Slektstavle til
familien Servan Homme
Ingrid Arctander
1928 - 2020 (91 år)
Har 202 aner men ingen etterkommere i Familietreet.
1930 - 1953 (22 år)
-
Navn Ingrid Arctander Fødsel 20 Aug 1928 Bærum, Akershus, Norway 
Kjønn Kvinne Død 9 Mai 2020 Svolvær, Nordland, Norway 
Ingrid Arctander (1928-2020) - Dødsannonse i Lofotposten den 16. mai 2020
Min beste venn og partner,
vår søster og gode tante
Ingrid Arctander
født 20. august 1928
sovnet stille inn i dag
på Marithaugen sykehjem.
Svolvær 9. mai 2020
Ta imot meg tid -
jeg kommer her med
alt mitt rask -
som jeg dro med meg
gjennom årene dine -
hjelp meg å legge
noen byrder av -
og gå videre
- litt friere.
I. Arctander
Gillian Ann
Bjarne, Rolf og Weeraya
Johanne og Jens,
Julie og Jenny
Øvrige familie
og gode venner
Bisettes fra Svolvær kirke 25.mai kl 11.00.
Kun nærmeste familie og inviterte venner kan være til stede.
I stedet for blomster er det hyggelig med en gave til Svolvær Sanitetsforening
(kontonr 1503.41.36812 - merket Ingrid Arctander).Minneord / Nekrolog 13 Mai 2020 
Ingrid Arctander (1928-2020) - Minneord i Lofotposten, onsdag 13. mai 2020
Minneord - Ingrid Arctander
Ingrid Arctander sovnet stille inn natt til lørdag 9.5.2020 i sitt 92. år. Det er mange i Vågan som nå vil minnes denne sterke personligheten, enten de møtte henne som lærer, som speiderleder, i kirke-sammenheng eller som aktiv samfunns-deltaker. Også mange flyktninger og asylsøkere lærte å sette pris på hennes engasjement og omsorg. I et intervju Vågana-visa hadde med henne i 2017 sa hun: «Jeg er veldig engasjert i urettferdigheten mot flyktninger i Norge i dag. Planen vår om å bli verst i verden når det gjelder å ta seg av folk i nød, har jeg liten sans for». Ingrid ble etter hvert gammel av år, men hun var ung og våken til sinns helt til det siste.
Etter at Ingrid pensjonerte seg, fikk hun tid og overskudd til en av sine hoved-interesser, nemlig å skrive dikt. I 2000, da hun var 72 år gammel, utga hun sin første diktsamling: «Vandring på undrings stier». Siden fulgte «Hos menneskene» og til sist den lille «Lommerusk». Det er mange deltakere i lokale foreninger som har vært aktive brukere av Ingrids «skriverier», som hun kalte dem.
Den aller største anerkjennelsen som dikter fikk Ingrid da Marianne Beate Kielland og Lofoten Voices brukte 3 av diktene hennes i «Lofot-oratoriet». Hun syntes det var en stor ære, og hun var spesielt fornøyd med Ketil Bjørnstads tonesetting. Tross sviktende helse fikk hun den store gleden å overvære ur-framføringa i Lofotkatedralen i juli 2017. Som en illustrasjon på Ingrids skarpe hjerne til det siste, kan jeg nevne at hun nå i påsken brukte 2 dager på å forbedre den engelske oversettelsen av diktene i forbindelse med CD-innspillingen av oratoriet.
Ingrid og hennes partner Gillian fikk mange gode år sammen, både i huset på Solheim som de elsket og på hytta i Kongsmarka. De siste 5-6 månedene av sitt liv bodde Ingrid (og Gill) på Trollfiordstua på Marithaugen, noe hun var svært fornøyd med. Hun var full av lovord over den omsorg og respekt betjeningen viste dem der. Nå er Gill alene tilbake, men kan glede seg over 44 års samboerskap. Ingrid og Gill inngikk for øvrig partnerskap i 2005, noe de lot seg intervjue om i Vågansvisa. Sprekt gjort av 2 «kirke-damer» i voksen alder!
Til slutt Ingrids egne ord:
Løksetting
I dag planter jeg håp.
