret Stavanger kommune hans minne ved å oppkalle en gate i den nye vestlige del av byen etter ham: Losoldermann Natvigs vei. Thomas Natvig ble en gang spurt hvorfor ikke han, som hadde vært så meget benyttet både kommunalt og offentlig, hadde fått noen orden. Han svarte at han hadde hatt flere anledninger til å få ordener, men at han ikke f brydde seg om slike. Harald Natvig karakteriserer sin morfar på folgende måte: "Han var ingen høy mann, under middelshøyde og mindre enn sine mannlige etterkommere. Han var meget vel proporsjonert, spenstig, og beholdt både sin legemlige og sin åndelige spenstighet helt til sin død, nær 87 år gammel, så han like til det siste fullt ut fylte alle sine stillinger. Han var en vakker mann med rikelig kritthvitt hår oppstrøket over en høy panne og i naturlig bølgefall. Særlig karakteristisk var hans vakre øyne med et åpent og på samme tid sterkt og varmt, godmodig blikk, og så en velformet, bestemt munn. Han var en meget klok, initiativrik og handlekraftig mann som avtvang alles respekt, og beretteren tror aldri å ha truffet en mindre selvopptatt, mer hjertelig og mer avbalansert mann, egenskaper som også gjorde ham særdeles avholdt. Han var en meget familiekjær mann og ville gjerne se alle sine omkring seg. Dette oppnådde han også, idet alle hans barn med familier ble boende i Stavanger, unntatt hans yngste datter, Hanna. Men selv da hun 26.1.1865 giftet seg med farens tremenning, skipsfører Jacob Andreas Natvig fra Kristiansand, ble hun boende i sitt foreldrehjem med sine to stedøtre, Mathilde og Gunhild. Hennes mann lå jevnlig på langfart. Først høsten 1872 flyttet Hanna Natvig med barneflokken til sitt nye hjem i Kristiansand." Thomas Natvig eide først hus på Sølvberget og bodde der til hans datter Hanna hadde fått sitt første barn. Ca. 1865 kjøpte han et meget bedre hus på hjørnet av Hetlandsgaten og Bergelandsgaten. Det var et vakkert to-etasjes trehus med to små forhager til Hetlandsgaten, store steintrapper med sidebenker og en pen hage til Bergelandsgaten. Her hadde han både kontorer og leilighet i 1. etasje Datteren Hanna og hennes barn flyttet inn i 2. etasje. Da hun flyttet til Kristiansand overtok Thomas Natvigs yngste sønn, Jacob Severin Natvig, leiligheten. Etter farens død overtok han hele huset og etablerte en kolonial- og vinhandel i 1. etasje. I huset nedenfor hadde Jacob Dreyer sitt den gang forholdsvis beskjedne trykkeri. Dreyer kjøpte senere Natvigs hus og tomt og lot huset rive. Nå ligger Dreyers mektige trykkeri og lithografiske anstalt på denne hjørnetomt med nabotomter. 15.10.1867 døde Thomas Natvigs hustru, Johanne Christine. Hun karakteriseres som "en godhjertet, beskjeden og meget avholdt hustru og mor og som en dyktig husmor. Om hennes dødsleie forteller Ane Bergesen i brev av 16. oktober 1867 til Hanna og Jacob Andreas Natvig i Kristiansand: "Mor døde i troen på sin Frelser og i Jesu navn. Kl. 2 tirsdag eftermiddag drog hun sitt siste sukk. Far satt oppe hos henne den siste natten. Kl. 2 kom han opp efter meg. Jeg gikk da hen og la meg inn til mor og sa: "Mor, hvor trett du er. Du vil nok snart gå hjem til Herren". "Ja, barn, det vil jeg", svarte hun. Jeg spurte: "Er du ikke glad med det?" "Å jo, det er jeg", svarte hun, "men det er jo ikke sikkert at det blir så snart". Men så var Gud nådig og hørte hennes bønn. Ti hun ropte idelig på Herren Jesus. Far og Rikka satt og holdt henne, en i hver hånd. Så sa far: "Vi skal be Fader Vår, alle sammen". Gurine og Bergitte og jeg satt der inne. Søren var inne i den andre stuen. Da far var kommet midt i Fader Vår, bøyet mor sitt hode, som om hun ville sove. Jeg ble så glad for lyden gikk bort i halsen. Vi trodde at hun var falt i søvn, men det var i døden hun bøyet sitt hode. Vi gikk alle hen til sengen og gråt. Men vi måtte alle utrope: Gud skje lov. Gud skje lov. Gud skje lov." Den 20. oktober fortsetter Ane brevet og forteller at låkket nå er skrudd på kisten: "Far leste Fader Vår og sa henne takk for alt det hun hadde vært for oss alle. Søren, Jens, Thomas og Mikael la henne i kisten og moster svøpte henne". Etter Johanne Christine Natvigs død overtok hennes eldste datter, Ane Severine, ansvaret for husholdningen i Bergelandsgaten, senere - etter tur - Rikka Peersens datter, Hanna, Jacob Andreas Natvigs datter i første ekteskap, Gunhild (Lootz), Søren Natvigs datter Martha (Helliesen) og Rikkas datter Thoma (Knudsen). Forholdet mellom Thomas Natvig og hans barn, svigerbarn og barnebarn var meget godt. Han fulgte dem alle med aldri sviktende kjærlighet og med levende interesse. Han var ikke blind for deres feil og så ikke gjennom fingre med fusk og dumheter, men selv de mindreårige visste at når bestefar kritiserte, så var det fordi han var glad i dem og ville dem vel. Han var den glade giver. Alle guttene i 3. generasjon fikk et vakkert sølvur til konfirmasjonen, pikene en gullnål. Også til jul sendte han gaver til barn og barnebarn. Oppdaget han at guttene begynte å få dun på haken, var det han som utstyrte dem med barbersaker. - Det var ikke bare familien som nøt godt av hans gavmildhet. Han var alltid rede til å hjelpe, og gang på gang kausjonerte han for andre. Flere ganger tapte han penger på dette. Det var ikke meget han etterlot seg ved sin død: huset med innbo og løsøre og etpar tusen kroner til hvert av barna. Sommeren 1890 kom Hanna Natvig og de fleste av hennes barn på besøk til Stavanger. Det var blitt noe av en ferietradisjon, og Harald Natvig mintes med takknemlighet roturer rundt havnen med havnebetjenter og guttene ved årene og bestefar til rors. - Særlig de siste årene tok avskjeden svært på bestefaren. "Det ble megen rørelse og mange tårer." Ved Thomas Natvigs dødsleie var mange av hans nærmeste samlet og mottok nattverden sammen med ham. Etter hans død ga både Stavangeravisene og aviser utover landet sterke uttrykk for respekt og takknemlighet for hans samfunnsgagnlige virke gjennom mange år og for høyaktelse for en rikt utstyrt og edel personlighet.
• Borgerskap: 28 Nov 1828, Stavanger, Rogaland, Norway; Thomas Natvig, søn af skipper Søren Thomassen Natvig og Anna Molderup; født i Kristiansand 5. september 1803, var skipper 28. november 1828; var skibsfører til 1843; blev siden navigationslærer, undertoldbetjent 1852, lodsoldermand og havnefoged 1853, 1855 tillige indrulleringsbetjent; stortingsmand 1851, 1857, 1858, 1859-1860; død 25. august 1890. Gift 4. januar 1828 med Johanne Christine Steen, datter af kjøbmand i Flekkefjord Johan Christian Steen og Johanne...; født 27. august 1804, konfirmert i Flekkefjord 1818, død 15. oktober 1867.
• Folketelling: 1865, Stavanger, Rogaland, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038196008479

