Christine Nielsdatter Suhm

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Jørgen Nielsen Moe kjøpte, som i 1765 kjøpte Vestre Strandgate 24, var født 1718 og døde på Øvre Strai i 1787. Han var en energisk og omseggripende forretningsmann. Han drev trelasthandel, krambod, reberbane og skipsrederi samt skipsverft. Rådmann var han fra 1764 av. Hans eiendommer var i 1760-årene følgende: Sagbrukene ved Rosseland, Engesland, Høie, Stallemo og Teinefoss samt halvdelen av Flak sag. Videre gården Øvre Strai, Reberbanen, våningshus med uthus, sjøboder, brygge og varer i Mandal, eiendommen Markensgaten nr. 22, eiendomskomplekset på Vestersiden med sjøboder, brygge, skipskran og verft, en skipskran ved elven, fem skip samt trelast i elvene og ved Kuholmen og Lagmannsholmen. Dertil kom hans varebeholdning i krambod og lagerrom. Han maktet ikke å holde sine store og vidtomspennende forretninger. Han led store tap, og kreditorene gikk på, så han mistet flere av sine store eiendommer. Reberbanen ble således 1774 solgt til Daniel Isaachsen ved auksjon. Og samme år måtte Moe også skille seg ved huset i Markensgaten. Eiendommene på Vestersiden ble overtatt av hans sønn Niels Moe. Jørgen Nielsen Moe ble i 1746 gift med Christine Suhm (1723-1802). De hadde 9 barn. Og av disse har vi greie på følgende: 1) Niels Moe (1747-1812), som jeg vil fortelle om i neste artikkel. 2) Lars Brinch Moe (1752-1786), personellkapellan i Østre Moland. 3) Hans Moe, født 1755, skipsfører. 4) Anne Severine Moe (1757-1797) var først gift med Peder Christensen Rollemand, og etter dennes død med skipsfører Jacob Sørensen Natvig, fra hvem den nåværende Natvigslekt nedstammer. 5) Maria (Hanne?) Dorothea Moe, gift med kaptein Henrich Christopher Eckleff.
• Beskrivelse i Litteratur: Jørgen Nielsen Moe, der var født 1718 og døde 7de Aug. 1787 på sin Eiendom øvre Strai i Oddernes. Han var gift med Christine Suhm, der tilhørte en bekjendt gammel dansk Slegt, der kan forfølges tilbage lige til Året 880 på Rügen, og hvortil den berømte Historiker Professor Peter Fredrik Suhm [anm: tremenning til Christines far] også hørte. [Anmerkning: Den danske familien (holsteinske Suhm) har lenge postulert å ha forbindelse til den rügiske adelsfamilien „von Suhm". Den tidligste stamfaren som med sikkerhet kan dokumenteres er Valentin Suhm (1537-1613), som var borgermester i Kiel Det er denne Jørgen Moe, som Rådmand Lars Arendrup omtaler som den eneste så „omsiggribende" Kjøbmand, at han holdt „Udliggere", og som i 1765 kjøbte det priviligerede Skibsværft efter Irlænderen Smyth (Pag. 89). Han drev Krambod og stor Trælasthandel samt noget Skibsrederi og var Rådmand. Ægteparret havde 2 Døtre og 4 Sønner. Den ældste Datter Anna Severine (død 31te August 1797) var gift med Jacob Natvig, fra hvem de herværende Familier af dette Navn nedstammer. Den anden Datter var gift med Kaptein Ecklegg, en Søn af Oberst og Kommandant i Kristianssand Nicolay Eckleff. Af Sønnerne var kun den ældste Niels Moe (født 1750) Forretningsmand. Han drev særlig Skibsbyggeriet, Havariforretningerne og Rederivirksomheden op til en betydelig Høide, og da Engelskmændene i 1807 beslaglagde og pristog hans fleste Skibe, udrustede han dels alene dels i Fællesskab med andre af Byens Borgere en hel Flok Kapere, der skulde bringe ham Erstatning for det lidte Tab, hvad der dog kun tildels lykkedes. Foruden øvre Strai, som han havde arvet efter Faderen, eiede han Gårdene „Valhalla" og „Myhren" i Oddernes og „Kjevig" i Tveid samt Vennesla og Strais Lændser i Torridalselven og Flaksbommen i Topdalselven. I Byglandsfjorden skal der være en Holme, som endnu kaldes „Niels Moes Ø," hvor han havde Tømmeroplag.

Notater:

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060405050 | side = 18

https://www.geni.com/people/Anne-Jonasdatter-Suhm/6000000006960407331

Christine giftet seg med Jørgen Nielsen Moe 2 Aug 1746, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Jørgen (sønn av Nils Jørgensen Moe og Maria Hansdatter Schrøder) ble født 1718; døde 7 Aug 1787, Øvre Strai, Oddernes, Vest-Agder, Norway; ble begravet 11 Aug 1787, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Niels Moe var en mann full av initiativ og virkelyst, og hans store forretninger spente over vidt forskjellige felter. Hovedforretningen rederi, skipsbygging og havariforretning samt trelasthandel vil jeg fortelle om når vi i disse artikler kommer til hans verfte. Han drev også fra 1784 en reberbane han hadde anlagt på Øvre Strai, og fra 1793 var han også interessert i teglverket på Eg. Dessuten drev han alminnelig handelsvirksomhet såvel engros- som krambodhandel. Han var også en stor eiendomsbesitter. I byen eiet han sin store våning Vestre Strandgate nr. 24 med store uthus av enhver art og have. Dessuten eiet han nabohuset Gyldenløves gate nr. 1, og videre det som nå er Markensgaten 23-27. Han var således eier av hele kvartalet unntagen Håndgjerningsskolen og Markensgaten nr. 29. Han hadde også flere leiegårder rundt om i byen, bl. a. den eiendom som nå i en del år har vært gamlehjem. Skips- og trelastverfter med brygger hadde han flere steder, således fru Arctanders brygge ned for nr. 22, kran- og bordbryggen mellom Gyldenløves gate og Skippergaten, Hampebryggen med tømmerverft og skipsbyggingsverft i den øverste del av Vestersiden. Ved Østerhavnen eiet han den gamle tollbod og ved elven den såkalte Natvigs brygge. I Torridal eiet han Øvre Strai med jordbruk, skog, tre sager og reberbane. Videre hadde han Vennesla og Strai tømmerlenser i Otra og Flaksvatnbommen i Topdalselven. I Topdal eiet han dessuten gården Kjevig. Og på Lund hadde han Wahlhalla og Myren. Han var således, da han sto på toppen, en meget stor eiendomsbesitter. Det var nok ikke lett for ham i 1770-årene å overta etter faren, med stor gjeld på eiendommene. Det sees at han i 1779 måtte oppta et større lån med ytterligere pantsettelse av det han eiet. Men så syntes det å gå raskt fremover. Han drev i 1780-årene stor skipsbygging og hadde visselig en del meget gode år. Han hadde i året 1800 16 skip i sjøen og i 1805 19. Han var meget dristig i sine forretninger og dertil meget foretagsom. Det kan f. eks. nevnes at når hans fartøyer skulle ut til fremmede kyster, hadde de gjerne med noen hundre par sko, sydd av Kristiansands skomakere, for salg der ute. Moe selv tjente visstnok ikke noe på denne handel, men for byens håndverkere var det visstnok velkomne leveranser. Moe var en meget original, og man kan vel også si stridbar mann når han kom i motsetningsforhold til noen. Originaliteten artet seg tildels ved en trang til å avertere alt mulig i avisene. Men han var en størrelse som der måtte regnes med. På en måte kan man si at han brillierte i Kristiansand på samme måte som hans samtidige Bernt Anker i Oslo. Hans avertissementer var ofte eiendommelige. Han var således ikke redd for å offentliggjøre sine tap. Han synes i det hele å ha vært en reell og grei kar, som gikk på med nytt mot, selv om uhellene rammet ham. Det var ikke til å unngå i hans store og vidtomspennende forretninger og i de urolige tider at han nå og da led store tap. Helst på sjøen ved oppbringelser fra britisk side. Dette skal der bli gjort nøyere rede for når vi i disse artikler kommer til hans skipsverft oppe ved Hampa. Motgangen knekket ham dog ikke. Han prøvet nye utveier, ga aldri opp. I 1805 skrev Christen Pram følgende om hans forretningsvirksomhet og karakter: «Niels Moe, prøyssisk konsul, eier av godset Strai med skoger, sager, jordbruk, skipsverft, reberbaner og 19 skip. Hans pakkhus er rikelig forsynt med korn og allehånde handelsvarer. Driver også detaljhandel. Ved altfor stor åpenhjertighet og fritalenhet er han stedse innviklet i prosesser. Han har, tross megen jovialitet, mange fiender og synes ofte uheldig i sine foretagender, men vurderes dog til en eller flere tønner gull.» Ved krigens utbrudd i 1807 led Moe sine største tap, idet en hel rekke av hans skip ble beslaglagt i engelske havner eller tatt som priser i Nordsjøen. Hans forbitrelse over engelskmennene ble da så stor at han med energi kastet seg inn i kaperutrustningen. Denne brakte ham både sorger og gleder, men fasitten til slutt ble vel helst minus. Niels Moe døde 24. januar 1812. Han var viserådmann fra 1779 og var prøyssisk konsul. I 1778 ble han gift med Mabella Tipping Arctander, datter av den tidligere omtalte kaptein og forretningsmann Just Arctander. Hun var født 1755 og døde 1810. Moe førte et stort, selskapelig hus. Han hadde råd til å holde stort tjenerskap og leve selskapelig. Han hadde i 1801 tysk sekretær, skriverdreng, gartner, gårdsgutt, husjomfru, husholderske og 5 tjenestepiker. Og foruten disse 11 var der i hans hus to fattige latinskolegutter, som han holdt med kost og losji. Foruten store selskaper sees der i tiden omkring år 1800 å ha vært holdt musikkaftener i hans hjem. Og et par ganger endog offentlige konserter.

  ---

  Niels Moes Skipsverft og Tømmerverftt På et kart av 1783 er dette avlagt på den øverste del av Vestersiden henimot Hampa. Det ble her til sine tider bygd ganske livlig. Moe var sterkt interessert i skipsrederi og skipsbygging. Han søkte på enhver måte å hamle opp med sin samtidige Daniel Isaachsen. Niels Moe bygde så meget at han ikke hadde plass nok på eget verft, men også måtte ha beddinger annetsteds, som f. eks. på Tangen. Niels Moe kan ha bygd flere skuter enn de jeg vet om. De som nevnes nedenfor er bare de jeg har notert under mine undersøkelser. Det var i Niels Moes tid flere perioder av gode tider, men med mellomliggende år av stillstand. Først kom den gode tid for skipsfart og skipsbygging under den nordamerikanske frihetskrig 1776-83. I denne periode bygde Moe en rekke fartøyer som han tildels forsynte med besynderlige navn: - 1778 bygde han briggen «Mabellas Haab». Denne, som var oppkalt etter hans frue, Mabella Tipping Arctander, ble 1783 solgt til Sandefjord. - 1779 bygde han briggen «Mabellas Trøst» og galeasen «Den Flittige». Og i 1780 nevnes hans skip «Rebberbanen». - 1781 var et stort byggeår for Niels Moe. I januar løp hans skip «Indfødsretten» av stabelen. Og i juni ble skipet «Fader og Moder» satt på vannet på hans eget verft. Og dette var da allerede i sving med oppspanting av et nytt skrog «General Admiral Adeler», som løp av stabelen 14. desember, samme dag som hans skip «Admiral Tordenskjold» gled av beddingen på Tangen. - 1782 løp under musikk og kanoners løsen et nytt skip av stabelen for Niels Moe. Det ble kalt «Admiral Niels Juel». - 1783 bygde han atter to fartøyer, ett på Tangen og ett på eget verft. Det på Tangen bygdes av skipsbyggmester Jacob Natvig. Det løp på vannet 10. april og ble av hans høyverdighet biskopen gitt navnet «Den forønskede Fred». To dager etter gikk det annet skip av stabelen på hans eget verft og ble kalt «Coureren». 1783-93 var det en meget merkbar stans i næringslivet. Denne stans virket trykkende, og de fleste holdt opp å bygge nye fartøyer i denne tid. Men Niels Moes verft lå aldri helt stille. I juni 1785 løp hans fregattskip «Fru Margaretha» av stabelen på hans eget verft under kanoner og musikk til befolkningens store fornøyelse. Skipet som var oppkalt etter Moes svigermor, fru Arctander, nevnes 1790 som ostindiafarer. Til sine mange skip trengte Niels Moe en masse tauverk. Og da han ikke ville benytte sin konkurrent Daniel Isaachsens reperbane, anla han selv i 1784 en slik på sin eiendom Øvre Strai. I 1784 mistet han et par av sine fartøyer, det ene i Hamburg og det andre i Amsterdam, formodentlig ved beslagleggelse. På verftet hans ble det i disse årene visstnok ikke drevet noen nybygging, bare reparasjoner. Hans skip «Venskabet» ble for eksempel i 1785 reparert og forlenget. I 1792 bygde han igjen et nytt fartøy «Den lystige». 1793-1800 var en ny god tid under den sjøkrig som fulgte den franske revolusjon. Niels Moe var i sving på alle farvann. Men det synes som om uhellene begynte å ramme ham. 1793 ble hans skip «Rosen» tatt av engelske kapere. Det følgende år ble «Ora & Labora» oppbragt til England og i 1796 ble «Grev Bernstorff» tatt i Tripolis. I 1797 rømte mannskapet på hans skip «La Beatha» i New York. Det var bare vagabonder å få hyret igjen til svære lønninger. Sist i desember strandet skipet etter en meget hurtig overreise på Vlie-Land. Både skip og ladning taptes. Samme år led han også store tap ved fallitter i København. Disse tap bekjentgjør han i avisen og legger til at han rolig finner seg i skjebnen da hans gjeld dog ikke er halvdelen av hva han har å fordre. Niels Moe var i det hele tatt ikke den som mistet motet. 1798 gikk hans nye fregatt «Ceres» på vannet. Det var skip nr. 30 som han hadde latt bygge. «Ceres» taptes ved forlis år 1800 ved Batavia. Foruten med egne reparasjoner var Niels Moes verft også beskjeftiget med arbeider for andre. Han var en tid kommissær i Kristiansand for den russiske marine og hadde de forefallende reparasjoner. Han ble ytterlig fornærmet da russerne gikk fra ham i 1798 og reparerte to skip hos Daniel Isaachsen. 1800-1808 var det atter dårligere tider. Og for Niels Moe fortsatte uhellene å rulle inn. Han ble sterkt rammet av oppbringelser og beslagleggelser fra engelsk side. Omkring år 1800 var Moe en av byens aller største skipsredere. Han eiet på en gang 21 fartøyer. En del av dem gikk på langfart like til Ostindia og Vestindia og ellers rundt om i verden. Men han synes ikke å ha hatt samme hell med seg lenger som han han hadde i 1780-årene. 1800 mistet han ved forlis sin bare to år gamle fregatt «Ceres». En orkan kastet skipet opp på klippene ved Batavia. Han averterte dette og tilføyet: «Denne ugunstige gudinne er ei mere. Hun var altfor kostbar, god og dydig til så kort et livs nydelse. Mange har årsak å begrede hennes død. Jeg ønsker ikke å høre tale om henne, og i den anledning fraber jeg mig all kondolanse.» Ved en annen anledning samme år uttalte han med hensyn til «Ceres»s forlis: «Skitt, hvad er en halv tønne gull eller muld mer eller mindre, men mange slike dødsfall vilde frembringe fortvilelse og død.» 1805 nevnes et av hans skip med det besynderlige navn «Tornebusken». Og i 1806 bygde han på eget verft skipet «Niels og Belle», som han selv betegnet som «ubetinget det vakreste og beste skip i Norge». I 1806 og 1807 hadde Moe et par uheldige år med forlis, ugunstig vind, bedervede varer og engelske kaperier. Et par av skipperne bragte ham også store tap ved uheldig opptreden. Skipene «Niels og Belle» og «Tornebusken», som ble sendt til St. Croix, tapte han meget på. «Godt Nyt» fikk skade i Skottland og ble senere forsinket i Østersjøen. Skipet «Borgeren» kostet ham et stort beløp i København på grunn av dumhet hos føreren. «Mercurius» ble tatt av de engelske, da skipperen var uvitende om fredsbruddet. Briggen «Fornøyelsen» ble innbragt til Dover, og det samme skjedde med «Harmonien». «Tornebusken» ble tatt som prise, og selv om den senere ble frigitt forvoldte denne affære et betydelige tap. Han ventet i august 1807 9-10 