| Beskrivelse i Litteratur |
Byskriver Even Solberg fra Stod.
En biografisk skildring ved O. Nordgård.
For mange år siden fortalte Eilert Five mig at byskriver i Trondhjem Even Solberg var født i Stod. Da jeg i 1926 søkte efter gravstedet for to av Videnskapsselskapets legattstiftere, nemlig Pedet Aas og hustru, fant jeg også en marmorplate med byskriverens navn. Den lå like ved veien på sydsiden av Domkirken. Ved siden av lå en svær steinplate med en lang inskripsjon over presten Rønnau, den lå innimot et inngitret gravsted uten noe merke, men dette blev mig av riksarkivar Koren og kirkeverge N. Ovesen opgitt som Peder Aas og hustrus gravsted. Den tanke slog ned i mig at der måtte være en slags forbindelse mellem disse grave. Ved å se efter i fortegnelsen over „Legater og Stiftelser i Trondhjem", viste det sig at ovennevnte legatt var stiftet av Helene Rønnau, enke efter lærer Peder Aas, ved testamente av 27. juli 1845. Fru Aas, f. Rønnau, døde i Trondhjem 7, desbr. 1847. Hennes mann var død noen år i forveien, 27. april 1842.
Peder Aas var født i Opdal 1802 og blev i 1830 gift med Helene Rønnau, datter av sogneprest til Opdal Cornelius Rønnau. I januar 1826 sees han å ha tiltrådt sin stilling som lærer ved Den Tordenskjoldske skole i Holmestrand. Dermed var saken klar for de to graves vedkommende. Det var jo helt naturlig at Helene Rønnau vilde begraves ved siden av sin far. Det næste spørsmål var om byskriveren rent tilfeldig var kommen i dette gravselskap. Når der er spørsmål om prester i eldre tid i Trøndelag tyr man til Andreas Erlandsens bok om den Nordenfjeldske Geistlighed. Her fikk jeg vite at presten Rønnau var født
i Kristiansand 1752, studerte i Kjøbenhavn, var i noen år skipsprest, og blev i 1787 residerende kapellan til Beitstaden. Han var sogneprest i Beitstad 1794-1802, i hvilket sistnevnte år han blev utnevnt til sogneprest til Opdal. Fra dette embede blev han entlediget i 1822, og døde i Trondhjem 11. novbr. 1828. Hans eftermann som sogneprest i Beitstad var Hans Christian Midelfart, 1802-1815. Rønnau har utvilsomt vært en myndig prelat med praktiske interesser. Dr. Støren i Meldal har utgitt noe av det materiale som lærer Engel Meslo hadde samlet til Opdals historier. Her finns også noen oplysninger om Rønnau.
Meslo skriver: „Prestarne kan eg ikkje koma inn på her. Men Rønnau lyt eg nemna lite um. Det stod respekt av han. Rationalist. God jordbrukar. Presten hadde gode inntekter og var fri all skatt".
Engang stiftamtmann Trampe kjørte tilgårds, var presten kort for hode, men Trampe tok det fra den gemytlige side og spurte : „Vet ikke presten hvad Paulus sier „at en Guds tjener gjerne bør låne hus". Dertil svarte Rønnau kort : „Det hadde Paulus aldri sagt, om han hadde bodd i veikanten likesom jeg". Man får dog det inntrykk at Rønnau i det store og hele var elskverdig mot sine gjester. I et brev til den danske botaniker professor Hornemann forteller C. Smith at han i Opdal tilbragte etpar dager hos „den humane Rønnau".
Man skulde tro jeg har vært på avveie ved å følge presten Rønnau. Men nu kommer jeg til forbinnelsen mellem ham og Even Solberg. Da jeg visste at der ikke var noen gård i Stod som het Solberg, trodde jeg oprindelig at Even ikke var fra den bygda. Kanskje han var fra Rønnaus og Midelfarts prestegård, Solberg i Beitstaden? Endelig fant jeg frem og fikk bragt på det rene at han hadde navnet derfra. Min tilfeldige tanke at der var en viss logisk forbindelse mellem de nevnte 3 gravsteder viste sig å være riktig. Jeg skal så gjengi noen av de viktigste trekk i Even Solbergs historie. Han er født på gården Hundlo i Stod 2. mars 1787, og fikk sin opdragelse hos prestene Rønnau og Midelfart i Beitstad på Solberg prestegård, hvorfra han tok sit navn. Gården Hundlo var dengang proprietærgods og tilhørte en Hornemann i Trondhjem, men byksledes av bønder. Solbergs farfar Even Pedersen Hundlo døde i 1776 efter å ha vært opsidder i Hundlo i 50 år. I sitt annet ekteskap med Beret Pedersdatter hadde han 5 barn av hvilke en sønn, Peder, var 15 år ved farens død. Han var altså for ung til å overta gården.
Evens enke Beret giftet sig med en Peder Hågensen fra gården Skei i Følling, og Even Hundlos sønn med Beret, Peder Evensen, blev underofficer og giftet sig i ung alder med Gurine Mortensdatter som var i tjeneste hos sorenskriver Rosted på Fossem. Det unge ektepar losjerte på gården Hundlo, og her kom deres førstefødte sønn Even til verden den 2. mars 1787. Her var gutten til han hadde fyllt sitt 12. år. Da faren forstod at sønnen ikke hadde synderlig anlegg for praktisk virksomhet, men hadde stor leselyst, reiste han i slutten av mars 1799 med den tolvårige gutt til Beitstadpresten, den foran nevnte Rønnau, som var bekjent for sine evner til å opdra og utdanne unge mennesker av bondestanden.
På Solberg prestegård var Even sammen med prestens døtre Dorothea og Helene samt husholdersken Catharina Brechan. Fra mars 1799 til april 1803, da Rønnau flyttet til Opdal, fikk Even undervisning i flere fag.
Det var Rønnaus hensikt at Even skulde bli skolelærer, og han anbefalet ham til sin ettermann i embedet, Midelfart, som sådan. Det blev også den unge mann, og var i 10 år folkeskolelærer i Beitstad. I denne tid lærte han å lese engelsk og tysk. Han prøvet også med fransk, men gjorde ingen synderlig fremgang i dette sprog, førenn han i Oslo tok privat informasjon deri. Likesom han i Rønnaus dager levet på prestegården som sønn i huset, fikk han det samme privilegium hos presten Midelfart, og med god grunn kalder han de to prester sine store velgjørere.
Mot slutten av sin virksomhet i Beitstad optrær han også som rådgiver for yngre kolleger blandt lærerne. Således sender han fra „Skolestedet Ytre Waade 18. desember 1813,, til Chr. Langnæs en liste over nyttige bøker for en „Landsbye-Skolelærer". Her forekommer: Campes sjælelære,
Munthes geografi, Rahbechs læsebok og eksempelsamling i to deler, Danmark, Norges og Holsteens historie av kammerherre P. F. Suhm, Gullethes lærebok i den almindelige verdenshistorie o. s. v.
I ferietiden om sommeren var Even Solberg huslærer hos enkelte av nabobygdenes kondisjonerte familjer, f. eks. hos sorenskriver Hammer, hos kaptein Coldevin på Hegge ved Steinkjer osv. I 1811 flyttet oberstløitnant Paul Reisner Brun til Beitstad og bodde på Vestvik, nabogård til prestegården Solberg. Han var gift med Ellen Margrete Kaurin, men hadde ingen barn. Oberstløitnantens tvillingbror, som var major og veimester Johan Mangelsen Brun, bodde på Frøset i Sparbu, og hadde i sitt første ekteskap med Abel Marie Møllmann en eneste datter, Abel Marie Møllmann Brun, som var født i Sparbu 3. september 1787. Denne unge pike var i huset hos sin farbror oberstløitnanten på Vestvik. Even Solberg og frøken Brun møttes ofte, og stemte godt sammen så de blev gode venner. Even tenkte nok i førstningen å holde det gående med vennskap, men det klarte han ikke, og i august 1813 tok han det dristige skridt å forlove sig med frøken Brun. Det måtte være hemmelig naturligvis, ti „almueskolelæreren" som det dengang het kunde ikke godt være bekjent av å være forlovet med majorens datter.
Så hendte det at presten Midelfart blev valgt til representant ved Riksforsamlingen på Eidsvoll. Even bad ham rådføre sig med professor Sverdrup om muligheten av en stilling søndenfjells. Even skrev en liten avhandling og sendte med presten som formentlig også anbefalte sin elev på det beste. Resultatet blev at Even blev antatt til huslærer for overlærer Sverdrups barn på Jarlsberg. En morgen tidlig i januar 1815 forlot Solberg prestegården i følge med prostens yngste sønn som skulde til Trondhjem i kjøpmannslære. De kjørte forbi Vestvik, og Even tok en rørende avskjed med sin kjæreste.
I Oslo viste professorene Sverdrup og Hersleb stor venlighet mot den unge trønder. I februar 1815 kom han til Jarlsberg herregård hvor han blev venlig mottatt av overlærer Sverdrup og hans hustru Gundelle. Deres barn var på det tidspunkt: Peter, Georg, Edvard, Hanna og Liva. I overlærerens hus var også hans søster „Jomfru Elisa Sverdrup" som Solberg har kalt sin „åndelige kjæreste". Denne usedvanlige dame med omfattende kunnskaper i historie, geografi og filosofi har visselig styrket Solbergs interesse for disse videnskaper. Og det er som bekjent henne som var den første lærer og opdrager for overlærerens yngste sønn, Johan S., som kom til verden 2 ½ måned efter at Even Solberg hadde endt sin virksomhet ved Jarlsberg hovedgård. I denne tid forberedte han sig til præliminæreksamen, for senere å studere lovkyndighet. Det gjaldt nu å opnå en stilling i hovedstaden, så han kunde ha sitt daglige brød mens han studerte.
Han gjorde en reise til hovedstaden og hadde en samtale med grev Wedel for å få en liten post i Finansdepartementet, men det mislykkedes. Så leste han en dag i „Intelligenssedlerne" at en lærerpost ved Waisenhuset var ledig. En skrivelse til biskop Bech resulterte i at Solberg fikk denne post, og den 16. mai 1816 kom han igjen til Oslo. I august 1816 tok han præliminæreksamen, og begynte så å besøke juridiske forelesninger av Lange, Steenbuch, Platou, og andre. I 1817 blev han lærer ved Borgerskolen i morsmålet, og forblev i denne stilling i 2 år. I februar 1819 tok han så den teoretiske del av norsk juridisk eksamen med karakteren „bekvem", og i mai samme år fullførte han den praktiske prøve med karakteren „temmelig vel". Høsten 1819 fikk han kongelig autorisasjon som fullmektig hos regjeringsadvokat Morgenstjerne, og 1820 blev han antatt som kopist i Finansdepartementet av grev Wedel. Samtidig møtte han i retterne for Morgenstjerne. En kopist-gage av 14 spd. månedlig var jo ikke nok å gifte sig på, han søkte derfor og fikk ved grev Trampe bevilling først som underrettssakfører (1821), og senere som overrettssakfører i Trondhjem og begge Trondhjems-amtene (1823).
Den 7. april 1821 var han i Trondhjem. Først gjorde han da en reise til Innherred og besøkte Sparbu, hvor han hos major Brun anholdt om datterens hånd. Så besøkte han naturligvis sin forlovede som fremdeles bodde hos oberstløitnanten på Vestvik, og likeledes prestefolkene på Solberg. Nu gjaldt det å tjene penger så han kunde gifte sig. Han begynte å prosedere, det gikk bra med fortjenesten, og 17. april 1822 holdt han bryllup med Marie Brun efter omtrent 9 års forlovelse. Brylluppet stod i brudens fars hus på gården Frøset i Sparbu. Den 26. april flyttet det nygifte par inn i kjøpmann Martens' gård i Trondhjem. I samme gård bodde også forfatteren Mauritz Christopher Hansen som dengang var lærer ved Realskolen. Solberg og M. C. Hansen var venner, og i den første uke spiste sakføreren og hans kone ved Hansens bord. I løpet av denne uke fikk fru Solberg ordnet sig med det aller nødvendigste til å etablere eget husstell. —
Jeg har hittil skrevet ganske utførlig om Even Solbergs utviklingshistorie, fordi det er av særlig interesse å se, hvorledes den unge mann arbeidet sig frem på den første og vanskeligste del av livsbanen. For ikke å opta alt for megen plass går jeg nu mere kursorisk frem. Det er mulig at jeg senere vil forsøke å belyse enkelte avsnitt av hans liv. Man får det inntrykk at Solberg hadde et fromt, kristelig sindelag med stor interesse for humanitære formål, men han var ingen surmuler og svartseer. Da Henrik Anker Bjerregaards populære syngestykke „Fjeldeventyret" den 30. september 1825 for første gang opførtes på Trondhjems teater, var alle de optredende damer og herrer fra Trondhjems by, og den som utførte lensmann Østmo's rolle var overrettsprokurator Even Solberg. I 1827 stiftedes i Trondhjem på dronningens fødselsdag et selskap kalt: „De Nødlidendes Venner". Blandt stifterne var general Birch og Even Solberg som under hele sitt ophold i Trondhjem var meddirektør i dette selskap.
I januar 1838 fikk han medlemsdiplom fra „Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab", og kom til å være tilstede ved bedømmelsen av besvarelsene på en filosofisk prisopgave. Det var ved denne anledning at dr. Schopenhauer blev tildelt selskapets store gullmedalje. I årene 1836-1840 var Solberg medlem av Realskolens direksjon. I 19 år var han sakfører i Trondhjem. Den 6. juni 1840 blev han nemlig utnevnt til rådstuskriver i Bergen. Ved avreisen til Bergen var fru Solberg syk av vattersott. Hun døde den 8. september 1840 og blev begravet ved Nykirken i Bergen. Nu oprant noen vanskelige år for Solberg. Fruen efterlot sig 3 døtre, og disse var han nu alene om å opdrage og utdanne.
Ved siden av sin embedsgjerning arbeidet Solberg også i Bergen med filantropiske formål. Han var medlem av komiteen til oprettelse av et asyl i Bergen, og i noen tid medlem av asylets direksjon. Likeledes var han medlem og tildels formann i „Bergens Maadeholdsforening". I 1850 utarbeidet han sammen med adjunkt Brømel og cand. teol. Grønning lover for en „Arbeiderforening", hvis formål var ved sammenskudd å danne en understøttelses- og lånekasse til hjelp under sykdom og arbeidsløshet m. v. Denne forening blev oprettet og Solberg blev styremedlem.
Mot slutten av Solbergs Bergenstid blev to av hans døtre forlovet. Den eldste datter Pauline blev i februar 1847 forlovet med bergenseren student Paul Jensenius Stub som i 1854 blev adjunkt ved Trondhjems og i 1860 ved Bergens katedralskole, I september 1852 blev den annen datter Hanna forlovet med daværende adjunkt og senere overlærer ved Bergens katedralskole, Carl Annæus Bjørset. Giftermål kom istand for begge par.
Den 21. september 1853 utnevntes Solberg til „By- og Raadstuskriver" i Trondhjem. Han forlot Bergen den 20. november samme år, reiste med dampskip til Oslo, med jernbane Oslo—Eidsvoll, med dampskip på Mjøsen, op gjennem Gudbrandsdalen over Dovre til Trondhjem som han nådde 22. desember 1853. Allerede i begynnelsen av det følgende år blev han valgt til medlem av Sparebankens forstanderskap, hvilket viser at han blev betraktet som en sindig mann med godt økonomisk vett.
Tiltross for at Solberg visstnok ikke samstemte i tidens herskende ånd og tone blandt fremstående menn i Trondhjem, kom han dog med i middagsselskaper hos borgermester Lysholm sammen med Nicolay Jenssen, Hans Peter Jenssen, presten Henrik August Angell, presten F. E. Storm, rektor Muller, stiftamtmann Arntzen, justitiarius Roll, og mange flere. Byskriverperioden i Trondhjem var visst for Solberg gjennemgående en lykkelig tid. I årene 18541860 var hans svigersønn Paul Stub knyttet til Trondhjems katedralskole som adjunkt, og f. eks. i juli 1857 foretok han sammen med Pauline og hendes mann reiser i begge Trøndelagsfylkene. I 1860-1864 var Stub adjunkt i Bergen, og det ses av Solbergs efterlatte papirer at han i siste halvdel av juni 1863 sammen med sin datter „Lona" (Abelone Gurine Marie, f. 11/12 1825) foretok en reise til Bergen på dampskip „Jupiter".
Da Solberg fylte 80 år var han gjenstand for stor opmerksomhet og den følgende dag (3/3 1867) stod i Trondhjems Stiftsavis et vakkert dikt som man antok var forfattet av sproglærer Christian Hansen. Forfatteren roser Solbergs flid og forstand og kaster streiflys over hans karakter når han sier:
. . . „og så han Næstens Lod var trang
i Nøden og i Vånden,
så fandt han aldrig Veien lang
fra Hjertet og til Hånden".
Even Solberg bevaret sine ånds- og legemskrefter op i sin høie alderdom. Så sent som sommeren 1870 var han på reise sammen med Lona, og besøkte herunder Innerøya, hvor han „tilbrakte 4 overmåte behagelige dager hos de venlige og dannede bønder Christian Wang og Andreas Roel." — Ved middagstider den 22. november 1874 sovnet den gamle hedersmann inn i den lange søvn.
Efterskrift. Ved utarbeidelsen av denne skildring har jeg hatt god hjelp av følgende herrer : Riksarkivar Koren, inspektør Føyn, dr. Landmark, klokker N. Taraldsen og Ola Five. Jeg ber samtlige herrer motta min opriktige takk. [2] |
Slektstavle til 
1787 - 1874 (87 år)
Has ingen aner men 45 etterkommere i Familietreet.
[1] 
Abel Marie Brun, f. 3 Sep 1787, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway 
Pauline Schauer Brun Solberg, f. 1 Feb 1823, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway 
