| Leksikon |
Polarforsker. Foreldre: Skipsfører Nils Høgh Isachsen (1838–1913) og Cecilie Marie Sivertsen (1839–1909). Gift 1) 15.12.1903 med Signe Amalie Eide (20.10.1876–7.7.1911), datter av konsul Frithjof Eugen Wladimir Eide (1852–1907) og Anna Kathinka Hauerbach (1858–1931); 2) 15.7.1916 med Marie Sofie Fredrikke Steenstrup (2.9.1884–13.11.1958), datter av residerende kapellan Hjalmar Steenstrup (1847–1915) og Fredrikke Brun (1861–1905). Bror til Louise Isachsen (1875–1932).
Isachsen vokste opp i Drøbak. Etter examen artium 1888 og Krigsskolen 1891 ble han premierløytnant og avanserte til rittmester i kavaleriet 1898. 1903–05 tjenestegjorde han i franske militæravdelinger i Algerie og Paris. Han var fastlønnet offiser til 1917, og 1924 ble han major i landvernet. Gymnastikk og idrett var en av Isachsens opprinnelige interesser, og han gjennomgikk Den gymnastiske Centralskole med eksamen 1898. Han tok også kurs ved Marineobservatoriet i Wilhelmshaven og i havforskning i Bergen.
1898–1902 deltok Isachsen som topograf på Otto Sverdrups ekspedisjon med polarskuta Fram til Nordvest-Grønland og Canadas arktiske øyer. Ekspedisjonen var utrustet av brødrene Amund og Ellef Ringnes og konsul Axel Heiberg og skulle opprinnelig undersøke og kartlegge Grønlands ukjente nordkyst. Etter å ha møtt ishindringer samt amerikaneren Robert Pearys ekspedisjon i samme område gikk Fram lenger vestover isteden. Her kartla Isachsen store områder for første gang, hovedsakelig ved lange sledereiser. I alt ble ca. 150 000 km2 nytt land kartlagt. Sverdrup annekterte området for Norge, men dette ble ikke fulgt opp av regjeringen.
Isachsen var tydeligvis blitt grepet av det arktiske. Han planla sin egen ekspedisjon til Nordøst-Grønland 1906, men oppgav dette da den danske forskeren Mylius Erichsen hadde lignende planer. Han kom isteden i kontakt med oseanografen prins Albert av Monaco, som finansierte og ledet internasjonale forskningsekspedisjoner til Svalbard og de nære farvannene 1906 og 1907. Isachsen ble leder av en norsk topografisk og geologisk kartleggingsgruppe som arbeidet på Nordvest-Svalbard de to somrene. 1909 og 1910 ledet han sine egne ekspedisjoner til Svalbard, med delvis støtte fra den norske stat. Isachsens ekspedisjoner grunnla det regelmessige norske arbeidet på Svalbard som senere utviklet seg til dagens Norsk Polarinstitutt.
Isachsen var svært interessert i å dokumentere norske fangstfolks pionerferder i Arktis, og han samlet materiale i flere år. 1914 ble imidlertid huset hans i Asker ødelagt av brann, og hele hans arkiv og kartmateriale fra før denne tiden gikk tapt. Isachsen fortsatte med flere innsamlinger, til dels med statsstøtte, og publiserte artikler om fangstfolkene, men han fikk ikke til den store fremstillingen han opprinnelig hadde planlagt.
Isachsen var på oppdrag i Russland og Japan 1911 og var norsk delegat under forhandlinger om Svalbard-traktaten i Paris 1914 og 1919, som ekspert på økonomiske forhold, okkupasjoner, vitenskapelige ekspedisjoner m.m. på Svalbard. Da traktaten var ferdig 1920, fikk han mye ros for sin innsats. Han besøkte Svalbard igjen 1920 og 1921, og han var på Færøyene og Island 1922. Han ble da interessert i Norges stilling på Grønland og arbeidet for å øke forståelsen for Norges næringsinteresser der gjennom artikler og taler. 1923 prøvde han å få i stand en ekspedisjon til Øst-Grønland, men ble til slutt med avløsningsekspedisjonen fra Geofysisk Institutt i Tromsø til den norske meteorologiske og telegrafstasjonen i Myggbukta. Fartøyet ble sittende fast i isen utenfor Grønlands kyst og drev sørover i to måneder, før det klarte å komme seg inn til Island. Mannskapet i Myggbukta forsøkte å komme seg hjemover med egen båt, men den forsvant i isen. Følgende sommer ledet Isachsen en leteekspedisjon med skipet Quest, uten å finne tegn til de skipbrudne.
