 |
Ole Jørgen Lehmann (1942-2003) - Livet er her, og ikke der (Morgenbladet, lørdag 19. desember 1981)
Ole Jørgen Lehmann: «Livet er her, og ikke der..»
Av Bjørn Gunnar Olsen, Illustrasjon: Thore Furulund
«Riktignok er jeg snart førti år, og har ikke en rynke, men anekdotenes tid bør være forbi i intervjuer med meg», sier Ole Jørgen Lehmann, grafiker, tegner og maler.
Han kan allikevel fortsatt gå med på en og annen aforisme: «Kunstnere med talent for å være sure, gjør ofte positivt inntrykk på museumsfolk og kunsthistorikere..»
Ole Jørgen Lehmanns meritter som bohem i Oslo og omland i seksti- og sytti-årene, får hvile her. Som han selv sier: «Det var en annen fase i mitt liv. Hver alder har sitt behov. Nå er jeg mest opptatt av å arbeide. Dessuten mener jeg at folk, når de har passert førti, bør tenke mer på den neste generasjon enn seg selv.»
— Men få vet hvor morsomt det har vært å være meg som kunstner, sier han. — Det har faktisk vært meget morsomt.. Jeg traff hele den gamle generasjonen av bohemer; Ernst Sørensen, Amund Hjørringstad.. De siste i sitt slag blant norske kunstnere.
— Min generasjon ble ikke budt noen ting. Vi fikk høre at vi var bløffmakere, at vi ikke tok noe alvorlig.. Vi stod overfor en «foreldregenerasjon» som hadde vunnet den annen verdenskrig. Våre oppdragere hadde seierherrenes syn på tingene. Men unge kunstnere i dag har det verre enn hva vi opplevde. De er enda mer overlatt til seg selv. Og de blir styrt av en generasjon som var sekstiårenes unge radikalere. Disse menneskene er i dag bare opptatt av sin egen alder, kamerater og svigermødre. Den generasjonen de er forpliktet til å hjelpe frem, i kraft av sine tillitsverv, har de ikke annen forståelse for enn klapp på skulderen og angst. Hvis generasjonen av dagens unge kunstnere ikke blir tatt bedre vare på, kan vi bare skyte en hvit pil efter et norsk kunstliv i fremtiden. Vi har ikke råd til å la det oppstå et tomrom på femten år. Unge mennesker med kunstneriske anlegg i dag, kommer ikke til å satse sitt liv på tomme løfter og latterlige fraser om at man må lide for å bli kunstner.
— Garantiinntektene burde ikke tildeles folk på over førti. De har hatt sin chanse, og bør være såpass etablerte at de greier seg. I dag blir elever ved Kunstakademiet gitt «kunstfagstipend» —et studielån som elevene ikke behøver betale tilbake, fordi det fungerer som stipend. Efter fire år på akademiet er det ut i kulden — med null støtte. Det er nettopp da at samfunnet bør hjelpe — i form av garantiinntekter. Det nåværende hyttekatt-systemet, kos så lenge du er på akademiet og derefter «UT!» må erstattes med garantier i etableringsfasen efter akademiet. Man må ikke vente seg at en velferdsgenerasjon, født i slutten av 1950-årene, vil godta å leve på de vilkårene som ble budt min generasjon.
—Jeg taler altså ikke for min syke mor, sier Ole Jørgen Lehmann. — Jeg har aldri søkt stipend, og heller aldri mottatt stipend, hverken i form av garantiinntekt eller noe annet. Men jeg mener, at når det er statens offisielle politikk at norske kunstnere skal overleve sosialt, kan man ikke bare slippe unge mennesker fra seg på bar bakke efter at de har gått på Statens Kunstakademi i fire år. Atelieret på Ekeli forbeholdes kunstnere med St. Olavs orden.. Pengene går til kunstnere som har penger, gitt dem av folk som har penger.
— Hvordan blir det å være kunstner i vårt samfunn utover i resten av 1980-årene ..
— Ikke så mange som er aktive kunstnere nå, holder til slutten av dette ti-året. Jeg tror nok at behovet for å registrere seg som kunstner vil stige, for å gi trengende en sosial identitet. Det er sikkert mange som vil like å bli regnet som «kunstner», men den helt store kunst, tror jeg ikke vi skal vente oss.
— Hvorfor ikke?
— Jeg tror ikke muligheten til å appellere til ideal-leseren eller ideal-seeren vil være til stede, og de har vært en veldig drivkraft for kunstnere. Selve samfunnet vil stenge for kommunikasjonen. Det har noe med måten å presentere og formidle kunst på. Forventningene kommer kanskje til å bli kommersielle i en slik grad, at det ikke blir inspirerende. En kunstner som skal kunne pulsere i dette samfunnet, må ha en sosial anarkist i seg. De positive forventningers tid er forbi.
— For deg eller samfunnet?
— Det føler jeg gjelder generelt, for hele den vestlige kulturkrets.
— Opptar problem som dette deg noe særlig?
— Jeg synes nok det.. Men jeg har en følelse av at jeg skulle ha virket i en annen tid enn den jeg virker i nå.
— Hvorfor?
— Fordi vår generasjon — din og min — er kulturelt og åndelig utdannet for et helt annet kulturklima enn det herskende.
— Seierherrenes oppdragelse?
— Vi ble oppdratt til tanken på at vi var resultatet av «en tilendebragt seier», som i grunn er et religiøst uttrykk, og også kan benyttes om en forløsning.. Vi trodde det fantes store ting og muligheter, mens samfunnet utviklet seg i en annen retning, til det depersonalisert samfunn, som vi som er førti nå, ikke ble forberedt på.
— Og dermed: Snytt for desserten?
— Vi sitter i våre egne atelierer, forsøker holde varmen, og har erfart at den eneste måten, er å sloss for sitt eget, gå sin personlige vei. Symbosen, foreningen med en levende kultur, innfant seg ikke, og i det sviktet også forutsetningene for våre ideer. Kunstnere kan påta seg mye arbeide gratis, men ikke alt.
— Vi lever i et hardt samfunn?
— Ja, det synes jeg. Det har utviklet seg en kontaktløshet som er uhyggelig. Og det har skjedd på kort tid, skal vi si de siste fire årene.. Selv om vi står overfor mange viktige problemer, og har dem sammen, er det som om folk ikke lenger har evnen til å snakke med hverandre, men foretrekker å lukke seg inne. Det ser ut som om formålet med våre liv er å ligge under en stor varm dundyne. Jeg betviler at det er berettiget å bruke atombomben for å forsvare denne tilstanden, og overhodet å snakke om å benytte atomvåpen, for å beskytte en tilstand som historisk sett er temmelig likegyldig.
— Vi må gi avkall på den ensidige dyrking av teknikk og økonomi, og, for å overleve mentalt, også resignere på vår levestandard, i verdenssamfunnets navn. Vi kan ikke, med den likegyldighet vi befinner oss i, stille kabinettspørsmål overfor livets beståen. Det er oppstått en kulde i samfunnet. Folk sitter inne, hjemme. Sier jeg at det ikke lenger foregår noen privat selskapelighet av betydning, kan det høres ut som en morsomhet: Det er ikke slik tenkt, for også det; vår tendens til å isolere oss, sier noe om våre holdninger til hverandre. Menneskeverdet er forringet. Vi får mindre og mindre behov for innsikt i oss selv, og i andre. Vi er bestukket med levestandard.
— Kunstnere sitter også hjemme?
— Og sliter med å holde oppe varmen i sin egen person..
— Er det vanskelig?
— Nei, ikke når man ikke er så forferderlig avhengig av om «de» sier «ja», eller gneldrer sitt «nei». Men det er ensomt, og det er trist. Jeg krever ikke at folk skal godta det jeg hevder, men jeg regner med at jeg er en normal del av dette folk, og mitt håp at jeg deler min normalitet med flere. Mens jeg forsøker å holde varmen i mitt atelier, forsøker jeg å finne ut hvor langt mine egne evner rekker. Det synes jeg er en interessant oppdagerferd. Jeg har andre mennesker i tankene når jeg arbeider. Jeg tenker: «Kan det jeg gjør nå, ha noen verdi for andre?»
— Det er ikke det avgjørende?
— Det er faktisk ikke det. Men det gleder meg om det skjer.
— Iakttagelsen om folks kontaktangst, mennesker som ikke lenger gidder oppsøke hverandre, er ikke bare utslag av at jeg er blitt noen år eldre. Hormonbalansen er ikke så forandret på den tiden. Det at kunstnere sitter hjemme og isolerer seg fra hverandres omgang, ser jeg på som et symptom. De eneste jeg treffer på restaurant, når jeg er ute, er folk som er i ferd med å drikke seg ihjel. Det har skjedd en utvisking av miljøet..
— Det er kommet mange nye gallerier også, men de fleste er tvilsomme, derfor er det vanskeligere å få seg selv skikkelig presentert i dag, enn det var for femten år siden. Det er slett ikke «lettere fordi det er fler». (Ole Jørgen Lehmann griper inni sin egen tankerekke): — Tingene forandrer seg. Det er ikke din oppgave som førti-åring å gjøre det samme som da du var tredve. Da kan man bli, som.... Som ikke har forstått at man må uttrykke sin egen alder. Jeg kan ikke anklage meg selv i dag, for det jeg gjorde i min ungdom!
— Den generasjonen som jeg selv tilhører, kan nok ha vanskelig med å innse at dagens yngre norske kunstnere må tilgodeses. De nåværende førti-åringene har tenkt: «Når jeg blir gammel og «får hevd», skal det bli bra», men denne tradisjonen kan ikke gjentas...
— Gamle bohem: Er også du grepet av en «siste tid» stemning?
— Jeg ville i så fall ikke ha offentliggjort det som et program. Alle betenkeligheter tatt i betraktning, tror jeg man skal være forsiktig med å uttrykke pessimisme som kan gå troll i ord. Det har ingen hensikt
— Mao sa at atombomben er en papirtiger, og med det gav han et av de viktigste uttrykk mot atomkrig, som noengang er formulert. Han oversprengte enhver grense med den karakteristikken, ved å gjøre trusselen til det leketøy det er i andres hender. Falt det noen viktigere politisk uttalelse i 60-årene? Men en sannhet varer bare i ti år. Vi trenger andre besvergelser i dag.
— Der er det ikke plass til «bohemer?»
— 1950/60-årene var som sagt annerledes.. De førte blant annet ungdommene frem til 1968. Det var en tid og en livsform som har gitt meg verdier også, som at jeg traff mange som utgjorde det gamle åndslivet her i landet, som er forbi. «Åndslivet» nå, er kjedelig. Jeg blir imponert, når jeg tenker på flere av dem som vanket, for eksempel på Theater-caféen, deres samtaler, perspektiv og vidd, hvordan de orket å snakke med en grønn ung mann som meg.. Utenkelig i dag!
— Jeg sitter ikke her og forkynner at «alt er forbi». Men det vi, din generasjon og min er oppdratt til, det er forbi. Det er enorm sosial forskjell på å være født omkring 1940 og i 1960 — mer enn tyve år i tidligere generasjoner.
— Hva kommer i stedet?
— Den nye generasjonen må få et grunnlag. At kunstnere kunne være fattige for tyve år siden, skapte ikke den store sosiale forskjellen til andre grupper. Levestandarden var generelt ikke så høy. I velferdssamfunnet vil en situasjon med kunstnerne blant samfunnets «fattig-Per'ere» medføre for stor avstand til alle andre...
Han fortsetter: — Vår generasjon, født under krigen, oppvokst i femti-årene, er blitt en egoist-generasjon. Vi har på en måte greid oss mot alle advarsler. For ti år siden ropte de, da vi entret kafféene: «De går til grunne». Jeg trodde ikke på det. Jeg visste hvilke evner som var i meg. Folk tar feil av kunstnere: En kunstner vet bedre enn andre hva han vil og hva han er god for. Jeg har hatt gode tilbud i mitt liv. Det har jeg fremdeles. De problemene jeg har hatt, er ikke noe særlig å snakke om. Jeg er et menneske som kan klare meg. Jeg har ihvertfall ikke begått fundamentale innstinktmessige feil. Jeg har vært med på mye absurd og ganske desperat, men jeg har ikke rotet meg inn i motsigelser, med min livsførsel. Motsigelser skaper angst. Den generasjon kunstnere som døde omkring 1960, ble utdannet i noe som ingen lenger blir utdannet i. Mange hadde til og med godt humør og personlig vidd. Med humor og å være gemyttelig kommer du ikke langt blant kunsthistorikere og museumsfolk.
— Hva går det på i dag?
— Et menneske som i ung alder velger å bli kunstner, blir utsatt for et grotesk dilemma. Det verste du sosialt sett kan være, er mislykket kunstner, og det beste, er å være vellykket kunstner. Derfor er det mange som kompenserer med jakt efter sosial suksess, noe som for kunstneren er totalt ødeleggende.
— Det finnes ikke lenger noen menneskelig status. Derimot er det en rekke sosiale mekanismer som kan gi deg «status». Slik har det kanskje alltid vært, men jeg har en følelse av at det er mer sosial statusjakt, også blant kunstnere, enn tidligere. Hvordan du blir omtalt, er viktigere enn kvaliteten på ditt arbeide..
Om avisenes kunst-omtale har Ole Jørgen Lehmann en rekke synspunkter:
— Det blir gitt et fortegnet bilde av hva det hele dreier seg om. Kunst-kritikken er sunket ned på et nivå man ellers bare kjenner fra matspaltene.
— Hva bør det «dreie seg om?»
— Forsøke å forstå, og fortelle, hva kunstnere holder på med. Ikke bare som en løpende kommentar til en politisk debatt, eller den aktuelle situasjon. Det er ikke kunstnerens evne til å profittere som berettiger hans kunst.. Hva slags kunstnertype oppdrar man med denne formen for sosietetsreportasje? En type kunstnere som bare satser på originalitets-jageri og måler sitt verk og evner i julekalendere med perm.
— Som du sier «De ropte: De går til grunne da vi entret kafeene».. Det har vi tilsynelatende ikke gjort. Men hva er vi blitt?
— Vi er blitt kopier av de mest ungdommelige fedre fra vår egen generasjon. Nå, ved 40-års alder, må vi spørre: Var det egentlig verdt det?
— Samfunnet i dag er atskillig mer kynisk enn det vi opplevde, i vår oppvekst:
— Det har skjedd store forandringer, og det er mye som er tapt i forhold til det vi skulle oppnå. Man ender hjemme hos seg sjæl og holder varmen. Men vi er kanskje den siste generasjon som har mulighet til det. Med friheten er det forbi. Det er helt sikkert.
— Hvorfor er det så sikkert?
— Fordi det ikke er noen klar forståelse for hva ordet «frihet» innebærer. Vi har frihet fra ting: Frihet fra sult, mange tidligere fysiske lidelser, slit og umenneskelighet, det har vi skaffet oss frihet fra. Men vi har liten mulighet til å balansere i frihetene, uten å utsette oss for forfølgelser som bringer oss i fare overfor «friheten». Det krever langt mer indre underkastelse for å oppnå disse godene enn folk stort sett er klar over.
— De myter som jeg er opplært til, eksisterer ikke lenger, og den ånd og det vidd jeg hørte av det gamle åndsliv i min begynnelse, gis det ikke ungdom nå. Derfor er det så viktig at vi tar vare på den nye generasjonen på en skikkelig måte. Det er ikke vi som er fremtiden.. Og jeg tenker ikke bare på ungdom med kunstneriske ambisjoner.
— Den prisen: Indre underkastelse for å slippe å sulte eller fryse, skal ikke den nye generasjonen kunstnere i dette landet betale.