Under skyer
mørke og tunge av fremtid,
planter jeg håp.
Om jeg vil være her
når disse blusser mot en ny vår,
vet jeg ikke.
At noen vil være her
vil jeg regne for sannsynlig.
Derfor planter jeg håp.
Takk for godt vennskap gjennom mange år, kjære Ingrid, og fred med ditt minne!
Tonje ØstremMinneord / Nekrolog 19 Mai 2020 
Ingrid Arctander (1928-2020) - Minneord i Lofotposten, tirsdag 19. mai 2020
Minneord Ingrid Arctander
Ingrid Arctander gikk ut av tiden natt til lørdag 9. mai. Jeg sørger over henne, og minnes henne med glede. Verden er fattigere uten henne. Hun var en nær venn av familien i oppveksten min. Og hun og Gill ble etter hvert mine to herlige, fargerike venninner som jeg besøkte jevnlig. Jeg ble alltid tatt godt imot.
Ingrid var lærer i Svolvær hele sitt voksne liv. Læreryrket var et livskall for Ingrid. Hun så en oppgave i å formidle til barn og ungdom både kunnskap, historie, verdier, og ikke minst kultur og natur.
Hun var også en engasjert speiderleder i Svolvær i mange år. Det var gjennom «Speidern» at min familie ble kjent med henne. Og Ingrid tok seg alltid tid til å snakke med oss ungene når hun kom på besøk. Det ble et begynnende vennskap som vokste etter hvert.
Ingrid var så levende helt til det siste! Når jeg tenker på Ingrid, tenker jeg på skog og fjell, blomster, fugler, sopp og bær. Hun elsket å vandre i naturen! Hagen deres i Svolvær var stelt med kjærlighet. Den var fargerik, vill og vakker, og den inneholdt selvfølgelig nytteplanter.
Men det stoppet ikke der. Hun var interessert i så mange ting, blant annet historie. Hun bidro med fortellinger til lokale årbøker og annet. Hun tok masse bilder, og noe av dette ble også offentliggjort som dokumentasjon av lokalhistorie. Mange har vært glad for hennes bilder.
Hun ga ut tre diktbøker, dikt der ordene bandt sammen tanker om livets og naturens under. Hun var opptatt av ord og bilder hele livet. Hun fikk heldigvis også oppleve at Lofot-oratoriet ble uroppført. Der var hun en av tekstforfattere til musikken som var av Ketil Bjørnstad. Oratoriet er oppført flere ganger og kommer på cd til sommeren. Ingrid og Gill fulgte ellers med på alt som skjedde av musikk og kultur. Og nordnorsk musikk var av særlig interesse.
Det lå alltid en dyp interesse for mennesker bak alt hun drev med. Hun hadde et stort hjerte, særlig for de som strevde litt ekstra. Det gjaldt kanskje særlig i grupper av mennesker som hun omga seg med, som lærer i skolen, som speiderleder og i hyppig kontakt med flyktninger. Og ja, jeg kjenner den litt strenge lærerstemmen også, men jeg avslørte henne alltid, det var kjærlighet også i det.
Ingrid vokste opp på Jar i Bærum kommune. Hun har familie, slekt og venner i hele Norge! Ikke minst vil jeg nevne en person som betydde mye for henne, nemlig Ingrids kjære niese Johanne på Nøtterøy.
Og selvfølgelig må jeg nevne Ingrids elskede livspartner Gill. Hun er et vakkert, dyktig og hjertegodt menneske! Jeg tenker på henne nå som hun har mistet sin kjære. Ingrid og Gill reiste ofte til England hvor Gills familie bor. Ingrid var veldig glad i England, og frydet seg over å reise rundt sammen med Gill for å besøke familie og venner.
Ingrid og Gill inngikk partnerskap i 2005. Det var en stor dag, både for dem og oss. Vi er mange som beundrer dem for deres mot til å stå fram i offentligheten.
Ingrid ble 91 år. Hun og Gill hadde de siste månedene fast plass på sykehjemmet Marithaugen i Kabelvåg. De ga uttrykk for at de hadde det bra der.
Ingrid var en personlighet. Hun har gitt meg mye. Jeg vil alltid minnes henne i takknemlighet.
Fred over hennes minne!
Ingrid Grønningsæter, Tønsberg 15.maiBegravelse 25 Mai 2020 Svolvær kirke, Svolvær, Nordland, Norway 
Søsken3 brødre Halvsøsken1 halvbror (familie til August Hieronymus Arctander og Kathrine Kjelstrup) Person ID I12022 Servan Homme Sist endret 27 Apr 2023
Far 
August Hieronymus Arctander, f. 13 Jun 1882, Skudeneshavn, Karmøy, Rogaland, Norway d. 1 Mai 1960, Tjernsrud, Bærum, Akershus, Norway (Alder 77 år) Mor Dagny Brun, f. 14 Januar 1897, Oslo, Norway d. 28 Nov 1991, Capralhaugen sykehjem, Bærum, Akershus, Norway (Alder 94 år) Ekteskap 11 Okt 1927 Gran, Hedmark, Norway [1] Alder ved ekteskap Han : 45 år og 4 måneder - Hun : 30 år og 9 måneder. Famile ID F2341 Gruppeskjema | Familiediagram
Familie Nålevende Famile ID F7580 Gruppeskjema | Familiediagram Sist endret 27 Apr 2023
-
Hendelseskart 
Fødsel - 20 Aug 1928 - Bærum, Akershus, Norway 
= Link til Google Earth
-
Dokumenter 
Tragedien på Busknes prestegård av Ingrid Arctander (Årboka Lófotr. 2022 Vol. 45)
Tragedien på Buksnes prestegård
Av Ingrid Arctander
Da jeg kom til Buksnes første gang, var jeg på leting etter ei grav. Nedenfor den lange kvite presteboligen bredte kirkegården seg ut. Jeg lette lenge, prøvde å se for meg et gammelt bilde i et album. Ei jernplate med mange navn. Var det ikke en steinmur bak? Jeg begynte å gå langs den gamle kirkegårdsmuren - den mot vest som så eldst ut. Halvvegs mellom sjøvegen og prestegården fant jeg den. Nesten usynlig, grodd ned i gresset gjennom mange år.
Jeg ryddet bort gress og rusk, og der var de: Sokneprest Arctanders barn - nesten alle mine tanter og onkler - seks av en søskenflokk på ni. To ganske små, døde før livet fikk begynt. Spedbarnsdødeligheten og småbarnsdødeligheten var høy i de dager, hos fisker som hos prest. I 1899 mistet prestefamilien fire barn fra 9 til 16 år gammel. En tolv-års gutt tidlig på året, to smågutter og ei ung jente noen måneder senere.
Jeg kjente historia som lå bak. De fyrte med torv den gangen. Et ruvende torvlag var nødvendig for alle å ha. Johan, 12-åringen, ble sendt ut etter torv til mor som arbeidet på kjøkkenet og holdt liv i ileggs-komfyren. Stikk i strid med stående ordre lot han stigen stå, gjorde det lettvint og tok torv i underste lag. Så raste hele torvlaget over ham. Da han ikke kom inn, og varmen i komfyren holdt på å gå ut, ble det sendt bud etter torvhenteren, og han ble funnet død under torvhaugen. En forferdelig sorg for store og små i prestegården, en tragedie som ga gjenlyd i bygda, men som altfor snart ble overskygget av en ny.
Datoen var 29. juni 1899. Mor Regine Brun Arctander var i Kristiania for å søke lege — kanskje også for å overtale eldstesønnen, August, til å fortsette skolegangen og ikke dra til sjøs. Hjemme var store og små, mennesker og dyr, overlatt til prestens og tjenestefolkets omsorg. Da brøt det ut brann i prestgården. Fire barn og en voksen omkom — tre av prestens barn: Ove, Gunnar og Karoline, foruten ei tjenestejente og hennes lille barn. Jeg har ikke kunnet finne hennes eller barnets navn. Ove Guldberg Arctander hadde døpt alle sine ni barn, konfirmert de fire eldste og allerede begravet de to små og 12-åringen Johan. Nå skulle brannofrene begraves. Det klarte han ikke. Det ble den unge kapellanen, Jørgen Throndsen, som måtte gjøre det. Han hadde bodd i huset som residerende kapellan i tre år, så det var ikke fremmede folk han nå måtte legge i jorda. Etter hva gamle folk i Buksnes har fortalt meg, var 16-åringen, Karoline, til og med kjæresten hans. Det kan godt være sant. Hun ble funnet i trappa kvalt av røyken, på veg opp på loftet hvor småbrødrene sov, for å redde dem.
Presten kom etter hvert i funksjon. Han ble i Buksnes de neste to år, og bodde hos venner i bygda. I 1901 ble han avløst av S. L. Aasen. De gjenlevende barna, ungjentene Marie og Regine, ble sendt sørover til prestefrua som tok opphold hos familien der. De kom så vidt jeg vet, aldri tilbake til Nordland. Jørgen Trondsen fortsatte som res.kap. til 1904. Da giftet han seg med Sigrid Pedersen fra Ballstad og flyttet til et annet prestekall.
Prestegården ble bygd opp igjen på samme sted. Etter gamle bilder å dømme, ble den bygd noe større enn den som brant. Det som imidlertid ble likedan, og egnet til forbauselse, var at loftet ble gjenreist som i den gamle prestegården, uten gjennomgang mellom kjøkkentrappa og oppgangen i den andre enden av bygningen. Hadde det vært en åpen forbindelse der, kunne det ha berget flere liv i 1899.
I 1903 ble kirka rammet av lynnedslag og brant helt ned. Det var en kvit trekirke som sto nede på kirkegården. Ganske snart kom den nye kirka opp — den vi alle kjenner. Rød med kvite kanter kneiser den på haugen NV for prestegården.
Mange prestefamilier har siden holdt hus i Buksnes prestegård. Trafikken til kirkegården fortsatte lenge å gå gjennom prestegårdstunet, senere ble den ledet ned mot sjøen og rundt. Snarvegen fra prestegården til nykirka på Korshaugen ble etter hvert en veltråkket sti.
Bårdstua hvor gårdsforvalteren bodde, er for lengst vekk. Likeså det store fjøset som, sammen med de andre bygningene, rammet inn tunet. Innmarka ble smått om senn stykket ut til boligtomter, og et vakkert villastrøk er vokst opp på prestegårdens gode jord. Den kvite presteboligen er fremdeles i bruk. Ute på kirkegården kan du fremdeles finne en gammel jernplate med seks navn — minnet om de tragediene som utspilte seg her helt på slutten av det nittende hundreåret.
P.S. Jeg har fortalt det jeg vet slik det er blitt fortalt meg i familien og av gamle folk i Buksnes. Jeg gjør oppmerksom på at Bygdeboka for Buksnes inneholder noen feil om familien og dens skjebne. De hadde ni barn, ikke sju som det står der. Det var tre barn som omkom i brannen, ikke to, og den eldste sønnen, August, omkom aldeles ikke på havet. Han var min far, og døde i Bærum 1. mai 1960, 78 år gammel.
I.A.
Ingrid Arctander ble født 20. august 1928 og oppvokst på Jar i Bærum. Etter endt utdanning ved Oslo offentlige lærerskole flyttet hun til Svolvær i 1952. Byen gjorde hun til sin hjemplass. Her jobbet hun ved Svolvær skole til hun ble pensjonist. Ingrid var en meget aktiv og samfunnsengasjert dame. Hun døde 9. mai 2020. Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Lofotboka. Vi har tidligere, i 1990, hatt en artikkel om samme tragedien skrevet av Heidi Kristensen, men i denne skrevet av Ingrid Arctander, er det flere detaljer og opplysninger.
I kirkeboka for Boksnes 1899 står følgende: Anna Barbara Nilsdatter f. 1877 Reine, ugift, døde 19.06.1899. Indebrendt. Nils Nordahl Amandus Johnsen (uægte) f. 08.12. 1898 (dpt. 13.03.1899). Indebrendt.
-
Kilder - [S4015] Klokkerbok for Gran prestegjeld, Gran sokn 1917-1935 (0534P), s. 128, Viede (1927), http://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051107011027.jpg.
- [S4015] Klokkerbok for Gran prestegjeld, Gran sokn 1917-1935 (0534P), s. 128, Viede (1927), http://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051107011027.jpg.
