Otto Blehr

Otto giftet seg med Brit Ravndal 27 Des 1965. Brit ble født 7 Nov 1942. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Skilt:
Ja

1. Nålevende
2. Nålevende

Otto giftet seg med Barbro Matsson 15 Aug 1986. Barbro ble født 20 Feb 1957 , Sweden. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Folkerettsjurist, godseier og NS-politiker. Foreldre: Overrettssakfører, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927) og Randi Marie Nilsen (1851–1928; se Randi Blehr). Gift 1) 1914 med Signe Aschehoug (1894–1925), datter av forlagsbokhandler Hieronymus Aschehoug (1846–1902) og Anna Hermine Steenbuch; 2) 1926 med Ingrid von Hanno f. Brun (15.5.1898–1976), datter av tannlege Johan Brun (1864–1941) og Helga Marie Natvig (1874–1959), ekteskapet oppløst 1928; 3) 1937 med Mait Oreman (29.10.1910–), datter av Carl Oreman (1878–1932) og Brita Trygg (1874–1954). Eivind Blehr var en av de sentrale ministere i Vidkun Quislings regjering 1942–44. Blehr vokste opp i et nasjonalistisk Venstre-hjem. Han tok examen artium 1899, studerte deretter jus og ble cand.jur. 1903. Fra høsten 1905 var han ansatt som sekretær i det nyopprettede Utenriksdepartementet, og arbeidet der hovedsakelig med folkerettslige spørsmål. Han var sekretær i den norske delegasjonen ved fredskonferansen i Haag 1907, og 1909 var han sekretær i den norske delegasjonen ved voldgiftssaken i København som behandlet reinbeitetvisten med Sverige. Ved Spitsbergen-konferansen i Kristiania 1910 var han folkerettslig sakkyndig. Han ble byråsjef 1913. 1918 tok han avskjed fra utenrikstjenesten for å vie seg til driften av sin landeiendom, Nesøya hovedgård i Asker, og forretningsvirksomhet i Paris. Samtidig tok han flere folkerettslige oppdrag på frilansbasis. Viktigst av disse var vervet som generalinspektør for Folkeforbundet under folkeavstemningen i Saar 1935. Blehrs far hadde vært en av hovedmennene bak innføringen av parlamentarismen i Norge. Sønnen utviklet en tiltakende mistro til det parlamentariske demokratiet. Som så mange andre i tiden rundt og etter den første verdenskrig, var han spesielt bekymret for fremveksten av en revolusjonær arbeiderbevegelse i Norge. Blehr ønsket å integrere arbeiderklassen i det norske samfunnet gjennom sosiale reformer. Men han var motstander av Venstres frihandelsvennlige politikk. Samtidig var han sterkt mot nedbyggingen av det norske forsvaret i mellomkrigstiden. Disse betraktningene førte til at han 1933 meldte seg inn i Quislings Nasjonal Samling. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet året etter. 1941 meldte Blehr seg inn i NS igjen, og fikk omgående viktige posisjoner i det norske kollaborasjonsstyret. Fra september 1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus, og da Quisling dannet sin regjering 1. februar 1942, ble Blehr handels- og forsyningsminister. Etter en omorganisering fikk han tittel av næringsminister fra 1. mai 1943. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann, en stilling han beholdt til frigjøringen. Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupantene. Hans motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det at han som minister “inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at han gikk “med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde personlig et avmålt forhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å arbeide for norske næringsinteresser. Av sosialradikale krefter i og rundt det NS-styrte LO ble han oppfattet som en reaksjonær representant for kapitalistenes interesser. Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i den heftige og langvarige striden om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien. Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden. Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med utkast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert. Blehr var en av de mest utpregede nasjonalistene i NS. Det sentrale i hans ideologiske horisont var et harmonisk nasjonalt fellesskap der eliten skulle styre, autoritært og paternalistisk, til beste for hele folket. I en viss forstand ønsket han å skru tiden tilbake til før 1884, til den autoritære embetsstaten. Men det var ett sentralt element i embetsstatsideologien han forkastet: liberalismen. Han mente at utviklingen hadde gått inn i gale spor etter 1884, og at liberalismen bar en hovedskyld for de gale sporene. Det er vanskelig å tro at Eivind Blehr regnet seg selv som noen nasjonalsosialist. Rasetenkning spilte ingen viktig rolle for ham, han var eksempelvis ikke antisemitt. Han viste heller ingen nevneverdig begeistring for førerprinsippet. Men han godtok nasjonalsosialismen som en gitt ramme, og han ble en viktig medspiller i Nasjonal Samlings forsøk på å innføre en nasjonalsosialistisk førerstat i Norge. Under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig ble Blehr 1946 dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter at han hadde sonet dommen, engasjerte han seg – som en av ytterst få sentrale NS-folk – i Forbundet for sosial oppreisning, en interesseorganisasjon for tidligere NS-medlemmer.

Eivind giftet seg med Ingrid Brun 11 Des 1926, Asker kirke, Asker, Akershus, Norway, og ble skilt 1928. Ingrid (datter av Johan Brun og Helga Mathilde Natvig) ble født 15 Mai 1898 , Victoria Terrasse 1, Kristiania, Norway; ble døpt 5 Jun 1898 , Johannes menighet, Kristiania, Norway; døde 4 Jun 1976, Oslo, Norway; ble begravet 7 Okt 1976, Ullern kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Lokalhistoriewiki.no: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Otto_Blehr
• Norsk Biografisk Leksikon: https://nbl.snl.no/Otto_Blehr
• Minneord / Nekrolog: 13 Jul 1927; Statsminister Blehr død. Statsminister Otto Blehr døde idag morges kl. 8 efter en blindtarmbetennelse, som for et par dager siden gikk over til bukhinnebetennelse. Han var ved bevissthet igår, skjønt kreftene avtok hurtig. Døden inntrådte stille og fredelig. Budskapet om Otto Blehrs bortgang vil bli mottatt med dypt vemod og sorg over det hele land. Bare for nogen få måneder siden feiret han sin 80-årsdag frisk og humørfylt som alltid. Og så sent som i april blev han sammen med Gunnar Knudsen hyldet på venstres landsmøte. Det var ved den anledning en oplevelse for alle å se den måte, hvorpå han bar sine 80 år. Hans åndelige vitalitet var som før, og hans charmerende vesen gav hele personligheten det skjær av evig ungdom som er så uimotståelig vakkert. Sjelden har der i norsk politikk levet en mann med en så harmonisk dannelse. Det var ikke bare en urban form han hadde tilegnet sig. Hans personlighet var gjennemsyret av en levende og fin humanitet, og under samspillet med hans alltid våkne Intelligens bar den sin frukt i en fordomsfrihet, som kunde stå for enhver prøve. Derfor gled han heller ikke over i nogen av politikkens mange bakevjer, men holdt sig frisk og levende midt i hovedstrømmen av det parti, som han hadde viet sin ungdom. Det var hans rettferdighetsfølelse som hadde glasert ham der, og den blev ikke sløvet med årene, men reiste sig våken og ung ved hver anledning hvor han merket uretten. Han kunde være smidig som politiker, hans intelligens var skapt for realpolitikken, men han blev aldri taktikker i den forstand, at det skjedde på bekostning av hans livs grunnprinsiper. Han var venstremann av livsanskuelse, ikke for en enkelt saks skyld. Otto Blehrs karriere omspenner de siste 50 år av norsk politikk, hans virksomhet har preget nogen av de mest kritiske og grunnleggende begivenheter i disse år. Men allerede før han i 1876 blev valgt til valgmann i Nordre Bergenhus hadde han mange års politisk virksomhet bak sig. Han fikk sin innvielse til det offentlige liv i Studentersamfundet, hvor han hørte til den nasjonale gruppe. I 1871 blev han Studentersamfundets formann, og samtidig arbeidet han et års tid som stortingsreferent for Dagbladet. Året i forveien hadde han fullendt sin juridiske embedseksamen, og i 1873 blev han edsvoren fullmektig hos sorenskriver, senere statsminister Richter i Nordfjord. I flere år kom han nu fil å opholde sig på Vestlandet, dels som konstituert sorenskriver og fogd, dels som sakfører. Det var i disse bevegede år at han for alvor blev politiker. Han deltok i folkemøtene og var en ivrig taler. I 1879 var han på et hengende hår blitt valgt til stortingsmann, men så kom det ut, at han ved en privat anledning hadde kalt læren om kongedømmet av Guds nåde for «noget vrøvl». Denne ytring kom den gang til å koste ham stortingsmannsverdigheten. Men ved neste valg i 1882 blev han valgt med alle rene venstrestemmer på valgmannstinget for Nordre Bergenhus amt. Blehr var 35 år gammel, da han første gang kom inn på stortinget, og det var store hverv som ventet den unge mann. Han blev straks valgt inn i protokollkomiteen, og det blev ham som kom til å skrive det grunnleggende avsnitt om vetoet i den innstilling som førte til riksretten av 1883. Selv blev han en av de tre riksrettsaktorer. Det arbeid Blehr utførte som aktor i riksretten vilde vært nok til å få hans navn til å leve i norsk politisk historie. Det var ham som skrev utredningen om vetoet. Han kom således til å behandle nettop det spørsmål som var det grunnleggende og som kom til å få avgjørende betydning for norsk parlamentarisme. Hans deduksjonsinnleeg var glimrende og regnes for et av de ypperste politiske dokumenter i norsk historie. Det var ikke bare formens klare logikk som preget dette arbeid, men også den grundige inntrengen i de demokratiske ideer og synsmåter som ligger til grunn for vår forfatning. Blehr bygget på læren om folkesuveréniteten, og gjennem sitt arbeid lykkedes det ham å få satt denne lære i høisetet igjen i norsk forfatningsliv. Det er klart, at Blehr gjennem sin innsats under riksretten måtte få en sterk posisjon på stortinget. Han blev ikke med i Sverdrups første ministerium, men øvet stor innflytelse innenfor stortingets venstre og vant stor tillit hos bonderepresentantene, til tross for at han med sin åndelige støpning stod i bestemt motsetning til visse reaksjonære åndelige strømninger, som fikk innpass i venstre med Jakob Sverdrup. Men Blehr var jo heller ikke ren bymann. Som sønn av amts-fysikus Blehr var han vokset op på Hedemarken, og hans lange virksomhet på Vestlandet hadde bidratt til å utdype hans kjennskap til folket. I åndelig forstand var han akademiker. Men hans erfaringsgrunnlag spente videre, derfor kunde han vise forståelse også på områder som i almindelighet er fremmede for en akademisk innstilling. I denne tid blev Blehr valgt inn i jurykommisjonen, og han fikk nu sin annen store opgave i norsk offentlig liv. Det samme sunde folkelige instinkt, som han viste under riksrettssaken, fikk han også nu anledning til å legge for dagen. Han vilde i størst mulig utstrekning slippe folkets levende rettsbevissthet til i straffepleien, og hans syn blev i mange henseender grunnleggende for juryloven. I den departementale komite fikk han således satt igjennem en meget vesentlig endring i loven, nemlig adgang for en som er dømt ved meddomsrett til å appellere til lagmannsretten. Da Sverdrup rekonstruerte sitt ministerium i 1888 blev Blehr, sammen med sin kollega fra riksrettsskranken Walter Scott Dahl anmodet om å tre inn i regjeringen, men avslo. Samme år blev, han sammen med mange andre av venstres ledende menn slått ut ved valgene. Han var nu i nogen år utenfor det politiske liv, inntil han blev kalt til sin tredje store opgave i norsk politikk, «fanevakten» i Stockholm. Høireregjeringen under Emil Stang hadde da gjort sig umulig ved sin holdning til protokollen av januar 1891, hvor svenskene var fremkommet med særlig sårende uttalelser overfor Norge. Emil Stangs ministerium blev felt med venstres og de moderates stemmer, og Steen dannet regjering. Blehrs gjerning som statsminister i Stockholm kom til å få stor betydning. Han var med sin fine dannelse og intelligens en utmerket talsmann i Sveriges hovedstad for de norske interesser og synsmåter, og han var statsmann nok til å undgå de skjær som den vanskelige situasjon ofte bød på. Mest bekjent er den situasjon, da han på statsrådsavdelingens vegne avverget en akut krise ved å møte kongens nektelse av bevilgning til eget norsk konsulatvesen med øieblikkelig avskjedsansøkning. Under Stangs annet ministerium valgtes Blehr fra Nordland. Han hadde tidligere en tid vært lagmann i Hålogaland. I stortinget var han så med på å stemme for nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag. Da venstre atter kom til makten fikk Blehr påny stillingen som statsminister i Stockholm, men i 1902 fulgte han efter Steen som regjeringens chef. Det var som regjeringschef at Blehrs gjennem kommunikeet av 24. mars 1903 opnådde den første virkelige innrømmelse fra svensk side overfor Norges krav om eget norsk utenriksvesen. Det blev med svenskenes billigelse sagt i kommunikeet, at «den stilling ministeren for de utenrikske anliggender for tiden inntar ikke stemmer med Norges berettigede krav på likestilling innen unionen». Fortolkningen av dette kommuniké skapte megen strid innen venstre, men dets moralske betydning i den efterfølgende tid kan ikke vurderes høit nok. Det må sees som et uundværlig grunnlag for det som siden hendte i 1905. Da var Blehr ikke lenger med i aktiv politikk, og det må mange henseender ha vært sårt for ham å være utenfor i det avgjørende øieblikk, han hvis arbeid hadde vært så grunnleggende og hvis linjer hadde vært så rene. I 1905 blev han stiftamtmann i hovedstaden, og det gikk nu 10 år før han påny kom til å ta offisielt del i politikken. I 1915 kom han nemlig inn i regjeringen igjen, idet han overtok finansdepartementet under statsråd Omholts sykdom. I 1917 blev han justisminister og satt som sådan til ministeriet Gunnar Knudsen gikk av i 1920. Det må sies å ha vært en lykke i disse vanskelige revollsjonsredne år, at vi hadde en så vel avbalansert og forståelsesfull mann som Blehr på denne post. Medfødt takt og lang menneskeerfaring gav ham det sikre grep på tingene som skaper ro. I juni 1921 blev Blehr anmodet om å danne sin annen regjering. Han var da en mann på 74 år, men stod enda som en sterk og samlende personlighet, rede til å gi sig i kast med en av de mest flokete og vanskelige situasjoner i de siste års politikk. At opgavene denne gang ikke lykkedes så godt for ham var mer partiets enn hans egen skyld. Hans opgave blev å rake kastanjene ut av ilden i traktatpolitikken ellers blev det ham som måtte ta det første tunge løft, da det gjaldt å innstille landets finanser på nedgangstiden. Efter sin tilbaketreden som regjeringschef i 1923 har Blehr helt til i vår sittet som nestformann i venstres landsstyre og han var inntil for ett år siden medlem av iden norske delegasjon ved Folkeforbundets forsamling i Genève. Siden 1909 har han vært formann i Hypotekbankens direksjon, et kverv som han har skjøttet med usvekket dyktighet til det siste. Statsminister Otto Blehr var helt til slutt et strålende menneske. Sin interesse for alle dagens brennende spørsmål bevarte han alltid like levende. Ikke minst for Dagbladet er tapet smertelig. Han var gjennem mer enn et halvt århundrede en trofast venn og en klok rådgiver. Den gamle statsminister var en av de ivrigste til å spørre i telefonen når naget stod på. Han støttet Dagbladet i tykt og tynt og skrev fra tid til annen vektige innlegg. Fra de siste år vil man særlig minnes hans innlegg i valutadiskusjonen, da han gjennem et intervju tok til orde mot agitasjonen for nedskjæring av den norske krone. Det er vemodig å tenke på nu, da han er borte, at der ennu står en artikkel i sats fra hans hånd. Det er den artikkel som han skrev til hundredeårsdagen for statsminister Steens fødsel den 22. juli. Som et eksempel på frisinn og nobelt sinnelag vil Blehr bli stående i minnet hos alle som lærte ham å kjenne. Han var en representant for det beste og sikreste i norsk kultur og hans liberalisme var av en ekte og fin støpning. Med sine glimrende intellektuelle egenskaper var han også et hjertemenneske. Der flammet alltid i ham den glød som må være grunnlaget for all fremskrittspolitikk, medfølelsen med dem som har det ondt i samfundet. Han var politiker fordi han følte det som en plikt og en stor opgave å tjene folket.

Otto giftet seg med Randine Marie Nilsen 19 Jul 1876. Randine ble født 12 Feb 1851 , Bergen, Hordaland, Norway; ble døpt 6 Mai 1851 , Nykirken, Bergen, Hordaland, Norway; døde 13 Jun 1928, Oslo, Norway; ble begravet 18 Jun 1928, Vor Frelsers Gravlund, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Norsk Biografisk Leksikon: Kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Skipsmegler Andreas Rasmussen Nilsen (1822–98) og Margrethe Andrea Tornøe (1827–1909). Gift 19.6.1876 med sorenskriver, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927). Mor til Eivind Stenersen Blehr (1881–1957). Randi Blehr var blant veteranene i den organiserte kvinnesaksbevegelsen fra 1880-årene. Hun gjorde seg også gjeldende i fredsbevegelsen og i arbeidet for å gjenskape gammel norsk husflid. Randi Nilsen var den eldste i en søskenflokk på 11. Hun hadde ingen formell utdanning, men syslet med kunstneriske aktiviteter som tegning, teater og sang. En tid gikk hun og sang hos Nina Grieg, men slo ikke inn på en kunstnerisk bane som søsteren, malerinnen Hildur Prahl (1855–1940). Allerede som 17-åring sluttet hun seg til Vestmannalaget i Bergen, Norges eldste mållag, og kom med i en kulturell og politisk radikal krets som arbeidet for gjenreising av et norsk teater, det som 1876 ble Den Nationale Scene. Gjennom ekteskapet med juristen og venstrepolitikeren Otto Blehr ble hennes nasjonale og politiske holdning befestet. Randi Blehr sluttet seg til kretser i hovedstaden som tok sikte på å stifte en organisert kvinnesaksbevegelse. Hun ble innvotert i diskusjonsklubben Skuld kort tid etter stiftelsen 1883 og kunne rose seg av at hun var første “gifte kone” som fikk være med. Klubben var stiftet “til kvindesagens fremme” av unge studerende kvinner. Skuld var en av kjernegruppene da Norsk Kvindesagsforening (NKF) ble stiftet 28. juni 1884, og ekteparet Blehr var å finne på den offentlige innbydelsen til å tegne medlemskap. Senere skulle Randi Blehr bli formann i NKF i to perioder, 1895–99 og 1903–22, den lengste formannstid i foreningens historie. Da en splittelse blant foreningens stiftere førte til at stemmerett ikke ble satt på programmet, var Randi Blehr blant stifterne av Kvinnestemmerettsforeningen i desember 1885. Ektemannens politiske karriere medførte opphold i Sverige 1891–93 og 1898–1902. Randi Blehr påtok seg vertinnepliktene i det såkalte Ministerhotellet på Blasieholmen med stort hell. Det skulle være stil over den eneste norske representasjon i utlandet. Der knyttet hun kontakter, især blant “norgesvennene” som støttet løsrivelse fra unionen, bl.a. forfatteren Ellen Key, og med de svenske kvinnestemmerettsforkjemperne, fremst blant dem forfatteren Ann-Margret Holmgren. I sin første formannstid i Norsk Kvinnesaksforening tok Randi Blehr initiativ til Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet 26. februar 1896. Bakgrunnen var det spente forholdet til Sverige. Foreningen ble etablert som forsvarsforening til støtte for Hærens Sanitet. Hensikten var å vise at også kvinner var villige til å yte verneplikt, og var også et ledd i å kjøpslå med politikerne om stemmerett. Da Randi Blehr tok roret i NKF, la hun om kursen til det hun i et foredrag kalte “den praktiske linje”. Hovedvekten ble lagt på tiltak som kunne bedre kvinners økonomiske og sosiale kår, særlig rettet mott kvinner i arbeiderklassen og den lavere middelklasse – og husmødrene. Husarbeidet skulle profesjonaliseres gjennom utdanning. 1898 sendte Randi Blehr søknad til Stortinget om økonomisk støtte til “en nationalskole for kogning, huslig økonomi og andre kvindelige arbeidsgrene”. Skolen skulle gi fagutdanning til kvinner i “alle klasser”, som husmødre, husholdersker, tjenestepiker og syersker. NKF fikk statsstøtte for første gang. Norsk Kvindesagsforenings Fagskole i huslig økonomi startet sin virksomhet 1899 og eksisterte til 1935. Tiltaket var omstridt, i samtid og ettertid. Den tidligere formannen Ragna Nielsen var krass – de hadde ikke stiftet NKF for å utdanne syersker og kokker: “Der har aldrig nogen negtet kvinder at sy og koge.” Et overordnet synspunkt for Randi Blehr var at når husarbeidet ble et yrke, ikke et kall, ville aktelsen stige – og man kunne ikke lenger nekte utøverne deres «likeberettigede plads i samfundets styrelse». Med sine gode forbindelser fikk hun Statistisk Sentralbyrå til å utarbeide oversikter over kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsvilkår. Foreningen opptrådte som støtteforening for uorganiserte funksjonærer, som i telegraf-, telefon- og postetaten; for de siste gjaldt det å hindre at kvinner ble fratatt en hevdvunnen rett til likelønn, noe som lyktes. Saker av prinsipiell rekkevidde som krevde lovendringer, ble tatt opp: adgang til statens embeter, arv- og navnerett etter faren for barn født utenfor ekteskap og motstand mot særlover for kvinner i arbeidslivet. 1905 tok Randi Blehr initiativ til en landsomfattende foreningsadresse til støtte for unionsoppløsningen. Hun representerte selv NKF i delegasjonen til Stortingets president folkeavstemningsdagen 13. august. I alt 565 foreninger hadde sluttet seg til. Adressen ble også oppfattet som støtte til kravet om stemmerett. Det var innen kvinnesak Randi Blehr gjorde seg sterkest gjeldende, men også i fredsbevegelsen fikk hun ledende verv. 1903 ble hun valgt til leder av Norske Kvinners Fredsforbund. 1906 arrangerte hun en storslagen fest for nobelprisvinneren Bertha von Suttner. Randi Blehr gjorde også en banebrytende innsats for å gjenskape gammel norsk tekstilkunst. Før hun kom til hovedstaden (etter opphold i Nordfjord, Sogn og Tromsø), opprettet hun den første norske billedvevskole, i Sogn 1880. 1897 drev hun frem Norsk Billedvæveri med billedveveren Frida Hansen som daglig leder, et springbrett for dennes internasjonale karriere. I alt sitt virke viste Randi Blehr glødende begeistring og pågangsmot. Et overordnet siktepunkt var at dyktiggjøring av kvinnene og utvidelse av deres virkekrets ville styrke deres selvtillit; kvinners innsats ville øke respekten for norsk kultur og slik være en del av nasjonsbyggingen. Randi Blehr fikk Kongens fortjenstmedalje i gull på sin 70-årsdag 1921.
