Slektstavle til
familien Servan Homme

Paul Amandus Kjelsberg

Paul Amandus Kjelsberg

Mann 1892 - 1982  (90 år)    Har 159 aner og 50 etterkommere i Familietreet.

 Set As Default Person    

Personlig informasjon    |    Media    |    Kilder    |    Hendelseskart    |    Alle    |    PDF

  • Navn Paul Amandus Kjelsberg 
    Født 11 Mar 1892  Eiby, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  [1
    Kjelsberg, Paul Amadeus - Fødsel-Dåp (Alta, Finnmark Ministerialbok 1892)
    Kjelsberg, Paul Amadeus - Fødsel-Dåp (Alta, Finnmark Ministerialbok 1892)
    Døpt 22 Apr 1892  Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  [1
    Kjønn Mann 
    Barndomsminner
    Barndomsminner fra oppvekst i Eiby på slutten av 1800-Tallet (Paul Kjelsberg)
    Barndomsminner fra oppvekst i Eiby på slutten av 1800-Tallet (Paul Kjelsberg)
    Barndomsminner fra oppvekst i Eiby på slutten av 1800-tallet
    Nedskrevet ca. 1980 av Paul Kjelsberg

    De aller første minnene:
    Mine første minner fra barndommen kan jeg sammenligne med solbelyste tinder over et ullent tåkehav, slik man av og til kan se dem på en flytur over skyene. Det er så få til å begynne med, men som årene går blir det fler og fler inntil tindene blir det vesentlige og tåkehavet en biting.
    Den første klare erindring jeg har knytter seg til da jeg som toåring ble avvendt. Det står ennå så klart for meg at jeg var helt rasende for at en dame – jeg kan tydelig se henne for meg – holdt meg borte fra mor. Hun skjente på meg. Jeg var så sint at jeg veltet et bord. Hvordan jeg klarte det, er meg en gåte. Men så ser jeg den gamle stuen for meg. Mor sitter ved ovnen, og jeg springer til henne og krabber opp på fanget hennes og griper etter brystet. Hun blotter det; brystvorten er mørk. Det bryr jeg meg ikke om og vil grådig legge munnen til den. Da hører jeg mine eldre søsken ertende utbryte: «Bæ, bæ, mammadalt!». Og skamfull vender jeg meg bort fra brystet. Jeg er avvendt.

    Det neste jeg husker er at jeg ble tatt inn på loftet innenfor hemsen over kjøkkenet. Jeg skulle se min nye søster. Henne husker jeg ikke, men ser ennå for meg korga hun lå i. Den var av tynne furuspiler, og slike har jeg sett senere mange ganger.

    Så ser jeg meg selv ligge på hemsen og kikke ned i kjøkkenet, jeg og et par av mine søsken. Vi har hver vår ulltråd med en fille i enden og leker med katten på kjøkkengulvet. Vi er fiskere, og katten er fisk. De andre er flinkere til å få napp enn jeg, og det liker jeg ikke.

    Det lave fjøset med et par kuer husker jeg godt, for der fikk vi være med når mor melket og stelte. Særlig godt husker jeg en gang far hadde sendt saltet fisk hjem fra Finnmarka. Det var noen store steinbiter. De andre spiste av dem, men jeg klarte ikke det, for det luktet så kvalmt av de feite fiskene. Det meste ble gitt til kuene, husker jeg......
    ....Fortsetter, se vedlagt pdf
    Beskrivelse i Litteratur
    Paul Kjelsberg fra Alta - En skolemann jeg gjerne minnes (Olav Beddari)
    Paul Kjelsberg fra Alta - En skolemann jeg gjerne minnes (Olav Beddari)
    Paul Kjelsberg fra Alta - en skolemann jeg gjerne minnes

    Det er høst. Året er 1942. Jeg står utenfor huset til bureiser Harald Scheldrup på Skrøytnes og venter spent på læreren. Jeg er ikke alene, vi er 12 elever som venter. I to år har vi vært uten skole. Det var artig å være hjemme, men ikke når det ble så lenge. Nå skal vi begynne på skolen igjen, men ikke på det gamle internatet på Strand, for det har tyskerne tatt. Skolen skal være på en bureisningsgård, og vi skal bo hjemme. Læreren vi venter på heter Paul Kjelsberg. Egentlig er han rektor på Svanvik ungdomsskole (folkehøgskole), men da det under
    vinterkrigen i Finland oppstod Paul Kjelsberg kamper nær grensen til Norge, ble han anmodet om å sende elevene hjem. I Norge var det fremdeles fred, men det varte ikke lenge. Den 9. april 1940 ble Norge angrepet av Tyskland. Kjelsberg var fenrik, men ble ikke innkalt. Han meldte seg frivillig til Alta bataljon og ble satt til å øve karer som var fritrukket for militærtjeneste.

    Norge kapitulerte 2. juni 1940. Da kom Kjelsberg tilbake til Svanvik og hva skulle han gjøre? Han var rektor på en skole som stod tom. Han fikk tak i noen spreke husmødre fra bygda og satte i gang med rundvask. Da den var unnagjort, takket han damene for velgjort arbeid og sa: Nå er skolen ren og fin, men hvem som får glede av den nå, er ikke godt å vite. Men nesten før han fikk sagt det, stod to tyske offiserer i døra med følgende ordre: Den tyske krigsmakt rekvirerer hermed ungdomsskolen til feltlasarett. Hvorfor tyskerne gjorde dette, forstod vi senere. I juni 1941 gikk Hitler-Tyskland til lynkrig mot Sovjet-Russland. Da kom det mange sårede og lemlestede til ungdomsskolen, tyskernes feltlasarett.....
    ....Fortsetter, se vedlagt pdf
    Folketelling 1900  Valset, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location 
    http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001132

    Sivilstand: Ugift
    Bosted: Valset 
    Folketelling 1910  Valset, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location 
    http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002496

    Sivilstand: Ugift
    Yrke: Skifferstensarbeider
    Bosted: Valset 
    Magasin / Avisoppslag 19 Jul 1978 
    Lærer er du hele livet!
    — Jeg ser nå å hugge ved ennå!
    86 år gamle Paul Kjelsberg, i telefonkatalogen oppført som fhv. skolebest., tar selv i mot på sin gård i Eiby.
    Skjønt forhenværende?
    Lærer er noe du er resten av livet, mener Kjelsberg. Det er en livsvane.
    — Selv sluttet jeg lærergjerningen som 72-åring, så skriv nå endelig ikke for mye om en gammel mann som dyrker litt jord og hugger ved.
    * * *
    Det kan vi likevel ikke la være. Men å gjenskape en tre timer lang samtale med den gamle herren, en rakrygget mann med et ungt sinn, er umulig, for ikke å si urettferdig. Dette blir brokker av en tilværelse, ofte tilfeldige glimt fra Paul Skolemesters vei gjennom livet.
    * * *
    Paul Kjelsberg er født på Eiby i 1894. Vi skal likevel begynne i Hammerfest i 1914, det året krigen som skulle ende alle kriger, brøt inn over Europa.
    Tyve år gamle Kjelsberg kom da til Hammerfest som lærer.
    — Jeg begynte i sin tid å nedtegne mine erindringer fra lærertiden i Hammerfest.
    Men disse erindringene får neppe oppleve trykksverte. Synet er ikke lenger godt nok.
    * * *
    Spesielt husker jeg skolestyrer Cornelius Moe, dikter og redaktør. Corn. Moe var tyve år eldre enn meg, men det oppsto et sjeldent godt vennskap mellom oss to. Ja, dere journalister skal vel ha en gammelmannshistorie med en gang?
    — Naturligvis.
    — Det var altså under krigen, og dårlig med brensel. Sammen med Moe dro jeg ut på Melkøya i en Nordlandssjekte. Der var massevis av tørr torv, og vi fylte skuta til plimsollermerket. Noen utpregede sjøfolk var ingen av oss, og da vi ugrasiøst la til kai i Hammerfest, gikk det ikke verre enn at mesteparten av torven havnet i sjøen.
    — Vi kan da ikke la all denne torven ligge her og flyte? sa jeg.
    — Min kjære Paul, svarte Cornelius, det er torvdag i morgen.
    * * *
    Cornelius Moe var den første redaktør av «Vestfinmarkens Socialdemokrat» i 1913. Men meg klarte han å få sparket som redaktør.
    — Det hørtes da ille ut?
    — Så veldig galt var det nå ikke. Jeg var redaktør for en kristelig ungdomsforening. Lørdag og søndag satt jeg og skrev på harde livet. Så kom den gamle pressemann Corn. Moe, og spurte: — Vil du ha en historie av meg til bladet ditt? Tyveårige redaktør Kjelsberg takket ærbødig ja. Men den historien Cornelius skrev den gangen, får ikke FD sette på trykk. For alt jeg vet, kan det fremdeles leve overårige kvinner i Hammerfest, som husker den med gru. Men jeg ble altså aldri gjenvalgt som redaktør.
    * * *
    — Men bestyrerne Moe og Wold i Hammerfest var fremragende og inspirerende ledere. Wold var vel noe strengere, forlangte mere av sine elever. Corn. Moe kunne du derimot treffe smilende i frikvarteret med en unge i hver hånd. Og tiltro til sine lærere, hadde elevene. Og ikke kan jeg huske et sted hvor foreldrene var mere interesserte i sine barn, enn nettopp i Hammerfest. Og så var det Martinus Reiersen da.
    —Bestyrer for middelskolen?
    — Ja, nettop han. Også vi to ble gode venner. Jeg husker han styrte sin skole med sikker hånd, og samtidig ser jeg for meg hans blide ansikt i skolegården, der han metodisk og tykkfallen foretok sine inspeksjoner. Å være høflig mot en spirrevipp som meg, falt helt naturlig for ham.
    * * *
    Med dikterisk frihet hopper vi atten år fram i Paul Kjelsbergs liv. Nevner i forbifarten hans mange år ved Elvebakken skole, hvordan familien hjalp den ubemidlede gutten fram til examen artium på Elverum i 1920. Vi skal til året 1927. Da ble han bestyrer ved den nye Svanvik Folkehøyskole. I 37 år hadde Kjelsberg denne stillingen. I 1964 nærmest pensjonerte han seg selv.
    — Det var spente forhold på grensen før krigen, forteller han. Den storfinske Lappobevegelsen ville innlemme både Finnmark og Nord-Troms i sitt «Stor-finland». Vi hadde følelsen av å ligge som en «kulturell grensefestning» mot nabolandet. Men vi fikk aldri oppleve noen ubehageligheter. Siden kom det jo noen mindre behagelige mennesker på besøk.
    * * *
    — Nå er vi altså framme ved den tyske okkupasjonen?
    — Svanvik ble brukt som feltlasarett, hundrevis av sårede tyskere lå der. Selv gikk jeg på ski rundt omkring, og underviste noen unger her, andre der. Det gikk på et vis det også. Jeg tror du skal få
    høre en historie fra 1943
    — Ja, takk.
    — Vaktmesteren og jeg satt og drakk kaffe i min leilighet. Plutselig merket vi en gjennomtrengende lukt av røyk. Brann! Brann! ble det ropt. Inne på sykesalene lå mengder av medisinsk utstyr. For ikke å snakke om alle de sårede soldatene som ville ha brent i hjel uten vår hjelp.
    Og nå skal dere unge mennesker tenke dere litt om. Dette var i 1943. Det var fienden, voldsmenn i vårt eget land, som lå hjelpeløse i sine senger. Hvorfor ikke like godt la dem brenne opp? Hva skulle vi gjøre? Vi valgte vannsprøytene, og vannet freset i surstoff-flaskene. Alle ble reddet. I dag husker jeg det med glede. men det var en tysk kaptein....
    — Ja, hva med ham?
    — Han var ekte hitlersk og ateist, det smalt i blankpussede støvler. Han fryktet tilsynelatende hverken Gud eller Djevel. Men da brannen endelig var slukket, og de sårede brakt i sikkerhet —snudde han seg til meg, og sa:
    — Gott sei Dank!
    * * *

    Men det var krigen. Jeg må absolutt si noen ord om selve folkehøyskolen også. Det viktigste ved denne skolegangen, er at eleven får trang og lyst til å lære mer. Denne skolen er ikke bare en forberedelse til livet, den er en del av livet.
    — Du hadde et spesielt forhold til dikteren Nordahl Grieg?
    — Ja, jeg lærte ham å kjenne som ung mann. Han var en overmåte hyggelig og liketil kamerat, alltid elskverdig overfor oss «legfolk».
    — Og nå vil du reise ham et slags minne i Finnmark?
    — Ja, sammen med rektor Svein H. Sørensen skal jeg skape en Nordahl Grieg-stand i biblioteket på Svanvik, med utsyn over Pasvikdalen. En hel vegg håper vi det skal bli, med bøker og fotografier. Aller helst ønsker vi oss manuskriptet, eller førsteutgaven, av «Skibet går videre». Den skrev Grieg her i Finnmark. I juni fikk jeg forøvrig brev fra hans eneste gjenlevende søster, Johanne Grieg Cederblad. Hun likte ideen, for å si det mildt.
    * * *
    — Hvorfor en Nordahl Grieg-stand i Finnmark?
    — Fordi det er vår plikt. Tenk på alt han har skrevet om Finnmark. Diktet «Morgen over Finnmarksvidda», kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk språk. «Merkjet det stend, um mannen han stupa», står det i Sivles dikt om Tord Folesson. Slik også med Nordahl. Hugget inn i minnesteinen på Altagård står hans navn blant de mange andre døde kamerater. Det er noe dypt symbolsk i dette. Jeg vet ikke om jeg tør sitere noe jeg sa i en tale da det var NM på skøyter her i Alta for noen år siden...
    — Jo, for all del...
    — Ordrett husker jeg, det naturligvis ikke. Men jeg fikk da fortalt unge mennesker at de største av alle idrettsmenn er dem som gir livet for sitt land.
    — Noen ord om læreryrket til slutt, Paul Kjelsberg?
    — Ikke noe yrke er viktigere enn det å lære fra seg til de som kommer etter oss.
    — Hvordan opplevde du deg selv som lærer?
    — Jeg var en middelmådig lærer. Men jeg syntes jeg hadde et godt forhold til elevene. Kanskje det beste våpen en lærer har, er å kalle på smilet og den glade latteren i skolestua.
    Men en følelse kommer du ikke fra.
    Du strekker aldri til. 
    Paul Amandus Kjelsberg (1892-1982) - Lærer er du hele livet! (Finnmark Dagblad, onsdag 19. juli 1978)
    Paul Amandus Kjelsberg (1892-1982) - Lærer er du hele livet! (Finnmark Dagblad, onsdag 19. juli 1978)
    Slektsbok Paul Amandus Kjelsberg f. 11.3.1892 - d. 26.6.1982
    Paul var nummer åtte av ti søsken og den yngste av sønnene. Av far og brødre lærte han det meste om gårdsdrift, snekring og tømring, jakt og fiske. Men han hadde ikke jord. Så måtte det bli stein. Etter folkeskole og amtsskole begynte han derfor som skiferarbeider. Men lærer Rusten hadde merket seg at Paul hadde lett for det boklige. Han mente Paul burde bli lærer og tilbød å hjelpe med lån.

    Paul takket for tilbudet og kom til å virke som lærer i Finnmark i 50 år. Etter 10 år som lærer giftet han seg, og hans kone Helga kom til å følge ham trofast gjennom en omstreifende tilværelse der skolen ofte fikk første prioritet.

    Paul begynte på lærerskolen i Elverum høsten 1912, 20 år gammel. Han sa selv han tok litt lettvint på det faglige. Han ble så opptatt av skolens sosiale liv. Dessuten tok han alle mulige jobber ved siden av for å greie seg. Det siste høsthalvåret vikarierte han i Alta ved Aronnes udelte skole. Likevel fikk han en meget god eksamen med Særdeles godt i regning og han utmerket seg i legemsøvelser og andre praktiske ferdigheter. Pedagogikk lærte han først og fremst ved å studere sine lærere.

    Høsten 1914 fikk han et vikariat ved Hammerfest folkeskole. Han var akkurat ferdig med rekruttskolen, som hadde vært ganske tøff da den bar preg av krigen som brøt ut i Europa. Likevel var han ikke mer herdet enn at han var nervøs for å begynne som lærer på en byskole. Han lærte heldigvis at folk er folk - i byen som på landet. Og han fikk 5 gode lærer- og læreår i Hammerfest.

    Søstre er bra å ha. I tiden på Elverum hadde han hatt storesøster Marie med familie i nærheten. I Hammerfest var det Magda og hennes mann som kunne by ham husrom hos seg. Han trivdes godt der. Både gjennom dem og skolen fikk han mange venner for livet. Han var ivrig med på alt. Skiturer, foreningsliv, lesesirkel, musikk, Amatørteater, sjakk og bridge. Han lyttet, så og lærte. Mest var han opptatt av skolen og elevene. Hans første venn ble den gamle vaktmesteren. Han så de enkelte elever og verdsatte deres muligheter og ferdigheter - de ble hans venner. Og det - sa Paul - er hemmeligheten bak ekte disiplin.

    Lønnen var kr. 100 pr. måned. 60 gikk til kost og losji. Når han så hadde gjeld, ble det ikke mye igjen. Han tok alle jobber han kunne få. Losset båt for å få til billett hjem. I Alta hjalp han med slåtten på gården. Ellers tok han arbeid der det falt seg. Gjeld ble betalt, og han la seg opp litt.

    I Hammerfest leste han språk med tanke på studenteksamen. Høsten 1919 dro han til Oslo og tok artium på ett år. Året etter ble han 2.-lærer ved amtsskolen (fylkesskolen) i Bossekop. Styrer K. Sætrum gir Paul en utmerket attest. Han fanger elevenes interesse i alle fag med sin muntlige framstillingsevne. Han er en særlig dyktig sløydlærer. Han er sterk og spenstig. Er aldri syk og har med seg et friskt pust av friluftsliv inn i skolestua.

    Paul trivdes godt med ungdom, men i nødsårene måtte fylkesskolen innskrenke av økonomiske årsaker. De hadde ikke lenger råd til 2.-lærer. For Paul kom det ubeleilig. Han hadde giftet seg i 1924, blitt far og bygget hus. Tross stor egeninnsats ble det lån av slikt. Men heldigvis fikk han arbeid i folkeskolen. En stilling delt mellom Eiby og Aronnes.

    Han var også klokker når det trengtes. Det ble lange veier. Men han hadde sykkel og ski og likte å ferdes ute.

    Så ble han uventet valgt til ordfører. Paul var egentlig ingen politiker. Men valget i 1928 gjorde det vanskelig for partiene å enes om ordfører. Paul var en rolig kar som var venner med alle. En "ufarlig venstremann". Dessuten pålitelig og flink. Han ble det kompromiss alle kunne godta. Det var ingen ordførerlønn den gang annet enn folkets tillit samt dekning av kontorutgifter og reise til fylkestinget. Det siste prøvde han å spare fylket mest mulig for ved å gå mellom Alta og Vadsø. Kontoret hans var et skrivebord i hjemmet.

    Det var ingen lett oppgave som ble lagt på ham. Det var vanskelige tider. Nøden var stor for mange. Kommunekassa slunken. Ofte tom. Mange kom direkte til han og ba for seg. Var det ikke annen råd, hendte det han hjalp selv. En familiefar hadde fått jobb på en fiskebåt. Men kunne ikke ta hyre uten sko. Paul tok av seg gummistøvlene og gav ham. Selv tok han til nåde sine gamle med hull i. En spurte hvorfor han ikke heller ga bort de gamle? Fiskere må ha hele støvler, sa han. Dette er bare ett eksempel. Etter valget i 1931 ble den politiske situasjonen en annen. Paul ble fri fra ordførervervet.
    ....Fortsetter, se vedlagt pdf  [2
    Paul Amandus Kjelsberg (1892-1982) og Helga Brun (1902-1986)
    Paul Amandus Kjelsberg (1892-1982) og Helga Brun (1902-1986)
    Død 26 Jun 1982  Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location 
    Paul Kjelsberg (1892-1982) - Dødsannonse i Altaposten den 1. juli 1982
    Paul Kjelsberg (1892-1982) - Dødsannonse i Altaposten den 1. juli 1982
    Min inderlig kjære mann, og vår enestående, gode far
    fhv. rektor ved Svanvik Folkehøgskole
    Paul Kjelsberg
    døde fra oss lørdag 26. juni,
    90 år gammel.
    Helga
    Lillemor, Kirsten, Johan, Inger, Ellen.
    Svigerbarn, barnebarn, oldebarn.

    Begraves fra Alta Kirke lørdag 3. juli kl. 12.00.
    Avdøde ønsket ingen blomster.
    Gravlagt 3 Jul 1982  Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location 
    Paul Kjelsberg - Gravstøtte (2003)
    Paul Kjelsberg - Gravstøtte (2003)
    Søsken 9 søsken 
    Person ID I4  Servan Homme
    Sist endret 19 Mai 2020 

    DNA tester  5 DNA tester er linket til Paul Amandus Kjelsberg 

    Far Aner Ole Christensen Kjelsberg,   f. 5 Jan 1842, Røros, Sør-Trøndelag, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 30 Jun 1918, Valset, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 76 år) 
    Mor Aner Elisabeth Paulsen,   f. 8 Nov 1855, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 90 år) 
    Gift 2 Des 1874  Senja, Troms, Norge Find all individuals with events at this location  [3
    Kjelsberg, Ole Christensen og Elisabeth Paulsen - Ekteskap (Berg og Torsken, Troms Ministerialbok 1874)
    Kjelsberg, Ole Christensen og Elisabeth Paulsen - Ekteskap (Berg og Torsken, Troms Ministerialbok 1874)
    Famile ID F5  Gruppeskjema  |  Familiediagram

    Familie Aner Helga Brun,   f. 13 Jan 1902, Kristiania, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 21 Jun 1986, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 84 år) 
    Gift 7 Jun 1924  Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location  [4
    Barn 
    +  1. Kvinne Nålevende
    +  2. Kvinne Nålevende
    +  3. Mann Johan Brun Kjeldsberg,   f. 8 Jul 1931, Alta, Finnmark, Norway Find all individuals with events at this location,   d. 8 Jun 2012, Solhaug bo- og omsorgssenter, Arendal, Aust-Agder, Norway Find all individuals with events at this location  (Alder 80 år)
    +  4. Kvinne Nålevende
    +  5. Kvinne Nålevende
    Sist endret 8 Jun 2014 
    Famile ID F4  Gruppeskjema  |  Familiediagram

  • Hendelseskart
    Link til Google MapsFødt - 11 Mar 1892 - Eiby, Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsDøpt - 22 Apr 1892 - Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsFolketelling - http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001132 Sivilstand: Ugift Bosted: Valset - 1900 - Valset, Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsFolketelling - http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002496 Sivilstand: Ugift Yrke: Skifferstensarbeider Bosted: Valset - 1910 - Valset, Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsGift - 7 Jun 1924 - Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsBarn - Johan Brun Kjeldsberg - 8 Jul 1931 - Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
    Link til Google MapsGravlagt - 3 Jul 1982 - Alta, Finnmark, Norway Link til Google Earth
     = Link til Google Earth 
    Tegnforklaring  : Address       : Cemetery       : Farm       : Town       : Parish       : City       : Ikke satt

  • Bilder
    Paul Amandus Kjelsberg
    Paul Amandus Kjelsberg

  • Kilder 
    1. [S36] Finnmark fylke, Alta i Alta, Ministerialbok nr. 3 (1892-1904), Fødte og døpte 1892, side 5., http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060502030004.jpg.

    2. [S4000] Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsdatters etterkommere (1874-2014), (Fagtrykk Idé AS), Side 180-191.

    3. [S104] Troms fylke, Berg og Torsken, Ministerialbok nr. 3 (1872-1879), Ekteviede 1874, side 97., http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20061212620452.jpg.

    4. [S5] Familien Brun På Lunda 1912 til 2012, Arvid Bøckmann Brun, (Kolofon), 9788230009451., Side 184.