Slektstavle til
familien Servan Homme

Helga Mathilde Natvig

Helga Mathilde Natvig

Kvinne 1874 - 1959  (84 år)    Har 192 aner og 141 etterkommere i Familietreet.

 Set As Default Person    

Personlig informasjon    |    Media    |    Kilder    |    Hendelseskart    |    Alle    |    PDF

  • Navn Helga Mathilde Natvig 
    Født 5 Okt 1874  Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  [1
    Døpt 30 Okt 1874  Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  [1
    Natvig, Helga Mathilde - Fødsel-Dåp (Kristiansand domkirke, Vest-Agder Klokkerbok 1874)
    Natvig, Helga Mathilde - Fødsel-Dåp (Kristiansand domkirke, Vest-Agder Klokkerbok 1874)
    Kjønn Kvinne 
    Folketelling 1875  Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location 
    http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001909 
    Folketelling 1885  Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location 
    http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008307

    Yrke: Skolebarn 
    Konfirmasjon 13 Apr 1890  Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  [2
    Natvig, Helga Mathilde - Konfirmasjon (Kristiansand domkirke, Vest-Agder Ministerialbok 1890)
    Natvig, Helga Mathilde - Konfirmasjon (Kristiansand domkirke, Vest-Agder Ministerialbok 1890)
    Folketelling 1900  Aker, Norway Find all individuals with events at this location 
    http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016854

    Bostedets navn: Birkely Slemdal  
    Folketelling 1910  Aker, Norway Find all individuals with events at this location 
    http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001586

    Yrke: Husmor
    Bostedets navn: Bjørneborgen  
    Slektsbok Helga Mathilde Natvig
    Helga Elisabeth skriver om sin bestemor:
    Helga Mathilde Natvig ble født 05.10.1874 i Kristiansand som den syvende av ni søsken. Tre søsken døde som små. Tre brødre døde som unge. Søsteren Anna døde gift, men barnløs i Tyskland. Bare Gustav og Helga M. fikk etterkommere.

    Det var mye sorg i unge Helga M.’s liv. To småsøsken døde før hun var 6, og moren da hun var 8. Helga M. husker moren mest som en dame som lå til sengs og var syk. Men faren var der og storesøster Anna og brødrene. Da moren døde, var det Anna på 19 som fikk ansvar for huset og for Helga M.'s oppdragelse. Det siste tok hun iblant litt vel alvorlig.

    Bestemor fortalte ofte om en 17. mai som barn. Hun hadde gledet seg til å gå på byen, hadde pyntet seg og fått penger til å kjøpe godt. Men hun ble stanset av Anna, som insisterte på at hun først måtte gjøre ferdig dagens strikkearbeid. De store brødrene slet strømper. De trengte stadig nye. Avtalen var at hver dag før Helga M. gikk ut, skulle hun strikke et visst antall omganger på en sort ullstrømpe. Vanligvis var det greit. Men akkurat på 17. mai syntes Helga M. hun burde slippe. Mens de kranglet om det, kom faren. Da han hørte hva det gjaldt, ble han sint og skjente på Anna. Han mente det fikk være måte på. Helga M. løp glad på byen mens Anna satt igjen og gråt. Da festen var over og Helga M. skulle hjem, fikk hun litt dårlig samvittighet. Hun hadde spart noen penger og kjøpte et par skillingskaker som hun visste Anna var glad i. Hun kom fornøyd hjem og ga Anna kakene. Men det ble for mye for Anna. Hun hylte og kylte kakene i veggen. - Mange år senere da Anna lå nede i Tyskland og skulle dø og bestemor satt hos henne, sa Anna: “Helga, husker du skillingskakene? ” Så gråt de litt. Så lo de litt.

    Bestemor fortalte så gjerne. Om det meste. Men når det kom inn på de unge brødrene som døde, da ble hun stille. Henrik, eldste, ble 30. Jacob døde av tyfus i Syd-Amerika 23 år gammel. Fridtjov ble bare 20. Hva han døde av, vet jeg ikke. Mange farer ventet de unge som reiste ut. Det var ikke alt man snakket om den gang.

    Bestemor satt i Gamlestua på Lunda og tenkte tilbake på livet sitt. Veggene var fylt av malerier og familiefotografier helt opp til det høye taket med minner fra en annen tid, en annen verden. Hvordan havnet hun der? Jeg tror hun undret selv iblant. Radioen var hennes trøst. Hun ble så betatt av sangen med ordene “Gå inn i din stue - hvor liten den er - så rommer den noe ditt hjerte har kjær.” Datter Ingrid ville ha henne til Oslo for hun mente at hun var egentlig et bymenneske. Men bestemor spurte bare: “Har du fjelle?” Ja, fjellene var der. Hun så på dem gjennom sin kjære speilglassrute, i sol og regn og måneskinn. Alltid skiftende. Og hver gang bestemor satte seg i stolen sin, grep hun etter strikketøyet som en refleks innøvet av storesøster Anna. Ingen måtte ”sitte med hendene i skjødet”. Den som gjorde det, var en gratispassasjer, en som snyltet på andres arbeid.

    Men bestemors ungdom var mer enn alvor og strikketøy. Når hun fortalte, var det mest om slikt som var moro. Yndlingshistorien var om den gang Oscar II besøkte Kristiansand, og hun var med sin far på ballet. Hun var høy og flott og passet godt som dansepartner for kongen. Noe han lot henne merke. Til barnebarna kunne hun gjerne gjenta kongens ord til henne: ”Om jag vore sjutton år, dansade jag bara med dig”, hadde han sagt. Det ble nok i meste laget for fader Henrik, som da de tok farvel, megetsigende minnet kongen om å hilse fruen. - Helga M. og hennes venner hadde sitt eget opplegg for avskjeden. De skulle være de siste som tok farvel og rodde ut på fjorden hvor de ville vinke når skipet gled forbi. De hadde ikke regnet med salutten fra festningen. De befant seg rett i skuddlinjen og måtte bare legge seg ned i båten og holde for ørene. Det ble ingen avskjedstårer, bare latter. Og en god historie å fortelle siden. Typisk bestemor. Hun la aldri skjul på at hun hadde svermet for Oscar og gjerne skulle hatt en sånn høy og flott mann som ham. Bestefar tok hjem siste stikk ved å reise seg og si: “Og her ser dere hva det ble til.” Det er jo vi vel fornøyd med.

    Helga M. hadde ingen mangel på kavalerer. Henrik Gustav Natvigs hus i Dronningensgate 5 var nærmest omringet. Noe han ikke alltid var begeistret for. Men en gang kom det til nytte. Under den store brannen i 1892. Da stormet alle de unge herrene dit for å hjelpe til. Det ergret naboene. Selv var han litt betenkt. Han hadde nettopp malt gulvene. Om det nu ikke brant, da ville han nødig måtte male om igjen. Han befalte de ivrige hjelperne å ta av seg skoene. På sokkelesten reddet de ut det meste av familiens innbo. Gulvene kunne møte sitt endelikt uplettet av deres innsats.

    Helga M. likte menn. Det var på en fin måte og aldri noe tull. Som gammel på Lunda var hun på besøk ”Nordi”. Der var fest og dans. Hun syntes det var moro å se på. Men en av de unge mennene bød henne opp. De danset litt, og etterpå sa hun: “Tenk at jeg skulle i danse med den peneste unge mannen i bygda.” Han bukket og sa: “Men sa er jo du den peneste gamle damen.” Det gledet henne. Hun var en ekte kvinne i sitt hjerte. Hele livet.

    En gang skulle jeg hjelpe med å tørke støv. Litt bortgjemt på en hylle fant jeg et bilde av en gammel mann med hvitt hår. Tatt fra en forside på et magasin. “Hvorfor har du det her?” spurte jeg. Bestemor smilte litt sjenert. “Jeg likte bare så godt det ansiktet. Ja, jeg tenkte at om jeg noen gang igjen skulle ha en mann, sa måtte han se slik ut.” ”Vet du hvem det er?” ”Ne-ei.” ”Det er vår tids mest berømte vitenskapsmann” ”Åh -?” Det sa visst ikke henne så meget. Men jeg synes det er litt morsomt at om jeg skulle hatt en stebestefar, ville det altså vært Einstein.

    Johan og Helga Mathilde et festelig par
    Helga Elisabeth forteller:
    Begge bodde i Kristiansand som unge, men de møttes i Tyskland. Hun besøkte sin søster. Han studerte. De var ute med venner og var midtpunkt i hver sin krets. De hverandre. De hørte hverandre. Men de snakket ikke sammen. De var ikke presentert. Han visste nok at hun var skipsrederens datter. Hun at han var domprostens sønn. Det gjorde det kanskje ikke lettere.

