Reinert Andreas Solberg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Mitt 80 årige livs tilbakeblikk. Av R. Solberg. Ole Solberg var født i 1833 på gården Solberg i Kvinesdal. Han giftet sig med Serine Andersdatter, født 1833 på gården Stokkeland i Kvinesdal. De inngikk ekteskap i 1858, og deres ekteskap velsignedes med 7 barn, 5 gutter og to piker. Henholdsvis Andreas Severin, født 1859, død 1921, Anders Bertin født 1861, død 1928, Reinert Andreas født 1864 – ikke død -, Alfred Alin, født 1867, druknet i 1897, Sara, født 1869, død 1872, Gurine Bertine født 1871, død 1920 og Ole Serenian født 1867, død 1889. Som barn husker jeg enda den tid da vi brente «kolø». Erindrer også den første oljelampen min far kjøpte. Da jeg begynte på skolen lærte jeg meg å læse mine lekser fra lyset av tyrispiker som brente på ovnsgruen; men i 1918 lærte vi kvindølene å skrue på en knapp og sie: «Bli lys». Og det blev lys både inne i stuen og ute på tunet og i fjøset. Dette var store fremskritt i Kvinesdal fra 1864 til 1918. I 1862 kjøpte min far, Ole Solberg, en liten gård på Moi i Kvinesdal og bygget nye hus og lader i 1864-65. I 1864 kjøpte han en liten gård til på Moi, i 1869 kjøpte han også gården Stakkeland beliggende på Kvinesheia. Denne gård blev siden om sommeren vår sæter. Vi barn vokste op på Moi, men hver sommer måtte vi fire ældste gutter efter tur gjæte fars storfe og naboens geiter og sauer på Stakkelands sæter, inntil vi skulle gå for presten. Siden arbeidet vi sammen med far på gården. Fem av Ole Solbergs barn reiste efter tur til U.S.A Andreas reiste i 1880, kom tilbake i 1899, A. O. Solberg reiste i 1882, og kom tilbake i 1903. Jeg reiste i 1885 og kom tilbake i 1899, Alfred reiste i 1887, druknet i 1887. Søster Bertine reiste i 1889, kom tilbake i 1914, men reiste tilbake igjen og døde i 1925. Vi fire brødrene arbeidet en tid i tømmerskogen og på jernbaneanlegg i U.S.A. Den siste sommer arbeidet vi på Redmond, på banen som går fra Seattle til Gilman Coal Mine. Da arneodet der tok slutt, bestemte vi oss til å opta fritt regjeringsland. Vi fant det vi likte i nærheten av Snoqualmie-elven. Vi optog hver sin kvart 160 acer, til sammen 640 acers – omkring 2600 mål – med tømmer og dyrkbart land. I oktober 1887 pakket vi sammen det lille vi hadde, telt, seng, gangklær og redskaper, tok dem på ryggen, og så vandret vi den 7 engelske mils lange vei gjennom store tømmerskoger. Vi måtte gå av fra vognveien, og den siste mil måtte vi traske gjennom Amerikas urskog. Om kvelden nådde vi frem til det sted som blev vårt fremtidige hjem. Vi satte op teltet, redde vår send på bakken, spiste litt og sovnet og hvilte ut til morgendagens nye strabaser. Den neste morgen begynte Andreas og Alfred å rydde en gangsti ut til kjøreveien, mens Anders og jeg reiste den 18 engelske mil lange veien til storbyen Seattle, for der å gjøre våre innkjøp av komfyr og arbeidsredskaper, økser, sager, høvler og ellers alt som trengtes for å bygge de nye husene. Den neste dags aften kom vi hjem, veien var da ferdig, og den neste morgen måtte vi bære sakene våre hjem. Derefter ryddet vi tuften, sagte ned 3 a 4 fots digre Cidertrær, kløvde dem i 4 med kiler og slegger, og så teljet og kløvde vi dem, og av den slag cidertrær bygget vi våre nye hjem. Med en «Stør-hansag» saget vi bord og planker til tak, gulv og inventar i huset. Og efter 2 ½ måneds tid kunne vi flytte inn i vårt nye hjem. Og der bodde vi i flere år. Siden ryddet vi land, hugget ned små skoger, brendte og ryddet den bort fra det