| Navn |
Ove Fredrik Arctander |
| Fødsel |
30 Apr 1910 |
Stockholm, Sweden  |
| Kjønn |
Mann |
| Beskrivelse av familie |
Tale av Ove Fredrik Arctander ved Slektsstevne på Hamar den 13. august 1983 for etterkommere av Johan Mangelsen Brun (1825-1899) og Marie Sophie Fredrikke Petersen (1831-1889)
Jeg heter Ove Fredrik Arctander og er sønnesønn av Regine Brun, som igjen var eldste datter av Johan Mangelsen Brun og Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen. jeg har fått lov å si noen ord om denne store søskenflokken, som begynner med storesøster Regine (født 1858) og ender med lillebror Thomas (født 1873). Men først har jeg lyst til å hoppe et slektsledd bakover og si litt om foreldrene.
Johan Mangelsen Brun var teolog. Som student og kandidat hadde han lærerjobber både her og der, til han fikk sitt første prestekall i Tjølling ved Larvik. Senere tjenestegjorde han nordpå, i Målselv og Bardu, og i Tromsø, hvor han var stiftsprost, eller domprost, som det heter i dag. Så bar det sørover igjen, til Hedrum, og der var det han bodde da døtrene begynte å bli voksne og fly ut av redet. Hans siste embete var som stiftsprost i Kristiansand, hvor han tjenestegjorde under flere biskoper. En av dem var den kjente eventyrsamleren Jørgen Moe. Moe var sykelig, og Brun måtte derfor fungere som biskop. Han ble ridder av St. Olav før han søkte avskjed og bosatte seg i Kristiania, hvor han døde i 1899, 74 år gammel.
Marie Sophie Fredrikke Brun, født Petersen, førte vel som prestekoner flest, en temmelig anonym tilværelse, med mye strev og lite anerkjennelse. Hun mistet tidlig sin far, løytnant Petersen, som forøvrig ble forfremmet til kaptein i siste liten, slik at enkepensjonen ble litt større. Jeg vet ikke hvordan hun og Johan Mangelsen ble kjent, men han omtaler henne i sine erindringer bare som Marie, inntil hun fikk sitt første barn 24. juni 1858. Fra da av heter hun alltid mama. Hun døde i 1889, bare 58 år gammel.
Denne lille spinkle damen, som jeg alltid har innbilt meg at hun var, fødte altså 10 barn, og fikk se 9 av dem vokse opp. 7 av disse barna fikk fortsette slekten, til dels i imponerende omfang. Man behøver ikke være verken matematiker eller gynekolog, for å regne ut at hun må ha vært gravid, eller i “velsignede omstendigheter”, som det kanskje het den gangen, i hele 90 måneder. Hvis hun også var diegivende like lenge, betyr det at hun i 180 måneder, eller samfulle 15 år, var opptatt med sin primære morsgjerning, og alt sammen mellom 1858 og 1873. Men dermed var jo ikke morsgjerningen fullbragt. Den fortsatte nok så lenge hun levde, selv om hennes eldste døtre gradvis avlastet henne for omsorgen for de minste. Regine fortalte meg at hun mangen gang måtte gjøre sine lekser med en av de minste på fanget. Men fru Maries liv var nok ingen dans på roser. Det er ikke sikkert det ble så mye dans i det hele tatt.
Så er det de 10 barna:
1. Regine var 22 år da hun i 1880, giftet seg med Ove Guldberg Arctander, og de begynte sitt omflakkende og sikkert strevsomme liv som prestefolk - i Risør, Karmøy, Buksnes, Sortland, Mandal og Langesund, til de endte som pensjonister i Bærum, der begge døde i 1931. I løpet av ca 13 år fikk de 9 barn, og mistet 7 av dem som små eller ganske unge, til dels under meget tragiske omstendigheter. Bare de 2 eldste ble voksne - og gamle. Hvordan et foreldrepar kan overleve, og beholde sin forstand og sin tro på livet, etter å ha mistet 7 barn, det er mer enn jeg har kunnet forstå, men det gjorde de virkelig. Jeg vet det, for jeg fikk bo hos dem i 2 perioder på til sammen 6 år, så jeg kjente dem godt. De var enestående mennesker. Regine likte ikke fotografer, verken amatører eller profesjonelle, og tok gjerne på seg en sint maske foran kamera. De som bare kjenner henne fra fotografier, må ha fått et helt feilaktig inntrykk av henne. I virkeligheten var hun et elskelig menneske, med atskillig sans for humor. Ikke minst hadde hun et åpent øre for språklige rariteter, og jeg kan gjengi mange historier hun fortalte, men jeg skal nøye meg med en, og den henger sammen med hennes eldste søster Mina.
2. Mina. Og dermed er jeg over i nr. 2 i rekken, nemlig Mina. Jeg husker Mina som en liten, tettvokst dame, friluftsmenneske og kjapp til bens. Hun kunne gå pusten av hvem som helst, når hun la i veg på de små, korte bena sine. Hun giftet seg aldri, og var vel farens trøst, særlig i hans siste år, da han bodde i Kristiania som enkemann og pensjonist. Mina var musikalsk, og spilte bl.a. orgel. Hun ble ansatt som organist i Hedrum kirke, hvor faren var prest. Som organist var hun jo i offentlig tjeneste, og det var vel det som spøkte i hodet på en av bygdens eldste da han møtte Johan Mangelsen, og nu siterer jeg Regine: Bonden ville gjerne ønske sognepresten til lykke med at hans datter nu var bleven en offentlig kvinde! Akk ja, jeg tror tante Mina var svært lite “offentlig”, sånn sett. Men lingvisten i Regine moret seg over historien.
3. Fredrikke ble også prestekone (gift med Hjalmar Steenstrup). Hun døde lenge før jeg ble født, men jeg har truffet de fleste av hennes 7 barn. Best husker jeg vel Peter Steenstrup. Han var ivrig slektsforsker, og lot meg skrive av hans notater.
4. Lorentze giftet seg i Kristiansand, med O.P. Moe, og jeg siterer fra stiftsprostens erindringer: “Da jeg i 1880 fyttet til Kristiansand, flyttet Lorentze med, som en ungmø, vakker og velvoksen, og den likeså vakre borgersønn Ole Moe kastet sine øyne fra kontoret ut på den nye stjerne -”. Så svermerisk kan vel bare en aldrende far uttrykke seg. Ekteparet Moe husker jeg fra deres eldre dager, og de var i sannhet et stilig par, han med sitt velpleide grå skjegg, og hun med sine korketrekkerkrøller, som hun aldri forandret på, tross skiftende hårmoter. Hun manglet bare krinolinen for å kunne gå rett inn i rollen som plantasjeeierfrue i “Onkel Toms hytte”.
5. Johan skaffet seg en grundig utdannelse, først som medisiner, og så som tannlege. Han var en av grunnleggerne av Statens Tannlægeinstitutt, som i begynnelsen holdt til nede i Vika, i beskjedne lokaler, og senere ble Norges Tannlægehøiskole i et flott bygg i Gjetemyrsveien. Nu heter det Odontologisk Fakultet. Johan og hans kone Helga (Natvig fra Kristiansand) kjøpte fjellgården Lunda i Uvdal, og der holder deres etterkommere fremdeles til. De fikk 3 barn: Henrik, Ingrid og Helga.
6. Jacob ble kavalerioffiser. Han drev gården Saxlund på Stange. Han var gift med Hjørdis Dehli, og de hadde 10 barn. Også denne familien ble hjemsøkt av ulykker, men dette kan sikkert andre fortelle bedre om enn jeg kan. Til tross for at jeg aldri har sett onkel Jacob, synes jeg at jeg husker ham ganske godt. Som gutt sto jeg ofte foran bildet av rittmesteren, og ønsket at jeg skulle komme til å ligne ham litt. Jeg hadde naturligvis ingen forhåpninger om å få en så fin uniform, men onkel Jacob hadde så fine øyelokk. De hang ned foran øynene som gardiner. Jacob var den gang en eldre herre på henimot seksti, og jeg tenkte at hvis jeg ble gammel nok, kunne jeg kanskje også få slike fine øyelokk. Når jeg nå ser meg i speilet, ser jeg at mine forhåpninger fullt ut er gått i oppfyllelse. Jeg har fått minst like fine gardiner som onkel Jacob hadde. Men når jeg husker onkel Jacob så godt, skyldes det verken uniformen eller øyelokkene, men et brev jeg fikk fra ham. Det vil jeg gjerne komme tilbake til helt til slutt.
