Statsminister Blehr død.
Statsminister Otto Blehr døde idag morges kl. 8 efter en blindtarmbetennelse, som for et par dager siden gikk over til bukhinnebetennelse. Han var ved bevissthet igår, skjønt kreftene avtok hurtig. Døden inntrådte stille og fredelig.
Budskapet om Otto Blehrs bortgang vil bli mottatt med dypt vemod og sorg over det hele land. Bare for nogen få måneder siden feiret han sin 80-årsdag frisk og humørfylt som alltid. Og så sent som i april blev han sammen med Gunnar Knudsen hyldet på venstres landsmøte. Det var ved den anledning en oplevelse for alle å se den måte, hvorpå han bar sine 80 år. Hans åndelige vitalitet var som før, og hans charmerende vesen gav hele personligheten det skjær av evig ungdom som er så uimotståelig vakkert.
Sjelden har der i norsk politikk levet en mann med en så harmonisk dannelse. Det var ikke bare en urban form han hadde tilegnet sig. Hans personlighet var gjennemsyret av en levende og fin humanitet, og under samspillet med hans alltid våkne Intelligens bar den sin frukt i en fordomsfrihet, som kunde stå for enhver prøve.
Derfor gled han heller ikke over i nogen av politikkens mange bakevjer, men holdt sig frisk og levende midt i hovedstrømmen av det parti, som han hadde viet sin ungdom. Det var hans rettferdighetsfølelse som hadde glasert ham der, og den blev ikke sløvet med årene, men reiste sig våken og ung ved hver anledning hvor han merket uretten.
Han kunde være smidig som politiker, hans intelligens var skapt for realpolitikken, men han blev aldri taktikker i den forstand, at det skjedde på bekostning av hans livs grunnprinsiper. Han var venstremann av livsanskuelse, ikke for en enkelt saks skyld.
Otto Blehrs karriere omspenner de siste 50 år av norsk politikk, hans virksomhet har preget
nogen av de mest kritiske og grunnleggende begivenheter i disse år. Men allerede før han i 1876 blev valgt til valgmann i Nordre Bergenhus hadde han mange års politisk virksomhet bak sig. Han fikk sin innvielse til det offentlige liv i Studentersamfundet, hvor han hørte til den nasjonale gruppe. I 1871 blev han Studentersamfundets formann, og samtidig arbeidet han et års tid som stortingsreferent for Dagbladet. Året i forveien hadde han fullendt sin juridiske embedseksamen, og i 1873 blev han edsvoren fullmektig hos sorenskriver, senere statsminister Richter i Nordfjord.
I flere år kom han nu fil å opholde sig på Vestlandet, dels som konstituert sorenskriver og fogd, dels som sakfører. Det var i disse bevegede år at han for alvor blev politiker. Han deltok i folkemøtene og var en ivrig taler. I 1879 var han på et hengende hår blitt valgt til stortingsmann, men så kom det ut, at han ved en privat anledning hadde kalt læren om kongedømmet av Guds nåde for «noget vrøvl». Denne ytring kom den gang til å koste ham stortingsmannsverdigheten. Men ved neste valg i 1882 blev han valgt med alle rene venstrestemmer på valgmannstinget for Nordre Bergenhus amt.
Blehr var 35 år gammel, da han første gang kom inn på stortinget, og det var store hverv som ventet den unge mann. Han blev straks valgt inn i protokollkomiteen, og det blev ham som kom til å skrive det grunnleggende avsnitt om vetoet i den innstilling som førte til riksretten av 1883. Selv blev han en av de tre riksrettsaktorer.
Det arbeid Blehr utførte som aktor i riksretten vilde vært nok til å få hans navn til å leve i norsk politisk historie. Det var ham som skrev utredningen om vetoet. Han kom således til å behandle nettop det spørsmål som var det grunnleggende og som kom til å få avgjørende betydning for norsk parlamentarisme. Hans deduksjonsinnleeg var glimrende og regnes for et av de ypperste politiske dokumenter i norsk historie. Det var ikke bare formens klare logikk som preget dette arbeid, men også den grundige inntrengen i de demokratiske ideer og synsmåter som ligger til grunn for vår forfatning. Blehr bygget på læren om folkesuveréniteten, og gjennem sitt arbeid lykkedes det ham å få satt denne lære i høisetet igjen i norsk forfatningsliv.
Det er klart, at Blehr gjennem sin innsats under riksretten måtte få en sterk posisjon på stortinget. Han blev ikke med i Sverdrups første ministerium, men øvet stor innflytelse innenfor stortingets venstre og vant stor tillit hos bonderepresentantene, til tross for at han med sin åndelige støpning stod i bestemt motsetning til visse reaksjonære åndelige strømninger, som fikk innpass i venstre med Jakob Sverdrup.
Men Blehr var jo heller ikke ren bymann. Som sønn av amts-fysikus Blehr var han vokset op på Hedemarken, og hans lange virksomhet på Vestlandet hadde bidratt til å utdype hans kjennskap til folket. I åndelig forstand var han akademiker. Men hans erfaringsgrunnlag spente videre, derfor kunde han vise forståelse også på områder som i almindelighet er fremmede for en akademisk innstilling.
I denne tid blev Blehr valgt inn i jurykommisjonen, og han fikk nu sin annen store opgave i norsk offentlig liv. Det samme sunde folkelige instinkt, som han viste under riksrettssaken, fikk han også nu anledning til å legge for dagen. Han vilde i størst mulig utstrekning slippe folkets levende rettsbevissthet til i straffepleien, og hans syn blev i mange henseender grunnleggende for juryloven. I den departementale komite fikk han således satt igjennem en meget vesentlig endring i loven, nemlig adgang for en som er dømt ved meddomsrett til å appellere til lagmannsretten.
Da Sverdrup rekonstruerte sitt ministerium i 1888 blev Blehr, sammen med sin kollega fra riksrettsskranken Walter Scott Dahl anmodet om å tre inn i regjeringen, men avslo. Samme år blev, han sammen med mange andre av venstres ledende menn slått ut ved valgene. Han var nu i nogen år utenfor det politiske liv, inntil han blev kalt til sin tredje store opgave i norsk politikk, «fanevakten» i Stockholm.
Høireregjeringen under Emil Stang hadde da gjort sig umulig ved sin holdning til protokollen av januar 1891, hvor svenskene var fremkommet med særlig sårende uttalelser overfor Norge. Emil Stangs ministerium blev felt med venstres og de moderates stemmer, og Steen dannet regjering.
Blehrs gjerning som statsminister i Stockholm kom til å få stor betydning. Han var med sin fine dannelse og intelligens en utmerket talsmann i Sveriges hovedstad for de norske interesser og synsmåter, og han var statsmann nok til å undgå de skjær som den vanskelige situasjon ofte bød på. Mest bekjent er den situasjon, da han på statsrådsavdelingens vegne avverget en akut krise ved å møte kongens nektelse av bevilgning til eget norsk konsulatvesen med øieblikkelig avskjedsansøkning.
Under Stangs annet ministerium valgtes Blehr fra Nordland. Han hadde tidligere en tid vært lagmann i Hålogaland. I stortinget var han så med på å stemme for nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag. Da venstre atter kom til makten fikk Blehr påny stillingen som statsminister i Stockholm, men i 1902 fulgte han efter Steen som regjeringens chef.
Det var som regjeringschef at Blehrs gjennem kommunikeet av 24. mars 1903 opnådde den første virkelige innrømmelse fra svensk side overfor Norges krav om eget norsk utenriksvesen. Det blev med svenskenes billigelse sagt i kommunikeet, at «den stilling ministeren for de utenrikske anliggender for tiden inntar ikke stemmer med Norges berettigede krav på likestilling innen unionen».
Fortolkningen av dette kommuniké skapte megen strid innen venstre, men dets moralske betydning i den efterfølgende tid kan ikke vurderes høit nok. Det må sees som et uundværlig grunnlag for det som siden hendte i 1905. Da var Blehr ikke lenger med i aktiv politikk, og det må mange henseender ha vært sårt for ham å være utenfor i det avgjørende øieblikk, han hvis arbeid hadde vært så grunnleggende og hvis linjer hadde vært så rene. I 1905 blev han stiftamtmann i hovedstaden, og det gikk nu 10 år før han påny kom til å ta offisielt del i politikken.
I 1915 kom han nemlig inn i regjeringen igjen, idet han overtok finansdepartementet under statsråd Omholts sykdom. I 1917 blev han justisminister og satt som sådan til ministeriet Gunnar Knudsen gikk av i 1920. Det må sies å ha vært en lykke i disse vanskelige revollsjonsredne år, at vi hadde en så vel avbalansert og forståelsesfull mann som Blehr på denne post. Medfødt takt og lang menneskeerfaring gav ham det sikre grep på tingene som skaper ro.
I juni 1921 blev Blehr anmodet om å danne sin annen regjering. Han var da en mann på 74 år, men stod enda som en sterk og samlende personlighet, rede til å gi sig i kast med en av de mest flokete og vanskelige situasjoner i de siste års politikk. At opgavene denne gang ikke lykkedes så godt for ham var mer partiets enn hans egen skyld. Hans opgave blev å rake kastanjene ut av ilden i traktatpolitikken ellers blev det ham som måtte ta det første tunge løft, da det gjaldt å innstille landets finanser på nedgangstiden.
Efter sin tilbaketreden som regjeringschef i 1923 har Blehr helt til i vår sittet som nestformann i venstres landsstyre og han var inntil for ett år siden medlem av iden norske delegasjon ved Folkeforbundets forsamling i Genève. Siden 1909 har han vært formann i Hypotekbankens direksjon, et kverv som han har skjøttet med usvekket dyktighet til det siste.
Statsminister Otto Blehr var helt til slutt et strålende menneske. Sin interesse for alle dagens brennende spørsmål bevarte han alltid like levende. Ikke minst for Dagbladet er tapet smertelig. Han var gjennem mer enn et halvt århundrede en trofast venn og en klok rådgiver. Den gamle statsminister var en av de ivrigste til å spørre i telefonen når naget stod på. Han støttet Dagbladet i tykt og tynt og skrev fra tid til annen vektige innlegg. Fra de siste år vil man særlig minnes hans innlegg i valutadiskusjonen, da han gjennem et intervju tok til orde mot agitasjonen for nedskjæring av den norske krone. Det er vemodig å tenke på nu, da han er borte, at der ennu står en artikkel i sats fra hans hånd. Det er den artikkel som han skrev til hundredeårsdagen for statsminister Steens fødsel den 22. juli.
Som et eksempel på frisinn og nobelt sinnelag vil Blehr bli stående i minnet hos alle som lærte ham å kjenne. Han var en representant for det beste og sikreste i norsk kultur og hans liberalisme var av en ekte og fin støpning. Med sine glimrende intellektuelle egenskaper var han også et hjertemenneske. Der flammet alltid i ham den glød som må være grunnlaget for all fremskrittspolitikk, medfølelsen med dem som har det ondt i samfundet. Han var politiker fordi han følte det som en plikt og en stor opgave å tjene folket. |
Slektstavle til 
1847 - 1927 (80 år)
Has ingen aner men 8 etterkommere i Familietreet.
1851 - 1928 (77 år)
[1] 