• Minneord / Nekrolog: 15 Jun 1928

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Johan Brun, curriculum vitae Kirsten skriver om sin bestefar og doktorkollega: Johan Brun ble født i Målselv 18.07.1864 som den femte av ti søsken. Han tok artium på Kristiansand katedralskole i 1884-85 og medisinsk embetseksamen i Kristiania 1892. Han studerte tannlegevitenskap ved Berlin Universitet 1892-93 og tok norsk tannlegeeksamen 1897. I 1903-04 studerte han i USA ved det prestisjetunge Harvard Universitet. Etter at han hadde fått innblikk i befolkningens elendige tannhelse, I konsentrerte han seg fullt og helt om tannhelsen. Han spilte en sentral rolle i utviklingen av en mer adekvat tannlegeutdannelse i Norge. Han besøkte en rekke universiteter i USA, Canada og England og deltok i tannlegemøter både i Europa og Amerika. Slik skaffet han seg kunnskaper og internasjonale kontakter. Som fagmann var han en intelligent og våken innovatør og formidler. Han søkte og gikk nye veier. Han beskrives som omstridt og fargerik. Han var utålmodig og temperamentsfull. Det stormet omkring ham, men han fikk til mye. Fra 1893 til 1918 hadde han privat tannlegepraksis på Victoria Terrasse i Kristiania. Kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav var blant hans pasienter. Fotstøtten som Olav brukte i den for store tannlegestolen finnes fortsatt på Lunda. I tiden 1893-98 var han førstelærer ved Statens poliklinikk for tannsykdommer, og sensor ved tannlegeeksamen. Han hadde en rekke tillitsverv innen tannhelse. Han var formann for Den norske Tannlægeforening 1896-97 og innvalgt i en rekke komiteer. I 1896 var han formann for en komité for undersøkelse av skolebarns tenner, og i 1907 formann for undervisningskomiteen for tannleger. Men i 1918 bryter han tvert av for å bli bonde på fjellgarden Lunda øverst i Numedal. Brevkopier fra denne tiden forteller om en sterkt engasjert akademiker som setter alt inn på å etablere et moderne, maskindrevet landbruk på den forsømte fjellgarden. I begeistring skriver han til Kristiania at han ligger i skogen på tømmerhugst, kjører sten, henter landbruksmaskiner på Kongsberg. “Jeg er kommet så langt bort fra tandlægevirksomheten og kollegaerne at De ikke aner det. Jo saa De mig som jeg sidder her og skriver til Dem: mine næver, min dragt – da vilde De dog kanskje ane det.” “Jeg har ingen pasienter – intet kontor – driver al sag utebeskæftigelse.” “Man kommer op i det mest utrolige naar man først slipper ut av kontoret.“ Vennene inviteres til jakt og fiske. Men Lunda er ingen inntektskilde. Det blir problemer med økonomien, og etter tre år vender han tilbake til Kristiania. Det er nå han gjør sin største innsats for skoletannpleien. Etter 1921 finner vi ham som lærer i tannanatomi ved Statens tannlægeinstitutt, i 1922 medlem av spesialistkomitéen for tannleger, og i 1924 medlem av byggekomiteen for det nye tannlægeinstituttet. Fra 1924 - 32 er han bestyrer av de kommunale skoletannklinikker der han gjør en banebrytende innsats. I denne forbindelse starter han Europas første kurs for tannpleiersker der bl.a. hans brordatter Ingrid Brun Frøisland får sin yrkesutdannelse. I 1937 avslutter han sitt arbeid i Oslo (byen skiftet navn i 1925) og slår seg ned i Uvdal for godt. Her har han kontor på Nord Grekvar, med tråbor som også barnebarna får stifte bekjentskap med! Kontoret blir først ryddet i 1941 etter hans død og etter at datteren Lille-Helga har overtatt Nord Grekvar. Johan Brun var en flittig skribent og folkeopplyser, skrev i dagspressen og holdt mange foredrag og demonstrasjoner. Han publiserte et stort antall originalartikler. Han var redaktør av flere tidsskrifter som “Tidende” 1894-98, “Mundpleien” 1923-36, “Den norske Tannlægeforenings tidsskrift” 1894-98 og var tannlægeforeningens bibliotekar 1904-26. Han var æresmedlem av den norske og danske tannl“geforening, og fikk i 1935 æresdiplom for sitt store arbeid for skoletannpleien og forebyggelse av tannråte. I 1926 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden for samfunnsganglig virksomhet. Bruns interesser førte ham også inn i fysisk antropologi. Etter oppdrag fra sin venn professor Kristian Schreiner, Anatomisk Institutt, Universitetet i Kristiania, ledet han sommeren 1915 utgravninger av skjeletter i Neiden, Finnmark. Hans fotointeresse kom her godt med, og bildene fra utgravningene er bevart i et album han forærte til Tromsø museum. De 94 skjelettene fra Neiden har utgjort en viktig del av de Schreinerske samlinger på Anatomisk Institutt, men i 2011 ble de tilbakeført og begravd i Neiden etter krav derfra. Allerede i 1915 hadde lokalbefolkningen reagert på utgravningene. I et brev til professor Schreiner fra Neiden 15. juli 1915 skriver Brun at han var blitt lyst i bann både på lappisk og kvænsk. Ifølge professor Per Holck har karbondatering vist at samtlige skjeletter var fra 1600-1700 tallet. I 20-30 åra hadde Brun delvis arbeidsplass på Anatomisk institutt i den gamle universitetsbygningen. Som en kuriositet kan nevnes at jeg hadde min arbeidsplass på dette instituttet i 50 år, delvis på samme kontor på loftet, vegg i vegg med skallene han gravde ut. Eskene de lå i var merket Johan Brun. Vi spør oss hva det var som fikk dr. Johan Brun til å bryte opp fra det etablerte Kristiania-miljøet for å bosette seg med sin familie på Lunda. Spesielt tenker vi på tiden 1918-1921 mens han ennå var i sin beste alder (54 -57 år). Ifølge eldste barnebarn Lajla von Hanno Bast var hans interesse for Lunda i pakt med tidens nasjonalromantiske strømninger. Konen Helga M. var mer praktisk anlagt, men fulgte ham lydig slik kvinner gjorde på den tiden. Da pengene, som hun hadde brakt med seg inn i ekteskapet, forsvant under den store depresjonen, måtte Johan sette tæring etter næring og dra tilbake til sin tannlegelest i Kristiania. Men det virker som om de fire årene på Lunda utløste ny energi i ham. Det var etter at han i 1921 kom tilbake til Kristiania at han satset aller mest for sin hjertesak: barns tannhelse. Johan Brun som bestefar Johan Mangelsen forteller: Bestefar - han var virkelig en drømmebestefar slik som barnebarn kan oppleve det. Kåtåsen var hans drømmested, setra som lå i Risdalen, sidedal til Smådøldalen. Hit var det en 3-timers snaufjelltur til forvridde kronglefuruer, fisk, rovfugl, elg, kanskje bjørn - selve eventyret. - En gang etter Kåtåstur med bestefar kom vi ned til Lunda over fjellet. Vi stoppet og så ned på tunet. Der satt bestemor utenfor Gamlestua - mor gikk til fjøset med melkespann i hånda. Bestefar strøk meg over håret og sa: “Husk det Johan – her på Lunda er det kvinnene som rår!” Ja så visste jeg det. Slik var det! Helga Elisabeth forteller: For oss barnebarn var dr. Johan bare bestefar. En livlig og vever liten mann ved siden av sin ruvende kone, men en stor personlighet. Han var temperamentsfull, men vennlig forekommende mot oss barn. Vi hadde stor respekt for ham når vi ble satt i tannlegestolen og måtte finne oss i behandling som på den tiden kunne være svært smertefull. Det tok lang tid å bore opp store hull med tråboret, det var ingen vannavkjøling og ingen bedøvelse. Det var et skrekkens scenario for oss som kom fra Finnmark med store hull som trengte rotfylling, men vi holdt det ikke mot ham. jeg tror vi skjønte at han elsket oss. Vi husker ham fra Lunda og Gamlestua og turene i fjellet, særlig til Kåtåsen. Vi husker kanskje bestefar best fra det siste året med afasi etter hjerneslag. Det gjorde et dypt og varig inntrykk på oss barn da han ble ført hjem fra Rikshopitalet til Lunda for å begraves ved Uvdal kirke. Kisten ble satt på låven som var pyntet med løv og “Bestefar” skrevet med blomsterkranser på hvitt klede. Det var rart å se ham hvit og stille, han som alltid hadde vært så full av liv.
