Odd Einar Bergh

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Odd Einar Bergh - f. 02.03.1923 – d. 14.10.1989 Odd ble født 2. mars 1923 i Tromsø og vokste opp der. Under krigen rømte han til Sverige, bodde og jobbet på en gård i påvente av å dra til England. Der vervet han seg i Kompani Linge og blei utdannet fallskjermjeger og telegrafist. Han ble også gjennom Kompani Linge sendt på to oppdrag til Norge. Etter krigen begynte han å jobbe i firmaet til sin far Jasper. Han møtte så etter hvert Bjørg Albrigtsen. De giftet seg 17. juli 1948. Sammen fikk de to døtre. Torunn født 27. september 1949 og Synnøve født 16. juni 1952. De bodde i Paul Figenshous veg i leilighet hos Jasper og Ivara til 1957. Da flytta de inn i nybygd eget hus i Kveldrovegen i Tromsø. Odd overtok etter hvert firmaet til Jasper, og drev det fram til 1969. Jobbet så noen år som kontorfullmektig hos Richard Bjørn. Han hadde alltid trivdes godt i Eiby i Alta. I 1968 fikk han med god hjelp av flere av familien sin der satt opp ei gammel tømmerhytte. Denne stod ferdig i 1970. I 1972 valgte han å forlate Tromsø og flytte til Eiby. Skilsmissen ble løsningen, og han startet en ny tilværelse i hytta som gradvis ble omgjort til bolig og hans nye hjem. Han var innom litt forskjellig angående jobb. Blant annet var han kontorsjef i Bidjovagge Gruver i fem år. Da bodde han i Kautokeino. Odd hadde flere fritidssysler. Han var ivrig friluftsmann, likte spesielt fluefisking og gjestet både Altaelva og Eibyelva. Var også glad i musikk og kosa seg med å spille gitar, trekkspill og litt piano. Han fikk også interesse for litt hobbymaling og treskjæring da han kom til Alta. Han hadde, både med og uten familien, alltid vært en flittig feriegjest i Eiby. Dette førte til at hans to døtre også ble svært glad i plassen. Hans eldste datter Torunn ble gift med Svenn Erntsen fra Alta. De fikk en sønn, Svenn Tore som var flittig å besøke "beste" når han var i Alta. Han var Odds første barnebarn, og de to ble gode turkamerater og hadde mye glede av hverandre. Hans yngste datter Synnøve trivdes også godt i Eiby. Hun giftet seg og de adopterte to gutter fra Korea. De drev blant annet med hundekjøring, og Alta som eldorado for det ble Eiby ofte besøkt. Både vinter og sommer, ble det mange fine turer, opplevelser med "beste". Hans etterkommere sitter igjen med mange gode minner etter Odd og Eiby. Tidlig på 1980 tallet ble han kjent med Laila Olsen som bodde i Bukta. Hun var enke og hadde to voksne, gifte barn. Odd og Lailas barn ble også godt kjent med hverandre og møttes alltid når det var Alta besøk. Laila og Odd hadde et nært vennskap helt til han døde i 1989.

Odd giftet seg med Bjørg Albrigtsen 17 Jul 1948, og ble skilt Ja. Bjørg ble født 13 Sep 1926; døde 8 Aug 1987, Tromsø, Troms, Norway; ble begravet 13 Aug 1987, Tromsø, Troms, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende
2. Nålevende

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 3 Nov 1972

Jasper giftet seg med Ivara Eline Kjelsberg 15 Jul 1920, Alta Kirke, Finnmark, Norway. Ivara (datter av Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsen) ble født 14 Sep 1894 , Eiby, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 2 Des 1894 , Alta, Finnmark, Norway; døde 21 Nov 1982, Tromsø, Troms, Norway; ble begravet 25 Nov 1982, Tromsø gravlund, Tromsø, Troms, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ivara Eline Kjeldsberg - f. 14.09.1894 – d. 21.11.1982 Ivara vokste opp sammen med sine foreldre og søsken i Eiby i Alta. Det er tydelig at av alle sine søsken var det hennes yngre søster Julie som sto henne nærmest. Det finnes mange bilder fra barndomstiden der hun og Julie er fotografert sammen. Som ung jente oppholdt Ivara seg en lengere periode hos sin eldre søster Marie (som egentlig var døpt Ingrid Marie, men som brukte bare sitt navn nummer to). Hun bodde på gården Osvold på Stange nær Mjøsa sammen med sin mann Ole Refsahl. De fikk etter hvert 6 barn, så Ivara var nok til god hjelp for familien. Mens Ivara oppholdt seg på Osvold fikk hun gå på Grundnes husmorskole i Elverum. Det finnes et bilde fra denne skolen der hun er fotografert sammen med de andre elevene. Senere kom Ivara til Tromsø, og der arbeidet hun en tid som hushjelp i et stort herskapshus. Hun har senere fortalt at det var så mye å gjøre i det store huset at hun ble helt overarbeidet og at hun stadig var nervøs for ikke å klare alt arbeidet. Sannsynligvis traff hun sin Jasper i Tromsø, og de ble et par. De holdt stort bryllup i Eiby i juli 1920. Selvsagt var Jaspers mor og far, Jermine og Steffen, tilstede i bryllupet, men gjestelisten besto nok for det meste av Ivaras venner og familie. Kontrasten mellom Jaspers og Ivaras familie var stor. Mens Ivara hadde 8 søsken, var Jasper enebarn. Etter bryllupet flyttet de unge til Tromsø. Jermine og Steffen bodde i Halsteinvik i Øksfjord hvor Steffen drev med fiskeoppkjøp og drev en liten landhandel. Selv om de hadde hus og hjem i Øksfjord, så eide Jermine flere hus og et ganske stort tomteområde i Tromsø. De unge flyttet inn i et av husene hennes, sannsynligvis Vannsletta (senere Kirkegårdsveien 2). Deres første barn, Solveig Jermine ble født i 1921, og deretter kom de tre neste med ca. 2 års mellomrom. Det ble strevsomt for Ivara med fire barn under 6 år, men heldigvis var det veldig vanlig å ha hushjelp i den tiden. Jasper startet sin egen agenturforretning i 1923, og i 1930 hadde han og Ivara bygd sitt eget hus, antagelig plassert på en av Jermines tomter (nå Paul Figenschous vei 14). Dette huset ble hele familiens bolig i alle år, og huset er fremdeles i familiens eie. Så kom krigen i 1940, og den endte jo med brenning av alle hus i Finnmark. Jermine og Steffen var da for gamle til å bygge opp den nedbrente eiendommen sin, så resten av livet ble de boende hos Ivara og Jasper. De to gamle var nokså skrøpelige og kunne ikke etterlates alene hjemme, og det betydde at Ivara og Jasper ble nokså bundet i mange år. Steffen døde i 1952 og Jermine i 1953. Da var Tvara og Jasper henholdsvis 59 og 60 år, så da var det på tide at de fikk tenke litt på seg selv og kanskje reise litt og oppleve noe hyggelig sammen. Jasper kjøpte seg en liten bil som de brukte flittig til å besøke venner og familie. De kjørte flere ganger til Alta. De fikk seg også en minnerik tur til Italia i 1958.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000821 Yrke: Handelsbetjent Bosted: Senjens Nikkelværk
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001126 Yrke: Gaardbruger, veiarbeider Antatt oppholdssted: Honningsvaag
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002494 Yrke: Gaardbruker

Ole giftet seg med Elisabeth Paulsen 2 Des 1874, Senja, Troms, Norge. Elisabeth (datter av Paul Toresen Erlien og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien) ble født 8 Nov 1855 , Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 31 Mar 1856 , Alta, Finnmark, Norway; døde 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet , Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Barn nr. 8: Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Beskrivelse av familie: Nedskrevet 2012 av Helga Elisabeth Kjelsberg (Servan) Jeg kjente bare Elisabeth. Jeg var hennes barnebarn nr. 25, tror jeg. Hun var 70 da jeg ble født. Mamma var svært syk da hun fikk meg, og jeg så visst pjuskete ut. Det sies at da Besta så meg, utbrøt hun: ”Tenk å lide så mye for noe så lite!” Men hun bar meg til dåpen og gav meg sitt navn. Som navn nr. to. Mitt ”søndagsnavn”. Det har jeg alltid vært glad i. For jeg var glad i ”Besta”. Ville gjerne tro hun var en del av meg. Håpet det. For hun var det snilleste jeg visste. Jeg husker bare Besta som gammel. En tynn liten hvithåret kone. Når hun kom på besøk, hadde hun alltid med noe godt. Om sommeren var det gjerne neper. Hvite saftige. Som vi kunne skrape med skje og spise slik. Andre ganger var det blod- eller leverpølse. Vi stekte dem på panna, og de smakte deilig. Noen ganger sov hun hos oss. Da var jeg glad og stolt. Men oftest bodde hun i Nielsen-gården. Tvillingene sa det var de som eide henne. De forklarte at hun var deres mormor. Det var noe annet og viktigere enn en farmor. Jeg følte det var feil. Men visste ikke noe å si. Få ting har gjort meg mer ulykkelig. Jeg ville at Besta skulle være min. Jeg var et vanskelig barn. Det sa alle. Unntatt Besta. Når de andre skjente på meg, sa hun: ”La nå det stakkars barnet være i fred.” Ikke rart jeg var glad i henne. Noen ganger var jeg med pappa til Valseth om vinteren. Når han hadde skoleuke i Eiby. Da satt Besta på det store kjøkkenet og spant på rokken. Hvite, luftige ruller av ull ble til fin, tynn tråd under hendene hennes. Det var et mirakel. Jeg fikk lov å prøve. Men det ble bare tull. Så fikk jeg tukle med karding istedet. Det var da noe. Jeg sov på loftet sammen med de andre. Det var rart å se Besta uten de svarte klærne. Om natten hadde hun på seg en lyserød strikketrøye, og håret lå i en tynn flette over den ene skulderen. Det var nesten som hun forsvant. Og ble borte mellom sauefellene. Om sommeren ville Besta være ute. Da ruslet hun rundt på gården. Knerta litt ved. Lukte i åker. Rota i jorda. Den var hennes fra barn av. Og hun følte med alt som levde. Om det var planter eller dyr. Men særlig de små. Besta satt gjerne med den minste på fanget. Da lærte hun oss en regle som jeg husker den dag idag. Hun holdt med hendene sine om de små leggene. ”Gå i skogen. Gå i skogen.” – De små føttene gikk. Sakte. Tungt. ”Hugge ved. Hugge ved.” – Den ene foten ”hugget” den andre. ”Fryse på fotan. Fryse på fotan”. – Føttene klappet mot hverandre . ”Springe hjem. Springe hjem”. – Føttene løp. Fort. Fort. Og barnet lo. Besta var en stillferdig og arbeidsom kone. Men hun kunne tenke og drømme også. Hun var glad i å lese. Særlig romaner.Og hun gikk helt opp i personenes skjebner. Mamma syntes hun var søt når hun ynket for dem og sa: ”De stakkars menneskene! Hva de må gå igjennom.” I bøkene fant hun også vakre og sjeldne navn til døtrene. Den yngste fikk hete Julie Franciska. Men livet hennes ble vel ikke helt som hun ville drømt for henne. Besta besøkte oss i det nye huset på Elvebakken. Da lå vi to på loftet. Besta i min seng. Og jeg i Kirstens. Hun ble flyttet et hakk ned for anledningen. Jeg var stolt og glad. Men det var litt skummelt også. For jeg hadde hørt de voksne si at så gammel som Besta var nå, kunne man vente å finne henne død i sengen en morgen. Jeg ville ikke at Besta skulle dø. Men enda mindre ville jeg at døden skulle komme til oss der på loftet. Jeg lå og hørte etter pusten til Besta hele natten. Tror jeg. Men neste morgen ville Besta ut å gå. Vi vandret sammen på den store vegen som gikk gjennom hele Elvebakken. Fra Altagård til Altabrua. Konene kom i vinduene, og mange åpnet dem og ropte: ”Neimen, er det ikke Lisa som er ute og går!” Jeg hadde ikke hørt det navnet på henne før. Hun ble liksom litt annerledes for meg. Og jeg tenkte stolt at alle kjenner visst bestemoren min. Besta spurte om jeg ville ha sjokolade. Likte jeg Firkløver? Hun gav meg 25 øre. Jeg var overveldet. Noe sånt hadde jeg aldri drømt om. Selv en 10 øres var voldsomt. Vi gikk inn i butikken til Posti. Jeg la mynten på disken og sa hva jeg skulle ha. Men Besta snakket hyggelig med damen som om det ikke var noe spesielt. Siden har jeg oppfattet at hun var visst i slekt med eierne. Det var vel derfor vi gikk akkurat dit. Men jeg var bare opptatt av sjokoladen. Den høsten reiste vi fra Alta. Og jeg så ikke Besta igjen før jeg traff henne på Stange etter evakueringa. Da var hun ikke helt min Besta lenger. Kanskje fordi hun ikke kjente meg. Jeg var jo blitt voksen. Og hun var bare opptatt av det fryktelige som hadde hendt. At de var blitt jaget hjemmefra. Tyskerne hadde ødelagt alt. Hun var rystet i sin sjel. Og hun var skikkelig sint på tyskerne. Besta som bare var snill og unnskyldte andre. Dette var det ingen unnskyldning for. Men en ting opptok henne mer enn noe annet. Hun gjentok det som et mantra: ”Jeg må opp til Alta igjen og ligge ved siden av Ole”.
• Beskrivelse av familie: Om Elisabeth - Ågot Wæraas` minner, ført i pennen av Ågots datter Turid Bestemor bodde på Valset sammen med bestefar. Der ble hun boende hos sin sønn Kristian og hans kone Magna. Da Magna ble enke og senere giftet seg med Ole Haldorsen, begynte bestemor å komme ned til Nielsen-gården hver vinter. Mamma mener at bestemora ofte gikk fra Eiby og ned. Men etter at Peder Berg og Daniel Heitmann startet busselskap, ble det bussturer på bestemora. Da var tante Julie blitt lungesyk, og fulgte ofte med på lasset. De to hadde eget rom. Det kalte de for innerloftet. Der var det fyringsovn, og bestemor hadde som oppgave å fylle alle vedkurvene. Hennes yndlings-geskjeft var å hugge ved og bære inn i storhuset. En stor sekk på ryggen og med sopelimen som støtte, sitter som et godt minne av bestemora på netthinna. Bestemor hadde ingen andre plikter i huset, men hun fungerte som en liten barnepasser. Vi ble aktivisert med å flette det lange håret hennes. Det var en sysselsetting for oss. Hver kveld før sengetid måtte bestemor få et slag whist med pappa Johan. Det hendte også at hun strikka noe til oss unge. Så kom evakueringa. Da kom et hospitalskip (hurtigrute?) til Bossekop. Det var ment for oss evakuerte, men slik ble det ikke. Tyskerne tok det til sine egne soldater, mens vi ble stua inn i et krigsskip fullt med ammunisjon. De gamle fikk imidlertid tilbud om å følge tyskerne i deres skip. Så bestemor skulle få være med der. Da sa mamma Paula: «Nei, mamma skal følge oss andre. Går det galt med vårt skip, skal vi ’gå ned’, alle sammen». Og slik ble det. I Tromsø ble vi innkvartert hos tante Ivara, ca. 40 stykker. Vi lå over alt. Fra Tromsø ble vi videresendt med hurtigruta ’Lofoten’ til Trondheim. Bestemor, Martha, mamma Paula, Ingrid, Einar, Arne og tante Julie delte en lugar med fire køyer. Ågot, Helmer og Magda lå på dekk oppå redningsvester, fra Tromsø til Trondheim. I Trondheim tok onkel Einar Dyblie imot dem. Bestemor og tante Julie fikk bo hos ham. Vi andre ble innkvartert hos en familie Svendsen, som overlot hele huset til oss. Selv tok de inn hos noen naboer. Til Røros tok vi tog. Der ble det på nytt overnatting. Og da var det svært kaldt. Til Røros kom Olaug med to drosjer og hentet oss. Bestemor ble boende hos tante Marie på Osvold. Der fikk hun være gjest. Da var hun fylt 89 år. Vi andre ble innkvartert på Rekstad gård. Det hendte at bestemor kom på besøk. Husker spesielt besøket da Inger-Lise var kommet til verden i april 1945. 90-årsdagen feira hun på Osvold. Da krigen var slutt, insisterte hun på å få komme nordover. Hun ville dø i Alta. Og det ønsket fikk hun oppfylt. Før sin død i november 1946 bodde hun i ei brakke sammen med Paula og hennes familie. Ågot ble igjen sydpå til 1949. Dette er hva mamma Ågot kunne fortelle om sine minner fra bestemor Elisabeth.
• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000772
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000822
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001127 Gaardbrugerkone
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002495 Gaardmandskone

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp

Fødsel:
Kirkeboken oppgir 11.november som fødselsdato, men dette er ifølge familien feil

Navn:
I de skriftlige kilder er hun til dels også omtalt med etternavnet "Paulsdatter"

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038322002984 Yrke: Grubearbeider Bostedets navn: Svensvolden

Notater:

Døpt:
14. søndag etter Treenighetssøndag (Dominica Trinitatis)

Christen giftet seg med Marit Hansdatter Qvax 16 Okt 1835, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Marit (datter av Hans Mortensen Qvax og Anne Kirstine Pedersdatter Strømmeli) ble født 2 Apr 1816 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 28 Apr 1816 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 10 Nov 1904, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 26 Nov 1904, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038322002985
• Folketelling: 1900, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037447004469

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; G. nr. 115 b.nr. 1 Tangen På den flate dalbotnen lagar Folla ei lang smal S-liknande sløyfe så det blir stående att ein tange mellom elvearmane. Derav kjem så gardsnamnet. Det skulle vera ein lagleg buplass for rydningsmenn. Av plassane under Husom i 1753 er det fleire ein ikkje har kunna stadfeste, og den eine av desse kan ha lege her, eller at Tangen består av fleire slike gamle bygselsplassar. Namnet Tangen er ikkje nemnt i 1753. Umatrikulert i 1818, men av dei middels store bruka, taksert 282 Spd. Første brukaren ein kjenner er Anders Trondson Bustad. Han lånte pengar i 1803 mot pant i plassen Tangen, og familien budde nok her i 1801. Så kjem Tore Paulson Hjerkinn, så Paul Toreson, sonen hans, som reiste til Alta med heile familien 1. juni 1853. Han hadde bygsla på Erlihaugen (98-2) frå 1833 til 1838. Han kallar seg somme gonger Paul Toreson Erlien. Truleg budde han på Bustad (114-1) til 1853. ---------- Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Paul er sjøleigar og kalles Erlien 1840, sjå Erlihaug (98-2). Fam. 1.6.1853 til Alta. 7 første barna født i Folldal: 1. Tore, født 15.3.1835, død 1913, arbeidde på Kvernangen Verk og miste eine auga under salutering ein St. Hanskveld. Han rydda og bygde garden Røstad i Alta, kjøpte seinare garden Flinkestad, var gift 3 ganger og har stor etterslekt (Tore gift den 1.12.1862 med Berit Arnesdatter Erlien, født 1844, Eiby). Tore var ein drivande kar og bar namnet Tore Flinkestad med ære. 2. Ingeborg, født 15.10.1837, død 1921, til Amerika 1871, gift der med Nils Petter Hendrikson Holck, født 14.10.1834 i Alta, død 1902, 10 barn. Dei budde i Lake Norden, S. Dakota. 3. Sigrid, født 28.1.1840, død 19.11.1916, gift med Ole Hansson Skrukstad, født 6.10.1834, Dovre, død 14.1.1923. Dei hadde Valsetmoen i Alta, fekk 10 barn, 5 reiste til Amerika. 4. Ingrid, født 20.8.1842, gift den 10.10.1860 i Alta med Hans Hansson Skrukstad, født 1827, Dovre. 5. Marit, født 8.1845, død 16.10.1848. 6. Marit, født 6.2.1849, død 1924, til Amerika, gift der 1874 med August Anderson, født 1.5.1840, Finnland, budde i S. Dakota. 7. Mikkel, født 3.5.1852, død 27.10.1936, til Amerika, gift den 24.2.1883 med Anne Marit Syversdatter Skrukstad, født 16.01.1864, Dovre, død 31.03.1922, budde i Mountain, N. Dakota. 8. Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Flytter: 1 Jun 1853, Alta, Finnmark, Norway
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000770 Yrke: Føderaadsmand Bosted: Valsætmoen

Paul giftet seg med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien 21 Aug 1836, Øvre Folldal sokn, Lesja prestegjeld, Innlandet, Norway. Ingrid (datter av Mikkel Jørgensen Streitlien og Ingeborg Engelbretsdatter Lien) ble født 7 Sep 1812 , Streitlien, Folldal, Innlandet, Norway; ble døpt 10 Jan 1813 , Øvre Folldal sokn, Lesja prestegjeld, Innlandet, Norway; døde 4 Nov 1863, Eiby, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 29 Nov 1863, Alta kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Paul er sjøleigar og kalles Erlien 1840, sjå Erlihaug (98-2). Fam. 1.6.1853 til Alta. 7 første barna født i Folldal: 1. Tore, født 15.3.1835, død 1913, arbeidde på Kvernangen Verk og miste eine auga under salutering ein St. Hanskveld. Han rydda og bygde garden Røstad i Alta, kjøpte seinare garden Flinkestad, var gift 3 ganger og har stor etterslekt (Tore gift den 1.12.1862 med Berit Arnesdatter Erlien, født 1844, Eiby). Tore var ein drivande kar og bar namnet Tore Flinkestad med ære. 2. Ingeborg, født 15.10.1837, død 1921, til Amerika 1871, gift der med Nils Petter Hendrikson Holck, født 14.10.1834 i Alta, død 1902, 10 barn. Dei budde i Lake Norden, S. Dakota. 3. Sigrid, født 28.1.1840, død 19.11.1916, gift med Ole Hansson Skrukstad, født 6.10.1834, Dovre, død 14.1.1923. Dei hadde Valsetmoen i Alta, fekk 10 barn, 5 reiste til Amerika. 4. Ingrid, født 20.8.1842, gift den 10.10.1860 i Alta med Hans Hansson Skrukstad, født 1827, Dovre. 5. Marit, født 8.1845, død 16.10.1848. 6. Marit, født 6.2.1849, død 1924, til Amerika, gift der 1874 med August Anderson, født 1.5.1840, Finnland, budde i S. Dakota. 7. Mikkel, født 3.5.1852, død 27.10.1936, til Amerika, gift den 24.2.1883 med Anne Marit Syversdatter Skrukstad, født 16.01.1864, Dovre, død 31.03.1922, budde i Mountain, N. Dakota. 8. Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Flytter: 1 Jun 1853, Alta, Finnmark, Norway