Randine Marie Nilsen

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Norsk Biografisk Leksikon: Kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Skipsmegler Andreas Rasmussen Nilsen (1822–98) og Margrethe Andrea Tornøe (1827–1909). Gift 19.6.1876 med sorenskriver, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927). Mor til Eivind Stenersen Blehr (1881–1957). Randi Blehr var blant veteranene i den organiserte kvinnesaksbevegelsen fra 1880-årene. Hun gjorde seg også gjeldende i fredsbevegelsen og i arbeidet for å gjenskape gammel norsk husflid. Randi Nilsen var den eldste i en søskenflokk på 11. Hun hadde ingen formell utdanning, men syslet med kunstneriske aktiviteter som tegning, teater og sang. En tid gikk hun og sang hos Nina Grieg, men slo ikke inn på en kunstnerisk bane som søsteren, malerinnen Hildur Prahl (1855–1940). Allerede som 17-åring sluttet hun seg til Vestmannalaget i Bergen, Norges eldste mållag, og kom med i en kulturell og politisk radikal krets som arbeidet for gjenreising av et norsk teater, det som 1876 ble Den Nationale Scene. Gjennom ekteskapet med juristen og venstrepolitikeren Otto Blehr ble hennes nasjonale og politiske holdning befestet. Randi Blehr sluttet seg til kretser i hovedstaden som tok sikte på å stifte en organisert kvinnesaksbevegelse. Hun ble innvotert i diskusjonsklubben Skuld kort tid etter stiftelsen 1883 og kunne rose seg av at hun var første “gifte kone” som fikk være med. Klubben var stiftet “til kvindesagens fremme” av unge studerende kvinner. Skuld var en av kjernegruppene da Norsk Kvindesagsforening (NKF) ble stiftet 28. juni 1884, og ekteparet Blehr var å finne på den offentlige innbydelsen til å tegne medlemskap. Senere skulle Randi Blehr bli formann i NKF i to perioder, 1895–99 og 1903–22, den lengste formannstid i foreningens historie. Da en splittelse blant foreningens stiftere førte til at stemmerett ikke ble satt på programmet, var Randi Blehr blant stifterne av Kvinnestemmerettsforeningen i desember 1885. Ektemannens politiske karriere medførte opphold i Sverige 1891–93 og 1898–1902. Randi Blehr påtok seg vertinnepliktene i det såkalte Ministerhotellet på Blasieholmen med stort hell. Det skulle være stil over den eneste norske representasjon i utlandet. Der knyttet hun kontakter, især blant “norgesvennene” som støttet løsrivelse fra unionen, bl.a. forfatteren Ellen Key, og med de svenske kvinnestemmerettsforkjemperne, fremst blant dem forfatteren Ann-Margret Holmgren. I sin første formannstid i Norsk Kvinnesaksforening tok Randi Blehr initiativ til Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet 26. februar 1896. Bakgrunnen var det spente forholdet til Sverige. Foreningen ble etablert som forsvarsforening til støtte for Hærens Sanitet. Hensikten var å vise at også kvinner var villige til å yte verneplikt, og var også et ledd i å kjøpslå med politikerne om stemmerett. Da Randi Blehr tok roret i NKF, la hun om kursen til det hun i et foredrag kalte “den praktiske linje”. Hovedvekten ble lagt på tiltak som kunne bedre kvinners økonomiske og sosiale kår, særlig rettet mott kvinner i arbeiderklassen og den lavere middelklasse – og husmødrene. Husarbeidet skulle profesjonaliseres gjennom utdanning. 1898 sendte Randi Blehr søknad til Stortinget om økonomisk støtte til “en nationalskole for kogning, huslig økonomi og andre kvindelige arbeidsgrene”. Skolen skulle gi fagutdanning til kvinner i “alle klasser”, som husmødre, husholdersker, tjenestepiker og syersker. NKF fikk statsstøtte for første gang. Norsk Kvindesagsforenings Fagskole i huslig økonomi startet sin virksomhet 1899 og eksisterte til 1935. Tiltaket var omstridt, i samtid og ettertid. Den tidligere formannen Ragna Nielsen var krass – de hadde ikke stiftet NKF for å utdanne syersker og kokker: “Der har aldrig nogen negtet kvinder at sy og koge.” Et overordnet synspunkt for Randi Blehr var at når husarbeidet ble et yrke, ikke et kall, ville aktelsen stige – og man kunne ikke lenger nekte utøverne deres «likeberettigede plads i samfundets styrelse». Med sine gode forbindelser fikk hun Statistisk Sentralbyrå til å utarbeide oversikter over kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsvilkår. Foreningen opptrådte som støtteforening for uorganiserte funksjonærer, som i telegraf-, telefon- og postetaten; for de siste gjaldt det å hindre at kvinner ble fratatt en hevdvunnen rett til likelønn, noe som lyktes. Saker av prinsipiell rekkevidde som krevde lovendringer, ble tatt opp: adgang til statens embeter, arv- og navnerett etter faren for barn født utenfor ekteskap og motstand mot særlover for kvinner i arbeidslivet. 1905 tok Randi Blehr initiativ til en landsomfattende foreningsadresse til støtte for unionsoppløsningen. Hun representerte selv NKF i delegasjonen til Stortingets president folkeavstemningsdagen 13. august. I alt 565 foreninger hadde sluttet seg til. Adressen ble også oppfattet som støtte til kravet om stemmerett. Det var innen kvinnesak Randi Blehr gjorde seg sterkest gjeldende, men også i fredsbevegelsen fikk hun ledende verv. 1903 ble hun valgt til leder av Norske Kvinners Fredsforbund. 1906 arrangerte hun en storslagen fest for nobelprisvinneren Bertha von Suttner. Randi Blehr gjorde også en banebrytende innsats for å gjenskape gammel norsk tekstilkunst. Før hun kom til hovedstaden (etter opphold i Nordfjord, Sogn og Tromsø), opprettet hun den første norske billedvevskole, i Sogn 1880. 1897 drev hun frem Norsk Billedvæveri med billedveveren Frida Hansen som daglig leder, et springbrett for dennes internasjonale karriere. I alt sitt virke viste Randi Blehr glødende begeistring og pågangsmot. Et overordnet siktepunkt var at dyktiggjøring av kvinnene og utvidelse av deres virkekrets ville styrke deres selvtillit; kvinners innsats ville øke respekten for norsk kultur og slik være en del av nasjonsbyggingen. Randi Blehr fikk Kongens fortjenstmedalje i gull på sin 70-årsdag 1921.
• Minneord / Nekrolog: 15 Jun 1928

Randine giftet seg med Otto Albert Blehr 19 Jul 1876. Otto ble født 17 Feb 1847 , Stange, Hedmark, Norway; ble døpt 24 Sep 1847 , Stange, Hedmark, Norway; døde 13 Jul 1927, Oslo, Norway; ble begravet 16 Jul 1927, Vor Frelsers Gravlund, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Folkerettsjurist, godseier og NS-politiker. Foreldre: Overrettssakfører, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927) og Randi Marie Nilsen (1851–1928; se Randi Blehr). Gift 1) 1914 med Signe Aschehoug (1894–1925), datter av forlagsbokhandler Hieronymus Aschehoug (1846–1902) og Anna Hermine Steenbuch; 2) 1926 med Ingrid von Hanno f. Brun (15.5.1898–1976), datter av tannlege Johan Brun (1864–1941) og Helga Marie Natvig (1874–1959), ekteskapet oppløst 1928; 3) 1937 med Mait Oreman (29.10.1910–), datter av Carl Oreman (1878–1932) og Brita Trygg (1874–1954). Eivind Blehr var en av de sentrale ministere i Vidkun Quislings regjering 1942–44. Blehr vokste opp i et nasjonalistisk Venstre-hjem. Han tok examen artium 1899, studerte deretter jus og ble cand.jur. 1903. Fra høsten 1905 var han ansatt som sekretær i det nyopprettede Utenriksdepartementet, og arbeidet der hovedsakelig med folkerettslige spørsmål. Han var sekretær i den norske delegasjonen ved fredskonferansen i Haag 1907, og 1909 var han sekretær i den norske delegasjonen ved voldgiftssaken i København som behandlet reinbeitetvisten med Sverige. Ved Spitsbergen-konferansen i Kristiania 1910 var han folkerettslig sakkyndig. Han ble byråsjef 1913. 1918 tok han avskjed fra utenrikstjenesten for å vie seg til driften av sin landeiendom, Nesøya hovedgård i Asker, og forretningsvirksomhet i Paris. Samtidig tok han flere folkerettslige oppdrag på frilansbasis. Viktigst av disse var vervet som generalinspektør for Folkeforbundet under folkeavstemningen i Saar 1935. Blehrs far hadde vært en av hovedmennene bak innføringen av parlamentarismen i Norge. Sønnen utviklet en tiltakende mistro til det parlamentariske demokratiet. Som så mange andre i tiden rundt og etter den første verdenskrig, var han spesielt bekymret for fremveksten av en revolusjonær arbeiderbevegelse i Norge. Blehr ønsket å integrere arbeiderklassen i det norske samfunnet gjennom sosiale reformer. Men han var motstander av Venstres frihandelsvennlige politikk. Samtidig var han sterkt mot nedbyggingen av det norske forsvaret i mellomkrigstiden. Disse betraktningene førte til at han 1933 meldte seg inn i Quislings Nasjonal Samling. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet året etter. 1941 meldte Blehr seg inn i NS igjen, og fikk omgående viktige posisjoner i det norske kollaborasjonsstyret. Fra september 1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus, og da Quisling dannet sin regjering 1. februar 1942, ble Blehr handels- og forsyningsminister. Etter en omorganisering fikk han tittel av næringsminister fra 1. mai 1943. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann, en stilling han beholdt til frigjøringen. Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupantene. Hans motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det at han som minister “inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at han gikk “med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde personlig et avmålt forhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å arbeide for norske næringsinteresser. Av sosialradikale krefter i og rundt det NS-styrte LO ble han oppfattet som en reaksjonær representant for kapitalistenes interesser. Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i den heftige og langvarige striden om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien. Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden. Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med utkast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert. Blehr var en av de mest utpregede nasjonalistene i NS. Det sentrale i hans ideologiske horisont var et harmonisk nasjonalt fellesskap der eliten skulle styre, autoritært og paternalistisk, til beste for hele folket. I en viss forstand ønsket han å skru tiden tilbake til før 1884, til den autoritære embetsstaten. Men det var ett sentralt element i embetsstatsideologien han forkastet: liberalismen. Han mente at utviklingen hadde gått inn i gale spor etter 1884, og at liberalismen bar en hovedskyld for de gale sporene. Det er vanskelig å tro at Eivind Blehr regnet seg selv som noen nasjonalsosialist. Rasetenkning spilte ingen viktig rolle for ham, han var eksempelvis ikke antisemitt. Han viste heller ingen nevneverdig begeistring for førerprinsippet. Men han godtok nasjonalsosialismen som en gitt ramme, og han ble en viktig medspiller i Nasjonal Samlings forsøk på å innføre en nasjonalsosialistisk førerstat i Norge. Under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig ble Blehr 1946 dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter at han hadde sonet dommen, engasjerte han seg – som en av ytterst få sentrale NS-folk – i Forbundet for sosial oppreisning, en interesseorganisasjon for tidligere NS-medlemmer.

Eivind giftet seg med Signe Aschehoug 1914. Signe ble født 15 Apr 1894 , Vang, Rygge, Østfold, Norway; ble døpt 10 Jun 1894 , Rygge, Østfold, Norway; døde 1 Des 1925, Oslo, Norway; ble begravet 5 Des 1925, Garnisonsmenigheten, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Eivind giftet seg med Ingrid Brun 11 Des 1926, Asker kirke, Asker, Akershus, Norway, og ble skilt 1928. Ingrid (datter av Johan Brun og Helga Mathilde Natvig) ble født 15 Mai 1898 , Victoria Terrasse 1, Kristiania, Norway; ble døpt 5 Jun 1898 , Johannes menighet, Kristiania, Norway; døde 4 Jun 1976, Oslo, Norway; ble begravet 7 Okt 1976, Ullern kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Eivind giftet seg med Mait Oreman 1937. Mait ble født 29 Okt 1910; døde 2 Jan 2003, Asker, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Otto giftet seg med Brit Ravndal 27 Des 1965. Brit ble født 7 Nov 1942. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Otto giftet seg med Barbro Matsson 15 Aug 1986. Barbro ble født 20 Feb 1957 , Sweden. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]