Dietrichs, Karl Georg.
Jeg er født i Flekkefjord 3. mai 1887 av foreldre prost Petter Rudolf Oscar Olsen (f. i Drammen 8. okt. 1854, d. i Elverum 15. juli 1920) og Thora Dietrichs (f. i Drammen 26. jan. 1860).
Gift 30. aug. 1919 med Paula Eckersberg Ziener, f. 4. mars 1892 i Oslo, dtr. av kobberstikker Ragnar Ziener og Thora, f. Amundsen. — Barn: Ragnar Ziener, f. 14. juli 1920 og Egil, f. 18. febr. 1924.
Jeg tok middelskoleeksamen i Flekkefjord, artium ved Trondhjems katedralskole og mineralogisk embedseksamen i 1910. Grunnen til at jeg valgte dette studium, var nærmest at utsiktene for de uteksaminerte bergkandidater skulde være utmerkede.
Da jeg imidlertid efter avsluttet eksamen skulde forsøke å få noget å gjøre, viste det sig snart, at der overhode ingen utsikter var, hvorpå jeg høsten 1911 drog til U. S. A. Tidene var ikke bra der heller, men jeg fikk da en jobb i et diamantboringskomp. oppe i skogene i Nord Minnesota. Før jeg helt hadde vennet mig til å tilbringe dagen oppe i et høit stillas i nordenvind og i 20°-30° kulde og natten i en brakke full av polakker og italienere, fikk jeg en stilling som kontrollør ved boringene. Disse sluttet imidlertid den følgende vår, hvorpå jeg fikk ansettelse som kjemiker ved et privat laboratorium. Innehaveren av dette arbeidet med minst mulig personale og lengst mulig arbeidstid. Jeg fikk som følge herav en instruktiv kontakt med amerikansk arbeidstempo. Høsten 1912 begynte jeg som grubeingeniør ved Oliver Iron Mining Co. i Eveleth, Minn., og her var jeg til utgangen av 1917; det siste år som chefingeniør ved en av grubene. Året 1918 tilbragte jeg på vestfronten som medlem av en amerikansk divisjon. Jeg var menig, korporal, sersjant m. v. og var nettop installert på et officerskursus — hvor der produsertes løitnanter i løpet av 6 uker —da krigen heldigvis sluttet. I den tid jeg var ved fronten hadde vi det til sine tider nokså livlig, særlig i oktober 1918 i Argonner-skogen men jeg kom da fra det uten å være skadet på legemet, og, såvidt jeg kan skjønne, heller ikke på sjelen. Krigen har for mig kun vært en episode, som har efterlatt både gode og onde minner, men nogen betydning for min livs- eller samfundsopfatning har den ikke hatt. Indirekte har dens følger dog vært av nokså stor betydning for mig — for da jeg kom hjem til Norge i 1919 for å gifte mig og slå mig ned her, var der intet å få å gjøre i min bransje. Som så mange av mine kolleger blev jeg stillet overfor valget mellem å reise ut igjen eller slå inn på andre veier. Jeg havnet som sekretær i Riksforsikringsanstalten — rent midlertidig, trodde jeg dengang — men de bedre tider for bergindustrien i Norge har latt vente på sig, og jeg er fremdeles i Riksforsikringsanstalten. |