Johan Christian Steen Natvig

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Losoldermann Thomas Natvig Ble født i Kristiansand 5. september 1803 og døde i Stavanger 25. august 1890. 4. juni 1826 ble han gift med Johanne Christine Steen, f. på Christianshaab på Grønland 27. august 1804, død i Stavanger 15. oktober 1867. Thomas Natvig var bare vel 1 år da hans far, Søren Thomasen Natvig reiste fra Kristiansand og havnet i engelsk prison. Thomas ble opptatt som pleiesønn i hjemmet hos kjøpmann og bankadministrator Jonas Kraft og hustru Anne Cathrine Willock i Kristiansand. I deres gode hjem vokste han opp sammen med den 5 år yngre Johan Andreas Kraft, som senere ble lege. Også etter at faren kom hjem fra prisonen ble han boende hos dem. Vennskapet med pleieforeldrene og pleiebroren varte hele livet. Etter konfirmasjonen gikk Thomas Natvig tilsjøs. Som ung sjøgutt kom han til Stavanger og fikk senere skip å føre derfra. Da han avtjente sin verneplikt i marinen ville hans overordnede - som var oppmerksom på hans anlegg og evner - ha ham til å bli marineoffiser. Selv ønsket han imidlertid å fortsette i handelsflåten. Hen ble skipefører da han var 21 år. Han førte bl.a. Stavanger-skonnerten Janus, som gikk i korn-, hør- og hampfrakt på Østersjøhavnene. For det kjente handelshus Jacob Kielland & Søn førte han Jonas, Grundloven og Ledaal Barken Ledaal ble bygget på rederiets verft i Sandviken. Da den gikk på vannet i 1838 var den - med sine 235 registertonn - det største skip som til den tid var bygget i Stavanger. Ved stabelavløpningen skal rederen ha sagt at et så stort skip neppe ville bli bygget flere ganger i Stavanger. Stabelavløpningen satte formelig byen på ende. Brannvakten var blitt mobilisert. Man var redd for at "det kolossale skib" skulle utvikle slik varme at det kunne ta fyr i beddingen når det løp av. Skolene fikk fri for at barna skulle få overvære stabelavløpningen. Stavangeravisene bragte begeistrede referater fra denne. Thomas Natvig ble Lerdaal’s første fører. I en artikkel i Stavanger Aftenblad heter det: "Dette skip kom til å skrive historie i norsk sjøfart, idet det er det første norske skip som har vært i Rio de Janeiro og på Java." Det var også det første skip som førte det norske flagg (unionsflagget) i disse farvann. Fra 1838 var dette flagg tillatt brukt også utenfor de hjemlige farvann, men da på egen risiko. Full diplomatisk beskyttelse nøt den gangen bare det svenske handelsflagg. Det var ingen ufarlige reiser Ledaal bega seg ut på - til Sör-Amerikanske og Ost-Indiske farvann. Karter og fyr var det smått bevent med. Av hensyn til sjørøvere var Ledaal utstyrt med 3 små kanoner. Særlig det ostindiske farvann var på den tid beryktet for sine sjørøvere. Dobbelt risikabelt var det å seile under et flagg som ikke engang nøt godt av den internasjonale gjensidige rederiforsikting mot sjørøveri. Såvidt vites foreligger det ingen beretninger om Ledaal’s Rio-tur. Men om turen til Ost-India har kaptein Natvig fortalt at den både var interessant og spennende. Da skipet var kommet opp under Sumatras kyst, men så langt ute at landet ikke kunnes sees, ble man en dag oppmerksom på at en mengde kanoer kom utover, med kurs for skipet. Kapteinen ble straks mistenksom og - som den forsiktige mann han var - posterte han hele besetningen, 18 mann i alt, langs skipets skansekledning, etter først å ha foretatt visse andre sikkerhetsforanstaltninger. Selv spaserte han rolig opp og ned på hyttetaket bevepnet med en svær dobbeltløpet pistol og med sabel. Skipet lå i vindstille og ble snart innhentet av kanoene. Sjørøverne lot seg imidlertid skremme av skipets "sterke armering", rodde noen ganger rundt skipet og returnerte så til kysten, uten forsøk på entring. Ombord på Ledaal pustet man lettet ut og fikk seg også en god latter. De "våpen" mannskapet var utstyrt med var tre-geværer, som tømmermannen i all hast hadde laget til. Ledaals dristige tur blir berømmet i den nevnte avisartikkel. Den var "en begivenhet av rang, som kastet glans ikke bare over skip, besetning, eier og Stavanger by, men over hele landet som sjøfartsnasjon." Thomas Natvigs sjøkarter - drafts - beror på Sjøfartsmuseet i Oslo. Sakkyndige karakteriserer dem som usedvanlig interessante og verdifulle. I innledningskapitlet til "Skipper Worse" forteller Alexander L. Kielland om "Familiens Haab"s hjemkomst etter en vellykket reise og om den betydning skipets heldige frakter fikk for rederiet. Handelshuset "Garman & Worse" og "C. F. Garman" er en omskriving for handelshuset "Kielland & Søn" og "Familiens Haab" antagelig for Lerdaal. Men selv om Kielland hadde Thomas Natvig i tankene da han la de berømte ord i Skipper worse’s munn: "Vi kommer sent, herr Kunsel, men vi kommer godt", er Natvig ingen egentlig "modell" for Skipper Worse. Enkelte karaktertrekk kan nok minne om kaptein Natvig, men Kiellands romanskipper og han var på flere punkter meget ulike hverandre. (Flere av Skipper Worses karaktertrekk minner mer om en av rederiets tidligere skipsførere, Alexander L. Kiellands slektning kaptein Hans Arentz, Thomas Natvigs forgjenger i embetet som losoldermann og havnefogd i Stavanger). Etter hjemkomsten fra Ost-India gikk Thomas Natvig fra borde for godt. Han opprettet en navigasjonsskole i Stavanger og ledet denne til han i 1852 ble ansatt som tollbetjent i byen. To år etter overtok han den kombinerte stilling som havnefogd og losoldermann samme sted, noe senere også stillingen som innrulleringsbetjent. Han innehadde stillingene helt til sin død. Etter hans død ble stillingene delt. Thomas Natvig var en av stifterne av Stavanger Sømandsforening i 1850. Han ble foreningens første formann og gjenvalgt helt til han i 1867 frabad seg gjenvalg på grunn av sin høye alder. Han var også en av stifterne av og formann i Stavanger Sømandsforenings Assuranseforening, Stavanger Pensionsindretning og Foreningen for trængende Søgutter. Sammen med sine venner foged Søren Daniel Schiøtz og kjøpmann Svend E. Svendsen var han med på å stifte Stavanger Søndagsskole. Han kom tidlig med i det kommunale og offentlige liv. I 33 år var han medlem av Stavanger bystyre. 1848 ble han valgt som varamann til Stortinget og fra 1851 representerte han Høyre på Tinget i 3 perioder. På samme tid representerte den senere rektor ved Kongsgård skole, J. V. Chr. Steen, Venstre og Lars Oftedal Det moderate Venstre. Det var næringspolitikken som preget lovgivnings- og administrasjonsapparatet på denne tid. Under Fr. Stangs ledelse av Indredepartementet (1845-56) fikk Norge et moderne kommunikasjonsvesen: faste dampskipsruter langs kysten med statsstøtte, nye makadamiserte hovedveier, anlagt etter en stor landsplan, store fyrtårn, telegraflinjer m. m. I 1854 ble den første jernbane i Norge åpnet, hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold. Den var anlagt som privatbane, vesentlig med engelsk kapital. De følgende baner (Kongsvingerbanen til Sverige og Østerdalsbanen til Trondhjem) ble derimot anlagt som rene statsbaner. Industrien var i vekst, helt til den store krise i 1857. Men først og fremst betydde denne tid en sterk blomstring for skipsfarten. Den ble begunstiget først ved opphevelsen av den engelske navigasjonsakt i 1849, deretter under Krimkrigen 1853-56. Som stortingsrepresentant gikk Thomas Natvig. energisk inn for å få opprettet fyr langs kysten. Han fikk også utrettet meget til fordel for kysttrafikken. Som havnefogt fikk Natvig bl.a. gjennomført utbygningen av Skansekaien i Stavanger. Som belønning for dette ble en liten øy i indre havn - Plentingen - omdøpt til Natvigsminne. Mange år etter hans død hedret Stavanger kommune hans minne ved å oppkalle en gate i den nye vestlige del av byen etter ham: Losoldermann Natvigs vei. Thomas Natvig ble en gang spurt hvorfor ikke han, som hadde vært så meget benyttet både kommunalt og offentlig, hadde fått noen orden. Han svarte at han hadde hatt flere anledninger til å få ordener, men at han ikke f brydde seg om slike. Harald Natvig karakteriserer sin morfar på folgende måte: "Han var ingen høy mann, under middelshøyde og mindre enn sine mannlige etterkommere. Han var meget vel proporsjonert, spenstig, og beholdt både sin legemlige og sin åndelige spenstighet helt til sin død, nær 87 år gammel, så han like til det siste fullt ut fylte alle sine stillinger. Han var en vakker mann med rikelig kritthvitt hår oppstrøket over en høy panne og i naturlig bølgefall. Særlig karakteristisk var hans vakre øyne med et åpent og på samme tid sterkt og varmt, godmodig blikk, og så en velformet, bestemt munn. Han var en meget klok, initiativrik og handlekraftig mann som avtvang alles respekt, og beretteren tror aldri å ha truffet en mindre selvopptatt, mer hjertelig og mer avbalansert mann, egenskaper som også gjorde ham særdeles avholdt. Han var en meget familiekjær mann og ville gjerne se alle sine omkring seg. Dette oppnådde han også, idet alle hans barn med familier ble boende i Stavanger, unntatt hans yngste datter, Hanna. Men selv da hun 26.1.1865 giftet seg med farens tremenning, skipsfører Jacob Andreas Natvig fra Kristiansand, ble hun boende i sitt foreldrehjem med sine to stedøtre, Mathilde og Gunhild. Hennes mann lå jevnlig på langfart. Først høsten 1872 flyttet Hanna Natvig med barneflokken til sitt nye hjem i Kristiansand." Thomas Natvig eide først hus på Sølvberget og bodde der til hans datter Hanna hadde fått sitt første barn. Ca. 1865 kjøpte han et meget bedre hus på hjørnet av Hetlandsgaten og Bergelandsgaten. Det var et vakkert to-etasjes trehus med to små forhager til Hetlandsgaten, store steintrapper med sidebenker og en pen hage til Bergelandsgaten. Her hadde han både kontorer og leilighet i 1. etasje Datteren Hanna og hennes barn flyttet inn i 2. etasje. Da hun flyttet til Kristiansand overtok Thomas Natvigs yngste sønn, Jacob Severin Natvig, leiligheten. Etter farens død overtok han hele huset og etablerte en kolonial- og vinhandel i 1. etasje. I huset nedenfor hadde Jacob Dreyer sitt den gang forholdsvis beskjedne trykkeri. Dreyer kjøpte senere Natvigs hus og tomt og lot huset rive. Nå ligger Dreyers mektige trykkeri og lithografiske anstalt på denne hjørnetomt med nabotomter. 15.10.1867 døde Thomas Natvigs hustru, Johanne Christine. Hun karakteriseres som "en godhjertet, beskjeden og meget avholdt hustru og mor og som en dyktig husmor. Om hennes dødsleie forteller Ane Bergesen i brev av 16. oktober 1867 til Hanna og Jacob Andreas Natvig i Kristiansand: "Mor døde i troen på sin Frelser og i Jesu navn. Kl. 2 tirsdag eftermiddag drog hun sitt siste sukk. Far satt oppe hos henne den siste natten. Kl. 2 kom han opp efter meg. Jeg gikk da hen og la meg inn til mor og sa: "Mor, hvor trett du er. Du vil nok snart gå hjem til Herren". "Ja, barn, det vil jeg", svarte hun. Jeg spurte: "Er du ikke glad med det?" "Å jo, det er jeg", svarte hun, "men det er jo ikke sikkert at det blir så snart". Men så var Gud nådig og hørte hennes bønn. Ti hun ropte idelig på Herren Jesus. Far og Rikka satt og holdt henne, en i hver hånd. Så sa far: "Vi skal be Fader Vår, alle sammen". Gurine og Bergitte og jeg satt der inne. Søren var inne i den andre stuen. Da far var kommet midt i Fader Vår, bøyet mor sitt hode, som om hun ville sove. Jeg ble så glad for lyden gikk bort i halsen. Vi trodde at hun var falt i søvn, men det var i døden hun bøyet sitt hode. Vi gikk alle hen til sengen og gråt. Men vi måtte alle utrope: Gud skje lov. Gud skje lov. Gud skje lov." Den 20. oktober fortsetter Ane brevet og forteller at låkket nå er skrudd på kisten: "Far leste Fader Vår og sa henne takk for alt det hun hadde vært for oss alle. Søren, Jens, Thomas og Mikael la henne i kisten og moster svøpte henne". Etter Johanne Christine Natvigs død overtok hennes eldste datter, Ane Severine, ansvaret for husholdningen i Bergelandsgaten, senere - etter tur - Rikka Peersens datter, Hanna, Jacob Andreas Natvigs datter i første ekteskap, Gunhild (Lootz), Søren Natvigs datter Martha (Helliesen) og Rikkas datter Thoma (Knudsen). Forholdet mellom Thomas Natvig og hans barn, svigerbarn og barnebarn var meget godt. Han fulgte dem alle med aldri sviktende kjærlighet og med levende interesse. Han var ikke blind for deres feil og så ikke gjennom fingre med fusk og dumheter, men selv de mindreårige visste at når bestefar kritiserte, så var det fordi han var glad i dem og ville dem vel. Han var den glade giver. Alle guttene i 3. generasjon fikk et vakkert sølvur til konfirmasjonen, pikene en gullnål. Også til jul sendte han gaver til barn og barnebarn. Oppdaget han at guttene begynte å få dun på haken, var det han som utstyrte dem med barbersaker. - Det var ikke bare familien som nøt godt av hans gavmildhet. Han var alltid rede til å hjelpe, og gang på gang kausjonerte han for andre. Flere ganger tapte han penger på dette. Det var ikke meget han etterlot seg ved sin død: huset med innbo og løsøre og etpar tusen kroner til hvert av barna. Sommeren 1890 kom Hanna Natvig og de fleste av hennes barn på besøk til Stavanger. Det var blitt noe av en ferietradisjon, og Harald Natvig mintes med takknemlighet roturer rundt havnen med havnebetjenter og guttene ved årene og bestefar til rors. - Særlig de siste årene tok avskjeden svært på bestefaren. "Det ble megen rørelse og mange tårer." Ved Thomas Natvigs dødsleie var mange av hans nærmeste samlet og mottok nattverden sammen med ham. Etter hans død ga både Stavangeravisene og aviser utover landet sterke uttrykk for respekt og takknemlighet for hans samfunnsgagnlige virke gjennom mange år og for høyaktelse for en rikt utstyrt og edel personlighet.
• Borgerskap: 28 Nov 1828, Stavanger, Rogaland, Norway; Thomas Natvig, søn af skipper Søren Thomassen Natvig og Anna Molderup; født i Kristiansand 5. september 1803, var skipper 28. november 1828; var skibsfører til 1843; blev siden navigationslærer, undertoldbetjent 1852, lodsoldermand og havnefoged 1853, 1855 tillige indrulleringsbetjent; stortingsmand 1851, 1857, 1858, 1859-1860; død 25. august 1890. Gift 4. januar 1828 med Johanne Christine Steen, datter af kjøbmand i Flekkefjord Johan Christian Steen og Johanne...; født 27. august 1804, konfirmert i Flekkefjord 1818, død 15. oktober 1867.
• Folketelling: 1865, Stavanger, Rogaland, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038196008479

Thomas giftet seg med Johanne Christine Steen 4 Jan 1828, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne ble født 27 Aug 1804 , Christianshåb, Grønland, Danmark; ble døpt 7 Okt 1804 , Christianshåb, Grønland, Danmark; døde 15 Okt 1867, Stavanger, Rogaland, Norway; ble begravet 21 Okt 1867, St. Petri, Stavanger, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Stavanger, Rogaland, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038196008480

Notater:

Fødsel:
Datter av Kjøbmand Johan Christian Steen (1764-1813) og Johanne Henrikke Eeg (1769-)

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Søren Thomassen Natvig ble født i Kristiansand 23.10.1777. Han fikk sitt skipperborgerskap allerede i 1798, var en meget vel anskrevet sjømann og førte flere av Niels Moes beste skip: "La Beatha" ( som forliste ved den hollandske kyst), "Elisabeth Christine" og "Den Fruktbare". 13.12.1799 giftet han seg med Anne Henrichsdatter Mulderup f. i Kristiansand 8.7.1779, d.s.st. 1815. Hun var datter av kjøpmann og trelasthandler Henrich Thomassen Muldrup, f. i Kristiansand 1734, d.s.st. 4.12.1791, og Dorthea Nielsdatter Lund, f. i Kristiansand 1740, d.s.st. 3.9.1786. Søren Natvig og hans hustru bosatte seg i familiegården i Elvegaten Der bodde også Sørens mor. Søren var også odelsberettiget arving til Natviggården i Høvåg. Imidlertid ble gården solgt i 1801. Kvinnene fant det vel besværlig å sitte med gården når mennene var borte: Søren til sjøs og broren Simon som student i Kjøbenhavn. Det kan også tenkes at familien fant det fornuftig å plassere sin eiendom i skipsfarten med dens høykonjunktur under Napoleonskrigene. Salget innbragte 1199 Spesidaler. I huset i Elvegaten ble Annes og Sørens 3 barn født 1. Karen Dorothea, f.. 1800, d- 1801 2. Thomas, f. 5.9.1803 3. Karen Margrethe, f- 23.5.1804 Det er på det rene at Søren Natvig førte Niels Moes nybygde bark "Den Fruktbare" til England i slutten av 1804. Så forsvinner hans navn en årrekke fra hjemlige skipsetterretninger og tollklareringer. I og for seg sier dette bare at han ikke seilte i hjemlige farvann, men sønnen Thoma kunne senere fortelle at faren hadde kjøpt seg en brigg som han både eiet, førte og disponerte. Meget taler for at han kjøpte skipet i England allerede i 1804-05. På den tid var det godt om prisetatte skip til rimelig kjøp og Søren var sikkert klar over hvor meget mer en skipsfører kunne tjene under en høykonjunktur når han selv eiet skipet. Forbilder hadde han i massevis. Hans egen onkel Jacob Sørensen Natvig lukrerte av skipsfarten under den amerikanske frihetskrig, drev senere et intenst skipsbyggeri i 1782-87, for så å forlate dette i hele 20 år for å fore eget skip før og under Napoleonskrigene. Men når det meste av det familien eiet var plassert i Søren Natvigs skip, ble det jo hasard, og en dag ble han med mannskap, skip og last tatt av engelskmennene, og Søren ble sittende i engelsk prison i en årrekke. En kan gå ut fra at han på den tid har seilt med kontrabande for Frankrike eller dets allierte. Når dette skjedde vet man ikke sikkert. Alt tyder imidlertid på at det må være skjedd en god stund før Norge kom med i krig mot England etter bombardementet på Kjøbenhavns red i 1807. Allerede 11.9.1805 forlangte moren offentlig auksjon over en del effekter som tilhørte henne. Det ser ut til at hun på samme tid fikk plass på den av Daniel Isachsen i 1795 opprettede stiftelse "Ungdommens undervisning og alderdommens hvile". Etter statuttene erholdt hun "fritt husvær og varme samt 35 Skilling uken". En må anta at Sørens tap av skip og frihet har ført til økonomisk ruin for familien hjemme. Dette bekreftes også av at Sørens hustru på samme tid måtte oppta lån av offentlige midler på det eneste familien hadde tilbake, nemlig gården med verftet i Elvegaten. Det synes ikke å ha vært noen beheftelse på gården ved Thomas Natvigs død i 1799. Men nå - 5. januar 1808 blir det tillyst offentlig tvangsauksjon på gården, og det for tredje gang, på grunn av forfalne og ikke betalte renter. En må anta at miseren må ha utviklet seg gjennom et lengre tidsrom enn de få måneder siden Kjøbenhavns bombardement. Huset i Elvegaten med tilbehør ble solgt ved den nevnte auksjon. Hvor meget det ble igjen - etter at pantegjelden var dekket - vet en ikke. - Sørens hustru flyttet fra familiegården og bodde ved sin død den 8.6.1815 i "Fru Salig Giørs Huus". Skiftet etter henne ble holdt 22.6.1815. Nettopp på den tid synes Søren Natvig å være kommet hjem fra prisonen. Han møtte ved ovennevnte skifte, som en både legemlig og sjelelig nedbrudt mann. En skal ikke undres over at den tidligere staute langfartsskipper var blitt nedbrudt av oppholdet i prisonen. Alt i alt satt der ca. 70.000 krigsfanger fra ca. 1.500 kaprede skip i de gamle avmastrede linjeskipene som utgjorde den engelske prison, derav ca. 15.000 nordmenn. Opptil 700 mann var anbragt i et eneste rom på banjerdekket. Mangelsykdommer, akutte og kroniske epidemier avkreftet fangene. Dårlig bekledning og slette ernærings- og hygieniske forhold gjorde sitt. Værst var imidlertid det ørkesløse liv uten tilstrekkelig mosjon, uten arbeid, uten landlov og med strenge straffer (bl.a. tredemølle) for de minste forseelser. En helt opphørt eller minimal kommunikasjon med hjemmene bidro også til å stemme fangene ned. Det ble lite som kunne stimulere deres livsvilje og livsevne. Mange norske sjøfolk døde i prisonen og mange kom hjem som nedbrudte mennesker. (Nærmere opplysninger om sjøfolkenes forhold under Napoleonskrigene og om prisonen i Johan Nicolay Tønnesens doktoravhandling: "Kaper fart og skipsfart fra 1807 til 1814" og i den danske professor Carl Roos bok: "Prisonen" (bygget på dagboksopptegnelser av en tidligere prisonfange). Skiftet etter Anne Natvig ga brutto bare 204 Riksdaler. Etter at gjeld og omkostninger var betalt tilfalt det Søren Natvig 57 Riksdaler, sønnen Thomas 38 Riksdaler og datteren Karen 19 Riksdaler. Først i 1817 var Søren kommet så vidt til krefter at han kunne gjenoppta livet på sjøen. Fra nevnte år og utover finnes hans navn ofte i skipsetterretninger og tollklareringer. Men det er ikke lenger den glans over hans sjømannsliv som i yngre dager, da han førte byens største skip på langfart. Det var nå bare ganske små fartøyer han førte i frakt mellom Norge og Danmark. Fra 1826 forsvinner hans navn helt i tollklareringsrullene. Da det heller ikke finnes noen dødsannonse eller etterretning om hans begravelse, må en vel gå ut fra at han er kommet bort på sjøen. Slik endte altså denne tragedie, skjebnebestemt av krig og krigsforhold, som tragedien har rammet så mange norske sjømenn og deres familier i krigstider.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058333001176

Søren giftet seg med Anne Mulderup 13 Des 1799, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Anne ble født 8 Sep 1779 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 16 Sep 1779 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 8 Jun 1815, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 12 Jun 1815, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058333001177

Notater:

Fødsel:
Datter av Henrich Thommaesen Muldrup og Karen Dorethea Nilsdatter Lund

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Thomas Sørensen Natvig ble født på Natviggården. Han lærte skipsbygningskunsten og tømmermannsprofesjon hos sin far, Sören Thomassen Natvig, og overtok ved farens død, som eldste dalevende sønn, byhuset og skipsverftet. Dels på eget og dels på Daniel Isachsens verft bygget han 11 skip, flere av dem for Vest India fart. Han overtok også Natvig-gården og innløste gårdens pantelån. 29. oktober 1776 ble han gift med Karen Simonsdatter Buch, f. i Kristiansand 12.1.1750, d. samme sted 5.3.1817. Hun var datter av Simon Matzen Buch og Anna Clausdatter Topdal. Faren førte flere av rådmann Ole Mørchs større skip. På reise til England i 1762 omkom han og hele mannskapet. Thomas og Karen Natvig hadde 3 barn, det ene døde månedsgamnelt

Notater:

Død:
Finner ham ikke i Kirkeboken

Thomas giftet seg med Karen Simonsdatter Buch 29 Okt 1776, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Karen ble født 12 Jan 1750 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 15 Jan 1750 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 5 Mar 1817, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 10 Mar 1817, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Notat: datter av Simon Matzen Buch og Anna Clausdatter Topdal. Faren førte flere av rådmann Ole Mørchs større skip. På reise til England i 1762 omkom han og hele mannskapet.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058333001179