Laura Bernhardine Abel Louise Moe

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Nicolai Jean Moe (1813-1872) arvet etter sin far gården Wahlhalla på Lund samt lensrettigheter i Topdal og Torridal. Eiet fra 1850-årene også Nedre Kongsgård. Han var juridisk kandidat og en tid ansatt i et av departementene. Han ble i 1853 gift med Louise Wilhelmine Hegermann (1822-1913), datter av statsråd Diderich Hegermann. Som et kuriosum kan nevnes at da de i 1854 skulle flytte til Kongsgård, var veiene der over så dårlige at møblene ble kjørt ut på isen ved Rådhusgatens almenning og utenom Odderøyspissen til bryggen i Kongsgård bukten. Deres barn var: 1) Nicolai Jean Moe, brukseier på Nedre Kongsgård. 2) Diderich Hegermann Moe, disponent for Kongsgård garveri. 3) Wladimir Moe, cand. jur., forfatter. 4) Johan Julius Moe, disponent for Jægersbjerg møller. 5) Louise Bernhardine Moe, og endelig 6) Juliane Margrethe (Margot) Moe, gift med brukseier Cay Hegermann.

Nicolai + Louise Wilhelmine Hegermann. Louise (datter av Eidsvollsmann Diderich Hegermann og Hanne Susanne Christiane Nideros) ble født 5 Mar 1822 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Nov 1822 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 9 Jun 1913, Oddernes, Vest-Agder, Norway; ble begravet 13 Jun 1913, Oddernes kirke, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Nicolai Jean Moe (1813-1872) arvet etter sin far gården Wahlhalla på Lund samt lensrettigheter i Topdal og Torridal. Eiet fra 1850-årene også Nedre Kongsgård. Han var juridisk kandidat og en tid ansatt i et av departementene. Han ble i 1853 gift med Louise Wilhelmine Hegermann (1822-1913), datter av statsråd Diderich Hegermann. Som et kuriosum kan nevnes at da de i 1854 skulle flytte til Kongsgård, var veiene der over så dårlige at møblene ble kjørt ut på isen ved Rådhusgatens almenning og utenom Odderøyspissen til bryggen i Kongsgård bukten. Deres barn var: 1) Nicolai Jean Moe, brukseier på Nedre Kongsgård. 2) Diderich Hegermann Moe, disponent for Kongsgård garveri. 3) Wladimir Moe, cand. jur., forfatter. 4) Johan Julius Moe, disponent for Jægersbjerg møller. 5) Louise Bernhardine Moe, og endelig 6) Juliane Margrethe (Margot) Moe, gift med brukseier Cay Hegermann.
• Minneord / Nekrolog: 10 Jun 1913

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Georg Just Moe var Niels Moes eneste sønn og overtok ved farens død i 1812 eiendommene og virksomheten. Han var den gang bare litt over 22 år gammel og således i grunnen for ung til å lede store forretninger i vanskelige tider. Det synes som om han heller ikke hadde noen særlig interesse for forretningslivet. Han bodde en tid i Paris samtidig med at han på Øvre Strai lot bygge en flott våning, som utstyrtes på en luksuriøs måte. Tegningen til hovedbygningen der oppe ble levert av hans svoger, major Dietrichson. Dens forbilde var antagelig herregården Korselitse på Falster, som eiedes av en slektning av fruene Dietrichson og Moe. Som bekjent nedbrant bygningen på øvre Strai i 1911. Ved pengereduksjonen og de trange tider etter 1814 skyllet vanskelighetene inn over Georg Moe. Og han måtte skille seg av med en rekke av sine eiendommer. Litt forretningsvirksomhet forsøkte han å holde i gang, men det synes ikke å ha gått ham noe videre heldig. Det var jo også usedvanlig vanskelige tider fra 1814 og utover. Ut i 40-årene ble han ansatt som kasserer ved Norges Bank og sto i denne stilling til sin død i 1851. Hans hustru var Juliane Margrethe Smith (1792 1847) datter aveieren av Frolands verk. De hadde to sønner: Nicolai Jean og Wladimir Quiroga, som jeg nå vil fortelle om for at vi kan ha hele slekten samlet.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004409 Familiestilling: Deres søn Sivilstand: Ugift Yrke: I københv.

Georg + Juliane Margrethe Smith. Juliane ble døpt 16 Jun 1792 , Froland, Aust-Agder, Norway; døde 1847. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Leksikon: Diderich Hegermann (født 6. desember 1763 i Altona i Slesvig-Holsten, død 7. februar 1835) var en norsk offiser, godseier og statsråd. Han var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Bakgrunn og yrkesliv Hegermann var født i Altona som sønn av Cay Ditlev Hegermann og Anna Esther Stuhlmann. Da han var et halvt år gammel flyttet foreldrene til Frederikshald (Halden), hvor han vokste opp. Han skrev krigsskolens historie i 1796, og var delvis ansvarlig for reorganiseringen av denne rundt århundreskiftet. Hegermann representerte Oplandske Infanterie Regement ved riksforsamlingen på Eidsvoll. Han sluttet seg der til selvstendighetspartiet og ble også medlem av konstitusjonskomitéen. Grunnsetningen om alminnelig verneplikt skal ha blitt innført på initiativ fra Hegermann. Allerede den 18. april spilte Hegermann en viktig rolle som forsamlingens president med bruk av sin dobbeltstemme. Christian Magnus Falsen hadde fremmet flere forslag, og det siste var at forsamlingen skulle heves etter vedtakelse av konstitusjon og valg av konge. Det sto 55 mot 55 stemmer. Dette var i realiteten en prøve på det senere valget av Christian Frederik som konge. Med Hegermanns dobbeltstemme til slutt fikk Falsen flertall, og styrkeforholdet ble klart til fordel for selvstendighetslinjen. Hegermann tjenestegjorde som oberst under svenskenes angrep på Norge i 1814. Han ledet forsvaret ved Langnes skanse, en av de få vellykkede norske militære operasjonene under felttoget, og sikret derved at den norske hæren kunne ta seg relativt intakt over Glomma. Hegermann har derfor en god del av æren for at kong Christian Frederik unngikk betingelsesløs kapitulasjon ved Mossekonvensjonen. I 1814 bodde Hegermann som skolesjef i den gamle Krigsskolen, i krysset Tollbugata og Dronningens gate. I 1841 fikk tidligere elever og kolleger reist en granittobelisk i forhagen til skolen til minne om sin tidligere sjef. Hegermann ble utnevnt i 1815 til statsråd for hær og flåte, et embete han flere ganger forsøkte å bli løst fra. Først i 1817 ble han innvilget avskjed i nåde. Boen Gård I 1815 giftet Hegermann seg med Hanna Susanne Christiane Isachsen, enke etter handelsmannen Daniel Isaachsen som bygde lystgården Boen Gård i Tveit.[5] Han kjøpte ut arvingene etter Isaachsen og stedet var i familien Hegermanns eie frem til 1939. Hegermann var innehaver av Dannebrogordenen og ble i 1817 tildelt storkorset av Sverdordenen. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Diderich_Hegermann

Notater:

Fødsel:
Altona var dansk på denne tiden og ble grunnlagt som en fiskerlandsby i 1535. I 1640 ble den lagt under den danske krone. I 1664 hadde den vokst til å få byrettigheter av Frederik III. Den utviklet seg til å bli en av de viktigste havnebyer for kongedømmet Danmark.
Under den Store nordiske krigen, i 1713, ble byen brent ned av svenskene under ledelse av Magnus Stenbock, dette til tross for at bybeboerne var villige til å betale brannskatt og kontribusjon uten militær begrunnelse. Handlingen ble av den grunn bedømt som en krigsforbrytelse etter datidens sedvane. Stenbock ga etter for den pommerske generalguvernøren Mauritz Velligkö som forlangte ødeleggelse som hevn for at danskene skulle ha brent ned byen Stade.
Det var en rekke kriger i dette området mellom Kongeriket Preussen, slike som Første slesvigske krig (1848-1851) og Andre slesvigske krig i 1864, da byen gikk tapt for Danmark og Danmark måtte etablere en ny havneby, Esbjerg anlagt som erstatning i det sørlige Jylland.
Preussen overtok hele Schleswig-Holstein etter Den østerriksk-preussiske krig to år senere, i 1866 og byen ble en integrert del av kongeriket Preussen som Provinsen Schleswig-Holstein.
I 1937 ble byen som følge av Loven om Stor-Hamburg slått sammen med Hamburg.

Diderich + Hanne Susanne Christiane Nideros. Hanne ble født 30 Jun 1779 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 5 Nov 1858, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 10 Nov 1858, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Niels Moe var en mann full av initiativ og virkelyst, og hans store forretninger spente over vidt forskjellige felter. Hovedforretningen rederi, skipsbygging og havariforretning samt trelasthandel vil jeg fortelle om når vi i disse artikler kommer til hans verfte. Han drev også fra 1784 en reberbane han hadde anlagt på Øvre Strai, og fra 1793 var han også interessert i teglverket på Eg. Dessuten drev han alminnelig handelsvirksomhet såvel engros- som krambodhandel. Han var også en stor eiendomsbesitter. I byen eiet han sin store våning Vestre Strandgate nr. 24 med store uthus av enhver art og have. Dessuten eiet han nabohuset Gyldenløves gate nr. 1, og videre det som nå er Markensgaten 23-27. Han var således eier av hele kvartalet unntagen Håndgjerningsskolen og Markensgaten nr. 29. Han hadde også flere leiegårder rundt om i byen, bl. a. den eiendom som nå i en del år har vært gamlehjem. Skips- og trelastverfter med brygger hadde han flere steder, således fru Arctanders brygge ned for nr. 22, kran- og bordbryggen mellom Gyldenløves gate og Skippergaten, Hampebryggen med tømmerverft og skipsbyggingsverft i den øverste del av Vestersiden. Ved Østerhavnen eiet han den gamle tollbod og ved elven den såkalte Natvigs brygge. I Torridal eiet han Øvre Strai med jordbruk, skog, tre sager og reberbane. Videre hadde han Vennesla og Strai tømmerlenser i Otra og Flaksvatnbommen i Topdalselven. I Topdal eiet han dessuten gården Kjevig. Og på Lund hadde han Wahlhalla og Myren. Han var således, da han sto på toppen, en meget stor eiendomsbesitter. Det var nok ikke lett for ham i 1770-årene å overta etter faren, med stor gjeld på eiendommene. Det sees at han i 1779 måtte oppta et større lån med ytterligere pantsettelse av det han eiet. Men så syntes det å gå raskt fremover. Han drev i 1780-årene stor skipsbygging og hadde visselig en del meget gode år. Han hadde i året 1800 16 skip i sjøen og i 1805 19. Han var meget dristig i sine forretninger og dertil meget foretagsom. Det kan f. eks. nevnes at når hans fartøyer skulle ut til fremmede kyster, hadde de gjerne med noen hundre par sko, sydd av Kristiansands skomakere, for salg der ute. Moe selv tjente visstnok ikke noe på denne handel, men for byens håndverkere var det visstnok velkomne leveranser. Moe var en meget original, og man kan vel også si stridbar mann når han kom i motsetningsforhold til noen. Originaliteten artet seg tildels ved en trang til å avertere alt mulig i avisene. Men han var en størrelse som der måtte regnes med. På en måte kan man si at han brillierte i Kristiansand på samme måte som hans samtidige Bernt Anker i Oslo. Hans avertissementer var ofte eiendommelige. Han var således ikke redd for å offentliggjøre sine tap. Han synes i det hele å ha vært en reell og grei kar, som gikk på med nytt mot, selv om uhellene rammet ham. Det var ikke til å unngå i hans store og vidtomspennende forretninger og i de urolige tider at han nå og da led store tap. Helst på sjøen ved oppbringelser fra britisk side. Dette skal der bli gjort nøyere rede for når vi i disse artikler kommer til hans skipsverft oppe ved Hampa. Motgangen knekket ham dog ikke. Han prøvet nye utveier, ga aldri opp. I 1805 skrev Christen Pram følgende om hans forretningsvirksomhet og karakter: «Niels Moe, prøyssisk konsul, eier av godset Strai med skoger, sager, jordbruk, skipsverft, reberbaner og 19 skip. Hans pakkhus er rikelig forsynt med korn og allehånde handelsvarer. Driver også detaljhandel. Ved altfor stor åpenhjertighet og fritalenhet er han stedse innviklet i prosesser. Han har, tross megen jovialitet, mange fiender og synes ofte uheldig i sine foretagender, men vurderes dog til en eller flere tønner gull.» Ved krigens utbrudd i 1807 led Moe sine største tap, idet en hel rekke av hans skip ble beslaglagt i engelske havner eller tatt som priser i Nordsjøen. Hans forbitrelse over engelskmennene ble da så stor at han med energi kastet seg inn i kaperutrustningen. Denne brakte ham både sorger og gleder, men fasitten til slutt ble vel helst minus. Niels Moe døde 24. januar 1812. Han var viserådmann fra 1779 og var prøyssisk konsul. I 1778 ble han gift med Mabella Tipping Arctander, datter av den tidligere omtalte kaptein og forretningsmann Just Arctander. Hun var født 1755 og døde 1810. Moe førte et stort, selskapelig hus. Han hadde råd til å holde stort tjenerskap og leve selskapelig. Han hadde i 1801 tysk sekretær, skriverdreng, gartner, gårdsgutt, husjomfru, husholderske og 5 tjenestepiker. Og foruten disse 11 var der i hans hus to fattige latinskolegutter, som han holdt med kost og losji. Foruten store selskaper sees der i tiden omkring år 1800 å ha vært holdt musikkaftener i hans hjem. Og et par ganger endog offentlige konserter.

  ---

  Niels Moes Skipsverft og Tømmerverftt På et kart av 1783 er dette avlagt på den øverste del av Vestersiden henimot Hampa. Det ble her til sine tider bygd ganske livlig. Moe var sterkt interessert i skipsrederi og skipsbygging. Han søkte på enhver måte å hamle opp med sin samtidige Daniel Isaachsen. Niels Moe bygde så meget at han ikke hadde plass nok på eget verft, men også måtte ha beddinger annetsteds, som f. eks. på Tangen. Niels Moe kan ha bygd flere skuter enn de jeg vet om. De som nevnes nedenfor er bare de jeg har notert under mine undersøkelser. Det var i Niels Moes tid flere perioder av gode tider, men med mellomliggende år av stillstand. Først kom den gode tid for skipsfart og skipsbygging under den nordamerikanske frihetskrig 1776-83. I denne periode bygde Moe en rekke fartøyer som han tildels forsynte med besynderlige navn: - 1778 bygde han briggen «Mabellas Haab». Denne, som var oppkalt etter hans frue, Mabella Tipping Arctander, ble 1783 solgt til Sandefjord. - 1779 bygde han briggen «Mabellas Trøst» og galeasen «Den Flittige». Og i 1780 nevnes hans skip «Rebberbanen». - 1781 var et stort byggeår for Niels Moe. I januar løp hans skip «Indfødsretten» av stabelen. Og i juni ble skipet «Fader og Moder» satt på vannet på hans eget verft. Og dette var da allerede i sving med oppspanting av et nytt skrog «General Admiral Adeler», som løp av stabelen 14. desember, samme dag som hans skip «Admiral Tordenskjold» gled av beddingen på Tangen. - 1782 løp under musikk og kanoners løsen et nytt skip av stabelen for Niels Moe. Det ble kalt «Admiral Niels Juel». - 1783 bygde han atter to fartøyer, ett på Tangen og ett på eget verft. Det på Tangen bygdes av skipsbyggmester Jacob Natvig. Det løp på vannet 10. april og ble av hans høyverdighet biskopen gitt navnet «Den forønskede Fred». To dager etter gikk det annet skip av stabelen på hans eget verft og ble kalt «Coureren». 1783-93 var det en meget merkbar stans i næringslivet. Denne stans virket trykkende, og de fleste holdt opp å bygge nye fartøyer i denne tid. Men Niels Moes verft lå aldri helt stille. I juni 1785 løp hans fregattskip «Fru Margaretha» av stabelen på hans eget verft under kanoner og musikk til befolkningens store fornøyelse. Skipet som var oppkalt etter Moes svigermor, fru Arctander, nevnes 1790 som ostindiafarer. Til sine mange skip trengte Niels Moe en masse tauverk. Og da han ikke ville benytte sin konkurrent Daniel Isaachsens reperbane, anla han selv i 1784 en slik på sin eiendom Øvre Strai. I 1784 mistet han et par av sine fartøyer, det ene i Hamburg og det andre i Amsterdam, formodentlig ved beslagleggelse. På verftet hans ble det i disse årene visstnok ikke drevet noen nybygging, bare reparasjoner. Hans skip «Venskabet» ble for eksempel i 1785 reparert og forlenget. I 1792 bygde han igjen et nytt fartøy «Den lystige». 1793-1800 var en ny god tid under den sjøkrig som fulgte den franske revolusjon. Niels Moe var i sving på alle farvann. Men det synes som om uhellene begynte å ramme ham. 1793 ble hans skip «Rosen» tatt av engelske kapere. Det følgende år ble «Ora & Labora» oppbragt til England og i 1796 ble «Grev Bernstorff» tatt i Tripolis. I 1797 rømte mannskapet på hans skip «La Beatha» i New York. Det var bare vagabonder å få hyret igjen til svære lønninger. Sist i desember strandet skipet etter en meget hurtig overreise på Vlie-Land. Både skip og ladning taptes. Samme år led han også store tap ved fallitter i København. Disse tap bekjentgjør han i avisen og legger til at han rolig finner seg i skjebnen da hans gjeld dog ikke er halvdelen av hva han har å fordre. Niels Moe var i det hele tatt ikke den som mistet motet. 1798 gikk hans nye fregatt «Ceres» på vannet. Det var skip nr. 30 som han hadde latt bygge. «Ceres» taptes ved forlis år 1800 ved Batavia. Foruten med egne reparasjoner var Niels Moes verft også beskjeftiget med arbeider for andre. Han var en tid kommissær i Kristiansand for den russiske marine og hadde de forefallende reparasjoner. Han ble ytterlig fornærmet da russerne gikk fra ham i 1798 og reparerte to skip hos Daniel Isaachsen. 1800-1808 var det atter dårligere tider. Og for Niels Moe fortsatte uhellene å rulle inn. Han ble sterkt rammet av oppbringelser og beslagleggelser fra engelsk side. Omkring år 1800 var Moe en av byens aller største skipsredere. Han eiet på en gang 21 fartøyer. En del av dem gikk på langfart like til Ostindia og Vestindia og ellers rundt om i verden. Men han synes ikke å ha hatt samme hell med seg lenger som han han hadde i 1780-årene. 1800 mistet han ved forlis sin bare to år gamle fregatt «Ceres». En orkan kastet skipet opp på klippene ved Batavia. Han averterte dette og tilføyet: «Denne ugunstige gudinne er ei mere. Hun var altfor kostbar, god og dydig til så kort et livs nydelse. Mange har årsak å begrede hennes død. Jeg ønsker ikke å høre tale om henne, og i den anledning fraber jeg mig all kondolanse.» Ved en annen anledning samme år uttalte han med hensyn til «Ceres»s forlis: «Skitt, hvad er en halv tønne gull eller muld mer eller mindre, men mange slike dødsfall vilde frembringe fortvilelse og død.» 1805 nevnes et av hans skip med det besynderlige navn «Tornebusken». Og i 1806 bygde han på eget verft skipet «Niels og Belle», som han selv betegnet som «ubetinget det vakreste og beste skip i Norge». I 1806 og 1807 hadde Moe et par uheldige år med forlis, ugunstig vind, bedervede varer og engelske kaperier. Et par av skipperne bragte ham også store tap ved uheldig opptreden. Skipene «Niels og Belle» og «Tornebusken», som ble sendt til St. Croix, tapte han meget på. «Godt Nyt» fikk skade i Skottland og ble senere forsinket i Østersjøen. Skipet «Borgeren» kostet ham et stort beløp i København på grunn av dumhet hos føreren. «Mercurius» ble tatt av de engelske, da skipperen var uvitende om fredsbruddet. Briggen «Fornøyelsen» ble innbragt til Dover, og det samme skjedde med «Harmonien». «Tornebusken» ble tatt som prise, og selv om den senere ble frigitt forvoldte denne affære et betydelige tap. Han ventet i august 1807 9-10 fartøyer hjem, men bare et par av dem slapp frem. I oktober måtte han kunngjøre at 105,000 riksdaler var oppslukt av «sjøulvene». Blant de fartøyer han mistet dette år var også «Niels og Beile», som han hadde vært så stolt av. Det ble på hjemtur fra St. Croix tatt av et engelsk orlogsskip like utenfor Lindesnes og ført til Yarmouth. «Ved denne anledning mistet landet og jeg selv to tønner gull,» sa Niels Moe. I gamle beretninger finnes ofte brukt uttrykket «en tønne gull». Man har antatt at det i tiden omkring år 1800 skulle svare til 100,000 riksdaler. I Moes beretning om dette uheldige år 1807 nevnes også tap på «L'aimable Louise», «Min Ven» og briggen «Pax». I raseri over britene gikk Niels Moe i gang med å ruste ut kapere. Han hadde en på 3 kanoner som førte det botferdige navn «Martha Magdalena» og en annen, «Norske Gut» på 10 kanoner. Denne var den best utrustede av byens kapere og var spesielt bygd for kaperfart i 1808. Moe var også sammen med andre av byens folk deltager i andre kaperrustninger. Av hans øvrige kapere har jeg i 1810 sett nevnt skonnerten «Restorator» på 10 kanoner og kutteren «Walle», likeledes med 10 kanoner. Moe satte meget inn på å straffe engelskmennene og få igjen noe for sine store tap. Men stort sett var han visstnok ikke heldig. Hans stolte kaper «Norske Gut» ble således i 1808 tatt av den engelske fregatt «The Tartar» og ført som prise til England. Det er rart å lese om kaperutrustningen i vår by i disse år. Man kan i byens avis finne avertissementer om kanoner, caronader og svingbasser til salgs, som om disse våpen skulle være alminnelige handelsvarer. Tenk om man nå i våre dager kunne finne avertert: Et par brukte, men gode mitraljøser og en bombekaster til salgs hos N. N. Om den forserte kaperbygging i Kristiansand skrev Leopold von Buch i 1807: «Man hører bestandig hammernes slag. Her ligger et påbegynt skrog til en kaper eller kutter. Der ligger en annen på siden for å kalfatres, innsvøpt i tett lag av røk fra de kokende bekgryter. Andre er ferdige og venter kun på å løpe ut. Siden man ikke kan drive den fredelige handel og sjøfart, har man helt ofret seg for kaperutrustningen.» Det ser ut til at Niels Moe i disse årene foruten kapere også vedlikeholdt annen skipsbygging på sitt verft. I 1809 bygdes briggen «Bonaparte», i 1810 skipet «Mabella» og i 1811 skonnerten «Originalen». Og det sees at han også har kjøpt et prisedømt fartøy «Resolution». Ved Niels Moes død 1812 overtok sønnen Georg Just Moe eiendommene og bedriften. Men som jeg før har fortalt var han da bare vel 22 år gammel. Han hadde vært meget i utlandet og var derfor ikke inne i de mange forskjellige bransjer av farens forretninger. Dertil kom at pengekrisen med en rekke meget vanskelige år rullet inn over landet og la en død hånd over alt næringsliv. Georg Moe forsøkte å holde det gående tross vanskelighetene. Det sees at han i 1815 hadde 9 fartøyer som var arvet etter faren. Og i 1820 lot han bygge et stort skip, «Nicolay Jean». Tidene var imidlertid så dårlige at fartøyet ble liggende i opplag i to år og deretter ble solgt til Lillesand. Det kom således ikke i fart for Georg Moes regning. Et par år etter hadde han ingen skip igjen og solgte da verftene til Samuel Ott.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004407 Familiestilling: Huusbonden Sivilstand: Begge i første egteskab Yrke: Prensisk consul. raadmand og dansk borger og kiøbmand

Niels giftet seg med Mabella Tipping Arctander 7 Apr 1778, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Mabella ble født 30 Nov 1755 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 8 Des 1755 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 10 Des 1810, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 15 Des 1810, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: I 1778 ægtede Moe Mabella Tipping Arctander (født 30te November 1755, død 10de Desember 1810). Hun var en Datter af Infanterikaptein og Handelsmand i Kristianssand Just Arctander (født 1709) og Margretha Smyth (født 1726). Hun var en Datter af Irlænderen Edward Smyth, der eiede Gården Boen, og blev 28de Jan. 1749 viet i Kristianssand til Just Arctander, som dengang var Løitnant, men Året efter udnævntes til Kaptein og Chef for vesterlehnske Kompagni. Han var en Søn af Kjøbmand Nils Arctander i Viborg. Efter Kapt. Arctanders Død i 1775 fortsatte hans Enke Handelsforretningerne og boede afvekslende i Byen og på Boen. Hun skildres som en stolt, myndig og praktisk, men på samme Tid meget godgjørende Dame.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1801: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004408