| Navn |
Sven Moe |
| Fødsel |
9 Okt 1921 |
Kristiansand, Vest-Agder, Norway  |
| Kjønn |
Mann |
| Beskrivelse i Litteratur |
Moe, Sven, fenrik, Kristiansand. Født 9. oktober 1921 i Kristiansand, s. av overrettssakfører Johan Brun Moe, f. 1890, og Gudrun f. Juell, f. 1893. Middelskole. Gikk i handelsgymnasiet og flyktet sammen med 4 kamerater til England i en motorbåt 1. november 1941. Kom til Canada og ble utdannet til skytter og radiotelegrafist. Gjorde tjeneste på kurerfly til Grønland, Island, Afrika, India og på Sverige-ruten. Omkom 29. august 1944 ved en flyulykke på Kinnekulle ved Lidköping i Sverige. Gravlagt i Kristiansand. Krigsmedaljen, Haakon VII's 70-års medalje. [1] |
 |
Våre Falne 1939-1945 - Tredje bok (1950) - Side 295
|
| Død |
29 Aug 1944 |
Kinnekulle, Linköping, Sweden |
 |
Sven Moe (1921-1944) - Dødsannonse i Sørlandet den 21. august 1945
Vår kjære sønn
fenrik i R.N.A.F.
Sven Moe
omkom i tjenesten ved flyulykke 29/8 1944.
Hans urne nedsettes på Kristiansands kirkegård etter en minnegudstjeneste i Domkirken torsdag den 23. ds. kl. 13.
Gudrun og Johan Brun Moe. |
| Begravelse |
4 Sep 1944 |
Lidköping kirke, Lidköping, Sweden |
| Magasin / Avisoppslag |
16 Jul 1945 |
 |
Sven Moe (1921-1944) - Da Sven Moe omkom - En av våre beste flygere som falt på sin post (Sørlandet den 16. juli 1945)
Da Sten Moe omkom - En av våre beste flygere som falt på sin post.
Ved et intervju med Thorleif Nodeland er «Sørlandet»s lesere blitt kjent med den flytrafikk som har foregått mellom Skottland og Sverige.
Denne trafikk som er foregått med små avbrudd helt siden Norge ble okkupert, har hittil vært en offentlig hemmelighet som alle kjente til, men som en ikke måtte tale om. Nå er der imidlertid gitt pressen en orienterng om hva som har skjedd.
I de første par årene var flygeturene mer tilfeldige. Mangelen på flyplan gjorde seg gjeldende. I 1942 ble strekningen trafikert mer regelmessig. Dog var der et langt opphold på sommeren. Grunnen var de lyse nettene. Flymaskinene var ubevepnet og måtte derfor i størst mulig utstrekning unngå å bli oppdaget av tyske jaktplan.
1943 fortsatte trafikken også utover sommeren. Da ble der for første gang satt inn Mosquitoplan. Disse plan gikk meget fort og kunne derfor bedre klare seg Ifor tyske fly. Rekorden for strekningen er 2 timer og 15 minutter. På vinteren sattes inn Dakotaplan som hadde stor lasteevne. Et Dakotaplan tar 2 tonn last, mens et Mosquitoplan tar 7800 kg.
Sammenlagt ble der foretatt 1200 turer mellom Sverige og Skottland av British Overseas Airways maskiner. Flere tusen nordmenn er på denne måten flydd over til England, for der å stille seg til tjeneste for den norske regjering. Sjømenn, soldater, offiserer, tjenestemenn og diplomater har fått gjøre turen. Der ble også fraktet gods. I første rekke spesialstål og instrumenter som var livsviktige for krigsproduksjonen. Likeledes ble der befordret post. Billettprisen var 700 svenske kroner.
Flygingen har ikke kunnet gjennomføres uten at det har kostet offer. 14 besetningsmenn har satt livet til for at den viktige forbindelse kunne holdes åpen. Også blandt passasjerene er krevet offer.
Den største ulykke skjedde 29. august da et flyplan styrtet ned ved Kinnekulle i nærheten av Väneren. Flyet var på vei til England, men kom ut i så dårlig vær at føreren fant det best å vende tilbake til Bromma flyplass ved Stockholm. Imidlertid var der så kraftig tåke at planet fikk ordre om å reise til Thorslanda flyplass ved Gøteborg og lande. På vei til Thorslanda gikk planet for lavt og kjørte mot Kinnekulle som er en av de „høyeste punktene i Syd-Sverige. Hele besetningen samt de fleste passasjerene omkom.
Kristiansanderen Sven Moe som i lang tid hadde trafikkert ruten mellom Skottland og Sverige var besetningsmann på planet og omkom ved denne anledning.
Sven Moe gikk for å være en av de beste flygerne i det norske flyvåpnet. Som kjent reiste han 1941 fra Kristiansand til England og ble derfra sendt til Kanada for å utdanne seg som flyger. Etter endt utdannelse tjenestegjorde han som transportflyger og fikk derved se mer av jordkloden enn han noen sinne hadde drømt om. Sammen med Thorleif Nodeland ble han satt inn på Sverigeruten. Undertegnede hadde besøk av Thorleif og Sven hver gang de var i Stockholm, men så drøyde det lenge før de lot høre fra seg. Imidlertid fikk jeg underretning om at Thorleif gjennomgikk et kurs og at Sven var blitt syk. Sykdommen var meget alvorlig, men en vakker dag var han i Stockholm igjen. Hans kraftige fysikk og viljen til å leve overvant sykdommen og han meldte seg straks til tjeneste. Det var på en av de første turene etter at han var blitt frisk at Kinnekulleulykken hendte. Sven Moe og hans kamerater falt på sin post. Å fly over fiendtlig territorium i ubevepnet flymaskin med rsiko å bli oppdaget av tyskernes jaktmaskiner stillet de høyeste krav til flygerne. Det arbeide de utførte for de alliertes sak kan ikke overvurderes. Den var i enkelte tilfeller livsviktig.
Sven Moe hadde i Stockholm skaffet seg mange venner som med sorg mottok meldingen om ulykken. Begravelsen foregikk I Lidköpings kirke den 4. september 1944 under enorm deltakelse.
På tross av sin ungdom var Sven Moe under de hårde årene han fikk oppleve krigen modnet til mann. Ved min siste samtale med ham straks før han ga seg ut på, sin siste reise var han full av planer for framtia. Han fikk ikke oppleve seiren og freden. Han ofret alt for Norge. Hans eksempel betyr meget for de som har hatt gleden av å bli kjent med ham.
Anders Salvesen |
| Urnenedsettelse |
23 Aug 1945 |
Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway |
| http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=1958873 |
 |
Sven Moe (1921-1944) - Bisettelse (Sørlandet den 24. august 1945)
Fenrik Sven Moe's bisettelse - En gripende og vakker sørgehøytidelighet
Fenrik Sven Moe ble i går bisatt fra Domkirken. Det ble en vakker og gripende sørgehøytidelighet. En stor skare mennesker hadde møtt fram for å følge den avdøde helt til sitt siste hvilested på Kristiansands
kirkegård. Sven Moes bedrifter under krigen er eventyrlige og hans innsats for folk og land er meget stor. Høsten 1942 var han ettersøkt av Gestapo. Hans dramatiske flukt sammen med 4 av sine kamerater da de kjørte over Nordsjøen i en åpen motorsjekte er et stort kapitel. I England kom Sven straks inn i flyvåpnet. Atskillig har vi lest om hans tokter verden rundt. På en av hans mange turer over Nordsjøen omkom han ved en ulykke i slutten av august 1944. Det norske ruteflyet på vei fra Sverige til Skottland falt ned og alle ombordværende omkom. (Jordfestelsen har funnet sted i Lidkøping kirke i Sverige den 4. september 1944).
I koret stod urnen svøpt i et norsk flagg. Rundt om lå et veld av sommerens vakreste blomster. 4 av avdødes venner stod æresvakt ved urnen. Sørgehøytideligheten ble innledet med at Balchens trio, spilte Ved Rondane av Grieg, hvorpå den store sørgeskare unisont sang salmen Dag over Norge. Før talen sang Arvid Årsnes solo Ole Olsens Solefaldsang. Derpå holdt dr. teol., pastor Kristian Schjelderup følgende tale:
«Herre vår Gud, du vår far som er i himmelen. Vi takker deg for all din godhet mot oss, takker deg fordi du har vært oss nær også i nødens år og ført vårt folk igjennom til frihet og fred. Vi takker deg i dag særskilt for den unge helt om hvis urne vi nå er samlet, og som du gjorde til et lysende forbilde for oss, takker deg for alt han gav og alt hva han var, for hjem, for venner, ja, for det hele land. Og vi ber deg at du vil styrke dem som sørger over ham med din trøst som du alene kan gi. Velsign du denne stunden da vi skal si ham det siste farvel. De kommer hjem igjen den ene etter den andre. De med livet i behold, glade, strålende over å se fedrelandet igjen. Og jubelen har vært stor i mange, mange hjem.
Men de kommer også de som måtte gi sitt liv, foran muren, i fangeleirene, i aktiv tjeneste. Det er ikke meget av dem, bare en håndfull støv. Men de kommer da hjem. Hjem for å hvile i den Norges jord de elsket så høyt at de satte livet inn for dens frihet.
Vi er glad for hver og en av våre døde som kan komme hjem og slipper å hvile i fremmed jord eller på havets dyp. Det er som vi atter en gang har dem midt i blant oss. Vi er glad over enda en gang å kunne hedre dem, glad også over å få en liten fredet plett på kirkegården i viet jord — hvor vi alltid kan hegne om deres minne.
Men vi skal så visst heller ikke glemme de som må bli igjen derute i det store ukjente, og som nå hviler i navnløs grav. Og vi vil be Gud særlig styrke dem som ikke kan få sine hjem igjen og ingen kjær grav får å hegne om.
Hver gang en av våre falne venner kommer hjem igjen på denne måten og vi samles til minnehøytid, er det, synes jeg, som våre hjerter fylles av en dobelt følelse.
Vi kjenner oss stolte over disse menns innsats, vi er fylt av en dyp takk for det offer de brakte på fedrelandets alter. Det er som hele vår tro på Norges framtid blir styrket når vi minnes disse uredde, offerglade mennesker som aktet sitt eget liv ringere enn vårt folks frihet. Og vår takk går til Gud som i prøvelsens harde år reiste helter opp i blant oss. Men sammen med stoltheten og takken kjenner vi også sorgens vemodsfulle undertone som ingen festjubel har kunnet overdøve i denne tiden, den blir så overveldende sterk hver gang vi på, denne måten stilles ansikt til ansikt med den enkelte livs skjebne som så brutalt ble klippet over. Vi jubler — men disse, de døde, de som ofret mest, de får ikke være med i vår jubel, — disse — de sterkeste og beste, de vi minst syntes å kunne unnvære, de får ikke være med å bygge vårt land på nytt. Plassen etter dem står tom, — i deres hjem, i mange, mange hjem i dag er det sorg og savn. En sorg som vi alle må være med å bære samlet i fellesskap.
Vi kjenner dette ganske særskilt sterkt i dag når vi er samlet om Sven Moes urne.
Hvor er vi ikke stolt av denne unge gutten, hvor lyser det ikke av hans innsats. Han eventyrlige tur over Nordsjøen i åpen båt, hans fryktløse møte med døden da katastrofen kom, like til siste øyeblikk var han opptatt av dette å gjøre sin plikt gavnlig. Det er slike sønner Norge er stolt av. «En førsteklasses nordmann», som det heter i beretningen fra luftvernets overkommando.
Men hvor kjenner vi ikke også sorgen og savnet. Denne strålende ungdommen med det vakre lysende ansiktet, interessert, våken, dyktig, med gode evner og rike muligheter, denne gutten som så vidt hadde begynt å leve livet, alt sammen slutt for alltid. Borte fra hjemmet er en kjær sønn, borte fra vennekretsen en trofast kamerat, borte fra folkets liv en som ville ha fylt sin plass med ære. Våre tanker går også i denne stund til to andre, Tormod Abrahamsen og Nils Harve, som begge satte til der ute.
Herre vår Gud, hvorfor måtte det brytes over så fort dette unge lovende livet? Hvorfor måtte de dø alle disse unge, hvis liv krigen krevet? .Kjære sørgende! Jeg vet at dere kan gjemme en trøst i å vite at Sven har gjort sin plikt, at dere kan være stolt av ham, at han har gjort sin by og sitt land ære. Jeg vet at dere er glad over å ha fått hans aske hjem og nå får en kjær grav å dvele ved. Jeg vet at han alltid vil leve i deres minne, og at det også kan ligge en trøst i den rike krans av bare gode minner som han har latt etter seg. Men jeg vet også at alt i dette til sist bare gir en fattig trøst hvis det ikke også var noe mer å si.
Vi er samlet nå i Guds hus for her for Guds ansikt å ta farvel med Sven Moe. Og la meg nå fra Gud selv få gi dere som nå står sørgende og spørrende tilbake et ord som skjenker den trøst Gud alene kan gi. Det er dette ordet av Jesus i Math. 22,32: «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes.»
Det er dette som er det underfulle lys som kristen tro tenner i sorgens mørke natt: at den hvelver evighetshåpets strålende himmel over vårt liv og vår død. At vi tør tro at det liv som ikke ble fullendt her på jorden, det skal fullendes i Guds evige verden.
Fordi livet er sterkere enn døden, fordi Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes.
Den menneskesjel som Gud har skapt i sitt bilde og som han løfter i opp til samfunn med seg og gir det i sitt eget liv, den slipper han heller ikke i døden. Han gjemmer dem hos seg i evighet. Den guds faderkjærlighet for hvem selv det ringeste kryp betyr uendelig meget, den lar ikke sitt barn gå, under, men tar det i sine armer midt i døden, den lar ikke det gode den har elsket fram hos et menneske være ufullendt, men elsker det fram til sitt mål, helt fram til målet, gir det plass i sitt rike, tar det opp i det store åndens samfunn der alle dets muligheter en denne kristne tro og i dette kristne gang skal nå sin fulle utfollelse. I håp et evig liv og et evig gjensyn, vil vi si farvel til Sven Moe. Vi takker ham fra foreldre og søsken, fra hans forlovede, fra slekt og venner, fra byen, fra Norge. Og vi lar takken gå til Gud som gav oss ham. Så lyser vi i Jesu navn Guds fred over hans minne.»
Etter talen sang forsamlingen salmen Alltid freidig når du går, og Balchens trio spilte beåndet Annes Siste reis. Norge mitt Norge ble sunget solo av Arvid Årsnes.
Så fulgte kransepåleggingen:
Jahn Stumpf la ned en krans fra kamerater på Nordsjøturen. Løytnant Thorleif Nodeland tolket i varme ord flyvåpnets takk for den innsats Sven hadde utført. Student Lorentz Simonsen la ned en krans fra kamerater. Snekkermester Nils Vestmann Nilsen la ned en krans fra 2. speidertropp i Kr.sand med takk for alt Sven hadde utført innen speiderbevegelsen. Under tonene fra Griegs Ave Maria Stella ble urnen båret ut. Kirkeklokkene kimte og utenfor hadde en mengde mennesker tatt oppstilling for på denne måte å vise den døde helt sin dype takknemlighet for hans innsats. Sørgetoget satte seg så, i bevegelse. I spissen gikk tre av avdødes kamerater med et floromvunnet norsk flagg.
Høytideligheten på kirkegården var kort og gripende. Etter jordpåkastelsen ble Gud signe deg Norge sunget. O.r.sakfører Brun Moe takket på familiens vegne for den store deltagelse.
Sørgemarsjaller var Lorentz Simonsen og Jahn Stumpt.
Fanevakt var Finn Erikstad, Finn Samuelsen og Petter Moe.
Æresvakt ved urnen var Ivar Christensen, Bente Moe, Kristoffer Juell og Josef Hangeland. |
 Søsken |
2 brødre og 2 søstre |
| + | 1. Christopher Juell Moe, f. 5 Apr 1917, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 8 Jan 1997, Kristiansand, Vest-Agder, Norway (Alder 79 år)
▻ Karen Bodil Ditlefsen | | | 2. Lorentz Brun Moe, f. 4 Mai 1918, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 28 Nov 1989, Kristiansand, Vest-Agder, Norway (Alder 71 år) | | + | 3. Karen Dorothea Moe, f. 22 Feb 1920, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 7 Okt 1994, Kristiansand, Vest-Agder, Norway (Alder 73 år)
▻ Jacob Christoffer Meyer | | | 4. Sven Moe, f. 9 Okt 1921, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 29 Aug 1944, Kinnekulle, Linköping, Sweden (Alder 23 år) | | + | 5. Gudrun Juell Moe, f. 12 Aug 1926, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 8 Jul 2010, Stabekk, Bærum, Akershus, Norway (Alder 83 år)
▻ Per Mørch Bjørnson |
|
| Person ID |
I7986 |
Servan Homme |
| Sist endret |
6 Jun 2020 |
Slektstavle til 
1921 - 1944 (23 år)
Har 289 aner men ingen etterkommere i Familietreet.
1922 - 
Johan Mangelsen Brun Moe, f. 19 Nov 1890, Kristiansand, Vest-Agder, Norway 
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt