Benedicte Anna Muus

Familie/Ektefelle/partner: Paul Christopher Resen. Paul ble født 21 Aug 1677 , Nærøy, Nord-Trøndelag, Norway; døde 15 Jul 1707, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Friderich Leonard Schauer. Friderich ble født 1682 , Denmark; døde 1719. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Christian Hansen Grønn. Christian ble født 1723; døde 1781, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Gift med Johan Christofer Brun i 1744. Først bosatt på gården Støre i Skogn; flyttet til Frøset i 1752. Brun er oppført som bruker her både i 1755 og 1762, så en kan vel for så vidt si at Frøset hadde blitt selveiergård fra 1752. Brun drev vel gården ved hjelp av tjenere og husmenn, selv var han da major og sjef for Nordenfjeldske Dragonregiment. Pauline og Johan Christofer Brun hadde 5 barn. Johan Christofer Brun døde i 1765, og 2 år senere blir Pauline oppgift med oberstløytnant Peter Magnus Boysen, f. 1728 på Sjelland. Han blir derved den nye eier her, og også bruker. Han døde her som generalmajor i 1794. Paulines ekteskap med Boysen var naturlig nok barnløst, og heller ingen av hennes barn fra 1. ekteskap kom til å overta gården i første omgang. I 1804 overdrar hun gården til sin ennå bare 15 år gamle sønnesønn, Johan Christofer Fredriksen Brun, f. 1789 på Ålberg, for 3 500 rdl. Det er umulig å finne noen plausibel forklaring på hva «Generalmajorinden» egentlig mente med denne overdragelsen, det blir bare gjetninger. Begge hennes eldste sønner var riktignok døde, Lorents i 1786, Fredrik i 1795. Men de to yngste levde jo, og ikke annet enn en kan se så bodde de her også. Salget ser imidlertid ut til å ha skjedd i full forståelse med dem. Begge var riktignok i etablerte, sikre offiserstillinger, men likevel. I skjøtet til sønnesønnen er nevnt at handelen bl.a. omfatter «alle Huuse og samtlige Kakkelovne, Bryggekjedel og indemured Jerngryde, det til Qvarteret hørende Chambree (militært feltutstyr) samt Dragounhesten og Gaardens Andeel i Mæhre Kirkes kjøb. Dog forbeholder jeg mig at bruge og beboe Gaarden saalænge jeg finder forgodt». Så det later til at hun ikke hadde i sinne helt å gi seg, «gamla». Hun var jo nå 82 år! Men hun må nesten ha handlet i overmot, eller «rast i fægden» som de gamle sa. Bare 1 måned etter at hun underskrev skjøtet lukket hun sine øyne for godt. Mennesket spår, men Gud rår. Boet etter henne viser bl.a. sølvsaker for 130 rdl., 15 store linduker og en mengde servietter av lin, i alt løsøre for 1 155 rdl., inkl. Gårdens besetning. Og også selve gården er tatt med for 3 500 rdl., da skjøtet ikke var tinglest enda. Det ble imidlertid gjort kort tid senere. Men hva hjalp all denne formuen, gjelden var nesten like stor, så det ble bare 198 rdl. igjen til deling.
• Folketelling: 1801, Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058460001085 Familiestilling: Huusmoder Sivilstand: Enke efter 2det egteskab Yrke: Enkefrue generalmajorinde og gaardbeboer Merknader: "fød schaur"

Notater:

Gravlagt:
Oppgitt som "Paulina Boysen", etter hennes andre ekteskap

Paulina giftet seg med Johan Christopher Brun 1744. Johan (sønn av Lorentz Brun og Anna Marie Christophersdatter Resen) ble født 1710 , Støre, Skogn, Nord-Trøndelag, Norway; døde 1 Mai 1765, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; ble begravet 20 Mai 1765, Mære kirke, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Paulina giftet seg med Peter Magnus Boysen 1767. Peter ble født 1728 , Sjelland, Denmark; døde 1794. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Ålberg, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Kjøper av Ålberg i 1773 var løytnant Lornts Nicolai Brun, sønn av Johan Christofer Brun på Frøset, men f. på Støre i Skogn i 1745. Da Brun kjøpte her var han forlovet med datter til major Wentzel Aussig på Stor-Bjørka, Sandvollan. Men den vordende svigerfar ville ikke tillate noe giftemål før Brun greide å stille en økonomisk garanti han kunne godta. Og slik gikk det til at det var først i 1779 de fikk gifte seg, etter over 6 års forlovelse. Men da hadde Brun forlengst solgt Ålberg og kjøpt Hustad, der hans forlovede var odelsberettig. Lornts Brun og Anne Margrete, f. Aussig, hadde bare en datter, den stormannsgale Pauline, f. 1781 på Hustad, se om henne under Frøset. Lornts Brun hadde betalt 1 700 rdl. for Ålberg, men selger den for 1600 i 1777, så det var nok ikke her han styrket sin økonomi tilstrekkelig til at majoren på Stor-Bjørka omsider godtok ham som måg. Det var Bård Jonsen Brækka som kjøpte Ålberg av Brun.
• Beskrivelse i Litteratur: Lorentz Nicolai Johanson Brun, f. ikr. 1745 på Støre i Skogn, var u-offiser ved N.fjellske dragonregiment i 4 år til 3. mars 1762 då han vart fenrik ved same regim, ved Stjørdals komp. med 80 rdlr. i årsløn. Overfl. til Størens komp. frå 8. aug. 1762. Sek.ltn. ved skilauparkorpset, Meråker komp. 1 januar 1766. Då dette komp. vart nedlagt i 1767, fekk han vartpg. Med 60 rdlr. årleg løn. Frå 1. mai 1769 pr.ltn. ved Holtålske skilauparkomp., kapt ltn. ved Ytterøy komp. 20. august 1783 med kapteins kar. Kapt. og sjef for Fosnes komp. 5. novbr. 1784, men fekk Inderøy komp. 28. januar 1785. Død 8. mai 1786 på Hustad, Sandvollan. Den 6. mars 1773 fekk han kgl. løyve til å gå inn i ekteskap med frk. Anna Margretha Aussig, f. 1. august 1748 på Sandvollan, d. på Hustad 16. desember 1799. Ho var eineerving til dei rike Aussigfolka som budde i Bjørkon. Aussig åtte også gardane Skjelvågen (kj. 1730), Hjellan søre (kj. 1740), og Hustad (kj. 1765), og ymse eigedomar på Snåsa. Aussigfolka erva den rike gullsmeden Aussig (?) i Tr.heim, og var truleg dei rikaste folka på Inderøyn i den tida. Det syner greitt skifte etter «Majorinde Gidsken Aussig, byrja 6 februar 1786. Brutto bumedelen var på 8726 rdlr. 2 ort. Netto medel 6160 rdlr. 20 ski. Av dette fall halvparten på dottera, enkja Anne Margrete Aussig Brun. Gidsken Aussig var dotter til presten Pristrop på Inderøy’n. I 1773 «indskyder Lorentz Nicolai v. Brun 300 rdlr. i enkekassen for sin tilkommende hustru frk. Anne Margrethe Aussig. Datert Frøset i Sparbu 29. august 1773. Mor til Anne Margrete Aussig døydde 1738, 74 år gl. Major Aussig døydde i septbr. 1773, 55 år gl. Lorentz Nicolai Johanson Brun kjøpte mange gardar, så han var eigar av stort jordegods, liksom mange andre offiserar i den tid’n. Han kjøpte Ner Hustad i 1777 og Øvrfe Hustad s. å. Av panteboka for Stjør- og Verdal ser vi at han åtte grd. Støre i Skogn før han kom til Sparbu. Det står i Stjør og Verdal pantebok B1 fol. 1736: «Lorentz Nic. Brun, sek.ltn. ved Nfj. skilauparkomp. selger til lensmann Nils Ottersen Hove sin odelsgard Støre i Skogn, sk. m. b. og 1 2 sp. samt aparte b. over 2 sp. for 2400 rd. Adkomsten til gd.: 1) Skjøte fra Kristian VI, dat. 15. juli 1732. 2) min farmors, fru Ane Maria, oberstltn. Bruns skjøte 19. febr. 1744. 3) min sal. Fars major B.s skjøte 19. novbr. 1759. 4) Canc r. og reg. gn. Arents skjøte til ltnt. Schultz 2. juni 1766. 5) Lnt. Schultz skjøte til mig av 28. april d. a. -— — Min curators underskr. Arrit Hornemann», Då han kom åt Sparbuen, kjøpte han grd. Ålberg 1773. I panteboka pk. 3, fol. 9 står det: «Peder Christophersen Sieldvold selger til ltn. Lorentz Nic. Brun sin eiende og hidtil påboende grd. Aalberg. Skylder med bøxel og landskyld 3 sp. 1 øre 12 mkl. i Spb. tinglaug for 1700 rdlr. Aalberg, 20. juli 1773». (Tinglyst 18. og 19. febr. 1773). Han hadde Aalberg til 1777, da han flytta til Hustad. Etter at L. N. Brun kom til Sparbu, vart han kjend med Ane Margrethe, dotter til major Wentzel Aussig i Bjørkon, og den 13. februar 1773 søkte han (til militærsjefen?) om «tillåtelse til å indtre i ekteskab med frk. Anna Margrethe Aussig». Denne søknaden vart innvilga 6. mars 1773. Men det gjekk fleire år enda før dei vart gifte. Truleg hev L. N. Brun mått stille noko økonomisk trygd før han fekk gifte seg med Anna Margrethe. Det kan vi skjøne av fylgjande skriv til «Enkekassen»: «Lorntz Nicolai v. Brun pr.løytn. i 1ste Tr.h. nasjonal infanteriregimente, indskyder 300 rdlr. for sin tilkommende hustru, Anne Margrethe Aussig». Brevet er dagsett Frøset i Sparbu, 29. aug. 1773. Først i 1779, den 29. septbr. vart dei gifte, altså minst 6 år etter trulovinga. I 1777 selde L. N. Brun Ålberg og flytta til Hustad. Etter at L. N. Brun hadde vorte trulova, vart han interessera i — og fullrådd på — å kjøpe att Hustadgardane som kjærasten hans hadde odelsrett til. I 1776 kjøper han Hustad Øystre. I panteboka pk. 3, fol. 103 står: «Daniel v. Pristroph, prm.ltn., selger til ltn. Lorentz Nicolai v. Brun sin odels- og eiendomsgaard Østre Hustad med underliggende øe (øy) til duun og veideri, skylder tils. 2 sp. 2 øre med bøxel og landskyld for 980 rdlr. Skielvaagen, 2. oktbr. 1776». For å få penger til dette kjøpet låner han 400 rdlr. av canselliraad Erik Must i Trondheim mot 1. pr.pant i grd. Ø. Hustad. Avlyst hausten 1795 med 206 rdlr. 42 ski. Avlyst resten 5. april 1799 med 193 rdlr. 54 ski. I 1777 kjøper han Vester-Hustad av tilkomande vermor si. I panteboka pk. 3, fol. 144 b, les vi: Gidsken Pristrop, enke etter sal. major Wentzel Aussig er blitt enig med ltn. Lorntz Nic. Brun om å avstå til ham for 920 rd. gd. Vestre Hustad i Inderøy pr.gj., som ved et makeskifte og skjøtebrev av 11. mars 1765 fra dav. cane.-assessor, nu justitsråd Henrich Hornemann til Beins kloster, er blitt hendes og sal. manns eiendom. Skjøtes herved v. H. m. b. og 1. 3 Spand til ltn. Brun. Stor Bjerkan på Inderøy, 4. mars 1777. Fol. 144 vedgår G. sl. Aussigs å ha kontrahert med ltn. L. N. Brun om sin gd. V. H. for 900 rd., og til den ende må ltn. B. straks anta til bruk indtil den accord sum er betalt, da hun skal gi skjøte. Stor Bjerkan 24. april 1775. L. N. Brun flytta då frå Sparbu til Hustad, og for å få pengar til kjøpet av Hustad, selde han grd. Ålberg 1777. Han vart ikkje bonde på Hustad så lenge, berre 9 a 10 år. Han døydde på Hustad den 8. mai 1786. I 1787 — året etter at mannen var avliden — hadde enkja fylgjande lysing i «Tr.hjems Adresseavis»: «De som enda maatte have utilsendte gjeldsfordringer paa min sal. mand hr. kaptein Lorentz N. v. Brun, vil behage herved at henvende sig til mig undertegnede, som sidder i uskiftet boe, da enhvers lavskikket krav efter død mand skal vorde rigtig betalt saasnart jeg sættes istand dertil ved mad. fru majorinde Aussigs arv». Hustad, Inderøen, 12. mai 1787. Denne lysinga syner at det ikkje var nokon større medel etter Lorentz Nic. Brun, men enkja venta seg ein større arv etter mora, fru Aussig. Denne fru Aussig døydde i 1786, og skiftet etter henne byrja 1786. Enkja Anne Margrethe sat i uskift bu og dreiv gardane nokre år. Men det vart for stridt for henne i lengda, og ho måtte selje Øyster Hustad. Om dette les vi i panteboka 4 c, fol. 734 b.: «Onsdag 6. novbr. 1793 blev iflg. kapt. Fr. v. Bruns skrift rekvis —— på enkefru Anna Margrethe sal. kapt. Lorentz Nicolai Bruns vegne -— -— på grd. Vester Hustad i Inderøen holdt off. auktion over hendes grd. Østre Hustad, mtr. nr. 808 av skyld 2 sp. 2 øre med b. og landskyld. Tilslaget fik Rasmus Mortensen By for 1437 rdlr. Kjøberen gir enkefruen pant i grd. for 700 rdlr. Dagsett 6. februar 1794. Avlyst 14. mars 1796. Den 16. desbr. 1799 døydde «kapteininde Ane Margrethe sal. Bruns, 51 år og 16 dage gammel —af vattersott» —på Hustad. Skifteretten i dødsbuet lyste ut auksjon i Tr.hjems Adresseavis den 11- juli 1800 over «boets besætning, løsøre etc.» Lausøyra vart seld på auksjonen, men er ikkje innførd i skifteprotokollen, avdi skifteforretninga vart avlyst. Skiftet etter henne byrja 13. januar 1800. Siden continert. (>: halde fram) ved auksjon og skiftesamling. Boets eneste arving, jomfru Paulina Brun har før det kunne bringes til ende, indgaaet ekteskap (før 20. aug. 1802) med Nils Hustad (Rostad). Løsøre solgt ved auksjon». Før skiftet var ferdig-ført og slutta, vart fylgjande odelslysing frå Nils Rostad lagt fram for skifteretten: «Da jeg som er kommet i ekteskab med jomfru Paulina Brun, akter at indløse hendes odelsgaard Østre Hustad i Iuderøen fra eieren og opsidderen Rasmus Mortensen for den sum han ved auksjons skjøte 6. febr. 1794 fik den, — men da penger hindrer, lyses hans kones løsningsrett. Næss ved Strømmen, 6. oktbr. 1802. Nils Jonsen Rostad».
• Yrke: Kaptein

Notater:

Gravlagt:
Capit: Lorens Nicolai Brun, 41 Aar 3 Maaned: 5 Dager

Lorentz giftet seg med Anne Margrete Aussig 29 Sep 1779, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. Anne (datter av Wentzel Aussig og Gidsken Sophia Pedersdatter Pristroph) ble født 1 Aug 1748 , Sandvollan, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; ble døpt 9 Aug 1748 , Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; døde Des 1799, Hustad, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; ble begravet 16 Des 1799, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Ålberg, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Bård Jonsen Brækka selger i 1791 gården til premierlytn. Fredrik Leonard Schauer Brun for 1 900 rdl., og kjøper vestre Hafstad. Fredrik Brun var bror av førnevnte Lornts, og f. på Støre i 1750. Han var g.m. datter til sogneprest Welding på Inderøy, Karen, f. 1760 på Sjælland. Barn: 1) Johan Christofer, f. 1789. Se Frøset og Lian. 2) Fredrik Welding, f. 1790. Han slo inn på den militære løpebane og ble premierløytnant i 1814. Men i 1816 får han etter søknad avskjed «for at gaa i fremmed tjeneste», hva som nå lå i det. Men i 1829 er han iallfall tilbake i Sparbu igjen, da han gifter seg med Jonetta Holtaunet. Hun var f. utenfor ekteskap i 1808 av foreldre Lars Jonsen Grande og Henrika Larsdtr. Lorvikplas. Jonetta hadde vokst opp hos Fredriks mor Karen, som kom til Holtaunet som enke, og senere hadde hun vært «Pige» der, hos enkefru Hammer. Jonetta og Fredrik Brun kom imidlertid ikke høyere på den sosiale rangstigen enn til å bli husmannsfolk på plassen Lia u/Sakshaug. Vel, riktig vanlig husmann var nok ikke Brun, han var jo både lese- og skrivekyndig. Han var såleis huslærer for barna til handelsmann Muus på Straumen, og var også mye nytta til å skrive forskjellige dokumenter for folk og fikk forresten det noe så tvetydige navn av «Vinkelskriver» der ute. 3. Lornts Nicolai, f. 1797. Som nevnt bl.a. under Tønne var han forlovet med Ane Kristendtr. Tønne og de hadde et barn sammen. Men de ble ikke gift, Lornts ble i stedet g.m. datter til sorenskriver Hammer, Petra Elise, og ble husmann under Holan, se der. Enkefru Hammer i Holtaunet var Petra Elises mor. Fredrik Schauer Brun døde i 1797, han hadde da avansert til kaptein. Etter forlangende av enka blir gården solgt på auksjon våren 1798 og kjøper er løytnant Hans Kaurin, sønn av sognepresten. Kjøpesummen er på hele 3 021 rdl.

