Eivind Stenersen Blehr

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Folkerettsjurist, godseier og NS-politiker. Foreldre: Overrettssakfører, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927) og Randi Marie Nilsen (1851–1928; se Randi Blehr). Gift 1) 1914 med Signe Aschehoug (1894–1925), datter av forlagsbokhandler Hieronymus Aschehoug (1846–1902) og Anna Hermine Steenbuch; 2) 1926 med Ingrid von Hanno f. Brun (15.5.1898–1976), datter av tannlege Johan Brun (1864–1941) og Helga Marie Natvig (1874–1959), ekteskapet oppløst 1928; 3) 1937 med Mait Oreman (29.10.1910–), datter av Carl Oreman (1878–1932) og Brita Trygg (1874–1954). Eivind Blehr var en av de sentrale ministere i Vidkun Quislings regjering 1942–44. Blehr vokste opp i et nasjonalistisk Venstre-hjem. Han tok examen artium 1899, studerte deretter jus og ble cand.jur. 1903. Fra høsten 1905 var han ansatt som sekretær i det nyopprettede Utenriksdepartementet, og arbeidet der hovedsakelig med folkerettslige spørsmål. Han var sekretær i den norske delegasjonen ved fredskonferansen i Haag 1907, og 1909 var han sekretær i den norske delegasjonen ved voldgiftssaken i København som behandlet reinbeitetvisten med Sverige. Ved Spitsbergen-konferansen i Kristiania 1910 var han folkerettslig sakkyndig. Han ble byråsjef 1913. 1918 tok han avskjed fra utenrikstjenesten for å vie seg til driften av sin landeiendom, Nesøya hovedgård i Asker, og forretningsvirksomhet i Paris. Samtidig tok han flere folkerettslige oppdrag på frilansbasis. Viktigst av disse var vervet som generalinspektør for Folkeforbundet under folkeavstemningen i Saar 1935. Blehrs far hadde vært en av hovedmennene bak innføringen av parlamentarismen i Norge. Sønnen utviklet en tiltakende mistro til det parlamentariske demokratiet. Som så mange andre i tiden rundt og etter den første verdenskrig, var han spesielt bekymret for fremveksten av en revolusjonær arbeiderbevegelse i Norge. Blehr ønsket å integrere arbeiderklassen i det norske samfunnet gjennom sosiale reformer. Men han var motstander av Venstres frihandelsvennlige politikk. Samtidig var han sterkt mot nedbyggingen av det norske forsvaret i mellomkrigstiden. Disse betraktningene førte til at han 1933 meldte seg inn i Quislings Nasjonal Samling. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet året etter. 1941 meldte Blehr seg inn i NS igjen, og fikk omgående viktige posisjoner i det norske kollaborasjonsstyret. Fra september 1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus, og da Quisling dannet sin regjering 1. februar 1942, ble Blehr handels- og forsyningsminister. Etter en omorganisering fikk han tittel av næringsminister fra 1. mai 1943. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann, en stilling han beholdt til frigjøringen. Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupantene. Hans motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det at han som minister “inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at han gikk “med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde personlig et avmålt forhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å arbeide for norske næringsinteresser. Av sosialradikale krefter i og rundt det NS-styrte LO ble han oppfattet som en reaksjonær representant for kapitalistenes interesser. Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i den heftige og langvarige striden om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien. Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden. Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med utkast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert. Blehr var en av de mest utpregede nasjonalistene i NS. Det sentrale i hans ideologiske horisont var et harmonisk nasjonalt fellesskap der eliten skulle styre, autoritært og paternalistisk, til beste for hele folket. I en viss forstand ønsket han å skru tiden tilbake til før 1884, til den autoritære embetsstaten. Men det var ett sentralt element i embetsstatsideologien han forkastet: liberalismen. Han mente at utviklingen hadde gått inn i gale spor etter 1884, og at liberalismen bar en hovedskyld for de gale sporene. Det er vanskelig å tro at Eivind Blehr regnet seg selv som noen nasjonalsosialist. Rasetenkning spilte ingen viktig rolle for ham, han var eksempelvis ikke antisemitt. Han viste heller ingen nevneverdig begeistring for førerprinsippet. Men han godtok nasjonalsosialismen som en gitt ramme, og han ble en viktig medspiller i Nasjonal Samlings forsøk på å innføre en nasjonalsosialistisk førerstat i Norge. Under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig ble Blehr 1946 dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter at han hadde sonet dommen, engasjerte han seg – som en av ytterst få sentrale NS-folk – i Forbundet for sosial oppreisning, en interesseorganisasjon for tidligere NS-medlemmer.

Eivind giftet seg med Signe Aschehoug 1914. Signe ble født 15 Apr 1894 , Vang, Rygge, Østfold, Norway; ble døpt 10 Jun 1894 , Rygge, Østfold, Norway; døde 1 Des 1925, Oslo, Norway; ble begravet 5 Des 1925, Garnisonsmenigheten, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Eivind giftet seg med Ingrid Brun 11 Des 1926, Asker kirke, Asker, Akershus, Norway, og ble skilt 1928. Ingrid (datter av Johan Brun og Helga Mathilde Natvig) ble født 15 Mai 1898 , Victoria Terrasse 1, Kristiania, Norway; ble døpt 5 Jun 1898 , Johannes menighet, Kristiania, Norway; døde 4 Jun 1976, Oslo, Norway; ble begravet 7 Okt 1976, Ullern kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Otto Blehr ble født 3 Aug 1927 , Nesøya, Akershus, Norway; døde 2 Mai 2024, Stockholm, Sweden; ble begravet 11 Mai 2024, Kronprinsesse Märthas kirke, Stockholm, Sweden.

Eivind giftet seg med Mait Oreman 1937. Mait ble født 29 Okt 1910; døde 2 Jan 2003, Asker, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Lokalhistoriewiki.no: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Otto_Blehr
• Norsk Biografisk Leksikon: https://nbl.snl.no/Otto_Blehr
• Minneord / Nekrolog: 13 Jul 1927; Statsminister Blehr død. Statsminister Otto Blehr døde idag morges kl. 8 efter en blindtarmbetennelse, som for et par dager siden gikk over til bukhinnebetennelse. Han var ved bevissthet igår, skjønt kreftene avtok hurtig. Døden inntrådte stille og fredelig. Budskapet om Otto Blehrs bortgang vil bli mottatt med dypt vemod og sorg over det hele land. Bare for nogen få måneder siden feiret han sin 80-årsdag frisk og humørfylt som alltid. Og så sent som i april blev han sammen med Gunnar Knudsen hyldet på venstres landsmøte. Det var ved den anledning en oplevelse for alle å se den måte, hvorpå han bar sine 80 år. Hans åndelige vitalitet var som før, og hans charmerende vesen gav hele personligheten det skjær av evig ungdom som er så uimotståelig vakkert. Sjelden har der i norsk politikk levet en mann med en så harmonisk dannelse. Det var ikke bare en urban form han hadde tilegnet sig. Hans personlighet var gjennemsyret av en levende og fin humanitet, og under samspillet med hans alltid våkne Intelligens bar den sin frukt i en fordomsfrihet, som kunde stå for enhver prøve. Derfor gled han heller ikke over i nogen av politikkens mange bakevjer, men holdt sig frisk og levende midt i hovedstrømmen av det parti, som han hadde viet sin ungdom. Det var hans rettferdighetsfølelse som hadde glasert ham der, og den blev ikke sløvet med årene, men reiste sig våken og ung ved hver anledning hvor han merket uretten. Han kunde være smidig som politiker, hans intelligens var skapt for realpolitikken, men han blev aldri taktikker i den forstand, at det skjedde på bekostning av hans livs grunnprinsiper. Han var venstremann av livsanskuelse, ikke for en enkelt saks skyld. Otto Blehrs karriere omspenner de siste 50 år av norsk politikk, hans virksomhet har preget nogen av de mest kritiske og grunnleggende begivenheter i disse år. Men allerede før han i 1876 blev valgt til valgmann i Nordre Bergenhus hadde han mange års politisk virksomhet bak sig. Han fikk sin innvielse til det offentlige liv i Studentersamfundet, hvor han hørte til den nasjonale gruppe. I 1871 blev han Studentersamfundets formann, og samtidig arbeidet han et års tid som stortingsreferent for Dagbladet. Året i forveien hadde han fullendt sin juridiske embedseksamen, og i 1873 blev han edsvoren fullmektig hos sorenskriver, senere statsminister Richter i Nordfjord. I flere år kom han nu fil å opholde sig på Vestlandet, dels som konstituert sorenskriver og fogd, dels som sakfører. Det var i disse bevegede år at han for alvor blev politiker. Han deltok i folkemøtene og var en ivrig taler. I 1879 var han på et hengende hår blitt valgt til stortingsmann, men så kom det ut, at han ved en privat anledning hadde kalt læren om kongedømmet av