| Navn |
Christine Marie Mathilde Reime |
| Fødsel |
20 Des 1852 |
Stavanger, Rogaland, Norway  [1] |
 |
Reime, Christine Marie Mathilde - Fødsel-Dåp (Stavanger Domkirke, Rogaland Klokkerbok 1853)
|
| Dåp |
9 Jan 1853 |
Stavanger, Rogaland, Norway [1] |
| Kjønn |
Kvinne |
| Folketelling |
1865 |
Stavanger, Rogaland, Norway |
| http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038196000203 |
| Folketelling |
1875 |
Stavanger, Rogaland, Norway |
| http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052234000144 |
 |
Familiene Reime og Johannesen - Bosted i Stavanger 1871 (Hus 13)
|
 |
Familiene Reime og Johannesen - Bosted i Stavanger 1871b (Hus 13)
|
| Død |
9 Jul 1890 |
Zululand, South Africa [2, 3] |
- Dør ved missjonsposten Intlasakje i Zululand, Sør-Afrika
|
 |
Hjem fra kamppladsen - Livsbilleder af vore afdøde missionærer og kvindelige missionsarbeidere i Zulu og paa Madagaskar (A. Olsen, 1906) - Side 222-223
|
 |
Marie Reime (1852-1890) - Death Notice - Sterfkennis (South Africa, Transvaal, Probate Records from the Master of the Supreme Court, 1869-1958)
Sterfkennis (Death notice)
1) Naam van den overledene (Name of the deceased): Marie Reime
2) Geboorteplaats von den Overledene (Place of Birth of the Deceased): Stavanger, Norwegen in Europa
3) Naam der Ouders (Name of Parents): Christian Reime en Pauline Reime geb Hoen
4) Ouderdom (Age): Zeven en dertig jaren en zes maanden (Thirty-seven years and six months)
5) Beroep (Occupation): geen (None)
6) Getrouwd of ongetrouwd – Weduwenaar of Weduwe (Married or unmarried – Widower or Widow): Ongetrouwed (Unmarried)
7) Datum van overlijden (Date of death): Den 9 July 1890
8) Waar gestorven (Where died): Inhlazatje. Distrikt Isyheid Uyk no 3
9) Of er testament bekend is (Whether a will is known): geen (No)
10) Of er roerende of onroerende goederen of beiden zijn nagelaten (Whether movable or immovable property or both have been left behind): Niets nagelaten (Nothing left behind)
11) Is de boedel naar gissing boven de £25 (Is the estate over £25)? Niets (Nothing)
12) Namen der kinderen – mondig of onmondig – NB. Namen der onmondige voluit met datum der geboorte. (Names of the children – mature or underage – NB. Names of infants in full with date of birth): Geen kinderen (No Children) |
| Fotoalbum |
1928 [4] |
 |
Misjonsalbum - Zulumisjon i tekst og billeder (Det Norske Misjonsselskaps Forlag, Stavanger 1928)
Natal - Zululand
Da portugiseren Vasco da Gama i 1497 av sin konge Manuel fikk i opdrag å utfinne sjøveien til India, la han veien om Afrikas sydspiss. Med en flåte bestående av 4 skibe på tilsammen 130 tons og 186 manns besetning forlot han i juli nevnte år sitt hjemland fora begi sig ut på den lange, farlige ferd. Det gikk ikke så hurtig den gang som nu. Først i november, efter å ha været meget nær Brasilien, fikk han endelig øie på Syd-Afrikas kyst, like i nord for Det gode håps forbjerg. Dette passerte han 18. november og fortsatte langs den ukjente syd-østlige kystlinje, til han juledag stevnet hen imot det nes som ligger tilhøire for innløpet til det nuværende Durban.
Minnet om denne juledag (dies natalis) vilde Vasco da Gama bevare i det nye navn hvormed han døpte stedet. Således gikk det til at denne del av Afrikas fastland senere er blitt kalt Natal. Den andre del, Zululand, som vårt norske misjonsarbeide omfatter, har fått sitt navn efter befolkningen, Zulu.
Natur
Natal og Zululand kalles ikke uten grunn for Syd-Afrikas have. Mens det meste av landet består av karustepper og gresland som ligger tørre og golde stor del av året, smiler alltid landskapet i friskt grønt hernede. I dype daler, høie åser, sletteland innimellem, bekker og elver og i utskårne høidedrag former landet sig og er oversådd av europeiske og innfødtes akre og bosteder.
Klimatet nærmer sig det subtropiske, varme havstrømme følger kysten, som derfor er usund for europeere jo lenger nord man kommer. Men i vintertiden er det dog meget behagelig, hverken koldt eller varmt. Kun et passelig sommerklima.
Begge disse provinser danner et slags forland til det Syd-Afrikanske fjeld- og høiland. Det er derfor først innenfor at man finner de høie fjellene og de merkværdige taffelbjerg (bordbjerg, fordi de ligner på bord, med flate topper).
Skogen vokser i dalbunden og langs elvene, her lever da også landets vilde dyr. Svært talrik er ikke vildtbestanden nu da jakten har været drevet med iver av europeere siden de kom til landet.
Liene og slettene er meget fruktbare, og det har den innfødte mann måttet sande, idet europeerne har beslaglagt det meste av dem og henvist de innfødte til de usundeste og dårligste trakter.
I slagordet for den engelske kolonisasjon: «Den hvite manns land» har man også den beste anbefaling for landets klimat og behagelige natur.
Folket
Landets eldste innvånere, buskmennene, holder nu på å dø ut eller er aldeles fortrengt og kun å finne i ørkenene. De danner et av jordens merkeligste folkeslag, er lavtstående naturmennesker og dog på visse punkter meget begavede. De bodde i landet i de eldste tider. Efter dem kom nomadefolk nordfra. De var i slegt med nordafrikanske stammer som talte et sprog beslektet med egyptisk. De blandet sig med buskmennene, og derav opstod rasen hottentotter. Et begavet og dyktig folkeslag, men sangvinsk og dumstolt. Til disse folkegrupper hører ikke innvånerne i Natal og Zulu. De danner derimot de sydligste representanter for den såkalte bantugruppe. Kun xosa og sutostammene er nådd lenger sydover end dem.
Bantufolkene, historie såvelsom andre afrikanske stammers historie er og forblir ukjent for den tid som ligger forut for europeernes ankomst.
«Menneskenes liv lignet en kjølvann-stripe. Den bruste og skummet en liten stund, så jevnet bølgene sig, og alt var glemt» (Stavern).
Men også bantufolkene i Syd-Afrika har mottatt påvirkning av de eldre stammer, både deres sprog og seder. — Ellers bor deres slektninger i Afrikas mellemparti, syd og nord for ekvator. Zuluernes kultur er fattig i forhold til deres nordlige slektningers. De tilhører den såkalte «skinn- og lær»-sone som er karakteristisk for negernomader. I nord har man derimot hos deres slektninger funnet hvad man har kalt «plantefiberzonen» med vevring av tøier, metalarbeider og høiere kultur, ofte i nært slektskap med indonesiske og melanesiske folkeslag. — Zulu-folket er et velbegavet og ganske vakkert folkeferd. Mennene har vist en merkelig evne til krigersk disiplin og gjorde i sin tid englenderne uventet hård motstand. Villhet, grusomhet og drikk hører til stammens dårligste sider, mot, sund forstand, karakterfasthet, tildels parret med medfødt konservatisme og et visst venlig, godmodig og humørfyllt drag til deres beste.
Dumstoltheten har de også tilfelles med de sydlige negerstammer. Envishet og feil plasert stolthet er sikkerlig årsaken til den religiøse splittelse som synes å bre sig så sterkt iblandt dem.
Mens det tunge jordarbeide påhviler kvinnene, er det mennenes sak å bygge hus. Zuluernes nasjonale bolig er dog bare en hytte, som bygges av fingertykke trær som binnes sammen med palmeblader og tekkes med langt gress. En fordel ved disse boliger er at de er så lette å ta med sig når krålen — så kalles en samling av hytter — skal flyttes til nytt land. Efter at gresset er tatt av, går et halvt sness menn inn i hytten, løfter den op og går avsted med den. Av mennene ser man kun føttene, slik at det hele tar sig ut som et underlig dyr med mange ben som beveger sig bort over marken. Mennene setter selv husene der de skal stå, men alt tekningsmateriale, matter og nytt gress må kvinnene sørge for.
Av egentlig industri har ikke zuluerne hatt meget. Den innskrenker sig vesentlig til litt pottemakeri, matteflettning o.s.v. for kvinnenes vedkommende. Krukker og kokekar lager de av leir, som så soltørres og brennes. Mennene har fra lange tider tilbake laget sine spyd og hakker, kobberringer til pryd om deres kvinners armer og ben, har beredt skinn til deres skjørter og av tre forarbeidet køller, klubber, spydskaft o. I. Jakt og fornøielser optok meget av tiden for den mannlige ungdom. Ofte fikk kongen istand store jaktpartier med deltagere fra flere stammer. Da dreptes der ikke bare en masse villt, men også menneskeliv gikk med. De innfødtes eiendom bestod vesentlig i kveg, gjeter og får. Men det har vært en usikker eiendom, og kvegpest og andre landeplager har gjort at zuluerne er blitt fattige og må søke sitt levebrød der hvor de best kan.
Livet fra vuggen til graven er preget av hedenskapets mørke. Forholdet mellem foreldre og barn savner kjærlighetens og lydighetens ånd. En far kjenner ofte ikke alle de barn han har med de forskjellige koner, og sønnene behandler ofte mor som et arbeidsdyr. Et menneskeliv var litet verd, slagsmål ved deres drikkegilder hører til dagens orden, og drap kan også forekomme. Kun den fattige mann må nøie sig med en kone. Disse koster nemlig penger. Skjønt kjøpesummen vel oprindelig har vært ment som brudgommens «morgengave» til brudens foreldre uten å være ment som betaling, har det dog mere og mere utviklet sig til en forretning. Konene tas ofte på kredit, og hvis betalingen uteblir, blir det ofte saksanlegg. «Mange saker av denne art kan være meget gamle» sier Stavern. «Der trettes om kjør og kalver for hvilke en manns bestemor er kjøpt for mere enn et halvt hundrede år siden, dersom de lovede kjør ikke er blitt tilveiebragt.» Mannen kan i sedelig henseende leve som han vil, men til den gifte kvinne stilles det strenge krav. Hun er som en handelsvare hvis verdi ikke må forringes. Tyveri er kun synd hvis det gjøres så klosset at det blir opdaget, og det er ikke ualmindelig at mødre sender sine barn ut for stjele. Og slik som zuluerne kan lyve! Med den uskyldigste mine og tårevåte øine kan de forsvare en usannhet eller løgn uten å blunke. Kun èn ting er synd, nemlig trolldom og hekseri, kun trollmenn og hekser er syndere, de andre er uskyldige og rene
...Fortsetter, se PDF |
| Kort Biografi |
Zululand, South Africa [5] |
Reiser som missionsarbeider til Sør-Afrika og slitter seg til missionspresten Lars Larsen sitt arbeide i Zululand. Dør i 1890 ved missjonsstasjonen Intlasakje.
Kort biografi om missionspresten Lars Larsen og hans arbeide legges ved som pdf. |
 |
Hjem fra kamppladsen - Missionsprest Lars Larsen (1812-1890)
|
 Søsken |
1 bror og 5 søstre |
| + | 1. Ingeborg Reime, f. 16 Sep 1843, Stavanger, Rogaland, Norway d. 12 Jun 1928, Oslo, Norway (Alder 84 år)
▻ John Johannessen, g. 1 Des 1864 ; Samuel Samsonsen, g. 17 Mar 1893 | | + | 2. Martha Reime, f. 16 Sep 1843, Stavanger, Rogaland, Norway d. 23 Jul 1927, Durban, KwaZulu-Natal, South Africa (Alder 83 år)
▻ Petter Gottfred Nilsen, g. 8 Aug 1867 | | | 3. Janne Henriche Petrine Reime, f. 3 Feb 1846, Stavanger, Rogaland, Norway d. 21 Apr 1848, Stavanger, Rogaland, Norway (Alder 2 år) | | | 4. Christian Andreassen Reime, f. 2 Mai 1848, Stavanger, Rogaland, Norway d. 4 Aug 1860, Stavanger, Rogaland, Norway (Alder 12 år) | | + | 5. Johanne Petrine Reime, f. 10 Sep 1850, Stavanger, Rogaland, Norway d. 20 Nov 1933, Stavanger, Rogaland, Norway (Alder 83 år)
▻ Johan Christian Schouw, g. 9 Apr 1874 | | | 6. Christine Marie Mathilde Reime, f. 20 Des 1852, Stavanger, Rogaland, Norway d. 9 Jul 1890, Zululand, South Africa (Alder 37 år) | | | 7. Janna Hendrikke Reime, f. 2 Des 1854, Stavanger, Rogaland, Norway d. 3 Mai 1855, Stavanger, Rogaland, Norway (Alder 0 år) |
|
| Person ID |
I306 |
Servan Homme |
| Sist endret |
28 Sep 2021 |
Slektstavle til 
1852 - 1890 (37 år)
Har 78 aner men ingen etterkommere i Familietreet.
1827 - 1880 (52 år)
Christian Magnus Reime, dp. 5 Nov 1815, Domkirken, Stavanger, Rogaland, Norway 
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt