Nålevende

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende
2. Nålevende
3. Nålevende

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Hans Saxe Kjeldsberg - f. 18.09.1919 – d. 01.07.2012 Hans ble født på gården Valset i Eiby 18. september 1919. Her vokste han opp som nummer fire i en søskenflokk på fem, - to eldre brødre, Ole Georg og Leif, storesøster Ingrid samt etter hvert også lillesøster Elisabeth. Folkeskolen lå den gang bare et steinkast unna, og med skole annen hver dag ble det mye tid til andre sysler. Skiene ble flittig brukt vinterstid, både i langrenn og hopp. Fiskestanga med mark og dupp lærte han raskt å bruke og det var nok ikke få middager med ørret fra Eiby- og Lill-elva han brakte hjem etter hvert. Snare- og fellefangst lærte han av sine eldre brødre og det var ikke få ryper, røyskatt- og reveskinn han leverte til Bossekopmarkedet. Fortjenesten var ikke all verdens, men det var selvtjente penger som han stolt brakte hjem. Disse aktivitetene skulle prege hans voksne liv, både som skiløper, jeger og fisker. Men det var arbeidet på gården hjemme som tok mye av tiden. Med en alvorlig syk far, ble det ungenes ansvar sammen med mor Magna å skaffe innkomme nok for å holde liv i familien. Da faren, Kristian Saxe, døde var Hans bare tolv år, - det var nok et hardt slag for en liten gutt som det ikke var lett å komme over. Etter folkeskolen var det ikke så mange utdanningstilbud å få i Alta. Som 16 åring dro han til Solhov Folkehøgskole på Lyngseidet. Tiden her satte han stor pris på, og han kom stadig vekk tilbake med historier fra oppholdet her. Krigen kom til Norge før Hans fikk avtjent sin førstegangstjeneste. Han ble derfor ikke sendt til fronten som sine to eldre brødre. Han fikk dermed ansvaret for å drive Valset i tillegg til Moen (hit hadde mor Magna og stefar Ole flyttet etter at Ole Georg hadde overtatt Valset). Under krigen ble Hans utskrevet til tvangsarbeid for Die Deutsche Wehrmacht, og sammen med Ingvald Heitmann drev de vedhogst i Mathisdalen (ikke langt fra Ongajoksetra). Dette var hardt arbeid med øks og sag. Transporten fram og tilbake var sykkel. Til tross for hardt arbeid fikk de tid til fiske på Ongajokvannene. Det var også i denne tiden at Hans traff Magne Sofie, og i 1942 ble det giftemål. Høsten 1944 begynte evakueringen og brenningen av Finnmark. Da ordren om evakuering kom, rømte familien opp til hytta i Gorbmajokdalen, men de ble funnet og brakt ned til bygda. Evakueringen var et faktum. Buskapen på gården ble skutt ned, bygningene satt i brann og folket lastet opp på lastebiler og kjørt ned til havna hvor de ble ført om bord i et ammunisjonsskip for å bli sendt sydover. Etter mye om og men, havnet familien på Nedre Alm gård på Stange utenfor Hamar. Den 29. april 1945 ble Inger Elisabeth født, og like etter kom også freden til landet. Myndighetene var særdeles restriktive mot å la folket dra nordover igjen, men det gikk ikke mange dager før Hans dro av gårde. Det var ingen enkel transport, men han kom fram til Alta som da lå i ruiner. Kun kirka sto igjen. Hans så seg derimot ikke blind på problemene. Han fikk byttet til seg noen tyske brakkeflak mot at han bygde en provisorisk butikk for Odd Aune nede i Bossekop. Dette var nok til å få satt opp ei bårstue med kjøkken og ei kombinert stue og soverom. Oppe på loftet ble det et lite uisolert soverom. Her bodde det 16 mennesker første vinteren - både gamle og unge. Med mange små unger i storfamilien på Moen den første høsten og vinteren ble det behov for melk, men det fantes ikke kyr i