Nålevende

Nålevende + Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende + Reidun Nøvik. Reidun ble født 14 Jun 1945; døde 2 Nov 2010. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Hans Saxe Kjeldsberg - f. 18.09.1919 – d. 01.07.2012 Hans ble født på gården Valset i Eiby 18. september 1919. Her vokste han opp som nummer fire i en søskenflokk på fem, - to eldre brødre, Ole Georg og Leif, storesøster Ingrid samt etter hvert også lillesøster Elisabeth. Folkeskolen lå den gang bare et steinkast unna, og med skole annen hver dag ble det mye tid til andre sysler. Skiene ble flittig brukt vinterstid, både i langrenn og hopp. Fiskestanga med mark og dupp lærte han raskt å bruke og det var nok ikke få middager med ørret fra Eiby- og Lill-elva han brakte hjem etter hvert. Snare- og fellefangst lærte han av sine eldre brødre og det var ikke få ryper, røyskatt- og reveskinn han leverte til Bossekopmarkedet. Fortjenesten var ikke all verdens, men det var selvtjente penger som han stolt brakte hjem. Disse aktivitetene skulle prege hans voksne liv, både som skiløper, jeger og fisker. Men det var arbeidet på gården hjemme som tok mye av tiden. Med en alvorlig syk far, ble det ungenes ansvar sammen med mor Magna å skaffe innkomme nok for å holde liv i familien. Da faren, Kristian Saxe, døde var Hans bare tolv år, - det var nok et hardt slag for en liten gutt som det ikke var lett å komme over. Etter folkeskolen var det ikke så mange utdanningstilbud å få i Alta. Som 16 åring dro han til Solhov Folkehøgskole på Lyngseidet. Tiden her satte han stor pris på, og han kom stadig vekk tilbake med historier fra oppholdet her. Krigen kom til Norge før Hans fikk avtjent sin førstegangstjeneste. Han ble derfor ikke sendt til fronten som sine to eldre brødre. Han fikk dermed ansvaret for å drive Valset i tillegg til Moen (hit hadde mor Magna og stefar Ole flyttet etter at Ole Georg hadde overtatt Valset). Under krigen ble Hans utskrevet til tvangsarbeid for Die Deutsche Wehrmacht, og sammen med Ingvald Heitmann drev de vedhogst i Mathisdalen (ikke langt fra Ongajoksetra). Dette var hardt arbeid med øks og sag. Transporten fram og tilbake var sykkel. Til tross for hardt arbeid fikk de tid til fiske på Ongajokvannene. Det var også i denne tiden at Hans traff Magne Sofie, og i 1942 ble det giftemål. Høsten 1944 begynte evakueringen og brenningen av Finnmark. Da ordren om evakuering kom, rømte familien opp til hytta i Gorbmajokdalen, men de ble funnet og brakt ned til bygda. Evakueringen var et faktum. Buskapen på gården ble skutt ned, bygningene satt i brann og folket lastet opp på lastebiler og kjørt ned til havna hvor de ble ført om bord i et ammunisjonsskip for å bli sendt sydover. Etter mye om og men, havnet familien på Nedre Alm gård på Stange utenfor Hamar. Den 29. april 1945 ble Inger Elisabeth født, og like etter kom også freden til landet. Myndighetene var særdeles restriktive mot å la folket dra nordover igjen, men det gikk ikke mange dager før Hans dro av gårde. Det var ingen enkel transport, men han kom fram til Alta som da lå i ruiner. Kun kirka sto igjen. Hans så seg derimot ikke blind på problemene. Han fikk byttet til seg noen tyske brakkeflak mot at han bygde en provisorisk butikk for Odd Aune nede i Bossekop. Dette var nok til å få satt opp ei bårstue med kjøkken og ei kombinert stue og soverom. Oppe på loftet ble det et lite uisolert soverom. Her bodde det 16 mennesker første vinteren - både gamle og unge. Med mange små unger i storfamilien på Moen den første høsten og vinteren ble det behov for melk, men det fantes ikke kyr i området. Hans haiket seg til Tromsø med ei frakteskute, og fikk kjøpt seg ei ku som han fikk transportert opp til Alta med ei fiskeskøyte. Han manglet riktig nok fjøs, men han manglet ikke råd. I bakken bak huset grov han seg inn slik at han fikk tre vegger av jord. Så brukte han flyplank som han hentet på flyplassen ved Altagård, bygde ytterveggen, dør og en brakkelem som tak. Dermed var fjøset klart. Litago kunne flytte inn og ungene var sikret melk. Mot slutten av førtitallet ble nytt våningshus påbegynt. Dette var dugnadsarbeid hvor naboer og venner deltok i fullt monn. I 1950 kunne Hans flytte irn i nytt hus. Men nå måtte også dyra få mer plass, og en permanent fjøs- og låvebygning ble satt opp. Dette var et stort prosjekt og et stort økonomisk løft. Her var det i utgangspunktet plass til seks melkekyr, noen kalver, høns og en egen stall til Blakka. Innkommet fra gårdsdrift var ikke nok til å holde liv i familien og en stadig økende ungeflokk. Hans var ikke den som satte seg ned i kjøkkenkroken, og arbeid fantes dersom man ville. Skogen var en arbeidsplass han kjente godt, og han drev mye med tømmerhogst i Eibydalen og oppe i Storelvdalen. Dette var i hovedsak vinterarbeid og da bodde han sammen med de andre tømmerhoggerne i hyttene i Goskamark, øvre Sierra og i Kista stua.- hytter han selv hadde vært med på å bygge tidligere. Dette var før motorsagas inntreden, så alt ble sagd og kvistet for hånd. Han skjøttet jobben som skogvokter vel og var fast vedteigutviser. Han hadde også ansvaret for blinking og oppmåling av tømmer i mange år. Hans var også Skogvesenets faste leverandør av juletrær. Det var ikke få tusen trær som han gjennom årenes løp sendte rundt i Finnmark før jul. I tillegg til tømmerhogst så drev han også med oppsaging av tømmer, først på saga oppe ved Lill-elva, senere ved Tangsaga på Skillemo. Skiferarbeid var heller ikke ukjent for Hans. Sammen med Olaf og Haldor Haldorsen hadde han et eget brudd oppe i Peska, helt oppe på toppen. Her hadde de satt opp ei skiferkoie i tømmer (den ble senere flyttet til Tverrvannet som hytte) og drav aktivt i flere år. Sammen mod Henry Mathilassi hadde han ansvaret for vedlikehold av veien fra Øvre Alta til Eiby og Cargia. Med redskaper som spade, rive og hakke var det å dra opp og ned langs veiene med sykkel og fylle igjen hull, åpne stikkrenner og merke veiene for brøyting. Skiene var nok først og fremst et fremkomstmiddel, men også noe man brukte i lek og moro. Det var under leken og moroa at skiferdighetene ble utviklet og det var nok her skigleden oppsto. Hans ble raskt en dyktig skiløper, både i langrennssporet og i hoppbakken. Det ble etter hvert mange pokaler og diplomer for innsatsen i skisporet. I de konkurranser han deltok i, representerte han idrettsslaget "FREA". Selv om gårdsarbeidet og annen yrkesaktivitet krevde mye tid. så var Hans en lidenskapelig jeger og fisker. Det var med fiskestanga og børsa i nevene han var i sitt rette element. Han kastet aldri bort tiden med lang temming av laksen! Nei den skulle så fort som mulig opp i båten. Hvor mange lakser han i sin tid har dratt på land vites ikke, men det er nok flere hundre. Han har også tatt noen av de største som er talt i Altaelva på rundt 27 kilo. Hans var også staker (båtsmann) i mange år for lnteressentskapet. Jobben som staker likte Hans svært godt, og han ble både vel ansett og populær blant de utenlandske fiskerne. Etter at han sluttet som staker, ble han ofte invitert bort til Stengelsen for å hilse på fiskerne. Da vanket det ofte en dram for å feire godt kameratskap ug minnes storlakser som var tatt opp gjennom åra. Hans var en dyktig jeger. Både som snare- og fellefanger, men også med børsa og rifla. Han var en eminent jaktskytter og elgjakta satte han meget høyt, noe de store elgkronene på stabbursveggen på Moen vitner om. Han tok det tungt da han måtte innse at han (i meget høy alder) ikke lenger kunne delta på elgjakta. Hans ble tidlig engasjert i foreningslivet i bygda og var mangeårig formann i Eiby Ungdomslag (stiftet i 1913). Etter krigen var en av hovedoppgavene å få satt opp et nytt ungdomslokale ettersom det gamle ble brent ned under krigen. Det første ble satt opp sammen med folkeskolen som ble bygd rett på sydsida av Lill-elva (Gorbmajokka). Her ble det arrangert lørdagsdans, idretts- og skikonkurranser, juletrefester og 17. mai-tilstelninger. Da Eiby Jeger— og Fiskerforening ble dannet i 1947, var han selvsagt aktivt med. Han fungerte også som formann her i mange år. Han engasjerte seg sterkt i dette arbeidet. Særlig ivret han for klekkeriet. Et nytt klekkeri ble bygd ved Borkhus, og her ble det årlig klekket ut rundt 300 000 laks-, ørret- og røyeyngel. Som ivrig jeger var han et naturlig valg da kommunen skulle ha en leder for viltnemda, et verv han skjøttet i mange år. Politikk var vel ikke det som interesserte han mest her i verden, men han ble nok påvirket av sin eldre bror Leif, som var ivrig Venstremann. Hans sto på Venstres liste i en rekke år og møtte også som varamann for Venstre i kommunestyret. Hans var usedvanlig glad i unger, og hans lyse sinn og gode humør gjorde nok sitt til at unger ble svært glad i han og trivdes i hans selskap. Han avviste aldri noen uansett hvor travelt han hadde det. Særlig satte han pris på å få besøk av barnebarna. Da var det mye smil, sang og lek. Når han i tillegg dro frem trekkspillet og spilte en fengende vals eller reinlender, ja da ble det liv i stua! Han var velsignet med en jernhelse tiltross for et meget langt og hardt arbeidliv. Selv i sitt 93. år var han aktivt med på gården og i vedskogen. Hans største sorg var at han ikke lenger kunne delta på elgjakt eller stå og svinge fluestanga i elvebåten. Han var også et levende leksikon med en utrolig hukommelse helt til hans siste dager.
• Minneord / Nekrolog: 12 Jul 2012

Hans + Magna Sofie Thomassen. Magna ble født 16 Des 1921; døde 6 Okt 2009, Betania sykehjem,Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 13 Okt 2009, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]