| Navn |
Ingrid Marie Nielsen [1] |
| Fødsel |
11 Okt 1921 |
Bossekop, Alta, Finnmark, Norway  [2] |
| Dåp |
11 Des 1921 |
Alta, Finnmark, Norway [2] |
| Kjønn |
Kvinne |
| Død |
8 Aug 2003 |
Alta, Finnmark, Norway [1] |
 |
Ingrid Marie Bull, født Nielsen (1921-2003) - Dødsannonse i Altaposten den 11. august 2003
Vår kjære, gode mamma, mommo, bestemor,
«mor», søster og svigerinne
Ingrid Marie Bull
født Nielsen, 11. oktober 1921,
ble brått revet bort fra oss 8. august 2003.
Einar - Marit
Inger Lise - Svein
Bodil - Per
Kristian Falch - Liv
(barn) - (svigerbarn)
Solveig, Svein Eirik, Kathrine, Johan, Even,
Katharina, Nils Kristian, Elisabeth og Ole.
(barnebarn)
Therese, Ingrid, Svein Ove, Viktoria, Martin og Guro.
(oldebarn)
Elisabeth, Magda, Ågot og Helmer.
(søsken)
Begraves fra Alta kirke fredag 15. august kl. 13.00.
Like kjært som blomster, er en gave tilBesøkstjenesten Alta Røde Kors,
kontonr. 4901.23.23157. |
| Begravelse |
15 Aug 2003 |
Alta Kirke, Finnmark, Norway |
| Minneord / Nekrolog |
22 Aug 2003 |
 |
Ingrid Marie Bull, født Nielsen (1921-2003) - Minneord i Altaposten den 22. august 2003
Omsorgsmennesket - Minneord om Ingrid Marie Bull
Kjære mamma!
Du hadde din barne- og ungdomstid før krigen, den gangen Norge var et fattig land. Du ble født inn i en barnerik familie i Bossekop, som tvilling til Ågot. Du vokste opp i god familie, der alle måtte bidra og delta i det daglige strev.
Da krigen startet, giftet du deg med pappa Ole Bull fra Bukta, og flyttet dermed til den andre siden av Komsa. Du var nok noe betenkt over å flytte fra Bossekop til Bukta, men skulle altså bo og trives der i mer enn 60 år.
Dessverre fikk du tidlig oppleve sorgen, da du mistet ditt første barn, Solveig, som døde bare tre år gammel. Dette skjedde mens det var krig. Så kom evakueringa — som du måtte klare alene, siden pappa satt på Grini.
Etter krigen bar det tilbake til Bukta, der alt måtte bygges på nytt fra grunnen av. Det var brakke- og hyttetilværelse — og endelig hus i 1950. Det var en hard, men likevel lykkelig tid — som ble vendt til sorg da du igjen mistet et barn, Kirsten. Og ikke mange år etter, døde vår pappa, som du stelte hjemme et helt år, mens han led av uhelbredelig kreft.
Allerede i 1955 var du dermed alene, med omsorg for tre barn. De første årene som voksen var
derfor tunge og strevsomme, som de jo også var for de fleste andre på den tiden.
Du ble senere gift med Einar Falch, og fikk med ham mange gode år. Dere hadde en rekke hyggelige reiser i inn- og utland. Med Einar kom sønnen Kristian inn i vår familie.
For noen år siden mistet du også Einar, som gikk bort etter en tids sykdom. Også han stelte du, nesten til det siste.
Oppveksten og livserfaringene formet dine hovedinteresser, som var omsorg og velferd for andre. I tillegg hadde du ditt kjære håndarbeid. Hvor mange babyer er det ikke som har fått sokker og votter fra deg, mamma? Et stort antall hardangerduker laget du også, alltid for å gi dem bort til andre.
Du gjentok alltid, «Ah, hadde bare alle hatt det så godt som meg!». Og da var det ikke penger det dreide seg om. Du var aldri i lønnet arbeid, men var likevel aldri fattig. Du følte deg først rik på penger da du fikk din første minstepensjon.
Det var omtanken for andre som ga deg så mye, og som gjorde at du følte deg rik. Du fikk stadig oppleve gleden av å gi. Alltid var du positiv. For deg var det aldri noe som kaltes dårlig vær; du
kunne høyst strekke deg til at det enten var godt innevær eller godt arbeidsvær.
Du fikk, som så mange andre på din tid, ingen lang, formell utdannelse. Men du fikk en omfattende opplæring gjennom livets skole. Du var i stand til å snakke med høy og lav; for deg var det ingen forskjell.
Du var en misunnelsesverdig mor for oss. Du ga oss en trygg oppvekst, var alltid til stede når vi trengte noen trøstens ord i tider da vi også hadde det vanskelig. Du hadde et stort hjerte, som favnet langt ut over vår lille familie. Hvor mange var det ikke som opplevde deg som en reservemamma?
Du var alltid stolt over ditt virke som pasientvenn. Du var også med på å grunnlegge besøkstjenesten i Røde Kors, og var aktiv helt til slutt. På din siste dag var du faktisk på et slikt sykebesøk. Det var på vei hjem fra dette besøket det tragiske hendte, på Polhøyden, bare noen steinkast hjemmefra.
Hvor mange har ikke fått kjenne dine hyggelige og varme hilsener, dine kringler og eplekaker, den lille telefonen, handa å holde i eller den gode samtalen? Du hadde alltid tid til overs for de som trengte det. Dagen var ikke slutt for deg før du følte at du hadde gjort noe godt for andre.
Du søkte alltid fellesskap, og trivdes ikke alene. Du syntes alltid synd på de som ufrivillig var det. Derfor inviterte du ikke sjelden enslige hjem, blant annet til julaften.
Etter de mannge årene med slit, fikk du også mange gode år. Du var alltid stolt av dine barn. Etterhvert fikk du også barnebarn og oldebarn, som du var veldig irlad i. De var igjen veldig glad for å ha en mormor, bestemor og «mor» som alltid var til stede for dem.
Ja, så glade var de i deg at de ønsket å foreslå deg som en ytterst verdig kandidat til «Wenche Foss' gledespris». Brevet til Se & Hør holdt Katharina og Elisabeth på å skrive da du gikk bort.
Du fikk beholde en god helse, selv om du måtte gjennom en stor hjerteoperasjon for noen år siden. Du følte at du hadde det veldig bra, og så alltid positivt på fremtiden. Du følte at du ennå hadde mye ugjort, og i en alder av 81 år kjørte du fortsatt bil. Du var på den måten til stor hjelp for dine gamle venninner, som ikke var like mobile, men som trengte å komme seg ut.
Du ble brått revet bort, mamma, mens du var midt i din gode gjerning. Vi står tilbake med mange ubesvarte spørsmål; hvorfor skulle du gå bort så brått og på denne måten? Så inderlig snill som du var; aldri skal vi se deg igjen, aldri skal du samle dine rundt ditt bord i Bukta, som du så ofte gjorde.
Samtidig sitter vi igjen i stor takknemlig et for alt vi fikk, de mange gode år sammen og alle de fantastiske minnene.
Vi vil gjerne reise en bauta over ditt minne, som vi — hver og en av oss — alltid vil bære med oss. Du har lagt ned vandringsstaven, for oss må livet gå videre. Vi må klare oss — og det vil vi, ikke minst takket være det du var for oss og alt det du ga oss.
Einar, Inger Lise og Bodil |
| Minneord / Nekrolog |
26 Sep 2003 |
 |
Ingrid Marie Bull, født Nielsen (1921-2003) - Minneord i Altaposten den 26. september 2003
Minneord om Ingrid Marie Bull
Vi i besøkstjenesten i Alta Røde Kors minnes Ingrid som en trofast besøksvenn, som alltid møtte opp når det var behov for det. Hun hadde alltid et smil og vennlige ord til alle hun møtte. Vi kommer til å savne henne dypt i vårt arbeid. Vi vil gjerne rette en dyptfølt takk til hennes familie, som lot besøkstjenesten få pengegave i stedet for blomster. Vi sender en takk til alle som benyttet seg av det. Den kom inn 16.000 kroner, og det er penger som komme godt med i vårt arbeid for gamle og syke.
Hilsen Besøkstjenesten, Alta Røde Kors |
| Slektsbok |
Ingrid Marie Nielsen (Bull) - f. 11.10.1991 – d. 08.08.2003
Ingrid Marie kom til verden som nummer åtte av ni søsken, som tvilling til Ågot. Hun vokste opp i en god familie hvor alle måtte bidra og delta i det daglige strev, men hvor hun også tidlig lærte omsorg for andre. Dette skulle følge henne i hele hennes liv.
Deres to første barn, Solveig og Einar, var begge født da de flyttet til Bullgården i Bukta, hvor Marentius Bull og hans husbestyrerinne også bodde.
Det var nok ikke så greit å komme med to barn i et hjem hvor der ikke hadde vært barn tidligere. Ingenting skulle flyttes på og ingenting skulle røres. Ingrid fikk også ansvaret for fjøsstellet, da det på denne tiden var melkekyr på gården. Det var vanlig med hushjelp så en del arbeid ble overlatt til henne.
Solveig skulle ikke få leve lengere enn til tre års alderen og det ble stor sorg og savn da hun døde.
Da krigen kom og Ole ble fengslet og satt på Grini, måtte Ingrid klare seg uten han. Heldigvis hadde hun familien sin som hun dro sammen med da alle skulle evakueres. Det var en strabasiøs tur, men til slutt havnet de på Stange hvor de hadde det fint. Der ble Inger Lise født og døpt.
Ingrid og barna reiste nordover høsten 1945 til en brakketilværelse som ble veldig tøff. Det var viktig å få kai og pakkhus bygget opp, slik at dampskipsekspedisjonen kunne komme i gang på skikkelig vis. Ole hadde da overtatt ansvaret som dampskipsekspeditør etter Marentius Bull. Ingrid hadde mange gode minner fra brakketiden.
I 1930 sto endelig et nytt hus ferdig og da kunne de flytte inn i et stort og fint hus. Da var også Bodil kommet til verden. Livet ble lettere med det nye huset. 11953 fikk de enda ei jente, Kirsten, men hun skulle dessverre ikke få leve mere enn tre dager. Sorgen var igjen stor. Ingrid snakket mange ganger om hvor hardt det hadde vært å miste to barn og ikke kunne snakke om det. På denne tiden var det bare å komme seg videre i livet.
I 1954 ble Ole syk og det viste seg at han hadde uhelbredelig kreft. Hun stelte han hjemme det siste året han levde. 13. desember 1955 døde han og hun sto igjen med ansvaret for tre barn.
20. november 1959 giftet hun seg igjen med Einar Falch fra Stø i Vesterålen. Einar drev på denne tiden som dampskipsekspeditør på Stø, men overlot det til sin søster og flyttet til Bukta og overtok ansvaret for ekspedisjonen her. Einar som var enkemann, hadde en sønn, Kristian. Han ble og en del av familien selv om han aldri flyttet til Bukta.
Ingrid og Einar fikk mange gode år sammen. De hadde en rekke hyggelige reiser i inn- og utland. Einar var glad i å reise og Ingrid var det selvfølgelige reisefølget. Einar døde i 1996.
Oppveksten og livserfaringene formet hennes hovedinteresser, som var omsorg og velferd for andre. I tillegg hadde hun sitt kjære håndarbeid. Et stort antall hardangerduker har hun brodert og gitt i presang. Hun har også brodert hardangerduk til døpefonten i Alta kirke som hun gav i presang da kirka var 150 år.
Ingrid sa alltid «åh, hadde alle hatt det så godt som meg.» Og da var det ikke penger det dreide seg om. Hun var aldri i lønnet arbeid, men likevel aldri fattig. Hun følte seg rik på penger når hun fikk sin første minstepensjon. Det var omtanke for andre som gav henne så mye, og som gjorde at hun følte seg rik.
Ingrid var med å starte Besøkstjenesten i Røde Kors, på 1950 tallet, og var aktiv til det siste. Dette var hennes hjertebarn. Dette gav henne mye og hun var en som alltid stilte opp for andre. Hun hadde alltid tid til overs for de som trengte det. Dagen var ikke slutt før hun følte at hun hadde gjort noe godt for andre. Hun søkte alltid fellesskap, og trivdes ikke alene. Hun syntes synd på de som ufrivillig var alene, derfor inviterte hun ikke sjelden enslige hjem, også på julekvelden.
Ingrid og Ågot var enegget tvillingpar. Dette viste seg i mange sammenhenger. De valgte det samme, omsorg for andre og hverandre. De hadde en fantastisk støtte i hverandre når ting var vanskelig, men også mange gleder delte de. Telefonsamtaler med hverandre, hver dag, var en selvfølge.
I oppveksten hadde de også mye moro da likheten var så stor at de kunne lure foreldrene som heller ikke så forskjell på de to. Likheten var der alltid og mange tok feil av dem langt opp i voksen alder.
Etter mange år med slit fikk hun også mange gode år. Hun var alltid stolt av sine barn. Etter hvert fikk hun også barnebarn og oldebarn, som hun var veldig glad i. De var igjen veldig glad for å ha en mormor, bestemor og «mor» som alltid var til stede for dem.
Hun ble brått revet bort, mens hun var midt i sin gode gjerning. Hun hadde vært på et av sine besøk, da hun ble påkjørt og drept ikke langt fra sitt hjem i Bukta. [3] |
 Søsken |
4 brødre og 4 søstre |
| + | 1. Diedrik August Nielsen, f. 25 Mar 1907, Yukon, North Westminster, Canada d. 20 Des 1970, Alta, Finnmark, Norway (Alder 63 år)
▻ Nålevende; Mathilde Flage | | | 2. Albert Markhus Nielsen, f. 1 Mar 1909, Yukon, New Westminster, Canada d. 21 Jun 1943, Seiland, Alta, Finnmark, Norway (Alder 34 år) |  | 3. Elisabeth Nielsen, f. 21 Jun 1911, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 16 Feb 2005, Oslo, Norway (Alder 93 år)
▻ Johan Didriksen | | 4. Magda Charlotte Dyblie Nielsen, f. 5 Feb 1914, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 27 Jul 2004, Fagertun Sykehjem, Gran, Oppland, Norway (Alder 90 år)
▻ Reidar Schau-Svendsen, g. 1947 | | | 5. Martha Cesilie Nielsen, f. 30 Aug 1916, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 1 Nov 1998 (Alder 82 år) | | + | 6. Ole Kjelsberg Nielsen, f. 18 Jan 1919, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 24 Nov 2001, Furely Alders- og Sykehjem, Alta, Finnmark, Norway (Alder 82 år)
▻ Ellen Johanne Nilssen | | + | 7. Ågot Sofie Nielsen, f. 11 Okt 1921, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 24 Sep 2017, Hammerfest, Finnmark, Norway (Alder 95 år)
▻ Carl Arnfinn Wæraas, g. 1941 | | + | 8. Ingrid Marie Nielsen, f. 11 Okt 1921, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 8 Aug 2003, Alta, Finnmark, Norway (Alder 81 år)
▻ Ole Bull, g. 28 Des 1940 ; Einar Falch | | + | 9. Johan Helmer Nielsen, f. 20 Feb 1924, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway d. 23 Okt 2014, Alta, Finnmark, Norway (Alder 90 år)
▻ Helga Flage, g. 1956 |
|
| Person ID |
I4242 |
Servan Homme |
| Sist endret |
17 Mai 2020 |
Slektstavle til 
1921 - 2003 (81 år)
Har 163 aner og 22 etterkommere i Familietreet.
Johan Ludvig Nielsen, f. 19 Mai 1877, Bossekop, Alta, Finnmark, Norway 
Nålevende
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt