Beskrivelse i Litteratur |
|
Ingeborg Huitfeldt - adelsjomfruen som i 1620 ble offer for et justismord (Harald Danielsen, 1998).pdf Ingeborg Huitfeldt – Adelsjomfruen som i 1620 ble offer for et justismord?
Av Harald Danielsen
"Kongens Gaardsret af 9. mai 1562" var kategorisk i sitt krav til domfellelse:
"... Og hvilken Frue eller Jomfrue som af Adel er, der lader sig beligge af en fattig Karl, skal have forbrudt alt hendes Arvegods til hennes rette Verge, og han skal det strax mue anamme."
Og "Kongens Resolusjon af 1576" var ikke mindre kategorisk:
"Når nogen Frue eller Jomfrue herefter findes at lade sig udi saadan Ucere beligge, da skal hendes rette Værge hende straks tage og fængslige lade indsætte og Forvare udi hendes Livstid, og alt hen-des gods til sig anamme, og det altsammen nyde og beholde saalenge han hende saa udi Fængsel og Forvaring vorde."
Det var disse lovbestemmelsene søsknene til den adelige jomfru Ingeborg Huitfeldt til Tronstad i Hurum "dømte" henne etter i desember 1620. Men var nå de tre eldre søsken til den da 30-årige Ingeborg uhildede verger og dommere?
Ble det begått en stor urett mot en sakesløs "lillesøster", og var det også litt "havesyke" med i bildet? Som mormorens yndling hadde Ingeborg Huitfeldt i tidlige barneår fått eiendommer på Ørlandet, noe hennes eldre søsken nok mislikte.
Ingeborg Huitfeldts mormor var den rike og mektige fruen til Fossesholm på Eiker, Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve, som satt som enke på sitt store gods i 46 år etter at ektemannen, lensherren og kommandanten på Akershus, Peder Hanssøn Litle, døde ved påsketider 1551. Og hun var datter av den ikke mindre rike og mektige fru Inger til Austrått på Ørlandet. På et tidspunkt hadde fru Inger rådighet over en syvdel av Norge.
I dokumentet som Hartvig, Dorthe og Jacob Huitfeldt skrev under den 11. desember 1620, heter det at "ettersom vår søster Ingeborg seg så høyt forseet har, at hennes arv og eiendeler til hennes neste arvinger er forfallen, da har vi hennes gods og eiendom mellom oss skiftet og delt ...."
Men var Ingeborgs forseelse av en slik art at den kunne rammes av disse lovbestemmelsene? Hvem var det av søsknene som "førte pennen", og var noen av søsknene uenige i det som ble bestemt?
I denne boken stilles det en del spørsmål - og kanskje gis det også noen svar.
1) Innledning
Seiglivede myter og tradisjoner
Vi skal få møte en del sterke personligheter i en norsk-dansk adelsslekt på 1400-, 1500- og 1600-tallet. Sterke og dyktige kvinner kommer til å få en fremtredende plass i den historien som etter hvert skal fortelles.
Menneskene i denne slekten levde på herregårder og gods og vi kommer til å finne dem på Tronstad i Hurum, Fossesholm på Eiker, Austrått på Örlandet og Sundsby på øya Tjörn i Bohuslåns skjærgård. De har hver på sin måte preget norgeshistorien og svensk historie.
Men vi skal også få nærmere kjennskap til en tragisk kvinneskjebne i denne slekten på 1600-tallet. Historien om henne tar utgangspunkt i de få dokumenterte fakta som er bevart, men bygger videre på de mange muntlige overleveringer og myter gjennom hundreårene.
For forfatteren tok historien sin begynnelse for mer enn 55 år siden, da min kommende svigermor fortalte om det hun hadde hørt om sin slekt i Røyken. Hennes mor kom fra en gård i Follestad-området, hvor de muntlige tradisjonene var sterkest. Om den adelige jomfru Ingeborg Huitfeldt til Tronstad i Hurum, som ble utstøtt av familien etter at hun skulle være blitt gravid med stallgutten, og som bosatte seg på gården Follestad. Ifølge tradisjonen var Ingeborg stammor til min svigermors slekt i Røyken. Historien ble fortalt med smil og latter, men da hun ofte hadde fått gjentatt den - med stadig flere detaljer - av en fetter i Røyken, hadde hun etter hvert kommet til å tro litt på den. Men historien var nok mer innfløkt enn de mulige etterkommere ante ….
Man kan med god grunn stille spørsmålet om Ingeborg Huitfeldt ble offer for et justismord og dømt uten lov og dom i desember 1620. |