7. Johanna giftet seg med Herman Ellingsen. Jeg husker henne fra den tiden hun bodde i Fredensborgveien, men jeg vet at hun og familien tidligere hadde bodd i Amerika. Hun hadde mange døtre, som min far alltid omtalte som “småpikene”, selv etter at de hadde passert konfirmasjonsalderen og litt til.
8. Marie Dominica hadde i yngre år vært på kontor, bl.a. som sekretær for oberst Bratlie, generalkrigskommisæren. Men jeg husker henne bare som diakonisse. Dominica betyr jo “guddommelig”, og hun satte derfor ikke pris på at jeg blandet ordene og kalte henne Demonica.
9. Johan Mangelsen ble født i 1870, og døde som liten. Han hadde altså hele sitt korte liv nordpå.
10. Thomas var yngstemann i flokken. Også han ble tannlege, og senere gårdbruker. Han hadde 5 døtre, som alle lever i beste velgående. Det ser vi av det store fremmøtet her i dag. Thomas er den eneste hvis etterkommere har stilt opp 100 %.
Jeg nevnte at jeg husket Jacob så godt på grunn av et brev, og det var et brev jeg fikk til min 15 årsdag i 1925. Nu kan man spørre hvorfor i all verden en onkel på 60 år skulle skrive til en grandnevø som han aldri hadde sett? Det kan jeg forklare. Man vil kanskje huske at Johan Mangelsen Brun, som vi i sammenheng med dette stevne, regner som vår stamfar, var født 30. april 1825. Da min mor skulle sette meg til verden i 1910, passet hun på at det også skjedde 30. april. Dette var onkel Jacob blitt oppmerksom på, og syntes vel jeg fortjente en hilsen på min 15 årsdag i anledning min oldefars 100 årsdag. Brevet har jeg dessverre ikke, men jeg husker temmelig nøyaktig hva onkel Jacob skrev til slutt: “Min far var nesten en god mann, men du vet, ingen er god, uten Gud.” [1] |
 |
Tale av Ove Fredrik Arctander ved Slektsstevne på Hamar den 13. august 1983 for etterkommere av Johan Mangelsen Brun (1825-1899) og Marie Sophie Fredrikke Petersen (1831-1889).pdf
|
| Historie |
Min historie
Ove Fredrik Arctander
1) Da vi kom for nær en lysbøye.
En eftermiddag i 1930 var Wilhelmsens "Tijuca", kaptein Torger Andersen, på vei ut fra New York, bound for Rio de la Plata. Et stykke ute i "renna" hadde vi et uhell, det må ha vært i forbindelse med et møte. Vi fikk rompa for langt over til styrbord side av renna, og huket styrbord propeller i ankerkjettingen på en av lysbøyene.
Jeg var glad fordi jeg ikke stod til rors akkurat da, selv om rorgjengeren kanskje ikke kunde klandres for uhellet.
Problemet var nu: Hvordan skulde vi komme løs fra fanskapet, uten taubåtutgifter, og før Coast Guard kom og knep oss? Styrbord motor kunde vi jo ikke bruke, og hvis vi bakket med babord motor vilde vi kanskje vri oss rundt og bli liggende på tvers av renna.
Men gubben fant på råd; En fortøyningswire med sjakkel i øyet blev stukket ut gjennom bussgattet i akterkant av broen og manet akterover, utenbords til forkant av poopen, hvor bøyen lå og gliste mot oss. Så blev en mann firt ned i båtsmanns-stol, og sjaklet wiren til overbygningen på bøyen. Da mannen var trygt ombord igjen, tok vi wiren til nokken på en av winchene og hev forsiktig inn. La det være usagt om vi hev bøyen forover, eller skuta akterover, men vi fikk i alle fall beistet klar av propelleren. Så kom den vanskeligste del av manøvren. Da bøyen var tvers av aktermasten måtte mannen i båtsmanns-stolen ned igjen for å få sjaklen løs. Men da måtte vi først slakke ut på wiren, og dermed hadde vi ikke lenger bøyen under kontroll. Men det gikk, det også, før det blev helt mørkt og uten at Coast Guard knep oss.
Et humoristisk innslag hadde vi også under denne operasjonen. Hver gang 3. styrmann fikk en ordre av skipperen, svarte han "yes Sir". Til slutt ble Torger Andersen forbannet og sa: "dette er ikke nogen yankeebåt og jeg vil ikke høre dette evindelige yes Sir. Dette er en norsk båt, og her skal det snakkes norsk. Husk det !" 3. styrmann svarte "OK"
2) Skipsbrann - heldigvis ved land.
Jeg har bare opplevd en skipsbrann, og da lå vi trygt fortøyet ved Todds'Dry Dock i Brooklyn, og fikk hjelp av The New York Fire Brigade. Men en stund så det stygt ut allikevel.
Dette var ombord i Wilhelmsens "Tijuca", kaptein Torger Andersen, og årstallet var 1930. Vi hadde gått på verksted, bl.a. for å foreta visse reparasjoner i fryse/kjølerummet. Det var ikke snakk om proviantrummet, nei, hele "treern" mellom broen og maskinen, var innredet for fryse eller kjølelast, og vi hadde egen frysemaskinist.
Før min tid ombord hadde båten bl.a. ført frosset kjøtt fra Argentina til Mellem-Europa, og på min første tur ombord hadde vi epler fra New York til Buenos Aires.
Dette rummet må ha vært ekstra brannfarlig, med garnering av lakkert tre, og granulert kork som isolasjon. Det skulde ikke så stor uforsiktighet til, fra rørsveisernes side for at det hele skulde stå i lys lue.
Og en dag, midt i middagstiden, mellom kl 12 og 13, gikk alarmen. Tilfeldigvis var jeg den siste som hadde vært på åstedet efter at sveiserne hadde gått fra borde, og jeg blev derfor gjenstand for en viss oppmerksomhet, for å si det mildt, under sjøforklaringen. Men min forsikring om at jeg aldri gikk med tobakk eller fyrstikker i arbeidstiden blev godtatt, og forøvrig var vel brannårsaken nokså opplagt: sveisegnister i korken.
Men tilbake til selve brannen: Det blev påstått at vi hadde 170 brannmenn, 12 brannbiler og 3 brannbåter i aksjon. Jeg kan ikke gå god for disse tallene for jeg fikk ikke se stort av brannen. Jeg blev nemlig satt til å passe brennevinet, og fikk nærmest den beskjed, at hvis nogen skulde forsyne sig av brennevinet, måtte det skje over mitt lik. Nå må ikke dette misforstås derhen, at vår skipper var ekstra glad i brennevin. Tvert imot, han var meget forsiktig, og det blev sagt at han var påholden når det gjaldt å skjenke alle disse tørste uniformerte herrer som kommer ombord så snart en båt nærmer sig en havn. Jeg sikter nå til representanter for havnevesen, politi, toll, helsevesen, immigrasjon og guderne vet hvad.
Dette var i forbudstiden, og brannfolkene var sugne på "booze". Flaskene blev oppbevart i et skap som var både avlåst og tollplombert, og hvis denne plomben skulde brytes, vilde det kunde tolkes som smugling. Det var altså ikke bare selve brennevinet som skulle voktes, men plomben
3) Forsinkelse i Kobe
Ombord i "Fernbrook" hadde vi en svensk motormann som het Bergkvist. Han var skåning, og den rødeste kommunist jeg har kjent. Men bortsett fra dette var han all right, når han var edru, og det var han alltid, når han ikke kunde få tak i noget å drikke, og det kunde han jo ikke i sjøen. Vi hadde også en motormann fra Trondhjem. Han var låghalt og gikk bare under navnet "Foten". Det var brutalt, men jeg tror ikke nogen tenkte over at han kunde ha noget annet navn.
Så var det en dag i 1936. Vi lå ved Mitsubishi-kaien i Kobe, og var på det nærmeste klar til avgang. Vaktene var satt. Jeg skulde ha motormannsvakt 4-8, sammen med fjerdemaskinisten. Foten skulde ha 12-4, og Bergkvist 8-12.
Foten og Berkvist hadde nogen yen igjen, og det er jo "bad luck" å gå til sjøs med penger i behold. Derfor var det sikrest å omsette dem i kaldt øl, og siden begge hadde frivakt, stakk de opp på nærmeste bar. I mellomtiden var vi blitt klar til å gå ut, det var "stand by" i maskinen og "fjerden" og jeg stod på manøverdørken, klar til å ta fatt. "Du får gå opp og finne ut hvorfor vi ente kommer avgårde" sa fjerden til mig. Han var fra Fredrikstad. Da jeg kom på dekk så jeg at både skipperen, losen og 3.styrmann stod på broen, bommene var låret, lukene skalket, og gutta stod "fore and aft," bortsett fra et par mann som skulle ta landgangen.
Landgangen, ja. Der patruljerte chiefen, og han var ikke i godlage. Jeg skjønte at både Foten og Bergkvist var dypt savnet, om ikke akkurat høyt elsket. Akkurat da kom Bergkvist rundt hjørnet på "shed'en" alene, og begynte å balansere oppover landgangen. Han sjanglet ikke, men var litt stiv, både i blikket og ganglaget. Med det samme han satte bena på dekket var chiefen over han:" Kor er Foten? Kor dokker har gjort av Foten?" Bergkvist rettet sig opp i sin fulle høyde og så ned på chiefen: "Jag gir vel fasan i Foten. Jag har svårigheter nog att hålla reda på mina egna två føtter". Dette var spennende øyeblikk. Chiefen var nok ikke vant til slike svar. Han blev mørkerød i fjeset, og jeg trodde han skulle fly på skåningen. Det var Foten som reddet situasjonen. Akkurat da kom han rundt hjørnet på shed'en, satte det korte benet på landgangen og humpet ombord. Han var bli som en sol og trallet på en vise. Chiefen sa ikke et ord, bare vinket opp til skipperen, og jeg skyndte mig ned til fjerden.
Slutt
Kilde: http://oslo-sjomannsforening.no/f-arctander |
| Død |
26 Mai 1993 |
Oslo, Norway |
 |
Ove Fredrik Arctander (1910-1993) - Dødsannonse i Aftenposten den 28. mai 1993
Vår kjære, omsorgsfulle
Ove Fredrik Arctander
sovnet stille inn på Ullevål sykehus i dag, 83 år gammel.
Oslo, 26. mai 1993.
Berit - Håvard
Sissel - Per
Karl - Jon
Finn - Elisabeth
Barnebarn, barnebarnsbarn og øvrige familie
Bisettelsen vil finne sted i Bekkelaget kirke torsdag 3. juni kl. 14.30 |
| Begravelse |
29 Mai 1993 |
Bekkelaget kirkegård, Oslo, Norway |
|
| Minneord / Nekrolog |
8 Jun 1993 |
 |
Ove Fredrik Arctander (1910-1993) - Nekrolog i Aftenposten den 8. juni 1993
Ove Fredrik Arctander
Ingeniør Ove Fredrik Arctander døde 26. mai på Ullevål sykehus. Han ble 83 år gammel.
Arctander var i en årrekke knyttet til Kværner-konsernet, som for ham var en fin og givende arbeidsplass. Han var oppvokst i Buenos Aires, der han gikk på engelsk skole, hvilket førte til at han behersket både spansk og engelsk, ved siden av sitt norske morsmål.
Jeg fikk selv den store gleden å seile sammen med Arctander på tre skip, da han i unge år tok sikte på å bli skipsfører. Vennskap som skapes under slike forhold, varer livet ut.
Arctander var pennefør, og hans skriftlige fremstillingsevne ga både ham selv og andre mange gleder. Han hadde også en enestående hukommelse som krydret hans beretninger fra sjølivet. I mange år var han bidragsyter i Kværners bedriftsblad og var også flittig skribent i årboken som Norsk Sjøfartsmuseum utgir.
Arne Hartmark |
 Halvsøsken |
3 halvbrødre og 1 halvsøster (familie til August Hieronymus Arctander og Dagny Brun) |
 | 1. Ingrid Arctander, f. 20 Aug 1928, Bærum, Akershus, Norway d. 9 Mai 2020, Svolvær, Nordland, Norway (Alder 91 år) | | | 2. Gunnar Arctander, f. 25 Okt 1930, Bærum, Akershus, Norway d. 1 Mai 1953, Bærum, Akershus, Norway (Alder 22 år) | | 3. Nålevende
▻ Linda Kostrzwa | | 4. Nålevende |
|
| Person ID |
I12033 |
Servan Homme |
| Sist endret |
6 Mai 2020 |
Slektstavle til 
1910 - 1993 (83 år)
Har 200 aner og 13 etterkommere i Familietreet.
August Hieronymus Arctander, f. 13 Jun 1882, Skudeneshavn, Karmøy, Rogaland, Norway 
Nålevende