land som vi om våren skulle plante poteter og grønnsaker. Men vi trengte også penger. Fra en logger – en tømmerdriver – tok vi akord på et halv mils langt dike, og så stort at han kunne fløte sitt tømmer gjennom det og ut til Snoqualmie-elven. For det fikk vi 200 daler. Fra en annen tømmerdriver tok vi en ny akord på en engelsk mil langt dike, gjennom det skulle hans tømmer også fløtes ut til elven. På det tjente vi 550 daler. Om høsten begyndte vi på et dike på en engelsk mil langt gjennom vårt eget land. Det tok oss to vintrer for å fullføre det. Det var meningen å tilføre vårt eget tømmer ut til Snoqualmie-elven. Og 2 ½ år efter vi optok vårt land begyndte vi tømmerdrift. Det første år gikk det nokså godt, men så kom de dårlige tider. Tømmerprisene gikk ned og vi måtte sette vårt land i pant. Vi arbeidet hårdt, men allikevel øket gjelden. En 10% er ågerrenter. Den øker både når man sover og er våken. Vi holdt på med tømmerdriften i 6 pr, da gikk vi alle trett, solgte ut og gav op hele tømmerdriften. I 1896 kom nyheter ut fra Alaska at man hadde oppdaget rikholdige gulleier i Klondyke, og mange skulle reise derhen. En kamerat og jeg gjorde oss også klar til å reise dit. Den 10. mars reiste den første dampbåt fra Seattle til Alaska. Vi var omkring 250 mann med båten. Og to dager senere landet den på havnen, nær en liten by, Dayei, i Alaska. Et par dager forut var det kommet ny-sne like ned til sjøen. Derfor drog vi til høidene på våre sleder. Hele årets proviant og redskaper til båtbygging, økser, sager, høvler, hammer, spiker, stry og harpiks, et telt, ovn, seng og gangtøy, samt arbeidsredskaper, det jeg hadde med veiet om lag 700 kg samt en slede til. Og opover til toppen av Chilkoot Pass, der måtte vi bære det på ryggen. Kommet over, drog vi det igjen på våre sleder. Vi arbeidet hårdt, satte telt, og redde vår seng på snøfonna og hvilkte godt, for den neste morgen å stå op uthvilte, for å begynne igjen. Ved «Moodlake» bygget vi vår båt. Vi trengte 8 dager fra vi fælte trærne i skogen til den var ferdig. Ved iskanten lastet vi inn vår proviant og alt det redskap vi hadde med. Vi drev så nedover elva om lag en time. Da kom vi ned til et sted, som bærer navnet «Miles Canjou». Det var et sted hvor elven i tuusen og atter tusener av år har skåret sig vei igjennom et av lava formet fjell, med omkring en mil lang kanal. Og på elvens begge sider står fjellveggene like opp. Litt ovenfor begynte elven å gå hvitt. Våres båt gikk på en sten og fyltes med vann. Min kamerat kom sig i land, men jeg måtte følge med båten. Alle de tunge gjenstandene våres sank. De lettere fulgte med strømmen. Tre ganger gikk båten rundt, men allikevel holdt jeg mig fast i båten. Lengere nede utvidet elven sig, båten lå da hvelvet, dens for- og bakstavn støtt mot grunnstenene. Jeg kom mig av båten og svømmet og krabbet mig til land. Jeg blev liggende mellom to store isblokker for å hvile meg litt, men så sprang jeg opp og hoppet og sprang og sprang og hoppet, inntil to dansker som kom til fikk tent et stort bål. Der stod jeg og varmet mig. Danskene reiste så ned til sine båter og fortsatte ned elven. Har ikke sett dem siden. Min reisekamerat kom litt efter over til mig. Der stod vi begge hele natten og varmet oss og fikk tørket klærne våre. Vi stanset der i to dager, søkte og fant vår båt igjen og en del av vår proviant, teltet og klærne. Så fortsatte vi ned til «Whitehorse» - hvite hesten - . Den er den farligste foss på hele Yukon-elven for båter å gå igjennom. Men da vi kom dertil lå isen fremdeles på hele vestisden, så vi tok både båt og ladning på våre sleder, og dro dem ned forbi Whitehorse. Derfra fortsatte vi så ned over elven til «Lake Laberge». Dette er det største vann langs hele Yukonelven, 40 engelske mil sies det. Der blev vi, med flere liggende i tre uker å vente på at isen skulle smelte. Derfra fortsatte vi så, og la til ved «Lousetown» - kaldet «Lusebyen» - Den ligger ved Klondyke-elvens utmunning i Yukanelven, mens storbyen Dawson ligger på nordsiden av Klondyke og på østsiden av Yukanelven. I Dawson fikk vi arbeide en tid. Daglønnen var 15 dollar. Så ble daglønnen satt ned til 10 dollar. Vi resite da opp til Eldorado. Her senket vi et hull, men fant ikke gull. Siden arbeidet vi på forskjellige gullminer for 15 dollar per dag, inntil frosten i september satte inn. Først da fikk jeg tid til å bygge meg selv et lite hus hvor jeg tenkte å bo om vinteren. Men ferdig med det, fikk jeg et tilbud fra en norsk gutt, Ole Karbo fra Tacoma Wash om å gå med ham i et Laey, på 50% for sammen med ham å grave og vaske det ut. Vi arbeidet med det hele vinteren, og da gullet om våren var utvasket, veiet og delte vi det i to like deler. Da hadde vi, Ole og jeg, hver tjent fem dollar per dag, til sammen 1000 dollar. Ole Karbo reiste da hjem til Tacoma, og jeg fikk hans bror, John Karbo, til partner. Vi senket et par huller, men fant ikke gull. Så fikk vi høre at en gammel Skottlender hadde funnet gull over på «Goldhill». John og jeg gikk over og staket hver vår «Goldhill»-Claim og fikk dem rekordet. Så kjøpte vi en liten gull-claim på «Goldhill» for 700 dollar, som vi tenkte å arbeide ut over vinteren. Vi bygget hus der og begynte å arbeide, men så ble jeg syk i nervefeber, og ble liggende på hospitalet i tre måneder. John leiet med seg en mann. Daglønnen var 10 dollar. Da jeg kom hjem igjen blev jeg kokk, og da Claimen var utarbeidet og gullet utvasket og oppgjort var vår gjeld 1700 dollar. Det var da den 17. mai 1899, og vi reiste ned til byen Davson for der å feire den 17. mai. I Dawson ble jeg forkjølet igjen, og følte meg temmelig syk, og jeg forstod at det sikreste for meg var snarest mulig å komme meg ut av Alaska. Jeg solgte min Goldhill-claim for 14000, betalte vår gjeld og delte resten mellom John og meg mot at jeg fikk en halv interest i hans Goldhill-claim. Den 20. mai kom to av mine brødre, Andreas og A. O. Solberg, Lars Hundsbit fra Kvinesdal og Halvor Dahle fra Telemarken ned til Davson med en stor ferje, lastet med 20 tonn poteter og 10 melkekuer. Noen dager etter ble det hele solgt med god fortjeneste. Jeg følte meg fremdeles syk og jeg overdro alt jeg eide der til min bror, A. O. Solberg, og han og John Kalbo ble partnere i de neste to år. Den 22. mai reiste dampbåten opp Yukanelven. Min bror, Andreas og jeg og en del andre menn og kvinner ble med. Og to dager etter la båten til ved Whitehorse. Derfra gikk Andreas og jeg til fots om lag 10 engelske mil opp til «Miles Canjou». Og litt ovenfor lå en mindre dampbåt som første oss opp til Lake Bennett. Og derfra reiste vi den samme dag med jernbanen til kystbyen Skagway. Ved bryggen lå en stor dampbåt og to dager senere landet vi i Seattle Washington. Det var i 1899, altså 2 ½ år etter at jeg i 1897 forlot Seattle. Til min første reise fra Seattle til Dawson, Alaska, gikk der tre måneder og turen tilbake tok 8 dager. Min bror, A. O. Solberg og John Karbo kjøpte en gull-claim for 40 000 dollar. Da den to år etter var vasket ut tjente de 20 000 dollar hver. Min bror, Andreas, og jeg stoppet i Seattle noen dager, og besøkte venner og kjente der og i omegn. Jeg var glad for at jeg kunne betale størstedelen av vår felles gjeld, resten betalte bror A. O. Solberg. Andreas og jeg kjøpte så billetter hjem til mor-Norge, og vi kom hjem igjen til Kvinesdal 8. september 1899. Vi var hjemme en tid ut på vinteren, da flyttet Andreas ned til sin fortids «kjæreste» Grete Vårum, Egeland, og jeg gikk med ham. Om vinteren 1900-1901 gikk jeg på fylkes-skolen på Liknes. Jeg var da 37 år gammel. Om Våren reiste jeg igjen til Amerika. Min bror A. O. Solberg var kommet ut fra Alaska. Han var ikke god, og så måtte jeg overta gården og forretningene hans, mens han og hans kone reiste hjem til Norge på en ferietur. Jeg måtte gjøre en ny tur til Alaska, men den var kun kort. Fire ganger har jeg reist over til Amerika og tilbake igjen. Den siste gang var i 1933. Men fra den tid da jeg i 1887 opptok vårt land, til jeg i 1933 kom tilbake, var det foregått store forandringer. Nesten hele tømmerskogen, helt fra Redmond til Snoqualmieelven var forsvunnet, men så var det meste og beste dyrkbare landet ryddet og dyrket. Hundrevis av melkekuer gresset da utover jordene. Melken sendtes hver dag med store lastebilen på gode sementveier til Seattle. 6 a 7 familier levet da på det land som «brødrene Solberg» en gang eide. På begge sider av det ryddede land var der bygget sementveier og oppe i bakkeskråningen var det bygget nye moderne hus. Min bror, A. O. Solbergs enke levet også der på en gård med sin store familie, 3 gutter og 7 piker. Den fjerde gutten, Alfred Solberg lever med sin kone og tre barn på A. O. Solbergs gård her på Moi i Kvinesdal. Og alle er glade, helsige og i beste velgående. Bror hans, Arne Solberg – sønn av første ekteskap – lever også her på Moi på min fars gamle gård. Jeg har også en liten gård på Moi, kallet «Borghammeren», nu Solborg, og her håper jeg ennå i mange år å kunne leve i fred. Min søster, Bertine, var død da jeg var over i Amerika. Hun hadde fire gutter, to lever og to er døde. Den eldste Theodor Chrey lever på hennes gård, har vært gift og har to voksne barn. Tønnes O. Jerstad, Palma Solberg og jeg var også over og besøkte dem. Theodor Chrey tok oss da med på en todagers biltur utover The Olympic Peninsula. Der fikk vi også se «Det stille Havets vanne» og hvorledes havets bølger brøt seg innover Stillehavets kyster. Tønnes Jerstad og Palma Solberg og jeg prøvde også en flytur fra U.S.A Nawyojard – Bremerton og hjem til Seattle. Den 8. juni 1933 reiste jeg med «Stavangerfjord» til U.S.A. Kommet til New York ble jeg mottat av fru Janna Thompsen – født Thorsen, Flekkefjord – og hennes mann Peder - Sandeid, Ryfylke -. De hjalp med på jernbanen og tre dager etter var jeg i Seattle. Der ble jeg møtt av min venn Gust Sten, og siden gikk turen å besøke slekt og gamle venner og kjente. Og i oktober begynte jeg tilbaketuren. Jeg stoppet noen dager i New York hos Thompsen’s. Hennes mann var med meg og kjøpte en drosjebil som jeg hadde med meg hjem til Norge. Så fra Stavanger kunne jeg kjøre i egen bil hjem til Kvinesdal den 5. november 1933. Min far døde i 1905, 72 år gammel, og min mor døde i 1920, 88 år gammel. Og hele Serine og Ole Solbergs familie er nu alle døde og borte. Jeg er alene tilbake. Men jeg håper at jeg ennå i noen år vil kunne leve her i den naturlige Verden. For jeg vet at tiden nærmer seg, da Jesus, som den gjenoppstående nye Messias vil komme igjen sammen med sine hellige, for da å kunne gjenoppreise sitt fredens og rettferdighetens rike på Jorden. Mitt 80 årige livs «tilbakeblikk», det er hermed fortalt. Det er allerede så langt at det blir vanskelig å få det trykt i bladet. Og så avslutter jeg med et godt ønske om hell og lykke både for bladets personale og dets lesere. Og likeså til alle kjente og kjære Kvindøler. NB: Jeg kommer kanskje igjen i bladet, da akter jeg å fortelle om mitt fortidige 2000 årige livs tilbakeblikk. Det er i alle fall for meg selv, av langt større og viktigere rekkevidde enn mitt naturlige livs soga er. Med vyrdnad Reinert Solberg, Kvinesdal Etterskrift: Med det samme vil jeg fortelle at jeg i 1907, i ånden så en ganske liten «Guds sønn» som stod rett foran meg og sa: «Vil du jeg skal komme inn i deg?» «Ja kom» svarte jeg. Og dette lille Guds barn, det passerte like inn i mitt bryst. Og helt siden den tid har denne lille «Guds sønn» levet, vokset og utviklet seg i min naturlige bevissthet. Og fra denne Guds sønn, som lever inne i meg, har jeg lært å forstå sannheten og det oppstandelsens og livets evangelium som Guds sønn, Jesus, både utgjorde og forkynte. Og derfor både vet jeg, kjenner til og kan jeg fortolke «hvorledes den gjenoppstandne Jesus, på den ytterste dag, både vil og kan frelse og gjenoppreise sine venner fra deres dødelige stade til deres udødelige stade, og gjenoppreise dem som sine mange nye Guds og menneskers sønner. Salige er alle de som har del i den første oppstandelse, Jesus Kristus, for dem har den annen død – legemets død – ingen makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med Kristus i Tusende år.
• Magasin / Avisoppslag: Tatt fra Kvinesdal Historielag Årsskrift Nr.2 1987 side 23: Reinert Solberg var "religiøs" Han trodde på gjenfødelse og han hadde blant annet vært med Moses over Rødehavet i et tidligere liv. En gang, på sine eldre dager, hadde han problemer med å knytte skoene. Til Georg Moi sa han da at slike problemer ville han ikke ha når han kom igjen som en "liten gud". Til en kone han ikke likte, sa han: "Du kjeme atte som ei padda". Han trodde også at "Universet" bestod av jorda som var hol og at vi bodde på innsida. Han var likevel først og fremst kjent for alle de mennesker han hjalp økonomisk, da han ifølge sin troslære (en blanding av kristendom og hinduisme) skulle gjøre godt for å komme igjen som et bedre menneske. Han levde i sølibat, men glemte aldri sin ungdomskjæreste. - Alexander Moi/Peder Fidjeland
• Folketelling: 1900, Øvre Egeland, Kvinesdal, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037240000042 Sivilstand: ugift Yrke: Lastedriver Sedvanlig bosted: US Amerika
• Magasin / Avisoppslag: 24 Mai 1934
• Bursdag: 25 Mai 1934
• Beskrivelse i Litteratur: 1946; Heimlandet Dreg er livshistorien til Reinert Solberg, nedskrevet av Ludvig Jerdal i 1946. Det er valgt å bruke andre navn enn de reelle i boken, mens datoer og hendelser er stort sett i overenstemmelse med virkeligheten. Forandringer: 1) Gården Moi => Gården Mo. 2) Foreldrene: - Ola Andreassen Solberg (1932-1905) => Ola Knutson Solberg - Serine Andersdatter Stokkeland (1932-1920) => Semina Stokkeland 3) Søskenflokken: - Andreas Severin Solberg (1859-1920) => Knut Tobias - Anders Bertin Solberg (1861-1928) => Anton - Reiner Andreas Solberg (1864-1948) => Johannes - Alfred Alin Solberg (1867-1897) => Berent Kristian - Sara Solberg (1869-1872) => Juliane Gesine - Gurine Bertine Solberg (1872-1920) => Oline Malene - Ole Serenian Solberg (1875-1890) => Johan Serenian
• Minneord / Nekrolog: 19 Mar 1948
• Minneord / Nekrolog: 30 Mar 1948