I perioder var Isachsen arbeidsledig, og han søkte en mengde lederstillinger i inn- og utland, deriblant Kina, Vest-Afrika og Australia. 1925 søkte han stillingen som første sysselmann på Svalbard, uten å få den. Han ble sendt på oppdrag med den antarktiske hvalfangstflåten 1926–27 og var statens hvalfangstinspektør i Sørishavet 1929–30. Han ledet siste del av Lars Christensens forskningsekspedisjon med skuta Norvegia rundt Antarktiskontinentet 1930–31. Fra 1923 til sin død var han bestyrer, senere direktør, for Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo.
Isachsen døde av hjerteslag 1939. Hans polarkollega Adolf Hoel skrev i en nekrolog at Isachsen kunne virke umedgjørlig og sta, men at han hadde utmerkede administrative evner. Isachsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1931. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull (1912) og en rekke utenlandske ordener og medaljer.
Kilde: https://nbl.snl.no/Gunnar_Isachsen |
 |
Gunnar Isachsen (1868-1939) - Nekrolog i Aftenposten den 20. desember 1939
„Fram"-mannen, major Gunnar Isachsen, død.
Det tynnes mer og mer i rekken blandt våre polarpionerer. I natt er direktør og major Gunnar Isachsen, «Fram»-mannen fra ferden 1898-1902, død efter en ukes sygdom i en alder av 71 år. Fra første «Fram»-ferd lever nu ingen — fra annen «Fram»-ferd er bare professor Herm. G. Simmons, Stockholm, og Ivar Fosheim i Canada tilbake.
Gunnar Isachsen hadde en grundig utdannelse bak sig da han tok fatt på ferdene i nord og syd — den spenner over så vide felter som fra artium og krigsskole og centralskole til stueophold ved Marineobservatoriet i Wilhelmshaven og havforskningskursus ved Bergens Museum, tjeneste som kavaleriofficer, tjeneste 1903 og 1905 i den franske armé — deltagelse i militærekspedisjoner gjennem Algier og Sahara, polarfarer og videnskapsmann fra Smithsund til Svalbard og i antarktiske strøk med bl. a. en omseiling av hele Sydpollandet.
Det var bare rimelig at en mann med Gunnar Isachsens vingefang drog med Otto Sverdrup i 1898-1902 til strøkene nordvest for Grønland, på en ferd som tok land i besiddelse for Norge, like stort som den sydlige del av vårt land. På denne ferden foretok Isachsen og hans kamerater sledeferder og han utførte under disse ofte strabasiøse turene kartarbeider som har satt sine tydelige merker i polarforskningen. Under ekspedisjonens arbeide viste han en utholdenhet og en iver som var ham egen, og som også ganske naturlig pekte ham ut som lederen av de første større norske videnskapelige ekspedisjoner fra 1906-1910, ferder som også fikk stor praktisk betydning. Resultatene av disse ekspedisjonene blev publisert i fem store bind, som kan sies å være grunnleggende for den norske utforskning av ø-gruppen. Gunnar Isachsen arbeidet også energisk på å øke forståelsen av Svalbards økonomiske og politiske betydning for landet, og han var da også Norges tekniske delegerte ved legasjonen i Paris 1919 under Spitsbergen-sakens behandling ved fredskonferansen. Uten forkleinelse for andre kan en trygt si, at det heldige utfall av saken i første rekke må tilskrives Isachsens arbeide. Året efter finner vi polarfareren atter på Svalbard —likeledes i 1921.
Polarlandene vil ikke slippe sitt tak på ham — det blir ferder til Grønland, Island, Færøene og til Sydishavet. I 1924 husker vi ferden med fangstskuten «Anni» — da de 21 savnede fra den danske ekspedisjon med «Teddy» skulde undsettes efter en farefull og merkelig reise i Grønlandsisen. I Antarktis var Isachsen flere ganger — dels med offentlig opdrag med en pelagisk hvalfangerferd til Rosshavet, dels som hvalinspektør, og endelig ledet han en opdagerferd ombord 1 «Norvegia» — skuten seilte bl. a. rundt hele Sydpollandet — en meget sjelden reise.
Det sier sig selv at et så rikt sinn som Isachsens måtte gi uttrykk for det oplevde og iakttatte også gjennem det skrevne ord. Han har da også en rik polar-litterær virksomhet bak sig med bøker som «Fra somhet bak sig med bøker som «Fra Ishavet» (1920), «Spitsbergen—Norge» (1921), «Norske fangstmenns ferder til Grønland. (1922), «Grønland og Grønlandsisens (1925), «Jorden rundt efter blåhvalen» (1927) og «Norvegia» rundt Sydpollandet» (1934), foruten en rekke andre arbeider bl. a. om våre pionerer blandt fangstfolkene nordpå.
I en årrekke arbeidet han med en enestående energi for å bringe Norsk Sjøfartsmuseum frem til en plass i solen, den plass som et slikt museum bør ha i kraft av den stilling vi inntar som verdens fraktemenn. I vanskelige tider samlet han inn ganske betydelige pengebeløp og samlingene er øket sterkt — til flere tusen nummere — ved hans personlige innsats og dyktighet. —Målbevisst, som i alt hvad han tok på sig, gikk han også inn for at Sjøfartsmuseet skulde innta den plass I folkets bevissthet som det burde ha, og idag kan det sies at Isachsen blir uhyre vanskelig å erstatte. Han eide den rette pietet overfor minnene fra vår glanstidsom seilfartsnasjon, han stod med begge benene plantet i dagens liv Innen sjøfartens næring — han forbandt på en fortrinlig måte gammelt og nytt, og gjorde Norsk Sjøfartsmuseum til en sterkt levende institusjon som man alltid med glede vender tilbake til.
Helt til det siste hadde Gunnar Isachsen sine jern i essen — han oplevde såvidt å feire sitt museums
25 års dag, hvor han holdt en tale som alle de tilstedeværende vil huske. Han virket også i de senere årene sterkt for reisningen av et eget hus for museet, og det var sikkert en skuffelse for ham at denne saken ikke gikk raskere frem.
En betydelig nordmann er gått bort med Gunnar Isachsen — han vil bli savnet av alle han kom i berøring med både på grunn av sin muntlige, sjømannsmessige form, for sin alltid gentleman-like fremferd, og for sin aldri hvilende energi og for sin rakryggethet.
O. A.
Gunnar Isachsen var født i 1868 i Drøbak. Han tok eksamen artium i 1888, officerseksamen i 1891 og central-skoleeksamen i 1898. Han studerte ved marineobservatoriet i Wilhelmshaven 1898 og gjennemgikk havforskningskurset i Bergen 1908. Isachsen blev premierløitnant i kavaleriet 1891, rittmester 1899 og chef for Sparboske, Løiten og Ullensaker eskadroner. Han tok avskjed som fastlønnet officer 1917, ulønnet major i kavaleriet 1924. Fra 1904-1905 tjenstgjorde han ved 1. Spahis og 1. Chasseurs d'Afrique i Algerie og 2.. kyrasserregiment, Paris. Han var kartograf og observatør på den 2. «Fram»-ferd 1898-1902. Avdøde ledet Isachsens ekspedisjon, bekostet av fyrst Albert av Monaco, i 1906 og 1907. Isachsen ledet de norske Spitsbergen-ekspedisjoner i 1909 og 1910. Siden ledet han etterarbeidene etter disse ekspedisjoner. I 1919 var han teknisk delegeret ved legasjonen i Paris under Spitsbergen-spørsmålets behandling på fredskonferansen. Han har foretatt reiser med private opdrag i Europa, Afrika, Amerika og Asia, og ledet i 1924 med offentlig opdrag eftersøkningsekspedisjonen langs Øst-Grønnland efter de savnede fangstmenn med «Anni». Isachsen innehadde kong Oscars særlige anerkjennelse for utvist forhold ved redningsarbeidene i Verdal i 1893 og fikk Murchison-belønningen for 1903 fra det geografiske selskap i London. Blandt de mange dekorasjoner han blev tildelt, kan nevnes æreslegionen og St. Olav. Avdøde var æresmedlem av Det kgl. danske geografiske selskap og Det geografiske selskap i Marseille. Dessuten var han korresponderende medlem av Gesellschaft für Erdkunde, Berlin, og de geografiske selskaper i Wien, Nancy, St. Omer og New York. Han blev i årenes løp tildelt medaljer fra de geografiske selskaper i Bryssel, Paris, Lyon, Nantes, Amiens, Tours, Dunkerque, Lille, Bordeaux og Alger. —Gunnar Isachsen var styremedlem i Norsk Geografisk Selskab og viceformann i Norsk Polarklubb. |
Slektstavle til 
1868 - 1939 (71 år)
Has ingen aner men 21 etterkommere i Familietreet.
[1] 
Marie Sophie Fredrikke Steenstrup, f. 2 Sep 1884, Komperud, Modum, Buskerud, Norway 
Inger Louise Isachsen, f. 27 Mai 1919, Asker, Akershus, Norway 