området. Hans haiket seg til Tromsø med ei frakteskute, og fikk kjøpt seg ei ku som han fikk transportert opp til Alta med ei fiskeskøyte. Han manglet riktig nok fjøs, men han manglet ikke råd. I bakken bak huset grov han seg inn slik at han fikk tre vegger av jord. Så brukte han flyplank som han hentet på flyplassen ved Altagård, bygde ytterveggen, dør og en brakkelem som tak. Dermed var fjøset klart. Litago kunne flytte inn og ungene var sikret melk. Mot slutten av førtitallet ble nytt våningshus påbegynt. Dette var dugnadsarbeid hvor naboer og venner deltok i fullt monn. I 1950 kunne Hans flytte irn i nytt hus. Men nå måtte også dyra få mer plass, og en permanent fjøs- og låvebygning ble satt opp. Dette var et stort prosjekt og et stort økonomisk løft. Her var det i utgangspunktet plass til seks melkekyr, noen kalver, høns og en egen stall til Blakka. Innkommet fra gårdsdrift var ikke nok til å holde liv i familien og en stadig økende ungeflokk. Hans var ikke den som satte seg ned i kjøkkenkroken, og arbeid fantes dersom man ville. Skogen var en arbeidsplass han kjente godt, og han drev mye med tømmerhogst i Eibydalen og oppe i Storelvdalen. Dette var i hovedsak vinterarbeid og da bodde han sammen med de andre tømmerhoggerne i hyttene i Goskamark, øvre Sierra og i Kista stua.- hytter han selv hadde vært med på å bygge tidligere. Dette var før motorsagas inntreden, så alt ble sagd og kvistet for hånd. Han skjøttet jobben som skogvokter vel og var fast vedteigutviser. Han hadde også ansvaret for blinking og oppmåling av tømmer i mange år. Hans var også Skogvesenets faste leverandør av juletrær. Det var ikke få tusen trær som han gjennom årenes løp sendte rundt i Finnmark før jul. I tillegg til tømmerhogst så drev han også med oppsaging av tømmer, først på saga oppe ved Lill-elva, senere ved Tangsaga på Skillemo. Skiferarbeid var heller ikke ukjent for Hans. Sammen med Olaf og Haldor Haldorsen hadde han et eget brudd oppe i Peska, helt oppe på toppen. Her hadde de satt opp ei skiferkoie i tømmer (den ble senere flyttet til Tverrvannet som hytte) og drav aktivt i flere år. Sammen mod Henry Mathilassi hadde han ansvaret for vedlikehold av veien fra Øvre Alta til Eiby og Cargia. Med redskaper som spade, rive og hakke var det å dra opp og ned langs veiene med sykkel og fylle igjen hull, åpne stikkrenner og merke veiene for brøyting. Skiene var nok først og fremst et fremkomstmiddel, men også noe man brukte i lek og moro. Det var under leken og moroa at skiferdighetene ble utviklet og det var nok her skigleden oppsto. Hans ble raskt en dyktig skiløper, både i langrennssporet og i hoppbakken. Det ble etter hvert mange pokaler og diplomer for innsatsen i skisporet. I de konkurranser han deltok i, representerte han idrettsslaget "FREA". Selv om gårdsarbeidet og annen yrkesaktivitet krevde mye tid. så var Hans en lidenskapelig jeger og fisker. Det var med fiskestanga og børsa i nevene han var i sitt rette element. Han kastet aldri bort tiden med lang temming av laksen! Nei den skulle så fort som mulig opp i båten. Hvor mange lakser han i sin tid har dratt på land vites ikke, men det er nok flere hundre. Han har også tatt noen av de største som er talt i Altaelva på rundt 27 kilo. Hans var også staker (båtsmann) i mange år for lnteressentskapet. Jobben som staker likte Hans svært godt, og han ble både vel ansett og populær blant de utenlandske fiskerne. Etter at han sluttet som staker, ble han ofte invitert bort til Stengelsen for å hilse på fiskerne. Da vanket det ofte en dram for å feire godt kameratskap ug minnes storlakser som var tatt opp gjennom åra. Hans var en dyktig jeger. Både som snare- og fellefanger, men også med børsa og rifla. Han var en eminent jaktskytter og elgjakta satte han meget høyt, noe de store elgkronene på stabbursveggen på Moen vitner om. Han tok det tungt da han måtte innse at han (i meget høy alder) ikke lenger kunne delta på elgjakta. Hans ble tidlig engasjert i foreningslivet i bygda og var mangeårig formann i Eiby Ungdomslag (stiftet i 1913). Etter krigen var en av hovedoppgavene å få satt opp et nytt ungdomslokale ettersom det gamle ble brent ned under krigen. Det første ble satt opp sammen med folkeskolen som ble bygd rett på sydsida av Lill-elva (Gorbmajokka). Her ble det arrangert lørdagsdans, idretts- og skikonkurranser, juletrefester og 17. mai-tilstelninger. Da Eiby Jeger— og Fiskerforening ble dannet i 1947, var han selvsagt aktivt med. Han fungerte også som formann her i mange år. Han engasjerte seg sterkt i dette arbeidet. Særlig ivret han for klekkeriet. Et nytt klekkeri ble bygd ved Borkhus, og her ble det årlig klekket ut rundt 300 000 laks-, ørret- og røyeyngel. Som ivrig jeger var han et naturlig valg da kommunen skulle ha en leder for viltnemda, et verv han skjøttet i mange år. Politikk var vel ikke det som interesserte han mest her i verden, men han ble nok påvirket av sin eldre bror Leif, som var ivrig Venstremann. Hans sto på Venstres liste i en rekke år og møtte også som varamann for Venstre i kommunestyret. Hans var usedvanlig glad i unger, og hans lyse sinn og gode humør gjorde nok sitt til at unger ble svært glad i han og trivdes i hans selskap. Han avviste aldri noen uansett hvor travelt han hadde det. Særlig satte han pris på å få besøk av barnebarna. Da var det mye smil, sang og lek. Når han i tillegg dro frem trekkspillet og spilte en fengende vals eller reinlender, ja da ble det liv i stua! Han var velsignet med en jernhelse tiltross for et meget langt og hardt arbeidliv. Selv i sitt 93. år var han aktivt med på gården og i vedskogen. Hans største sorg var at han ikke lenger kunne delta på elgjakt eller stå og svinge fluestanga i elvebåten. Han var også et levende leksikon med en utrolig hukommelse helt til hans siste dager.
• Minneord / Nekrolog: 12 Jul 2012

Hans + Magna Sofie Thomassen. Magna ble født 16 Des 1921; døde 6 Okt 2009, Betania sykehjem,Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 13 Okt 2009, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Kristian Saxe Kjelsberg, f. 10.8.1875 - d. 11.5.1932 Kristian ble født 10.08.1875 på Berg i Senja og ble også døpt der. På slutten av 1870-tallet, flyttet familien til Alta og Eiby. Han var den eldste av ti søsken, og han måtte tidlig lære å hjelpe til hjemme på gården. Faren jobbet flere steder i distriktet, så gårdsarbeidet ble Kristians ansvar. I tillegg var det også skogsarbeid, og det ble nok mange tunge tak for en ungdom. Jakt og fiske var hans store lidenskap, og han tok ofte sine brødre med på dette. Laksefiske var nok det gjeveste syntes han, og det var mange storlakser han fikk i årenes løp. Fiske på fjellvann var også populært. Da kjørte de med hest og vogn til fjells, og kom tilbake med tønner fulle med fisk. Dette var et godt tilskudd i matveien utover vinteren. Da han fikk egne barn, fikk de også oppleve dette livet. Kristian ble gift med Magna Ivara Holten, som var datter av Ole Holten fra Surnadal og Ingrid lversdatter Sveen som kom fra Folldal. Magna var født 31.10.1874 i Alta. Både Kristian og Magna var etterkommere av Streitlien familien, men uten direkte blodsbånd. De fikk fem barn, som alle bosatte seg i Alta. Ole, Ingrid, Hans og Elisabeth i Eiby, og Leif på Elvebakken. Kristian overtok farsgården på Valset, og kjøpte også eiendommen Borkhusholmen ved Eibyelva. Denne eiendommen overførte han til yngste-sønnen Hans da han var liten, derfor tilhører den Moen gård. Kristian var en god og kunnskapsrik far, og han satte familien veldig høyt. Han ble rammet av kreft i 50 års alderen, og ble operert i Tromsø flere ganger. Han var syk i mange år. Dette var en tung tid for hele familien. De to yngste barna Hans og Elisabeth, var jo ennå små. De hjalp til med stell og pass av faren, og det var nok tungt mange ganger. Hans fortalte at han en gang som 12-åring måtte springe til Bossekop en natt fordi han måtte hente medisin til faren. Det var en hendelse som satte spor i et barnesinn. Det var et stort savn for familien da Kristian døde, bare 57 år gammel. Ryggraden i hjemmet ble borte, og Magna hadde hovedansvaret nå. Barna hjalp til så godt de kunne, de eldste var blitt voksne. Kristian opplevde ikke selv å bli bestefar, så ingen av barnebarna fikk bli kjent med han. Dette har vært et stort savn for dem i alle år. Etter noen år ble Magna gift med Ole Hilmar Haldorsen fra Eiby, de bygde nytt hus på Moen, og flyttet dit. Eldstesønnen Ole overtok Valsetgården. Da Ole Haldorsen døde i 1957, flyttet Magna til datteren Elisabeth og mannen John Strøm. Hun fikk et langt liv, og hadde en god helse, selv om mye arbeid og slit kunne røyne på. Besta, som barnebarna sa, var en snill og kjærlig bestemor, som lærte dem mye, og fortalte fra sine barne og ungdomsdager. Hun sang ofte, og var alltid blid. De siste årene bodde hun på Alta Sykestue, hvor hun døde 96 år gammel.

Kristian giftet seg med Magna Ivara Holten 6 Jan 1907, Alta, Finnmark, Norway. Magna ble født 31 Okt 1884 , Bossekop, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 23 Nov 1884 , Alta, Finnmark, Norway; døde 8 Feb 1981, Alta helsesenter, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 13 Feb 1981, Alta kirke, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Kristian Saxe Kjelsberg, f. 10.8.1875 - d. 11.5.1932 Kristian ble født 10.08.1875 på Berg i Senja og ble også døpt der. På slutten av 1870-tallet, flyttet familien til Alta og Eiby. Han var den eldste av ti søsken, og han måtte tidlig lære å hjelpe til hjemme på gården. Faren jobbet flere steder i distriktet, så gårdsarbeidet ble Kristians ansvar. I tillegg var det også skogsarbeid, og det ble nok mange tunge tak for en ungdom. Jakt og fiske var hans store lidenskap, og han tok ofte sine brødre med på dette. Laksefiske var nok det gjeveste syntes han, og det var mange storlakser han fikk i årenes løp. Fiske på fjellvann var også populært. Da kjørte de med hest og vogn til fjells, og kom tilbake med tønner fulle med fisk. Dette var et godt tilskudd i matveien utover vinteren. Da han fikk egne barn, fikk de også oppleve dette livet. Kristian ble gift med Magna Ivara Holten, som var datter av Ole Holten fra Surnadal og Ingrid lversdatter Sveen som kom fra Folldal. Magna var født 31.10.1874 i Alta. Både Kristian og Magna var etterkommere av Streitlien familien, men uten direkte blodsbånd. De fikk fem barn, som alle bosatte seg i Alta. Ole, Ingrid, Hans og Elisabeth i Eiby, og Leif på Elvebakken. Kristian overtok farsgården på Valset, og kjøpte også eiendommen Borkhusholmen ved Eibyelva. Denne eiendommen overførte han til yngste-sønnen Hans da han var liten, derfor tilhører den Moen gård. Kristian var en god og kunnskapsrik far, og han satte familien veldig høyt. Han ble rammet av kreft i 50 års alderen, og ble operert i Tromsø flere ganger. Han var syk i mange år. Dette var en tung tid for hele familien. De to yngste barna Hans og Elisabeth, var jo ennå små. De hjalp til med stell og pass av faren, og det var nok tungt mange ganger. Hans fortalte at han en gang som 12-åring måtte springe til Bossekop en natt fordi han måtte hente medisin til faren. Det var en hendelse som satte spor i et barnesinn. Det var et stort savn for familien da Kristian døde, bare 57 år gammel. Ryggraden i hjemmet ble borte, og Magna hadde hovedansvaret nå. Barna hjalp til så godt de kunne, de eldste var blitt voksne. Kristian opplevde ikke selv å bli bestefar, så ingen av barnebarna fikk bli kjent med han. Dette har vært et stort savn for dem i alle år. Etter noen år ble Magna gift med Ole Hilmar Haldorsen fra Eiby, de bygde nytt hus på Moen, og flyttet dit. Eldstesønnen Ole overtok Valsetgården. Da Ole Haldorsen døde i 1957, flyttet Magna til datteren Elisabeth og mannen John Strøm. Hun fikk et langt liv, og hadde en god helse, selv om mye arbeid og slit kunne røyne på. Besta, som barnebarna sa, var en snill og kjærlig bestemor, som lærte dem mye, og fortalte fra sine barne og ungdomsdager. Hun sang ofte, og var alltid blid. De siste årene bodde hun på Alta Sykestue, hvor hun døde 96 år gammel.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000821 Yrke: Handelsbetjent Bosted: Senjens Nikkelværk
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001126 Yrke: Gaardbruger, veiarbeider Antatt oppholdssted: Honningsvaag
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002494 Yrke: Gaardbruker

Ole giftet seg med Elisabeth Paulsen 2 Des 1874, Senja, Troms, Norge. Elisabeth (datter av Paul Toresen Erlien og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien) ble født 8 Nov 1855 , Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 31 Mar 1856 , Alta, Finnmark, Norway; døde 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet , Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Barn nr. 8: Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Beskrivelse av familie: Nedskrevet 2012 av Helga Elisabeth Kjelsberg (Servan) Jeg kjente bare Elisabeth. Jeg var hennes barnebarn nr. 25, tror jeg. Hun var 70 da jeg ble født. Mamma var svært syk da hun fikk meg, og jeg så visst pjuskete ut. Det sies at da Besta så meg, utbrøt hun: ”Tenk å lide så mye for noe så lite!” Men hun bar meg til dåpen og gav meg sitt navn. Som navn nr. to. Mitt ”søndagsnavn”. Det har jeg alltid vært glad i. For jeg var glad i ”Besta”. Ville gjerne tro hun var en del av meg. Håpet det. For hun var det snilleste jeg visste. Jeg husker bare Besta som gammel. En tynn liten hvithåret kone. Når hun kom på besøk, hadde hun alltid med noe godt. Om sommeren var det gjerne neper. Hvite saftige. Som vi kunne skrape med skje og spise slik. Andre ganger var det blod- eller leverpølse. Vi stekte dem på panna, og de smakte deilig. Noen ganger sov hun hos oss. Da var jeg glad og stolt. Men oftest bodde hun i Nielsen-gården. Tvillingene sa det var de som eide henne. De forklarte at hun var deres mormor. Det var noe annet og viktigere enn en farmor. Jeg følte det var feil. Men visste ikke noe å si. Få ting har gjort meg mer ulykkelig. Jeg ville at Besta skulle være min. Jeg var et vanskelig barn. Det sa alle. Unntatt Besta. Når de andre skjente på meg, sa hun: ”La nå det stakkars barnet være i fred.” Ikke rart jeg var glad i henne. Noen ganger var jeg med pappa til Valseth om vinteren. Når han hadde skoleuke i Eiby. Da satt Besta på det store kjøkkenet og spant på rokken. Hvite, luftige ruller av ull ble til fin, tynn tråd under hendene hennes. Det var et mirakel. Jeg fikk lov å prøve. Men det ble bare tull. Så fikk jeg tukle med karding istedet. Det var da noe. Jeg sov på loftet sammen med de andre. Det var rart å se Besta uten de svarte klærne. Om natten hadde hun på seg en lyserød strikketrøye, og håret lå i en tynn flette over den ene skulderen. Det var nesten som hun forsvant. Og ble borte mellom sauefellene. Om sommeren ville Besta være ute. Da ruslet hun rundt på gården. Knerta litt ved. Lukte i åker. Rota i jorda. Den var hennes fra barn av. Og hun følte med alt som levde. Om det var planter eller dyr. Men særlig de små. Besta satt gjerne med den minste på fanget. Da lærte hun oss en regle som jeg husker den dag idag. Hun holdt med hendene sine om de små leggene. ”Gå i skogen. Gå i skogen.” – De små føttene gikk. Sakte. Tungt. ”Hugge ved. Hugge ved.” – Den ene foten ”hugget” den andre. ”Fryse på fotan. Fryse på fotan”. – Føttene klappet mot hverandre . ”Springe hjem. Springe hjem”. – Føttene løp. Fort. Fort. Og barnet lo. Besta var en stillferdig og arbeidsom kone. Men hun kunne tenke og drømme også. Hun var glad i å lese. Særlig romaner.Og hun gikk helt opp i personenes skjebner. Mamma syntes hun var søt når hun ynket for dem og sa: ”De stakkars menneskene! Hva de må gå igjennom.” I bøkene fant hun også vakre og sjeldne navn til døtrene. Den yngste fikk hete Julie Franciska. Men livet hennes ble vel ikke helt som hun ville drømt for henne. Besta besøkte oss i det nye huset på Elvebakken. Da lå vi to på loftet. Besta i min seng. Og jeg i Kirstens. Hun ble flyttet et hakk ned for anledningen. Jeg var stolt og glad. Men det var litt skummelt også. For jeg hadde hørt de voksne si at så gammel som Besta var nå, kunne man vente å finne henne død i sengen en morgen. Jeg ville ikke at Besta skulle dø. Men enda mindre ville jeg at døden skulle komme til oss der på loftet. Jeg lå og hørte etter pusten til Besta hele natten. Tror jeg. Men neste morgen ville Besta ut å gå. Vi vandret sammen på den store vegen som gikk gjennom hele Elvebakken. Fra Altagård til Altabrua. Konene kom i vinduene, og mange åpnet dem og ropte: ”Neimen, er det ikke Lisa som er ute og går!” Jeg hadde ikke hørt det navnet på henne før. Hun ble liksom litt annerledes for meg. Og jeg tenkte stolt at alle kjenner visst bestemoren min. Besta spurte om jeg ville ha sjokolade. Likte jeg Firkløver? Hun gav meg 25 øre. Jeg var overveldet. Noe sånt hadde jeg aldri drømt om. Selv en 10 øres var voldsomt. Vi gikk inn i butikken til Posti. Jeg la mynten på disken og sa hva jeg skulle ha. Men Besta snakket hyggelig med damen som om det ikke var noe spesielt. Siden har jeg oppfattet at hun var visst i slekt med eierne. Det var vel derfor vi gikk akkurat dit. Men jeg var bare opptatt av sjokoladen. Den høsten reiste vi fra Alta. Og jeg så ikke Besta igjen før jeg traff henne på Stange etter evakueringa. Da var hun ikke helt min Besta lenger. Kanskje fordi hun ikke kjente meg. Jeg var jo blitt voksen. Og hun var bare opptatt av det fryktelige som hadde hendt. At de var blitt jaget hjemmefra. Tyskerne hadde ødelagt alt. Hun var rystet i sin sjel. Og hun var skikkelig sint på tyskerne. Besta som bare var snill og unnskyldte andre. Dette var det ingen unnskyldning for. Men en ting opptok henne mer enn noe annet. Hun gjentok det som et mantra: ”Jeg må opp til Alta igjen og ligge ved siden av Ole”.
• Beskrivelse av familie: Om Elisabeth - Ågot Wæraas` minner, ført i pennen av Ågots datter Turid Bestemor bodde på Valset sammen med bestefar. Der ble hun boende hos sin sønn Kristian og hans kone Magna. Da Magna ble enke og senere giftet seg med Ole Haldorsen, begynte bestemor å komme ned til Nielsen-gården hver vinter. Mamma mener at bestemora ofte gikk fra Eiby og ned. Men etter at Peder Berg og Daniel Heitmann startet busselskap, ble det bussturer på bestemora. Da var tante Julie blitt lungesyk, og fulgte ofte med på lasset. De to hadde eget rom. Det kalte de for innerloftet. Der var det fyringsovn, og bestemor hadde som oppgave å fylle alle vedkurvene. Hennes yndlings-geskjeft var å hugge ved og bære inn i storhuset. En stor sekk på ryggen og med sopelimen som støtte, sitter som et godt minne av bestemora på netthinna. Bestemor hadde ingen andre plikter i huset, men hun fungerte som en liten barnepasser. Vi ble aktivisert med å flette det lange håret hennes. Det var en sysselsetting for oss. Hver kveld før sengetid måtte bestemor få et slag whist med pappa Johan. Det hendte også at hun strikka noe til oss unge. Så kom evakueringa. Da kom et hospitalskip (hurtigrute?) til Bossekop. Det var ment for oss evakuerte, men slik ble det ikke. Tyskerne tok det til sine egne soldater, mens vi ble stua inn i et krigsskip fullt med ammunisjon. De gamle fikk imidlertid tilbud om å følge tyskerne i deres skip. Så bestemor skulle få være med der. Da sa mamma Paula: «Nei, mamma skal følge oss andre. Går det galt med vårt skip, skal vi ’gå ned’, alle sammen». Og slik ble det. I Tromsø ble vi innkvartert hos tante Ivara, ca. 40 stykker. Vi lå over alt. Fra Tromsø ble vi videresendt med hurtigruta ’Lofoten’ til Trondheim. Bestemor, Martha, mamma Paula, Ingrid, Einar, Arne og tante Julie delte en lugar med fire køyer. Ågot, Helmer og Magda lå på dekk oppå redningsvester, fra Tromsø til Trondheim. I Trondheim tok onkel Einar Dyblie imot dem. Bestemor og tante Julie fikk bo hos ham. Vi andre ble innkvartert hos en familie Svendsen, som overlot hele huset til oss. Selv tok de inn hos noen naboer. Til Røros tok vi tog. Der ble det på nytt overnatting. Og da var det svært kaldt. Til Røros kom Olaug med to drosjer og hentet oss. Bestemor ble boende hos tante Marie på Osvold. Der fikk hun være gjest. Da var hun fylt 89 år. Vi andre ble innkvartert på Rekstad gård. Det hendte at bestemor kom på besøk. Husker spesielt besøket da Inger-Lise var kommet til verden i april 1945. 90-årsdagen feira hun på Osvold. Da krigen var slutt, insisterte hun på å få komme nordover. Hun ville dø i Alta. Og det ønsket fikk hun oppfylt. Før sin død i november 1946 bodde hun i ei brakke sammen med Paula og hennes familie. Ågot ble igjen sydpå til 1949. Dette er hva mamma Ågot kunne fortelle om sine minner fra bestemor Elisabeth.
• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000772
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000822
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001127 Gaardbrugerkone
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002495 Gaardmandskone

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp

Fødsel:
Kirkeboken oppgir 11.november som fødselsdato, men dette er ifølge familien feil

Navn:
I de skriftlige kilder er hun til dels også omtalt med etternavnet "Paulsdatter"