Thomas giftet seg med Johanne Christine Steen 4 Jan 1828, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne ble født 27 Aug 1804 , Christianshåb, Grønland, Danmark; ble døpt 7 Okt 1804 , Christianshåb, Grønland, Danmark; døde 15 Okt 1867, Stavanger, Rogaland, Norway; ble begravet 21 Okt 1867, St. Petri, Stavanger, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Stavanger, Rogaland, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038196008480

Notater:

Fødsel:
Datter av Kjøbmand Johan Christian Steen (1764-1813) og Johanne Henrikke Eeg (1769-)

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Jacob Natvig, sønn av Søren, ble født i 1747. Som sine eldre brødre lærte han skipsbygging av faren. Han fikk også utdannelse som sjømann. Under Den nord-amerikanske frihetskamp var det oppgang for skipsfarten og mer å gjøre for en ung mann ved å føre skipene enn å bygge dem. ”Men om Jacob Natvig ventet med å bygge, så bygger han til gjengjeld med desto sterkere fart og kraft når han først begynner.” Han bygget 15 skip i løpet av 3 år. Sjøsettingene var festdager for hele byen. En gang var til og med biskopen møtt fram. ”Men så fikk da skipet et for den tid særlig mildt navn: Den Forønskede Fred.” Revolusjons- og Napoleonskrigene dro jacob til sjøs igjen, men i sine senere år omtales han som kjøpmann. ”I Jacob Natvig har man en allsidig sjømann. Han bygger skipet, han er dets fører og reder, han er delvis også ladningseier og varenes omsetter. En mann med fram ferd.” Han eide hus og grunn rundt i byen. Ofte var eierforholdene innviklete. Også myndigheter ble involvert. Ikke alle prosesser var vellykte. I Statsarkivet skal det finnes et dokument med tittel: ”Efterretning om Natvigernes Forurettelser.” Jacob var en velholden mann da han døde i 1812. For å gjøre arveoppgjøret enklere, solgte man unna så mye som mulig. Men i 1813 kom det store krakket, som gjorde pengesedlene nærmest verdiløse. Om dette var hardt for arvingene, gikk de ikke fra sine forpliktelser. Så sent som i 1841 bekjentgjør sønnene H.E.C. Natvig og J.A. Natvig i Stiftsavisen: ”At Pigen Inger Olsdtr. Mollestad der i 51 år har hatt sitt oppbold hos oss, avgikk ved døden 30’te januar i en alder av 106 år, etter flere års alderdomssvakhet og etter å ha lagt til sengs i de siste 6 år, bringes herved til underretning for hennes fraværende slekt og bekjente.” Jacob giftet seg i 1777 med Anne Severine, datter av rådmann Jørgen Moe. Hun var da 20 år, men hadde allerede vært gift med en mann som døde etter ett år. Hun fødte 11 barn hvorav 4 døde små. Selv døde hun i barselseng da hun var 40. Sikkert fortjente hun at det første skip jacob bygget til seg selv ble døpt ANNE SEVERINE. Vi må ikke glemme at vi har formødre også. Ikke bare forfedre. Selv om det er god grunn til å være imponert over Natvig-mennene.
• Borgerskap: 27 Sep 1773, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Skipsbyggmester o. a. borgerlig næring. Borgersønn av byen.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004424 Sivilstand: Enkemand ved 1ste egtesk. Yrke: Kiøbmand

Jacob giftet seg med Anne Severine Moe 29 Des 1777, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Anne (datter av Jørgen Nielsen Moe og Christine Nielsdatter Suhm) ble født 31 Jul 1757 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 8 Aug 1757 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 31 Aug 1797, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 5 Sep 1797, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Gullsmed Jacob Olsen Stray i Henrik Wergelands gate nr. 13. Dette huset hørte sammen med nr. 15 helt til 1841. Der var en våning her allerede før 1734, og et nytt hus ble bygd opp igjen straks etter. Men vi har ikke noe særlig å fortelle fra disse lengst forsvunne år. Det eneste måtte være at eiendommen i 1752-60 ble eid av Anders Sørensen Reetz. Familien Reetz hadde i 1700-årene og utover en tid i 1800-årene flere representanter her i byen. Nå er der visst ingen igjen av dette navnet. Men der er nok etterkommere av slekten, da der var slektskapsforbindelse mellom denne og familien Thorngaard. Og Mette Marie Reetz, enken etter skipsfører Ole Marcussen Olsen, levde helt til 1873. Fra 1760-årene til 1795 ble huset eid av Svend Johnsen Heyrefos og gikk så over til svigersønnen hans, gullsmed og kjøpmann Jacob Olsen Stray. Og med ham stifter vi bekjentskap med de eldste leddene av den tallrike Stray-slekten her i byen. Faren hans, Ole Ulfsen Stray, var eier av den øverste gården på Ytre Strai, men flyttet ned til byen hvor han døde i 1773. Det var gjerne tilfelle at der var store barneflokker innen denne slekten. Ole Ulfsen hadde 12 barn. Og et av dem var Jacob Olsen Stray i Henrik Wergelands gate. Han var født 1760 og døde 1815. Han var både gullsmed, kjøpmann og kemner og var en av byens eligerte menn (magistratene rådgivere i tiden før formannskapsloven). Han var en meget aktet og kjent mann. Ja, så kjent var han, at man en tid kalte dette kvartalet av gaten for «Gullsmed Strays gate». En nylig innflyttet buntmaker averterte for eksempel i 1808 at han bodde i Gullsmed Strays gate i huset nr. 530. (Svarende til nåværende Henrik Wergelands gate nr. 30). Stray var gift to ganger. Først med Karen Svendsdatter Heyrefos og så med Ingeborg Jensdatter Glæde. I disse to ekteskapene hadde han til sammen 14 barn. Av barna i første ekteskap må jeg nevne sønnen Ole Jacobsen Stray som var skipsfører, kjøpmann og vert i Borgerklubben, og datteren Gunhild som ble gift med skipsfører Henrich Christopher Eckleff Natvig. Og blant barna i annet ekteskap var den kjente fullmektig og bankadministrator Svend Olaus Stray som stiftet «De Gamles og Efterladtes Venner». Eiendommen i Henrik Wergelands gate var i Strays tid ganske stor. Våningen var toetasjes med krambod og mange værelser. Og der var fullt opp av uthus. Etter at han døde i 1815 overtok sønnen Ole Jacobsen Stray huset og hadde det til 1828. Jeg vil fortelle utførlig om ham når vi tar den historiske spaserturen vår i Dronningens gate.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1801 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004829 Yrke: Guldsmed og handelsmand

Jacob giftet seg med Karen Svendsdatter Hejrefos 20 Nov 1787, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Karen (datter av Svend Jonsen Liane og Joran Tellefsdatter Stie) ble født 12 Aug 1770 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 17 Aug 1770 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 13 Aug 1803, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 18 Aug 1803, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004830

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Søren Thomassen Natvig ble født i Kristiansand 23.10.1777. Han fikk sitt skipperborgerskap allerede i 1798, var en meget vel anskrevet sjømann og førte flere av Niels Moes beste skip: "La Beatha" ( som forliste ved den hollandske kyst), "Elisabeth Christine" og "Den Fruktbare". 13.12.1799 giftet han seg med Anne Henrichsdatter Mulderup f. i Kristiansand 8.7.1779, d.s.st. 1815. Hun var datter av kjøpmann og trelasthandler Henrich Thomassen Muldrup, f. i Kristiansand 1734, d.s.st. 4.12.1791, og Dorthea Nielsdatter Lund, f. i Kristiansand 1740, d.s.st. 3.9.1786. Søren Natvig og hans hustru bosatte seg i familiegården i Elvegaten Der bodde også Sørens mor. Søren var også odelsberettiget arving til Natviggården i Høvåg. Imidlertid ble gården solgt i 1801. Kvinnene fant det vel besværlig å sitte med gården når mennene var borte: Søren til sjøs og broren Simon som student i Kjøbenhavn. Det kan også tenkes at familien fant det fornuftig å plassere sin eiendom i skipsfarten med dens høykonjunktur under Napoleonskrigene. Salget innbragte 1199 Spesidaler. I huset i Elvegaten ble Annes og Sørens 3 barn født 1. Karen Dorothea, f.. 1800, d- 1801 2. Thomas, f. 5.9.1803 3. Karen Margrethe, f- 23.5.1804 Det er på det rene at Søren Natvig førte Niels Moes nybygde bark "Den Fruktbare" til England i slutten av 1804. Så forsvinner hans navn en årrekke fra hjemlige skipsetterretninger og tollklareringer. I og for seg sier dette bare at han ikke seilte i hjemlige farvann, men sønnen Thoma kunne senere fortelle at faren hadde kjøpt seg en brigg som han både eiet, førte og disponerte. Meget taler for at han kjøpte skipet i England allerede i 1804-05. På den tid var det godt om prisetatte skip til rimelig kjøp og Søren var sikkert klar over hvor meget mer en skipsfører kunne tjene under en høykonjunktur når han selv eiet skipet. Forbilder hadde han i massevis. Hans egen onkel Jacob Sørensen Natvig lukrerte av skipsfarten under den amerikanske frihetskrig, drev senere et intenst skipsbyggeri i 1782-87, for så å forlate dette i hele 20 år for å fore eget skip før og under Napoleonskrigene. Men når det meste av det familien eiet var plassert i Søren Natvigs skip, ble det jo hasard, og en dag ble han med mannskap, skip og last tatt av engelskmennene, og Søren ble sittende i engelsk prison i en årrekke. En kan gå ut fra at han på den tid har seilt med kontrabande for Frankrike eller dets allierte. Når dette skjedde vet man ikke sikkert. Alt tyder imidlertid på at det må være skjedd en god stund før Norge kom med i krig mot England etter bombardementet på Kjøbenhavns red i 1807. Allerede 11.9.1805 forlangte moren offentlig auksjon over en del effekter som tilhørte henne. Det ser ut til at hun på samme tid fikk plass på den av Daniel Isachsen i 1795 opprettede stiftelse "Ungdommens undervisning og alderdommens hvile". Etter statuttene erholdt hun "fritt husvær og varme samt 35 Skilling uken". En må anta at Sørens tap av skip og frihet har ført til økonomisk ruin for familien hjemme. Dette bekreftes også av