Henrich Christopher Eckleff Natvig

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrick Christopher Eckleff Natvig. Født i Kristiansand 18.1.1789 og død i Kristiansand 23.1.1869. Han er oppkalt etter sin onkel og gudfar oberstløytnant Henrich Christopher Eckleff og derigjennom er det Henrick-navnet er kommet inn i slekten. Han tok ut skipperborgerskap i Kristiansand i 1819 men må tidligere ha seilt på sitt skippersertifikat da han allerede i 1814 sees å føre fartøyet «Vrau Helene Cathrine» tilhørende hans søskenbarn Georg Moe. I 1820-årene fører han «Aurora» tilhørende samme rederi. I 1830- og 1840-årene «Concordia» hvori han visstnok er medeier og senere «Neptunus» tilhørende statsråd Hegermanns enke. I 1855 ble han konstituert havnefogd og i 1857 karanteneinspektør på Odderøya. Til karantenestasjonen med lasareterne hørte inspektørbolig med jordvei til. Da han eide sitt eget hus i byen, reserverte han seg der et par værelser hvor hen han flyttet vinterdag når isvintrene sperret Østersjøhavnene og anløpene fra smittehavnene omtrent opphørte. Ved sin avgang som inspektør i 1867 flyttet han helt tilbake til byen. Hans byhus Kongensgate 19 strøk med i den store brand i 1892 og nå ligger St. Josephs Hospitals Kapell på en del av tomten. Huset som han hadde kjøpt i 1842 av Abel Gjerdrum var to etasjers med 9 værelser hvortil hørte en stor have som strakte seg dypt inn i kvartalet. Det var av disse karakteristiske Kristiansandshus med den høye trapp hvorpå var anbrakt faste benker. Sønnen Henrik Natvig bodde også i huset inntil han i 1847 flyttet til sitt da innkjøpte hus i Dronningens gate 55. Huset i Kongensgate ble etter Gunhild Natvigs død solgt i 1879 til snekkermester Chr. S. Jonassen. Som det gamle hus i Kongensgate var karakteristisk for sin tids byggeskikk ved slutten av 1700-tallet, så gir bekjentgjørelse i Stiftsavisen i 1841 tilkjenne et forhold som i de store trekk også karakteriserer en svunnen tid., nemlig det gode forhold innen husstanden. Det heter nemlig: «at Pigen Inger Olsdatter Mollestad der i 51 år har hatt sitt opphold hos oss avgikk ved døden 30te Januar i en alder av 106 år etter flere års alderdomssvakhet og etter å ha lagt tilsengs i de siste 6 år, bringes herved til underretning for hennes fraværende slekt og bekjente. H. C. E. Natvig, J. A. Natvig» Henrick Christopher Eckleff Natvig ble 26.11.1822 gift med Gunhild Stray, født i Kristiansand 6.3.1796, død Kristiansand 14.12.1875. Strayslekten skal etter tradisjonen være fra Skjervrak i Setesdalen, men finnes i slutten av 1500-tallet bosatt på ytre Stray i Oddernes. Henrick Natvig og Gunhild Stray hadde 4 barn: 1) Jacob Andreas Natvig, født i Kristiansand 12.9.1823, død i Rio de Janeiro 7.3.1891. Gift 1. gang 1853 med Rachel Othilie Rolfssen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862 Gift 2. gang 1865 med Johanne Christine Natvig, født Stavanger 27.3.1844, død i Oslo 5.7.1931. Datter av hans tremenning losoldermannen Thomas Natvig (født i Kristiansand 5.9.1803, død i Stavanger 25.8.1890. Han er stamfaren for Stavangergrenen av Kristiansandslekten Natvig. Sønnesønn av Jacob Sørensen Natvigs eldre bror Nils Sørensen Natvig, f. på Natvig 1734, d. i Lillesund 24.1.1773) 2) Emilie Caroline Natvig, født. 31.7.1825, d. 3.7.1902. Ugift. 3) Henrik Gustav Natvig, født 22.10.1826 4) Gunille Henriette Natvig, født 1829, død i Kristiansand 1900. Gift 1855 med Lars Johannes Hjelm, født i Kristiansand 6.4.1825
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004427
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173012155 Yrke: Qvarantaine Opsyndmand

Henrich giftet seg med Gunhild Stray 26 Nov 1822, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Gunhild (datter av Jacob Olsen Stray og Karen Svendsdatter Hejrefos) ble født 4 Mar 1796 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 18 Mar 1796 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 14 Des 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 20 Des 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Jacob Andreas Natvig Han var en særdeles munter, jovial og selskapelig anlagt mann som var født i Kristiansand 1823 og døde i Rio de Janeiro 1891. Han var sønn av skipsfører og senere bestyrer av karantenestasjonen på Odderøya, Henrich Christopher Eckleff Natvig, og hustru Gunhild, født Stray. J. A. Natvig førte i 1852-56 «Triton», deretter «Nor» som tilhørte Saml. Otto & Co. Dette skipet forliste i en storm på Odessas red i 1858. Senere førte han skipet «Helvetia» for det samme rederiet, i 1868 «Evening Star» og fra 1870 fruktskonnerten «Tell». Deretter var han fører av og medeier i broren Henriks fruktskonnert «Favorit». 1876 var han igjen ombord i «Evening Star» som han førte til 1881. Året etter gikk han ut med Saml. Otto & Co.s «Athlet» som han førte til skipet forliste 1889 ved innløpet til øya Jap i Stillehavet. 1890 gikk han siste gang ut til sjøs og døde av gul feber i Rio 1891. En del av hans spennende opplevelser som sjømann vil bli fortalt senere i egne avsnitt. Han hadde ved to av disse opplevelsene sønner med som førstereisgutter. Det var for øvrig i Kristiansand rift om å få gutter ut med Natvig, for det var disiplin ombord hos ham og han forstod å lære guttene opp. Han tok fatt i guttene når de ute i sjøen fant på noe så utidig som å ta på seg landgangsklærne sine. De skulle spare på disse, mente han. Og han viste dem en trøye som han selv hadde hatt i 20 år og som var like pen. Men så måtte han jo også som gammel mann døye, når han hadde klærne sine til lufting på dekk, at matrosene pekte og sa: «Der henger konfirmasjonstrøya til kapteinen». Da Natvig i 1889 kom hjem etter forliset og søkte ny ansettelse, bød man ham å overta dampskipet «Excellensen» i kystfarten. Men da svarte han forarget: «Å by en gammel oseanseiler det blikkspannet». Natvig var en pasjonert jeger. Sammen med oberstløytnant Gran drev han som en av de første i Norge harehundkennel. Alle hundene var i Natvigs hus, og der var således alltid livlig der i gården med de mange bikkjene og den store barneflokken. Når Natvig var hjemme var han ofte på jakt med Gran og den meget yngre Arne Vogt. En tid var han med i styret for Skytterlaget. Leieboerne i Natvigs hus i Markensgaten var i første etasje overrettssakfører Arne Vogt, deretter konrektor Lie. Hans sønn, komponisten Sigurd Lie, har altså som skolegutt gjort sine tidligste strøk på fiolinen i stuene her. Senere overtok Natvig selv første etasje. I annen bodde da adjunkt Hamilton og deretter daværende kaptein, senere oberstløytnant Omdal. Etter mannens død solgte fru Natvig huset til jernvarehandler, senere redaktør og deleier av Stiftsavisen, Thorvald Henriksen. Natvigs familie J. A. Natvig var gift to ganger. Først med Rachel Othilie Rolfsen av Mandalsslekten og annen gang med sin femmenning Johanne Christine Natvig, datter av havnefogd og losoldermann Natvig i Stavanger. Da kaptein Natvig i en lengere årrekke lå i farten rundt Kap Horn og på Stillehavskysten, bodde familien en tid i Stavanger, men flyttet så tilbake til Kristiansand i 1872. I første ekteskap var der to døtre. Den ene, Mathilde, ble gift med kaptein, senere havnefogd i Trondheim, Jens Matzow. Den andre, Gunhild, ble gift med kaptein Thomas Lootz i Kristiansand. J. A. Natvigs annen hustru var bare i 20-års alderen da hun ble gift og fikk to stebarn på 10-12 år. Selv fikk hun etterhånden 9 barn, så stillingen hennes var ikke lett. Og da mannen døde i 1891 satt hun der med hele barneflokken sin - en hel rekke av dem under konfirmasjonsalderen - så godt som uten midler og uten hjelp. Huset ble solgt for nesen på henne, og salget gav intet overskudd. Da hun hadde en sønn som nybakt student i Oslo og en annen hadde fått en liten stilling som yngstemann i et firma der, besluttet hun å reise der inn og dro resolutt avgårde med hele barneflokken i 1892. Reisepenger og kapital til ½ års husleie skaffet de to eldste guttene ved banklån. Det var hele startkapitalen. Fru Natvig leide en stor leilighet og begynte med pensjonærer. Det var et veldig strev, men hun var tapper, så det gikk bra. Alle barna fikk en god utdannelse, og ettersom de kom i arbeide, kunne hun slutte med pensjonærer. Hun holdt huset åpent for slekten og for barnas venner, så mange mennesker har mange gode minner fra dette gjestfrie hjemmet. Fru Natvig, som var et så dyktig og prektig menneske, oppnådde en høy alder. Hun døde 1931 over 87 år gammel. Hennes 9 barn var: 1) Thomas, skipskaptein, senere agent i Ålesund og Oslo. 2) Rachel, fullmektig i Norges Bank. Hun var den første kvinne i Norge som oppnådde denne tittelen. 3) Jacob, innehadde den kjente dampskipsekspedisjonen i Oslo og representerte Det forenede dampskipsselskap i København. Han hadde mange offentlige tillitsverv og var ridder av Dannebrog. Han døde 1937. Hans eldste sønn, Jacob, fortsatte firmaet. 4) Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918. 5) Erling, skipsfører, senere farmer, innehaver av biltransportbyrå m.m. i Amerika. Død i New York 1942. 6) Randi, hovedkasserer i Oslo ligningsvesen. Hun var særdeles avholdt og fikk megen honnør fordi den veldige kassen alltid stemte på øret. 7) Johanne, tidligere kasserer i Høyer-Ellefsens entreprenørforretning. Bodde som pensjonist i Oslo. 8) Henrik, var mange år i Afrika. Han hadde før krigen en god stuerforrettiing i Oslo. Da tyskerne kom ville de ha ham til å overta all stuervirksomheten i Oslo. Men han nektet blankt. Han var av gammel sjømannsslekt, sa han, så han kjente dem alt for godt. I forrige krig hadde de drept tusener av norske sjøfolk uten varsel. Tyskerne påstod at det var en helt annen historie. Nå kom de som venner. Og forretningen hans kunne bli en meget betydelig affære. «Ikke tale om,» sa Henrik. Da tok tyskerne forretningen fra ham og stjal alt hans stuermateriale. Etter krigen gjenopptok han virksomheten sin. 9) Aagot, den yngste, ble gift med advokat Honne. Hun var i mange år syk, men drev med friskt humør journalistikk fra sykesengen. En dramatisk opplevelse i en sjøløvehule I 1868 hadde skipsfører J. A. Natvig en meget spennende, ja, dramatisk opplevelse nede på en av Chincasøyene i Stillehavet. Han har selv fortalt om den slik: «Kaptein Valeur på «Dovre», Horten, kaptein Hoel på «Frisk» Fredrikstad, en ung gutt, Viktor Mostue, sønn av «Frisk»s reder og jeg dro ut 4. august om formiddagen for å ro rundt sydøya. Det var meningen å skyte litt fugl og bli borte et par timer. Det var blikkstille vær, bare de vanlige store oseandønningene. Plutselig reiste det seg en veldig bølge og i et nå var båten sikkert 12 fot under havflaten. Etter en lang stund kom jeg opp til overflaten et øyeblikk. Jeg så bare den hvelvede båten langt utenfor meg, men ingen av de andre. Det bar straks under igjen - hvor lenge vet jeg ikke - men så kom jeg til bevissthet igjen helt inne på stranden innerst i en 100 fot dyp grotte omgitt av høye loddrette klipper. Jeg var helt maktesløs, lå og gulpet sjøvann mens jeg så utover havet. Plutselig så jeg hår og rygg av en av de andre ligge og skvulpe i brenningen 30 fot ute. Heldigvis greide jeg å komme på bena og med de siste kreftene mine dra ham inn på stranden. Det var Hoel, helt bevisstløs. Jeg arbeidet med ham og han kom til live igjen. Der lå vi nå begge helt kaputt og gulpet sjøvann. Da vi greide å reise oss opp, så vi Viktor hengende ved den veltede båten. Og da han også så oss, forsøkte han å svømme mot land, men dragsuget var for sterkt, og han fikk igjen tak i båten. Han fikk vridd av seg klærne og forsøkte på ny å svømme inn mot oss, men dragsuget tok ham utover igjen. Etter hvert gikk båten mot en skarp klippe noe utenfor munningen av grotten. Her forsøkte han å komme på land og fikk også tak. Men neste bølge slo ham mot klippen og han forsvant. Stranden innerst i hulen var bare 6-8 fot bred, loddrette fjell på alle kanter og brenningen rett inn i hulen. Vi var i en rottefelle, og hvis havet steg var vi absolutt ferdige. Vi bygde derfor en skanse av stein innerst i hulen. Ut på ettermiddagen kom den istykkerslåtte båten så langt inn i grotten at vi fikk dradd den inn og hvelvet vraket utenfor skansen. Bak denne plasserte vi oss for natten. En halv time senere kom liket av Valeur inn i brenningene til oss. Og vi fikk berget det i land. Grotten var et tilholdssted for sjøløver. De kom i flokkevis for å erobre plassen sin tilbake, men vi holdt dem vekk med å kaste stein. Synderlig farlige var de vel neppe, men de presterte noen uhyggelige hyl. De var særlig pågående om natten, og den stadige ulingen deres sammen med braket av brenningene var en særdeles uhyggelig musikk i den mørke natten. Der lå vi forslåtte, forrevne av koraller og fryktelig tørste etter alt sjøvannet vi hadde fått i oss. Verst var det å tenke på om noen overhode kunne finne oss på dette avsides stedet, om noen i det hele tatt kunne få øye på oss så langt inne i den trange grotten. Å komme ut av den uten hjelp utenfra var helt umulig. Det var en skrekkelig natt. Ved daggry fant vi Viktors lik, slått inn til oss bare noen få fot fra vår egen plass. Kort etter så vi tre båter langt ute på havet utenfor hulen. De hadde med kikkert oppdaget vraket av den hvitmalte båten og styrte innover. Vi fikk i en fart av oss ytterklærne for at de skulle se det hvite undertøyet mot de svarte klippene. Og snart etter signaliserte de at de hadde oppdaget oss. Redningen foregikk på følgende vis: To av båtene tok den tredje på lange liner og lot den stå innover mot grotten samtidig som de manøvrerte slik at den ikke ble slått mot klippene. Fra den innerste båten ble to redningsbøyer på lange liner sendt innover mot brenningene. De manøvrerte lenge forgjeves, for dragsuget tok bøyene ut igjen. Men endelig kom de inn i selve grotten, og vi fikk tak i dem. Så ble vi dradd gjennom brenning og koraller til innerste båt og denne igjen til de ytre, og vi var reddet. Det var flott planlagt og gjennomført sjømannskap under stor livsfare for redningsmennene. Ennå farligere var neste dags manøvre, da de samme redningsmenn også hentet de to likene. De måtte jo da helt inn i grotten med dens mange farlige skarpe klipper og skjær. Vi to reddede var svært forslåtte og utmattede og fikk ikke sove på flere netter. Det var et par svenske kapteiner, Edelfeldt og Lindemann, som organiserte undersøkelsesekspedisjoner fra alle svenske og norske skip da båten ikke var kommet til rette. Den gruppen som utførte selve redningen var ledet av den svenske styrmannen Miltopeus, som var i den innerste båten. Han ble senere meget vel kjent i Oslo som fører av passasjerbåt i ruten Gøteborg-Oslo.» De svenske redningsmennene ble etter Natvigs forslag innstillet til offisiell norsk hedersbelønning, som vi får håpe at de også virkelig fikk. Og Miltopeus fikk dessuten av Natvig et vakkert gullur som han siden alltid gikk med. Vulkanutbruddet på Krakatau i 1883 hadde virkninger helt til Kristiansand, idet man her i byen lenge nærte alvorlig engstelse for skipet «Athlet» og dets besetning. Ved det voldsomme vulkanske utbruddet på Krakatau, vest for Sundastredet, ble halvdelen av øya sprengt bort og forsvant i havet. De voldsomme høye bølgene som reiste seg gjorde veldige ødeleggelser på de nærliggende kystene, særlig på Java -og Sumatra. Og bølgene fortsatte over hele det Indiske hav og likeledes ut i Stillehavet. Kaptein Natvig med «Athlet» var nettopp i de dager ventet til Anjer på Java. Da man ikke hørte noe fra ham, begynte man å tro at skuta var gått ned. Og det gikk adskillige uker i angst og spenning for alle hjemme. Natvig hadde sin eldste sønn med som førstereisgutt. Langt om lenge kom det livstegn. De hadde hatt meget kontrari vær rundt Afrika. Ettersom de nærmet seg Ost-India kom de opp i veldige mengder vrakgods, masser av trær, husdeler, dyrekadavere m.m. så de skjønte det måtte ha hendt en stor naturkatastrofe. Og da de kom fram til bestemmelsesstedet var der ikke noe Anjer lenger, da så godt som hele byen var tatt ut i havet av bølgene. For oss eldre kristiansandere bringer denne historien tanken hen på seilskipstiden, da det ofte var stor bekymring og engstelse i sjøfolkenes familier når ei skute brukte lenger tid enn vanlig på en fart. Men i dette tilfellet som jeg fortalte om ble jo forsinkelsen ved kontrari vær redningen for besetning og skute. Athlet»s forlis på Jap i 1889 er også en begivenhet som vekker interesse i den gamle sjøfartsbyen Kristiansand. Kaptein Natvig hadde med skuta si vært på rundtur i Stillehavet for å samle kopralast. Da han kom til Jap fikk han innfødt los, og denne satte skuta helt opp på korallrevet ved innseilingen. Og der ble den stående. Mannskapet reddet alle eiendelene sine i land og måtte leve der i tre måneder uten post eller telegraf, i det hele uten noen forbindelse med utenverdenen. Jap var den gang spansk. Øya ble brukt som forvisningssted for forbrytere fra Filipinene. Der var ikke en eneste europeer på øya, befolkningen ellers var utelukkende malaiere. Det kristiansandske skipsmannskapet måtte holde til i bambushytter. Kapteinen hadde en mindre hytte for seg selv. Natvig var en stor og staselig kar, henimot to meter høy og særlig kraftig bygd. Et så stort menneske hadde de innfødte aldri sett før. Nysgjerrigheten deres var stor og det hendte ofte at malaiere om natten, når de trodde han sov, trengte inn i hytta og følte på ham for å undersøke om denne kjempen virkelig var et menneske av kjøtt og blod som andre. Befolkningen var vakre og velvillige folk. Kristiansanderne drev tuskhandel både med malaierne og forbryterne. De fikk en gris for litt tobakk. Kokosnøtter og andre frukter fikk de i massevis, så det hele forsåvidt var et lite paradis. Men så var det jo isolasjonen. Bare hver tredje måned kom det et spansk krigsskip på inspeksjon. Og det hadde nettopp vært der da forliset inntraff. Midt under oppholdet skjedde det noe besynderlig. Det var alltid to mann ombord på vraket som vakt inntil skuta kunne bli kondemnert av spanierne. En dag skulle en av vaktene tenne pipen sin og strøk av en svovelstikke på luken. Plutselig sprang luken i luften og hele skua var i brann. Det var den råtnende kopralasten som hadde utviklet brennbar sumpgass. Malaierne stormet det brennende vraket og tok med seg hva de kunne finne. En av dem fiffet seg stolt med en gammel paraply. Endelig kom det spanske krigsskipet og det bar til Manilla og videre med passasjerskip hjem til Norge. Det hadde vært flere måneders vedholdende engstelse i Kristiansand for folk og skip. Natvig hadde denne gangen sønnen sin Erling med seg som førstereisgutt.
• Slektsbok: Jacob Andreas Natvig var sine foreldres eldste sønn. Han gikk tidlig til sjøs, tok styrmannseksamen 13.3.1840 (16 ½ år gammel) og ble skipsfører i 23 års-alderen. Våren 1851 førte han briggen "St. Jørgen", som gikk i nordlige farvann, fra 1852 Mandalsskipet "Triton", som gikk i nordlige farvann og til Middelhavet og Svartehavet. Han ble gift i Mandal 26.1.1853 med Rachel Othilie Rolfsen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862. Hun var datter av skipsfører Andreas Marcelius Rolfsen, født i Mandal 1831, død 1905, og Anna Elisabeth Natvig. (Hennes far, Emanuel Natvig, var en tremenning av Jacob Andreas Natvig). I 1856 førte J. A. Natvig Kristiansands-firmaet Sml. Otto & Co's nybygde skip "Nor", "det største skip som paa mange aar er bygget i Christiansand", heter det i avisreferat. Skipet ble satt inn i Chile -farten, men forliste allerede i 1858 under et veldig uvær på selve Odessas havn. J. A. Natvig førte deretter samme rederis "Helvetia" på turer til Vestindia, Nord- og Syd-Amerikas østkyst, Middelhavet, Svartehavet, India og Østersjøen. I 1864 overtok han for rederiet den nybygde amerikanske bark "Evening Star", som han selv hadde 1/10 part i. Med dette skip for han på alle hav, bl.a. på Stillehavet og på Amerikas vestkyst. Da broren Henrik Natvig sluttet sjøen i 1870-71, overtok J. A. Natvig skonnerten "Albatross", som brødrene eiet sammen. Noe senere overtok han "Tell" og i 1874 "Favoritt", alle tre hurtigseilende fruktbåter i fart på Middelhavet og Nord-Amerika. I 1876 overtok han igjen "Evening Star", førte denne til 1881, da han solgte sin part i skipet til Slm. Otto & Co. Selv gikk han ut med rederiets bark "Athlet" i Ostindiafart, til den 1 juni 1889 forliste på øya Jap, Vest-Carolina i Stillehavet. Etter noen måneders opphold hjemme overtok han í 1889 F. M. Strays bark "Helene", og døde av gulfeber i Rio de Janeiro. En sjømanns inntekter som skipsfører på den tid var ikke rare, høyst kr. 100,- pr. måned i fast lønn, dertil caplage og mindre provisjoner hos meglere og skipshandlere. Fra 1864 begynte J.A. Natvig å kjøpe skipsparter. Etterhånden fikk han mange slike. De fordoblet hans inntekter. Som nevnt ble J. A. Natvig i 1853 gift med Rachel Othilie Rolfsen. De fikk 2 barn, Mathilde (oppkalt etter mormoren) og Gunhild (oppkalt etter farmoren). Familien bodde på en gård på Odderøya som tilhørte karantenestasjonen. Etter Rachel Othilies død i 1862 (30 år gammel) overtok J. A. Natvigs yngre ugifte søster husholdningen for broren. 26.1.1865 giftet han seg annen gang med Johanne Christine Natvig (Hanna) , yngste datter av hans tremenning losoldermann Thomas Natvig i Stavanger. (Se side 46). Da J. A. Natvig stadig lå på langfart, ble hustruen boende i sin fars hus i Bergelandsgaten i Stavanger. Jacob A. Natvigs barn i første ekteskap flyttet også dit. Høsten 1872 flyttet familien (som nå var forøket med de 4 første barn i det nye ekteskap: Thomas, Rachel, Jacob Andreas og Harald) til Kristiansand. Her fødtes de 5 yngste barn: Erling, Randi, Johanne, Henrik og Aagot. Siste gang J. A. Natvig var hjemme fikk han følgende skussmål av rederen: "Han har i en Række Aar ført Skibe for vaart Firma og hele Tiden udvist en sjælden Dyktighed og Conduite i de forskjellige Anliggender som hans Stilling har medført. Med Raskhed, Beslutsomhed og Punktlighed har han stedse udført sin Gjerning". En kjent akademiker i Kristiansand ga ved samme anledning følgende karakteristikk av J. A. Natvig: "Han er en Hædersmand med noble og høisindede Anskuelser, en dannet og kraftig Personlighed og i det hele en Pryd for sin Stand". Fra en norsk kaptein, som lå ved siden av ham med gulfeber i Rio de Janeiro, fikk familien senere melding om at han hele tiden under sykdommen holdt humøret oppe. - J. A. Natvig ble begravet i Rio. Etter mannens død satt enken igjen med sine 9 barn. Bare to av dem var i stilling. Den eldste, Thomas, som styrmann. Rachel var utdannet som lærerinne og ga privatundervisning. Jacob hadde nettopp mistet sin stilling som kontormann ved sin sjefs død. Harald var student. Etter ham fulgte 4 ukonfirmerte barn. Situasjonen var alt annet enn lys. Mannens inntekter stoppet momentant. Hanna hadde bare en liten rest av arven fra sin far og noen mindre inntekter fra de skipspartene mannen hadde tilbake. Huset hadde hun, men det ble kort etter avertert til salgs rett for nesen på henne og ga intet overskudd. I april 1892 reiste familien til Oslo. De to eldste sønnene skaffet penger til reisen og til ½ års husleie ved banklån. Hanna Natvig leiet en stor leilighet og tok imot pensjonærer. Det ble en strid tid for henne, men hun var tapper og det gikk. Alle barna fikk en god utdannelse. Ettersom de kom i stilling og fikk gasje, gikk denne i felleskassen. Etterhånden ble der bedre økonomiske forhold, og familien kunne leve sitt private liv uten å måtte ta imot pensjonærer. Hanna Natvigs hjem i Thomas Heftyesgate i Oslo sto alltid åpent for slekt og for barnas mange venner. Ved særlige anledninger, først og fremst ved juletider, samlet hun huset fullt av slektninger i Oslo. Hun ble den som bandt slekten sammen og mange av oss har lyse og gode minner om henne og fra familieselskaper i hennes hjem.
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012908
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003334

Jacob giftet seg med Rachel Ottilie Rolfsdatter 26 Nov 1853, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Rachel ble født 11 Okt 1831 , Mandal, Vest-Agder, Norway; ble døpt 5 Jan 1832 , Mandal, Vest-Agder, Norway; døde 7 Jan 1862, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 11 Jan 1862, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jacob giftet seg med Johanne Christine Natvig 23 Jan 1865, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne (datter av Thomas Natvig og Johanne Christine Steen) ble født 27 Mar 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 28 Apr 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 5 Sep 1931, Oslo, Norway; ble begravet 10 Sep 1931, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrik Gustav Natvig, født i Kristiansand 22.10.1826, død i Kristiansand 27.6.1898. Han kom tidlig til sjøs og seilte en tid som styrmann i norske skip inntil han i 1848 tok over til Amerika hvor han allerede i 1850 tok ut sitt amerikanske borgerskap. Da gullforekomstene oppdagedes i California var han blant pionerene som tok vestover til gullfeltene, de såkaldte – forty niners – Etter flere års gullgraverliv kom han tilbake til San Francisco hvor han kjøpte seg skip som han seilte med på Stillehavskysten. Under sitt opphold der ute ble han medlem av den i 1855 organiserte – Committee of Vigilance of San Francisco for mutual protection of life and prosperity – en organisasjon av borgerne med det formål å rydde opp i korrupsjonen hos byens administrasjon, politivesen og domstol. Det var nær forbindelse mellom myndighetene og de organiserte bandene som plyndret gulltransportene fra gullgeltene, så rov og mord var en daglig foreteelse i San Francisco og omegn på den tid. Hurtig og energisk som Vigilance-komiteen gikk til verks – med rask og ubønnhørlig justis – lykkedes det borgerne å slå korrupsjonen ned, gjenreise lov og orden og derved skape sikkerhet for liv og eiendom igjen. Såsnart dette var oppnådd, nedla komiteen likeså raskt sitt selvgitte mandat (En skildring av disse eiendommelige forhold gir Stewart White i «The Grey Dawn» oversatt under navn av «Da San Francisco var ung») I 1857 er Henrik Natvig hjemme igjen. Han fører da skonnerten «Favoritt», som eies av ham og Sml Otto & Co. I Amerika er det sannsynlig at han har fått erfaring for hva det kunne gjøres med de skarp-seilende skonnerter, hvilke han da senere som skipsreder lar særlig bygge. Kristiansand-skonnertene eller rettere skonnertbrigger, som populært også kaldtes «Natvig-Skonnerter» ble spesielt bygget for fruktfarten Middelhavet – New York. Da dampskipene senere overtok denne fart, ble skonnertene anbrakt i brasiliansk kystfart og kaffefarten på Syd-Afrika. Fra 1864 fører han den nybyggete bark «Divico» som eies av ham og Sml Otto & Co. Og broren Jacob Natvig med 1/6, i salpeterfarten på Chile inntil han fra 1869 av fører skonnerten «Albatross» som eies av ham 2/3 og broren Jacob Natvig med 1/3 i kortere farvann i henimot et par års tid. Da sluttet han sjøen og begynner sin egentlige rederi-virksomhet i Kristiansand. Han blir da etterhånden den bestyrende reder også av skonnertbriggene «Fram», «Favorit», «Swift», «Solveig», «Finvad»(?), og tremastskonnertene «Albatross II», og «Seidi», barkskipene «Nor», «Sverre» og «Ran». Dertil er han en større medreder i adskillige andre Kristiansandske seilskiper. Flere av de nevnte skip er bygget på «Otterverftet» på Lundsiden, hvori han var medeier. Ved overgangen fra seil- til dampskip blir han sterkt interessert i dampskipsfart både passasjer og trampskip og sitter i direksjonen for flere av disse. I de samme år er det han også sterkt interessert deltar i den voksende industrielle virksomhet i og ved Kristiansand. Med de dype slektsrøtter han har i Kristiansand faller det naturlig at byens offentlige virksomhet fanger hans interesse allerede i 1862 sees han å være en av stifterne av Christiansands Sjømandsforening og var også en tid formann her. Men da han først slo seg til ro på landejorden varer det ikke lenge før det offentlige legger beslag på ham. Ikke alene blir han straks innvalgt i formannskapet – hvori han satt til sin død, men utallige er de kommunale offentlige og halvoffentlige verv som blir lagt på ham. Dette er så meget mer betegnende som det skjer i et tidsavsnitt da de bitre politiske kamper eller skapte det uforsonlige skille i vurderingen av personene. Noe av forklaringen tør ligge i at det her gjaldt en personlighet hvor handlekraft rettsinn og selvstendighet var meget sterke karaktertrekk. Som et av uttrykkene for den stilling han inntok blant sine medborgere er bystyrets beslutning om at hans jordferd skulle finne sted på Christiansands bekostning (Fædrelandsvennen, Chr.sands Tidende, Morgenbladet juni/juli 1898). Henrik Natvig ble 4.4.1861 gift i Kristiansand med Augusta Mathilde Hansen, født i Kristiansand 24.11.1835, død i Kristiansand 2.6.1882. De hadde 9 barn
• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Konfirmasjon: 3 Okt 1841, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009209 Yrke: Skibsfører
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001902 Yrke: Skibsreder og Fører Bostedets navn: Dronningens gt. 55
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008301 Yrke: Skibsreder Bostedets navn: Dronningensgade 55

Henrik giftet seg med Augusta Mathilde Hansen 4 Apr 1861, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 25 Nov 1835 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jan 1836 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gunille giftet seg med Lars Johannes Hielm 30 Okt 1855, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Lars (sønn av Henrik Andreas Hielm og Christiane Luise Marie Irgens) ble født 6 Apr 1825 , Hafslo, Sogn og Fjordane, Norway; ble døpt 15 Mai 1825 , Hafslo, Sogn og Fjordane, Norway; døde 28 Nov 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 3 Des 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mathilde giftet seg med Jens Axelsen Moe Matzow 15 Nov 1878. Jens ble født 5 Nov 1853 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 1 Sep 1909, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gunhild giftet seg med Thomas Julius LootzKristiansand, Vest-Agder, Norway. Thomas ble født 28 Jul 1849 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 13 Des 1911, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 19 Okt 1925
• Minneord / Nekrolog: 19 Okt 1925

Thomas giftet seg med Børrea Rosenkilde 29 Mai 1894, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Børrea ble født 14 Sep 1864 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Thomas giftet seg med Susanna Bolstad 16 Mai 1916. Susanna ble født 25 Sep 1879 , Ålesund, Møre og Romsdal, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fullmektig i Norges Bank, Oslo. Ugift