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001047
• Folketelling: 1885, Kristiania, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053257039226 Yrke: Student, Søn af Stiftsprovst Brun i Christianssand Bostedets navn: Tordenskjoldgade 9
• Folketelling: 1900, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016853 Yrke: Privat læge og tandlæge Bostedets navn: Birkely Slemdal
• Passasjerliste : 17 Sep 1903, Boston, USA; 1) Number on List: 15 2) Name: Dr. Johan Brun 3) Age: 39 Years 4) Sex: Male 5) Marital status: Married 6) Occupation: Dentist 7) Able to read/write: Yes/Yes 8) Nationality: Norway 9) Race or people: Norwegian 10) Last Residence: Christiania 11) Final Destination: Boston 12) Whether having a ticket to such final destination: Yes 13) By whom was passage paid?: Self 14) Whether in possesion of $50, and if less, how much? More 15) Whether ever before in the USA: No 16) Whether going to join a relative or friend: No 17) Ever in prison or almshouse, or institution for care and treatment of the insane, or supported by charity: No 18) Whether a Polygamist: No 19) Whether an Anarchist: No 20) Whether coming by reason of any offer, solicitation, promise, or agreement, express or implied, to labor in the United States: No 21) Condition of Health, Mental and Physical: Good 22) Deformed or crippled: No Departure Port: Liverpool Departure Date: September 10th 1903 Arrival Port: Boston Arrival Date: September 17th 1903 Ship Name: SS Commonwealth
• Beskrivelse i Litteratur: 1909
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001585 Yrke: Tandlæge Bostedets navn: Bjørneborgen
• Magasin / Avisoppslag: 18 Jul 1924
• Minneord / Nekrolog: 12 Aug 1941

Johan giftet seg med Helga Mathilde Natvig 2 Jul 1896, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Helga (datter av Henrik Gustav Natvig og Augusta Mathilde Hansen) ble født 5 Okt 1874 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 30 Okt 1874 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 18 Jan 1959, Lunda, Uvdal, Buskerud, Norway; ble begravet 22 Jan 1959, Uvdal, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Mathilde Natvig Helga Elisabeth skriver om sin bestemor: Helga Mathilde Natvig ble født 05.10.1874 i Kristiansand som den syvende av ni søsken. Tre søsken døde som små. Tre brødre døde som unge. Søsteren Anna døde gift, men barnløs i Tyskland. Bare Gustav og Helga M. fikk etterkommere. Det var mye sorg i unge Helga M.’s liv. To småsøsken døde før hun var 6, og moren da hun var 8. Helga M. husker moren mest som en dame som lå til sengs og var syk. Men faren var der og storesøster Anna og brødrene. Da moren døde, var det Anna på 19 som fikk ansvar for huset og for Helga M.'s oppdragelse. Det siste tok hun iblant litt vel alvorlig. Bestemor fortalte ofte om en 17. mai som barn. Hun hadde gledet seg til å gå på byen, hadde pyntet seg og fått penger til å kjøpe godt. Men hun ble stanset av Anna, som insisterte på at hun først måtte gjøre ferdig dagens strikkearbeid. De store brødrene slet strømper. De trengte stadig nye. Avtalen var at hver dag før Helga M. gikk ut, skulle hun strikke et visst antall omganger på en sort ullstrømpe. Vanligvis var det greit. Men akkurat på 17. mai syntes Helga M. hun burde slippe. Mens de kranglet om det, kom faren. Da han hørte hva det gjaldt, ble han sint og skjente på Anna. Han mente det fikk være måte på. Helga M. løp glad på byen mens Anna satt igjen og gråt. Da festen var over og Helga M. skulle hjem, fikk hun litt dårlig samvittighet. Hun hadde spart noen penger og kjøpte et par skillingskaker som hun visste Anna var glad i. Hun kom fornøyd hjem og ga Anna kakene. Men det ble for mye for Anna. Hun hylte og kylte kakene i veggen. - Mange år senere da Anna lå nede i Tyskland og skulle dø og bestemor satt hos henne, sa Anna: “Helga, husker du skillingskakene? ” Så gråt de litt. Så lo de litt. Bestemor fortalte så gjerne. Om det meste. Men når det kom inn på de unge brødrene som døde, da ble hun stille. Henrik, eldste, ble 30. Jacob døde av tyfus i Syd-Amerika 23 år gammel. Fridtjov ble bare 20. Hva han døde av, vet jeg ikke. Mange farer ventet de unge som reiste ut. Det var ikke alt man snakket om den gang. Bestemor satt i Gamlestua på Lunda og tenkte tilbake på livet sitt. Veggene var fylt av malerier og familiefotografier helt opp til det høye taket med minner fra en annen tid, en annen verden. Hvordan havnet hun der? Jeg tror hun undret selv iblant. Radioen var hennes trøst. Hun ble så betatt av sangen med ordene “Gå inn i din stue - hvor liten den er - så rommer den noe ditt hjerte har kjær.” Datter Ingrid ville ha henne til Oslo for hun mente at hun var egentlig et bymenneske. Men bestemor spurte bare: “Har du fjelle?” Ja, fjellene var der. Hun så på dem gjennom sin kjære speilglassrute, i sol og regn og måneskinn. Alltid skiftende. Og hver gang bestemor satte seg i stolen sin, grep hun etter strikketøyet som en refleks innøvet av storesøster Anna. Ingen måtte ”sitte med hendene i skjødet”. Den som gjorde det, var en gratispassasjer, en som snyltet på andres arbeid. Men bestemors ungdom var mer enn alvor og strikketøy. Når hun fortalte, var det mest om slikt som var moro. Yndlingshistorien var om den gang Oscar II besøkte Kristiansand, og hun var med sin far på ballet. Hun var høy og flott og passet godt som dansepartner for kongen. Noe han lot henne merke. Til barnebarna kunne hun gjerne gjenta kongens ord til henne: ”Om jag vore sjutton år, dansade jag bara med dig”, hadde han sagt. Det ble nok i meste laget for fader Henrik, som da de tok farvel, megetsigende minnet kongen om å hilse fruen. - Helga M. og hennes venner hadde sitt eget opplegg for avskjeden. De skulle være de siste som tok farvel og rodde ut på fjorden hvor de ville vinke når skipet gled forbi. De hadde ikke regnet med salutten fra festningen. De befant seg rett i skuddlinjen og måtte bare legge seg ned i båten og holde for ørene. Det ble ingen avskjedstårer, bare latter. Og en god historie å fortelle siden. Typisk bestemor. Hun la aldri skjul på at hun hadde svermet for Oscar og gjerne skulle hatt en sånn høy og flott mann som ham. Bestefar tok hjem siste stikk ved å reise seg og si: “Og her ser dere hva det ble til.” Det er jo vi vel fornøyd med. Helga M. hadde ingen mangel på kavalerer. Henrik Gustav Natvigs hus i Dronningensgate 5 var nærmest omringet. Noe han ikke alltid var begeistret for. Men en gang kom det til nytte. Under den store brannen i 1892. Da stormet alle de unge herrene dit for å hjelpe til. Det ergret naboene. Selv var han litt betenkt. Han hadde nettopp malt gulvene. Om det nu ikke brant, da ville han nødig måtte male om igjen. Han befalte de ivrige hjelperne å ta av seg skoene. På sokkelesten reddet de ut det meste av familiens innbo. Gulvene kunne møte sitt endelikt uplettet av deres innsats. Helga M. likte menn. Det var på en fin måte og aldri noe tull. Som gammel på Lunda var hun på besøk ”Nordi”. Der var fest og dans. Hun syntes det var moro å se på. Men en av de unge mennene bød henne opp. De danset litt, og etterpå sa hun: “Tenk at jeg skulle i danse med den peneste unge mannen i bygda.” Han bukket og sa: “Men så er jo du den peneste gamle damen.” Det gledet henne. Hun var en ekte kvinne i sitt hjerte. Hele livet. En gang skulle jeg hjelpe med å tørke støv. Litt bortgjemt på en hylle fant jeg et bilde av en gammel mann med hvitt hår. Tatt fra en forside på et magasin. “Hvorfor har du det her?” spurte jeg. Bestemor smilte litt sjenert. “Jeg likte bare så godt det ansiktet. Ja, jeg tenkte at om jeg noen gang igjen skulle ha en mann, sa måtte han se slik ut.” ”Vet du hvem det er?” ”Ne-ei.” ”Det er vår tids mest berømte vitenskapsmann” ”Åh -?” Det sa visst ikke henne så meget. Men jeg synes det er litt morsomt at om jeg skulle hatt en stebestefar, ville det altså vært Einstein. Johan og Helga Mathilde et festelig par Helga Elisabeth forteller: Begge bodde i Kristiansand som unge, men de møttes i Tyskland. Hun besøkte sin søster. Han studerte. De var ute med venner og var midtpunkt i hver sin krets. De så hverandre. De hørte hverandre. Men de snakket ikke sammen. De var ikke presentert. Han visste nok at hun var skipsrederens datter. Hun at han var domprostens sønn. Det gjorde det kanskje ikke lettere. Tilbake i Kristiansand så de hverandre igjen. Bare så. Men Helga M. var en handlekraftig Natvig. Hun skrev et kort: “Onsdag er det mottagelse bos N.N. Der kan vi bli presentert.” Ingen underskrift. Men Johan møtte opp, og de ble presentert. Slik kom de to slektene sammen og ble til den som er vår. Det var en ekte romanse. Da de var gamle, fant Helga M. et brev som Johan skrev den første tiden. Om kvelden viste hun ham det og spurte: “Mener du det enda?” ”Jada”, sa han og leste videre i boken sin. jeg vet ikke om bestemor ble beroliget eller skuffet. Men jeg tror hun smilte. Til fødselsdagen fikk hun en gul konvolutt. Inni lå en gul (10-krone) seddel og noen høstblader. Utenpå et lite dikt som sluttet slik: “Gult i gult. Fra Din Gamle.” De to var et festlig par. Folk elsket å være gjest hos dem. De utfylte hverandre på så mange måter. Men de personlige forskjellene gjorde det ikke alltid lett for dem. Lojaliteten var likevel det sterkeste. Bestefar var kjent som den intelligente vitenskapsmann. Men bestemor må ikke undervurderes. Hun var ikke “lærd”. Men hun var et meget klokt menneske. (Ikke alle vet at “Klara Klok” var hennes kusine.) Bestefar kunne brenne for ting - ære være ham for det - men bestemor så ofte lenger. Bestefar kunne skrive et glødende brev om kvelden. Bestemor sa: “Lo det nu ligge og les det igjennom i morgen.” Engang var han ekstra sint. Han ville ut i postkassen. Så han ikke skulle ombestemme seg. Bestemor fikk etter mye strev overtalt ham til å vente. Neste morgen var han fortsatt sint. Også på bestemor. Men han var tross alt takknemlig. Bestemor som enke Bestemor ble enke da hun var 66. Det siste året bestefar levde led han av afasi etter et hjerneslag. Han var litt forvirret, urolig og aggressiv. Han følte seg forfulgt og trodde blant annet at bestemor ville forgifte ham. Det tok hun seg nær av selv om hun skjønte det var sykdom. Han var kanskje fortvilet fordi han ikke lenger hadde talens bruk. Under et besøk i Oslo hos sin niese Dagny Brun Arctander (datter av broren Thomas), som har malt hans portrett for Tannlegehøyskolen i Geitmyrsveien, fikk han et nytt slag. Ingrid, datteren i huset fant ham liggende bevisstløs på gulvet, og han døde senere på Rikshospitalet. Da bestemor og mamma kom hjem med kisten hans, hadde vi barna pyntet på låven hvor han skulle ligge. Vi sto rundt da de tok lokket av kisten. Der lå bestefar - så helt annerledes enn vi hadde kjent ham. Bestemor slo ut med hånden og sa: “Ja, her ser dere ham.” Stemmen hennes var så rar. Som et ekko av noe langt borte. Siden fikk jeg vite at på sykehuset - da de hadde stelt ham - og bestemor var der med døtrene for å se ham, ville hun at de også skulle si fra til frøken Petersen, bestefars gamle assistent. Døtrene spurte hvorfor, syntes ikke det passet seg. De visste at “lille frøken Petersen”, som alle kalte henne, hadde tilbedt bestefar i alle år. Det ble etter hvert litt vanskelig. Han sørget for at hun fikk en annen jobb, det var kanskje også av lojalitet mot bestemor. Hvorfor rippe opp i dette? Men bestemor sa: “Der har hun elsket ham et helt liv - og så skal han ikke få se ham nu?” Så raus var bestemor. Slik var hun. Etter at vi hadde vært på låven, fikk vi alle mat inne hos tante Brita. Hun hadde pyntet langbordet med en sort løper. Bildet av vår døde bestefar sto for oss. Alt var veldig sørgelig. Da begynte bestemor og mamma å fortelle fra turen oppover. Kisten til bestefar sto i godsvognen. Selv havnet de i kupe med et hyggelig eldre par og kom i prat. Bestemor fortalte at hun hadde vært i byen, og at hun nu fulgte sin mann hjem. “Men hvor er han da?” ble det spurt. “Hvorfor er kan ikke her med oss?” - “Nei,” sa bestemor. “Det hadde nok ikke passet så bra.” Og plutselig gikk det makabre i situasjonen opp for henne. Den tilkjempede roen brast. Hun fikk krampelatter. Helt typisk henne. Medpassasjerene så forskrekket på. Og det var ikke greit for mamma, som skulle prøve å forklare hvorfor moren hennes lo. - Slik også var bestemor. Den første natten ville ingen at bestemor skulle være alene i Gamlestua. Augustmørket var svart som døden selv. Bare den hvite kisten på låvebroen kunne skimtes. Bestemor fikk mange tilbud - men hun holdt på sitt. “Greier jeg det i natt – så greier jeg det alltid siden.”. Da bestemor nesten 20 år senere lå i kisten sin i Gamlestua, var hun ikke alene. Datter Ingrid insisterte på å være hos henne. Tante Ingrid var alltid søvnløs. Så kunne hun like gjerne våke over sin mor. I vinternatten satt hun ved bestemors store rute og så ut på månen over fjellene. Mens hun snakket høyt med sin mor. Sa slikt hun ikke hadde orket å si mens hun levde. Kanskje var det godt for dem begge. Hvem vet hvordan sjeler kan tale sammen? Senere den høsten bestefar døde, opplevde bestemor noe hun fortalte meg. Det var ofte mus i Gamlestua - selv om bestemor var en effektiv musejeger. Hun hadde ingen kvaler sånn. Men en kveld da hun satt i stolen sin, kom det en liten mus forsiktig trippende frem på peiskanten. Der satt den en stund og så på henne med to runde bedrøvede øyne. Så ruslet den saktmodig videre. Det samme gjentok seg flere ganger. Bestemor begynte å bli nervøs. “Holder jeg på å bli gal? Tror jeg at Johan går igjen som en mus?” - Hun bestemte at noe måtte gjøres. Neste kveld fant hun fram musefelle, la på en riktig fet ostebit og satte den der hvor musen brukte å komme. Hun ventet. Ventet. Og så kom smellet. Med bankende hjerte gikk hun frem for å se. Men der lå musen - og så ut akkurat som alle andre mus hun hadde fanget. Og intet skjedde. Annet enn at bestemor ble seg selv igjen. Bestemor skrev mange bøker. En i året. Hun skrev dagbok. Hun brukte bestefars store timebøker. Der skrev hun med sirlig, liten skrift hva som hendte og hva hun tenkte. En gang viste hun meg noe hun hadde skrevet med stor skrift. Det hadde vært besøk på Lunda. Gamle kolleger og venner av bestefar. De holdt tale. Sa hvor mye Johan Brun hadde betydd. Bestemor siterte - og føyde til: “DET ER SANT!” (Mer om dagbøkene senere). Helga hadde fulgt Johan - i gode og onde dager, i fete og magre år. Det ble et liv som inneholdt det meste. Ensomme vinterdager i Gamlestua med is utenfor døren, travelt husmorliv med tjuetalls gjester om bordet, utenlandsturer og ball på Slottet. Dit ble de ofte bedt. Dronning Maud likte å danse med tannlegen sin. Han var spenstig og passet hennes størrelse. Bestemor fikk sydd en gul silkekjole for de anledningene. Kong Haakon danset nødig. Bestemor kunne nok ellers vært en stilig dame for ham. Høy og vakker som hun var. Barna fikk beundre henne før hun gikk av sted - i dronningkjolen - som de kalte den. Et halvt hundreår senere ringte min mamma fra Finnmark. Tante Ingrid hadde ryddet etter bestemor. Noe ble sendt i kasser nordover til mamma. Og der sto hun med bestemors dronningkjole. Like medfaren som Ingrid Slettens lue. Det var St. Hansaften. Pappa tente bål, og mamma bar ut restene av kjolen. Den gule silken gikk i ett med flammene som steg opp mot den glødende midnattssolen. Mamma syntes kjolen fikk en vakker avskjed. Hva Helga Mathilde mente om det evige, er ikke lett å si. Hun hadde sine egne oppfatninger og var ganske kritisk. Noen fornekter var hun ikke. Men slik det sømmer seg overfor det hellige, hadde hun mer sans for dem som slo sine øyne ned enn dem som slo seg på sitt bryst. Hun likte å fortelle historien om biskopen som sa til gutten: “jeg vil gi deg et eple om du kan si meg hvor Gud er.” Gutten svarte: “Og jeg vil gi deg to om du kan si meg hvor Gud ikke er.” Helga Mathilde - en vakker kvinne med et rikt sinn. Hun hadde mye humor og selvironi og var klok, flink og raus. Jeg har forsøkt å skrive henne et sant og vakkert minne. Bestemor hadde slik fortellerglede. Derfor har hun fått fortelle det meste. Jeg har hørt stemmen hennes ved siden av meg mens jeg skrev. Helga Elisabeth forteller videre fra minner om sin bestemor. Mitt første bevisste minne er om Lunda og bestemor. Jeg var to år og sto alene, på kanten av alle bakkene. Mamma var dradd av sted. jeg ville løpe etter henne. jeg husker den svimlende følelsen. De grønne bakkene. Dalbunnen langt der nede i sommersolen. Lysten til å løpe. Og likevel litt redd. Da hørte jeg bestemor og så opp. Rett inn i det grove grå skjørtet hennes. Og det blomstrete forkleet. Ansiktet under hår-kronen langt der oppe. “jeg vil til mamma!” “Men mamma er reist til byen for å kjøpe nytt hode til Amandus”, sa hun. Det stemte. Mamma hadde sagt det. Og Amandus trengte nytt hode. Amandus med sin lubne tøykropp og posebukser hadde fått et stort hull i pannen. Jeg kunne stikke hele fingeren inni. Jeg så nedover bakkene, og jeg så opp på bestemor og bestemte meg til å bli. Det var noe trygt med bestemor. Hun kunne skjenne. Men hun var ikke farlig. Hun var hos oss i Bossekop hver gang det kom en baby. Og når vi reiste sydover, fant vi henne i St. Olavsgate 7. I gården til Ingrids svigerforeldre, Maren og Albert von Hanno. Vi gikk opp alle baktrappene og inn gjennom et stort loft. Helt innerst var det to værelser med små vinduer. Der kunne man se gaten langt der nede og lekeplass med vipper og sandkasse. Bestemor hadde radio med øretelefoner. Hun hørte musikk mens hun heklet. Alltid heklet. Hun holdt barnebarna med hekleliv og jakker. Når det var sol, satt hun nede i den lille haven mellom husene. Den var spennende med skulpturer og et lite springvann. Familien von Hanno som eide husene, var kunstnere. Iblant gikk hun ned på Karl Johan, satte seg på en benk der og lot byen passere forbi - mens hun heklet. Hun var etter sin tid ganske “frigjort”. Men bestemor bodde jo egentlig i Gamlestua på Lunda. Der holdt hun hus for oss de lange Lunda-somrene. Hun dekket bord på glassverandaen med Kneippskonrokker, svære geitoster og appelsinsyltetøy, som hun kjøpte i store spann. Selv kakao ble anskaffet en gros. Bestemor var snill og raus og utrolig økonomisk. Det måtte hun være. Bestefar hadde et imponerende yrkesliv bak seg. Men stort sett som “free-lancer”. Det ga ingen pensjon. Men som takk for sin innsats for tannhelsen ble han tildelt en statlig “ærespensjon” på 200 kroner måneden. Han sa til bestemor: “Det eneste stedet vi kan leve av det, er på Lunda” Og det gjorde de. Ja, de kunne til og med hjelpe andre. Et fint eksempel på Henriks motto: ”En givende /ana' blir aldri tom.” Best husker jeg bestemor fra årene under krigen da hun var alene i Gamlestua og alltid var glad for besøk. Jeg likte godt å høre henne fortelle på kristiansandsk og med sin spesielle humor. Det var i de stundene jeg ble kjent med den “egentlige” Helga, yngstedatteren i det Natvigske hjem. Bestemors dagbok 1955 Helga Elisabeth ekstraherer og kommenterer: Det er nevnt tidligere at bestemor gjennom mange år skrev dagbok i bestefars timebøker. Noen av bøkene er bevart. Jeg presenterer her noen utdrag fra den siste av dagbøkene som er fra 1955. 1. nyttårsdag. Kirstens bryllupsdag. - Lille-Helga ringte etter vielsen (H.E. i Bodin kirke). Vi hadde sendt telegram: Er hos dere i tankene og ønsker all lykke livet kan gi. Inger, Bestemor, Torill, Henrik. - -(H.E.: Det hadde vært stor nyttårsfest inne hos Henrik.) Herinde hele tiden, var jo lit træt efter nattens orgier. Line Bang kom innom. Hadde sovet i samme rom som Arvid. Han snorket så fælt at han måtte finne et annet sted. 2. januar. Om formiddagen reiste Johan’s og Torill. Ola og Helga gikk på ski i går efter alt strevet her mens de var her. Helga er jo forferdelig flink - og så godt som kan danser og i et kjør. Inger reiser på fest i aften til Nore. - - - 3. januar. Inger og Henrik havde tatt av juletræet og fått det ut - og gjort rent der. Det er jo deilig. - - -Inger syr på ny kjole. Knut Brekke kom oppfor å få Inger med ut på tur i måneskinn. - - 13. januar. Helgas geburtsdag. Flagger. (Noe snakk om at man kan få 60 000 for et maleri av Wentzel?) Mye snakk om at det er koldt. Men takknemlig for varmeovner Og deilig når solen skinner på ruten. 15. mai. Ingrid min 57 år Flaget oppe og Henrik havde ringt. Hun ringte meg etterpå- vi pratet riktig. Fåt mit brev i går og hun tok det opp - eiet ikke 1 øre å kjøbe for -så blev det jo til forskjellig. Deilig jeg sendte dem - men det var jo bare 50. 19. mai. I dag har jeg tatt bena. Så deilig. Drømte om det før jeg sto opp. Men lyst har man jo ikke. 20. mai. Helga E. og Sverre kom herop ved 2 tiden. Tok bil på Rødberg – traktor fra Mykkestu. Helga E. så forkjølet. 23. mai. Idag kjøbte Sverre sånn blyant- den jeg bruker nu. + en ekstra pen tilat sætte inni. (H.E.: Tørrpenn. Inntil da hadde hun brukt fyllepenn.) Helga E er stadig innom. Har strikketøyet liggende her. 25. mai. I dag var Sverre nedover med et dødt lam. Han løb så det kom med posten i dag. - Håber det ikke er noget som fører mer med seg. Det var visst til dyrlegen det ble sendt. Sverre herinde etterpå - ganske sved - så han tok genseren av. De fikk de 2 siste appelsinerne av Ingrid. Sverre er så grei og de to har det så hyggelig sammen. 23. juni. St. Hans aften. Henrik masse gjester Alt med seg. Så masse kager og fløte. Henrik har gjort det så pent der borte. Pyntet med grønt løv. Bål nede ved grinden - ja ovenfor. Der kom og kom. - 40 sikkert. - - - De var her nokså længe. Var oppe kl.2 og da så jeg de danset. Sigurd gikk først halv 6. Bestemor skriver mye denne tiden. Hun følger med i alt som skjer; på gården, med sauene, naboene, hyttefolk og vegen som blir bygget. Hun skriver om dem som arbeider på den at de spiser “Nordi”. Man får inntrykk av at det er ganske livlig på Lunda. Selv føler hun seg uvel iblant, svimmel og kvalm. Sigrid Bakke som skal hjelpe henne, blir dårlig og kan ikke alltid komme. Ingrid datter har sørget for at gravide danske Liss bor på Lunda, steller for Henrik og ser til bestemor. Hun sitter inne hos henne en stund hver kveld. Henrik og Liss leser “De tre musketerer”. De blir så ivrige og prater at de glemmer bestemor en kveld. Men hun synes det er bra de har det morsomt. Det blir mindre skrevet etter hvert. Liss døper barnet i Uvdal. 14. november. Brev fra Kirsten, som ligger på Rikshospitalet og har fått en søn - et typisk Kjelsberg-fjes, verdens deiligste unge. 18. november. Erj o det samme hver dag – tror jeg snart slutter å skrive om alt. 20. november 1955 skriver hun i dagboken for siste gang. Vel tre år etter, den 18. januar 1959, dør hun i Gamlestua.
• Folketelling: 1875, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001909
• Folketelling: 1885, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008307 Yrke: Skolebarn
• Konfirmasjon: 13 Apr 1890, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1900, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016854 Bostedets navn: Birkely Slemdal
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001586 Yrke: Husmor Bostedets navn: Bjørneborgen

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Hedrum, Vestfold, Norway; Johan Mangelsen Brun ble født 1825 i Trondhjem av forældre Lorents Kristofer Brun og Anne Regine Schmidt. Vokste op i Fredrikshald hvor faren var blit toldbetjent. Tok artium 1845 og var en tid lærer i Fredrikshald- Embedseksamen 1850 med bedste karakter. Saa etter lærer nogen aar, men fra 1854 personel kapellan hos provst Bech i Tjølling. Utnævntes 1861 til sogneprest i Maalselven og blev aaret efter provst. Fra 1868 stiftsprovst i Tromsø. Her kom han op i et forvirret sekterisk menighetsliv, fik helseknæk og maatte søke sig sydover. I Hedrum blev han bare 5 ½ aar og utnævntes 1880 til skiftsprovst i Kristiansand. Han hadde 1857 egtet Maria Petersen «I aarenes løp blev han alt mere overbevist om», heter det i Kaldsboken, «at vor kirketids særlige opgave er arbeidet for et sundt og kraftig menighetsliv med samarbeide mellom prest og troende i stedmenigheten»
• Utfyllende Biografi: Et sammendrag av hans selvbiografiske nedtegnelser. Utarbeidet av hans oldebarn Helga Elisabeth Kjelsberg (Originalmanuskript finnes i håndskrevet format, ca. 350 sider og svært utfyllende)
• Folketelling: 1865, Målselv, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038391001155 Yrke: Prost og sogneprost Bosted: Storbakken
• Magasin / Avisoppslag: 26 Apr 1869
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001041 Sivilstand: gift Yrke: Sognepræst
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284003015 Yrke: Stiftsprovst Bosted: Marketsgade
• Minneord / Nekrolog: 7 Aug 1899

Johan giftet seg med Marie Sophie Fredrikke Petersen 21 Aug 1857, Vår Frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Marie (datter av Johan Frederik Petersen og Nielsmine Sophie Frederikke Prahl) ble født 26 Jan 1831 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 16 Apr 1831 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 11 Jun 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 14 Jun 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse av familie: Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen, førte vel som prestekoner flest, en temmelig anonym tilværelse, med mye strev og lite anerkjennelse. Hun mistet tidlig sin far, løytnant Petersen, som forøvrig ble forfremmet til kaptein i siste liten, slik at enkepensjonen ble litt større. Jeg vet ikke hvordan hun og Johan Mangelsen ble kjent, men han omtaler henne i sine erindringer bare som Marie, inntil hun fikk sitt første barn 24. juni 1858. Fra da av heter hun alltid mama. Hun døde i 1889, bare 58 år gammel. Denne lille spinkle damen, som jeg alltid har innbilt meg at hun var, fødte altså 10 barn, og fikk se 9 av dem vokse opp. 7 av disse barna fikk fortsette slekten, til dels i imponerende omfang. Man behøver ikke være verken matematiker eller gynekolog, for å regne ut at hun må ha vært gravid, eller i “velsignede omstendigheter”, som det kanskje het den gangen, i hele 90 måneder. Hvis hun også var diegivende like lenge, betyr det at hun i 180 måneder, eller samfulle 15 år, var opptatt med sin primære morsgjerning, og alt sammen mellom 1858 og 1873. Men dermed var jo ikke morsgjerningen fullbragt. Den fortsatte nok så lenge hun levde, selv om hennes eldste døtre gradvis avlastet henne for omsorgen for de minste. Regine fortalte meg at hun mangen gang måtte gjøre sine lekser med en av de minste på fanget. Men fru Maries liv var nok ingen dans på roser. Det er ikke sikkert det ble så mye dans i det hele tatt.
• Folketelling: 1865, Målselv, Troms, Norway; Folketellingen 1865 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038391001156
• Folketelling: 1875, Hedrums Prestegård, Hedrum, Vestfold, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052155001042
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1885 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284003016

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrik Gustav Natvig, født i Kristiansand 22.10.1826, død i Kristiansand 27.6.1898. Han kom tidlig til sjøs og seilte en tid som styrmann i norske skip inntil han i 1848 tok over til Amerika hvor han allerede i 1850 tok ut sitt amerikanske borgerskap. Da gullforekomstene oppdagedes i California var han blant pionerene som tok vestover til gullfeltene, de såkaldte – forty niners – Etter flere års gullgraverliv kom han tilbake til San Francisco hvor han kjøpte seg skip som han seilte med på Stillehavskysten. Under sitt opphold der ute ble han medlem av den i 1855 organiserte – Committee of Vigilance of San Francisco for mutual protection of life and prosperity – en organisasjon av borgerne med det formål å rydde opp i korrupsjonen hos byens administrasjon, politivesen og domstol. Det var nær forbindelse mellom myndighetene og de organiserte bandene som plyndret gulltransportene fra gullgeltene, så rov og mord var en daglig foreteelse i San Francisco og omegn på den tid. Hurtig og energisk som Vigilance-komiteen gikk til verks – med rask og ubønnhørlig justis – lykkedes det borgerne å slå korrupsjonen ned, gjenreise lov og orden og derved skape sikkerhet for liv og eiendom igjen. Såsnart dette var oppnådd, nedla komiteen likeså raskt sitt selvgitte mandat (En skildring av disse eiendommelige forhold gir Stewart White i «The Grey Dawn» oversatt under navn av «Da San Francisco var ung») I 1857 er Henrik Natvig hjemme igjen. Han fører da skonnerten «Favoritt», som eies av ham og Sml Otto & Co. I Amerika er det sannsynlig at han har fått erfaring for hva det kunne gjøres med de skarp-seilende skonnerter, hvilke han da senere som skipsreder lar særlig bygge. Kristiansand-skonnertene eller rettere skonnertbrigger, som populært også kaldtes «Natvig-Skonnerter» ble spesielt bygget for fruktfarten Middelhavet – New York. Da dampskipene senere overtok denne fart, ble skonnertene anbrakt i brasiliansk kystfart og kaffefarten på Syd-Afrika. Fra 1864 fører han den nybyggete bark «Divico» som eies av ham og Sml Otto & Co. Og broren Jacob Natvig med 1/6, i salpeterfarten på Chile inntil han fra 1869 av fører skonnerten «Albatross» som eies av ham 2/3 og broren Jacob Natvig med 1/3 i kortere farvann i henimot et par års tid. Da sluttet han sjøen og begynner sin egentlige rederi-virksomhet i Kristiansand. Han blir da etterhånden den bestyrende reder også av skonnertbriggene «Fram», «Favorit», «Swift», «Solveig», «Finvad»(?), og tremastskonnertene «Albatross II», og «Seidi», barkskipene «Nor», «Sverre» og «Ran». Dertil er han en større medreder i adskillige andre Kristiansandske seilskiper. Flere av de nevnte skip er bygget på «Otterverftet» på Lundsiden, hvori han var medeier. Ved overgangen fra seil- til dampskip blir han sterkt interessert i dampskipsfart både passasjer og trampskip og sitter i direksjonen for flere av disse. I de samme år er det han også sterkt interessert deltar i den voksende industrielle virksomhet i og ved Kristiansand. Med de dype slektsrøtter han har i Kristiansand faller det naturlig at byens offentlige virksomhet fanger hans interesse allerede i 1862 sees han å være en av stifterne av Christiansands Sjømandsforening og var også en tid formann her. Men da han først slo seg til ro på landejorden varer det ikke lenge før det offentlige legger beslag på ham. Ikke alene blir han straks innvalgt i formannskapet – hvori han satt til sin død, men utallige er de kommunale offentlige og halvoffentlige verv som blir lagt på ham. Dette er så meget mer betegnende som det skjer i et tidsavsnitt da de bitre politiske kamper eller skapte det uforsonlige skille i vurderingen av personene. Noe av forklaringen tør ligge i at det her gjaldt en personlighet hvor handlekraft rettsinn og selvstendighet var meget sterke karaktertrekk. Som et av uttrykkene for den stilling han inntok blant sine medborgere er bystyrets beslutning om at hans jordferd skulle finne sted på Christiansands bekostning (Fædrelandsvennen, Chr.sands Tidende, Morgenbladet juni/juli 1898). Henrik Natvig ble 4.4.1861 gift i Kristiansand med Augusta Mathilde Hansen, født i Kristiansand 24.11.1835, død i Kristiansand 2.6.1882. De hadde 9 barn
• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Konfirmasjon: 3 Okt 1841, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009209 Yrke: Skibsfører
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001902 Yrke: Skibsreder og Fører Bostedets navn: Dronningens gt. 55
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008301 Yrke: Skibsreder Bostedets navn: Dronningensgade 55

Henrik giftet seg med Augusta Mathilde Hansen 4 Apr 1861, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 25 Nov 1835 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jan 1836 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009210
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001903 Bostedets navn: Dronningens gt. 55