| Slektsbok |
Peder Pederssøn Saxe var født 25. januar 1635. Han må ha kommet til Stavanger som ung gutt, for allerede 20 år gammel blev han gift med Maren Søfrensdatter Godtzen.
[Anmerkning: I Ludvig Saxe sin bok fra 1940 blir det postulert at Peder Saxe kom fra Århus. Dette har vist seg å være feil. Han er sønn av Peder Saxesen (f. 1597 i Randers) og sønnesønn av Saxe Andersen fra Kolding, født en gang etter 1622. For videre lesning: Personalhistorisk Tidsskrift 2010:1, s. 43-73. En Saxeslægt i Danmark og Norge (av Kirstin Nørgaard-Pedersen)]
Stavanger på 1600-Tallet
La oss kaste et lite blikk på Stavanger slik som byen må ha sett ut midt i 1600-tallet. Domkirken, kongsgården og rådhuset lå tett sammen og dannet midtpunktet i byens liv. Til rådhus brukte man en liten kirkebygning fra middelalderen, og i denne var det bl. a. innrettet to arrestrum. Bebyggelsen strakte sig over odden som stikker nordover mellem Vågen og Østervåg, og på det høieste punktet blev nettop i denne tiden Valbergtårnet reist — et vakttårn av tømmer og med stormklokke til å varsle brand. Utenfor nordspissen av odden lå Koholmen (som senere er blitt landfast ved utfylling) og der var det anlagt en skanse med noen kanoner. Torvet var bare en liten åpen plass ved bunnen av Vågen, og på denne plassen fantes en brønn med tak over. Nede ved Vågen lå også tollboden, og ellers var det sjøhus og brygger her og der; på flere steder gikk det almenninger ned til de offentlige bryggene. Gatene var det ikke rart bevendt med, de var for det meste noen krokete smug, så smale at det mange steder ikke var mulig å kjøre med vogn, og de var fulle av dyp søle efter regnvær. I byvedtektene var det forbudt å «utslå nogen urenhet på gater og streder eller henlegge mødding på offentlige steder». Hvad husene angår, så var disse som regel små bordklædte tømmerhus med torvtak, og de lå enten tett i tett eller de var adskilt ved haver og fjøs — for det var jo mange av borgerne som holdt kuer og griser. Det er klart at brandfaren var stor, og sluknings-apparater kjentes ikke, og derfor blev da også byen hjemsøkt av den ene fryktelige ildebrand efter den annen. I 1633 gikk halve byen op i flammer, og halvhundre år senere, i 1684, raste en brand som la størsteparten av husene i aske. Assuranse var jo ukjent, og de brandlidte mistet derfor ofte alt det de eide. For å holde utkik efter brand var det alltid en vaktmann til stede i Valbergtårnet. Og hver natt gikk «4 myndige karle» som vektere i gatene; de skulde bl. a. rope ut hvad klokken var slagen. Og «natteravner og fulle kompaner som roper og skriker som uskikkelige bester» skulde de «antaste» og putte i hullet.
Det som folk i Stavanger levde av i de dager var handel og håndverk, sjøfart og fiskeri. Det var en sterk opgangstid for Norge; handel og omsetning steg, og prisene steg også på grunn av den stadig økende tilgang av sølv fra Amerika. Det foregikk en økonomisk nydannelse i samfundet, og dette viste sig tydeligst ved at borgerstanden vokste frem i makt og innflytelse.
En stor del av de borgere som slo sig ned i de norske byene på denne tiden var for øvrig ikke norske av fødsel. De kom fra andre land, særlig fra Danmark, men de blev hurtig nasjonalisert og følte sig hjemme i Norge. Disse folk førte som regel med sig både initiativ og kapital. Den første mann i Stavanger i midten av 1600-tallet var Søfren Pederssøn Godtzen, født i Jylland i 1599. Som ung mann kom han til Stavanger, hvor han blev fullmektig hos lensherren, og senere tolder og borgermester. Han drev handel og eide skiber, og en hel del eiendommer hadde han både i og utenfor byen, så han var stedets rikeste mann. Dessuten hadde han en rikdom av barn — hele 18 stykker. Søfren Godtzen var gift med Elisabeth Trane, datter av den rike handelsmann Christen Trane, som på morssiden nedstammet fra lagmann Nils Jonssøn i Stavanger, og fra Ivar Dal som levde i Sogn på 1400-tallet.
Ekteskap og utnevnelse til tolder
Inn i disse forholdene var det Peder Pederssøn Saxe kom, da han landet i Stavanger som ung gutt. Og han var heldig — bare 20 år gammel gikk han til alteret i domkirken med. Søfren Godtzens nest eldste datter, Maren. De to var jevnaldrende, idet hun var født den 9. november 1634. Og Maren blev Saxe-slektens stammor i Norge. Peder Saxe kunde antagelig takke sin svigerfar for at han allerede 25 år gammel blev tolder i Stavanger. I februar 1660 fikk han sin utnevnelse av Frederik III med samme lønn som sine forgjengere. Men lønnen var kanskje snau — det gikk iallfall ikke mer enn 5 måneder før han fikk pålegg. Det kom nemlig kongebrev om at han «herefter til sin lønns forbedring må årligen nyde og bekomme 100 riksdaler tillike med den hannem tilforn forunte lønn».
I det samme år, 1660, gjennemførte Frederik III sitt statskupp og gjorde kongemakten arvelig og eneveldig. Dette kom ikke egentlig som noen overraskelse, for ut igjennom hele 1600-tallet hadde staten eller kongen lagt flere og flere områder av samfundslivet under sig. Dette var ikke utslag av noe kongelig despoti, men av en almindelig europeisk bevegelse som gikk ut på å styrke statens makt. Kongen grep efter hvert inn alle vegne med utallige påbud og forbud, det gikk ut forordninger og kongebrev om smått og stort, og kongen utnevnte selv alle offentlige tjenestemenn, både høie og lave. Lensstyret var ferdig i Norge, embedsstyret begynte, og dermed fikk også statens embedsmenn og funksjonærer større innflytelse og betydning enn før.
Kongelig Majestets tolder i Stavanger blev neppe overanstrengt av sitt arbeid; det var ikke stor trafikk på havnen i de dager. Inntil 1650 bestod den norske handelsflåten vesentlig av småskuter som gikk i kystfart; utenrikshandelen blev for størstedelen besørget av hollenderne. Men midt i århundret blev konjunkturene slik at de norske handelsmenn og skippere tjente store penger, og de begynte da selv å bygge skib som tok konkurransen op. Norge blev igjen et sjøfarende land. Det som utførtes var særlig trelast, fiskevarer og skinn, og det innførtes korn, salt, tobakk og brennevin m. m. Man hadde toll både på utførsel og innførsel, og tollen var statens største og sikreste inntekt. Under Stavanger tollsted hørte også ladestedet Nedstrand i Ryfylke hvor det særlig blev utført trelast.
Handelsflåten i Stavanger bestod i 1664 av tre skib i utenriksk fart og 28 jekter og bysser. Noen år senere fikk man et defensjonsskib med kanoner; det var en Spania-farer som bar navnet «Stadt Stavanger». Atten av byens fornemste borgere stod som redere, og blandt disse nevnes tolderen Peder Saxe. Men skibet forliste under en storm utenfor Portugal, og tapet var stort.
Rikdom og borgerlig tillitshverv
Handel og kjøpmannsskap var egentlig forbeholdt handelsmennene i byene og var forbudt for statens embedsmenn og funksjonærer, men dette forbudet blev aldri overholdt. Våren 1662 blev Peder Saxe innstevnet for rådstueretten «anlangende adskillig kjøpmannsskap» som han hadde drevet. Men det hjalp neppe stort. — Peder Saxe blev efter hvert en formuende mann, han eide mange hus i byen og hadde adskillige eiendommer på landet. Gårdene Øvre Risdal og Eltervåg blev senere skjenket til domkirken (av hans enke). — I anledning av den skånske krig blev det i 1676 pålagt en krigsskatt, og skattyderne over hele landet blev inndelt i 8 klasser; de som stod i klasse 3 måtte betale ½ riksdaler daglig i ett år — og her stod Peder Saxe udi Stavanger. En slik ekstraskatt på 182 daler på ett år var jo ganske kraftig og kunde bare betales av en velholden mann. Året efter betalte han bl. a. i familieskatt 16 riksdaler for 8 personer; skatter var det i det hele tatt svært mange av, både vanlige skatter og ekstraskatter som blev pålagt særlig i anledning av alle de krigene som førtes i dette århundre.
Peder Saxe fikk også borgerlig tillitshverv, idet han i 1671 på byens vegne reiste til København sammen med to andre borgere for å få byens privilegier fornyet. En slik fornyelse var nødvendig ved hvert tronskifte. De nye privilegier blev underskrevet av Christian V på København slott den 21. november 1671 og kontrasignert av Griffenfeldt; dokumentet fins ennå i Stavanger. De tre menn kom tilbake i 1672 og hadde med sig et brev fra kongen til borgermester og råd i Stavanger med anbefaling av at de fikk godtgjørelse for reiseutgifter, fortæring og tidsspille. Beløpet satte de til 574 riksdaler. De fikk løfte om 430 daler som skulde utbetales av bykassen i løpet av to år. Men snart efter reiste borgermesteren til København og klaget over at dette var for meget, og kongen gav beskjed til stattholder Gyldenløve i Norge om at beløpet skulde nedsettes. Stattholderen befalte så at det skulde utbetales 200 daler. Men de tre menn fikk fremdeles ingenting, og i 1674 stevnet de borgermesteren og forlangte pengene utbetalt. I bytinget blev borgermesteren tilpliktet å ligne ut beløpet på byens borgere og betale de tre tålmodige menn innen en måned — hvis ikke skulde borgermesteren selv være ansvarlig for beløpet.
Bybrannen i 1684 og dens følger
I 1680-årene blev Stavanger rammet av det ene hårde slag efter det annet. Først bestemte kongen at det nyanlagte Kristiansand skulde være stiftsstad i stedet for Stavanger og at amtmann, biskop og katedralskole skulde flyttes dit. Og så kom den forferdelige branden høsten 1684, da 149 hus gikk op i flammer. Antagelig har også Peder Saxe ved den anledning mistet en del av sin formue. I disse årene gikk tallet på skattydere i byen ned fra henved 400 til litt over 200. Borgerne må ha følt at byens eksistens var truet, for i april 1685 holdt de møte på rådstuen med borgermester og Kgl. Majestets tolder Peder Saxe i spissen og vedtok at hvis kongen nådigst vilde la byens privilegier forbli som før, skulde «til dessen innløsning og bekostning» borgerne pålegges 500 riksdaler som straks skulde innkreves.
[Anm: 4. november 1684 klokka 23:30 var tjenestegutten til soknepresten Jens Sørensen Godtzen uforsiktig med ild. Det oppsto en brann som raste til klokka 7 neste morgen. Han bodde på det som nå er adressen Skagen 10. Det brant omlag 150 hus inkludert sjøboder og pakkhus. En direkte følge av brannen var at biskopen og domkapitlet forlot byen, og etablerte seg i Kristiansand]
Noen måneder efter kom kong Christian V selv på besøk til Stavanger. Han kom reisende nordfra med over hundre fornemme menn i sitt følge, og en sommerkveld i 1685 steg han i land på Torvbryggen, hvor det var reist en æresport og hvor borgervebningen stod opstilt. At Hans Majestets tolder Peder Saxe også var til stede, kan vi sikkert gå ut fra. Kongen begav sig til Kongsgård hvor han spiste til aftens, og neste morgen efter frokost fortsatte han sydover. Kongen og hans følge hadde nok god matlyst, for til disse to måltidene gikk det med 100 kyllinger, 12 lam, 10 griser, 4 kalver, 1 rensdyr, 600 egg osv. Det var et uheldig tidspunkt for Stavanger å få kongebesøk —like efter branden; det heter da også i en beretning at byen var «udi hel slett tilstand og ikke synderlig gjenopbygget». Synet av brandtomtene må ha fått kongen til å bestemme sig for å gjøre det helt av med den gamle by til fordel for Kristiansand; ikke lenge efter kom det nemlig befaling om at gjenopbyggingen skulde stanses. Og året efter kom det beskjed om at Stavangers kjøpstadsprivilegier «aller nådigst blev ganske ophevede» og at byen ikkun skulde være et ladested. Det varte forresten ikke så svært lenge før man fikk kjøpstadsrettighetene igjen, takket være byens egen livskraft.
Peder dør
I det samme år, 1686, døde Peder Saxe den 15. januar, 51 år gammel, og som den fremtredende og velhavende borger han var, blev han sikkert bisatt i domkirken.
Det var almindelig i de dager at embedsmennene hadde optil et års lønn til gode, og Peder Saxes enke, Maren Saxe, født Godtzen, fikk straks efter dødsfallet utbetalt hans resterende lønn 260 riksdaler og dessuten for tollbodleie 20 daler og for skrivematerialer 8 daler.
Om Maren Søfrensdatter Godtzen
Maren Saxe var, som før nevnt, datter av borgermester Søfren Godtzen og hustru Elisabeth Trane. Godtzen hadde i domkirken en egen lukket kirkestol og et eget gravsted. Over dette hang en stor minnetavle av ekteparet og deres 18 barn; den nest eldste datteren forestiller da Maren Saxe. Minnetavlen, som er utført av den fremragende billedskjærer og kunstmaler Anders Smith fra Skottland, henger fremdeles i kirken, og den er et utmerket eksempel på den rike kirkekunst som blomstret op i Stavanger på 1600-tallet.
Om Maren Saxe selv vet vi ellers ikke annet enn at hun en gang optrådte som vidne i en trolldomssak. Djevletroen var jo sterk både blandt leg og lerd på den tiden; det var ingen som tvilte på at det fantes trollmenn og hekser som hadde solgt sig til djevelen og på den måten hadde fått overnaturlige evner. Heksebålene begynte å flamme i Europa omkring år 1500, og i 200 år blev utallige mennesker anklaget for trolldom og dømt til å miste livet. Reformasjonen gjorde ingen forandring i dette, og både Frederik II og Christian IV utstedte strenge forordninger mot heksene. I løpet av 1600-tallet var det minst 10 kvinner som mistet livet for hekseri i Stavanger, muligens var det adskillig flere. I 1662 var Trog-Astri anklaget, og blant vidnene var Maren Saxe som kunde fortelle at Trog-Astri hadde øvd trolldom i Stavanger skole og derved forført mange av skolens elever «i deres umyndighet».
Maren Saxe levde noen få år lenger enn sin mann; hun døde den 18. juni 1690 og blev gravlagt i domkirken. Og kort tid efter blev det i hennes hus holdt skifte over «den dydrike, nu salige matrone»s efterlatenskaper. Disse var forskjellige hus og tomter i byen, jordgods, skibspart i en Spaniafarer og en mengde ting av sølv, tinn, messing og kobber osv. til en samlet verdi av 5400 riksdaler. Efter at kreditorene var blitt betalt og barna hadde tatt sin farsarv, blev det tilbake 3 600 riksdaler, og av disse fikk hver av sønnene 800 daler og datteren halvparten så meget, 400 daler.
I 1869 blev Stavanger domkirke restaurert, og en hel del kister som stod under kirkegulvet blev da bragt ut og begravd på kirkegården. På mange av dem var det festet metallplater med inskripsjon; disse platene er nå i Riksarkivet, men Saxe-navnet fins ikke på noen av dem.
Tolderen hadde fem barn: sønnene Søfren, Peder, Jens og Frederik og en datter Johanne Marie. [1] |
| Tidsskrift |
Peder Pedersen Saxe, født i Kolding efter 1622, død i Stavanger 1686. Gift før 1655 med Maren Sørensdatter Godsen, født 9. November 1634 i Stavanger, død sst. 18. juni 1690.
Fem børn:
1) Søren Pedersen Saxe, født 1655.
2) Peder Pedersen Saxe.
3) Jens Pedersen Saxe, født 1666.
4) Frederik Pedersen Saxe, født 1669.
5) Johanna Maria Pedersdatter Saxe, født 1675.
Peder Pedersen Saxe, kongelig majestæts tolder i Stavanger, blev grundlægger af den talrige Saxeslægt i Norge. Fordi Ludvig Saxe i sin slægtsundersøgelse ikke kunne finde nogen forbindelse til Danmark, har han i sin bog foreslået, at Peder Pedersen Saxe kunne være søn af Peder Pedersen Saxe i Århus, men de oplysninger, der nu er fundet i Kolding bys tingbog, har vist, at det ikke kan være tilfældet.
10. juli 1661 fik broderen Jens Pedersen Saxe, borger og indvåner i Kolding nemlig udstedt tingsvidne på, at Bertel Mikkelsen, borger og overformynder her sst. «på Peder Pedersen Saxe, kongelig majestæts tolder i Stavanger i Norge, hans vegne gav Jens Saxe, hans kære hustru Karen Mikkelsdatter og deres
arvinger afkald for al den arv, Peder Pedersen Saxe efter hans salig far Peder Saxesen, fordum borger her sst., og mor salig Maren Jensdatter arveligt kunne tilfalde, og kendtes Bertel Mikkelsen på bemeldte Peder Pedersen Saxes vegne for ham og hans arvinger intet videre efter denne dag, hans fornævnte bror Jens Saxe hans hustru og deres arvinger for forskrevne arveparter har at fordre.»
Peder Pedersen Saxe var blevet udnævnt til tolder den 1. februar 1660 med samme løn som sin forgænger og svigerfar Søren Pedersen Godsen (1599-1663), der var gift med Elisabeth Christensdatter Trane (1613-1684). [3] |
Slektstavle til 
1622 - 1686 (~ 63 år)
Har 16 aner og 745 etterkommere i Familietreet.
[1] 
Søsken
Peder Saxesen, f. ca. 1597, Randers, Denmark 
Johanne Marie Saxe, f. Stavanger, Rogaland, Norway 
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt