Ove Fredrik Arctander

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Tale av Ove Fredrik Arctander ved Slektsstevne på Hamar den 13. august 1983 for etterkommere av Johan Mangelsen Brun (1825-1899) og Marie Sophie Fredrikke Petersen (1831-1889) Jeg heter Ove Fredrik Arctander og er sønnesønn av Regine Brun, som igjen var eldste datter av Johan Mangelsen Brun og Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen. jeg har fått lov å si noen ord om denne store søskenflokken, som begynner med storesøster Regine (født 1858) og ender med lillebror Thomas (født 1873). Men først har jeg lyst til å hoppe et slektsledd bakover og si litt om foreldrene. Johan Mangelsen Brun var teolog. Som student og kandidat hadde han lærerjobber både her og der, til han fikk sitt første prestekall i Tjølling ved Larvik. Senere tjenestegjorde han nordpå, i Målselv og Bardu, og i Tromsø, hvor han var stiftsprost, eller domprost, som det heter i dag. Så bar det sørover igjen, til Hedrum, og der var det han bodde da døtrene begynte å bli voksne og fly ut av redet. Hans siste embete var som stiftsprost i Kristiansand, hvor han tjenestegjorde under flere biskoper. En av dem var den kjente eventyrsamleren Jørgen Moe. Moe var sykelig, og Brun måtte derfor fungere som biskop. Han ble ridder av St. Olav før han søkte avskjed og bosatte seg i Kristiania, hvor han døde i 1899, 74 år gammel. Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen, førte vel som prestekoner flest, en temmelig anonym tilværelse, med mye strev og lite anerkjennelse. Hun mistet tidlig sin far, løytnant Petersen, som forøvrig ble forfremmet til kaptein i siste liten, slik at enkepensjonen ble litt større. Jeg vet ikke hvordan hun og Johan Mangelsen ble kjent, men han omtaler henne i sine erindringer bare som Marie, inntil hun fikk sitt første barn 24. juni 1858. Fra da av heter hun alltid mama. Hun døde i 1889, bare 58 år gammel. Denne lille spinkle damen, som jeg alltid har innbilt meg at hun var, fødte altså 10 barn, og fikk se 9 av dem vokse opp. 7 av disse barna fikk fortsette slekten, til dels i imponerende omfang. Man behøver ikke være verken matematiker eller gynekolog, for å regne ut at hun må ha vært gravid, eller i “velsignede omstendigheter”, som det kanskje het den gangen, i hele 90 måneder. Hvis hun også var diegivende like lenge, betyr det at hun i 180 måneder, eller samfulle 15 år, var opptatt med sin primære morsgjerning, og alt sammen mellom 1858 og 1873. Men dermed var jo ikke morsgjerningen fullbragt. Den fortsatte nok så lenge hun levde, selv om hennes eldste døtre gradvis avlastet henne for omsorgen for de minste. Regine fortalte meg at hun mangen gang måtte gjøre sine lekser med en av de minste på fanget. Men fru Maries liv var nok ingen dans på roser. Det er ikke sikkert det ble så mye dans i det hele tatt. Så er det de 10 barna: 1. Regine var 22 år da hun i 1880, giftet seg med Ove Guldberg Arctander, og de begynte sitt omflakkende og sikkert strevsomme liv som prestefolk - i Risør, Karmøy, Buksnes, Sortland, Mandal og Langesund, til de endte som pensjonister i Bærum, der begge døde i 1931. I løpet av ca 13 år fikk de 9 barn, og mistet 7 av dem som små eller ganske unge, til dels under meget tragiske omstendigheter. Bare de 2 eldste ble voksne - og gamle. Hvordan et foreldrepar kan overleve, og beholde sin forstand og sin tro på livet, etter å ha mistet 7 barn, det er mer enn jeg har kunnet forstå, men det gjorde de virkelig. Jeg vet det, for jeg fikk bo hos dem i 2 perioder på til sammen 6 år, så jeg kjente dem godt. De var enestående mennesker. Regine likte ikke fotografer, verken amatører eller profesjonelle, og tok gjerne på seg en sint maske foran kamera. De som bare kjenner henne fra fotografier, må ha fått et helt feilaktig inntrykk av henne. I virkeligheten var hun et elskelig menneske, med atskillig sans for humor. Ikke minst hadde hun et åpent øre for språklige rariteter, og jeg kan gjengi mange historier hun fortalte, men jeg skal nøye meg med en, og den henger sammen med hennes eldste søster Mina. 2. Mina. Og dermed er jeg over i nr. 2 i rekken, nemlig Mina. Jeg husker Mina som en liten, tettvokst dame, friluftsmenneske og kjapp til bens. Hun kunne gå pusten av hvem som helst, når hun la i veg på de små, korte bena sine. Hun giftet seg aldri, og var vel farens trøst, særlig i hans siste år, da han bodde i Kristiania som enkemann og pensjonist. Mina var musikalsk, og spilte bl.a. orgel. Hun ble ansatt som organist i Hedrum kirke, hvor faren var prest. Som organist var hun jo i offentlig tjeneste, og det var vel det som spøkte i hodet på en av bygdens eldste da han møtte Johan Mangelsen, og nu siterer jeg Regine: Bonden ville gjerne ønske sognepresten til lykke med at hans datter nu var bleven en offentlig kvinde! Akk ja, jeg tror tante Mina var svært lite “offentlig”, sånn sett. Men lingvisten i Regine moret seg over historien. 3. Fredrikke ble også prestekone (gift med Hjalmar Steenstrup). Hun døde lenge før jeg ble født, men jeg har truffet de fleste av hennes 7 barn. Best husker jeg vel Peter Steenstrup. Han var ivrig slektsforsker, og lot meg skrive av hans notater. 4. Lorentze giftet seg i Kristiansand, med O.P. Moe, og jeg siterer fra stiftsprostens erindringer: “Da jeg i 1880 fyttet til Kristiansand, flyttet Lorentze med, som en ungmø, vakker og velvoksen, og den likeså vakre borgersønn Ole Moe kastet sine øyne fra kontoret ut på den nye stjerne -”. Så svermerisk kan vel bare en aldrende far uttrykke seg. Ekteparet Moe husker jeg fra deres eldre dager, og de var i sannhet et stilig par, han med sitt velpleide grå skjegg, og hun med sine korketrekkerkrøller, som hun aldri forandret på, tross skiftende hårmoter. Hun manglet bare krinolinen for å kunne gå rett inn i rollen som plantasjeeierfrue i “Onkel Toms hytte”. 5. Johan skaffet seg en grundig utdannelse, først som medisiner, og så som tannlege. Han var en av grunnleggerne av Statens Tannlægeinstitutt, som i begynnelsen holdt til nede i Vika, i beskjedne lokaler, og senere ble Norges Tannlægehøiskole i et flott bygg i Gjetemyrsveien. Nu heter det Odontologisk Fakultet. Johan og hans kone Helga (Natvig fra Kristiansand) kjøpte fjellgården Lunda i Uvdal, og der holder deres etterkommere fremdeles til. De fikk 3 barn: Henrik, Ingrid og Helga. 6. Jacob ble kavalerioffiser. Han drev gården Saxlund på Stange. Han var gift med Hjørdis Dehli, og de hadde 10 barn. Også denne familien ble hjemsøkt av ulykker, men dette kan sikkert andre fortelle bedre om enn jeg kan. Til tross for at jeg aldri har sett onkel Jacob, synes jeg at jeg husker ham ganske godt. Som gutt sto jeg ofte foran bildet av rittmesteren, og ønsket at jeg skulle komme til å ligne ham litt. Jeg hadde naturligvis ingen forhåpninger om å få en så fin uniform, men onkel Jacob hadde så fine øyelokk. De hang ned foran øynene som gardiner. Jacob var den gang en eldre herre på henimot seksti, og jeg tenkte at hvis jeg ble gammel nok, kunne jeg kanskje også få slike fine øyelokk. Når jeg nå ser meg i speilet, ser jeg at mine forhåpninger fullt ut er gått i oppfyllelse. Jeg har fått minst like fine gardiner som onkel Jacob hadde. Men når jeg husker onkel Jacob så godt, skyldes det verken uniformen eller øyelokkene, men et brev jeg fikk fra ham. Det vil jeg gjerne komme tilbake til helt til slutt. 7. Johanna giftet seg med Herman Ellingsen. Jeg husker henne fra den tiden hun bodde i Fredensborgveien, men jeg vet at hun og familien tidligere hadde bodd i Amerika. Hun hadde mange døtre, som min far alltid omtalte som “småpikene”, selv etter at de hadde passert konfirmasjonsalderen og litt til. 8. Marie Dominica hadde i yngre år vært på kontor, bl.a. som sekretær for oberst Bratlie, generalkrigskommisæren. Men jeg husker henne bare som diakonisse. Dominica betyr jo “guddommelig”, og hun satte derfor ikke pris på at jeg blandet ordene og kalte henne Demonica. 9. Johan Mangelsen ble født i 1870, og døde som liten. Han hadde altså hele sitt korte liv nordpå. 10. Thomas var yngstemann i flokken. Også han ble tannlege, og senere gårdbruker. Han hadde 5 døtre, som alle lever i beste velgående. Det ser vi av det store fremmøtet her i dag. Thomas er den eneste hvis etterkommere har stilt opp 100 %. Jeg nevnte at jeg husket Jacob så godt på grunn av et brev, og det var et brev jeg fikk til min 15 årsdag i 1925. Nu kan man spørre hvorfor i all verden en onkel på 60 år skulle skrive til en grandnevø som han aldri hadde sett? Det kan jeg forklare. Man vil kanskje huske at Johan Mangelsen Brun, som vi i sammenheng med dette stevne, regner som vår stamfar, var født 30. april 1825. Da min mor skulle sette meg til verden i 1910, passet hun på at det også skjedde 30. april. Dette var onkel Jacob blitt oppmerksom på, og syntes vel jeg fortjente en hilsen på min 15 årsdag i anledning min oldefars 100 årsdag. Brevet har jeg dessverre ikke, men jeg husker temmelig nøyaktig hva onkel Jacob skrev til slutt: “Min far var nesten en god mann, men du vet, ingen er god, uten Gud.”
• Historie: Min historie Ove Fredrik Arctander 1) Da vi kom for nær en lysbøye. En eftermiddag i 1930 var Wilhelmsens "Tijuca", kaptein Torger Andersen, på vei ut fra New York, bound for Rio de la Plata. Et stykke ute i "renna" hadde vi et uhell, det må ha vært i forbindelse med et møte. Vi fikk rompa for langt over til styrbord side av renna, og huket styrbord propeller i ankerkjettingen på en av lysbøyene. Jeg var glad fordi jeg ikke stod til rors akkurat da, selv om rorgjengeren kanskje ikke kunde klandres for uhellet. Problemet var nu: Hvordan skulde vi komme løs fra fanskapet, uten taubåtutgifter, og før Coast Guard kom og knep oss? Styrbord motor kunde vi jo ikke bruke, og hvis vi bakket med babord motor vilde vi kanskje vri oss rundt og bli liggende på tvers av renna. Men gubben fant på råd; En fortøyningswire med sjakkel i øyet blev stukket ut gjennom bussgattet i akterkant av broen og manet akterover, utenbords til forkant av poopen, hvor bøyen lå og gliste mot oss. Så blev en mann firt ned i båtsmanns-stol, og sjaklet wiren til overbygningen på bøyen. Da mannen var trygt ombord igjen, tok vi wiren til nokken på en av winchene og hev forsiktig inn. La det være usagt om vi hev bøyen forover, eller skuta akterover, men vi fikk i alle fall beistet klar av propelleren. Så kom den vanskeligste del av manøvren. Da bøyen var tvers av aktermasten måtte mannen i båtsmanns-stolen ned igjen for å få sjaklen løs. Men da måtte vi først slakke ut på wiren, og dermed hadde vi ikke lenger bøyen under kontroll. Men det gikk, det også, før det blev helt mørkt og uten at Coast Guard knep oss. Et humoristisk innslag hadde vi også under denne operasjonen. Hver gang 3. styrmann fikk en ordre av skipperen, svarte han "yes Sir". Til slutt ble Torger Andersen forbannet og sa: "dette er ikke nogen yankeebåt og jeg vil ikke høre dette evindelige yes Sir. Dette er en norsk båt, og her skal det snakkes norsk. Husk det !" 3. styrmann svarte "OK" 2) Skipsbrann - heldigvis ved land. Jeg har bare opplevd en skipsbrann, og da lå vi trygt fortøyet ved Todds'Dry Dock i Brooklyn, og fikk hjelp av The New York Fire Brigade. Men en stund så det stygt ut allikevel. Dette var ombord i Wilhelmsens "Tijuca", kaptein Torger Andersen, og årstallet var 1930. Vi hadde gått på verksted, bl.a. for å foreta visse reparasjoner i fryse/kjølerummet. Det var ikke snakk om proviantrummet, nei, hele "treern" mellom broen og maskinen, var innredet for fryse eller kjølelast, og vi hadde egen frysemaskinist. Før min tid ombord hadde båten bl.a. ført frosset kjøtt fra Argentina til Mellem-Europa, og på min første tur ombord hadde vi epler fra New York til Buenos Aires. Dette rummet må ha vært ekstra brannfarlig, med garnering av lakkert tre, og granulert kork som isolasjon. Det skulde ikke så stor uforsiktighet til, fra rørsveisernes side for at det hele skulde stå i lys lue. Og en dag, midt i middagstiden, mellom kl 12 og 13, gikk alarmen. Tilfeldigvis var jeg den siste som hadde vært på åstedet efter at sveiserne hadde gått fra borde, og jeg blev derfor gjenstand for en viss oppmerksomhet, for å si det mildt, under sjøforklaringen. Men min forsikring om at jeg aldri gikk med tobakk eller fyrstikker i arbeidstiden blev godtatt, og forøvrig var vel brannårsaken nokså opplagt: sveisegnister i korken. Men tilbake til selve brannen: Det blev påstått at vi hadde 170 brannmenn, 12 brannbiler og 3 brannbåter i aksjon. Jeg kan ikke gå god for disse tallene for jeg fikk ikke se stort av brannen. Jeg blev nemlig satt til å passe brennevinet, og fikk nærmest den beskjed, at hvis nogen skulde forsyne sig av brennevinet, måtte det skje over mitt lik. Nå må ikke dette misforstås derhen, at vår skipper var ekstra glad i brennevin. Tvert imot, han var meget forsiktig, og det blev sagt at han var påholden når det gjaldt å skjenke alle disse tørste uniformerte herrer som kommer ombord så snart en båt nærmer sig en havn. Jeg sikter nå til representanter for havnevesen, politi, toll, helsevesen, immigrasjon og guderne vet hvad. Dette var i forbudstiden, og brannfolkene var sugne på "booze". Flaskene blev oppbevart i et skap som var både avlåst og tollplombert, og hvis denne plomben skulde brytes, vilde det kunde tolkes som smugling. Det var altså ikke bare selve brennevinet som skulle voktes, men plomben 3) Forsinkelse i Kobe Ombord i "Fernbrook" hadde vi en svensk motormann som het Bergkvist. Han var skåning, og den rødeste kommunist jeg har kjent. Men bortsett fra dette var han all right, når han var edru, og det var han alltid, når han ikke kunde få tak i noget å drikke, og det kunde han jo ikke i sjøen. Vi hadde også en motormann fra Trondhjem. Han var låghalt og gikk bare under navnet "Foten". Det var brutalt, men jeg tror ikke nogen tenkte over at han kunde ha noget annet navn. Så var det en dag i 1936. Vi lå ved Mitsubishi-kaien i Kobe, og var på det nærmeste klar til avgang. Vaktene var satt. Jeg skulde ha motormannsvakt 4-8, sammen med fjerdemaskinisten. Foten skulde ha 12-4, og Bergkvist 8-12. Foten og Berkvist hadde nogen yen igjen, og det er jo "bad luck" å gå til sjøs med penger i behold. Derfor var det sikrest å omsette dem i kaldt øl, og siden begge hadde frivakt, stakk de opp på nærmeste bar. I mellomtiden var vi blitt klar til å gå ut, det var "stand by" i maskinen og "fjerden" og jeg stod på manøverdørken, klar til å ta fatt. "Du får gå opp og finne ut hvorfor vi ente kommer avgårde" sa fjerden til mig. Han var fra Fredrikstad. Da jeg kom på dekk så jeg at både skipperen, losen og 3.styrmann stod på broen, bommene var låret, lukene skalket, og gutta stod "fore and aft," bortsett fra et par mann som skulle ta landgangen. Landgangen, ja. Der patruljerte chiefen, og han var ikke i godlage. Jeg skjønte at både Foten og Bergkvist var dypt savnet, om ikke akkurat høyt elsket. Akkurat da kom Bergkvist rundt hjørnet på "shed'en" alene, og begynte å balansere oppover landgangen. Han sjanglet ikke, men var litt stiv, både i blikket og ganglaget. Med det samme han satte bena på dekket var chiefen over han:" Kor er Foten? Kor dokker har gjort av Foten?" Bergkvist rettet sig opp i sin fulle høyde og så ned på chiefen: "Jag gir vel fasan i Foten. Jag har svårigheter nog att hålla reda på mina egna två føtter". Dette var spennende øyeblikk. Chiefen var nok ikke vant til slike svar. Han blev mørkerød i fjeset, og jeg trodde han skulle fly på skåningen. Det var Foten som reddet situasjonen. Akkurat da kom han rundt hjørnet på shed'en, satte det korte benet på landgangen og humpet ombord. Han var bli som en sol og trallet på en vise. Chiefen sa ikke et ord, bare vinket opp til skipperen, og jeg skyndte mig ned til fjerden. Slutt Kilde: http://oslo-sjomannsforening.no/f-arctander
• Minneord / Nekrolog: 8 Jun 1993

Notater:

Gravlagt:
https://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=3460439

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Olsen. Ingrid ble født 18 Mai 1916; døde 7 Aug 1992, Oslo, Norway; ble begravet 14 Aug 1992, Bekkelaget kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende
2. Nålevende
3. Nålevende
4. Nålevende

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: August Hieronymus Arctander (født 13. juli 1882 i Skudenes, død 1960) var forretningsmann og bokholder. Han var sønn av sogneprest Ove Guldberg Arctander (1853–1931) og Regine f. Brun (1858–1931). Han hadde hjemmeundervisning før han gikk to år på Kristiania katedralskole, var et år til sjøs, fortsatte så på Ragna Nielsens skole og tok eksamen artium som privatist i 1902. Fra 1904 jobbet han i forretningslivet i Norge, Sverige og en del år i Argentina. I 1926 kom han hjem fra Argentina, og hadde forskjellige jobber til han var ansatt i Alfsen og Gunderson som bokholder fra 1935 til 1952. Han bodde i Wedel Jarlsbergs vei 29 på Jar, og var i ei tid kasserer i Jar Vel. I 1927 og 1952 så Arctander tilbake på livet etter artium og uttalte om sitt verdenssyn: Jeg betrakter mig selv som lite tess og vurderer ikke de såkalte spisser svært meget høiere. Med hensyn til tidens problemer er jeg enig med Kristus og Mussolini. Hvad våre hjemlige vanskeligheter angår, er jeg enig med alle andre fornuftige folk i, alt alt vil bli tålelig, så snart dilettantismen får skrålt sig trett, så vi kan få ro til å arbeide. – 1927. Jeg er mer og mer blitt bestyrket i det syn at en fornuftig egoisme (hvor «fornuftig» står for et levesett som ikke skader min neste) er den innstilling som, til tross for sin tilsynelatende negativitet, er den eneste mulige i vår tid. På det religiøse gebet er jeg agnostiker, dette ord tatt i sin bokstavelige betydning – 1952. August Arctander var gift to ganger, hadde en sønn i første ekteskap og fire barn i andre. Han døde i 1960 og er begravet på Haslum kirkegård. - https://lokalhistoriewiki.no/wiki/August_Hieronymus_Arctander_(1882%E2%80%931960)
• Folketelling: 1900, Kråkstad, Akershus, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037024001115 Sivilstand: ugift Yrke: skolegut Sedvanlig bosted: Studenterhjemmet Kristiania
• Bosted: Mellom 1910 og 1914, Råsunda, Solna, Stockholm, Sverige
• Magasin / Avisoppslag: 9 Mai 1913

Notater:

Fødsel:
Finner ikke i kirkeboken for Skudenes

August giftet seg med Kathrine Kjelstrup 10 Aug 1909. Kathrine ble født 19 Feb 1883 , Sandefjord, Vestfold, Norway; ble døpt 20 Mai 1883 , Sandefjord, Vestfold, Norway; døde 26 Aug 1917, Kristiania, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bosted: Mellom 1910 og 1914, Råsunda, Solna, Stockholm, Sverige

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Ove Guldberg Arctander, var heller ikke særlig blidt stemt overfor de vakte. I 1883 var han blitt utnevnt til sokneprest til Sortland, og i 1889 kom han til Buksnes. Sorenskriver Hans Stenbuck Arctander, Gjerstad i Buksnes, og dennes første hustru, var hans oldefedre på fedrenes side. Sokneprest Arctander var g.m. Regine Brun. De hadde 9 barn, men en ulykkelig skjebne rammet denne prestefamilie mens den var i Buksnes. Først mistet de en sønn ved at et brenntorvla falt over ham, og da Buksnes prestegård brente den 27. juni 1899, omkom 3 av de andre barna. Det var forklarlig at prestefolkene etter denne ulykkelige hendelse ville forlate dette sted, som daglig minte dem om den ulykke som hadde rammet dem. I 1901 flyttet soknepresten med familie til Sogndal i Sogn. I Arctanders tid var Jørgen Throndsen personellkapellan i Buksnes. I 1904 ble han utnevnt til sokneprest til Balsfjord. Samme år ble han g.m. Sigrid Pedersen, datter av væreier i Ballstad, Jak. A. Pedersen. Sokneprest Arctander var meget avholdt, og da han forlot Buksnes i 1901, var det mange som følte at de hadde mistet en dyktig prest og en god venn. I Lofotposten skrev «Buksnesværinger» følgende: «Som prest var han den grundige, alvorlige og dyktige predikant, på samme tid som han var den samvittighetsfulle sjelesørger, hvem det ikke bare var nok å tale til menigheten fra prekestolen, men han søkte også ut i menigheten, og ved bibellesning og sykebesøk lot han sig det være maktpåliggende å nå hen til selv de mast avsidesliggende steder innen bygden. På en sådan tur til en enslig liggende gård var det jo nettopp at sognepresten for noen år siden på grunn av overanstrengelse falt om på veien rammet av hjerneslag. Som følge herav var han en tid meget dårlig. Nevnes kan det også, at når det gjaldt soknebud, da var han alltid den beredvillige og pliktoppfyllende prest, der natt som dag var parat når budet kom. Men Arctander var ikke bare den dyktige og! alvorlige prest, han var også levende interessert for de kommunale gjøremål. Især har han nedlagt både meget og godt arbeide her i kommunen til fremme for skolen og dens gjerning-------». Kilde: http://www.vhl-historielag.com/sites/default/files/bygdebok2/kirke_og_prester.htm
• Folketelling: 1865, Gjerpen, Telemark, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038131000366
• Beskrivelse i Litteratur: 1896
• Folketelling: 1900, Kråkstad, Akershus, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037024001111
• Folketelling: 1910, Sigdal prestegård, Sigdal, Buskerud, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036470001937
• Beskrivelse i Litteratur: 1921
• Minneord / Nekrolog: 9 Jan 1932

Ove giftet seg med Regine Brun 3 Aug 1880, Hedrum, Vestfold, Norway. Regine (datter av Johan Mangelsen Brun og Marie Sophie Fredrikke Petersen) ble født 24 Jun 1858 , Tjølling, Vestfold, Norway; ble døpt 11 Jul 1858 , Tjølling, Vestfold, Norway; døde 24 Aug 1931, Lovisenberg sykehus, Oslo, Norway; ble begravet 27 Aug 1931, Vestre gravlund, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Regine var 22 år da hun i 1880, giftet seg med Ove Guldberg Arctander, og de begynte sitt omflakkende og sikkert strevsomme liv som prestefolk - i Risør, Karmøy, Buksnes, Sortland, Mandal og Langesund, til de endte som pensjonister i Bærum, der begge døde i 1931. I løpet av ca 13 år fikk de 9 barn, og mistet 7 av dem som små eller ganske unge, til dels under meget tragiske omstendigheter. Bare de 2 eldste ble voksne - og gamle. Hvordan et foreldrepar kan overleve, og beholde sin forstand og sin tro på livet, etter å ha mistet 7 barn, det er mer enn jeg har kunnet forstå, men det gjorde de virkelig. Jeg vet det, for jeg fikk bo hos dem i 2 perioder på til sammen 6 år, så jeg kjente dem godt. De var enestående mennesker. Regine likte ikke fotografer, verken amatører eller profesjonelle, og tok gjerne på seg en sint maske foran kamera. De som bare kjenner henne fra fotografier, må ha fått et helt feilaktig inntrykk av henne. I virkeligheten var hun et elskelig menneske, med atskillig sans for humor. Ikke minst hadde hun et åpent øre for språklige rariteter, og jeg kan gjengi mange historier hun fortalte, men jeg skal nøye meg med en, og den henger sammen med hennes eldste søster Mina.
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001043
• Folketelling: 1900, Kråkstad, Akershus, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037024001112 Sivilstand: gift Yrke: Prestefrue
• Bok: 1904; https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2016110248221

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 16 Des 1878

August giftet seg med Carolina Andrietta Rosmunda Ahlsell 21 Des 1848, Stockholm, Sweden. Carolina ble født 12 Mar 1831 , Stockholm, Sweden; døde 25 Apr 1911, Kristiania, Norway; ble begravet 28 Apr 1911, Trefoldighet menighet, Kristiania, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 29 Apr 1911

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Hedrum, Vestfold, Norway; Johan Mangelsen Brun ble født 1825 i Trondhjem av forældre Lorents Kristofer Brun og Anne Regine Schmidt. Vokste op i Fredrikshald hvor faren var blit toldbetjent. Tok artium 1845 og var en tid lærer i Fredrikshald- Embedseksamen 1850 med bedste karakter. Saa etter lærer nogen aar, men fra 1854 personel kapellan hos provst Bech i Tjølling. Utnævntes 1861 til sogneprest i Maalselven og blev aaret efter provst. Fra 1868 stiftsprovst i Tromsø. Her kom han op i et forvirret sekterisk menighetsliv, fik helseknæk og maatte søke sig sydover. I Hedrum blev han bare 5 ½ aar og utnævntes 1880 til skiftsprovst i Kristiansand. Han hadde 1857 egtet Maria Petersen «I aarenes løp blev han alt mere overbevist om», heter det i Kaldsboken, «at vor kirketids særlige opgave er arbeidet for et sundt og kraftig menighetsliv med samarbeide mellom prest og troende i stedmenigheten»
• Utfyllende Biografi: Et sammendrag av hans selvbiografiske nedtegnelser. Utarbeidet av hans oldebarn Helga Elisabeth Kjelsberg (Originalmanuskript finnes i håndskrevet format, ca. 350 sider og svært utfyllende)
• Folketelling: 1865, Målselv, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038391001155 Yrke: Prost og sogneprost Bosted: Storbakken
• Magasin / Avisoppslag: 26 Apr 1869
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001041 Sivilstand: gift Yrke: Sognepræst
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284003015 Yrke: Stiftsprovst Bosted: Marketsgade
• Minneord / Nekrolog: 7 Aug 1899

Johan giftet seg med Marie Sophie Fredrikke Petersen 21 Aug 1857, Vår Frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Marie (datter av Johan Frederik Petersen og Nielsmine Sophie Frederikke Prahl) ble født 26 Jan 1831 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 16 Apr 1831 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 11 Jun 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 14 Jun 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen, førte vel som prestekoner flest, en temmelig anonym tilværelse, med mye strev og lite anerkjennelse. Hun mistet tidlig sin far, løytnant Petersen, som forøvrig ble forfremmet til kaptein i siste liten, slik at enkepensjonen ble litt større. Jeg vet ikke hvordan hun og Johan Mangelsen ble kjent, men han omtaler henne i sine erindringer bare som Marie, inntil hun fikk sitt første barn 24. juni 1858. Fra da av heter hun alltid mama. Hun døde i 1889, bare 58 år gammel. Denne lille spinkle damen, som jeg alltid har innbilt meg at hun var, fødte altså 10 barn, og fikk se 9 av dem vokse opp. 7 av disse barna fikk fortsette slekten, til dels i imponerende omfang. Man behøver ikke være verken matematiker eller gynekolog, for å regne ut at hun må ha vært gravid, eller i “velsignede omstendigheter”, som det kanskje het den gangen, i hele 90 måneder. Hvis hun også var diegivende like lenge, betyr det at hun i 180 måneder, eller samfulle 15 år, var opptatt med sin primære morsgjerning, og alt sammen mellom 1858 og 1873. Men dermed var jo ikke morsgjerningen fullbragt. Den fortsatte nok så lenge hun levde, selv om hennes eldste døtre gradvis avlastet henne for omsorgen for de minste. Regine fortalte meg at hun mangen gang måtte gjøre sine lekser med en av de minste på fanget. Men fru Maries liv var nok ingen dans på roser. Det er ikke sikkert det ble så mye dans i det hele tatt.
• Folketelling: 1865, Målselv, Troms, Norway; Folketellingen 1865 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038391001156
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001042
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1885 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284003016