at Sørens hustru på samme tid måtte oppta lån av offentlige midler på det eneste familien hadde tilbake, nemlig gården med verftet i Elvegaten. Det synes ikke å ha vært noen beheftelse på gården ved Thomas Natvigs død i 1799. Men nå - 5. januar 1808 blir det tillyst offentlig tvangsauksjon på gården, og det for tredje gang, på grunn av forfalne og ikke betalte renter. En må anta at miseren må ha utviklet seg gjennom et lengre tidsrom enn de få måneder siden Kjøbenhavns bombardement. Huset i Elvegaten med tilbehør ble solgt ved den nevnte auksjon. Hvor meget det ble igjen - etter at pantegjelden var dekket - vet en ikke. - Sørens hustru flyttet fra familiegården og bodde ved sin død den 8.6.1815 i "Fru Salig Giørs Huus". Skiftet etter henne ble holdt 22.6.1815. Nettopp på den tid synes Søren Natvig å være kommet hjem fra prisonen. Han møtte ved ovennevnte skifte, som en både legemlig og sjelelig nedbrudt mann. En skal ikke undres over at den tidligere staute langfartsskipper var blitt nedbrudt av oppholdet i prisonen. Alt i alt satt der ca. 70.000 krigsfanger fra ca. 1.500 kaprede skip i de gamle avmastrede linjeskipene som utgjorde den engelske prison, derav ca. 15.000 nordmenn. Opptil 700 mann var anbragt i et eneste rom på banjerdekket. Mangelsykdommer, akutte og kroniske epidemier avkreftet fangene. Dårlig bekledning og slette ernærings- og hygieniske forhold gjorde sitt. Værst var imidlertid det ørkesløse liv uten tilstrekkelig mosjon, uten arbeid, uten landlov og med strenge straffer (bl.a. tredemølle) for de minste forseelser. En helt opphørt eller minimal kommunikasjon med hjemmene bidro også til å stemme fangene ned. Det ble lite som kunne stimulere deres livsvilje og livsevne. Mange norske sjøfolk døde i prisonen og mange kom hjem som nedbrudte mennesker. (Nærmere opplysninger om sjøfolkenes forhold under Napoleonskrigene og om prisonen i Johan Nicolay Tønnesens doktoravhandling: "Kaper fart og skipsfart fra 1807 til 1814" og i den danske professor Carl Roos bok: "Prisonen" (bygget på dagboksopptegnelser av en tidligere prisonfange). Skiftet etter Anne Natvig ga brutto bare 204 Riksdaler. Etter at gjeld og omkostninger var betalt tilfalt det Søren Natvig 57 Riksdaler, sønnen Thomas 38 Riksdaler og datteren Karen 19 Riksdaler. Først i 1817 var Søren kommet så vidt til krefter at han kunne gjenoppta livet på sjøen. Fra nevnte år og utover finnes hans navn ofte i skipsetterretninger og tollklareringer. Men det er ikke lenger den glans over hans sjømannsliv som i yngre dager, da han førte byens største skip på langfart. Det var nå bare ganske små fartøyer han førte i frakt mellom Norge og Danmark. Fra 1826 forsvinner hans navn helt i tollklareringsrullene. Da det heller ikke finnes noen dødsannonse eller etterretning om hans begravelse, må en vel gå ut fra at han er kommet bort på sjøen. Slik endte altså denne tragedie, skjebnebestemt av krig og krigsforhold, som tragedien har rammet så mange norske sjømenn og deres familier i krigstider.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058333001176

Søren giftet seg med Anne Mulderup 13 Des 1799, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Anne ble født 8 Sep 1779 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 16 Sep 1779 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 8 Jun 1815, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 12 Jun 1815, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058333001177

Notater:

Fødsel:
Datter av Henrich Thommaesen Muldrup og Karen Dorethea Nilsdatter Lund