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 4 Mar 1937

Jacob giftet seg med Inga Kristine Skollenborg 8 Sep 1903. Inga ble født 3 Feb 1873 , Aremark, Østfold, Norway; døde 8 Mai 1956, Oslo, Norway; ble begravet 12 Mai 1956, Aremark, Østfold, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918.
• Selvbiografiske opplysninger: 1915
• Selvbiografiske opplysninger: 1940
• Minneord / Nekrolog: 4 Aug 1947
• Minneord / Nekrolog: 15 Aug 1947

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway

Notater:

Barnløs

Anna giftet seg med Ernst Heinrich Ludvig Jonas 5 Jun 1895, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Ernst (sønn av Adolf Fredrich Andreas Jonas og Marie Friederike Johanna Mains) ble født 27 Mar 1852 , Altenhagen, Rügen, Mecklenburg-Schwerin, Germany; døde 21 Des 1933, Rostock, Mecklenburg-Vorpommern, Germany; ble begravet 23 Des 1933, St. Nikolai, Rostock, Mecklenburg-Vorpommern, Germany. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
Døde av Typhus

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001907
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008305 Yrke: Sømand, Bortreist
• Folketelling: 1900, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037216013120 Yrke: Skibsreder
• Folketelling: 1910, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036575018710 Yrke: Skibsreder
• Minneord / Nekrolog: 14 Des 1946

Gustav giftet seg med Augusta Hansen 7 Aug 1902, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Wilhelm August Hansen og Karen Gurine Gundersen) ble født 27 Mai 1881 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 12 Jun 1881 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 27 Jan 1976, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 31 Jan 1976, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Mathilde Natvig Helga Elisabeth skriver om sin bestemor: Helga Mathilde Natvig ble født 05.10.1874 i Kristiansand som den syvende av ni søsken. Tre søsken døde som små. Tre brødre døde som unge. Søsteren Anna døde gift, men barnløs i Tyskland. Bare Gustav og Helga M. fikk etterkommere. Det var mye sorg i unge Helga M.’s liv. To småsøsken døde før hun var 6, og moren da hun var 8. Helga M. husker moren mest som en dame som lå til sengs og var syk. Men faren var der og storesøster Anna og brødrene. Da moren døde, var det Anna på 19 som fikk ansvar for huset og for Helga M.'s oppdragelse. Det siste tok hun iblant litt vel alvorlig. Bestemor fortalte ofte om en 17. mai som barn. Hun hadde gledet seg til å gå på byen, hadde pyntet seg og fått penger til å kjøpe godt. Men hun ble stanset av Anna, som insisterte på at hun først måtte gjøre ferdig dagens strikkearbeid. De store brødrene slet strømper. De trengte stadig nye. Avtalen var at hver dag før Helga M. gikk ut, skulle hun strikke et visst antall omganger på en sort ullstrømpe. Vanligvis var det greit. Men akkurat på 17. mai syntes Helga M. hun burde slippe. Mens de kranglet om det, kom faren. Da han hørte hva det gjaldt, ble han sint og skjente på Anna. Han mente det fikk være måte på. Helga M. løp glad på byen mens Anna satt igjen og gråt. Da festen var over og Helga M. skulle hjem, fikk hun litt dårlig samvittighet. Hun hadde spart noen penger og kjøpte et par skillingskaker som hun visste Anna var glad i. Hun kom fornøyd hjem og ga Anna kakene. Men det ble for mye for Anna. Hun hylte og kylte kakene i veggen. - Mange år senere da Anna lå nede i Tyskland og skulle dø og bestemor satt hos henne, sa Anna: “Helga, husker du skillingskakene? ” Så gråt de litt. Så lo de litt. Bestemor fortalte så gjerne. Om det meste. Men når det kom inn på de unge brødrene som døde, da ble hun stille. Henrik, eldste, ble 30. Jacob døde av tyfus i Syd-Amerika 23 år gammel. Fridtjov ble bare 20. Hva han døde av, vet jeg ikke. Mange farer ventet de unge som reiste ut. Det var ikke alt man snakket om den gang. Bestemor satt i Gamlestua på Lunda og tenkte tilbake på livet sitt. Veggene var fylt av malerier og familiefotografier helt opp til det høye taket med minner fra en annen tid, en annen verden. Hvordan havnet hun der? Jeg tror hun undret selv iblant. Radioen var hennes trøst. Hun ble så betatt av sangen med ordene “Gå inn i din stue - hvor liten den er - så rommer den noe ditt hjerte har kjær.” Datter Ingrid ville ha henne til Oslo for hun mente at hun var egentlig et bymenneske. Men bestemor spurte bare: “Har du fjelle?” Ja, fjellene var der. Hun så på dem gjennom sin kjære speilglassrute, i sol og regn og måneskinn. Alltid skiftende. Og hver gang bestemor satte seg i stolen sin, grep hun etter strikketøyet som en refleks innøvet av storesøster Anna. Ingen måtte ”sitte med hendene i skjødet”. Den som gjorde det, var en gratispassasjer, en som snyltet på andres arbeid. Men bestemors ungdom var mer enn alvor og strikketøy. Når hun fortalte, var det mest om slikt som var moro. Yndlingshistorien var om den gang Oscar II besøkte Kristiansand, og hun var med sin far på ballet. Hun var høy og flott og passet godt som dansepartner for kongen. Noe han lot henne merke. Til barnebarna kunne hun gjerne gjenta kongens ord til henne: ”Om jag vore sjutton år, dansade jag bara med dig”, hadde han sagt. Det ble nok i meste laget for fader Henrik, som da de tok farvel, megetsigende minnet kongen om å hilse fruen. - Helga M. og hennes venner hadde sitt eget opplegg for avskjeden. De skulle være de siste som tok farvel og rodde ut på fjorden hvor de ville vinke når skipet gled forbi. De hadde ikke regnet med salutten fra festningen. De befant seg rett i skuddlinjen og måtte bare legge seg ned i båten og holde for ørene. Det ble ingen avskjedstårer, bare latter. Og en god historie å fortelle siden. Typisk bestemor. Hun la aldri skjul på at hun hadde svermet for Oscar og gjerne skulle hatt en sånn høy og flott mann som ham. Bestefar tok hjem siste stikk ved å reise seg og si: “Og her ser dere hva det ble til.” Det er jo vi vel fornøyd med. Helga M. hadde ingen mangel på kavalerer. Henrik Gustav Natvigs hus i Dronningensgate 5 var nærmest omringet. Noe han ikke alltid var begeistret for. Men en gang kom det til nytte. Under den store brannen i 1892. Da stormet alle de unge herrene dit for å hjelpe til. Det ergret naboene. Selv var han litt betenkt. Han hadde nettopp malt gulvene. Om det nu ikke brant, da ville han nødig måtte male om igjen. Han befalte de ivrige hjelperne å ta av seg skoene. På sokkelesten reddet de ut det meste av familiens innbo. Gulvene kunne møte sitt endelikt uplettet av deres innsats. Helga M. likte menn. Det var på en fin måte og aldri noe tull. Som gammel på Lunda var hun på besøk ”Nordi”. Der var fest og dans. Hun syntes det var moro å se på. Men en av de unge mennene bød henne opp. De danset litt, og etterpå sa hun: “Tenk at jeg skulle i danse med den peneste unge mannen i bygda.” Han bukket og sa: “Men så er jo du den peneste gamle damen.” Det gledet henne. Hun var en ekte kvinne i sitt hjerte. Hele livet. En gang skulle jeg hjelpe med å tørke støv. Litt bortgjemt på en hylle fant jeg et bilde av en gammel mann med hvitt hår. Tatt fra en forside på et magasin. “Hvorfor har du det her?” spurte jeg. Bestemor smilte litt sjenert. “Jeg likte bare så godt det ansiktet. Ja, jeg tenkte at om jeg noen gang igjen skulle ha en mann, sa måtte han se slik ut.” ”Vet du hvem det er?” ”Ne-ei.” ”Det er vår tids mest berømte vitenskapsmann” ”Åh -?” Det sa visst ikke henne så meget. Men jeg synes det er litt morsomt at om jeg skulle hatt en stebestefar, ville det altså vært Einstein. Johan og Helga Mathilde et festelig par Helga Elisabeth forteller: Begge bodde i Kristiansand som unge, men de møttes i Tyskland. Hun besøkte sin søster. Han studerte. De var ute med venner og var midtpunkt i hver sin krets. De så hverandre. De hørte hverandre. Men de snakket ikke sammen. De var ikke presentert. Han visste nok at hun var skipsrederens datter. Hun at han var domprostens sønn. Det gjorde det kanskje ikke lettere. Tilbake i Kristiansand så de hverandre igjen. Bare så. Men Helga M. var en handlekraftig Natvig. Hun skrev et kort: “Onsdag er det mottagelse bos N.N. Der kan vi bli presentert.” Ingen underskrift. Men Johan møtte opp, og de ble presentert. Slik kom de to slektene sammen og ble til den som er vår. Det var en ekte romanse. Da de var gamle, fant Helga M. et brev som Johan skrev den første tiden. Om kvelden viste hun ham det og spurte: “Mener du det enda?” ”Jada”, sa han og leste videre i boken sin. jeg vet ikke om bestemor ble beroliget eller skuffet. Men jeg tror hun smilte. Til fødselsdagen fikk hun en gul konvolutt. Inni lå en gul (10-krone) seddel og noen høstblader. Utenpå et lite dikt som sluttet slik: “Gult i gult. Fra Din Gamle.” De to var et festlig par. Folk elsket å være gjest hos dem. De utfylte hverandre på så mange måter. Men de personlige forskjellene gjorde det ikke alltid lett for dem. Lojaliteten var likevel det sterkeste. Bestefar var kjent som den intelligente vitenskapsmann. Men bestemor må ikke undervurderes. Hun var ikke “lærd”. Men hun var et meget klokt menneske. (Ikke alle vet at “Klara Klok” var hennes kusine.) Bestefar kunne brenne for ting - ære være ham for det - men bestemor så ofte lenger. Bestefar kunne skrive et glødende brev om kvelden. Bestemor sa: “Lo det nu ligge og les det igjennom i morgen.” Engang var han ekstra sint. Han ville ut i postkassen. Så han ikke skulle ombestemme seg. Bestemor fikk etter mye strev overtalt ham til å vente. Neste morgen var han fortsatt sint. Også på bestemor. Men han var tross alt takknemlig. Bestemor som enke Bestemor ble enke da hun var 66. Det siste året bestefar levde led han av afasi etter et hjerneslag. Han var litt forvirret, urolig og aggressiv. Han følte seg forfulgt og trodde blant annet at bestemor ville forgifte ham. Det tok hun seg nær av selv om hun skjønte det var sykdom. Han var kanskje fortvilet fordi han ikke lenger hadde talens bruk. Under et besøk i Oslo hos sin niese Dagny Brun Arctander (datter av broren Thomas), som har malt hans portrett for Tannlegehøyskolen i Geitmyrsveien, fikk han et nytt slag. Ingrid, datteren i huset fant ham liggende bevisstløs på gulvet, og han døde senere på Rikshospitalet. Da bestemor og mamma kom hjem med kisten hans, hadde vi barna pyntet på låven hvor han skulle ligge. Vi sto rundt da de tok lokket av kisten. Der lå bestefar - så helt annerledes enn vi hadde kjent ham. Bestemor slo ut med hånden og sa: “Ja, her ser dere ham.” Stemmen hennes var så rar. Som et ekko av noe langt borte. Siden fikk jeg vite at på sykehuset - da de hadde stelt ham - og bestemor var der med døtrene for å se ham, ville hun at de også skulle si fra til frøken Petersen, bestefars gamle assistent. Døtrene spurte hvorfor, syntes ikke det passet seg. De visste at “lille frøken Petersen”, som alle kalte henne, hadde tilbedt bestefar i alle år. Det ble etter hvert litt vanskelig. Han sørget for at hun fikk en annen jobb, det var kanskje også av lojalitet mot bestemor. Hvorfor rippe opp i dette? Men bestemor sa: “Der har hun elsket ham et helt liv - og så skal han ikke få se ham nu?” Så raus var bestemor. Slik var hun. Etter at vi hadde vært på låven, fikk vi alle mat inne hos tante Brita. Hun hadde pyntet langbordet med en sort løper. Bildet av vår døde bestefar sto for oss. Alt var veldig sørgelig. Da begynte bestemor og mamma å fortelle fra turen oppover. Kisten til bestefar sto i godsvognen. Selv havnet de i kupe med et hyggelig eldre par og kom i prat. Bestemor fortalte at hun hadde vært i byen, og at hun nu fulgte sin mann hjem. “Men hvor er han da?” ble det spurt. “Hvorfor er kan ikke her med oss?” - “Nei,” sa bestemor. “Det hadde nok ikke passet så bra.” Og plutselig gikk det makabre i situasjonen opp for henne. Den tilkjempede roen brast. Hun fikk krampelatter. Helt typisk henne. Medpassasjerene så forskrekket på. Og det var ikke greit for mamma, som skulle prøve å forklare hvorfor moren hennes lo. - Slik også var bestemor. Den første natten ville ingen at bestemor skulle være alene i Gamlestua. Augustmørket var svart som døden selv. Bare den hvite kisten på låvebroen kunne skimtes. Bestemor fikk mange tilbud - men hun holdt på sitt. “Greier jeg det i natt – så greier jeg det alltid siden.”. Da bestemor nesten 20 år senere lå i kisten sin i Gamlestua, var hun ikke alene. Datter Ingrid insisterte på å være hos henne. Tante Ingrid var alltid søvnløs. Så kunne hun like gjerne våke over sin mor. I vinternatten satt hun ved bestemors store rute og så ut på månen over fjellene. Mens hun snakket høyt med sin mor. Sa slikt hun ikke hadde orket å si mens hun levde. Kanskje var det godt for dem begge. Hvem vet hvordan sjeler kan tale sammen? Senere den høsten bestefar døde, opplevde bestemor noe hun fortalte meg. Det var ofte mus i Gamlestua - selv om bestemor var en effektiv musejeger. Hun hadde ingen kvaler sånn. Men en kveld da hun satt i stolen sin, kom det en liten mus forsiktig trippende frem på peiskanten. Der satt den en stund og så på henne med to runde bedrøvede øyne. Så ruslet den saktmodig videre. Det samme gjentok seg flere ganger. Bestemor begynte å bli nervøs. “Holder jeg på å bli gal? Tror jeg at Johan går igjen som en mus?” - Hun bestemte at noe måtte gjøres. Neste kveld fant hun fram musefelle, la på en riktig fet ostebit og satte den der hvor musen brukte å komme. Hun ventet. Ventet. Og så kom smellet. Med bankende hjerte gikk hun frem for å se. Men der lå musen - og så ut akkurat som alle andre mus hun hadde fanget. Og intet skjedde. Annet enn at bestemor ble seg selv igjen. Bestemor skrev mange bøker. En i året. Hun skrev dagbok. Hun brukte bestefars store timebøker. Der skrev hun med sirlig, liten skrift hva som hendte og hva hun tenkte. En gang viste hun meg noe hun hadde skrevet med stor skrift. Det hadde vært besøk på Lunda. Gamle kolleger og venner av bestefar. De holdt tale. Sa hvor mye Johan Brun hadde betydd. Bestemor siterte - og føyde til: “DET ER SANT!” (Mer om dagbøkene senere). Helga hadde fulgt Johan - i gode og onde dager, i fete og magre år. Det ble et liv som inneholdt det meste. Ensomme vinterdager i Gamlestua med is utenfor døren, travelt husmorliv med tjuetalls gjester om bordet, utenlandsturer og ball på Slottet. Dit ble de ofte bedt. Dronning Maud likte å danse med tannlegen sin. Han var spenstig og passet hennes størrelse. Bestemor fikk sydd en gul silkekjole for de anledningene. Kong Haakon danset nødig. Bestemor kunne nok ellers vært en stilig dame for ham. Høy og vakker som hun var. Barna fikk beundre henne før hun gikk av sted - i dronningkjolen - som de kalte den. Et halvt hundreår senere ringte min mamma fra Finnmark. Tante Ingrid hadde ryddet etter bestemor. Noe ble sendt i kasser nordover til mamma. Og der sto hun med bestemors dronningkjole. Like medfaren som Ingrid Slettens lue. Det var St. Hansaften. Pappa tente bål, og mamma bar ut restene av kjolen. Den gule silken gikk i ett med flammene som steg opp mot den glødende midnattssolen. Mamma syntes kjolen fikk en vakker avskjed. Hva Helga Mathilde mente om det evige, er ikke lett å si. Hun hadde sine egne oppfatninger og var ganske kritisk. Noen fornekter var hun ikke. Men slik det sømmer seg overfor det hellige, hadde hun mer sans for dem som slo sine øyne ned enn dem som slo seg på sitt bryst. Hun likte å fortelle historien om biskopen som sa til gutten: “jeg vil gi deg et eple om du kan si meg hvor Gud er.” Gutten svarte: “Og jeg vil gi deg to om du kan si meg hvor Gud ikke er.” Helga Mathilde - en vakker kvinne med et rikt sinn. Hun hadde mye humor og selvironi og var klok, flink og raus. Jeg har forsøkt å skrive henne et sant og vakkert minne. Bestemor hadde slik fortellerglede. Derfor har hun fått fortelle det meste. Jeg har hørt stemmen hennes ved siden av meg mens jeg skrev. Helga Elisabeth forteller videre fra minner om sin bestemor. Mitt første bevisste minne er om Lunda og bestemor. Jeg var to år og sto alene, på kanten av alle bakkene. Mamma var dradd av sted. jeg ville løpe etter henne. jeg husker den svimlende følelsen. De grønne bakkene. Dalbunnen langt der nede i sommersolen. Lysten til å løpe. Og likevel litt redd. Da hørte jeg bestemor og så opp. Rett inn i det grove grå skjørtet hennes. Og det blomstrete forkleet. Ansiktet under hår-kronen langt der oppe. “jeg vil til mamma!” “Men mamma er reist til byen for å kjøpe nytt hode til Amandus”, sa hun. Det stemte. Mamma hadde sagt det. Og Amandus trengte nytt hode. Amandus med sin lubne tøykropp og posebukser hadde fått et stort hull i pannen. Jeg kunne stikke hele fingeren inni. Jeg så nedover bakkene, og jeg så opp på bestemor og bestemte meg til å bli. Det var noe trygt med bestemor. Hun kunne skjenne. Men hun var ikke farlig. Hun var hos oss i Bossekop hver gang det kom en baby. Og når vi reiste sydover, fant vi henne i St. Olavsgate 7. I gården til Ingrids svigerforeldre, Maren og Albert von Hanno. Vi gikk opp alle baktrappene og inn gjennom et stort loft. Helt innerst var det to værelser med små vinduer. Der kunne man se gaten langt der nede og lekeplass med vipper og sandkasse. Bestemor hadde radio med øretelefoner. Hun hørte musikk mens hun heklet. Alltid heklet. Hun holdt barnebarna med hekleliv og jakker. Når det var sol, satt hun nede i den lille haven mellom husene. Den var spennende med skulpturer og et lite springvann. Familien von Hanno som eide husene, var kunstnere. Iblant gikk hun ned på Karl Johan, satte seg på en benk der og lot byen passere forbi - mens hun heklet. Hun var etter sin tid ganske “frigjort”. Men bestemor bodde jo egentlig i Gamlestua på Lunda. Der holdt hun hus for oss de lange Lunda-somrene. Hun dekket bord på glassverandaen med Kneippskonrokker, svære geitoster og appelsinsyltetøy, som hun kjøpte i store spann. Selv kakao ble anskaffet en gros. Bestemor var snill og raus og utrolig økonomisk. Det måtte hun være. Bestefar hadde et imponerende yrkesliv bak seg. Men stort sett som “free-lancer”. Det ga ingen pensjon. Men som takk for sin innsats for tannhelsen ble han tildelt en statlig “ærespensjon” på 200 kroner måneden. Han sa til bestemor: “Det eneste stedet vi kan leve av det, er på Lunda” Og det gjorde de. Ja, de kunne til og med hjelpe andre. Et fint eksempel på Henriks motto: ”En givende /ana' blir aldri tom.” Best husker jeg bestemor fra årene under krigen da hun var alene i Gamlestua og alltid var glad for besøk. Jeg likte godt å høre henne fortelle på kristiansandsk og med sin spesielle humor. Det var i de stundene jeg ble kjent med den “egentlige” Helga, yngstedatteren i det Natvigske hjem. Bestemors dagbok 1955 Helga Elisabeth ekstraherer og kommenterer: Det er nevnt tidligere at bestemor gjennom mange år skrev dagbok i bestefars timebøker. Noen av bøkene er bevart. Jeg presenterer her noen utdrag fra den siste av dagbøkene som er fra 1955. 1. nyttårsdag. Kirstens bryllupsdag. - Lille-Helga ringte etter vielsen (H.E. i Bodin kirke). Vi hadde sendt telegram: Er hos dere i tankene og ønsker all lykke livet kan gi. Inger, Bestemor, Torill, Henrik. - -(H.E.: Det hadde vært stor nyttårsfest inne hos Henrik.) Herinde hele tiden, var jo lit træt efter nattens orgier. Line Bang kom innom. Hadde sovet i samme rom som Arvid. Han snorket så fælt at han måtte finne et annet sted. 2. januar. Om formiddagen reiste Johan’s og Torill. Ola og Helga gikk på ski i går efter alt strevet her mens de var her. Helga er jo forferdelig flink - og så godt som kan danser og i et kjør. Inger reiser på fest i aften til Nore. - - - 3. januar. Inger og Henrik havde tatt av juletræet og fått det ut - og gjort rent der. Det er jo deilig. - - -Inger syr på ny kjole. Knut Brekke kom oppfor å få Inger med ut på tur i måneskinn. - - 13. januar. Helgas geburtsdag. Flagger. (Noe snakk om at man kan få 60 000 for et maleri av Wentzel?) Mye snakk om at det er koldt. Men takknemlig for varmeovner Og deilig når solen skinner på ruten. 15. mai. Ingrid min 57 år Flaget oppe og Henrik havde ringt. Hun ringte meg etterpå- vi pratet riktig. Fåt mit brev i går og hun tok det opp - eiet ikke 1 øre å kjøbe for -så blev det jo til forskjellig. Deilig jeg sendte dem - men det var jo bare 50. 19. mai. I dag har jeg tatt bena. Så deilig. Drømte om det før jeg sto opp. Men lyst har man jo ikke. 20. mai. Helga E. og Sverre kom herop ved 2 tiden. Tok bil på Rødberg – traktor fra Mykkestu. Helga E. så forkjølet. 23. mai. Idag kjøbte Sverre sånn blyant- den jeg bruker nu. + en ekstra pen tilat sætte inni. (H.E.: Tørrpenn. Inntil da hadde hun brukt fyllepenn.) Helga E er stadig innom. Har strikketøyet liggende her. 25. mai. I dag var Sverre nedover med et dødt lam. Han løb så det kom med posten i dag. - Håber det ikke er noget som fører mer med seg. Det var visst til dyrlegen det ble sendt. Sverre herinde etterpå - ganske sved - så han tok genseren av. De fikk de 2 siste appelsinerne av Ingrid. Sverre er så grei og de to har det så hyggelig sammen. 23. juni. St. Hans aften. Henrik masse gjester Alt med seg. Så masse kager og fløte. Henrik har gjort det så pent der borte. Pyntet med grønt løv. Bål nede ved grinden - ja ovenfor. Der kom og kom. - 40 sikkert. - - - De var her nokså længe. Var oppe kl.2 og da så jeg de danset. Sigurd gikk først halv 6. Bestemor skriver mye denne tiden. Hun følger med i alt som skjer; på gården, med sauene, naboene, hyttefolk og vegen som blir bygget. Hun skriver om dem som arbeider på den at de spiser “Nordi”. Man får inntrykk av at det er ganske livlig på Lunda. Selv føler hun seg uvel iblant, svimmel og kvalm. Sigrid Bakke som skal hjelpe henne, blir dårlig og kan ikke alltid komme. Ingrid datter har sørget for at gravide danske Liss bor på Lunda, steller for Henrik og ser til bestemor. Hun sitter inne hos henne en stund hver kveld. Henrik og Liss leser “De tre musketerer”. De blir så ivrige og prater at de glemmer bestemor en kveld. Men hun synes det er bra de har det morsomt. Det blir mindre skrevet etter hvert. Liss døper barnet i Uvdal. 14. november. Brev fra Kirsten, som ligger på Rikshospitalet og har fått en søn - et typisk Kjelsberg-fjes, verdens deiligste unge. 18. november. Erj o det samme hver dag – tror jeg snart slutter å skrive om alt. 20. november 1955 skriver hun i dagboken for siste gang. Vel tre år etter, den 18. januar 1959, dør hun i Gamlestua.
• Folketelling: 1875, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001909
• Folketelling: 1885, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008307 Yrke: Skolebarn
• Konfirmasjon: 13 Apr 1890, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1900, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016854 Bostedets navn: Birkely Slemdal
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001586 Yrke: Husmor Bostedets navn: Bjørneborgen

Helga giftet seg med Johan Brun 2 Jul 1896, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Johan (sønn av Johan Mangelsen Brun og Marie Sophie Fredrikke Petersen) ble født 18 Jul 1864 , Målselv, Troms, Norway; ble døpt 7 Aug 1864 , Målselv, Troms, Norway; døde 10 Aug 1941, Rikshospitalet, Oslo, Norway; ble begravet 14 Aug 1941, Uvdal, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
ugift

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 15 Mar 1962

Herman giftet seg med Marie Iversen 26 Aug 1909, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Marie ble født 30 Des 1886 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 9 Mar 1972, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 19 Jan 1944

Frantz giftet seg med Nelly Claudine Olsson 31 Jan 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Nelly ble født 7 Okt 1887; døde 4 Mai 1980, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
ugift

Hjørdis giftet seg med Arthur Washington Catlow 22 Okt 1910, St John the Evangelist, Worsthorne, Burnley, Lancashire, England. Arthur ble født 23 Jun 1879 , Brierfield, Lancashire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Bygningsingeniør. Broingeniør i U.S.A. Deltok under 1. verdenskrig med de amerikanske ingeniørtropper i Frankrike som mesteringeniør, senior grad. Avdelingsingeniør og veisjef for Statens veivesen i Finnmark. Etter 2. verdenskrig overingeniør for Finnmarks gjenreisningsnevnd i Vadsø. Veisjef i Akershus fylke. Kongens fortjenstmedalje i gull.

Jakob giftet seg med Gudrun Johanne Øwre 25 Aug 1923, Vadsø, Finnmark, Norway. Gudrun ble født 17 Mai 1901 , Tana, Finnmark, Norway; døde 9 Mar 1991, Oslo, Norway; ble begravet 15 Mar 1991, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Kontorist ved Nordenfjeldske Dampskibsselskap, Trondheim. Ugift.

Rolv giftet seg med Signe Alice Løvold 1932 (Forlovet), Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Signe ble født 28 Des 1893 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 17 Des 1943
• Minneord / Nekrolog: 23 Des 1943

Leiv giftet seg med Otilie Marie Bjørnsen 17 Jan 1924, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. Otilie ble født 17 Jul 1901 , Bodø, Nordland, Norway; døde 26 Aug 1982, Oslo, Norway; ble begravet 2 Sep 1982. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Magasin / Avisoppslag: 16 Okt 1961

Thomas giftet seg med Solveig Elisabeth Orre 6 Sep 1923, Stavanger, Rogaland, Norway. Solveig ble født 26 Sep 1898 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 2 Jun 1977, Stavanger, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 2 Jan 1969

Jacob giftet seg med Tomine Rebekka Johanssen 24 Apr 1918, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Tomine ble født 14 Jul 1893 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 14 Feb 1981, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 19 Feb 1981, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Bryggerimester. Bosatt i Canada. Ugift.

Hanna giftet seg med Sverre Fridtjov Magnussøn 1922. Sverre ble født 2 Feb 1895 , Oslo, Norway; døde 12 Mar 1967, Oslo, Norway; ble begravet , Vestre Aker kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 22 Jul 1914

Ingrid giftet seg med Olav Jacob Dreyer 8 Des 1923, Bergen domkirke, Bergen, Hordaland, Norway. Olav ble født 8 Des 1894 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 23 Jun 1992, Bergen, Hordaland, Norway; ble begravet 30 Jun 1992, Årstad gamle, Bergen, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jacob giftet seg med Anna Monath 1938. Anna ble født , Newcastle, Pennsylvania, USA. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Thomas giftet seg med Gerd Bull 20 Mar 1948. Gerd ble født 5 Jan 1918 , Oslo, Norway; døde 22 Mar 2000, Hinna, Stavanger, Rogaland, Norway; ble begravet 29 Mar 2000, Hinna, Stavanger, Rogaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Skipsreder, brukseier og mølleeier. Ugift.

Ingeborg giftet seg med Johannes Ursin 9 Mai 1931. Johannes ble født 25 Okt 1894 , Tromsø, Troms, Norway; døde 14 Apr 1973, Oslo, Norway; ble begravet 25 Apr 1973, Aremark, Østfold, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Aslaug giftet seg med Kaare Winterthun 14 Des 1935. Kaare ble født 20 Aug 1909 , Arendal, Aust-Agder, Norway; døde 31 Mai 1937, Stavanger, Rogaland, Norway; ble begravet 4 Jun 1937. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Aslaug giftet seg med Carl Herman Gjerpen 17 Jul 1945. Carl ble født 31 Aug 1911 , Oslo, Norway; ble døpt 15 Okt 1911 , Jacob menighet, Oslo, Norway; døde 7 Feb 1987, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Hille Pedersen. Ingeborg ble født 24 Des 1919. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Randi Steen. Randi ble født 18 Jul 1919 , Oslo, Norway; døde 9 Jul 2010, Oslo, Norway; ble begravet 15 Jul 2010, Ullern kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gerd giftet seg med Knut Doré Dybsjord 2 Nov 1928, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Knut ble født 15 Apr 1896 , Gulskogen, Skoger, Vestfold, Norway; ble døpt 25 Mai 1896 , Strømsgodset sokn, Skoger, Vestfold, Norway; døde 29 Okt 1955, Svelvik, Vestfold, Norway; ble begravet 26 Jun 1956, Grefsen Kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 5 Jan 1976
• Minneord / Nekrolog: 12 Jan 1976

Henrik giftet seg med Gertrud Lillejord 9 Mar 1946, Østre Bærum, Akershus, Norway. Gertrud ble født 3 Aug 1908 , Fana, Hordaland, Norway; ble døpt 10 Aug 1908 , Fana, Hordaland, Norway; døde 21 Mar 1984, Horten, Vestfold, Norway; ble begravet 30 Apr 1984, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Helge Jarle Olsson. Helge ble født 13 Mar 1917 , Aakvik, Herøy, Norland, Norway; ble døpt 26 Jul 1917 , Herøy, Norland, Norway; døde 24 Mai 1975, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 29 Mai 1975, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Henrik Natvig Brun (1897- 1991) Oppfinneren av Brynje helsetrøye var også en pioner når det gjaldt å tenke nytt om fjellutstyr. Henrik Brun var født og oppvokst i Oslo. Han utdannet seg til offiser på Krigsskolen, men ville gjerne kombinere militærlivet både med bondeyrket og oppfinnervirksomhet. Han giftet seg med en jente fra Uvdal og Buskerud og overtok sin fars gård i bygda. Han brukte også en del tid på å utvikle nytt undertøy for folk som skulle ut i naturen. Ull var vel og bra, mente Brun, men det kunne bli vel varmt enkelte ganger. Derfor uteksperimenterte han en strikket nettingtrøye av hardtvinnet bomullsgarn. Tauet var uimpregnert og hadde den egenskapen at det rettet seg ut når det ble vått. Dermed skapte nettingtrøya et ekstra isolerende luftlag. Brun kalte trøya si for Brynje. Han brukte lokale tømmerhoggere som prøvekaniner og Bruns Brynje ble ganske populære. Den ble blant annet solgt fra Mehrens herreekvipering i Oslo. Mange damer i Uvdal ble beskjeftiget med å strikke slike trøyer. Særlig under den finske vinterkrigen var det stor etterspørsel etter Brynjer som kunne sendes til Finland for å varme frosne frontsoldater. Henrik Bruns Brynje ble 1950-tallet kjøpt opp av en produsent i Larvik som videreførte ideen med strikkede brynjer og navnet selv om fiskeline etter hvert ble byttet ut med andre typer garn. Parallelt med bondeyrket var han instruktør på forsvarets vinterskole på Terningmoen ved Elverum. Der var han en pådriver for å tenke nytt når det gjaldt infanteriets vinterbekledning, og uteksperimenterte blant annet en spesiell pulk som egnet seg fortreffelig i løsssnøen i Østerdalen. Han utviklet også en skibinding man kunne ta på seg og av seg uten å måtte bøye seg. Dessuten laget Brun en spesiell uniform som bestod av flere lag stoff inkludert et lag med Brynje. Hensikten var å unngå at uniformene ble for tunge av svette. Brun var en dyktig og utholdende skiløper og han testet sitt utstyr på lange turer. Blant annet førte han en hel tropp soldater på ski hjem til Uvdal fra Terningmoen. Han ønsket også å teste utstyret på en tur over innlandsisen på Grønland etter samme rute som Nansen gikk. Våren 1935 fikk han skyss med båten "Quest" med kaptein Sverdrup. Den var leiet av en franskmann for en ferd langs Grønlands østkyst. Den opprinnelige planen var at de skulle være to stykker som gikk turen, men Bruns kamerat trakk seg i siste liten og han måtte derfor gå alene. Brun prøvde å komme opp Worsley breen, men det visste seg at pulken hans ikke tålte all julingen den fikk på den knallharde breisen. Dermed måtte han returnere til kysten og ble plukket opp av franskmannen. Han hadde klokelig nok gjort en avtale om "Quest" skulle svinge innom det stedet Brun var satt i land en stund etterpå for å se om han hadde gitt opp forsøket. Mye av Bruns utstyr blant annet uniformer og brynjer ble også brukt av den avdelingen han ledet våren 1940 i slaget ved Narvik. Han var kaptein og ledet kompani 7 i IR 15. Avdelingen mistet 15 mann og gjorde en heltmodig innsats mot tyskerne ved Gratangen.
• Beskrivelse i Litteratur: Historien om helsetrøya Ei av oppfinningane Henrik brukte tid på var ein ny type undertøy. Oppfinninga kalla han brynje. Ho likna ringbrynja til vikingane. Tanken var å skape eit stort og samanhengane luftlag mellom kleda og overkroppen. Luftlaget skulle både isolere og ventilere. Brynja var innarbeidd i eit heilt konsept for korleis å best kle seg i kulda. «Vi tenker oss en soldat i kamp, hårde marsjer så svetten siler, selv om han har tatt av sig det ene plagg efter det annet. Efterpå skal han kanskje ha stillesittende vaktteneste, ligge stille i skyte- eller beredskapsstilling. Han vil da i sterk kulde ganske snart begynde å fryse, og da er hans kampkraft ganske vesentlig redusert. En frossen soldat kan marsjere, arbeide og lide ondt; men til kamp og skytning er han meget lite brukbar. Viljen til seir tåler liten frost. Dette er en sannhet man stadig må ha for øie om vinteren», skriv Brun. Han foreslo derfor: «Innerst på kroppen en meget grov trøie av grovt stivt fiskesnøre strikket på strikkepinner av et tverrsnitt av 8-10 mm. Herutenpå har man ulltrøier, genser og islender etter behov.» «Jeg selv bærer den innerst ved kroppen natt og dag og den er blitt mig et uerstattelig plagg. Hertil må den vel sies hygienisk å rage høit.» Etter kvart vart fiskesnøre bytta ut med hardtvinna bomullsgarn. Sjølv om Brun meinte ull var vel og bra, var tauet slik at det retta seg ut når det vart vått. Mellom anna skal lokale tømmarhoggarar ha vore prøvekaninar, skriv Lauritzen og Frøstrup i boka «Fjellpionerer». Brun betalte kvinner i bygda til å strikke trøyene. Maskene var grove. Slik sett var dei raske å lage, fortel familien. Ifølgje Ulateig skal Brun sjølv ha strikka over tusen brynjer. Han laga også underbukser i same materiale. Alt i februar 1928 skreiv Aftenposten om den grove bomullstrøya som skulle halde norske kampstyrkar varme og klare for kamp. Då var det alt nokre år sidan Brun, som premierløintnant, prøvde ut trøyene under øvingar med Infanteriets vinterskule. Responsen var god. Trøya hadde «visselig gitt frelse fra mangen forkjølelse». Alt då var det klart at trøya egna seg like godt til militær bruk som sivil. Fortsetter på: https://www.brynje.no/gb/en/han-fann-opp-helsetroya
• Magasin / Avisoppslag: „Legionen."s sjef i Tyskland sloss for Konge og fedreland Kaptein Henrik Brun betegner Uvdal som „det fineste nazi-høl” Kaptein og gårdbruker Henrik Natvig Brun, Lunda i Uvdal, møtte i går for Numedal herredsrett. Dommen falt i dag og lød på 3 års tvangsarbeid med fradrag av 357 dager for utholdt varetekt. Dessuten ble han fradømt de vanlige rettigheter. Tiltalte, som sto som medlem av NS. fra januar 1941 til kapitulasjonen, søkte også om opptakelse i «Rikshirden». — Det verste punkt i tiltalen omhandler Bruns frivillige tjeneste i «Den norske Legion» fra juli til desember 1941. I denne tid tjenestgjorde han i forskjellige treningsleirer i Tyskland, først som kompanisjef og senere som fungerende sjef for Legionen med grad av Hauptsturmführer. — Sommeren 1941 underskrev Brun et opprop i dagspressen, hvor en rekke norske offiserer mante til kamp mot bolsjevismen, og oppfordret «alle nasjonalsinnede landsmenn» til å melde seg til tjeneste i «Den norske Legion», heter det i tiltalebeslutningen. Tiltalte erklærer innledningsvis, at retten likevel ikke vil skjønne hans handlemåte, så for den saks skyld kunne han like gjerne sløyfe hele forklaringen. — Han oppgir sin formue til ca. 20,000 kroner. På spørsmål om han erklærer seg skyldig, svarer Brun, at det overlater han til retten å avgjøre. For Konge og fedreland. Kaptein Brun forklarer at han før krigen drev med forskjellige forsøk for å forbedre det militære utstyr. Således oppfant han en brynje, laget en ny kjelkemodell, nye typer av soveposer, telter, spader m. v., beregnet på vinterkrig, — Han hadde deltatt i krigen i Narvik-avsnittet og ført et kompani. Herfra hadde han søkt om å bli dimittert den 15. mai. Da var «grovarbeidet» gjort nordpå, og han ønsket å kjempe videre sør i landet. Da dommeren spør hvordan han kunne gå inn i NS. og senere kjempe i Legionen, svarer Brun, at hans mening var å danne en blokk av frontkjempere, som etter krigens slutt kunne gjøre sin mening gjeldende hos tyskerne. Men han kunne aldri gjøre seg fortrolig med Quisling, hvis makt hvilte på de tyske bajonetter. — Han ville ha Kongen og regjeringen tilbake til landet. — Men dette skjønner jeg ikke, sier dommeren. — Først gjør De en utmerket innsats for Norge ved Narvik, og så går De hen og melder Dem til Den norske Legion. — Nei, det er ikke så enkelt. Skal sorenskriveren forstå meg, så må vi sitte sammen over et pjolterglass om kvelden. Jeg ville kjempe for et fritt Norge på konstitusjonell basis. For meg var det likegyldig enten man kjempet i London eller på østfronten. Har en mann kjempet med Norge i sitt hjerte, så har han også mitt hjerte. Når tyskerne hadde vunnet krigen, så skulle frontkjemperne si til dem: «Nå har vi hjulpet dere til «Raum» i øst. Nå vil vi ha vårt «Raum» for oss selv. Heraus! — Tenkte De aldri på å reise til England og kjempe for Konge og fedreland derfra da? spør dommeren. — Jeg kjempet for Konge og fedreland der jeg var. — Det forekommer meg, at kampen for Kongen ikke var særlig intens i Tyskland. Der kjempet De for Kongen i tysk uniform, under tyskere og med tyske våpen, sier dommeren. — Ja, svarer Brun langsomt. Uvdal det fineste nazihøl i landet Ellers benekter tiltalte, at han var sjef for Den norske Legion. Han satt en tid som eldste kompanisjef der nede, eg fungerte da som bataljonsjef og øverste befalingsmann for Legionen i Tyskland. Legionens egentlige sjef satt hjemme i Norge. — Men det ble snart kontroverser med tyskerne, sier Brun. — Det het at Legionen skulle være helt igjennom norsk og stå under norsk befal. Men tyskerne ville noe annet, og det kom til alvorlige rivninger. Den ene norske offiseren etter den andre ble «forflyttet», og de ville også ha meg til å tjenestgjøre på et annet sted. Men jeg sa nei til alt f--skapet, og lot meg ikke beordre vekk. Under «storslaktingen» i desember ble jeg så avsatt rett og slett. Men for å bli kvitt den ford-- Legionen, som de aldri fikk ram på, hengte tyskerne ut et nytt agn, som de kalte «Panzergrenadierregiment Norge» Dette sto helt under tysk kommando. Senere meldte jeg meg som menig til Legionen for moro skyld. Dommeren avbryter: Nei oppriktig talt. Denne tiden ga ikke anledning til moro. Tenkte De aldri på å melde Dem til Hjemmestyrkene? — Nei, jeg mente at jeg gjorde større nytte der jeg var. For å gi plass til dette store fangebelegget, måtte tyskerne utvide leiren betraktelig og den kom til slutt til å bestå av 35 små og store bygninger. — Jeg kan ikke innse at De gjorde den ringeste nytte, bortsett fra da De kjempet ved Narvik. — Narvik var det reneste puslespill Mot det jeg senere var med på. Men det var en fortsettelse av den linje jeg fulgte ved Narvik. I retten blir det også dokumentert brever som tiltalte har sendt til Quisling og Terboven, der han foreslår at Konge, Regjering og Storting atter må oppta sine funksjoner, når krigen er vunnet. — Hadde De noen føling med Hjemmefronten etterat De vendte tilbake til Uvdal fra Tyskland, spør dommeren. — Vi hadde det finiste nazi-høl som kunne tenkes oppe i Uvdal, og det er utrolig, at Hjemmefronten kunne være så sterk der. Vi skjønte jo, at noe foregikk, men vi mente det var best å ikke vite noen ting. Tiltalte har ikke underskrevet oppropet Om sin innmelding i «Rikshirden» forklarer tiltalte, at han meldte seg, da Oliver Møystad ble hirdsjef. Men da Møystad 5 dager etter ble fjernet ved intriger, gikk han ut igjen. — Har De avlagt ed til Adolf Hitler? spør aktor. — Ja, men jeg har ikke som andre offiserer avlagt ed på å la være å kjempe mot tyskerne. Om oppropet i dagspressen forklarer Brun, at han ikke visste noe om det før han så navnet sitt i avisene. Men han hadde ikke protestert, da han fant, at det ikke ville nytte noe. En tapper kriger Major Hans Joachim Hanekam-haug hadde vært kompanisjef i samme bataljon som Brun under kampene i Nord-Norge. Her hadde tiltalte gjort en utmerket innsats og gjort seg fordelaktig bemerket ved sin tapperhet. Brun hadde søkt permisjon 15. mai, og vitnet trodde det var fordi han da hadde vært utslitt. Roald Jensen Bjørnstad hadde tjenestegjort som tiltaltes adjutant i »Den norske Legion». Han mente, at Brun var blitt intrigert bort fra Legionen, da han var for farlig for tyskerne. Tiltaltes opptreden overfor tyskerne hadde vært meget agressiv, og han hadde ofte løpt stor risiko. Forhenværende politimester i Kongsberg, Sverre Samuelsen opplyste, at han av tyskerne var blitt advart mot Brun, da de mente at han kanskje var spion. Mot hjemmestyrkene med haglegevær Småbruker Herbrand Sevlejordet, Uvdal, forklarte, at man der i bygda hadde ansett tiltalte som en av de skarpeste nazister i Uvdal. Han kom også inn på arrestasjonen av Brun, Men da han ikke hadde vært med på den selv, fikk tiltalte ordet til forklaring. Han fortalte, at det sent en kveld var blitt banket på døren hjemme hos ham. Det var like etter kapitulasjonen, og han ventet seg litt av hvert. Han spurte hvem det var, men fikk ikke noe svar. Samtidig hørte han, at det tuslet rundt veggene. Han gikk da opp i annen etasje til sin kone og sine barn og ga dem en klem hver. Så tok han hagla og gikk ned igjen. Han skulle akkurat til å hoppe ut av vinduet, da en mann stakk en maskinpistol tvers igjennom dette så glassplintene føk. Så ble begge to stående rett overfor hverandre med geværene foran seg. Mannen utenfor ba Brun ta det med ro, og han skjønte på tonefallet at vedkommende ikke ville ham noe vondt. Da mannen kom nærmere kjente Brun ham igjen som Mosling Berg, og han lot seg villig arrestere. H.S.-Guttene festet sammen med nazistene Gårdbruker Lars Viken, Uvdal, betegnet tiltalte som en av dalens mest passive nazister. Han hadde ved flere anledninger uttalt, at Kongen og Regjeringen måtte komme tilbake. Under de siste måneder av okkupasjonen hadde tiltalte vært ordfører i Uvdal. En av hans kolleger fra herredstinget, Oskar Adolf Vik gir i et skriv som forsvareren dokumenterer, Brun den beste attest, og betegner ham som «den rette mann på den rette plass». Gregar Landsgaard hadde vært med i Milorg i Uvdal. Han forklarte at man hadde hatt svært lite bry med nazistene i bygda. Forholdene hadde til og med vært så fredelige, at da hjemmestyrkeneguttene hadde fest under okkupasjonen, så hadde også nazister deltatt. Forøvrig hadde Vitnets far ofte vært hos tiltale og lyttet på London radio. Kaptein Ola Fritzner, Oslo, karakteriserte tiltalte som en Norgesvenn, som ikke hadde gått inn i NS eller Legionen for egen vinnings skyld. Han hadde først og fremst vært militær. Splittet og sammensatt natur Etter vitneavhøringen ble det dokumentert en lang rekke skriv, blant annet fra general-løytnant Otto Ruge, generalene V. Hansteen og Olaf Helseth, oberst Hyldemo, 29 soldater, som hadde tjenestegjort under Brun ved Narvik med flere. Samtlige gir tiltalte de beste atteser, og betegner ham som en ærlig og oppriktig kar, med et stort fedrelandssinn. Men de peker også på, at han har en splittet og sammensatt natur — han er en mann med rare ideer. Narvik-soldatene gir sin forhenværende sjef attest for tapperhet, selvoppofrelse og dyktighet. Politisk sett «et rotehue» I sin prosedyre framholder aktor, at spørsmålet om tiltaltes kjennskap til oppropet i avisene er så tvilsomt, at tvilen bør komme ham til gode. Tiltalte er en av de få landssvikere, som i retten har innrømmet, at han ved medlemskap i NS og ved å gå inn i Den norske legion har ytet fienden bistand. Han har lagt kortene på bordet, og skyldspørsmålet skulle synes greit. Motivene kan retten selvsagt ikke se bort fra, men det vesentlige er, at en mann står og faller med sine handlinger. På den ene side har han vist en glødende kjærlighet til sitt land og en brennende troskap mot sin Konge. Få den annen side har han som offiser begått den groveste form for landssvik. Alt må sees på bakgrunn av det som er kommet fram i vitneavhøring og dokumentasjonen hvor det et sted heter, at han er splittet og virkelighetsfjern — politisk sett «et rotehue». Aktor kunne ikke betegne statsadvokatens påstand om fem års frihetstap for streng. I alle tilfelle bør tiltalte dømmes som en frontkjemper av særlig graverende karakter. Aktor fant en frihetsstraff på mellem tre og fem år, samt vanlige rettighetstap og en bot på 5000 kroner passende. Retten ble ledet av sorenskriver Ivar Arctander. Som aktor fungerte o.r. sakfører Einar Schøne, Kongsberg og som tiltaltes forsvarer h.r. advokat Axel Heiberg jr., Oslo.
• Bok: 1968

Henrik giftet seg med Brita Marie Bøckmann 26 Des 1921, Uvdal, Buskerud, Norway, og ble skilt 1952. Brita (datter av Absalon Andreas Abrahamsen Bøckmann og Gro Marie Steinsdatter Huseby) ble født 22 Mai 1899 , Uvdal, Buskerud, Norway; ble døpt 2 Jun 1899 , Uvdal, Buskerud, Norway; døde 18 Des 1963, Lier, Buskerud, Norway; ble begravet 23 Des 1963, Tranby kirke, Lier, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Henrik giftet seg med Olga Marie Alethe Kaurin Mai 1963. Olga ble født 25 Apr 1917 , Tinn, Telemark, Norway; døde 11 Jun 1993, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 16 Jun 1993, Uvdal, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Fredrik Wilhelm von Hanno 20 Des 1920, Uvdal, Buskerud, Norway. Fredrik (sønn av Albert Oscar von Hanno og Maren Johanne Beate Hoffmann) ble født 2 Nov 1892 , Kristiania, Norway; ble døpt 26 Feb 1893 , Kristiania, Norway; døde 23 Jul 1922, Bosekop, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 31 Jul 1922, Domkirken, Kristiania, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Eivind Stenersen Blehr 11 Des 1926, Asker kirke, Asker, Akershus, Norway, og ble skilt 1928. Eivind (sønn av Otto Albert Blehr og Randine Marie Nilsen) ble født 20 Jan 1881 , Lærdal, Sogn og Fjordane, Norway; ble døpt 19 Jun 1881 , Lærdal, Sogn og Fjordane, Norway; døde 27 Jul 1957, Nesø, Asker, Akershus, Norway; ble begravet 31 Jul 1957, Asker, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Finn Løchen 1934. Finn (sønn av Strøm Olaf Løchen og Antonie Løchen) ble født 12 Feb 1878 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 14 Apr 1878 , Domkirken, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 23 Apr 1954, Oslo, Norway; ble begravet 28 Apr 1954, Ullern kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Brun f. 13.01.1902 - d. 21.6.1986 Paul og Helga traff hverandre i Alta i 1921 da hun kom for å besøke sin søster Ingrid, konen til distriktslegen Wilhelm von Hanno. Helga var vokst opp i Oslo som yngste barn av lege og tannlege Johan Brun, foregangsmann innen skoletannpleien i Norge. I Alta ble hun trukket inn i det sosiale liv og møtte Paul som var lærer på amtsskolen og stedets mest ettertraktede ungkar. Året elter ble det forlovelse og i 1924 reiste Paul sørover for å feire bryllup på Brun-familiens feriegård Lunda i Uvdal i Numedal. Etter et år kunne de flytte inn i nytt hus som Paul selv hadde bygget på Rambak i bakken nedenfor Nielsen-gården. Her bodde de i 7 år og fikk tre barn, Helga Elisabeth, Kirsten og Johan, alle tre født i juli med 3 års mellomrom. I 1932 flyttet familien til Elvebakken. Der bodde de først i bestyrerleiligheten i skolebygningens 2. etasje. Men det var ingen god bolig for en barnefamilie. Det ble vedtatt å hygge separat bestyrerbolig på skoletomten. Familien kunne snart flytte inn i en fin halvannen-etasjes bygning, som også rommet hybel til Pauls brorsønn og kollega, Leif Kjeldsberg (som senere skulle komme til å arbeide i Elvebakken folkeskole). Familiens fjerde barn, Inger, ble født på Elvebakken i 1934, 3 år etter Johan. Men i 1937 var familien igjen på reisefot, denne gangen til Pasvik der den flyttet inn i bestyrerleiligheten i 2. etasje på Svanvik Ungdomsskole. Barna gikk det første året på Strand skoleinternat, men fra 1938 ble det gjort plass til barneskole i ungdomsskolens bygg. Høsten 1939 begynte Helga Elisabeth på middelskolen i Kirkenes. Mor Helga fant venner blant læstadianere på Skrøytnes og blant bureisere fra Uvdal. Men så kom krigen. Da Sovjetunionen angrep Finland i november 1939 og flyktninger strømmet over Svanvatnet, ble ungdomsskolens elever sendt hjem, mens Helga og de 4 barna reiste til hennes familie som nå bodde permanent i Uvdal. I Uvdal fikk Helga og barna den første tiden bo i 2. etasje i hovedbygningen på Lunda, hos bror Henrik og svigerinne Brita. Men Brita pleide å ta imot betalende påskegjester, og da påsken nærmet seg, leide Helga et rom på nabogården Kjøm. Etter fredsslutningen mellom Sovjetunionen og Finland i mars 1940, var det meningen å reise hjem, men før de kom seg avgårde, ble Norge angrepet av Tyskland. Dermed ble familien boende i Uvdal resten av krigen, til 1945. Da tyskerne invaderte Uvdal, gjemte Helga hele sin formue — 15 kroner — i en globoideske i steinrøysa. Det var alt hun hadde til å forsørge seg og 4 barn på ubestemt tid. Broren Henrik som også eide den bratte, lille nabogården Nord Grekvard, tilbød Helga å kjøpe denne. Helga slo modig til. Paul fikk solgt Rambak i Bossekop og helgas foreldre sponset resten som forskudd på arv. Oppgaven som bonde ble utfordrende, men det ble også en god tid for Helga, som fikk være selvstendig og bruke all sin arbeidsiver. Litt erfaring i gårdsdrift hadde hun fra ungdomstiden på Lunda. Hun skaffet mat til barna i en vanskelig tid. Hun hadde 2-3 kyr, en gris og noen høner, og dyrket bygg, poteter, grønnsaker. Barna hjalp til så godt de kunne, bl.a. med å plukke bær. De minste gikk på folkeskolen i Uvdal og de eldste på middelskolen på Rødberg. De siste årene gikk Helga Elisabeth på gymnas i Oslo der hun tok artium i fredsdagene. ....Fortsetter, se vedlagt pdf
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001589 Bosted: Bjørneborgen 5

Helga giftet seg med Paul Amandus Kjelsberg 7 Jun 1924, Alta, Finnmark, Norway. Paul (sønn av Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsen) ble født 11 Mar 1892 , Eiby, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 22 Apr 1892 , Alta, Finnmark, Norway; døde 26 Jun 1982, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 3 Jul 1982, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]