fartøyer hjem, men bare et par av dem slapp frem. I oktober måtte han kunngjøre at 105,000 riksdaler var oppslukt av «sjøulvene». Blant de fartøyer han mistet dette år var også «Niels og Beile», som han hadde vært så stolt av. Det ble på hjemtur fra St. Croix tatt av et engelsk orlogsskip like utenfor Lindesnes og ført til Yarmouth. «Ved denne anledning mistet landet og jeg selv to tønner gull,» sa Niels Moe. I gamle beretninger finnes ofte brukt uttrykket «en tønne gull». Man har antatt at det i tiden omkring år 1800 skulle svare til 100,000 riksdaler. I Moes beretning om dette uheldige år 1807 nevnes også tap på «L'aimable Louise», «Min Ven» og briggen «Pax». I raseri over britene gikk Niels Moe i gang med å ruste ut kapere. Han hadde en på 3 kanoner som førte det botferdige navn «Martha Magdalena» og en annen, «Norske Gut» på 10 kanoner. Denne var den best utrustede av byens kapere og var spesielt bygd for kaperfart i 1808. Moe var også sammen med andre av byens folk deltager i andre kaperrustninger. Av hans øvrige kapere har jeg i 1810 sett nevnt skonnerten «Restorator» på 10 kanoner og kutteren «Walle», likeledes med 10 kanoner. Moe satte meget inn på å straffe engelskmennene og få igjen noe for sine store tap. Men stort sett var han visstnok ikke heldig. Hans stolte kaper «Norske Gut» ble således i 1808 tatt av den engelske fregatt «The Tartar» og ført som prise til England. Det er rart å lese om kaperutrustningen i vår by i disse år. Man kan i byens avis finne avertissementer om kanoner, caronader og svingbasser til salgs, som om disse våpen skulle være alminnelige handelsvarer. Tenk om man nå i våre dager kunne finne avertert: Et par brukte, men gode mitraljøser og en bombekaster til salgs hos N. N. Om den forserte kaperbygging i Kristiansand skrev Leopold von Buch i 1807: «Man hører bestandig hammernes slag. Her ligger et påbegynt skrog til en kaper eller kutter. Der ligger en annen på siden for å kalfatres, innsvøpt i tett lag av røk fra de kokende bekgryter. Andre er ferdige og venter kun på å løpe ut. Siden man ikke kan drive den fredelige handel og sjøfart, har man helt ofret seg for kaperutrustningen.» Det ser ut til at Niels Moe i disse årene foruten kapere også vedlikeholdt annen skipsbygging på sitt verft. I 1809 bygdes briggen «Bonaparte», i 1810 skipet «Mabella» og i 1811 skonnerten «Originalen». Og det sees at han også har kjøpt et prisedømt fartøy «Resolution». Ved Niels Moes død 1812 overtok sønnen Georg Just Moe eiendommene og bedriften. Men som jeg før har fortalt var han da bare vel 22 år gammel. Han hadde vært meget i utlandet og var derfor ikke inne i de mange forskjellige bransjer av farens forretninger. Dertil kom at pengekrisen med en rekke meget vanskelige år rullet inn over landet og la en død hånd over alt næringsliv. Georg Moe forsøkte å holde det gående tross vanskelighetene. Det sees at han i 1815 hadde 9 fartøyer som var arvet etter faren. Og i 1820 lot han bygge et stort skip, «Nicolay Jean». Tidene var imidlertid så dårlige at fartøyet ble liggende i opplag i to år og deretter ble solgt til Lillesand. Det kom således ikke i fart for Georg Moes regning. Et par år etter hadde han ingen skip igjen og solgte da verftene til Samuel Ott.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004407 Familiestilling: Huusbonden Sivilstand: Begge i første egteskab Yrke: Prensisk consul. raadmand og dansk borger og kiøbmand

Niels giftet seg med Mabella Tipping Arctander 7 Apr 1778, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Mabella ble født 30 Nov 1755 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 8 Des 1755 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 10 Des 1810, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 15 Des 1810, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
Ugift

Maria giftet seg med Henrich Christopher Eckleff 18 Jul 1775, Domkirken, Stavanger, Rogaland, Norway. Henrich (sønn av Johan Nicolai Eckleff og Sophia Dorothea Eddel) ble født ca. 1745; døde 15 Jun 1797. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Anne giftet seg med Peder Christensen Rollemand 28 Feb 1775, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Peder døde Jul 1775. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Anne giftet seg med Jacob Sørensen Natvig 29 Des 1777, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Jacob (sønn av Søren Thomassen Benestad / Natvig og Aase Nilsdatter Natvig) ble døpt 19 Mar 1747 , Vestre Moland, Aust-Agder, Norway; døde 1 Sep 1812, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 5 Sep 1812, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Georg Just Moe var Niels Moes eneste sønn og overtok ved farens død i 1812 eiendommene og virksomheten. Han var den gang bare litt over 22 år gammel og således i grunnen for ung til å lede store forretninger i vanskelige tider. Det synes som om han heller ikke hadde noen særlig interesse for forretningslivet. Han bodde en tid i Paris samtidig med at han på Øvre Strai lot bygge en flott våning, som utstyrtes på en luksuriøs måte. Tegningen til hovedbygningen der oppe ble levert av hans svoger, major Dietrichson. Dens forbilde var antagelig herregården Korselitse på Falster, som eiedes av en slektning av fruene Dietrichson og Moe. Som bekjent nedbrant bygningen på øvre Strai i 1911. Ved pengereduksjonen og de trange tider etter 1814 skyllet vanskelighetene inn over Georg Moe. Og han måtte skille seg av med en rekke av sine eiendommer. Litt forretningsvirksomhet forsøkte han å holde i gang, men det synes ikke å ha gått ham noe videre heldig. Det var jo også usedvanlig vanskelige tider fra 1814 og utover. Ut i 40-årene ble han ansatt som kasserer ved Norges Bank og sto i denne stilling til sin død i 1851. Hans hustru var Juliane Margrethe Smith (1792 1847) datter aveieren av Frolands verk. De hadde to sønner: Nicolai Jean og Wladimir Quiroga, som jeg nå vil fortelle om for at vi kan ha hele slekten samlet.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004409 Familiestilling: Deres søn Sivilstand: Ugift Yrke: I københv.

Familie/Ektefelle/partner: Juliane Margrethe Smith. Juliane ble døpt 16 Jun 1792 , Froland, Aust-Agder, Norway; døde 1847. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp. Bekreftet i kirken 29. desember

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1801 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004425 Yrke: Kiøbmand i comp. med sin fader

Notater:

Fødsel:
Ifølge Folketellingen 1801. Ellers finner jeg ham ikke i Kirkebøkene

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Borgerskap: 28 Mar 1799, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Skipper og reder

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp, i kirken den 17.august

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004426

Notater:

Død:
ugift

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp, i kirken den 18.januar 1785

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004430
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173012158

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp, i kirken den 2.mars

Død:
ugift

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrick Christopher Eckleff Natvig. Født i Kristiansand 18.1.1789 og død i Kristiansand 23.1.1869. Han er oppkalt etter sin onkel og gudfar oberstløytnant Henrich Christopher Eckleff og derigjennom er det Henrick-navnet er kommet inn i slekten. Han tok ut skipperborgerskap i Kristiansand i 1819 men må tidligere ha seilt på sitt skippersertifikat da han allerede i 1814 sees å føre fartøyet «Vrau Helene Cathrine» tilhørende hans søskenbarn Georg Moe. I 1820-årene fører han «Aurora» tilhørende samme rederi. I 1830- og 1840-årene «Concordia» hvori han visstnok er medeier og senere «Neptunus» tilhørende statsråd Hegermanns enke. I 1855 ble han konstituert havnefogd og i 1857 karanteneinspektør på Odderøya. Til karantenestasjonen med lasareterne hørte inspektørbolig med jordvei til. Da han eide sitt eget hus i byen, reserverte han seg der et par værelser hvor hen han flyttet vinterdag når isvintrene sperret Østersjøhavnene og anløpene fra smittehavnene omtrent opphørte. Ved sin avgang som inspektør i 1867 flyttet han helt tilbake til byen. Hans byhus Kongensgate 19 strøk med i den store brand i 1892 og nå ligger St. Josephs Hospitals Kapell på en del av tomten. Huset som han hadde kjøpt i 1842 av Abel Gjerdrum var to etasjers med 9 værelser hvortil hørte en stor have som strakte seg dypt inn i kvartalet. Det var av disse karakteristiske Kristiansandshus med den høye trapp hvorpå var anbrakt faste benker. Sønnen Henrik Natvig bodde også i huset inntil han i 1847 flyttet til sitt da innkjøpte hus i Dronningens gate 55. Huset i Kongensgate ble etter Gunhild Natvigs død solgt i 1879 til snekkermester Chr. S. Jonassen. Som det gamle hus i Kongensgate var karakteristisk for sin tids byggeskikk ved slutten av 1700-tallet, så gir bekjentgjørelse i Stiftsavisen i 1841 tilkjenne et forhold som i de store trekk også karakteriserer en svunnen tid., nemlig det gode forhold innen husstanden. Det heter nemlig: «at Pigen Inger Olsdatter Mollestad der i 51 år har hatt sitt opphold hos oss avgikk ved døden 30te Januar i en alder av 106 år etter flere års alderdomssvakhet og etter å ha lagt tilsengs i de siste 6 år, bringes herved til underretning for hennes fraværende slekt og bekjente. H. C. E. Natvig, J. A. Natvig» Henrick Christopher Eckleff Natvig ble 26.11.1822 gift med Gunhild Stray, født i Kristiansand 6.3.1796, død Kristiansand 14.12.1875. Strayslekten skal etter tradisjonen være fra Skjervrak i Setesdalen, men finnes i slutten av 1500-tallet bosatt på ytre Stray i Oddernes. Henrick Natvig og Gunhild Stray hadde 4 barn: 1) Jacob Andreas Natvig, født i Kristiansand 12.9.1823, død i Rio de Janeiro 7.3.1891. Gift 1. gang 1853 med Rachel Othilie Rolfssen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862 Gift 2. gang 1865 med Johanne Christine Natvig, født Stavanger 27.3.1844, død i Oslo 5.7.1931. Datter av hans tremenning losoldermannen Thomas Natvig (født i Kristiansand 5.9.1803, død i Stavanger 25.8.1890. Han er stamfaren for Stavangergrenen av Kristiansandslekten Natvig. Sønnesønn av Jacob Sørensen Natvigs eldre bror Nils Sørensen Natvig, f. på Natvig 1734, d. i Lillesund 24.1.1773) 2) Emilie Caroline Natvig, født. 31.7.1825, d. 3.7.1902. Ugift. 3) Henrik Gustav Natvig, født 22.10.1826 4) Gunille Henriette Natvig, født 1829, død i Kristiansand 1900. Gift 1855 med Lars Johannes Hjelm, født i Kristiansand 6.4.1825
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004427
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173012155 Yrke: Qvarantaine Opsyndmand

Henrich giftet seg med Gunhild Stray 26 Nov 1822, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Gunhild (datter av Jacob Olsen Stray og Karen Svendsdatter Hejrefos) ble født 4 Mar 1796 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 18 Mar 1796 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 14 Des 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 20 Des 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004428

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp, i kirken den 23.desember

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004431
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038173009868

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp, i kirken den 14.april

Christine giftet seg med Thomas Engelhart Isefiær 26 Nov 1822, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Thomas ble født 9 Apr 1797 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 15 Apr 1797 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 20 Mai 1859, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 24 Mai 1859, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1801 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004429

Notater:

Døpt:
Hjemmedåp, i kirken den 16.februar

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Nicolai Jean Moe (1813-1872) arvet etter sin far gården Wahlhalla på Lund samt lensrettigheter i Topdal og Torridal. Eiet fra 1850-årene også Nedre Kongsgård. Han var juridisk kandidat og en tid ansatt i et av departementene. Han ble i 1853 gift med Louise Wilhelmine Hegermann (1822-1913), datter av statsråd Diderich Hegermann. Som et kuriosum kan nevnes at da de i 1854 skulle flytte til Kongsgård, var veiene der over så dårlige at møblene ble kjørt ut på isen ved Rådhusgatens almenning og utenom Odderøyspissen til bryggen i Kongsgård bukten. Deres barn var: 1) Nicolai Jean Moe, brukseier på Nedre Kongsgård. 2) Diderich Hegermann Moe, disponent for Kongsgård garveri. 3) Wladimir Moe, cand. jur., forfatter. 4) Johan Julius Moe, disponent for Jægersbjerg møller. 5) Louise Bernhardine Moe, og endelig 6) Juliane Margrethe (Margot) Moe, gift med brukseier Cay Hegermann.

Familie/Ektefelle/partner: Louise Wilhelmine Hegermann. Louise (datter av Eidsvollsmann Diderich Hegermann og Hanne Susanne Christiane Nideros) ble født 5 Mar 1822 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Nov 1822 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 9 Jun 1913, Oddernes, Vest-Agder, Norway; ble begravet 13 Jun 1913, Oddernes kirke, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Wladimir Quiroga Moe var sønn av Georg Just Moe. Han var født i 1821 og døde i Paris 1855. Det fortelles i familien, at han fikk sitt fornavn på en ganske besynderlig måte. Hans foreldre var ikke enig om valg av navn. Og moren sa da, formodentlig helt i spøk: «Han skal oppkalles etter verdens største tyran og verdens største fredsvenn.» Faren gikk da avsted og fant ut navnet Wladimir etter en beryktet tyrannisk russisk storfyrste og navnet Quiroga etter en kjent fredsvenn. Etter sin far overtok Wladimir Quiroga eiendommen Øvre Strai med en del sagbruksrettigheter. Han ble gift med Karen Mathilde Strøm fra Arendal. Hun var kjent for sin skjønnhet. Deres sønn var sorenskriver Georg Julius Moe. Etter Moes død giftet hans enke seg med trelasthandler Birch her i byen.

Familie/Ektefelle/partner: Karen Mathilde Strøm. Karen ble født 21 Jul 1832 , Øyestad, Aust-Agder, Norway; ble døpt 2 Sep 1832 , Øyestad, Aust-Agder, Norway; døde 22 Jan 1882, Oslo, Norway; ble begravet 28 Jan 1882, Vår Frelsers gravlund, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Jacob Andreas Natvig Han var en særdeles munter, jovial og selskapelig anlagt mann som var født i Kristiansand 1823 og døde i Rio de Janeiro 1891. Han var sønn av skipsfører og senere bestyrer av karantenestasjonen på Odderøya, Henrich Christopher Eckleff Natvig, og hustru Gunhild, født Stray. J. A. Natvig førte i 1852-56 «Triton», deretter «Nor» som tilhørte Saml. Otto & Co. Dette skipet forliste i en storm på Odessas red i 1858. Senere førte han skipet «Helvetia» for det samme rederiet, i 1868 «Evening Star» og fra 1870 fruktskonnerten «Tell». Deretter var han fører av og medeier i broren Henriks fruktskonnert «Favorit». 1876 var han igjen ombord i «Evening Star» som han førte til 1881. Året etter gikk han ut med Saml. Otto & Co.s «Athlet» som han førte til skipet forliste 1889 ved innløpet til øya Jap i Stillehavet. 1890 gikk han siste gang ut til sjøs og døde av gul feber i Rio 1891. En del av hans spennende opplevelser som sjømann vil bli fortalt senere i egne avsnitt. Han hadde ved to av disse opplevelsene sønner med som førstereisgutter. Det var for øvrig i Kristiansand rift om å få gutter ut med Natvig, for det var disiplin ombord hos ham og han forstod å lære guttene opp. Han tok fatt i guttene når de ute i sjøen fant på noe så utidig som å ta på seg landgangsklærne sine. De skulle spare på disse, mente han. Og han viste dem en trøye som han selv hadde hatt i 20 år og som var like pen. Men så måtte han jo også som gammel mann døye, når han hadde klærne sine til lufting på dekk, at matrosene pekte og sa: «Der henger konfirmasjonstrøya til kapteinen». Da Natvig i 1889 kom hjem etter forliset og søkte ny ansettelse, bød man ham å overta dampskipet «Excellensen» i kystfarten. Men da svarte han forarget: «Å by en gammel oseanseiler det blikkspannet». Natvig var en pasjonert jeger. Sammen med oberstløytnant Gran drev han som en av de første i Norge harehundkennel. Alle hundene var i Natvigs hus, og der var således alltid livlig der i gården med de mange bikkjene og den store barneflokken. Når Natvig var hjemme var han ofte på jakt med Gran og den meget yngre Arne Vogt. En tid var han med i styret for Skytterlaget. Leieboerne i Natvigs hus i Markensgaten var i første etasje overrettssakfører Arne Vogt, deretter konrektor Lie. Hans sønn, komponisten Sigurd Lie, har altså som skolegutt gjort sine tidligste strøk på fiolinen i stuene her. Senere overtok Natvig selv første etasje. I annen bodde da adjunkt Hamilton og deretter daværende kaptein, senere oberstløytnant Omdal. Etter mannens død solgte fru Natvig huset til jernvarehandler, senere redaktør og deleier av Stiftsavisen, Thorvald Henriksen. Natvigs familie J. A. Natvig var gift to ganger. Først med Rachel Othilie Rolfsen av Mandalsslekten og annen gang med sin femmenning Johanne Christine Natvig, datter av havnefogd og losoldermann Natvig i Stavanger. Da kaptein Natvig i en lengere årrekke lå i farten rundt Kap Horn og på Stillehavskysten, bodde familien en tid i Stavanger, men flyttet så tilbake til Kristiansand i 1872. I første ekteskap var der to døtre. Den ene, Mathilde, ble gift med kaptein, senere havnefogd i Trondheim, Jens Matzow. Den andre, Gunhild, ble gift med kaptein Thomas Lootz i Kristiansand. J. A. Natvigs annen hustru var bare i 20-års alderen da hun ble gift og fikk to stebarn på 10-12 år. Selv fikk hun etterhånden 9 barn, så stillingen hennes var ikke lett. Og da mannen døde i 1891 satt hun der med hele barneflokken sin - en hel rekke av dem under konfirmasjonsalderen - så godt som uten midler og uten hjelp. Huset ble solgt for nesen på henne, og salget gav intet overskudd. Da hun hadde en sønn som nybakt student i Oslo og en annen hadde fått en liten stilling som yngstemann i et firma der, besluttet hun å reise der inn og dro resolutt avgårde med hele barneflokken i 1892. Reisepenger og kapital til ½ års husleie skaffet de to eldste guttene ved banklån. Det var hele startkapitalen. Fru Natvig leide en stor leilighet og begynte med pensjonærer. Det var et veldig strev, men hun var tapper, så det gikk bra. Alle barna fikk en god utdannelse, og ettersom de kom i arbeide, kunne hun slutte med pensjonærer. Hun holdt huset åpent for slekten og for barnas venner, så mange mennesker har mange gode minner fra dette gjestfrie hjemmet. Fru Natvig, som var et så dyktig og prektig menneske, oppnådde en høy alder. Hun døde 1931 over 87 år gammel. Hennes 9 barn var: 1) Thomas, skipskaptein, senere agent i Ålesund og Oslo. 2) Rachel, fullmektig i Norges Bank. Hun var den første kvinne i Norge som oppnådde denne tittelen. 3) Jacob, innehadde den kjente dampskipsekspedisjonen i Oslo og representerte Det forenede dampskipsselskap i København. Han hadde mange offentlige tillitsverv og var ridder av Dannebrog. Han døde 1937. Hans eldste sønn, Jacob, fortsatte firmaet. 4) Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918. 5) Erling, skipsfører, senere farmer, innehaver av biltransportbyrå m.m. i Amerika. Død i New York 1942. 6) Randi, hovedkasserer i Oslo ligningsvesen. Hun var særdeles avholdt og fikk megen honnør fordi den veldige kassen alltid stemte på øret. 7) Johanne, tidligere kasserer i Høyer-Ellefsens entreprenørforretning. Bodde som pensjonist i Oslo. 8) Henrik, var mange år i Afrika. Han hadde før krigen en god stuerforrettiing i Oslo. Da tyskerne kom ville de ha ham til å overta all stuervirksomheten i Oslo. Men han nektet blankt. Han var av gammel sjømannsslekt, sa han, så han kjente dem alt for godt. I forrige krig hadde de drept tusener av norske sjøfolk uten varsel. Tyskerne påstod at det var en helt annen historie. Nå kom de som venner. Og forretningen hans kunne bli en meget betydelig affære. «Ikke tale om,» sa Henrik. Da tok tyskerne forretningen fra ham og stjal alt hans stuermateriale. Etter krigen gjenopptok han virksomheten sin. 9) Aagot, den yngste, ble gift med advokat Honne. Hun var i mange år syk, men drev med friskt humør journalistikk fra sykesengen. En dramatisk opplevelse i en sjøløvehule I 1868 hadde skipsfører J. A. Natvig en meget spennende, ja, dramatisk opplevelse nede på en av Chincasøyene i Stillehavet. Han har selv fortalt om den slik: «Kaptein Valeur på «Dovre», Horten, kaptein Hoel på «Frisk» Fredrikstad, en ung gutt, Viktor Mostue, sønn av «Frisk»s reder og jeg dro ut 4. august om formiddagen for å ro rundt sydøya. Det var meningen å skyte litt fugl og bli borte et par timer. Det var blikkstille vær, bare de vanlige store oseandønningene. Plutselig reiste det seg en veldig bølge og i et nå var båten sikkert 12 fot under havflaten. Etter en lang stund kom jeg opp til overflaten et øyeblikk. Jeg så bare den hvelvede båten langt utenfor meg, men ingen av de andre. Det bar straks under igjen - hvor lenge vet jeg ikke - men så kom jeg til bevissthet igjen helt inne på stranden innerst i en 100 fot dyp grotte omgitt av høye loddrette klipper. Jeg var helt maktesløs, lå og gulpet sjøvann mens jeg så utover havet. Plutselig så jeg hår og rygg av en av de andre ligge og skvulpe i brenningen 30 fot ute. Heldigvis greide jeg å komme på bena og med de siste kreftene mine dra ham inn på stranden. Det var Hoel, helt bevisstløs. Jeg arbeidet med ham og han kom til live igjen. Der lå vi nå begge helt kaputt og gulpet sjøvann. Da vi greide å reise oss opp, så vi Viktor hengende ved den veltede båten. Og da han også så oss, forsøkte han å svømme mot land, men dragsuget var for sterkt, og han fikk igjen tak i båten. Han fikk vridd av seg klærne og forsøkte på ny å svømme inn mot oss, men dragsuget tok ham utover igjen. Etter hvert gikk båten mot en skarp klippe noe utenfor munningen av grotten. Her forsøkte han å komme på land og fikk også tak. Men neste bølge slo ham mot klippen og han forsvant. Stranden innerst i hulen var bare 6-8 fot bred, loddrette fjell på alle kanter og brenningen rett inn i hulen. Vi var i en rottefelle, og hvis havet steg var vi absolutt ferdige. Vi bygde derfor en skanse av stein innerst i hulen. Ut på ettermiddagen kom den istykkerslåtte båten så langt inn i grotten at vi fikk dradd den inn og hvelvet vraket utenfor skansen. Bak denne plasserte vi oss for natten. En halv time senere kom liket av Valeur inn i brenningene til oss. Og vi fikk berget det i land. Grotten var et tilholdssted for sjøløver. De kom i flokkevis for å erobre plassen sin tilbake, men vi holdt dem vekk med å kaste stein. Synderlig farlige var de vel neppe, men de presterte noen uhyggelige hyl. De var særlig pågående om natten, og den stadige ulingen deres sammen med braket av brenningene var en særdeles uhyggelig musikk i den mørke natten. Der lå vi forslåtte, forrevne av koraller og fryktelig tørste etter alt sjøvannet vi hadde fått i oss. Verst var det å tenke på om noen overhode kunne finne oss på dette avsides stedet, om noen i det hele tatt kunne få øye på oss så langt inne i den trange grotten. Å komme ut av den uten hjelp utenfra var helt umulig. Det var en skrekkelig natt. Ved daggry fant vi Viktors lik, slått inn til oss bare noen få fot fra vår egen plass. Kort etter så vi tre båter langt ute på havet utenfor hulen. De hadde med kikkert oppdaget vraket av den hvitmalte båten og styrte innover. Vi fikk i en fart av oss ytterklærne for at de skulle se det hvite undertøyet mot de svarte klippene. Og snart etter signaliserte de at de hadde oppdaget oss. Redningen foregikk på følgende vis: To av båtene tok den tredje på lange liner og lot den stå innover mot grotten samtidig som de manøvrerte slik at den ikke ble slått mot klippene. Fra den innerste båten ble to redningsbøyer på lange liner sendt innover mot brenningene. De manøvrerte lenge forgjeves, for dragsuget tok bøyene ut igjen. Men endelig kom de inn i selve grotten, og vi fikk tak i dem. Så ble vi dradd gjennom brenning og koraller til innerste båt og denne igjen til de ytre, og vi var reddet. Det var flott planlagt og gjennomført sjømannskap under stor livsfare for redningsmennene. Ennå farligere var neste dags manøvre, da de samme redningsmenn også hentet de to likene. De måtte jo da helt inn i grotten med dens mange farlige skarpe klipper og skjær. Vi to reddede var svært forslåtte og utmattede og fikk ikke sove på flere netter. Det var et par svenske kapteiner, Edelfeldt og Lindemann, som organiserte undersøkelsesekspedisjoner fra alle svenske og norske skip da båten ikke var kommet til rette. Den gruppen som utførte selve redningen var ledet av den svenske styrmannen Miltopeus, som var i den innerste båten. Han ble senere meget vel kjent i Oslo som fører av passasjerbåt i ruten Gøteborg-Oslo.» De svenske redningsmennene ble etter Natvigs forslag innstillet til offisiell norsk hedersbelønning, som vi får håpe at de også virkelig fikk. Og Miltopeus fikk dessuten av Natvig et vakkert gullur som han siden alltid gikk med. Vulkanutbruddet på Krakatau i 1883 hadde virkninger helt til Kristiansand, idet man her i byen lenge nærte alvorlig engstelse for skipet «Athlet» og dets besetning. Ved det voldsomme vulkanske utbruddet på Krakatau, vest for Sundastredet, ble halvdelen av øya sprengt bort og forsvant i havet. De voldsomme høye bølgene som reiste seg gjorde veldige ødeleggelser på de nærliggende kystene, særlig på Java -og Sumatra. Og bølgene fortsatte over hele det Indiske hav og likeledes ut i Stillehavet. Kaptein Natvig med «Athlet» var nettopp i de dager ventet til Anjer på Java. Da man ikke hørte noe fra ham, begynte man å tro at skuta var gått ned. Og det gikk adskillige uker i angst og spenning for alle hjemme. Natvig hadde sin eldste sønn med som førstereisgutt. Langt om lenge kom det livstegn. De hadde hatt meget kontrari vær rundt Afrika. Ettersom de nærmet seg Ost-India kom de opp i veldige mengder vrakgods, masser av trær, husdeler, dyrekadavere m.m. så de skjønte det måtte ha hendt en stor naturkatastrofe. Og da de kom fram til bestemmelsesstedet var der ikke noe Anjer lenger, da så godt som hele byen var tatt ut i havet av bølgene. For oss eldre kristiansandere bringer denne historien tanken hen på seilskipstiden, da det ofte var stor bekymring og engstelse i sjøfolkenes familier når ei skute brukte lenger tid enn vanlig på en fart. Men i dette tilfellet som jeg fortalte om ble jo forsinkelsen ved kontrari vær redningen for besetning og skute. Athlet»s forlis på Jap i 1889 er også en begivenhet som vekker interesse i den gamle sjøfartsbyen Kristiansand. Kaptein Natvig hadde med skuta si vært på rundtur i Stillehavet for å samle kopralast. Da han kom til Jap fikk han innfødt los, og denne satte skuta helt opp på korallrevet ved innseilingen. Og der ble den stående. Mannskapet reddet alle eiendelene sine i land og måtte leve der i tre måneder uten post eller telegraf, i det hele uten noen forbindelse med utenverdenen. Jap var den gang spansk. Øya ble brukt som forvisningssted for forbrytere fra Filipinene. Der var ikke en eneste europeer på øya, befolkningen ellers var utelukkende malaiere. Det kristiansandske skipsmannskapet måtte holde til i bambushytter. Kapteinen hadde en mindre hytte for seg selv. Natvig var en stor og staselig kar, henimot to meter høy og særlig kraftig bygd. Et så stort menneske hadde de innfødte aldri sett før. Nysgjerrigheten deres var stor og det hendte ofte at malaiere om natten, når de trodde han sov, trengte inn i hytta og følte på ham for å undersøke om denne kjempen virkelig var et menneske av kjøtt og blod som andre. Befolkningen var vakre og velvillige folk. Kristiansanderne drev tuskhandel både med malaierne og forbryterne. De fikk en gris for litt tobakk. Kokosnøtter og andre frukter fikk de i massevis, så det hele forsåvidt var et lite paradis. Men så var det jo isolasjonen. Bare hver tredje måned kom det et spansk krigsskip på inspeksjon. Og det hadde nettopp vært der da forliset inntraff. Midt under oppholdet skjedde det noe besynderlig. Det var alltid to mann ombord på vraket som vakt inntil skuta kunne bli kondemnert av spanierne. En dag skulle en av vaktene tenne pipen sin og strøk av en svovelstikke på luken. Plutselig sprang luken i luften og hele skua var i brann. Det var den råtnende kopralasten som hadde utviklet brennbar sumpgass. Malaierne stormet det brennende vraket og tok med seg hva de kunne finne. En av dem fiffet seg stolt med en gammel paraply. Endelig kom det spanske krigsskipet og det bar til Manilla og videre med passasjerskip hjem til Norge. Det hadde vært flere måneders vedholdende engstelse i Kristiansand for folk og skip. Natvig hadde denne gangen sønnen sin Erling med seg som førstereisgutt.
• Slektsbok: Jacob Andreas Natvig var sine foreldres eldste sønn. Han gikk tidlig til sjøs, tok styrmannseksamen 13.3.1840 (16 ½ år gammel) og ble skipsfører i 23 års-alderen. Våren 1851 førte han briggen "St. Jørgen", som gikk i nordlige farvann, fra 1852 Mandalsskipet "Triton", som gikk i nordlige farvann og til Middelhavet og Svartehavet. Han ble gift i Mandal 26.1.1853 med Rachel Othilie Rolfsen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862. Hun var datter av skipsfører Andreas Marcelius Rolfsen, født i Mandal 1831, død 1905, og Anna Elisabeth Natvig. (Hennes far, Emanuel Natvig, var en tremenning av Jacob Andreas Natvig). I 1856 førte J. A. Natvig Kristiansands-firmaet Sml. Otto & Co's nybygde skip "Nor", "det største skip som paa mange aar er bygget i Christiansand", heter det i avisreferat. Skipet ble satt inn i Chile -farten, men forliste allerede i 1858 under et veldig uvær på selve Odessas havn. J. A. Natvig førte deretter samme rederis "Helvetia" på turer til Vestindia, Nord- og Syd-Amerikas østkyst, Middelhavet, Svartehavet, India og Østersjøen. I 1864 overtok han for rederiet den nybygde amerikanske bark "Evening Star", som han selv hadde 1/10 part i. Med dette skip for han på alle hav, bl.a. på Stillehavet og på Amerikas vestkyst. Da broren Henrik Natvig sluttet sjøen i 1870-71, overtok J. A. Natvig skonnerten "Albatross", som brødrene eiet sammen. Noe senere overtok han "Tell" og i 1874 "Favoritt", alle tre hurtigseilende fruktbåter i fart på Middelhavet og Nord-Amerika. I 1876 overtok han igjen "Evening Star", førte denne til 1881, da han solgte sin part i skipet til Slm. Otto & Co. Selv gikk han ut med rederiets bark "Athlet" i Ostindiafart, til den 1 juni 1889 forliste på øya Jap, Vest-Carolina i Stillehavet. Etter noen måneders opphold hjemme overtok han í 1889 F. M. Strays bark "Helene", og døde av gulfeber i Rio de Janeiro. En sjømanns inntekter som skipsfører på den tid var ikke rare, høyst kr. 100,- pr. måned i fast lønn, dertil caplage og mindre provisjoner hos meglere og skipshandlere. Fra 1864 begynte J.A. Natvig å kjøpe skipsparter. Etterhånden fikk han mange slike. De fordoblet hans inntekter. Som nevnt ble J. A. Natvig i 1853 gift med Rachel Othilie Rolfsen. De fikk 2 barn, Mathilde (oppkalt etter mormoren) og Gunhild (oppkalt etter farmoren). Familien bodde på en gård på Odderøya som tilhørte karantenestasjonen. Etter Rachel Othilies død i 1862 (30 år gammel) overtok J. A. Natvigs yngre ugifte søster husholdningen for broren. 26.1.1865 giftet han seg annen gang med Johanne Christine Natvig (Hanna) , yngste datter av hans tremenning losoldermann Thomas Natvig i Stavanger. (Se side 46). Da J. A. Natvig stadig lå på langfart, ble hustruen boende i sin fars hus i Bergelandsgaten i Stavanger. Jacob A. Natvigs barn i første ekteskap flyttet også dit. Høsten 1872 flyttet familien (som nå var forøket med de 4 første barn i det nye ekteskap: Thomas, Rachel, Jacob Andreas og Harald) til Kristiansand. Her fødtes de 5 yngste barn: Erling, Randi, Johanne, Henrik og Aagot. Siste gang J. A. Natvig var hjemme fikk han følgende skussmål av rederen: "Han har i en Række Aar ført Skibe for vaart Firma og hele Tiden udvist en sjælden Dyktighed og Conduite i de forskjellige Anliggender som hans Stilling har medført. Med Raskhed, Beslutsomhed og Punktlighed har han stedse udført sin Gjerning". En kjent akademiker i Kristiansand ga ved samme anledning følgende karakteristikk av J. A. Natvig: "Han er en Hædersmand med noble og høisindede Anskuelser, en dannet og kraftig Personlighed og i det hele en Pryd for sin Stand". Fra en norsk kaptein, som lå ved siden av ham med gulfeber i Rio de Janeiro, fikk familien senere melding om at han hele tiden under sykdommen holdt humøret oppe. - J. A. Natvig ble begravet i Rio. Etter mannens død satt enken igjen med sine 9 barn. Bare to av dem var i stilling. Den eldste, Thomas, som styrmann. Rachel var utdannet som lærerinne og ga privatundervisning. Jacob hadde nettopp mistet sin stilling som kontormann ved sin sjefs død. Harald var student. Etter ham fulgte 4 ukonfirmerte barn. Situasjonen var alt annet enn lys. Mannens inntekter stoppet momentant. Hanna hadde bare en liten rest av arven fra sin far og noen mindre inntekter fra de skipspartene mannen hadde tilbake. Huset hadde hun, men det ble kort etter avertert til salgs rett for nesen på henne og ga intet overskudd. I april 1892 reiste familien til Oslo. De to eldste sønnene skaffet penger til reisen og til ½ års husleie ved banklån. Hanna Natvig leiet en stor leilighet og tok imot pensjonærer. Det ble en strid tid for henne, men hun var tapper og det gikk. Alle barna fikk en god utdannelse. Ettersom de kom i stilling og fikk gasje, gikk denne i felleskassen. Etterhånden ble der bedre økonomiske forhold, og familien kunne leve sitt private liv uten å måtte ta imot pensjonærer. Hanna Natvigs hjem i Thomas Heftyesgate i Oslo sto alltid åpent for slekt og for barnas mange venner. Ved særlige anledninger, først og fremst ved juletider, samlet hun huset fullt av slektninger i Oslo. Hun ble den som bandt slekten sammen og mange av oss har lyse og gode minner om henne og fra familieselskaper i hennes hjem.
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012908
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003334

Jacob giftet seg med Rachel Ottilie Rolfsdatter 26 Nov 1853, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Rachel ble født 11 Okt 1831 , Mandal, Vest-Agder, Norway; ble døpt 5 Jan 1832 , Mandal, Vest-Agder, Norway; døde 7 Jan 1862, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 11 Jan 1862, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jacob giftet seg med Johanne Christine Natvig 23 Jan 1865, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne (datter av Thomas Natvig og Johanne Christine Steen) ble født 27 Mar 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 28 Apr 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 5 Sep 1931, Oslo, Norway; ble begravet 10 Sep 1931, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrik Gustav Natvig, født i Kristiansand 22.10.1826, død i Kristiansand 27.6.1898. Han kom tidlig til sjøs og seilte en tid som styrmann i norske skip inntil han i 1848 tok over til Amerika hvor han allerede i 1850 tok ut sitt amerikanske borgerskap. Da gullforekomstene oppdagedes i California var han blant pionerene som tok vestover til gullfeltene, de såkaldte – forty niners – Etter flere års gullgraverliv kom han tilbake til San Francisco hvor han kjøpte seg skip som han seilte med på Stillehavskysten. Under sitt opphold der ute ble han medlem av den i 1855 organiserte – Committee of Vigilance of San Francisco for mutual protection of life and prosperity – en organisasjon av borgerne med det formål å rydde opp i korrupsjonen hos byens administrasjon, politivesen og domstol. Det var nær forbindelse mellom myndighetene og de organiserte bandene som plyndret gulltransportene fra gullgeltene, så rov og mord var en daglig foreteelse i San Francisco og omegn på den tid. Hurtig og energisk som Vigilance-komiteen gikk til verks – med rask og ubønnhørlig justis – lykkedes det borgerne å slå korrupsjonen ned, gjenreise lov og orden og derved skape sikkerhet for liv og eiendom igjen. Såsnart dette var oppnådd, nedla komiteen likeså raskt sitt selvgitte mandat (En skildring av disse eiendommelige forhold gir Stewart White i «The Grey Dawn» oversatt under navn av «Da San Francisco var ung») I 1857 er Henrik Natvig hjemme igjen. Han fører da skonnerten «Favoritt», som eies av ham og Sml Otto & Co. I Amerika er det sannsynlig at han har fått erfaring for hva det kunne gjøres med de skarp-seilende skonnerter, hvilke han da senere som skipsreder lar særlig bygge. Kristiansand-skonnertene eller rettere skonnertbrigger, som populært også kaldtes «Natvig-Skonnerter» ble spesielt bygget for fruktfarten Middelhavet – New York. Da dampskipene senere overtok denne fart, ble skonnertene anbrakt i brasiliansk kystfart og kaffefarten på Syd-Afrika. Fra 1864 fører han den nybyggete bark «Divico» som eies av ham og Sml Otto & Co. Og broren Jacob Natvig med 1/6, i salpeterfarten på Chile inntil han fra 1869 av fører skonnerten «Albatross» som eies av ham 2/3 og broren Jacob Natvig med 1/3 i kortere farvann i henimot et par års tid. Da sluttet han sjøen og begynner sin egentlige rederi-virksomhet i Kristiansand. Han blir da etterhånden den bestyrende reder også av skonnertbriggene «Fram», «Favorit», «Swift», «Solveig», «Finvad»(?), og tremastskonnertene «Albatross II», og «Seidi», barkskipene «Nor», «Sverre» og «Ran». Dertil er han en større medreder i adskillige andre Kristiansandske seilskiper. Flere av de nevnte skip er bygget på «Otterverftet» på Lundsiden, hvori han var medeier. Ved overgangen fra seil- til dampskip blir han sterkt interessert i dampskipsfart både passasjer og trampskip og sitter i direksjonen for flere av disse. I de samme år er det han også sterkt interessert deltar i den voksende industrielle virksomhet i og ved Kristiansand. Med de dype slektsrøtter han har i Kristiansand faller det naturlig at byens offentlige virksomhet fanger hans interesse allerede i 1862 sees han å være en av stifterne av Christiansands Sjømandsforening og var også en tid formann her. Men da han først slo seg til ro på landejorden varer det ikke lenge før det offentlige legger beslag på ham. Ikke alene blir han straks innvalgt i formannskapet – hvori han satt til sin død, men utallige er de kommunale offentlige og halvoffentlige verv som blir lagt på ham. Dette er så meget mer betegnende som det skjer i et tidsavsnitt da de bitre politiske kamper eller skapte det uforsonlige skille i vurderingen av personene. Noe av forklaringen tør ligge i at det her gjaldt en personlighet hvor handlekraft rettsinn og selvstendighet var meget sterke karaktertrekk. Som et av uttrykkene for den stilling han inntok blant sine medborgere er bystyrets beslutning om at hans jordferd skulle finne sted på Christiansands bekostning (Fædrelandsvennen, Chr.sands Tidende, Morgenbladet juni/juli 1898). Henrik Natvig ble 4.4.1861 gift i Kristiansand med Augusta Mathilde Hansen, født i Kristiansand 24.11.1835, død i Kristiansand 2.6.1882. De hadde 9 barn
• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Konfirmasjon: 3 Okt 1841, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009209 Yrke: Skibsfører
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001902 Yrke: Skibsreder og Fører Bostedets navn: Dronningens gt. 55
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008301 Yrke: Skibsreder Bostedets navn: Dronningensgade 55

Henrik giftet seg med Augusta Mathilde Hansen 4 Apr 1861, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 25 Nov 1835 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jan 1836 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gunille giftet seg med Lars Johannes Hielm 30 Okt 1855, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Lars (sønn av Henrik Andreas Hielm og Christiane Luise Marie Irgens) ble født 6 Apr 1825 , Hafslo, Sogn og Fjordane, Norway; ble døpt 15 Mai 1825 , Hafslo, Sogn og Fjordane, Norway; døde 28 Nov 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 3 Des 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038173009870

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038173009871

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038173009872
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284008758
• Folketelling: 1900, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037216000149
• Folketelling: 1910, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036575000165
• Minneord / Nekrolog: 3 Feb 1913

Notater:

Navn:
Isefjær og Isefiær brukes ofte om hverandre, men i de aller fleste dødsannonser og videre dokumentasjon brukes "Isefiær", altså tar jeg dette konsekvent som etternavn.

Thomas giftet seg med Kathrine Margrethe Johnsen 22 Aug 1871, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Kathrine ble født 11 Sep 1852 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 21 Nov 1852 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 17 Feb 1944, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]