Nålevende

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende
2. Nålevende
3. Nålevende

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Nålevende

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Kjelsberg Nielsen - f. 18.12.1919 – d. 24.11.2001 Ole vokste opp på Bossekop gård, eller "Nielsengården", som en av ni søsken. Han begynte tidlig å arbeide med det han skulle sysle med mesteparten av livet, nemlig handel, og her fulgte han i fotsporene til sin far og farfar. Familien hadde drevet Bossekop handelsted siden 1863. Det ble også tid til skolegang for Ole, og i andre halvdel av 1930-årene tok han middelskolen i Tromsø og senere også handelsskolen. Det var her han traff sin tilkommende, Ellen Johanne (f. Nilssen), fra Gisløy i Vesterålen, som var hans livsledsagerske i over 60 år. I Tromsø ble Ole interessert i turning, og da han vendte tilbake til Bossekop fikk han med seg andre ungdommer og det ble en ny giv for Alta Turnforening som var i drift til 1939. Fra middelskolen hadde han med seg gode språkkunnskaper, og under krigen gjorde det livet lettere at han var god i tysk — i ei bygd der det var stasjonert mange tusen tyske soldater. På handelsstedet stod en stor oljetank, og tyskerne gjorde Ole personlig ansvarlig for at denne tanken ikke ble utsatt for sabotasje. Hvis det skjedde ville han bli skutt. Det gikk bra, og det endte med at tyskerne selv sprengte tanken da de mot slutten av krigen anvendte den brente jords taktikk. Det nye huset som Ole hadde bygd på "Kjæreminde" og som stod ferdig i 1941, ble straks rekvirert av okkupasjonsmakten og til sist brent da tyskerne forlot landsdelen. Under evakueringa dro Ole og Ellen og de to barna, Jan Ludvig (f. 1942) og Anne-Kari (f.1944) til Vesterålen, men Ole var en av de første som kom tilbake til Bossekop i 1945 for å starte gjenoppbygginga. Mye av ansvaret for handelen falt på ham i etterkrigsårene. Det var mangel på det meste og i tillegg til assortert landhandel med melke-, medisin- og bensinutsalg hadde Diedrik Nielsen a/s jernvarer, bygningsartikler og manufakturavdeling. Disse siste ble ganske snart avviklet, og på 1950-tallet fremstod Ole som en moderniseringstilhenger i varehandelen. Han skjønte at tida for det gammeldagse landhandleriet med alle dets funksjoner var over. 1 1956 flyttet han butikken fra gamle Bossekop til det som i dag regnes som Bossekop sentrum og startet selvbetjening. I tillegg drev han den nye Esso-stasjonen i Bossekopkrysset. Fra 1945 til 1950 bodde familien i et midlertidig gjenreisningshus på "Rambakk", før den flyttet inn i sitt nye og rommelige hus på "Kjæreminde". Der kom det i tillegg til Jan og Anne-Kari etter hvert flere barn, Ivar (f. 1948), Jens Petter (f. 1949) og Paul Tore (f. 1957). Ole var en ivrig jeger og fisker og tok ofte familien med på fjellet, enten det var for å fiske eller plukke bær. På Esso-stasjonen hadde Ole sin arbeidsdag (som ofte var veldig lang) i godt og vel 30 år. Han kjente alle og alle kjente ham. Han var en hjelpsom mann med en moderne serviceinnstilliag, som liksom var en naturlig del av hans personlighet. Han var preget av den oppdragelsen han hadde fått, der det ble lagt vekt på imøtekommenhet, høflighet og visse uskrevne regler for hvordan man bør opptre. Dette falt godt sammen med hans lynne og fikk ham til å fremstå som en harmonisk person. Ole trudde på tesen om at arbeidet adler mannen, og han fant stor tilfredsstillelse i å sette sine barn og senere barnebarn i arbeid på butikken og på Esso. Han ble pensjonert i 1988, og tilbrakte de siste årene på Furuly Sykehjem, før han døde i 2001.

Ole + Ellen Johanne Nilssen. Ellen ble født 19 Mar 1919; ble døpt 17 Aug 1919 , Øksnes, Nordland, Norway; døde 2 Sep 2016, Furely Alders- og Sykehjem, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 14 Sep 2016, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Johan giftet seg med Paula Elisabeth Kjelsberg 3 Des 1905, Annieville, British Columbia, Canada. Paula (datter av Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsen) ble født 24 Jan 1880 , Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 29 Feb 1880 , Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway; døde 13 Feb 1968, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 19 Feb 1968, Alta Kirke, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paula Elisabeth Kjelsberg - f. 24.01.1880 – d. 13.02.1968 Paula Elisabeth vokste opp i Eiby sammen med familien. Faren var mye borte på arbeid, så barna måtte arbeide hjemme når de hadde fri fra skolen. Paula fikk gå på Amtskolen som den gang var i Vadsø. Etterpå arbeidet hun på et bakeri i Hammerfest. Da hun ble eldre arbeidet hun som sydame, så hun hadde nok gått i lære. Hun kom til Nielsengården som sydame, og slik møtte hun Johan Ludvig som ble hennes mann. Imidlertid var det ikke så enkelt når man kom fra forskjellige kår. Vi vet ikke akkurat hvorfor, men Johan Ludvig dro i 1900 til Alaska for å grave gull. Paula, hans forlovede, ble igjen i Alta, men dro fem år senere til Vancouver dit hennes to brødre Ole og Hans var utvandret tidligere. Paula og Johan Ludvig giftet seg i Canada og fikk sine to første barn der. Diedrik August i 1907 og Albert to år senere. Da Johans mor døde, ble de bedt om å komme tilbake til Alta og drive familiebedriften videre. Dette var nok ingen lett avgjørelse å ta, men ansvaret for familien veide tungt. Det er blitt fortalt at Paula, da de gikk fra båten opp til Nielsengården, skal ha sagt at dette var den tyngste dagen i hennes liv. Men det skulle vel komme tyngre dager senere. De kom tilbake, og fikk etterhvert sju barn til. Det ble mye ansvar og arbeid på Paula selvom de hadde mye hjelp til praktisk arbeid. Albert var tilbakestående (eller åndsvak som man sa den gangen) og det er blitt fortalt at det kom etter feberkramper som barn. Martha hadde medfødt hoftefeil, og hadde mange operasjoner, men de var ikke særlig vellykkede. I tillegg fikk Paula tvillinger, så hennes store barn måtte tidlig ta ansvar for de søsknene som var yngre. I et brev som Paula skrev til sin bror Ole i Canada i 1920 forteller hun om en tur de tok sørover. De reiste for å følge Albert til en spesialskole i Levanger. Han fant seg godt tilrette der, men vi vet ikke hvor mange år han gikk der. På samme turen besøkte de mange av slektningene der sør. For å komme seg avgårde på en tur som tok en måned, hadde de plassert Magda i Hammerfest hos Magda Trasti. Der var også Diedrik som gikk på Middelskolen. Martha var i Tromsø hos Ivara. Hun skulle inn på sykehus og bytte gips for fjerde gang. Elisabeth og Ole, som var baby, var hjemme i Alta. Etter denne turen fikk de tvillingene i 1921 og Helmer i 1924. Paula ordnet ofte opp for sine søsken og sin mor. De var alltid velkomne i hennes hjem i Hvitgården i Bossekop. Paula og hennes søsken hadde et nært forhold, det var alltid stas når noen av slektningene kom på besøk og der var alltid sengeplass og god mat. Hun var også veldig god til å sette folk i arbeid, alle måtte ta i et tak når de var der. Andre verdenskrig kom og livet ble vanskelig for folk i Norge. Tyskerne inntok Nielsengården, og rekvirerte endel av rommene til sitt bruk. Familien måtte innrette seg etter tyskerne som best de kunne. De hadde både butikk og bensinutsalg, og mennene i huset ble arrestert av forskjellige grunner. Da ryktene om tvangsevakuering kom i 1944, dro mange til familien i Eiby fordi de følte seg tryggere der. Imidlertid vet vi jo at de alle ble sendt sørover med båt høsten 1944. Kan hende hadde både Paula og de andre en enda tyngre dag da skipet dro ut Altafjorden mens alle husene sto i brann. En stor del av familien ble evakuert til Stange hvor Marie bodde, og der hadde de det etter forholdene bra. Familien kom nordover igjen og tok fatt på gjenreisinga. Hus, kai og butikk måtte bygges opp igjen. Tyskerne hadde vært grundige, bare kirka sto igjen i Bossekop. Det ble brakkeliv de første årene, og sikkert nok tyngre å være husmor. Helmer og Martha, som var ugifte, bodde sammen med Paula og Johan. Der bodde også "Besta" og Julie fra Eiby. Etterhvert ble Hvitgården bygget opp igjen, og livet ble mere normalt. I 1953 døde Johan 76 år gammel. Paula levde i 15 år som enke. Martha bodde sammen med henne hele tida. Håndarbeid var en av Paulas store interesser, og hun lagde mange vakre ting. På sine gamle dager hadde hun alltid liggende to sett med babysokker og votter, ett rosa og ett lyseblått. Da var hun klar når noen fikk barn. Paula var ei myndig dame. Hun var samfunnsengasjert og hadde ofte en hjelpende hånd til de som ikke hadde det så bra i bygda. Hun var aktivt med i foreningslivet i Alta. Det var både Helselaget, Kirkeforeninga og Misjonsforeninga hun støttet. Hun var også flittig kirkegjenger. Barna ble voksne og stiftet egne familier. De fleste av dem ble boende i Alta, og hun hadde etterhvert glede av en stor flokk med barnebarn.
• Magasin / Avisoppslag: 25 Jan 1955
• Minneord / Nekrolog: 23 Feb 1968

Diedrik giftet seg med Magda Charlotte Dyblie 25 Aug 1870, Alta, Finnmark, Norway. Magda ble født 9 Mai 1846 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 1 Feb 1910, Bosekop, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 9 Feb 1910, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000821 Yrke: Handelsbetjent Bosted: Senjens Nikkelværk
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001126 Yrke: Gaardbruger, veiarbeider Antatt oppholdssted: Honningsvaag
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002494 Yrke: Gaardbruker

Ole giftet seg med Elisabeth Paulsen 2 Des 1874, Senja, Troms, Norge. Elisabeth (datter av Paul Toresen Erlien og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien) ble født 8 Nov 1855 , Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 31 Mar 1856 , Alta, Finnmark, Norway; døde 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet , Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Tangen, Folldal, Innlandet, Norway; Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812. Barn nr. 8: Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt.
• Beskrivelse av familie: Nedskrevet 2012 av Helga Elisabeth Kjelsberg (Servan) Jeg kjente bare Elisabeth. Jeg var hennes barnebarn nr. 25, tror jeg. Hun var 70 da jeg ble født. Mamma var svært syk da hun fikk meg, og jeg så visst pjuskete ut. Det sies at da Besta så meg, utbrøt hun: ”Tenk å lide så mye for noe så lite!” Men hun bar meg til dåpen og gav meg sitt navn. Som navn nr. to. Mitt ”søndagsnavn”. Det har jeg alltid vært glad i. For jeg var glad i ”Besta”. Ville gjerne tro hun var en del av meg. Håpet det. For hun var det snilleste jeg visste. Jeg husker bare Besta som gammel. En tynn liten hvithåret kone. Når hun kom på besøk, hadde hun alltid med noe godt. Om sommeren var det gjerne neper. Hvite saftige. Som vi kunne skrape med skje og spise slik. Andre ganger var det blod- eller leverpølse. Vi stekte dem på panna, og de smakte deilig. Noen ganger sov hun hos oss. Da var jeg glad og stolt. Men oftest bodde hun i Nielsen-gården. Tvillingene sa det var de som eide henne. De forklarte at hun var deres mormor. Det var noe annet og viktigere enn en farmor. Jeg følte det var feil. Men visste ikke noe å si. Få ting har gjort meg mer ulykkelig. Jeg ville at Besta skulle være min. Jeg var et vanskelig barn. Det sa alle. Unntatt Besta. Når de andre skjente på meg, sa hun: ”La nå det stakkars barnet være i fred.” Ikke rart jeg var glad i henne. Noen ganger var jeg med pappa til Valseth om vinteren. Når han hadde skoleuke i Eiby. Da satt Besta på det store kjøkkenet og spant på rokken. Hvite, luftige ruller av ull ble til fin, tynn tråd under hendene hennes. Det var et mirakel. Jeg fikk lov å prøve. Men det ble bare tull. Så fikk jeg tukle med karding istedet. Det var da noe. Jeg sov på loftet sammen med de andre. Det var rart å se Besta uten de svarte klærne. Om natten hadde hun på seg en lyserød strikketrøye, og håret lå i en tynn flette over den ene skulderen. Det var nesten som hun forsvant. Og ble borte mellom sauefellene. Om sommeren ville Besta være ute. Da ruslet hun rundt på gården. Knerta litt