    Tilbake i Kristiansand så de hverandre igjen. Bare . Men Helga M. var en handlekraftig Natvig. Hun skrev et kort: “Onsdag er det mottagelse bos N.N. Der kan vi bli presentert.” Ingen underskrift. Men Johan møtte opp, og de ble presentert. Slik kom de to slektene sammen og ble til den som er vår.

    Det var en ekte romanse. Da de var gamle, fant Helga M. et brev som Johan skrev den første tiden. Om kvelden viste hun ham det og spurte: “Mener du det enda?” ”Jada”, sa han og leste videre i boken sin. jeg vet ikke om bestemor ble beroliget eller skuffet. Men jeg tror hun smilte. Til fødselsdagen fikk hun en gul konvolutt. Inni lå en gul (10-krone) seddel og noen høstblader. Utenpå et lite dikt som sluttet slik: “Gult i gult. Fra Din Gamle.”

    De to var et festlig par. Folk elsket å være gjest hos dem. De utfylte hverandre på så mange måter. Men de personlige forskjellene gjorde det ikke alltid lett for dem. Lojaliteten var likevel det sterkeste. Bestefar var kjent som den intelligente vitenskapsmann. Men bestemor må ikke undervurderes. Hun var ikke “lærd”. Men hun var et meget klokt menneske. (Ikke alle vet at “Klara Klok” var hennes kusine.) Bestefar kunne brenne for ting - ære være ham for det - men bestemor så ofte lenger. Bestefar kunne skrive et glødende brev om kvelden. Bestemor sa: “Lo det nu ligge og les det igjennom i morgen.” Engang var han ekstra sint. Han ville ut i postkassen. Så han ikke skulle ombestemme seg. Bestemor fikk etter mye strev overtalt ham til å vente. Neste morgen var han fortsatt sint. Også på bestemor. Men han var tross alt takknemlig.

    Bestemor som enke
    Bestemor ble enke da hun var 66. Det siste året bestefar levde led han av afasi etter et hjerneslag. Han var litt forvirret, urolig og aggressiv. Han følte seg forfulgt og trodde blant annet at bestemor ville forgifte ham. Det tok hun seg nær av selv om hun skjønte det var sykdom. Han var kanskje fortvilet fordi han ikke lenger hadde talens bruk.

    Under et besøk i Oslo hos sin niese Dagny Brun Arctander (datter av broren Thomas), som har malt hans portrett for Tannlegehøyskolen i Geitmyrsveien, fikk han et nytt slag. Ingrid, datteren i huset fant ham liggende bevisstløs på gulvet, og han døde senere på Rikshospitalet.

    Da bestemor og mamma kom hjem med kisten hans, hadde vi barna pyntet på låven hvor han skulle ligge. Vi sto rundt da de tok lokket av kisten. Der lå bestefar - så helt annerledes enn vi hadde kjent ham. Bestemor slo ut med hånden og sa: “Ja, her ser dere ham.” Stemmen hennes var så rar. Som et ekko av noe langt borte.

    Siden fikk jeg vite at på sykehuset - da de hadde stelt ham - og bestemor var der med døtrene for å se ham, ville hun at de også skulle si fra til frøken Petersen, bestefars gamle assistent. Døtrene spurte hvorfor, syntes ikke det passet seg. De visste at “lille frøken Petersen”, som alle kalte henne, hadde tilbedt bestefar i alle år.
    Det ble etter hvert litt vanskelig. Han sørget for at hun fikk en annen jobb, det var kanskje også av lojalitet mot bestemor. Hvorfor rippe opp i dette? Men bestemor sa: “Der har hun elsket ham et helt liv - og så skal han ikke få se ham nu?” Så raus var bestemor. Slik var hun.

    Etter at vi hadde vært på låven, fikk vi alle mat inne hos tante Brita. Hun hadde pyntet langbordet med en sort løper. Bildet av vår døde bestefar sto for oss. Alt var veldig sørgelig. Da begynte bestemor og mamma å fortelle fra turen oppover. Kisten til bestefar sto i godsvognen. Selv havnet de i kupe med et hyggelig eldre par og kom i prat. Bestemor fortalte at hun hadde vært i byen, og at hun nu fulgte sin mann hjem. “Men hvor er han da?” ble det spurt. “Hvorfor er kan ikke her med oss?” - “Nei,” sa bestemor. “Det hadde nok ikke passet så bra.” Og plutselig gikk det makabre i situasjonen opp for henne. Den tilkjempede roen brast. Hun fikk krampelatter. Helt typisk henne. Medpassasjerene så forskrekket på. Og det var ikke greit for mamma, som skulle prøve å forklare hvorfor moren hennes lo. - Slik også var bestemor.

    Den første natten ville ingen at bestemor skulle være alene i Gamlestua. Augustmørket var svart som døden selv. Bare den hvite kisten på låvebroen kunne skimtes. Bestemor fikk mange tilbud - men hun holdt på sitt. “Greier jeg det i natt – så greier jeg det alltid siden.”.

    Da bestemor nesten 20 år senere lå i kisten sin i Gamlestua, var hun ikke alene. Datter Ingrid insisterte på å være hos henne. Tante Ingrid var alltid søvnløs. Så kunne hun like gjerne våke over sin mor. I vinternatten satt hun ved bestemors store rute og så ut på månen over fjellene. Mens hun snakket høyt med sin mor. Sa slikt hun ikke hadde orket å si mens hun levde. Kanskje var det godt for dem begge. Hvem vet hvordan sjeler kan tale sammen?

    Senere den høsten bestefar døde, opplevde bestemor noe hun fortalte meg. Det var ofte mus i Gamlestua - selv om bestemor var en effektiv musejeger. Hun hadde ingen kvaler sånn. Men en kveld da hun satt i stolen sin, kom det en liten mus forsiktig trippende frem på peiskanten. Der satt den en stund og så på henne med to runde bedrøvede øyne. Så ruslet den saktmodig videre. Det samme gjentok seg flere ganger. Bestemor begynte å bli nervøs. “Holder jeg på å bli gal? Tror jeg at Johan går igjen som en mus?” - Hun bestemte at noe måtte gjøres. Neste kveld fant hun fram musefelle, la på en riktig fet ostebit og satte den der hvor musen brukte å komme. Hun ventet. Ventet. Og så kom smellet. Med bankende hjerte gikk hun frem for å se. Men der lå musen - og så ut akkurat som alle andre mus hun hadde fanget. Og intet skjedde. Annet enn at bestemor ble seg selv igjen.

    Bestemor skrev mange bøker. En i året. Hun skrev dagbok. Hun brukte bestefars store timebøker. Der skrev hun med sirlig, liten skrift hva som hendte og hva hun tenkte. En gang viste hun meg noe hun hadde skrevet med stor skrift. Det hadde vært besøk på Lunda. Gamle kolleger og venner av bestefar. De holdt tale. Sa hvor mye Johan Brun hadde betydd. Bestemor siterte - og føyde til: “DET ER SANT!” (Mer om dagbøkene senere).

    Helga hadde fulgt Johan - i gode og onde dager, i fete og magre år. Det ble et liv som inneholdt det meste. Ensomme vinterdager i Gamlestua med is utenfor døren, travelt husmorliv med tjuetalls gjester om bordet, utenlandsturer og ball på Slottet. Dit ble de ofte bedt. Dronning Maud likte å danse med tannlegen sin. Han var spenstig og passet hennes størrelse. Bestemor fikk sydd en gul silkekjole for de anledningene. Kong Haakon danset nødig. Bestemor kunne nok ellers vært en stilig dame for ham. Høy og vakker som hun var. Barna fikk beundre henne før hun gikk av sted - i dronningkjolen - som de kalte den. Et halvt hundreår senere ringte min mamma fra Finnmark. Tante Ingrid hadde ryddet etter bestemor. Noe ble sendt i kasser nordover til mamma. Og der sto hun med bestemors dronningkjole. Like medfaren som Ingrid Slettens lue. Det var St. Hansaften. Pappa tente bål, og mamma bar ut restene av kjolen. Den gule silken gikk i ett med flammene som steg opp mot den glødende midnattssolen. Mamma syntes kjolen fikk en vakker avskjed.

    Hva Helga Mathilde mente om det evige, er ikke lett å si. Hun hadde sine egne oppfatninger og var ganske kritisk. Noen fornekter var hun ikke. Men slik det sømmer seg overfor det hellige, hadde hun mer sans for dem som slo sine øyne ned enn dem som slo seg på sitt bryst. Hun likte å fortelle historien om biskopen som sa til gutten: “jeg vil gi deg et eple om du kan si meg hvor Gud er.” Gutten svarte: “Og jeg vil gi deg to om du kan si meg hvor Gud ikke er.”

    Helga Mathilde - en vakker kvinne med et rikt sinn. Hun hadde mye humor og selvironi og var klok, flink og raus. Jeg har forsøkt å skrive henne et sant og vakkert minne. Bestemor hadde slik fortellerglede. Derfor har hun fått fortelle det meste. Jeg har hørt stemmen hennes ved siden av meg mens jeg skrev.

    Helga Elisabeth forteller videre fra minner om sin bestemor.
    Mitt første bevisste minne er om Lunda og bestemor. Jeg var to år og sto alene, på kanten av alle bakkene. Mamma var dradd av sted. jeg ville løpe etter henne. jeg husker den svimlende følelsen. De grønne bakkene. Dalbunnen langt der nede i sommersolen. Lysten til å løpe. Og likevel litt redd. Da hørte jeg bestemor og så opp. Rett inn i det grove grå skjørtet hennes. Og det blomstrete forkleet. Ansiktet under hår-kronen langt der oppe. “jeg vil til mamma!” “Men mamma er reist til byen for å kjøpe nytt hode til Amandus”, sa hun. Det stemte. Mamma hadde sagt det. Og Amandus trengte nytt hode. Amandus med sin lubne tøykropp og posebukser hadde fått et stort hull i pannen. Jeg kunne stikke hele fingeren inni. Jeg så nedover bakkene, og jeg så opp på bestemor og bestemte meg til å bli.

    Det var noe trygt med bestemor. Hun kunne skjenne. Men hun var ikke farlig. Hun var hos oss i Bossekop hver gang det kom en baby. Og når vi reiste sydover, fant vi henne i St. Olavsgate 7. I gården til Ingrids svigerforeldre, Maren og Albert von Hanno. Vi gikk opp alle baktrappene og inn gjennom et stort loft. Helt innerst var det to værelser med små vinduer. Der kunne man se gaten langt der nede og lekeplass med vipper og sandkasse.

    Bestemor hadde radio med øretelefoner. Hun hørte musikk mens hun heklet. Alltid heklet. Hun holdt barnebarna med hekleliv og jakker. Når det var sol, satt hun nede i den lille haven mellom husene. Den var spennende med skulpturer og et lite springvann.
    Familien von Hanno som eide husene, var kunstnere. Iblant gikk hun ned på Karl Johan, satte seg på en benk der og lot byen passere forbi - mens hun heklet. Hun var etter sin tid ganske “frigjort”.

    Men bestemor bodde jo egentlig i Gamlestua på Lunda. Der holdt hun hus for oss de lange Lunda-somrene. Hun dekket bord på glassverandaen med Kneippskonrokker, svære geitoster og appelsinsyltetøy, som hun kjøpte i store spann. Selv kakao ble anskaffet en gros. Bestemor var snill og raus og utrolig økonomisk. Det måtte hun være. Bestefar hadde et imponerende yrkesliv bak seg. Men stort sett som “free-lancer”. Det ga ingen pensjon. Men som takk for sin innsats for tannhelsen ble han tildelt en statlig “ærespensjon” på 200 kroner måneden. Han sa til bestemor: “Det eneste stedet vi kan leve av det, er på Lunda” Og det gjorde de. Ja, de kunne til og med hjelpe andre. Et fint eksempel på Henriks motto: ”En givende /ana' blir aldri tom.”

    Best husker jeg bestemor fra årene under krigen da hun var alene i Gamlestua og alltid var glad for besøk. Jeg likte godt å høre henne fortelle på kristiansandsk og med sin spesielle humor. Det var i de stundene jeg ble kjent med den “egentlige” Helga, yngstedatteren i det Natvigske hjem.

    Bestemors dagbok 1955
    Helga Elisabeth ekstraherer og kommenterer:
    Det er nevnt tidligere at bestemor gjennom mange år skrev dagbok i bestefars timebøker. Noen av bøkene er bevart. Jeg presenterer her noen utdrag fra den siste av dagbøkene som er fra 1955.
    1. nyttårsdag. Kirstens bryllupsdag. - Lille-Helga ringte etter vielsen (H.E. i Bodin kirke). Vi hadde sendt telegram: Er hos dere i tankene og ønsker all lykke livet kan gi. Inger, Bestemor, Torill, Henrik. - -(H.E.: Det hadde vært stor nyttårsfest inne hos Henrik.) Herinde hele tiden, var jo lit træt efter nattens orgier. Line Bang kom innom. Hadde sovet i samme rom som Arvid. Han snorket så fælt at han måtte finne et annet sted.
    2. januar. Om formiddagen reiste Johan’s og Torill. Ola og Helga gikk på ski i går efter alt strevet her mens de var her. Helga er jo forferdelig flink - og så godt som kan danser og i et kjør. Inger reiser på fest i aften til Nore. - - -
    3. januar. Inger og Henrik havde tatt av juletræet og fått det ut - og gjort rent der. Det er jo deilig. - - -Inger syr på ny kjole. Knut Brekke kom oppfor å få Inger med ut på tur i måneskinn. - -
    13. januar. Helgas geburtsdag. Flagger. (Noe snakk om at man kan få 60 000 for et maleri av Wentzel?) Mye snakk om at det er koldt. Men takknemlig for varmeovner Og deilig når solen skinner på ruten.
    15. mai. Ingrid min 57 år Flaget oppe og Henrik havde ringt. Hun ringte meg etterpå- vi pratet riktig. Fåt mit brev i går og hun tok det opp - eiet ikke 1 øre å kjøbe for -så blev det jo til forskjellig. Deilig jeg sendte dem - men det var jo bare 50.
    19. mai. I dag har jeg tatt bena. Så deilig. Drømte om det før jeg sto opp. Men lyst har man jo ikke.
    20. mai. Helga E. og Sverre kom herop ved 2 tiden. Tok bil på Rødberg – traktor fra Mykkestu. Helga E. så forkjølet.
    23. mai. Idag kjøbte Sverre sånn blyant- den jeg bruker nu. + en ekstra pen tilat sætte inni. (H.E.: Tørrpenn. Inntil da hadde hun brukt fyllepenn.) Helga E er stadig innom. Har strikketøyet liggende her.
    25. mai. I dag var Sverre nedover med et dødt lam. Han løb så det kom med posten i dag. - Håber det ikke er noget som fører mer med seg. Det var visst til dyrlegen det ble sendt. Sverre herinde etterpå - ganske sved - så han tok genseren av. De fikk de 2 siste appelsinerne av Ingrid. Sverre er så grei og de to har det så hyggelig sammen.
    23. juni. St. Hans aften. Henrik masse gjester Alt med seg. Så masse kager og fløte. Henrik har gjort det så pent der borte. Pyntet med grønt løv. Bål nede ved grinden - ja ovenfor. Der kom og kom. - 40 sikkert. - - - De var her nokså længe. Var oppe kl.2 og da så jeg de danset. Sigurd gikk først halv 6.

    Bestemor skriver mye denne tiden. Hun følger med i alt som skjer; på gården, med sauene, naboene, hyttefolk og vegen som blir bygget. Hun skriver om dem som arbeider på den at de spiser “Nordi”. Man får inntrykk av at det er ganske livlig på Lunda. Selv føler hun seg uvel iblant, svimmel og kvalm. Sigrid Bakke som skal hjelpe henne, blir dårlig og kan ikke alltid komme. Ingrid datter har sørget for at gravide danske Liss bor på Lunda, steller for Henrik og ser til bestemor. Hun sitter inne hos henne en stund hver kveld. Henrik og Liss leser “De tre musketerer”. De blir så ivrige og prater at de glemmer bestemor en kveld. Men hun synes det er bra de har det morsomt. Det blir mindre skrevet etter hvert. Liss døper barnet i Uvdal.

    14. november. Brev fra Kirsten, som ligger på Rikshospitalet og har fått en søn - et typisk Kjelsberg-fjes, verdens deiligste unge.
    18. november. Erj o det samme hver dag – tror jeg snart slutter å skrive om alt.
    20. november 1955 skriver hun i dagboken for siste gang. Vel tre år etter, den 18. januar 1959, dør hun i Gamlestua.  [3
    Familien Brun På Lunda 1912 til 2012 (Arvid Bøckmann Brun, 2012)
    Familien Brun På Lunda 1912 til 2012 (Arvid Bøckmann Brun, 2012)
    Død 18 Jan 1959  Lunda, Uvdal, Buskerud, Norway Find all individuals with events at this location  [4
    Gravlagt 22 Jan 1959  Uvdal, Buskerud, Norway Find all individuals with events at this location  [5
    Johan og Helga Brun - Gravstøtte (2003)
    Johan og Helga Brun - Gravstøtte (2003)
    Søsken 8 søsken 
    Person ID I34  Servan Homme
    Sist endret 19 Jan 2021 

    DNA tester  5 DNA tester er linket til Helga Mathilde Natvig 

    Far Aner Henrik Gustav Natvig,   f. 22 Okt 1826, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 27 Jun 1898, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 71 år) 
    Mor Aner Augusta Mathilde Hansen,   f. 25 Nov 1835, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 46 år) 
    Gift 4 Apr 1861  Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  [6
    Natvig, Henrik Gustav og Augusta Mathilde Hansen - Ekteskap (Kristiansand, Vest-Agder Klokkerbok 1861)
    Natvig, Henrik Gustav og Augusta Mathilde Hansen - Ekteskap (Kristiansand, Vest-Agder Klokkerbok 1861)
    Famile ID F13  Gruppeskjema  |  Familiediagram

    Familie Aner Johan Brun,   f. 18 Jul 1864, Målselv, Troms, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 10 Aug 1941, Rikshospitalet, Oslo, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 77 år) 
    Gift 2 Jul 1896  Kristiansand, Vest-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  [7
    Brun, Johan og Helga Mathilde Natvig - Ekteskap (Kristiansand, Vest-Agder Ministerialbok 1896)
    Brun, Johan og Helga Mathilde Natvig - Ekteskap (Kristiansand, Vest-Agder Ministerialbok 1896)
    Barn 
    +  1. Mann Henrik Natvig Brun,   f. 12 Apr 1897, Victoria Terrasse 1, Kristiania, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 11 Feb 1990, Uvdal, Buskerud, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 92 år)
    +  2. Kvinne Ingrid Brun,   f. 15 Mai 1898, Victoria Terrasse 1, Kristiania, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 4 Jun 1976, Oslo, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 78 år)
    +  3. Kvinne Helga Brun,   f. 13 Jan 1902, Kristiania, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 21 Jun 1986, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 84 år)
    Sist endret 9 Okt 2020 
    Famile ID F10  Gruppeskjema  |  Familiediagram

  • Hendelseskart
    Link til Google MapsFødt - 5 Okt 1874 - Kristiansand, Vest-Agder, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsDøpt - 30 Okt 1874 - Kristiansand, Vest-Agder, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsGift - 2 Jul 1896 - Kristiansand, Vest-Agder, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsBarn - Helga Brun - 13 Jan 1902 - Kristiania, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsDød - 18 Jan 1959 - Lunda, Uvdal, Buskerud, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsGravlagt - 22 Jan 1959 - Uvdal, Buskerud, Norway Link til Google Earth
     = Link til Google Earth 
    Tegnforklaring  : Address       : Cemetery       : Farm       : Town       : Parish       : City       : Ikke satt

  • Bilder
    Helga Mathilde Natvig
    Helga Mathilde Natvig

  • Kilder 
    1. [S38] Vest-Agder fylke, Kristiansand, Klokkerbok nr. B 13 (1871-1880), Fødte og døpte 1874, side 69., http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070607350103.jpg.

    2. [S3045] Ministerialbok for Kristiansand prestegjeld 1880-1892 (1001P), s. 132, Konfirmerte (1890), http://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060510040507.jpg.

    3. [S5] Familien Brun På Lunda 1912 til 2012, Arvid Bøckmann Brun, (Kolofon), 9788230009451., Side 30-39, 44-47, 113-115.

    4. [S5] Familien Brun På Lunda 1912 til 2012, Arvid Bøckmann Brun, (Kolofon), 9788230009451., 205.

    5. [S5100] DIS Gravminner, https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/43b173b8-fc13-4362-9c32-4c1dc4932b2f.

    6. [S42] Vest-Agder fylke, Kristiansand, Klokkerbok nr. B 11 (1851-1861), Ekteviede 1861, side 223., http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070607340627.jpg.

    7. [S37] Vest-Agder fylke, Kristiansand, Ministerialbok nr. A 18 (1890-1897), Ekteviede 1896, side 378., http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051202040804.jpg.