Johan Brun Kjeldsberg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Johan Brun Kjeldsberg - f. 08.07.1931 Johan ble født 8. juli 1931, som eneste gutt, midt i søsterflokken. Alltid seg selv - og noe for seg selv. Han visste tidlig hva han ville og leste privat med Ragnhild Hald. Hun fikk ham inn som elev ved Folketeateret i 1952. Siden ble det mange teatre og mange roller. Rogaland Teater i Stavanger, Den Nasjonale Scene i Bergen og Det Norske Teater i Oslo, hvor han var lengst. Han var også flere år ved Trøndelag Teater og ble hentet til Molde da de der startet opp Vårt Teater. Blant mye annet spilte han Osvald i Gjengangere av Ibsen, "Den ukjente" i Vegen til Damaskus av Strindberg, og senere Den burtkomne Faderen av Garborg. I Trøndelag spilte han Johannes i Ann-Magritt, og tenkte at han gestaltet en av sine forfedre på Røros. Store alvorlige roller fant en klangbunn i ham selv. Han gjorde det med stor kunstnerisk kraft. Han hadde scenisk utstråling. Selv en birolle kunne bli stående i minnet når Johan spilte den. Men han var ingen typisk kjendis-skuespiller. Lystspill og romantiske elsker-roller var ikke hans sjanger til tross for at han så bra ut og hadde drag på damer. Han trivdes bedre på scenen enn foran kamera. Han syntes det var en skjebnens ironi at de fleste husket ham som stasjonsbetjent i en Fleksnes-episode. Johan levde av å være skuespiller. Men han levde ikke bare for det. Noen år var han i Australia hvor han prøvde seg på mange slags yrker og samlet erfaringer. Om somrene dro han helst hjem til Finnmark hvor han vandret med fiskestang på vidda. Han elsket naturen. Han bodde ofte i båt. Det gjorde han både i Oslo, Trondheim og Molde. Som pensjonist kjøpte han et gammelt sjøhus på Lindesnes. Der satt han og så utover havet. Han diktet - og leste dikt for turister på fyret. Så lenge han orket, var han med i "spel" rundt om. Med sin hår- og skjeggpryd trengte han ingen maskering. De siste 5 årene bodde han i Arendal - hvor han gjerne satt nede på brygga. Han levde alene. To ganger var han gift, men det gikk ikke så bra. Sønnen Jean-Paul vokste opp hos besteforeldre. Johan var ingen suksess som familiemann. Livet og kunsten går ikke alltid så godt sammen. Johan tenkte mye. Hele livet var han opptatt av det religiøse. Gud og mennesket og universet. Det var ikke småting han balet med. Men det ble enklere mot slutten. Han døde i Arendal 8. juni 2012. Etter eget ønske ble urnen hans satt ned i foreldrenes grav ved Alta kirke. Fjellvann og myrull Skrevet av: Johan Brun Kjeldsberg Pauls fascinasjon for poesi og fiske gikk i arv til sønnen. Helt fra han var barn, elsket Johan, som sin far å gå på fisketurer. Johan skrev mange gode dikt. Her fanger han inn stemningen på vidda. Mildt over viddene stryker en vind som om Gud hadde åpnet sitt kjærlige sinn - - Og myrullen danser som snøfnugg, et yr av hvithet som ligger på myren og flyr - - Og fjellvannet glitrer med sivgylden kant på fjellheimens bryst som en blå diamant. Og alt er visjoner og alt er en drøm, men elven er stjerner i sildrende strøm. Jeg glir som en fisk under himmelens tak. Nu springer jeg til. Gud - - ser du mitt vak?

Notater:

Gravlagt:
Urnen er fraktet til Alta kirkegård.

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Jean-Paul Kjeldsberg ble født 1 Nov 1956 , Bergen, Norway; døde 22 Okt 2016, Fetsund, Akershus, Norway; ble begravet 3 Nov 2016, Fet kirke, Akershus, Norway.

Familie/Ektefelle/partner: Kari Michelsen. Kari ble født 22 Nov 1930; døde 8 Mar 2009. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paul Amandus Kjelsberg f. 11.3.1892 - d. 26.6.1982 Paul var nummer åtte av ti søsken og den yngste av sønnene. Av far og brødre lærte han det meste om gårdsdrift, snekring og tømring, jakt og fiske. Men han hadde ikke jord. Så måtte det bli stein. Etter folkeskole og amtsskole begynte han derfor som skiferarbeider. Men lærer Rusten hadde merket seg at Paul hadde lett for det boklige. Han mente Paul burde bli lærer og tilbød å hjelpe med lån. Paul takket for tilbudet og kom til å virke som lærer i Finnmark i 50 år. Etter 10 år som lærer giftet han seg, og hans kone Helga kom til å følge ham trofast gjennom en omstreifende tilværelse der skolen ofte fikk første prioritet. Paul begynte på lærerskolen i Elverum høsten 1912, 20 år gammel. Han sa selv han tok litt lettvint på det faglige. Han ble så opptatt av skolens sosiale liv. Dessuten tok han alle mulige jobber ved siden av for å greie seg. Det siste høsthalvåret vikarierte han i Alta ved Aronnes udelte skole. Likevel fikk han en meget god eksamen med Særdeles godt i regning og han utmerket seg i legemsøvelser og andre praktiske ferdigheter. Pedagogikk lærte han først og fremst ved å studere sine lærere. Høsten 1914 fikk han et vikariat ved Hammerfest folkeskole. Han var akkurat ferdig med rekruttskolen, som hadde vært ganske tøff da den bar preg av krigen som brøt ut i Europa. Likevel var han ikke mer herdet enn at han var nervøs for å begynne som lærer på en byskole. Han lærte heldigvis at folk er folk - i byen som på landet. Og han fikk 5 gode lærer- og læreår i Hammerfest. Søstre er bra å ha. I tiden på Elverum hadde han hatt storesøster Marie med familie i nærheten. I Hammerfest var det Magda og hennes mann som kunne by ham husrom hos seg. Han trivdes godt der. Både gjennom dem og skolen fikk han mange venner for livet. Han var ivrig med på alt. Skiturer, foreningsliv, lesesirkel, musikk, Amatørteater, sjakk og bridge. Han lyttet, så og lærte. Mest var han opptatt av skolen og elevene. Hans første venn ble den gamle vaktmesteren. Han så de enkelte elever og verdsatte deres muligheter og ferdigheter - de ble hans venner. Og det - sa Paul - er hemmeligheten bak ekte disiplin. Lønnen var kr. 100 pr. måned. 60 gikk til kost og losji. Når han så hadde gjeld, ble det ikke mye igjen. Han tok alle jobber han kunne få. Losset båt for å få til billett hjem. I Alta hjalp han med slåtten på gården. Ellers tok han arbeid der det falt seg. Gjeld ble betalt, og han la seg opp litt. I Hammerfest leste han språk med tanke på studenteksamen. Høsten 1919 dro han til Oslo og tok artium på ett år. Året etter ble han 2.-lærer ved amtsskolen (fylkesskolen) i Bossekop. Styrer K. Sætrum gir Paul en utmerket attest. Han fanger elevenes interesse i alle fag med sin muntlige framstillingsevne. Han er en særlig dyktig sløydlærer. Han er sterk og spenstig. Er aldri syk og har med seg et friskt pust av friluftsliv inn i skolestua. Paul trivdes godt med ungdom, men i nødsårene måtte fylkesskolen innskrenke av økonomiske årsaker. De hadde ikke lenger råd til 2.-lærer. For Paul kom det ubeleilig. Han hadde giftet seg i 1924, blitt far og bygget hus. Tross stor egeninnsats ble det lån av slikt. Men heldigvis fikk han arbeid i folkeskolen. En stilling delt mellom Eiby og Aronnes. Han var også klokker når det trengtes. Det ble lange veier. Men han hadde sykkel og ski og likte å ferdes ute. Så ble han uventet valgt til ordfører. Paul var egentlig ingen politiker. Men valget i 1928 gjorde det vanskelig for partiene å enes om ordfører. Paul var en rolig kar som var venner med alle. En "ufarlig venstremann". Dessuten pålitelig og flink. Han ble det kompromiss alle kunne godta. Det var ingen ordførerlønn den gang annet enn folkets tillit samt dekning av kontorutgifter og reise til fylkestinget. Det siste prøvde han å spare fylket mest mulig for ved å gå mellom Alta og Vadsø. Kontoret hans var et skrivebord i hjemmet. Det var ingen lett oppgave som ble lagt på ham. Det var vanskelige tider. Nøden var stor for mange. Kommunekassa slunken. Ofte tom. Mange kom direkte til han og ba for seg. Var det ikke annen råd, hendte det han hjalp selv. En familiefar hadde fått jobb på en fiskebåt. Men kunne ikke ta hyre uten sko. Paul tok av seg gummistøvlene og gav ham. Selv tok han til nåde sine gamle med hull i. En spurte hvorfor han ikke heller ga bort de gamle? Fiskere må ha hele støvler, sa han. Dette er bare ett eksempel. Etter valget i 1931 ble den politiske situasjonen en annen. Paul ble fri fra ordførervervet. ....Fortsetter, se vedlagt pdf
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001132 Sivilstand: Ugift Bosted: Valset
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002496 Sivilstand: Ugift Yrke: Skifferstensarbeider Bosted: Valset
• Magasin / Avisoppslag: 19 Jul 1978; Lærer er du hele livet! — Jeg ser nå å hugge ved ennå! 86 år gamle Paul Kjelsberg, i telefonkatalogen oppført som fhv. skolebest., tar selv i mot på sin gård i Eiby. Skjønt forhenværende? Lærer er noe du er resten av livet, mener Kjelsberg. Det er en livsvane. — Selv sluttet jeg lærergjerningen som 72-åring, så skriv nå endelig ikke for mye om en gammel mann som dyrker litt jord og hugger ved. * * * Det kan vi likevel ikke la være. Men å gjenskape en tre timer lang samtale med den gamle herren, en rakrygget mann med et ungt sinn, er umulig, for ikke å si urettferdig. Dette blir brokker av en tilværelse, ofte tilfeldige glimt fra Paul Skolemesters vei gjennom livet. * * * Paul Kjelsberg er født på Eiby i 1894. Vi skal likevel begynne i Hammerfest i 1914, det året krigen som skulle ende alle kriger, brøt inn over Europa. Tyve år gamle Kjelsberg kom da til Hammerfest som lærer. — Jeg begynte i sin tid å nedtegne mine erindringer fra lærertiden i Hammerfest. Men disse erindringene får neppe oppleve trykksverte. Synet er ikke lenger godt nok. * * * Spesielt husker jeg skolestyrer Cornelius Moe, dikter og redaktør. Corn. Moe var tyve år eldre enn meg, men det oppsto et sjeldent godt vennskap mellom oss to. Ja, dere journalister skal vel ha en gammelmannshistorie med en gang? — Naturligvis. — Det var altså under krigen, og dårlig med brensel. Sammen med Moe dro jeg ut på Melkøya i en Nordlandssjekte. Der var massevis av tørr torv, og vi fylte skuta til plimsollermerket. Noen utpregede sjøfolk var ingen av oss, og da vi ugrasiøst la til kai i Hammerfest, gikk det ikke verre enn at mesteparten av torven havnet i sjøen. — Vi kan da ikke la all denne torven ligge her og flyte? sa jeg. — Min kjære Paul, svarte Cornelius, det er torvdag i morgen. * * * Cornelius Moe var den første redaktør av «Vestfinmarkens Socialdemokrat» i 1913. Men meg klarte han å få sparket som redaktør. — Det hørtes da ille ut? — Så veldig galt var det nå ikke. Jeg var redaktør for en kristelig ungdomsforening. Lørdag og søndag satt jeg og skrev på harde livet. Så kom den gamle pressemann Corn. Moe, og spurte: — Vil du ha en historie av meg til bladet ditt? Tyveårige redaktør Kjelsberg takket ærbødig ja. Men den historien Cornelius skrev den gangen, får ikke FD sette på trykk. For alt jeg vet, kan det fremdeles leve overårige kvinner i Hammerfest, som husker den med gru. Men jeg ble altså aldri gjenvalgt som redaktør. * * * — Men bestyrerne Moe og Wold i Hammerfest var fremragende og inspirerende ledere. Wold var vel noe strengere, forlangte mere av sine elever. Corn. Moe kunne du derimot treffe smilende i frikvarteret med en unge i hver hånd. Og tiltro til sine lærere, hadde elevene. Og ikke kan jeg huske et sted hvor foreldrene var mere interesserte i sine barn, enn nettopp i Hammerfest. Og så var det Martinus Reiersen da. —Bestyrer for middelskolen? — Ja, nettop han. Også vi to ble gode venner. Jeg husker han styrte sin skole med sikker hånd, og samtidig ser jeg for meg hans blide ansikt i skolegården, der han metodisk og tykkfallen foretok sine inspeksjoner. Å være høflig mot en spirrevipp som meg, falt helt naturlig for ham. * * * Med dikterisk frihet hopper vi atten år fram i Paul Kjelsbergs liv. Nevner i forbifarten hans mange år ved Elvebakken skole, hvordan familien hjalp den ubemidlede gutten fram til examen artium på Elverum i 1920. Vi skal til året 1927. Da ble han bestyrer ved den nye Svanvik Folkehøyskole. I 37 år hadde Kjelsberg denne stillingen. I 1964 nærmest pensjonerte han seg selv. — Det var spente forhold på grensen før krigen, forteller han. Den storfinske Lappobevegelsen ville innlemme både Finnmark og Nord-Troms i sitt «Stor-finland». Vi hadde følelsen av å ligge som en «kulturell grensefestning» mot nabolandet. Men vi fikk aldri oppleve noen ubehageligheter. Siden kom det jo noen mindre behagelige mennesker på besøk. * * * — Nå er vi altså framme ved den tyske okkupasjonen? — Svanvik ble brukt som feltlasarett, hundrevis av sårede tyskere lå der. Selv gikk jeg på ski rundt omkring, og underviste noen unger her, andre der. Det gikk på et vis det også. Jeg tror du skal få høre en historie fra 1943 — Ja, takk. — Vaktmesteren og jeg satt og drakk kaffe i min leilighet. Plutselig merket vi en gjennomtrengende lukt av røyk. Brann! Brann! ble det ropt. Inne på sykesalene lå mengder av medisinsk utstyr. For ikke å snakke om alle de sårede soldatene som ville ha brent i hjel uten vår hjelp. Og nå skal dere unge mennesker tenke dere litt om. Dette var i 1943. Det var fienden, voldsmenn i vårt eget land, som lå hjelpeløse i sine senger. Hvorfor ikke like godt la dem brenne opp? Hva skulle vi gjøre? Vi valgte vannsprøytene, og vannet freset i surstoff-flaskene. Alle ble reddet. I dag husker jeg det med glede. men det var en tysk kaptein.... — Ja, hva med ham? — Han var ekte hitlersk og ateist, det smalt i blankpussede støvler. Han fryktet tilsynelatende hverken Gud eller Djevel. Men da brannen endelig var slukket, og de sårede brakt i sikkerhet —snudde han seg til meg, og sa: — Gott sei Dank! * * * Men det var krigen. Jeg må absolutt si noen ord om selve folkehøyskolen også. Det viktigste ved denne skolegangen, er at eleven får trang og lyst til å lære mer. Denne skolen er ikke bare en forberedelse til livet, den er en del av livet. — Du hadde et spesielt forhold til dikteren Nordahl Grieg? — Ja, jeg lærte ham å kjenne som ung mann. Han var en overmåte hyggelig og liketil kamerat, alltid elskverdig overfor oss «legfolk». — Og nå vil du reise ham et slags minne i Finnmark? — Ja, sammen med rektor Svein H. Sørensen skal jeg skape en Nordahl Grieg-stand i biblioteket på Svanvik, med utsyn over Pasvikdalen. En hel vegg håper vi det skal bli, med bøker og fotografier. Aller helst ønsker vi oss manuskriptet, eller førsteutgaven, av «Skibet går videre». Den skrev Grieg her i Finnmark. I juni fikk jeg forøvrig brev fra hans eneste gjenlevende søster, Johanne Grieg Cederblad. Hun likte ideen, for å si det mildt. * * * — Hvorfor en Nordahl Grieg-stand i Finnmark? — Fordi det er vår plikt. Tenk på alt han har skrevet om Finnmark. Diktet «Morgen over Finnmarksvidda», kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk språk. «Merkjet det stend, um mannen han stupa», står det i Sivles dikt om Tord Folesson. Slik også med Nordahl. Hugget inn i minnesteinen på Altagård står hans navn blant de mange andre døde kamerater. Det er noe dypt symbolsk i dette. Jeg vet ikke om jeg tør sitere noe jeg sa i en tale da det var NM på skøyter her i Alta for noen år siden... — Jo, for all del... — Ordrett husker jeg, det naturligvis ikke. Men jeg fikk da fortalt unge mennesker at de største av alle idrettsmenn er dem som gir livet for sitt land. — Noen ord om læreryrket til slutt, Paul Kjelsberg? — Ikke noe yrke er viktigere enn det å lære fra seg til de som kommer etter oss. — Hvordan opplevde du deg selv som lærer? — Jeg var en middelmådig lærer. Men jeg syntes jeg hadde et godt forhold til elevene. Kanskje det beste våpen en lærer har, er å kalle på smilet og den glade latteren i skolestua. Men en følelse kommer du ikke fra. Du strekker aldri til.

Paul giftet seg med Helga Brun 7 Jun 1924, Alta, Finnmark, Norway. Helga (datter av Johan Brun og Helga Mathilde Natvig) ble født 13 Jan 1902 , Kristiania, Norway; ble døpt 20 Apr 1902 , Vestre Aker, Oslo, Norway; døde 21 Jun 1986, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 27 Jun 1986, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Brun f. 13.01.1902 - d. 21.6.1986 Paul og Helga traff hverandre i Alta i 1921 da hun kom for å besøke sin søster Ingrid, konen til distriktslegen Wilhelm von Hanno. Helga var vokst opp i Oslo som yngste barn av lege og tannlege Johan Brun, foregangsmann innen skoletannpleien i Norge. I Alta ble hun trukket inn i det sosiale liv og møtte Paul som var lærer på amtsskolen og stedets mest ettertraktede ungkar. Året elter ble det forlovelse og i 1924 reiste Paul sørover for å feire bryllup på Brun-familiens feriegård Lunda i Uvdal i Numedal. Etter et år kunne de flytte inn i nytt hus som Paul selv hadde bygget på Rambak i bakken nedenfor Nielsen-gården. Her bodde de i 7 år og fikk tre barn, Helga Elisabeth, Kirsten og Johan, alle tre født i juli med 3 års mellomrom. I 1932 flyttet familien til Elvebakken. Der bodde de først i bestyrerleiligheten i skolebygningens 2. etasje. Men det var ingen god bolig for en barnefamilie. Det ble vedtatt å hygge separat bestyrerbolig på skoletomten. Familien kunne snart flytte inn i en fin halvannen-etasjes bygning, som også rommet hybel til Pauls brorsønn og kollega, Leif Kjeldsberg (som senere skulle komme til å arbeide i Elvebakken folkeskole). Familiens fjerde barn, Inger, ble født på Elvebakken i 1934, 3 år etter Johan. Men i 1937 var familien igjen på reisefot, denne gangen til Pasvik der den flyttet inn i bestyrerleiligheten i 2. etasje på Svanvik Ungdomsskole. Barna gikk det første året på Strand skoleinternat, men fra 1938 ble det gjort plass til barneskole i ungdomsskolens bygg. Høsten 1939 begynte Helga Elisabeth på middelskolen i Kirkenes. Mor Helga fant venner blant læstadianere på Skrøytnes og blant bureisere fra Uvdal. Men så kom krigen. Da Sovjetunionen angrep Finland i november 1939 og flyktninger strømmet over Svanvatnet, ble ungdomsskolens elever sendt hjem, mens Helga og de 4 barna reiste til hennes familie som nå bodde permanent i Uvdal. I Uvdal fikk Helga og barna den første tiden bo i 2. etasje i hovedbygningen på Lunda, hos bror Henrik og svigerinne Brita. Men Brita pleide å ta imot betalende påskegjester, og da påsken nærmet seg, leide Helga et rom på nabogården Kjøm. Etter fredsslutningen mellom Sovjetunionen og Finland i mars 1940, var det meningen å reise hjem, men før de kom seg avgårde, ble Norge angrepet av Tyskland. Dermed ble familien boende i Uvdal resten av krigen, til 1945. Da tyskerne invaderte Uvdal, gjemte Helga hele sin formue — 15 kroner — i en globoideske i steinrøysa. Det var alt hun hadde til å forsørge seg og 4 barn på ubestemt tid. Broren Henrik som også eide den bratte, lille nabogården Nord Grekvard, tilbød Helga å kjøpe denne. Helga slo modig til. Paul fikk solgt Rambak i Bossekop og helgas foreldre sponset resten som forskudd på arv. Oppgaven som bonde ble utfordrende, men det ble også en god tid for Helga, som fikk være selvstendig og bruke all sin arbeidsiver. Litt erfaring i gårdsdrift hadde hun fra ungdomstiden på Lunda. Hun skaffet mat til barna i en vanskelig tid. Hun hadde 2-3 kyr, en gris og noen høner, og dyrket bygg, poteter, grønnsaker. Barna hjalp til så godt de kunne, bl.a. med å plukke bær. De minste gikk på folkeskolen i Uvdal og de eldste på middelskolen på Rødberg. De siste årene gikk Helga Elisabeth på gymnas i Oslo der hun tok artium i fredsdagene. ....Fortsetter, se vedlagt pdf
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001589 Bosted: Bjørneborgen 5

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000821 Yrke: Handelsbetjent Bosted: Senjens Nikkelværk
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001126 Yrke: Gaardbruger, veiarbeider Antatt oppholdssted: Honningsvaag
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002494 Yrke: Gaardbruker

Ole giftet seg med Elisabeth Paulsen 2 Des 1874, Senja, Troms, Norge. Elisabeth (datter av Paul Toresen Erlien og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien) ble født 8 Nov 1855 , Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 31 Mar 1856 , Alta, Finnmark, Norway; døde 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet , Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Barn nr. 8: Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Beskrivelse av familie: Nedskrevet 2012 av Helga Elisabeth Kjelsberg (Servan) Jeg kjente bare Elisabeth. Jeg var hennes barnebarn nr. 25, tror jeg. Hun var 70 da jeg ble født. Mamma var svært syk da hun fikk meg, og jeg så visst pjuskete ut. Det sies at da Besta så meg, utbrøt hun: ”Tenk å lide så mye for noe så lite!” Men hun bar meg til dåpen og gav meg sitt navn. Som navn nr. to. Mitt ”søndagsnavn”. Det har jeg alltid vært glad i. For jeg var glad i ”Besta”. Ville gjerne tro hun var en del av meg. Håpet det. For hun var det snilleste jeg visste. Jeg husker bare Besta som gammel. En tynn liten hvithåret kone. Når hun kom på besøk, hadde hun alltid med noe godt. Om sommeren var det gjerne neper. Hvite saftige. Som vi kunne skrape med skje og spise slik. Andre ganger var det blod- eller leverpølse. Vi stekte dem på panna, og de smakte deilig. Noen ganger sov hun hos oss. Da var jeg glad og stolt. Men oftest bodde hun i Nielsen-gården. Tvillingene sa det var de som eide henne. De forklarte at hun var deres mormor. Det var noe annet og viktigere enn en farmor. Jeg følte det var feil. Men visste ikke noe å si. Få ting har gjort meg mer ulykkelig. Jeg ville at Besta skulle være min. Jeg var et vanskelig barn. Det sa alle. Unntatt Besta. Når de andre skjente på meg, sa hun: ”La nå det stakkars barnet være i fred.” Ikke rart jeg var glad i henne. Noen ganger var jeg med pappa til Valseth om vinteren. Når han hadde skoleuke i Eiby. Da satt Besta på det store kjøkkenet og spant på rokken. Hvite, luftige ruller av ull ble til fin, tynn tråd under hendene hennes. Det var et mirakel. Jeg fikk lov å prøve. Men det ble bare tull. Så fikk jeg tukle med karding istedet. Det var da noe. Jeg sov på loftet sammen med de andre. Det var rart å se Besta uten de svarte klærne. Om natten hadde hun på seg en lyserød strikketrøye, og håret lå i en tynn flette over den ene skulderen. Det var nesten som hun forsvant. Og ble borte mellom sauefellene. Om sommeren ville Besta være ute. Da ruslet hun rundt på gården. Knerta litt ved. Lukte i åker. Rota i jorda. Den var hennes fra barn av. Og hun følte med alt som levde. Om det var planter eller dyr. Men særlig de små. Besta satt gjerne med den minste på fanget. Da lærte hun oss en regle som jeg husker den dag idag. Hun holdt med hendene sine om de små leggene. ”Gå i skogen. Gå i skogen.” – De små føttene gikk. Sakte. Tungt. ”Hugge ved. Hugge ved.” – Den ene foten ”hugget” den andre. ”Fryse på fotan. Fryse på fotan”. – Føttene klappet mot hverandre . ”Springe hjem. Springe hjem”. – Føttene løp. Fort. Fort. Og barnet lo. Besta var en stillferdig og arbeidsom kone. Men hun kunne tenke og drømme også. Hun var glad i å lese. Særlig romaner.Og hun gikk helt opp i personenes skjebner. Mamma syntes hun var søt når hun ynket for dem og sa: ”De stakkars menneskene! Hva de må gå igjennom.” I bøkene fant hun også vakre og sjeldne navn til døtrene. Den yngste fikk hete Julie Franciska. Men livet hennes ble vel ikke helt som hun ville drømt for henne. Besta besøkte oss i det nye huset på Elvebakken. Da lå vi to på loftet. Besta i min seng. Og jeg i Kirstens. Hun ble flyttet et hakk ned for anledningen. Jeg var stolt og glad. Men det var litt skummelt også. For jeg hadde hørt de voksne si at så gammel som Besta var nå, kunne man vente å finne henne død i sengen en morgen. Jeg ville ikke at Besta skulle dø. Men enda mindre ville jeg at døden skulle komme til oss der på loftet. Jeg lå og hørte etter pusten til Besta hele natten. Tror jeg. Men neste morgen ville Besta ut å gå. Vi vandret sammen på den store vegen som gikk gjennom hele Elvebakken. Fra Altagård til Altabrua. Konene kom i vinduene, og mange åpnet dem og ropte: ”Neimen, er det ikke Lisa som er ute og går!” Jeg hadde ikke hørt det navnet på henne før. Hun ble liksom litt annerledes for meg. Og jeg tenkte stolt at alle kjenner visst bestemoren min. Besta spurte om jeg ville ha sjokolade. Likte jeg Firkløver? Hun gav meg 25 øre. Jeg var overveldet. Noe sånt hadde jeg aldri drømt om. Selv en 10 øres var voldsomt. Vi gikk inn i butikken til Posti. Jeg la mynten på disken og sa hva jeg skulle ha. Men Besta snakket hyggelig med damen som om det ikke var noe spesielt. Siden har jeg oppfattet at hun var visst i slekt med eierne. Det var vel derfor vi gikk akkurat dit. Men jeg var bare opptatt av sjokoladen. Den høsten reiste vi fra Alta. Og jeg så ikke Besta igjen før jeg traff henne på Stange etter evakueringa. Da var hun ikke helt min Besta lenger. Kanskje fordi hun ikke kjente meg. Jeg var jo blitt voksen. Og hun var bare opptatt av det fryktelige som hadde hendt. At de var blitt jaget hjemmefra. Tyskerne hadde ødelagt alt. Hun var rystet i sin sjel. Og hun var skikkelig sint på tyskerne. Besta som bare var snill og unnskyldte andre. Dette var det ingen unnskyldning for. Men en ting opptok henne mer enn noe annet. Hun gjentok det som et mantra: ”Jeg må opp til Alta igjen og ligge ved siden av Ole”.
• Beskrivelse av familie: Om Elisabeth - Ågot Wæraas` minner, ført i pennen av Ågots datter Turid Bestemor bodde på Valset sammen med bestefar. Der ble hun boende hos sin sønn Kristian og hans kone Magna. Da Magna ble enke og senere giftet seg med Ole Haldorsen, begynte bestemor å komme ned til Nielsen-gården hver vinter. Mamma mener at bestemora ofte gikk fra Eiby og ned. Men etter at Peder Berg og Daniel Heitmann startet busselskap, ble det bussturer på bestemora. Da var tante Julie blitt lungesyk, og fulgte ofte med på lasset. De to hadde eget rom. Det kalte de for innerloftet. Der var det fyringsovn, og bestemor hadde som oppgave å fylle alle vedkurvene. Hennes yndlings-geskjeft var å hugge ved og bære inn i storhuset. En stor sekk på ryggen og med sopelimen som støtte, sitter som et godt minne av bestemora på netthinna. Bestemor hadde ingen andre plikter i huset, men hun fungerte som en liten barnepasser. Vi ble aktivisert med å flette det lange håret hennes. Det var en sysselsetting for oss. Hver kveld før sengetid måtte bestemor få et slag whist med pappa Johan. Det hendte også at hun strikka noe til oss unge. Så kom evakueringa. Da kom et hospitalskip (hurtigrute?) til Bossekop. Det var ment for oss evakuerte, men slik ble det ikke. Tyskerne tok det til sine egne soldater, mens vi ble stua inn i et krigsskip fullt med ammunisjon. De gamle fikk imidlertid tilbud om å følge tyskerne i deres skip. Så bestemor skulle få være med der. Da sa mamma Paula: «Nei, mamma skal følge oss andre. Går det galt med vårt skip, skal vi ’gå ned’, alle sammen». Og slik ble det. I Tromsø ble vi innkvartert hos tante Ivara, ca. 40 stykker. Vi lå over alt. Fra Tromsø ble vi videresendt med hurtigruta ’Lofoten’ til Trondheim. Bestemor, Martha, mamma Paula, Ingrid, Einar, Arne og tante Julie delte en lugar med fire køyer. Ågot, Helmer og Magda lå på dekk oppå redningsvester, fra Tromsø til Trondheim. I Trondheim tok onkel Einar Dyblie imot dem. Bestemor og tante Julie fikk bo hos ham. Vi andre ble innkvartert hos en familie Svendsen, som overlot hele huset til oss. Selv tok de inn hos noen naboer. Til Røros tok vi tog. Der ble det på nytt overnatting. Og da var det svært kaldt. Til Røros kom Olaug med to drosjer og hentet oss. Bestemor ble boende hos tante Marie på Osvold. Der fikk hun være gjest. Da var hun fylt 89 år. Vi andre ble innkvartert på Rekstad gård. Det hendte at bestemor kom på besøk. Husker spesielt besøket da Inger-Lise var kommet til verden i april 1945. 90-årsdagen feira hun på Osvold. Da krigen var slutt, insisterte hun på å få komme nordover. Hun ville dø i Alta. Og det ønsket fikk hun oppfylt. Før sin død i november 1946 bodde hun i ei brakke sammen med Paula og hennes familie. Ågot ble igjen sydpå til 1949. Dette er hva mamma Ågot kunne fortelle om sine minner fra bestemor Elisabeth.
• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000772
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000822
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001127 Gaardbrugerkone
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002495 Gaardmandskone

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp

Fødsel:
Kirkeboken oppgir 11.november som fødselsdato, men dette er ifølge familien feil

Navn:
I de skriftlige kilder er hun til dels også omtalt med etternavnet "Paulsdatter"

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Johan Brun, curriculum vitae Kirsten skriver om sin bestefar og doktorkollega: Johan Brun ble født i Målselv 18.07.1864 som den femte av ti søsken. Han tok artium på Kristiansand katedralskole i 1884-85 og medisinsk embetseksamen i Kristiania 1892. Han studerte tannlegevitenskap ved Berlin Universitet 1892-93 og tok norsk tannlegeeksamen 1897. I 1903-04 studerte han i USA ved det prestisjetunge Harvard Universitet. Etter at han hadde fått innblikk i befolkningens elendige tannhelse, I konsentrerte han seg fullt og helt om tannhelsen. Han spilte en sentral rolle i utviklingen av en mer adekvat tannlegeutdannelse i Norge. Han besøkte en rekke universiteter i USA, Canada og England og deltok i tannlegemøter både i Europa og Amerika. Slik skaffet han seg kunnskaper og internasjonale kontakter. Som fagmann var han en intelligent og våken innovatør og formidler. Han søkte og gikk nye veier. Han beskrives som omstridt og fargerik. Han var utålmodig og temperamentsfull. Det stormet omkring ham, men han fikk til mye. Fra 1893 til 1918 hadde han privat tannlegepraksis på Victoria Terrasse i Kristiania. Kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav var blant hans pasienter. Fotstøtten som Olav brukte i den for store tannlegestolen finnes fortsatt på Lunda. I tiden 1893-98 var han førstelærer ved Statens poliklinikk for tannsykdommer, og sensor ved tannlegeeksamen. Han hadde en rekke tillitsverv innen tannhelse. Han var formann for Den norske Tannlægeforening 1896-97 og innvalgt i en rekke komiteer. I 1896 var han formann for en komité for undersøkelse av skolebarns tenner, og i 1907 formann for undervisningskomiteen for tannleger. Men i 1918 bryter han tvert av for å bli bonde på fjellgarden Lunda øverst i Numedal. Brevkopier fra denne tiden forteller om en sterkt engasjert akademiker som setter alt inn på å etablere et moderne, maskindrevet landbruk på den forsømte fjellgarden. I begeistring skriver han til Kristiania at han ligger i skogen på tømmerhugst, kjører sten, henter landbruksmaskiner på Kongsberg. “Jeg er kommet så langt bort fra tandlægevirksomheten og kollegaerne at De ikke aner det. Jo saa De mig som jeg sidder her og skriver til Dem: mine næver, min dragt – da vilde De dog kanskje ane det.” “Jeg har ingen pasienter – intet kontor – driver al sag utebeskæftigelse.” “Man kommer op i det mest utrolige naar man først slipper ut av kontoret.“ Vennene inviteres til jakt og fiske. Men Lunda er ingen inntektskilde. Det blir problemer med økonomien, og etter tre år vender han tilbake til Kristiania. Det er nå han gjør sin største innsats for skoletannpleien. Etter 1921 finner vi ham som lærer i tannanatomi ved Statens tannlægeinstitutt, i 1922 medlem av spesialistkomitéen for tannleger, og i 1924 medlem av byggekomiteen for det nye tannlægeinstituttet. Fra 1924 - 32 er han bestyrer av de kommunale skoletannklinikker der han gjør en banebrytende innsats. I denne forbindelse starter han Europas første kurs for tannpleiersker der bl.a. hans brordatter Ingrid Brun Frøisland får sin yrkesutdannelse. I 1937 avslutter han sitt arbeid i Oslo (byen skiftet navn i 1925) og slår seg ned i Uvdal for godt. Her har han kontor på Nord Grekvar, med tråbor som også barnebarna får stifte bekjentskap med! Kontoret blir først ryddet i 1941 etter hans død og etter at datteren Lille-Helga har overtatt Nord Grekvar. Johan Brun var en flittig skribent og folkeopplyser, skrev i dagspressen og holdt mange foredrag og demonstrasjoner. Han publiserte et stort antall originalartikler. Han var redaktør av flere tidsskrifter som “Tidende” 1894-98, “Mundpleien” 1923-36, “Den norske Tannlægeforenings tidsskrift” 1894-98 og var tannlægeforeningens bibliotekar 1904-26. Han var æresmedlem av den norske og danske tannl“geforening, og fikk i 1935 æresdiplom for sitt store arbeid for skoletannpleien og forebyggelse av tannråte. I 1926 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden for samfunnsganglig virksomhet. Bruns interesser førte ham også inn i fysisk antropologi. Etter oppdrag fra sin venn professor Kristian Schreiner, Anatomisk Institutt, Universitetet i Kristiania, ledet han sommeren 1915 utgravninger av skjeletter i Neiden, Finnmark. Hans fotointeresse kom her godt med, og bildene fra utgravningene er bevart i et album han forærte til Tromsø museum. De 94 skjelettene fra Neiden har utgjort en viktig del av de Schreinerske samlinger på Anatomisk Institutt, men i 2011 ble de tilbakeført og begravd i Neiden etter krav derfra. Allerede i 1915 hadde lokalbefolkningen reagert på utgravningene. I et brev til professor Schreiner fra Neiden 15. juli 1915 skriver Brun at han var blitt lyst i bann både på lappisk og kvænsk. Ifølge professor Per Holck har karbondatering vist at samtlige skjeletter var fra 1600-1700 tallet. I 20-30 åra hadde Brun delvis arbeidsplass på Anatomisk institutt i den gamle universitetsbygningen. Som en kuriositet kan nevnes at jeg hadde min arbeidsplass på dette instituttet i 50 år, delvis på samme kontor på loftet, vegg i vegg med skallene han gravde ut. Eskene de lå i var merket Johan Brun. Vi spør oss hva det var som fikk dr. Johan Brun til å bryte opp fra det etablerte Kristiania-miljøet for å bosette seg med sin familie på Lunda. Spesielt tenker vi på tiden 1918-1921 mens han ennå var i sin beste alder (54 -57 år). Ifølge eldste barnebarn Lajla von Hanno Bast var hans interesse for Lunda i pakt med tidens nasjonalromantiske strømninger. Konen Helga M. var mer praktisk anlagt, men fulgte ham lydig slik kvinner gjorde på den tiden. Da pengene, som hun hadde brakt med seg inn i ekteskapet, forsvant under den store depresjonen, måtte Johan sette tæring etter næring og dra tilbake til sin tannlegelest i Kristiania. Men det virker som om de fire årene på Lunda utløste ny energi i ham. Det var etter at han i 1921 kom tilbake til Kristiania at han satset aller mest for sin hjertesak: barns tannhelse. Johan Brun som bestefar Johan Mangelsen forteller: Bestefar - han var virkelig en drømmebestefar slik som barnebarn kan oppleve det. Kåtåsen var hans drømmested, setra som lå i Risdalen, sidedal til Smådøldalen. Hit var det en 3-timers snaufjelltur til forvridde kronglefuruer, fisk, rovfugl, elg, kanskje bjørn - selve eventyret. - En gang etter Kåtåstur med bestefar kom vi ned til Lunda over fjellet. Vi stoppet og så ned på tunet. Der satt bestemor utenfor Gamlestua - mor gikk til fjøset med melkespann i hånda. Bestefar strøk meg over håret og sa: “Husk det Johan – her på Lunda er det kvinnene som rår!” Ja så visste jeg det. Slik var det! Helga Elisabeth forteller: For oss barnebarn var dr. Johan bare bestefar. En livlig og vever liten mann ved siden av sin ruvende kone, men en stor personlighet. Han var temperamentsfull, men vennlig forekommende mot oss barn. Vi hadde stor respekt for ham når vi ble satt i tannlegestolen og måtte finne oss i behandling som på den tiden kunne være svært smertefull. Det tok lang tid å bore opp store hull med tråboret, det var ingen vannavkjøling og ingen bedøvelse. Det var et skrekkens scenario for oss som kom fra Finnmark med store hull som trengte rotfylling, men vi holdt det ikke mot ham. jeg tror vi skjønte at han elsket oss. Vi husker ham fra Lunda og Gamlestua og turene i fjellet, særlig til Kåtåsen. Vi husker kanskje bestefar best fra det siste året med afasi etter hjerneslag. Det gjorde et dypt og varig inntrykk på oss barn da han ble ført hjem fra Rikshopitalet til Lunda for å begraves ved Uvdal kirke. Kisten ble satt på låven som var pyntet med løv og “Bestefar” skrevet med blomsterkranser på hvitt klede. Det var rart å se ham hvit og stille, han som alltid hadde vært så full av liv.
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001047
• Folketelling: 1885, Kristiania, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053257039226 Yrke: Student, Søn af Stiftsprovst Brun i Christianssand Bostedets navn: Tordenskjoldgade 9
• Folketelling: 1900, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016853 Yrke: Privat læge og tandlæge Bostedets navn: Birkely Slemdal
• Passasjerliste : 17 Sep 1903, Boston, USA; 1) Number on List: 15 2) Name: Dr. Johan Brun 3) Age: 39 Years 4) Sex: Male 5) Marital status: Married 6) Occupation: Dentist 7) Able to read/write: Yes/Yes 8) Nationality: Norway 9) Race or people: Norwegian 10) Last Residence: Christiania 11) Final Destination: Boston 12) Whether having a ticket to such final destination: Yes 13) By whom was passage paid?: Self 14) Whether in possesion of $50, and if less, how much? More 15) Whether ever before in the USA: No 16) Whether going to join a relative or friend: No 17) Ever in prison or almshouse, or institution for care and treatment of the insane, or supported by charity: No 18) Whether a Polygamist: No 19) Whether an Anarchist: No 20) Whether coming by reason of any offer, solicitation, promise, or agreement, express or implied, to labor in the United States: No 21) Condition of Health, Mental and Physical: Good 22) Deformed or crippled: No Departure Port: Liverpool Departure Date: September 10th 1903 Arrival Port: Boston Arrival Date: September 17th 1903 Ship Name: SS Commonwealth
• Beskrivelse i Litteratur: 1909
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001585 Yrke: Tandlæge Bostedets navn: Bjørneborgen
• Magasin / Avisoppslag: 18 Jul 1924
• Minneord / Nekrolog: 12 Aug 1941

Johan giftet seg med Helga Mathilde Natvig 2 Jul 1896, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Helga (datter av Henrik Gustav Natvig og Augusta Mathilde Hansen) ble født 5 Okt 1874 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 30 Okt 1874 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 18 Jan 1959, Lunda, Uvdal, Buskerud, Norway; ble begravet 22 Jan 1959, Uvdal, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Mathilde Natvig Helga Elisabeth skriver om sin bestemor: Helga Mathilde Natvig ble født 05.10.1874 i Kristiansand som den syvende av ni søsken. Tre søsken døde som små. Tre brødre døde som unge. Søsteren Anna døde gift, men barnløs i Tyskland. Bare Gustav og Helga M. fikk etterkommere. Det var mye sorg i unge Helga M.’s liv. To småsøsken døde før hun var 6, og moren da hun var 8. Helga M. husker moren mest som en dame som lå til sengs og var syk. Men faren var der og storesøster Anna og brødrene. Da moren døde, var det Anna på 19 som fikk ansvar for huset og for Helga M.'s oppdragelse. Det siste tok hun iblant litt vel alvorlig. Bestemor fortalte ofte om en 17. mai som barn. Hun hadde gledet seg til å gå på byen, hadde pyntet seg og fått penger til å kjøpe godt. Men hun ble stanset av Anna, som insisterte på at hun først måtte gjøre ferdig dagens strikkearbeid. De store brødrene slet strømper. De trengte stadig nye. Avtalen var at hver dag før Helga M. gikk ut, skulle hun strikke et visst antall omganger på en sort ullstrømpe. Vanligvis var det greit. Men akkurat på 17. mai syntes Helga M. hun burde slippe. Mens de kranglet om det, kom faren. Da han hørte hva det gjaldt, ble han sint og skjente på Anna. Han mente det fikk være måte på. Helga M. løp glad på byen mens Anna satt igjen og gråt. Da festen var over og Helga M. skulle hjem, fikk hun litt dårlig samvittighet. Hun hadde spart noen penger og kjøpte et par skillingskaker som hun visste Anna var glad i. Hun kom fornøyd hjem og ga Anna kakene. Men det ble for mye for Anna. Hun hylte og kylte kakene i veggen. - Mange år senere da Anna lå nede i Tyskland og skulle dø og bestemor satt hos henne, sa Anna: “Helga, husker du skillingskakene? ” Så gråt de litt. Så lo de litt. Bestemor fortalte så gjerne. Om det meste. Men når det kom inn på de unge brødrene som døde, da ble hun stille. Henrik, eldste, ble 30. Jacob døde av tyfus i Syd-Amerika 23 år gammel. Fridtjov ble bare 20. Hva han døde av, vet jeg ikke. Mange farer ventet de unge som reiste ut. Det var ikke alt man snakket om den gang. Bestemor satt i Gamlestua på Lunda og tenkte tilbake på livet sitt. Veggene var fylt av malerier og familiefotografier helt opp til det høye taket med minner fra en annen tid, en annen verden. Hvordan havnet hun der? Jeg tror hun undret selv iblant. Radioen var hennes trøst. Hun ble så betatt av sangen med ordene “Gå inn i din stue - hvor liten den er - så rommer den noe ditt hjerte har kjær.” Datter Ingrid ville ha henne til Oslo for hun mente at hun var egentlig et bymenneske. Men bestemor spurte bare: “Har du fjelle?” Ja, fjellene var der. Hun så på dem gjennom sin kjære speilglassrute, i sol og regn og måneskinn. Alltid skiftende. Og hver gang bestemor satte seg i stolen sin, grep hun etter strikketøyet som en refleks innøvet av storesøster Anna. Ingen måtte ”sitte med hendene i skjødet”. Den som gjorde det, var en gratispassasjer, en som snyltet på andres arbeid. Men bestemors ungdom var mer enn alvor og strikketøy. Når hun fortalte, var det mest om slikt som var moro. Yndlingshistorien var om den gang Oscar II besøkte Kristiansand, og hun var med sin far på ballet. Hun var høy og flott og passet godt som dansepartner for kongen. Noe han lot henne merke. Til barnebarna kunne hun gjerne gjenta kongens ord til henne: ”Om jag vore sjutton år, dansade jag bara med dig”, hadde han sagt. Det ble nok i meste laget for fader Henrik, som da de tok farvel, megetsigende minnet kongen om å hilse fruen. - Helga M. og hennes venner hadde sitt eget opplegg for avskjeden. De skulle være de siste som tok farvel og rodde ut på fjorden hvor de ville vinke når skipet gled forbi. De hadde ikke regnet med salutten fra festningen. De befant seg rett i skuddlinjen og måtte bare legge seg ned i båten og holde for ørene. Det ble ingen avskjedstårer, bare latter. Og en god historie å fortelle siden. Typisk bestemor. Hun la aldri skjul på at hun hadde svermet for Oscar og gjerne skulle hatt en sånn høy og flott mann som ham. Bestefar tok hjem siste stikk ved å reise seg og si: “Og her ser dere hva det ble til.” Det er jo vi vel fornøyd med. Helga M. hadde ingen mangel på kavalerer. Henrik Gustav Natvigs hus i Dronningensgate 5 var nærmest omringet. Noe han ikke alltid var begeistret for. Men en gang kom det til nytte. Under den store brannen i 1892. Da stormet alle de unge herrene dit for å hjelpe til. Det ergret naboene. Selv var han litt betenkt. Han hadde nettopp malt gulvene. Om det nu ikke brant, da ville han nødig måtte male om igjen. Han befalte de ivrige hjelperne å ta av seg skoene. På sokkelesten reddet de ut det meste av familiens innbo. Gulvene kunne møte sitt endelikt uplettet av deres innsats. Helga M. likte menn. Det var på en fin måte og aldri noe tull. Som gammel på Lunda var hun på besøk ”Nordi”. Der var fest og dans. Hun syntes det var moro å se på. Men en av de unge mennene bød henne opp. De danset litt, og etterpå sa hun: “Tenk at jeg skulle i danse med den peneste unge mannen i bygda.” Han bukket og sa: “Men så er jo du den peneste gamle damen.” Det gledet henne. Hun var en ekte kvinne i sitt hjerte. Hele livet. En gang skulle jeg hjelpe med å tørke støv. Litt bortgjemt på en hylle fant jeg et bilde av en gammel mann med hvitt hår. Tatt fra en forside på et magasin. “Hvorfor har du det her?” spurte jeg. Bestemor smilte litt sjenert. “Jeg likte bare så godt det ansiktet. Ja, jeg tenkte at om jeg noen gang igjen skulle ha en mann, sa måtte han se slik ut.” ”Vet du hvem det er?” ”Ne-ei.” ”Det er vår tids mest berømte vitenskapsmann” ”Åh -?” Det sa visst ikke henne så meget. Men jeg synes det er litt morsomt at om jeg skulle hatt en stebestefar, ville det altså vært Einstein. Johan og Helga Mathilde et festelig par Helga Elisabeth forteller: Begge bodde i Kristiansand som unge, men de møttes i Tyskland. Hun besøkte sin søster. Han studerte. De var ute med venner og var midtpunkt i hver sin krets. De så hverandre. De hørte hverandre. Men de snakket ikke sammen. De var ikke presentert. Han visste nok at hun var skipsrederens datter. Hun at han var domprostens sønn. Det gjorde det kanskje ikke lettere. Tilbake i Kristiansand så de hverandre igjen. Bare så. Men Helga M. var en handlekraftig Natvig. Hun skrev et kort: “Onsdag er det mottagelse bos N.N. Der kan vi bli presentert.” Ingen underskrift. Men Johan møtte opp, og de ble presentert. Slik kom de to slektene sammen og ble til den som er vår. Det var en ekte romanse. Da de var gamle, fant Helga M. et brev som Johan skrev den første tiden. Om kvelden viste hun ham det og spurte: “Mener du det enda?” ”Jada”, sa han og leste videre i boken sin. jeg vet ikke om bestemor ble beroliget eller skuffet. Men jeg tror hun smilte. Til fødselsdagen fikk hun en gul konvolutt. Inni lå en gul (10-krone) seddel og noen høstblader. Utenpå et lite dikt som sluttet slik: “Gult i gult. Fra Din Gamle.” De to var et festlig par. Folk elsket å være gjest hos dem. De utfylte hverandre på så mange måter. Men de personlige forskjellene gjorde det ikke alltid lett for dem. Lojaliteten var likevel det sterkeste. Bestefar var kjent som den intelligente vitenskapsmann. Men bestemor må ikke undervurderes. Hun var ikke “lærd”. Men hun var et meget klokt menneske. (Ikke alle vet at “Klara Klok” var hennes kusine.) Bestefar kunne brenne for ting - ære være ham for det - men bestemor så ofte lenger. Bestefar kunne skrive et glødende brev om kvelden. Bestemor sa: “Lo det nu ligge og les det igjennom i morgen.” Engang var han ekstra sint. Han ville ut i postkassen. Så han ikke skulle ombestemme seg. Bestemor fikk etter mye strev overtalt ham til å vente. Neste morgen var han fortsatt sint. Også på bestemor. Men han var tross alt takknemlig. Bestemor som enke Bestemor ble enke da hun var 66. Det siste året bestefar levde led han av afasi etter et hjerneslag. Han var litt forvirret, urolig og aggressiv. Han følte seg forfulgt og trodde blant annet at bestemor ville forgifte ham. Det tok hun seg nær av selv om hun skjønte det var sykdom. Han var kanskje fortvilet fordi han ikke lenger hadde talens bruk. Under et besøk i Oslo hos sin niese Dagny Brun Arctander (datter av broren Thomas), som har malt hans portrett for Tannlegehøyskolen i Geitmyrsveien, fikk han et nytt slag. Ingrid, datteren i huset fant ham liggende bevisstløs på gulvet, og han døde senere på Rikshospitalet. Da bestemor og mamma kom hjem med kisten hans, hadde vi barna pyntet på låven hvor han skulle ligge. Vi sto rundt da de tok lokket av kisten. Der lå bestefar - så helt annerledes enn vi hadde kjent ham. Bestemor slo ut med hånden og sa: “Ja, her ser dere ham.” Stemmen hennes var så rar. Som et ekko av noe langt borte. Siden fikk jeg vite at på sykehuset - da de hadde stelt ham - og bestemor var der med døtrene for å se ham, ville hun at de også skulle si fra til frøken Petersen, bestefars gamle assistent. Døtrene spurte hvorfor, syntes ikke det passet seg. De visste at “lille frøken Petersen”, som alle kalte henne, hadde tilbedt bestefar i alle år. Det ble etter hvert litt vanskelig. Han sørget for at hun fikk en annen jobb, det var kanskje også av lojalitet mot bestemor. Hvorfor rippe opp i dette? Men bestemor sa: “Der har hun elsket ham et helt liv - og så skal han ikke få se ham nu?” Så raus var bestemor. Slik var hun. Etter at vi hadde vært på låven, fikk vi alle mat inne hos tante Brita. Hun hadde pyntet langbordet med en sort løper. Bildet av vår døde bestefar sto for oss. Alt var veldig sørgelig. Da begynte bestemor og mamma å fortelle fra turen oppover. Kisten til bestefar sto i godsvognen. Selv havnet de i kupe med et hyggelig eldre par og kom i prat. Bestemor fortalte at hun hadde vært i byen, og at hun nu fulgte sin mann hjem. “Men hvor er han da?” ble det spurt. “Hvorfor er kan ikke her med oss?” - “Nei,” sa bestemor. “Det hadde nok ikke passet så bra.” Og plutselig gikk det makabre i situasjonen opp for henne. Den tilkjempede roen brast. Hun fikk krampelatter. Helt typisk henne. Medpassasjerene så forskrekket på. Og det var ikke greit for mamma, som skulle prøve å forklare hvorfor moren hennes lo. - Slik også var bestemor. Den første natten ville ingen at bestemor skulle være alene i Gamlestua. Augustmørket var svart som døden selv. Bare den hvite kisten på låvebroen kunne skimtes. Bestemor fikk mange tilbud - men hun holdt på sitt. “Greier jeg det i natt – så greier jeg det alltid siden.”. Da bestemor nesten 20 år senere lå i kisten sin i Gamlestua, var hun ikke alene. Datter Ingrid insisterte på å være hos henne. Tante Ingrid var alltid søvnløs. Så kunne hun like gjerne våke over sin mor. I vinternatten satt hun ved bestemors store rute og så ut på månen over fjellene. Mens hun snakket høyt med sin mor. Sa slikt hun ikke hadde orket å si mens hun levde. Kanskje var det godt for dem begge. Hvem vet hvordan sjeler kan tale sammen? Senere den høsten bestefar døde, opplevde bestemor noe hun fortalte meg. Det var ofte mus i Gamlestua - selv om bestemor var en effektiv musejeger. Hun hadde ingen kvaler sånn. Men en kveld da hun satt i stolen sin, kom det en liten mus forsiktig trippende frem på peiskanten. Der satt den en stund og så på henne med to runde bedrøvede øyne. Så ruslet den saktmodig videre. Det samme gjentok seg flere ganger. Bestemor begynte å bli nervøs. “Holder jeg på å bli gal? Tror jeg at Johan går igjen som en mus?” - Hun bestemte at noe måtte gjøres. Neste kveld fant hun fram musefelle, la på en riktig fet ostebit og satte den der hvor musen brukte å komme. Hun ventet. Ventet. Og så kom smellet. Med bankende hjerte gikk hun frem for å se. Men der lå musen - og så ut akkurat som alle andre mus hun hadde fanget. Og intet skjedde. Annet enn at bestemor ble seg selv igjen. Bestemor skrev mange bøker. En i året. Hun skrev dagbok. Hun brukte bestefars store timebøker. Der skrev hun med sirlig, liten skrift hva som hendte og hva hun tenkte. En gang viste hun meg noe hun hadde skrevet med stor skrift. Det hadde vært besøk på Lunda. Gamle kolleger og venner av bestefar. De holdt tale. Sa hvor mye Johan Brun hadde betydd. Bestemor siterte - og føyde til: “DET ER SANT!” (Mer om dagbøkene senere). Helga hadde fulgt Johan - i gode og onde dager, i fete og magre år. Det ble et liv som inneholdt det meste. Ensomme vinterdager i Gamlestua med is utenfor døren, travelt husmorliv med tjuetalls gjester om bordet, utenlandsturer og ball på Slottet. Dit ble de ofte bedt. Dronning Maud likte å danse med tannlegen sin. Han var spenstig og passet hennes størrelse. Bestemor fikk sydd en gul silkekjole for de anledningene. Kong Haakon danset nødig. Bestemor kunne nok ellers vært en stilig dame for ham. Høy og vakker som hun var. Barna fikk beundre henne før hun gikk av sted - i dronningkjolen - som de kalte den. Et halvt hundreår senere ringte min mamma fra Finnmark. Tante Ingrid hadde ryddet etter bestemor. Noe ble sendt i kasser nordover til mamma. Og der sto hun med bestemors dronningkjole. Like medfaren som Ingrid Slettens lue. Det var St. Hansaften. Pappa tente bål, og mamma bar ut restene av kjolen. Den gule silken gikk i ett med flammene som steg opp mot den glødende midnattssolen. Mamma syntes kjolen fikk en vakker avskjed. Hva Helga Mathilde mente om det evige, er ikke lett å si. Hun hadde sine egne oppfatninger og var ganske kritisk. Noen fornekter var hun ikke. Men slik det sømmer seg overfor det hellige, hadde hun mer sans for dem som slo sine øyne ned enn dem som slo seg på sitt bryst. Hun likte å fortelle historien om biskopen som sa til gutten: “jeg vil gi deg et eple om du kan si meg hvor Gud er.” Gutten svarte: “Og jeg vil gi deg to om du kan si meg hvor Gud ikke er.” Helga Mathilde - en vakker kvinne med et rikt sinn. Hun hadde mye humor og selvironi og var klok, flink og raus. Jeg har forsøkt å skrive henne et sant og vakkert minne. Bestemor hadde slik fortellerglede. Derfor har hun fått fortelle det meste. Jeg har hørt stemmen hennes ved siden av meg mens jeg skrev. Helga Elisabeth forteller videre fra minner om sin bestemor. Mitt første bevisste minne er om Lunda og bestemor. Jeg var to år og sto alene, på kanten av alle bakkene. Mamma var dradd av sted. jeg ville løpe etter henne. jeg husker den svimlende følelsen. De grønne bakkene. Dalbunnen langt der nede i sommersolen. Lysten til å løpe. Og likevel litt redd. Da hørte jeg bestemor og så opp. Rett inn i det grove grå skjørtet hennes. Og det blomstrete forkleet. Ansiktet under hår-kronen langt der oppe. “jeg vil til mamma!” “Men mamma er reist til byen for å kjøpe nytt hode til Amandus”, sa hun. Det stemte. Mamma hadde sagt det. Og Amandus trengte nytt hode. Amandus med sin lubne tøykropp og posebukser hadde fått et stort hull i pannen. Jeg kunne stikke hele fingeren inni. Jeg så nedover bakkene, og jeg så opp på bestemor og bestemte meg til å bli. Det var noe trygt med bestemor. Hun kunne skjenne. Men hun var ikke farlig. Hun var hos oss i Bossekop hver gang det kom en baby. Og når vi reiste sydover, fant vi henne i St. Olavsgate 7. I gården til Ingrids svigerforeldre, Maren og Albert von Hanno. Vi gikk opp alle baktrappene og inn gjennom et stort loft. Helt innerst var det to værelser med små vinduer. Der kunne man se gaten langt der nede og lekeplass med vipper og sandkasse. Bestemor hadde radio med øretelefoner. Hun hørte musikk mens hun heklet. Alltid heklet. Hun holdt barnebarna med hekleliv og jakker. Når det var sol, satt hun nede i den lille haven mellom husene. Den var spennende med skulpturer og et lite springvann. Familien von Hanno som eide husene, var kunstnere. Iblant gikk hun ned på Karl Johan, satte seg på en benk der og lot byen passere forbi - mens hun heklet. Hun var etter sin tid ganske “frigjort”. Men bestemor bodde jo egentlig i Gamlestua på Lunda. Der holdt hun hus for oss de lange Lunda-somrene. Hun dekket bord på glassverandaen med Kneippskonrokker, svære geitoster og appelsinsyltetøy, som hun kjøpte i store spann. Selv kakao ble anskaffet en gros. Bestemor var snill og raus og utrolig økonomisk. Det måtte hun være. Bestefar hadde et imponerende yrkesliv bak seg. Men stort sett som “free-lancer”. Det ga ingen pensjon. Men som takk for sin innsats for tannhelsen ble han tildelt en statlig “ærespensjon” på 200 kroner måneden. Han sa til bestemor: “Det eneste stedet vi kan leve av det, er på Lunda” Og det gjorde de. Ja, de kunne til og med hjelpe andre. Et fint eksempel på Henriks motto: ”En givende /ana' blir aldri tom.” Best husker jeg bestemor fra årene under krigen da hun var alene i Gamlestua og alltid var glad for besøk. Jeg likte godt å høre henne fortelle på kristiansandsk og med sin spesielle humor. Det var i de stundene jeg ble kjent med den “egentlige” Helga, yngstedatteren i det Natvigske hjem. Bestemors dagbok 1955 Helga Elisabeth ekstraherer og kommenterer: Det er nevnt tidligere at bestemor gjennom mange år skrev dagbok i bestefars timebøker. Noen av bøkene er bevart. Jeg presenterer her noen utdrag fra den siste av dagbøkene som er fra 1955. 1. nyttårsdag. Kirstens bryllupsdag. - Lille-Helga ringte etter vielsen (H.E. i Bodin kirke). Vi hadde sendt telegram: Er hos dere i tankene og ønsker all lykke livet kan gi. Inger, Bestemor, Torill, Henrik. - -(H.E.: Det hadde vært stor nyttårsfest inne hos Henrik.) Herinde hele tiden, var jo lit træt efter nattens orgier. Line Bang kom innom. Hadde sovet i samme rom som Arvid. Han snorket så fælt at han måtte finne et annet sted. 2. januar. Om formiddagen reiste Johan’s og Torill. Ola og Helga gikk på ski i går efter alt strevet her mens de var her. Helga er jo forferdelig flink - og så godt som kan danser og i et kjør. Inger reiser på fest i aften til Nore. - - - 3. januar. Inger og Henrik havde tatt av juletræet og fått det ut - og gjort rent der. Det er jo deilig. - - -Inger syr på ny kjole. Knut Brekke kom oppfor å få Inger med ut på tur i måneskinn. - - 13. januar. Helgas geburtsdag. Flagger. (Noe snakk om at man kan få 60 000 for et maleri av Wentzel?) Mye snakk om at det er koldt. Men takknemlig for varmeovner Og deilig når solen skinner på ruten. 15. mai. Ingrid min 57 år Flaget oppe og Henrik havde ringt. Hun ringte meg etterpå- vi pratet riktig. Fåt mit brev i går og hun tok det opp - eiet ikke 1 øre å kjøbe for -så blev det jo til forskjellig. Deilig jeg sendte dem - men det var jo bare 50. 19. mai. I dag har jeg tatt bena. Så deilig. Drømte om det før jeg sto opp. Men lyst har man jo ikke. 20. mai. Helga E. og Sverre kom herop ved 2 tiden. Tok bil på Rødberg – traktor fra Mykkestu. Helga E. så forkjølet. 23. mai. Idag kjøbte Sverre sånn blyant- den jeg bruker nu. + en ekstra pen tilat sætte inni. (H.E.: Tørrpenn. Inntil da hadde hun brukt fyllepenn.) Helga E er stadig innom. Har strikketøyet liggende her. 25. mai. I dag var Sverre nedover med et dødt lam. Han løb så det kom med posten i dag. - Håber det ikke er noget som fører mer med seg. Det var visst til dyrlegen det ble sendt. Sverre herinde etterpå - ganske sved - så han tok genseren av. De fikk de 2 siste appelsinerne av Ingrid. Sverre er så grei og de to har det så hyggelig sammen. 23. juni. St. Hans aften. Henrik masse gjester Alt med seg. Så masse kager og fløte. Henrik har gjort det så pent der borte. Pyntet med grønt løv. Bål nede ved grinden - ja ovenfor. Der kom og kom. - 40 sikkert. - - - De var her nokså længe. Var oppe kl.2 og da så jeg de danset. Sigurd gikk først halv 6. Bestemor skriver mye denne tiden. Hun følger med i alt som skjer; på gården, med sauene, naboene, hyttefolk og vegen som blir bygget. Hun skriver om dem som arbeider på den at de spiser “Nordi”. Man får inntrykk av at det er ganske livlig på Lunda. Selv føler hun seg uvel iblant, svimmel og kvalm. Sigrid Bakke som skal hjelpe henne, blir dårlig og kan ikke alltid komme. Ingrid datter har sørget for at gravide danske Liss bor på Lunda, steller for Henrik og ser til bestemor. Hun sitter inne hos henne en stund hver kveld. Henrik og Liss leser “De tre musketerer”. De blir så ivrige og prater at de glemmer bestemor en kveld. Men hun synes det er bra de har det morsomt. Det blir mindre skrevet etter hvert. Liss døper barnet i Uvdal. 14. november. Brev fra Kirsten, som ligger på Rikshospitalet og har fått en søn - et typisk Kjelsberg-fjes, verdens deiligste unge. 18. november. Erj o det samme hver dag – tror jeg snart slutter å skrive om alt. 20. november 1955 skriver hun i dagboken for siste gang. Vel tre år etter, den 18. januar 1959, dør hun i Gamlestua.
• Folketelling: 1875, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001909
• Folketelling: 1885, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008307 Yrke: Skolebarn
• Konfirmasjon: 13 Apr 1890, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1900, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016854 Bostedets navn: Birkely Slemdal
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001586 Yrke: Husmor Bostedets navn: Bjørneborgen

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038322002984 Yrke: Grubearbeider Bostedets navn: Svensvolden

Notater:

Døpt:
14. søndag etter Treenighetssøndag (Dominica Trinitatis)

Christen giftet seg med Marit Hansdatter Qvax 16 Okt 1835, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Marit (datter av Hans Mortensen Qvax og Anne Kirstine Pedersdatter Strømmeli) ble født 2 Apr 1816 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 28 Apr 1816 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 10 Nov 1904, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 26 Nov 1904, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038322002985
• Folketelling: 1900, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037447004469

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; G. nr. 115 b.nr. 1 Tangen På den flate dalbotnen lagar Folla ei lang smal S-liknande sløyfe så det blir stående att ein tange mellom elvearmane. Derav kjem så gardsnamnet. Det skulle vera ein lagleg buplass for rydningsmenn. Av plassane under Husom i 1753 er det fleire ein ikkje har kunna stadfeste, og den eine av desse kan ha lege her, eller at Tangen består av fleire slike gamle bygselsplassar. Namnet Tangen er ikkje nemnt i 1753. Umatrikulert i 1818, men av dei middels store bruka, taksert 282 Spd. Første brukaren ein kjenner er Anders Trondson Bustad. Han lånte pengar i 1803 mot pant i plassen Tangen, og familien budde nok her i 1801. Så kjem Tore Paulson Hjerkinn, så Paul Toreson, sonen hans, som reiste til Alta med heile familien 1. juni 1853. Han hadde bygsla på Erlihaugen (98-2) frå 1833 til 1838. Han kallar seg somme gonger Paul Toreson Erlien. Truleg budde han på Bustad (114-1) til 1853. ---------- Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Paul er sjøleigar og kalles Erlien 1840, sjå Erlihaug (98-2). Fam. 1.6.1853 til Alta. 7 første barna født i Folldal: 1. Tore, født 15.3.1835, død 1913, arbeidde på Kvernangen Verk og miste eine auga under salutering ein St. Hanskveld. Han rydda og bygde garden Røstad i Alta, kjøpte seinare garden Flinkestad, var gift 3 ganger og har stor etterslekt (Tore gift den 1.12.1862 med Berit Arnesdatter Erlien, født 1844, Eiby). Tore var ein drivande kar og bar namnet Tore Flinkestad med ære. 2. Ingeborg, født 15.10.1837, død 1921, til Amerika 1871, gift der med Nils Petter Hendrikson Holck, født 14.10.1834 i Alta, død 1902, 10 barn. Dei budde i Lake Norden, S. Dakota. 3. Sigrid, født 28.1.1840, død 19.11.1916, gift med Ole Hansson Skrukstad, født 6.10.1834, Dovre, død 14.1.1923. Dei hadde Valsetmoen i Alta, fekk 10 barn, 5 reiste til Amerika. 4. Ingrid, født 20.8.1842, gift den 10.10.1860 i Alta med Hans Hansson Skrukstad, født 1827, Dovre. 5. Marit, født 8.1845, død 16.10.1848. 6. Marit, født 6.2.1849, død 1924, til Amerika, gift der 1874 med August Anderson, født 1.5.1840, Finnland, budde i S. Dakota. 7. Mikkel, født 3.5.1852, død 27.10.1936, til Amerika, gift den 24.2.1883 med Anne Marit Syversdatter Skrukstad, født 16.01.1864, Dovre, død 31.03.1922, budde i Mountain, N. Dakota. 8. Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Flytter: 1 Jun 1853, Alta, Finnmark, Norway
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000770 Yrke: Føderaadsmand Bosted: Valsætmoen

Paul giftet seg med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien 21 Aug 1836, Øvre Folldal sokn, Lesja prestegjeld, Innlandet, Norway. Ingrid (datter av Mikkel Jørgensen Streitlien og Ingeborg Engelbretsdatter Lien) ble født 7 Sep 1812 , Streitlien, Folldal, Innlandet, Norway; ble døpt 10 Jan 1813 , Øvre Folldal sokn, Lesja prestegjeld, Innlandet, Norway; døde 4 Nov 1863, Eiby, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 29 Nov 1863, Alta kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Paul er sjøleigar og kalles Erlien 1840, sjå Erlihaug (98-2). Fam. 1.6.1853 til Alta. 7 første barna født i Folldal: 1. Tore, født 15.3.1835, død 1913, arbeidde på Kvernangen Verk og miste eine auga under salutering ein St. Hanskveld. Han rydda og bygde garden Røstad i Alta, kjøpte seinare garden Flinkestad, var gift 3 ganger og har stor etterslekt (Tore gift den 1.12.1862 med Berit Arnesdatter Erlien, født 1844, Eiby). Tore var ein drivande kar og bar namnet Tore Flinkestad med ære. 2. Ingeborg, født 15.10.1837, død 1921, til Amerika 1871, gift der med Nils Petter Hendrikson Holck, født 14.10.1834 i Alta, død 1902, 10 barn. Dei budde i Lake Norden, S. Dakota. 3. Sigrid, født 28.1.1840, død 19.11.1916, gift med Ole Hansson Skrukstad, født 6.10.1834, Dovre, død 14.1.1923. Dei hadde Valsetmoen i Alta, fekk 10 barn, 5 reiste til Amerika. 4. Ingrid, født 20.8.1842, gift den 10.10.1860 i Alta med Hans Hansson Skrukstad, født 1827, Dovre. 5. Marit, født 8.1845, død 16.10.1848. 6. Marit, født 6.2.1849, død 1924, til Amerika, gift der 1874 med August Anderson, født 1.5.1840, Finnland, budde i S. Dakota. 7. Mikkel, født 3.5.1852, død 27.10.1936, til Amerika, gift den 24.2.1883 med Anne Marit Syversdatter Skrukstad, født 16.01.1864, Dovre, død 31.03.1922, budde i Mountain, N. Dakota. 8. Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Flytter: 1 Jun 1853, Alta, Finnmark, Norway

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Hedrum, Vestfold, Norway; Johan Mangelsen Brun ble født 1825 i Trondhjem av forældre Lorents Kristofer Brun og Anne Regine Schmidt. Vokste op i Fredrikshald hvor faren var blit toldbetjent. Tok artium 1845 og var en tid lærer i Fredrikshald- Embedseksamen 1850 med bedste karakter. Saa etter lærer nogen aar, men fra 1854 personel kapellan hos provst Bech i Tjølling. Utnævntes 1861 til sogneprest i Maalselven og blev aaret efter provst. Fra 1868 stiftsprovst i Tromsø. Her kom han op i et forvirret sekterisk menighetsliv, fik helseknæk og maatte søke sig sydover. I Hedrum blev han bare 5 ½ aar og utnævntes 1880 til skiftsprovst i Kristiansand. Han hadde 1857 egtet Maria Petersen «I aarenes løp blev han alt mere overbevist om», heter det i Kaldsboken, «at vor kirketids særlige opgave er arbeidet for et sundt og kraftig menighetsliv med samarbeide mellom prest og troende i stedmenigheten»
• Utfyllende Biografi: Et sammendrag av hans selvbiografiske nedtegnelser. Utarbeidet av hans oldebarn Helga Elisabeth Kjelsberg (Originalmanuskript finnes i håndskrevet format, ca. 350 sider og svært utfyllende)
• Folketelling: 1865, Målselv, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038391001155 Yrke: Prost og sogneprost Bosted: Storbakken
• Magasin / Avisoppslag: 26 Apr 1869
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001041 Sivilstand: gift Yrke: Sognepræst
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284003015 Yrke: Stiftsprovst Bosted: Marketsgade
• Minneord / Nekrolog: 7 Aug 1899

Johan giftet seg med Marie Sophie Fredrikke Petersen 21 Aug 1857, Vår Frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Marie (datter av Johan Frederik Petersen og Nielsmine Sophie Frederikke Prahl) ble født 26 Jan 1831 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 16 Apr 1831 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 11 Jun 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 14 Jun 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen, førte vel som prestekoner flest, en temmelig anonym tilværelse, med mye strev og lite anerkjennelse. Hun mistet tidlig sin far, løytnant Petersen, som forøvrig ble forfremmet til kaptein i siste liten, slik at enkepensjonen ble litt større. Jeg vet ikke hvordan hun og Johan Mangelsen ble kjent, men han omtaler henne i sine erindringer bare som Marie, inntil hun fikk sitt første barn 24. juni 1858. Fra da av heter hun alltid mama. Hun døde i 1889, bare 58 år gammel. Denne lille spinkle damen, som jeg alltid har innbilt meg at hun var, fødte altså 10 barn, og fikk se 9 av dem vokse opp. 7 av disse barna fikk fortsette slekten, til dels i imponerende omfang. Man behøver ikke være verken matematiker eller gynekolog, for å regne ut at hun må ha vært gravid, eller i “velsignede omstendigheter”, som det kanskje het den gangen, i hele 90 måneder. Hvis hun også var diegivende like lenge, betyr det at hun i 180 måneder, eller samfulle 15 år, var opptatt med sin primære morsgjerning, og alt sammen mellom 1858 og 1873. Men dermed var jo ikke morsgjerningen fullbragt. Den fortsatte nok så lenge hun levde, selv om hennes eldste døtre gradvis avlastet henne for omsorgen for de minste. Regine fortalte meg at hun mangen gang måtte gjøre sine lekser med en av de minste på fanget. Men fru Maries liv var nok ingen dans på roser. Det er ikke sikkert det ble så mye dans i det hele tatt.
• Folketelling: 1865, Målselv, Troms, Norway; Folketellingen 1865 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038391001156
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001042
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1885 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284003016

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrik Gustav Natvig, født i Kristiansand 22.10.1826, død i Kristiansand 27.6.1898. Han kom tidlig til sjøs og seilte en tid som styrmann i norske skip inntil han i 1848 tok over til Amerika hvor han allerede i 1850 tok ut sitt amerikanske borgerskap. Da gullforekomstene oppdagedes i California var han blant pionerene som tok vestover til gullfeltene, de såkaldte – forty niners – Etter flere års gullgraverliv kom han tilbake til San Francisco hvor han kjøpte seg skip som han seilte med på Stillehavskysten. Under sitt opphold der ute ble han medlem av den i 1855 organiserte – Committee of Vigilance of San Francisco for mutual protection of life and prosperity – en organisasjon av borgerne med det formål å rydde opp i korrupsjonen hos byens administrasjon, politivesen og domstol. Det var nær forbindelse mellom myndighetene og de organiserte bandene som plyndret gulltransportene fra gullgeltene, så rov og mord var en daglig foreteelse i San Francisco og omegn på den tid. Hurtig og energisk som Vigilance-komiteen gikk til verks – med rask og ubønnhørlig justis – lykkedes det borgerne å slå korrupsjonen ned, gjenreise lov og orden og derved skape sikkerhet for liv og eiendom igjen. Såsnart dette var oppnådd, nedla komiteen likeså raskt sitt selvgitte mandat (En skildring av disse eiendommelige forhold gir Stewart White i «The Grey Dawn» oversatt under navn av «Da San Francisco var ung») I 1857 er Henrik Natvig hjemme igjen. Han fører da skonnerten «Favoritt», som eies av ham og Sml Otto & Co. I Amerika er det sannsynlig at han har fått erfaring for hva det kunne gjøres med de skarp-seilende skonnerter, hvilke han da senere som skipsreder lar særlig bygge. Kristiansand-skonnertene eller rettere skonnertbrigger, som populært også kaldtes «Natvig-Skonnerter» ble spesielt bygget for fruktfarten Middelhavet – New York. Da dampskipene senere overtok denne fart, ble skonnertene anbrakt i brasiliansk kystfart og kaffefarten på Syd-Afrika. Fra 1864 fører han den nybyggete bark «Divico» som eies av ham og Sml Otto & Co. Og broren Jacob Natvig med 1/6, i salpeterfarten på Chile inntil han fra 1869 av fører skonnerten «Albatross» som eies av ham 2/3 og broren Jacob Natvig med 1/3 i kortere farvann i henimot et par års tid. Da sluttet han sjøen og begynner sin egentlige rederi-virksomhet i Kristiansand. Han blir da etterhånden den bestyrende reder også av skonnertbriggene «Fram», «Favorit», «Swift», «Solveig», «Finvad»(?), og tremastskonnertene «Albatross II», og «Seidi», barkskipene «Nor», «Sverre» og «Ran». Dertil er han en større medreder i adskillige andre Kristiansandske seilskiper. Flere av de nevnte skip er bygget på «Otterverftet» på Lundsiden, hvori han var medeier. Ved overgangen fra seil- til dampskip blir han sterkt interessert i dampskipsfart både passasjer og trampskip og sitter i direksjonen for flere av disse. I de samme år er det han også sterkt interessert deltar i den voksende industrielle virksomhet i og ved Kristiansand. Med de dype slektsrøtter han har i Kristiansand faller det naturlig at byens offentlige virksomhet fanger hans interesse allerede i 1862 sees han å være en av stifterne av Christiansands Sjømandsforening og var også en tid formann her. Men da han først slo seg til ro på landejorden varer det ikke lenge før det offentlige legger beslag på ham. Ikke alene blir han straks innvalgt i formannskapet – hvori han satt til sin død, men utallige er de kommunale offentlige og halvoffentlige verv som blir lagt på ham. Dette er så meget mer betegnende som det skjer i et tidsavsnitt da de bitre politiske kamper eller skapte det uforsonlige skille i vurderingen av personene. Noe av forklaringen tør ligge i at det her gjaldt en personlighet hvor handlekraft rettsinn og selvstendighet var meget sterke karaktertrekk. Som et av uttrykkene for den stilling han inntok blant sine medborgere er bystyrets beslutning om at hans jordferd skulle finne sted på Christiansands bekostning (Fædrelandsvennen, Chr.sands Tidende, Morgenbladet juni/juli 1898). Henrik Natvig ble 4.4.1861 gift i Kristiansand med Augusta Mathilde Hansen, født i Kristiansand 24.11.1835, død i Kristiansand 2.6.1882. De hadde 9 barn
• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Konfirmasjon: 3 Okt 1841, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009209 Yrke: Skibsfører
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001902 Yrke: Skibsreder og Fører Bostedets navn: Dronningens gt. 55
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008301 Yrke: Skibsreder Bostedets navn: Dronningensgade 55

Henrik giftet seg med Augusta Mathilde Hansen 4 Apr 1861, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 25 Nov 1835 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jan 1836 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009210
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001903 Bostedets navn: Dronningens gt. 55