«Livet er her, og ikke der», sier Ole Jørgen Lehmann. |
 |
Ole Jørgen Lehmann (1942-2003) - Cafebordet er hans hovedscene (Aftenposten, søndag 6. januar 2002)
En ekte bohem. Tilfeldigvis sitter en ung og nyforelsket forfatter fra Moss ved et av
Ole Jørgen Lehmanns nabobord. Men i forhold til vår manns meritter blir Ari Behns bohem-
ambisjoner nærmest for en provokasjon å regne.
Cafébordet er hans hovedscene
Kaia Korsvold, Tor G. Jarild (foto)
Vi sitter på Theatercaféen denne vinterformiddagen. Ole Jørgen Lehmann er høy, minst 1,90, og ser ut som en krysning mellom den russiske munken Rasputin og Jesus. Lehmann er på hjemlige trakter, det er på denne og på et ukjent antall restauranter, ikke minst Kunstnernes Hus, at han har tilbragt mye av sitt voksne liv.
Definisjonen av en bohem er en som lever sitt liv i opposisjon til borgerskapet, et forsøksvis fritt og ofte vilt liv. På 1880-tallet var Hans Jæger den første selvoppnevnte norske. På 1960- og 70-tallet regjerte Ole Jørgen Lehmann sammen med en del andre. I dag er han en seriøst arbeidende billedkunstner med garantiinntekt. Den gang erklært fattig-kunstner som «levde av det det kaster av seg å gå på restaurant». Lehmann, ofte i tospann med Sven Kærup Bjørneboe, hadde en fryktet replikk. De kunne være ustyrlig morsomme, men også stygt infame.
Samtalene dreide seg mest om store emner som religion, kunst og anarkisme, men også pengenøden og triviell norsk politikk kunne være tema. Av og til tok Lehmann pennen fatt og sendte et inserat til Arbeiderbladet eller Morgenbladet. Innimellom drev han med grafikken sin.
Men, restaurantbordet var hans hovedscene som han mestret til fulle. Også økonomisk gikk det rundt på et vis. Selv om det kunne se stygt ut da klokken nærmet seg midnatt, restauranten skulle stenge, regningen var på flere tusen og ingen hadde penger. En løsning kunne være å ringe en kunstsamler midt på natten som måtte kjøpe bilder usett.
- Det var en læretid, sier Ole Jørgen Lehmann nøkternt. Vil ikke selv komme inn på noen av alle historiene fra den gang. Historier som fremdeles verserer i norsk kunstnermiljø. Som da Lehmann fikk stor dekning i VG etter å ha skjelt ut Lillehammer som åndsfattig turistby. «Profet kjeppjaget fra Lillehammer», sto det.
Forfatteren Finn Alnæs var mest rasende, og ikke på noen måte i stand til å se bohemens ironi. Eller som da Lehmann hadde lansert sin nye kunst «lommeakvareller», små bilder som overflødiggjorde borgerlige dyre gallerier som bare tar fortjenesten fra kunstnerne. Det ble oppstandelse og oppslag i Dagbladet da hele utstillingen ble stjålet rett før åpningen.
- Sikkert stjålet av noen av dem som vil bygge ut Nasjonalgalleriet, slo Lehmann fast til avisen. - Hvis lommeakvarellene slår igjennom, blir jo en utbygging overflødig!
Takker Nord-Norge
Til overraskelse for mange av hans bekjente er Ole Jørgen Lehmann blitt seksti år. Mandag er dagen. I går åpnet han utstilling i Galleri Albin Upp i Oslo.
- Merk deg at jeg har fødselsdag på den russiske julaften, 7. januar. Jeg ble født på Stokmarknes sykehus, svøpt og lagt i en kommodeskuff. Der var ikke senger igjen på sykehuset.
Sier Lehmann og ser fornøyd ut. Liker sitt nordnorske utspring og den noe russiske eim over det hele. Mener han kan takke Nord-Norge for sitt sangvinske lynne, selv om hans borgerlige, velutdannede embedsforeldre flyttet til Oslo med ham og to søstre da han var åtte. Far gikk fra å være prest til å bli lektor på Sagene lærerskole.
- Reagerte de på det, at du ble bohem og kunstner?
- Nei, nei, husk jeg kom fra en liberal familie. Dessuten, jeg gikk mine egne veier uansett.
Lehmann ble kjent akkurat for det, å velge sitt eget ståsted.
- Jeg syns ikke det er opprørsk. Jeg har bare sagt det jeg mener og gjort det jeg har lyst til. Hvorfor blir slikt kalt mot?
- Ikke minst materielt har du gjort et opprør?
- Ja, jeg har forsøkt å bryte med den materialistiske konsumkulturen. Hvorfor skal man ikke bryte med den? Bare ta en titt rundt deg i lokalet.
Juklerød-statue
Lehmann ser seg rundt på Theatercafeen. Vi sitter i «Bunnefjorden», tarmen innerst i lokalet. Før var dette i langt større grad et sted for kunstnere og bohemer. Det var den gang man ikke var så nøye på antrekk og spiseplikt. I dag er det forretningsfolk, pyntede fruer og godt med kjente TV-fles her, pluss Ari Behn da, som blir intervjuet av Dagbladet. Pussig egentlig at forfatteren fra Moss sitter her akkurat i dag. Intet vondt om den forelskede mann, men bohem og «den nye vin», som han selv visstnok skal ha lansert seg som, blir nærmest en provokasjon i forhold til Lehmanns meritter.
- Føler du deg i slekt med den store bohem, Hans Jæger?
- Nei, han var et humørløst og depressivt menneske. Men de tradisjoner vi representerte i sekstiårene kom derfra. Det er ikke til å ta feil av.
- Mange trodde du skulle bli forfatter, eller journalist. Dine relativt korte skriverier i avisene vakte oppsikt?
- Jeg ville lage bilder. Kanskje fordi jeg hadde så lett for å skrive. Som journalist hadde jeg bare ett motto: Det er den tanke du ikke tør tenke som gjelder. Si det som det er og kjed ikke leseren. Det var et konsept som i grunnen holdt.
I Aftenpostens arkiv fra nyere tid finnes bare en nekrolog fra Lehmanns hånd. Den er over Arnold Juklerød, kverulanten som ble dømt for det. Lehmann har fått vennen og billedhuggeren Oddmund Rauberget til å lage en statue av Juklerød, i påvente av at området foran Gaustad sykehus omdøpes til Arnold Juklerøds plass. Det vil skje når fremtidens helsepersonell en gang skal hylde Julderøds lange ikkevolds-kampanje foran Gaustad sykehus.
- Det var Liv Andreassen i Friheten som gjorde meg oppmerksom på Juklerød. «Nå har du regjeringsorganet (Arbeiderbladet der Lehmann hadde en spalte, red. anm.) til rådighet, nå må du skrive om Juklerød.» Like etter fikk jeg en spritflaske som en bekjent av meg, en sosialsjef, ikke hadde samvittighet til å helle ut. «Denne skal jeg dele med Juklerød,» sa jeg. Og det gjorde jeg, i teltet.
— For lite galskap
Ikke bare Juklerød, men mange av kunstnervennene fra kretsen rundt Kunstnernes Hus i sekstiårene er døde. Flere av dem var det alkoholen som tok livet av. Selv ser Lehmann overraskende godt ut ved terskelen til de seksti, i hvert fall for dem som har fulgt hans noe heftige liv på avstand. I dag lever han med samboer, kroatiske Kata, i leiligheten på Uranienborg, og er relativt produktiv som billedkunstner.
- Du som person var i mange år langt tydeligere enn produktene dine?
- Det er kanskje sant. Men i dag får jeg veldig mange fine tilbakemeldinger fra folk som har bilder av meg. De blir ikke lei av dem. For meg er billedkunst meditativt, ikke ekshibisjonistisk.
- Hvilket inntrykk har du av det intellektuelle Norge i dag?
- Det lever som intern sjargong i de akademiske kulturene. Berører i liten grad det offentlige, i og med at det bare finnes i lukkede miljøer. Derfor eksisterer det ikke. Den frie tankekulturen er borte i Norge. Det er for lite galskap.
- Hva kommer det av?
- Konsum-materialismen, som er bakgrunnen for alt i dag.
- Er det deprimerende å være deg?
- Nei, jeg klarer å ha det fint. Jeg tenker ikke så mye på det. Menneskene blir mer ensomme. Vi har ingen å henvende oss til. Samfunnet er gått til grunne. Det er bare et optisk bedrag at vi overhodet ser samfunnet. Det er sånn jeg ser det. Men jeg sier ikke at det er sånn.
- Du har ikke fått barn, angrer du på det?
-- Det er ikke noe tema for meg. Det betyr vel helst at jeg er fullstendig ansvarsløs. Lehmann ler godt.
- Det har vært mange morsomme år. Det er ingen som vet hvor morsomt det har vært å være meg i disse årene.
Lehmann snakker om de store og enkle ting
Maleren og skribenten Ole Jørgen Lehmann fyller seksti år. Han skrev en rekke betydningsfulle anmeldelser og inserater i det gamle Morgenbladet, og hadde også en stund en fast spalte i Arbeiderbladet som vakte stor gjenklang. Han har holdt en rekke utstillinger av vakre og til dels merkelige bilder. Men det er som samtalepartner i miljøene han kanskje har hatt størst betydning. Jeg skulle kanskje brukt ordet «enetaler» istedenfor samtalepartner.
Det er enkle ting Lehmann snakker om. Store og enkle ting. Han har en dyp skepsis til mennesker som uttrykker sitt eksistensielle rot og ordner sitt essensielle arvegods i vanskelige tanker. Vi snakker i dag om oppløsning av jeget og umuligheten av å snakke om tings vesen. Denne postmoderne løsaktighet, sier Lehmann, er straffen for vår dyrkelse av det naturlige menneske i to hundreår. Det er noe overnaturlig ved mennesket som vi må ta med for å forstå oss selv. Jo mer naturlig vi forsøker å være og tenke, jo mer oppløsning. Denne dimensjonen i oss har vi sviktet og derfor ser vi ikke forskjell mellom borgerlige kvasiidentiteter og en dypere opplevelse av visjonær enhet. Lehmann tror ikke at alt er språk, han tror at det finnes noe utenfor språket. Språket er, sier han, et forsvar mot noe vi ikke vet hva er. Han tror på et indre liv og på en ikkespråklig erkjennelse.
Ole Jørgen Lehmann er en påminner, en blanding av gammeltestamentlig tordentaler og aforistisk anarkist. Han er dypt original i en tid hvor folk lufter sine kollektive fordommer om mennesket og tror de tenker selv. Ja, tror de er sin tids skarpsindige. Han er en begrepsskaper som prøver å huske hvem vi er, i en tid som har glemt mer enn noen tid før oss. Han er ikke en grei kar, ikke en allright fyr. Lys og mørke kjemper uavlatelig i ham, og det gjør ham levende og vanskelig.
Mange frykter ham. Han kan være masete og repeterende. Enkelte oppfatter ham som slem. Men det er ikke sant. Det er ikke bare det at han sier ting som ingen andre sier. Men han sier ting som man ikke skal si i dag. Han har hjulpet mange mennesker i krise - ikke ved terapi eller aksept, men ved å peke på sjelens store oppgave i ethvert menneskes liv.
Stein Mehren
Frans Widerberg om Ole Jørgen Lehmann:
- Han lever i sin kunst. Han har vært til stede i mitt liv så lenge jeg kan huske. Han er en levende og provoserende person. Han er utfordrende fordi han gjør det du skulle gjort, han har utfordret mennesker. Han er opprørsk og pågående samtidig som han har bevart naiviteten og ydmykheten. |
Slektstavle til 
1942 - 2003 (61 år)
Har 160 aner men ingen etterkommere i Familietreet.
1908 - 2013 (105 år)
Søsken
Bjarne Pollan, f. 13 Apr 1907, Mo i Rana, Nordland, Norway 
