| Navn |
Reinert Andreas Solberg |
| Fødsel |
25 Mai 1864 |
Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway  [1] |
 |
Solberg, Reinert Andreas Olsen - Fødsel-Dåp (Liknes i Kvinesdal, Vest-Agder Ministerialbok 1864)
|
| Dåp |
12 Jun 1864 |
Kvinesdal Kirke, Vest-Agder, Norway [1] |
| Kjønn |
Mann |
| Kort Biografi |
Mitt 80 årige livs tilbakeblikk.
Av R. Solberg.
Ole Solberg var født i 1833 på gården Solberg i Kvinesdal. Han giftet sig med Serine Andersdatter, født 1833 på gården Stokkeland i Kvinesdal. De inngikk ekteskap i 1858, og deres ekteskap velsignedes med 7 barn, 5 gutter og to piker. Henholdsvis Andreas Severin, født 1859, død 1921, Anders Bertin født 1861, død 1928, Reinert Andreas født 1864 – ikke død -, Alfred Alin, født 1867, druknet i 1897, Sara, født 1869, død 1872, Gurine Bertine født 1871, død 1920 og Ole Serenian født 1867, død 1889.
Som barn husker jeg enda den tid da vi brente «kolø». Erindrer også den første oljelampen min far kjøpte.
Da jeg begynte på skolen lærte jeg meg å læse mine lekser fra lyset av tyrispiker som brente på ovnsgruen; men i 1918 lærte vi kvindølene å skrue på en knapp og sie: «Bli lys». Og det blev lys både inne i stuen og ute på tunet og i fjøset. Dette var store fremskritt i Kvinesdal fra 1864 til 1918.
I 1862 kjøpte min far, Ole Solberg, en liten gård på Moi i Kvinesdal og bygget nye hus og lader i 1864-65. I 1864 kjøpte han en liten gård til på Moi, i 1869 kjøpte han også gården Stakkeland beliggende på Kvinesheia. Denne gård blev siden om sommeren vår sæter. Vi barn vokste op på Moi, men hver sommer måtte vi fire ældste gutter efter tur gjæte fars storfe og naboens geiter og sauer på Stakkelands sæter, inntil vi skulle gå for presten. Siden arbeidet vi sammen med far på gården.
Fem av Ole Solbergs barn reiste efter tur til U.S.A
Andreas reiste i 1880, kom tilbake i 1899, A. O. Solberg reiste i 1882, og kom tilbake i 1903. Jeg reiste i 1885 og kom tilbake i 1899, Alfred reiste i 1887, druknet i 1887. Søster Bertine reiste i 1889, kom tilbake i 1914, men reiste tilbake igjen og døde i 1925.
Vi fire brødrene arbeidet en tid i tømmerskogen og på jernbaneanlegg i U.S.A. Den siste sommer arbeidet vi på Redmond, på banen som går fra Seattle til Gilman Coal Mine. Da arneodet der tok slutt, bestemte vi oss til å opta fritt regjeringsland. Vi fant det vi likte i nærheten av Snoqualmie-elven. Vi optog hver sin kvart 160 acer, til sammen 640 acers – omkring 2600 mål – med tømmer og dyrkbart land.
I oktober 1887 pakket vi sammen det lille vi hadde, telt, seng, gangklær og redskaper, tok dem på ryggen, og så vandret vi den 7 engelske mils lange vei gjennom store tømmerskoger. Vi måtte gå av fra vognveien, og den siste mil måtte vi traske gjennom Amerikas urskog. Om kvelden nådde vi frem til det sted som blev vårt fremtidige hjem. Vi satte op teltet, redde vår send på bakken, spiste litt og sovnet og hvilte ut til morgendagens nye strabaser.
Den neste morgen begynte Andreas og Alfred å rydde en gangsti ut til kjøreveien, mens Anders og jeg reiste den 18 engelske mil lange veien til storbyen Seattle, for der å gjøre våre innkjøp av komfyr og arbeidsredskaper, økser, sager, høvler og ellers alt som trengtes for å bygge de nye husene. Den neste dags aften kom vi hjem, veien var da ferdig, og den neste morgen måtte vi bære sakene våre hjem.
Derefter ryddet vi tuften, sagte ned 3 a 4 fots digre Cidertrær, kløvde dem i 4 med kiler og slegger, og så teljet og kløvde vi dem, og av den slag cidertrær bygget vi våre nye hjem. Med en «Stør-hansag» saget vi bord og planker til tak, gulv og inventar i huset. Og efter 2 ½ måneds tid kunne vi flytte inn i vårt nye hjem. Og der bodde vi i flere år.
Siden ryddet vi land, hugget ned små skoger, brendte og ryddet den bort fra det land som vi om våren skulle plante poteter og grønnsaker. Men vi trengte også penger.
Fra en logger – en tømmerdriver – tok vi akord på et halv mils langt dike, og så stort at han kunne fløte sitt tømmer gjennom det og ut til Snoqualmie-elven. For det fikk vi 200 daler.
Fra en annen tømmerdriver tok vi en ny akord på en engelsk mil langt dike, gjennom det skulle hans tømmer også fløtes ut til elven. På det tjente vi 550 daler. Om høsten begyndte vi på et dike på en engelsk mil langt gjennom vårt eget land. Det tok oss to vintrer for å fullføre det. Det var meningen å tilføre vårt eget tømmer ut til Snoqualmie-elven. Og 2 ½ år efter vi optok vårt land begyndte vi tømmerdrift.
Det første år gikk det nokså godt, men så kom de dårlige tider. Tømmerprisene gikk ned og vi måtte sette vårt land i pant. Vi arbeidet hårdt, men allikevel øket gjelden. En 10% er ågerrenter. Den øker både når man sover og er våken.
Vi holdt på med tømmerdriften i 6 pr, da gikk vi alle trett, solgte ut og gav op hele tømmerdriften.
I 1896 kom nyheter ut fra Alaska at man hadde oppdaget rikholdige gulleier i Klondyke, og mange skulle reise derhen.
En kamerat og jeg gjorde oss også klar til å reise dit. Den 10. mars reiste den første dampbåt fra Seattle til Alaska. Vi var omkring 250 mann med båten. Og to dager senere landet den på havnen, nær en liten by, Dayei, i Alaska.
Et par dager forut var det kommet ny-sne like ned til sjøen. Derfor drog vi til høidene på våre sleder. Hele årets proviant og redskaper til båtbygging, økser, sager, høvler, hammer, spiker, stry og harpiks, et telt, ovn, seng og gangtøy, samt arbeidsredskaper, det jeg hadde med veiet om lag 700 kg samt en slede til. Og opover til toppen av Chilkoot Pass, der måtte vi bære det på ryggen. Kommet over, drog vi det igjen på våre sleder. Vi arbeidet hårdt, satte telt, og redde vår seng på snøfonna og hvilkte godt, for den neste morgen å stå op uthvilte, for å begynne igjen.
Ved «Moodlake» bygget vi vår båt. Vi trengte 8 dager fra vi fælte trærne i skogen til den var ferdig. Ved iskanten lastet vi inn vår proviant og alt det redskap vi hadde med. Vi drev så nedover elva om lag en time. Da kom vi ned til et sted, som bærer navnet «Miles Canjou». Det var et sted hvor elven i tuusen og atter tusener av år har skåret sig vei igjennom et av lava formet fjell, med omkring en mil lang kanal. Og på elvens begge sider står fjellveggene like opp. Litt ovenfor begynte elven å gå hvitt. Våres båt gikk på en sten og fyltes med vann. Min kamerat kom sig i land, men jeg måtte følge med båten. Alle de tunge gjenstandene våres sank. De lettere fulgte med strømmen. Tre ganger gikk båten rundt, men allikevel holdt jeg mig fast i båten. Lengere nede utvidet elven sig, båten lå da hvelvet, dens for- og bakstavn støtt mot grunnstenene. Jeg kom mig av båten og svømmet og krabbet mig til land. Jeg blev liggende mellom to store isblokker for å hvile meg litt, men så sprang jeg opp og hoppet og sprang og sprang og hoppet, inntil to dansker som kom til fikk tent et stort bål. Der stod jeg og varmet mig. Danskene reiste så ned til sine båter og fortsatte ned elven. Har ikke sett dem siden.
Min reisekamerat kom litt efter over til mig. Der stod vi begge hele natten og varmet oss og fikk tørket klærne våre.
Vi stanset der i to dager, søkte og fant vår båt igjen og en del av vår proviant, teltet og klærne. Så fortsatte vi ned til «Whitehorse» - hvite hesten - . Den er den farligste foss på hele Yukon-elven for båter å gå igjennom. Men da vi kom dertil lå isen fremdeles på hele vestisden, så vi tok både båt og ladning på våre sleder, og dro dem ned forbi Whitehorse. Derfra fortsatte vi så ned over elven til «Lake Laberge». Dette er det største vann langs hele Yukonelven, 40 engelske mil sies det. Der blev vi, med flere liggende i tre uker å vente på at isen skulle smelte. Derfra fortsatte vi så, og la til ved «Lousetown» - kaldet «Lusebyen» - Den ligger ved Klondyke-elvens utmunning i Yukanelven, mens storbyen Dawson ligger på nordsiden av Klondyke og på østsiden av Yukanelven.
I Dawson fikk vi arbeide en tid. Daglønnen var 15 dollar. Så ble daglønnen satt ned til 10 dollar. Vi resite da opp til Eldorado. Her senket vi et hull, men fant ikke gull. Siden arbeidet vi på forskjellige gullminer for 15 dollar per dag, inntil frosten i september satte inn. Først da fikk jeg tid til å bygge meg selv et lite hus hvor jeg tenkte å bo om vinteren. Men ferdig med det, fikk jeg et tilbud fra en norsk gutt, Ole Karbo fra Tacoma Wash om å gå med ham i et Laey, på 50% for sammen med ham å grave og vaske det ut. Vi arbeidet med det hele vinteren, og da gullet om våren var utvasket, veiet og delte vi det i to like deler. Da hadde vi, Ole og jeg, hver tjent fem dollar per dag, til sammen 1000 dollar.
Ole Karbo reiste da hjem til Tacoma, og jeg fikk hans bror, John Karbo, til partner. Vi senket et par huller, men fant ikke gull. Så fikk vi høre at en gammel Skottlender hadde funnet gull over på «Goldhill». John og jeg gikk over og staket hver vår «Goldhill»-Claim og fikk dem rekordet. Så kjøpte vi en liten gull-claim på «Goldhill» for 700 dollar, som vi tenkte å arbeide ut over vinteren. Vi bygget hus der og begynte å arbeide, men så ble jeg syk i nervefeber, og ble liggende på hospitalet i tre måneder.
John leiet med seg en mann. Daglønnen var 10 dollar. Da jeg kom hjem igjen blev jeg kokk, og da Claimen var utarbeidet og gullet utvasket og oppgjort var vår gjeld 1700 dollar. Det var da den 17. mai 1899, og vi reiste ned til byen Davson for der å feire den 17. mai.
I Dawson ble jeg forkjølet igjen, og følte meg temmelig syk, og jeg forstod at det sikreste for meg var snarest mulig å komme meg ut av Alaska. Jeg solgte min Goldhill-claim for 14000, betalte vår gjeld og delte resten mellom John og meg mot at jeg fikk en halv interest i hans Goldhill-claim.
Den 20. mai kom to av mine brødre, Andreas og A. O. Solberg, Lars Hundsbit fra Kvinesdal og Halvor Dahle fra Telemarken ned til Davson med en stor ferje, lastet med 20 tonn poteter og 10 melkekuer. Noen dager etter ble det hele solgt med god fortjeneste.
Jeg følte meg fremdeles syk og jeg overdro alt jeg eide der til min bror, A. O. Solberg, og han og John Kalbo ble partnere i de neste to år. Den 22. mai reiste dampbåten opp Yukanelven. Min bror, Andreas og jeg og en del andre menn og kvinner ble med. Og to dager etter la båten til ved Whitehorse. Derfra gikk Andreas og jeg til fots om lag 10 engelske mil opp til «Miles Canjou». Og litt ovenfor lå en mindre dampbåt som første oss opp til Lake Bennett. Og derfra reiste vi den samme dag med jernbanen til kystbyen Skagway. Ved bryggen lå en stor dampbåt og to dager senere landet vi i Seattle Washington. Det var i 1899, altså 2 ½ år etter at jeg i 1897 forlot Seattle.
Til min første reise fra Seattle til Dawson, Alaska, gikk der tre måneder og turen tilbake tok 8 dager.
Min bror, A. O. Solberg og John Karbo kjøpte en gull-claim for 40 000 dollar. Da den to år etter var vasket ut tjente de 20 000 dollar hver.
Min bror, Andreas, og jeg stoppet i Seattle noen dager, og besøkte venner og kjente der og i omegn. Jeg var glad for at jeg kunne betale størstedelen av vår felles gjeld, resten betalte bror A. O. Solberg. Andreas og jeg kjøpte så billetter hjem til mor-Norge, og vi kom hjem igjen til Kvinesdal 8. september 1899. Vi var hjemme en tid ut på vinteren, da flyttet Andreas ned til sin fortids «kjæreste» Grete Vårum, Egeland, og jeg gikk med ham.
Om vinteren 1900-1901 gikk jeg på fylkes-skolen på Liknes. Jeg var da 37 år gammel. Om Våren reiste jeg igjen til Amerika. Min bror A. O. Solberg var kommet ut fra Alaska. Han var ikke god, og så måtte jeg overta gården og forretningene hans, mens han og hans kone reiste hjem til Norge på en ferietur. Jeg måtte gjøre en ny tur til Alaska, men den var kun kort.
Fire ganger har jeg reist over til Amerika og tilbake igjen. Den siste gang var i 1933. Men fra den tid da jeg i 1887 opptok vårt land, til jeg i 1933 kom tilbake, var det foregått store forandringer. Nesten hele tømmerskogen, helt fra Redmond til Snoqualmieelven var forsvunnet, men så var det meste og beste dyrkbare landet ryddet og dyrket. Hundrevis av melkekuer gresset da utover jordene. Melken sendtes hver dag med store lastebilen på gode sementveier til Seattle.
6 a 7 familier levet da på det land som «brødrene Solberg» en gang eide. På begge sider av det ryddede land var der bygget sementveier og oppe i bakkeskråningen var det bygget nye moderne hus.
Min bror, A. O. Solbergs enke levet også der på en gård med sin store familie, 3 gutter og 7 piker. Den fjerde gutten, Alfred Solberg lever med sin kone og tre barn på A. O. Solbergs gård her på Moi i Kvinesdal. Og alle er glade, helsige og i beste velgående. Bror hans, Arne Solberg – sønn av første ekteskap – lever også her på Moi på min fars gamle gård. Jeg har også en liten gård på Moi, kallet «Borghammeren», nu Solborg, og her håper jeg ennå i mange år å kunne leve i fred.
Min søster, Bertine, var død da jeg var over i Amerika. Hun hadde fire gutter, to lever og to er døde. Den eldste Theodor Chrey lever på hennes gård, har vært gift og har to voksne barn. Tønnes O. Jerstad, Palma Solberg og jeg var også over og besøkte dem. Theodor Chrey tok oss da med på en todagers biltur utover The Olympic Peninsula. Der fikk vi også se «Det stille Havets vanne» og hvorledes havets bølger brøt seg innover Stillehavets kyster.
Tønnes Jerstad og Palma Solberg og jeg prøvde også en flytur fra U.S.A Nawyojard – Bremerton og hjem til Seattle.
Den 8. juni 1933 reiste jeg med «Stavangerfjord» til U.S.A. Kommet til New York ble jeg mottat av fru Janna Thompsen – født Thorsen, Flekkefjord – og hennes mann Peder - Sandeid, Ryfylke -. De hjalp med på jernbanen og tre dager etter var jeg i Seattle. Der ble jeg møtt av min venn Gust Sten, og siden gikk turen å besøke slekt og gamle venner og kjente. Og i oktober begynte jeg tilbaketuren. Jeg stoppet noen dager i New York hos Thompsen’s. Hennes mann var med meg og kjøpte en drosjebil som jeg hadde med meg hjem til Norge. Så fra Stavanger kunne jeg kjøre i egen bil hjem til Kvinesdal den 5. november 1933.
Min far døde i 1905, 72 år gammel, og min mor døde i 1920, 88 år gammel. Og hele Serine og Ole Solbergs familie er nu alle døde og borte. Jeg er alene tilbake. Men jeg håper at jeg ennå i noen år vil kunne leve her i den naturlige Verden. For jeg vet at tiden nærmer seg, da Jesus, som den gjenoppstående nye Messias vil komme igjen sammen med sine hellige, for da å kunne gjenoppreise sitt fredens og rettferdighetens rike på Jorden.
Mitt 80 årige livs «tilbakeblikk», det er hermed fortalt. Det er allerede så langt at det blir vanskelig å få det trykt i bladet. Og så avslutter jeg med et godt ønske om hell og lykke både for bladets personale og dets lesere. Og likeså til alle kjente og kjære Kvindøler.
NB: Jeg kommer kanskje igjen i bladet, da akter jeg å fortelle om mitt fortidige 2000 årige livs tilbakeblikk. Det er i alle fall for meg selv, av langt større og viktigere rekkevidde enn mitt naturlige livs soga er.
Med vyrdnad
Reinert Solberg, Kvinesdal
Etterskrift:
Med det samme vil jeg fortelle at jeg i 1907, i ånden så en ganske liten «Guds sønn» som stod rett foran meg og sa: «Vil du jeg skal komme inn i deg?» «Ja kom» svarte jeg. Og dette lille Guds barn, det passerte like inn i mitt bryst. Og helt siden den tid har denne lille «Guds sønn» levet, vokset og utviklet seg i min naturlige bevissthet. Og fra denne Guds sønn, som lever inne i meg, har jeg lært å forstå sannheten og det oppstandelsens og livets evangelium som Guds sønn, Jesus, både utgjorde og forkynte.
Og derfor både vet jeg, kjenner til og kan jeg fortolke «hvorledes den gjenoppstandne Jesus, på den ytterste dag, både vil og kan frelse og gjenoppreise sine venner fra deres dødelige stade til deres udødelige stade, og gjenoppreise dem som sine mange nye Guds og menneskers sønner.
Salige er alle de som har del i den første oppstandelse, Jesus Kristus, for dem har den annen død – legemets død – ingen makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med Kristus i Tusende år. |
 |
Reinert Andreas Solberg (1864-1948) - 80 års Tilbakeblikk
|
| Folketelling |
1900 |
Øvre Egeland, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway |
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037240000042
Sivilstand: ugift
Yrke: Lastedriver
Sedvanlig bosted: US Amerika |
| Magasin / Avisoppslag |
24 Mai 1934 |
 |
Reinert Solberg (1864-1948) - Ein Kjent Kvinesdøl rundar 70 aar (Fædrelandsvennen den 24. mai 1934)
Ein kjent kvinesdøl rundar 70 aar.
Nokre ord um velgjerdsmannen Reinert Solberg.
Reinert Solberg, Kvinesdal, fylte 70 aar igaar 23. mai.
Det er ikkje nok til denne aarmaalsdagen aa rekna upp det vanlege ved slike høve av data og aarstal. For ein kan ikkje faa biletet — og slett ikkje det sterke og sermerkte menneskelege — drag i biletet fram med turre data.
Men fyrst likevel ein stutt biografi:
R. Solberg er fødd paa Moi i Kvinesdal; reiste som ungdom — i 1885 — til Amerika. Tvo av brørne var reiste fyreaat, og ein tridje kom over eit par etter.
Hausten 1887 tok dei land i Washington stat, ved Seattle. Der heldt dei paa med timberdrift i 8 aar. Men det var tronge tider, og vanskeleg aa faa det rekningssvarande.
I 1897 bar det so til Alaska paa gullgraving. Og her var strabadsane og vanskane baade store og mange.
Kring hundradaarskiftet reiste Solberg heim att. Han hev seinare vore i Amerika 2 gonger, og ifjor tok han den fjerde turen. Han reiste i juni 1933 og kom tilbake i november. Han hev soleis reist over Atlanter havet i alt 8 gonger.
Det er umaatelege forandringar og stor framgong aa merka i Amerika, fortel han. Det er uppgong no. Men det spørst um Roosevelts storstila arbeid vil fria inn dei store voner.
Det hev vore framtak og paagangsmot i R. Solberg. Amerika-turane hans hev gjort han til ein velhalden mann Økonomisk. Han er millom dei største skattytarane i bygdi. Men dette hev ikkje verka til at han set seg paa pengane er er seg sjølv nok. Tvert imot hev det gjort han til den gjevmilde mannen, »mannen med det store hjarta i vaar bygd«, som sokneprest Sigurdsen ein gong uttrykte det i ein tale.
Til mangt og mykje av gode og gagnlege tiltak hev R. Solberg ytt pengar. Og til fatige og trengjande. Dei fekk ofte um dei ikkje bad um hjelp. Det vilde verta storsummar dersom alt vart lagd saman.
Her skal berre nemnast eit trekk som syner dette: Daa han ifjor kosta upp nytt hus til ein mann paa austheia som sat noko trongt i det og med eit gamalt falleferdig hus.
Det er berre eit døme. Men mange andre fær ingen vita. Det gjeld um Solberg det Bjørnson sa i ein song: »Tidt er ingen med som bringe kan beskjed«.
Solberg likar best aa leva i stilla, han ynskjer ingen salutt. Og daa me vende oss til han for aa faa lov til aa umtala 70 aars-dagen, var det berre sovidt me fekk lov.
R. Solberg hev hevda seg med ære ute i verdi. Likevel set me verket hans i heimbygdi høgst. Paa Moi hev han bygd seg ein vakker heim, drive garden sin upp og fram til eit mønsterbruk. Og uppe paa den sermerkte og vakre »Borghamarknuten« lyser den vakre villaen utover dalen. Der uppe er det gildt aa
vera i vakre klaare sumardagar og i logne ljuve kveldar.
Der hev ein herleg utsyn over eit vent parti av dalen, og der er lagde vegar og sette upp benker og mura varde med flaggstong røyst uppe.
Berre den som elskar heim og heimbygd kan ha planlagd og bygd dette. Og det fortel meir um R. Solberg enn mange ord.
Baade Reinert og broren A. O. Solberg var fyregangsmenn daa dei kom att fra Amerika.
anm: her mangler noe tekst
dem og deres paarørende frykter.
Dei la i veg med jorddyrking og med skogplanting i stor stil. Dei gjekk fyre og sette noko i sving i bygdi.
Likevel hev R. Solberg fenge tid til aa sysla med det som alt fraa unge dagar hev havt hugen hans: Religion og astronomi. Han bryt med den gjengse astronomi, og han bryt med kyrkjelæra.
Forsoningslæra slik ho vert forkynt finn han urimeleg og ukristeleg. Men han byggjer paa bibelen, og ei av dei siste bøkene hans (prenta ifjor) hev til titel: »Jesus var og blir verdens frelser«.
Mange bøker hev han skrive, og mykje hev han umsett fraa engelsk. Men det er lite han hev spreidd av det. Han trur ikkje tidi er mogen for tankane hans. Det lyt ventast med det. Og det hev den tid til som trur.
Naar ein talar med Solberg og han legg fram ideane sine, maa ein verta slegen av den sterke tru som ligg bak. Her hev ein aa gjera med ein sanningssøkjar som det ikkje finst svik i. Og naar ein daa ogso kjenner Solberg og veit korleis han mykje meir lever læra si enn han taIar henne, so kan ein ikkje anna enn sanna Ibsens ord: »En gjernings spor prenter sig mer enn tusen ord«.
Kvinesdal helsar deg paa 70 aars dagen, Reinert Solberg, takkar for det lysande og ideelle fyredøme du i alle aar hev vore for oss sambygdingane dine i denne vanskelege livskunst aa vera sann og god. Og me ynskjer deg alt godt i aari som koma skal.
Ludv. Jerdal |
| Bursdag |
25 Mai 1934 |
| Beskrivelse i Litteratur |
1946 [2] |
Heimlandet Dreg er livshistorien til Reinert Solberg, nedskrevet av Ludvig Jerdal i 1946.
Det er valgt å bruke andre navn enn de reelle i boken, mens datoer og hendelser er stort sett i overenstemmelse med virkeligheten.
Forandringer:
1) Gården Moi => Gården Mo.
2) Foreldrene:
- Ola Andreassen Solberg (1932-1905) => Ola Knutson Solberg
- Serine Andersdatter Stokkeland (1932-1920) => Semina Stokkeland
3) Søskenflokken:
- Andreas Severin Solberg (1859-1920) => Knut Tobias
- Anders Bertin Solberg (1861-1928) => Anton
- Reiner Andreas Solberg (1864-1948) => Johannes
- Alfred Alin Solberg (1867-1897) => Berent Kristian
- Sara Solberg (1869-1872) => Juliane Gesine
- Gurine Bertine Solberg (1872-1920) => Oline Malene
- Ole Serenian Solberg (1875-1890) => Johan Serenian |
 |
Heimlandet Dreg (Ludvig Jerdal, 1946)
Fyreord.
Dette er soga um norske menn som drog ut i verdi og var »pionerar« i ein annan heimsbolk. Men heimatt vilde dei.
»Ut, ja ut, det var nordmenns trå, so lenge det nordmenn beid«, segjer diktaren. Men han legg til at dei drog »ut — for å venda heim!«
Mange hadde det som Gunnar frå Lidarende: »Fager er lidi; eg kan ikkje fara ifrå!«
Men for alle var den norske lidi, den norske dalen eller den norske fjorden so fager at dei aldri vart heilt seg sjølv i framandt land, um det var aldri so »drusteleg og rikt«.
»Heimlandet dreg« fortel um utferdstrongen og vågemodet, men og um den lengten som ikkje er stetta fyrr utefararen atter kjenner norsk grunn under føtene.
Heim og uppyokster.
Dei fleste, truleg alle, vilde segja at bygdi var fager. Og etter tilhøvi både storlagd og gild. Allvisst vilde framandfolk segja det. Dei innfødde tenkte ikkje so nøgje på slikt. Dei hadde set bygdi med gardane, med åsar, heiar og fjell, og den stille elvi i dalbotnen, set det so lenge dei hugsa kunde. Det som er daglegdags gjev ein ikkje so mykje gaum på. Og dei fleste hadde ikkje set so mange andre bygder. Ei kyrkjeferd til dei 2-3 grannesoknene var nok årviss. Og vaksnekarane hadde vore mykje lenger burte, dei for gjerne »i austerveg«, so utanum onnetidene. Og fekk seg arbeid. Dei fletta bork, bygde vegar, og sume freista jamvel fiskelukka utfyre kysten. Endå dei helst måtte reknast »landkrabbar«. Men slitet for levemåten hadde alt frå barneåri lært deim å greida nye og ukjende arbeidsfelt og. Tilmåtingsevna åtte dei i fullt mål.
Og når husbonden for ut og skulde tena blanke dalarar, so vart det god bruk for den tilmåtingsevna som kona og born åtte. Dei greidde arbeidet på garden. Jamvel dei minste måtte taka ei hand med i strevet, når dei var vortne so store at dei aldri so lite gagnsverk kunde gjera. Det turvte ikkje vera storverk, sa mor, det var mun i mindre og.
Garden Mo var ein av dei største i dalen. Rett stor etter tilhøvi her i sudluten av Noreg. Bygdi deira var no og ei av dei største og mest folkerike her sud i landet. Det hadde gutane høyrt av far, so det var spikarfast og blanke sanningi. Attåt dette so hadde far det største bruket av alle dei 10 bøndene på garden. Men det var ikkje nok. Ola Knutson Solberg hadde ein medfødd naturgjeven hug til å leggja mykje under seg. Og um barneflokken ikkje var av dei største — 5 søner og 2 døtter — so var det i allfall mange nok til at det var full grunn til å kjøpa meir jord. Og Solberg visste kva »fast eigedom« hadde å segja. Og han visste at »jordi ho svik ikkje«. —.... Fortsetter, se pdf |
| Magasin / Avisoppslag |
Tatt fra Kvinesdal Historielag Årsskrift Nr.2 1987 side 23:
Reinert Solberg var "religiøs"
Han trodde på gjenfødelse og han hadde blant annet vært med Moses over Rødehavet i et tidligere liv. En gang, på sine eldre dager, hadde han problemer med å knytte skoene. Til Georg Moi sa han da at slike problemer ville han ikke ha når han kom igjen som en "liten gud".
Til en kone han ikke likte, sa han: "Du kjeme atte som ei padda". Han trodde også at "Universet" bestod av jorda som var hol og at vi bodde på innsida. Han var likevel først og fremst kjent for alle de mennesker han hjalp økonomisk, da han ifølge sin troslære (en blanding av kristendom og hinduisme) skulle gjøre godt for å komme igjen som et bedre menneske.
Han levde i sølibat, men glemte aldri sin ungdomskjæreste.
- Alexander Moi/Peder Fidjeland |
| Død |
15 Mar 1948 |
Kvinesdal, Vest-Agder, Norway |
 |
Reinert Solberg (1864-1948) - Dødsannonse i Flekkefjordsposten den 20. mars 1948
Vår kjære svoger og onkel
Reinert Solberg
hensov stille og rolig i dag, nær 84 år gammel.
Moi den 15. mars 1948
Arne Solberg.
Inger og Alfred
Begravelsen foregår fra hjemmet tirsdag 23. mars kl. 12. |
| Minneord / Nekrolog |
19 Mar 1948 |
 |
Reinert Solberg (1864-1948) - Til minne (Agder Tidend den 19. mars 1948)
Reinert Solberg til minne.
-
Dei er mange i Flekkefjordsdistriktet som kjende Reinert Solberg i Kvinesdal, denne høgreiste mannen med friskfarga kinn.
Han verk asom ein mann med klok framferd. Men det var gjerne sume som undrast om han hadde ein «skrue laus»,s idan han gjekk med langt hår med fleta på nakken. Men dei som kjende han visste han var ikkje livsfjern når det galdt det jordiske liv, men var arbeidssam, og unte både seg sjølv og andre å leva. Han levde ikkje i ovlivnad, men gav raust hand til dei som hadde det økonomisk trongt på grunn av sjukdom eller uheld.
Men når det galdt det religiøse liv, så gjekk han meir og tusla med seg sjølv. Få eller ingen kvindøler delte hans syn i at dei som døyr kjem att som nye gutar og gjentar. Han skreiv og fekk trykt bøker i lassevis som stend i heimen etter han. Men lat meg med same segja at han tagna om si læra dei siste vekene han var sjuk, og han høyrde gjer ne om Jesu soningsverk. Han innrømde at han var ein syndar, og trong ein frelsar. Så det er å vona at han er flytta til evig sæla i himlen.
Reinert Solberg var i ungdoms og mannsdomsåri ein svært drivande mann. Ilag med brør, var han i Amerika og tok jord. Og han var i Alaska på gullgraving. Etter mykje strev og slit, kom han att til Kvinesdal. (Om dette er det fortalt i Ludv. Jerdals bok: «Heimlandet dreg.»)
På eigedomen sin ved Borhamernuten på Moi bygde han bra hus. Og på toppen av nuten bygde han eit mindre hus, og stelte nuten til med vegar og benkar.
All si tid var han «ungkar» Men han har syster og slektningar som lever etter seg. Om han hadde ordna med kven skal hava den fagre heimen, og nuten, kjennar me ikkje til.
Om tidi stend, vil Reinert Solbergs minne lenge leva. Han var ein traust mann, og i gard og grend, på fleire måtar ein mann med fyredøme til etterfylgjing.
R. Solberg var nær 84 år gml.
S. S. G. |
| Minneord / Nekrolog |
30 Mar 1948 |
 |
Reinert Solberg (1864-1948) - Til minne (Fædrelandsvennen den 30. mars 1948)
Reinert Solberg
Til minne
Reinert Solberg, Kvinesdal, er død, nærpå 84 år gamal. Men han åtte slik vitalitet og verka so frisk at ein kunde tru at han enno hadde mange år att av livet. Stødt oppteken med sine tankar eller med praktiske tiltak.
For Reinert Solberg var både ein praktisk mann og ein tenkjar. Han voks opp på Moi i Kvinesdal. Det var hardslit i barndomen og ungdomen, og i ung alder for Reinert til Amerika. Han og brørne tok seg godt fram der borte. Men dei fekk det ikkje gjevandes. Sa mang ein gong har Reinert fortalt meg om det umenneskelege hardslitet, på prerier med nytrydjing. på skogsarbeid, på ferd i vekevis over dei snø- og isdekte Øydemarkene i Alaska — på leiting etter gullet. Betre kjempekarar heldt ut. Og Reinert var ein kjempekar.
Han var ikkje nokon vanleg kvardagsmann. Det var so mykje han skulde ha gjort. Han hadde sine eigne tankar, serleg om religion og astronomi. Han skreiv mange bøker som han fekk prenta.
No er det mange år sidan han slo seg til i heimbygda for godt. Han hadde etter mykje strev vorte ein velhalden mann økonomisk. Han sette garden sin på Moi i stand på mønstermåte. Han bygde og planta på den vene Borghamarnuten, og gav staden namnet Solbergnuten. Bygdefolk som var i naud, gjekk aldri til fåfengds til Reinert Solberg. Hatt gav av eit rikt og romsamt hjarte.
Reinert Solberg var tenkjar, filosof. Han var ein god son til bygdi si. Og Kvinesdal er fatigare no når han er borte. Han er ein av dei som Kvinesdalsoga vil gøyma. Ein stor personlegdom og eit godt menneske, ein idealist utan svik. So god ein mann var Reinert Solberg at han vart ein logande protest imot uretten i verdi, uretten i det små so vel som i det store. Måtte framtidi gjeva oss mange menn av hans gode
støyping!
L. J. |
| Begravelse |
23 Mai 1948 |
Kvinesdal, Vest-Agder, Norway |
 |
Reinert Olsen Solberg - Gravstøtte (September 2015)
|
 Søsken |
4 brødre og 2 søstre |
| | 1. Andreas Severin Olsen Solberg, f. 17 Mai 1859, Solberg, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 2 Jun 1920, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway (Alder 61 år) | | + | 2. Anders Bertin Olsen Solberg, f. 13 Sep 1861, Solberg, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 25 Apr 1928, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway (Alder 66 år)
▻ Nille Torkelsen; Clara Anna Behner, g. 12 Sep 1895 ; Anne Marie Sofie Eliasdatter, g. 4 Jan 1901 | | | 3. Reinert Andreas Solberg, f. 25 Mai 1864, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 15 Mar 1948, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway (Alder 83 år) | | | 4. Alfred Alin Solberg, f. 23 Jan 1867, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 1897, USA (Alder 29 år) | | | 5. Sara Olsdatter Solberg, f. 10 Des 1869, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 25 Jan 1883, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway (Alder 13 år) | | + | 6. Gurine Bertine (Bertha) Solberg, f. 24 Apr 1872, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 4 Aug 1920, Charleston, Kitsap County, Washington, USA (Alder 48 år)
▻ Andrew Chrey, Mons Aron Christian Krey, g. 25 Jan 1899 | | | 7. Ole Serenian Solberg, f. 16 Nov 1875, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 12 Jan 1890, Moi, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway (Alder 14 år) |
|
| Halvsøsken |
1 halvsøster (familie til Ole Andreassen Solberg og Abel Samelsdatter Egeli) |
| + | 1. Oline Andrea Olesdatter, f. 7 Des 1858, Egeli, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway d. 22 Jul 1950, Saltrød, Stokken, Aust-Agder, Norway (Alder 91 år)
▻ Oluf Anton Christiansen Winger, g. 28 Jan 1883 |
|
| Person ID |
I1603 |
Servan Homme |
| Sist endret |
11 Jun 2021 |
Slektstavle til 
1864 - 1948 (83 år)
Har 115 aner men ingen etterkommere i Familietreet.
1854 - 1889 (34 år)
Ole Andreassen Solberg, f. 10 Jul 1832, Solberg, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway 
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt