| Kort Biografi |
Folkerettsjurist, godseier og NS-politiker. Foreldre: Overrettssakfører, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927) og Randi Marie Nilsen (1851–1928; se Randi Blehr). Gift 1) 1914 med Signe Aschehoug (1894–1925), datter av forlagsbokhandler Hieronymus Aschehoug (1846–1902) og Anna Hermine Steenbuch; 2) 1926 med Ingrid von Hanno f. Brun (15.5.1898–1976), datter av tannlege Johan Brun (1864–1941) og Helga Marie Natvig (1874–1959), ekteskapet oppløst 1928; 3) 1937 med Mait Oreman (29.10.1910–), datter av Carl Oreman (1878–1932) og Brita Trygg (1874–1954).
Eivind Blehr var en av de sentrale ministere i Vidkun Quislings regjering 1942–44.
Blehr vokste opp i et nasjonalistisk Venstre-hjem. Han tok examen artium 1899, studerte deretter jus og ble cand.jur. 1903. Fra høsten 1905 var han ansatt som sekretær i det nyopprettede Utenriksdepartementet, og arbeidet der hovedsakelig med folkerettslige spørsmål. Han var sekretær i den norske delegasjonen ved fredskonferansen i Haag 1907, og 1909 var han sekretær i den norske delegasjonen ved voldgiftssaken i København som behandlet reinbeitetvisten med Sverige. Ved Spitsbergen-konferansen i Kristiania 1910 var han folkerettslig sakkyndig. Han ble byråsjef 1913.
1918 tok han avskjed fra utenrikstjenesten for å vie seg til driften av sin landeiendom, Nesøya hovedgård i Asker, og forretningsvirksomhet i Paris. Samtidig tok han flere folkerettslige oppdrag på frilansbasis. Viktigst av disse var vervet som generalinspektør for Folkeforbundet under folkeavstemningen i Saar 1935.
Blehrs far hadde vært en av hovedmennene bak innføringen av parlamentarismen i Norge. Sønnen utviklet en tiltakende mistro til det parlamentariske demokratiet. Som så mange andre i tiden rundt og etter den første verdenskrig, var han spesielt bekymret for fremveksten av en revolusjonær arbeiderbevegelse i Norge. Blehr ønsket å integrere arbeiderklassen i det norske samfunnet gjennom sosiale reformer. Men han var motstander av Venstres frihandelsvennlige politikk. Samtidig var han sterkt mot nedbyggingen av det norske forsvaret i mellomkrigstiden. Disse betraktningene førte til at han 1933 meldte seg inn i Quislings Nasjonal Samling. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet året etter.
1941 meldte Blehr seg inn i NS igjen, og fikk omgående viktige posisjoner i det norske kollaborasjonsstyret. Fra september 1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus, og da Quisling dannet sin regjering 1. februar 1942, ble Blehr handels- og forsyningsminister. Etter en omorganisering fikk han tittel av næringsminister fra 1. mai 1943. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann, en stilling han beholdt til frigjøringen.
Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupantene. Hans motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det at han som minister “inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at han gikk “med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde personlig et avmålt forhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å arbeide for norske næringsinteresser. Av sosialradikale krefter i og rundt det NS-styrte LO ble han oppfattet som en reaksjonær representant for kapitalistenes interesser.
Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i den heftige og langvarige striden om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien. Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden. Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med utkast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert.
Blehr var en av de mest utpregede nasjonalistene i NS. Det sentrale i hans ideologiske horisont var et harmonisk nasjonalt fellesskap der eliten skulle styre, autoritært og paternalistisk, til beste for hele folket. I en viss forstand ønsket han å skru tiden tilbake til før 1884, til den autoritære embetsstaten. Men det var ett sentralt element i embetsstatsideologien han forkastet: liberalismen. Han mente at utviklingen hadde gått inn i gale spor etter 1884, og at liberalismen bar en hovedskyld for de gale sporene.
Det er vanskelig å tro at Eivind Blehr regnet seg selv som noen nasjonalsosialist. Rasetenkning spilte ingen viktig rolle for ham, han var eksempelvis ikke antisemitt. Han viste heller ingen nevneverdig begeistring for førerprinsippet. Men han godtok nasjonalsosialismen som en gitt ramme, og han ble en viktig medspiller i Nasjonal Samlings forsøk på å innføre en nasjonalsosialistisk førerstat i Norge.
Under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig ble Blehr 1946 dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter at han hadde sonet dommen, engasjerte han seg – som en av ytterst få sentrale NS-folk – i Forbundet for sosial oppreisning, en interesseorganisasjon for tidligere NS-medlemmer. [2] |
Slektstavle til 
1881 - 1957 (76 år)
Har 2 aner og 7 etterkommere i Familietreet.
1894 - 1925 (31 år)
[1] 
Ingrid Brun, f. 15 Mai 1898, Victoria Terrasse 1, Kristiania, Norway 