ved. Lukte i åker. Rota i jorda. Den var hennes fra barn av. Og hun følte med alt som levde. Om det var planter eller dyr. Men særlig de små. Besta satt gjerne med den minste på fanget. Da lærte hun oss en regle som jeg husker den dag idag. Hun holdt med hendene sine om de små leggene. ”Gå i skogen. Gå i skogen.” – De små føttene gikk. Sakte. Tungt. ”Hugge ved. Hugge ved.” – Den ene foten ”hugget” den andre. ”Fryse på fotan. Fryse på fotan”. – Føttene klappet mot hverandre . ”Springe hjem. Springe hjem”. – Føttene løp. Fort. Fort. Og barnet lo. Besta var en stillferdig og arbeidsom kone. Men hun kunne tenke og drømme også. Hun var glad i å lese. Særlig romaner.Og hun gikk helt opp i personenes skjebner. Mamma syntes hun var søt når hun ynket for dem og sa: ”De stakkars menneskene! Hva de må gå igjennom.” I bøkene fant hun også vakre og sjeldne navn til døtrene. Den yngste fikk hete Julie Franciska. Men livet hennes ble vel ikke helt som hun ville drømt for henne. Besta besøkte oss i det nye huset på Elvebakken. Da lå vi to på loftet. Besta i min seng. Og jeg i Kirstens. Hun ble flyttet et hakk ned for anledningen. Jeg var stolt og glad. Men det var litt skummelt også. For jeg hadde hørt de voksne si at så gammel som Besta var nå, kunne man vente å finne henne død i sengen en morgen. Jeg ville ikke at Besta skulle dø. Men enda mindre ville jeg at døden skulle komme til oss der på loftet. Jeg lå og hørte etter pusten til Besta hele natten. Tror jeg. Men neste morgen ville Besta ut å gå. Vi vandret sammen på den store vegen som gikk gjennom hele Elvebakken. Fra Altagård til Altabrua. Konene kom i vinduene, og mange åpnet dem og ropte: ”Neimen, er det ikke Lisa som er ute og går!” Jeg hadde ikke hørt det navnet på henne før. Hun ble liksom litt annerledes for meg. Og jeg tenkte stolt at alle kjenner visst bestemoren min. Besta spurte om jeg ville ha sjokolade. Likte jeg Firkløver? Hun gav meg 25 øre. Jeg var overveldet. Noe sånt hadde jeg aldri drømt om. Selv en 10 øres var voldsomt. Vi gikk inn i butikken til Posti. Jeg la mynten på disken og sa hva jeg skulle ha. Men Besta snakket hyggelig med damen som om det ikke var noe spesielt. Siden har jeg oppfattet at hun var visst i slekt med eierne. Det var vel derfor vi gikk akkurat dit. Men jeg var bare opptatt av sjokoladen. Den høsten reiste vi fra Alta. Og jeg så ikke Besta igjen før jeg traff henne på Stange etter evakueringa. Da var hun ikke helt min Besta lenger. Kanskje fordi hun ikke kjente meg. Jeg var jo blitt voksen. Og hun var bare opptatt av det fryktelige som hadde hendt. At de var blitt jaget hjemmefra. Tyskerne hadde ødelagt alt. Hun var rystet i sin sjel. Og hun var skikkelig sint på tyskerne. Besta som bare var snill og unnskyldte andre. Dette var det ingen unnskyldning for. Men en ting opptok henne mer enn noe annet. Hun gjentok det som et mantra: ”Jeg må opp til Alta igjen og ligge ved siden av Ole”.
• Beskrivelse av familie: Om Elisabeth - Ågot Wæraas` minner, ført i pennen av Ågots datter Turid Bestemor bodde på Valset sammen med bestefar. Der ble hun boende hos sin sønn Kristian og hans kone Magna. Da Magna ble enke og senere giftet seg med Ole Haldorsen, begynte bestemor å komme ned til Nielsen-gården hver vinter. Mamma mener at bestemora ofte gikk fra Eiby og ned. Men etter at Peder Berg og Daniel Heitmann startet busselskap, ble det bussturer på bestemora. Da var tante Julie blitt lungesyk, og fulgte ofte med på lasset. De to hadde eget rom. Det kalte de for innerloftet. Der var det fyringsovn, og bestemor hadde som oppgave å fylle alle vedkurvene. Hennes yndlings-geskjeft var å hugge ved og bære inn i storhuset. En stor sekk på ryggen og med sopelimen som støtte, sitter som et godt minne av bestemora på netthinna. Bestemor hadde ingen andre plikter i huset, men hun fungerte som en liten barnepasser. Vi ble aktivisert med å flette det lange håret hennes. Det var en sysselsetting for oss. Hver kveld før sengetid måtte bestemor få et slag whist med pappa Johan. Det hendte også at hun strikka noe til oss unge. Så kom evakueringa. Da kom et hospitalskip (hurtigrute?) til Bossekop. Det var ment for oss evakuerte, men slik ble det ikke. Tyskerne tok det til sine egne soldater, mens vi ble stua inn i et krigsskip fullt med ammunisjon. De gamle fikk imidlertid tilbud om å følge tyskerne i deres skip. Så bestemor skulle få være med der. Da sa mamma Paula: «Nei, mamma skal følge oss andre. Går det galt med vårt skip, skal vi ’gå ned’, alle sammen». Og slik ble det. I Tromsø ble vi innkvartert hos tante Ivara, ca. 40 stykker. Vi lå over alt. Fra Tromsø ble vi videresendt med hurtigruta ’Lofoten’ til Trondheim. Bestemor, Martha, mamma Paula, Ingrid, Einar, Arne og tante Julie delte en lugar med fire køyer. Ågot, Helmer og Magda lå på dekk oppå redningsvester, fra Tromsø til Trondheim. I Trondheim tok onkel Einar Dyblie imot dem. Bestemor og tante Julie fikk bo hos ham. Vi andre ble innkvartert hos en familie Svendsen, som overlot hele huset til oss. Selv tok de inn hos noen naboer. Til Røros tok vi tog. Der ble det på nytt overnatting. Og da var det svært kaldt. Til Røros kom Olaug med to drosjer og hentet oss. Bestemor ble boende hos tante Marie på Osvold. Der fikk hun være gjest. Da var hun fylt 89 år. Vi andre ble innkvartert på Rekstad gård. Det hendte at bestemor kom på besøk. Husker spesielt besøket da Inger-Lise var kommet til verden i april 1945. 90-årsdagen feira hun på Osvold. Da krigen var slutt, insisterte hun på å få komme nordover. Hun ville dø i Alta. Og det ønsket fikk hun oppfylt. Før sin død i november 1946 bodde hun i ei brakke sammen med Paula og hennes familie. Ågot ble igjen sydpå til 1949. Dette er hva mamma Ågot kunne fortelle om sine minner fra bestemor Elisabeth.
• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1865, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000772
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000822
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001127 Gaardbrugerkone
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002495 Gaardmandskone

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp

Fødsel:
Kirkeboken oppgir 11.november som fødselsdato, men dette er ifølge familien feil

Navn:
I de skriftlige kilder er hun til dels også omtalt med etternavnet "Paulsdatter"