| Navn |
Louise Wilhelmine Moe |
| Kallenavn |
Lulle |
| Fødsel |
12 Okt 1900 |
Kongsgård, Oddernes, Vest-Agder, Norway  [1] |
| Dåp |
11 Nov 1900 |
Oddernes, Vest-Agder, Norway [1] |
| Kjønn |
Kvinne |
| Folketelling |
1910 |
Kongsgård, Oddernes, Vest-Agder, Norway |
| https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036580004897 |
| Død |
16 Jan 1975 |
Drøbak, Frogn, Akershus, Norway |
 |
Louise Wilhelmine Moe (1900-1975) - Dødsannonse i Akershus Amtstidende den 17. januar 1975
Vår kjære søster,
min kjære pleiemor
tidligere helsesøster
Louise Wilheimine Moe
døde i dag.
Drøbak, 16. januar 1975.
Caroline og Anna-Marie Moe
Else Domaas
Bisettelsen finner sted i Drøbak kirke torsdag 23. januar kl. 13.00. |
| Minneord / Nekrolog |
20 Jan 1975 |
 |
Louise Moe (1900-1975) - Nekrolog i Akershus Amtstidende den 20. januar 1975
Helsesøster Louise Moe er død
Det vil vekke sorg i vide kretser at helsesøster i en lang årrekke i Drøbak og Frogn Louise Wilhelmine Moe er død.
Hun har vært syk lenge, var bl.a. plaget av kronisk sukkersyke. Men hun holdt sykdommen i sjakk ved påpasselighet og viljestyrke. Viljestyrke og en ubendig trang til å hjelpe kjennetegnet denne virkelig fine dame da hun i yngre dager tjenestegjorde som helsesøster og sykepleierske på værharde og grisgrendte strøk nordpå. Hun følte det som litt av en «rettrett-stilling» etter at hun ble ansatt som helsesøster i Drøbak og Frogn, hvor avstandene ikke var lenger at hun kunne nå pasientene ved å bruke sykkel. Denne hennes gamle sykkel var flittig i bruk.
Louise Moe hadde mange venner også i Sverige og Danmark. I mange år «tjenestgjerde» hun i Foreningen Norden, Drøbak/Frogn lokallag, en tid som formann og i mange år som den der formidlet utveksling av skolebarn. Foreldrene visste at disse var i trygge hender når «søster Louise» var reiseleder. Louise Moe og Kirsten Petersen i Grenaa var i mange år sterkt engagert i denne viktige gren av samarbeid i Norden.
Søster Louise ble sterkt savnet den dag hun av helbredshensyn og aldersgrense måtte trekke seg tilbake fra helsesøsterstillingen. Hun var på samme tid streng og nøyaktig, men på den annen side meget praktisk og tolerant. Hun var en elskelig og fin dame. |
| Minneord / Nekrolog |
23 Jan 1975 |
 |
Louise Wilhelmine Moe (1900-1975) - Til minne (Akershus Amtstidende den 23. januar 1975)
Til minne - Louise W. Moe
Budskapet om at Louise Wilhelmine Moe er død, mottas med sorg av mange kristiansandere. Hun var i alle henseender et stort menneske, en kvinne med et varmt hjerte for alle som led, skriver «Fædreladsvennen».
Louise Wilhelmine — fra barnsben av ble hun kalt Lulle — tilhørte en kjent slekt i landsdelen, Moene på Kongsgård. Det falt naturlig for henne, med den legning hun hadde, å søke sykepleien. Hun begynte sin utdannelse med et ett-årig kurs på Flensburgska Vårdanstalten för speda barn i Malmø. Senere var hun en vinter på en fødselsklinikk i København, før hun fikk plass som elev ved Oslo Sanitetsforenings sykepleieskole. Senere tok hun eksamen ved det som i dag kalles sykepleierhøyskolen.
I 1922 finner vi henne på et barnehospital i Stuttgart, i en del år var hun avdelingssøster på kysthospitalet i Stavern, og hun var også reisesøster for Norske Kvinners Sanitetsforening i Finnmark krets. I sommertiden var hun sykepleier på Altagård, Alta bataljon.
Da krigen kom til Norge ble hun oversøster på hospitalskipet «Ariadne», men ble igjen i Tromsø, da det gikk til England og ble torpedert. Da hun sto igjen på kaien med alt utstyret fra skipet, hadde hun bare én tanke i hodet: Tyskerne skulle ikke få det. Hun klarte å få sendt utstyret tilbake til de respektive sanitetsforeninger i Troms og Finnmark, dit det var kommet fra. Det ble regnet som litt av en prestasjon.
Som helsesøster i Troms under krigen lærte hun gruen å kjenne på nært hold, særlig i den siste forferdelige fase, da Finnmark ble evakuert og flyktningene strømmet sørover. I et brev til biskop Kron-Hansen forteller hun levende om tilstandene, om barn uten sko, på marsj i strømpelestene, om spebarn uten klær i det hele tatt, om senile, krøplinger, sinnssyke og fødende stuet sammen i skøyte og båt, øm døde og døende, om dyr som slaktes ned, hus som blir stukket i brann mens beboerne ennå ikke er kommet seg helt ut av døren, om mat og utstyr som tyskerne river ut av hendene på de ulykkelige.
Lulle Moe var allestedsnærværende. Hun slet og kavet for å lette situasjonen. Det var en innsats som gikk 24 timer i døgnet.
Brevet ender slik:
«Det ser katastrofalt ut i dag. Alt står i stampe. Enden på visa blir vel at de blir stuet ombord i tyske destroyere og ammunisjonsskip. Sanneligen et herlig perspektiv. For bli her til russen kommer, får vi iallfall ikke. Oppslagene om evakuering sier at det er frivillig, men de som ikke drar, vil bli skutt. Går du ikke i båten, så får du komme utenfor. Det hele blir filmet. På flukt for bolsjevismen. Var det noen som snakket om vanviddets verden?
Man står så uforstående overfor det som skjer, jeg synes det eneste som tyder på et forsyn er været. Be om at det ikke må skje om vinteren. At vi som er yngre og de unge kan lide, kan jeg forstå, men at gamle oldinger og små, uskyldige barn skal gjennomgå så meget grusomt. At der er noe kjærlig og godt i det, nei og nei og nei. Det må være Satan som har begge endene for tiden. Å, kjære Herre Gud, hjelp oss i prøvelsene. Be for oss, vi trenger det mer enn noen gang, be for vårt elskede fedreland, at det ikke må gå til grunne, men at vårt folk må søke inn til Ham som er alt livs mening».
Vi synes dette brevet karakteriserer det varme hjerte.
Da krigen endelig var slutt kom ordføreren i Øvrebygd til Tromsø for å få hjelp til russer-leiren der. Det stod dårlig til med de tidligere krigsfangene. Hun skremte de tyske vaktene til lydighet. Hun skulle sørge for at de kom for retten som krigsforbrytere. Hun overtok kommandoen. Om de ikke lystret, fikk hun vende seg til den allierte kommisjon Tromsø, sa hun. Noen slik kommisjon var ennå ikke dukket opp. Da de endelig kom, lå russerne i hver sin pene og rene seng og spiste av tyskernes mat.
Lulle Moe drev også utstrakt sosialt arbeid for de ulykkelige jentene som ble utstøtt av det gode selskap på grunn av sitt forhold til tyskerne. Det varme hjertet bevarte hun gjennom all sin ferd.
Hun døde i Drøbak, hvor hun var helsesøster, men før hun kom dit var hun ved Telemark fylkessykehus. Hun ville imidlertid ha en mindre ansvarsfull jobb på grunn av den sukkersyke hun ble rammet av. Men hun var aktiv også i Drøbak, i foreningen Norden, i menighetsrådet og ellers på de felter som kalte på henne.
Hun ble 74 år gammel. |
| Begravelse |
23 Jan 1975 |
Drøbak kirke, Frogn, Akershus, Norway |
 Søsken |
2 søstre |
| | 1. Louise Wilhelmine Moe, f. 12 Okt 1900, Kongsgård, Oddernes, Vest-Agder, Norway d. 16 Jan 1975, Drøbak, Frogn, Akershus, Norway (Alder 74 år) | | | 2. Caroline Moe, f. 10 Jan 1903, Kongsgård, Oddernes, Vest-Agder, Norway d. 8 Nov 1989, Grimstad, Aust-Agder, Norway (Alder 86 år) |  | 3. Anna Marie Moe, f. 15 Mar 1910, Kongsgård, Oddernes, Vest-Agder, Norway d. 13 Des 1995, Bergen, Hordaland, Norway (Alder 85 år)
▻ Arne Stavseth, g. Des 1940 |
|
| Person ID |
I14269 |
Servan Homme |
| Sist endret |
8 Sep 2020 |
| Far |
 Nicolai Johan Moe, f. 9 Mar 1854, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 3 Mar 1930, Kristiansand, Vest-Agder, Norway (Alder 75 år) |
| Mor |
Anna Marie Christiansen, f. 9 Jan 1865, Larvik, Vestfold, Norway d. 21 Mai 1924, Kristiansand, Vest-Agder, Norway (Alder 59 år) |
| Ekteskap |
2 Mar 1899 |
Kristiansand, Vest-Agder, Norway [2] |
| Alder ved ekteskap |
Han : 45 år - Hun : 34 år og 2 måneder. |
| Famile ID |
F2680 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
Slektstavle til 
1900 - 1975 (74 år)
Har 44 aner men ingen etterkommere i Familietreet.
1903 - 