Guds nåde for «noget vrøvl». Denne ytring kom den gang til å koste ham stortingsmannsverdigheten. Men ved neste valg i 1882 blev han valgt med alle rene venstrestemmer på valgmannstinget for Nordre Bergenhus amt. Blehr var 35 år gammel, da han første gang kom inn på stortinget, og det var store hverv som ventet den unge mann. Han blev straks valgt inn i protokollkomiteen, og det blev ham som kom til å skrive det grunnleggende avsnitt om vetoet i den innstilling som førte til riksretten av 1883. Selv blev han en av de tre riksrettsaktorer. Det arbeid Blehr utførte som aktor i riksretten vilde vært nok til å få hans navn til å leve i norsk politisk historie. Det var ham som skrev utredningen om vetoet. Han kom således til å behandle nettop det spørsmål som var det grunnleggende og som kom til å få avgjørende betydning for norsk parlamentarisme. Hans deduksjonsinnleeg var glimrende og regnes for et av de ypperste politiske dokumenter i norsk historie. Det var ikke bare formens klare logikk som preget dette arbeid, men også den grundige inntrengen i de demokratiske ideer og synsmåter som ligger til grunn for vår forfatning. Blehr bygget på læren om folkesuveréniteten, og gjennem sitt arbeid lykkedes det ham å få satt denne lære i høisetet igjen i norsk forfatningsliv. Det er klart, at Blehr gjennem sin innsats under riksretten måtte få en sterk posisjon på stortinget. Han blev ikke med i Sverdrups første ministerium, men øvet stor innflytelse innenfor stortingets venstre og vant stor tillit hos bonderepresentantene, til tross for at han med sin åndelige støpning stod i bestemt motsetning til visse reaksjonære åndelige strømninger, som fikk innpass i venstre med Jakob Sverdrup. Men Blehr var jo heller ikke ren bymann. Som sønn av amts-fysikus Blehr var han vokset op på Hedemarken, og hans lange virksomhet på Vestlandet hadde bidratt til å utdype hans kjennskap til folket. I åndelig forstand var han akademiker. Men hans erfaringsgrunnlag spente videre, derfor kunde han vise forståelse også på områder som i almindelighet er fremmede for en akademisk innstilling. I denne tid blev Blehr valgt inn i jurykommisjonen, og han fikk nu sin annen store opgave i norsk offentlig liv. Det samme sunde folkelige instinkt, som han viste under riksrettssaken, fikk han også nu anledning til å legge for dagen. Han vilde i størst mulig utstrekning slippe folkets levende rettsbevissthet til i straffepleien, og hans syn blev i mange henseender grunnleggende for juryloven. I den departementale komite fikk han således satt igjennem en meget vesentlig endring i loven, nemlig adgang for en som er dømt ved meddomsrett til å appellere til lagmannsretten. Da Sverdrup rekonstruerte sitt ministerium i 1888 blev Blehr, sammen med sin kollega fra riksrettsskranken Walter Scott Dahl anmodet om å tre inn i regjeringen, men avslo. Samme år blev, han sammen med mange andre av venstres ledende menn slått ut ved valgene. Han var nu i nogen år utenfor det politiske liv, inntil han blev kalt til sin tredje store opgave i norsk politikk, «fanevakten» i Stockholm. Høireregjeringen under Emil Stang hadde da gjort sig umulig ved sin holdning til protokollen av januar 1891, hvor svenskene var fremkommet med særlig sårende uttalelser overfor Norge. Emil Stangs ministerium blev felt med venstres og de moderates stemmer, og Steen dannet regjering. Blehrs gjerning som statsminister i Stockholm kom til å få stor betydning. Han var med sin fine dannelse og intelligens en utmerket talsmann i Sveriges hovedstad for de norske interesser og synsmåter, og han var statsmann nok til å undgå de skjær som den vanskelige situasjon ofte bød på. Mest bekjent er den situasjon, da han på statsrådsavdelingens vegne avverget en akut krise ved å møte kongens nektelse av bevilgning til eget norsk konsulatvesen med øieblikkelig avskjedsansøkning. Under Stangs annet ministerium valgtes Blehr fra Nordland. Han hadde tidligere en tid vært lagmann i Hålogaland. I stortinget var han så med på å stemme for nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag. Da venstre atter kom til makten fikk Blehr påny stillingen som statsminister i Stockholm, men i 1902 fulgte han efter Steen som regjeringens chef. Det var som regjeringschef at Blehrs gjennem kommunikeet av 24. mars 1903 opnådde den første virkelige innrømmelse fra svensk side overfor Norges krav om eget norsk utenriksvesen. Det blev med svenskenes billigelse sagt i kommunikeet, at «den stilling ministeren for de utenrikske anliggender for tiden inntar ikke stemmer med Norges berettigede krav på likestilling innen unionen». Fortolkningen av dette kommuniké skapte megen strid innen venstre, men dets moralske betydning i den efterfølgende tid kan ikke vurderes høit nok. Det må sees som et uundværlig grunnlag for det som siden hendte i 1905. Da var Blehr ikke lenger med i aktiv politikk, og det må mange henseender ha vært sårt for ham å være utenfor i det avgjørende øieblikk, han hvis arbeid hadde vært så grunnleggende og hvis linjer hadde vært så rene. I 1905 blev han stiftamtmann i hovedstaden, og det gikk nu 10 år før han påny kom til å ta offisielt del i politikken. I 1915 kom han nemlig inn i regjeringen igjen, idet han overtok finansdepartementet under statsråd Omholts sykdom. I 1917 blev han justisminister og satt som sådan til ministeriet Gunnar Knudsen gikk av i 1920. Det må sies å ha vært en lykke i disse vanskelige revollsjonsredne år, at vi hadde en så vel avbalansert og forståelsesfull mann som Blehr på denne post. Medfødt takt og lang menneskeerfaring gav ham det sikre grep på tingene som skaper ro. I juni 1921 blev Blehr anmodet om å danne sin annen regjering. Han var da en mann på 74 år, men stod enda som en sterk og samlende personlighet, rede til å gi sig i kast med en av de mest flokete og vanskelige situasjoner i de siste års politikk. At opgavene denne gang ikke lykkedes så godt for ham var mer partiets enn hans egen skyld. Hans opgave blev å rake kastanjene ut av ilden i traktatpolitikken ellers blev det ham som måtte ta det første tunge løft, da det gjaldt å innstille landets finanser på nedgangstiden. Efter sin tilbaketreden som regjeringschef i 1923 har Blehr helt til i vår sittet som nestformann i venstres landsstyre og han var inntil for ett år siden medlem av iden norske delegasjon ved Folkeforbundets forsamling i Genève. Siden 1909 har han vært formann i Hypotekbankens direksjon, et kverv som han har skjøttet med usvekket dyktighet til det siste. Statsminister Otto Blehr var helt til slutt et strålende menneske. Sin interesse for alle dagens brennende spørsmål bevarte han alltid like levende. Ikke minst for Dagbladet er tapet smertelig. Han var gjennem mer enn et halvt århundrede en trofast venn og en klok rådgiver. Den gamle statsminister var en av de ivrigste til å spørre i telefonen når naget stod på. Han støttet Dagbladet i tykt og tynt og skrev fra tid til annen vektige innlegg. Fra de siste år vil man særlig minnes hans innlegg i valutadiskusjonen, da han gjennem et intervju tok til orde mot agitasjonen for nedskjæring av den norske krone. Det er vemodig å tenke på nu, da han er borte, at der ennu står en artikkel i sats fra hans hånd. Det er den artikkel som han skrev til hundredeårsdagen for statsminister Steens fødsel den 22. juli. Som et eksempel på frisinn og nobelt sinnelag vil Blehr bli stående i minnet hos alle som lærte ham å kjenne. Han var en representant for det beste og sikreste i norsk kultur og hans liberalisme var av en ekte og fin støpning. Med sine glimrende intellektuelle egenskaper var han også et hjertemenneske. Der flammet alltid i ham den glød som må være grunnlaget for all fremskrittspolitikk, medfølelsen med dem som har det ondt i samfundet. Han var politiker fordi han følte det som en plikt og en stor opgave å tjene folket.

Otto giftet seg med Randine Marie Nilsen 19 Jul 1876. Randine ble født 12 Feb 1851 , Bergen, Hordaland, Norway; ble døpt 6 Mai 1851 , Nykirken, Bergen, Hordaland, Norway; døde 13 Jun 1928, Oslo, Norway; ble begravet 18 Jun 1928, Vor Frelsers Gravlund, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Norsk Biografisk Leksikon: Kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Skipsmegler Andreas Rasmussen Nilsen (1822–98) og Margrethe Andrea Tornøe (1827–1909). Gift 19.6.1876 med sorenskriver, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927). Mor til Eivind Stenersen Blehr (1881–1957). Randi Blehr var blant veteranene i den organiserte kvinnesaksbevegelsen fra 1880-årene. Hun gjorde seg også gjeldende i fredsbevegelsen og i arbeidet for å gjenskape gammel norsk husflid. Randi Nilsen var den eldste i en søskenflokk på 11. Hun hadde ingen formell utdanning, men syslet med kunstneriske aktiviteter som tegning, teater og sang. En tid gikk hun og sang hos Nina Grieg, men slo ikke inn på en kunstnerisk bane som søsteren, malerinnen Hildur Prahl (1855–1940). Allerede som 17-åring sluttet hun seg til Vestmannalaget i Bergen, Norges eldste mållag, og kom med i en kulturell og politisk radikal krets som arbeidet for gjenreising av et norsk teater, det som 1876 ble Den Nationale Scene. Gjennom ekteskapet med juristen og venstrepolitikeren Otto Blehr ble hennes nasjonale og politiske holdning befestet. Randi Blehr sluttet seg til kretser i hovedstaden som tok sikte på å stifte en organisert kvinnesaksbevegelse. Hun ble innvotert i diskusjonsklubben Skuld kort tid etter stiftelsen 1883 og kunne rose seg av at hun var første “gifte kone” som fikk være med. Klubben var stiftet “til kvindesagens fremme” av unge studerende kvinner. Skuld var en av kjernegruppene da Norsk Kvindesagsforening (NKF) ble stiftet 28. juni 1884, og ekteparet Blehr var å finne på den offentlige innbydelsen til å tegne medlemskap. Senere skulle Randi Blehr bli formann i NKF i to perioder, 1895–99 og 1903–22, den lengste formannstid i foreningens historie. Da en splittelse blant foreningens stiftere førte til at stemmerett ikke ble satt på programmet, var Randi Blehr blant stifterne av Kvinnestemmerettsforeningen i desember 1885. Ektemannens politiske karriere medførte opphold i Sverige 1891–93 og 1898–1902. Randi Blehr påtok seg vertinnepliktene i det såkalte Ministerhotellet på Blasieholmen med stort hell. Det skulle være stil over den eneste norske representasjon i utlandet. Der knyttet hun kontakter, især blant “norgesvennene” som støttet løsrivelse fra unionen, bl.a. forfatteren Ellen Key, og med de svenske kvinnestemmerettsforkjemperne, fremst blant dem forfatteren Ann-Margret Holmgren. I sin første formannstid i Norsk Kvinnesaksforening tok Randi Blehr initiativ til Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet 26. februar 1896. Bakgrunnen var det spente forholdet til Sverige. Foreningen ble etablert som forsvarsforening til støtte for Hærens Sanitet. Hensikten var å vise at også kvinner var villige til å yte verneplikt, og var også et ledd i å kjøpslå med politikerne om stemmerett. Da Randi Blehr tok roret i NKF, la hun om kursen til det hun i et foredrag kalte “den praktiske linje”. Hovedvekten ble lagt på tiltak som kunne bedre kvinners økonomiske og sosiale kår, særlig rettet mott kvinner i arbeiderklassen og den lavere middelklasse – og husmødrene. Husarbeidet skulle profesjonaliseres gjennom utdanning. 1898 sendte Randi Blehr søknad til Stortinget om økonomisk støtte til “en nationalskole for kogning, huslig økonomi og andre kvindelige arbeidsgrene”. Skolen skulle gi fagutdanning til kvinner i “alle klasser”, som husmødre, husholdersker, tjenestepiker og syersker. NKF fikk statsstøtte for første gang. Norsk Kvindesagsforenings Fagskole i huslig økonomi startet sin virksomhet 1899 og eksisterte til 1935. Tiltaket var omstridt, i samtid og ettertid. Den tidligere formannen Ragna Nielsen var krass – de hadde ikke stiftet NKF for å utdanne syersker og kokker: “Der har aldrig nogen negtet kvinder at sy og koge.” Et overordnet synspunkt for Randi Blehr var at når husarbeidet ble et yrke, ikke et kall, ville aktelsen stige – og man kunne ikke lenger nekte utøverne deres «likeberettigede plads i samfundets styrelse». Med sine gode forbindelser fikk hun Statistisk Sentralbyrå til å utarbeide oversikter over kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsvilkår. Foreningen opptrådte som støtteforening for uorganiserte funksjonærer, som i telegraf-, telefon- og postetaten; for de siste gjaldt det å hindre at kvinner ble fratatt en hevdvunnen rett til likelønn, noe som lyktes. Saker av prinsipiell rekkevidde som krevde lovendringer, ble tatt opp: adgang til statens embeter, arv- og navnerett etter faren for barn født utenfor ekteskap og motstand mot særlover for kvinner i arbeidslivet. 1905 tok Randi Blehr initiativ til en landsomfattende foreningsadresse til støtte for unionsoppløsningen. Hun representerte selv NKF i delegasjonen til Stortingets president folkeavstemningsdagen 13. august. I alt 565 foreninger hadde sluttet seg til. Adressen ble også oppfattet som støtte til kravet om stemmerett. Det var innen kvinnesak Randi Blehr gjorde seg sterkest gjeldende, men også i fredsbevegelsen fikk hun ledende verv. 1903 ble hun valgt til leder av Norske Kvinners Fredsforbund. 1906 arrangerte hun en storslagen fest for nobelprisvinneren Bertha von Suttner. Randi Blehr gjorde også en banebrytende innsats for å gjenskape gammel norsk tekstilkunst. Før hun kom til hovedstaden (etter opphold i Nordfjord, Sogn og Tromsø), opprettet hun den første norske billedvevskole, i Sogn 1880. 1897 drev hun frem Norsk Billedvæveri med billedveveren Frida Hansen som daglig leder, et springbrett for dennes internasjonale karriere. I alt sitt virke viste Randi Blehr glødende begeistring og pågangsmot. Et overordnet siktepunkt var at dyktiggjøring av kvinnene og utvidelse av deres virkekrets ville styrke deres selvtillit; kvinners innsats ville øke respekten for norsk kultur og slik være en del av nasjonsbyggingen. Randi Blehr fikk Kongens fortjenstmedalje i gull på sin 70-årsdag 1921.
• Minneord / Nekrolog: 15 Jun 1928