Fredrik giftet seg med Karen Welding 15 Jul 1786, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. Karen ble født 30 Sep 1760; døde 3 Nov 1827, Modum, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Johan Mangelsen Brun blir eier av gården Frøset i Sparbu i 1810, da kjøper den av nevøen sin, Johan Fredriksen Brun, for 4 000 rdl. Han hadde i 1786 blitt g.m. Abel Marie Møllmann, f. 1765. Hun døde i barsel da deres første barn kom til verden i 1787. Men barnet, en datter som fikk samme navn som mora, levde opp. Hun ble i 1822 g.m. senere byskriver i Trondheim, Even Solberg. Han var f. i 1787, som sønn av Peder Evensen og Guru Mortensdatter Hundlo, Egge, men hadde vokst opp på Solberg prestegård i Betstad. Johan Mangelsen ble i 1788 oppgift med Helene Fredrikke Støren, f. 1768. Barn: (De hadde totalt 6 barn sammen. Bygdeboken nevner bare de 3 første) 1) Johan Støren Brun, f. 1792. Neste eier. 2) Johan Christofer, f. 1794. Overtollbetjent i Trondheim. 3) Lornts Christofer, f. 1797. Tollbetjent i Trondheim. Johan Mangelsen Brun var kortere eller lenger tid også eier av flere gårder, bl.a. nedre Vist, som også hans mor hadde eid en tid. Han hadde også vært eier av Vestvik i Beitstad før broren Paul, og der hadde han også bodd i sitt 2. ekteskap, barna hans fra dette er således alle født der. Men før han kom til Frøset straks etter århundreskiftet var han skilt fra sin siste kone. Brun avanserte til major i kavalleriet, og han var i mange år også amtsveimester i Nordre Trondhjems Veidistrikt. Som sådan kunngjør han i "Adressa" for 1. mars 1811 følgende trafikkregel: "Paa det at imødekommende Reisende ikke skal kiøre og ride paa hinanden, som ofte forvolder ei allene Ophold, men tillige Skade og Ulykker, saa kundgjøres herved til almindelig Efterretning og Befølgelse, for saavidt Nordre Trondhjems Veidistrikt angaaer, at de holde til den Side af Veien hvor Grøften haves nærmest til høire Haand, og hvo som efter denne Kundgjørelse handler derimod, og saaledes forvolder førbenævnte Uleiligheder, maa vente at vorde fordret til alvorlig Ansvar, alt efter Omstændighederne, og tage Skade for Hiemgield". "Hjemgjeld" betyr selvforskyldt skade eller tap. I 1818 overdrar J. M. Brun gården til sin sønn, Johan Støren Brun, titulert som "Premierlieutnant og adjungerede (assisterende) Veimester". Prisen er 1 800 spd. + kår, men også her tar selgeren forbehold om å få bruke gården så lenge han ønsker "mod at betale de sædvanlige Skatter og Afgifter".
• Slektsvåpen: 1790
• Folketelling: 1801, Beitstad, Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058458000963 Sivilstand: Givt 2den gang Yrke: Characteriseret ridtmæster, og premierlieutenant ved sparboiske dragon compagnie
• Beskrivelse i Litteratur: Mellom 1819 og 1831; Beskrivelse av hendelser tilknyttet tiden som Anleggsleder ved Kong Karl Johans Vei 1821-1822, fra planlegging og utføring av veiarbeidet til senere anklager, rettsgang, domfellelse, anke og endelig frikjennelse for å ha utvist «hensigtsstridige, skjødesløse, ødsle og uredelige Forhold» i sin ledelse av anlegget.

Notater:

Døpt:
- Dom: II. Advent => 2. søndag i advent = 4. desember 1757
- Tvillingfødsel

Navn:
Det er en historie knyttet til navnet Mangelsen.
Da Familien bodde på Frøset var den kjente general Johan von Mangelsen gjest på gården. Fruen var gravid. Og da generalen så henne gå over tunet, spådde han at hun ville få tvillinger. Hun sa da at om det var så, da skulle den ene kalles opp etter generalen. Og slik ble det

Johan giftet seg med Abel Marie Møllmann 25 Nov 1786. Abel ble født 1765 , Røros, Sør-Trøndelag; ble døpt 24 Sep 1765 , Røros, Sør-Trøndelag; døde 11 Sep 1787, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; ble begravet 18 Sep 1787, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Johan giftet seg med Helene Fredrikke Støren 13 Jun 1788, Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norway, og ble skilt 13 Apr 1809. Helene (datter av Johan Johansen Støren og Maren Sabine Wessel) ble født 3 Feb 1768 , Dolmøy, Hitra, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 11 Feb 1768 , Hitra, Sør-Trøndelag, Norway; døde 5 Mai 1848, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 11 Mai 1848, Vår Frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Trøseth, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058460001086 Familiestilling: Hendes søn Sivilstand: Ugift Yrke: Premie lieutenant ved national cavalerie Bosted: Trøseth

Notater:

Døpt:
- Dom: II. Advent => 2. søndag i advent = 4. desember 1757
- Tvillingfødsel

Navn:
Ved Dåp er han omtalt som "Paul Resen", altså med etternavnet til hans farmor som andre fornavn. Reisner er antagelig en alternativ skriveform.
I diverse publikasjoner omtales han videre som "Paul Reisner von Brun". Jeg bruker ikke "von"-formen, da dette ikke ser ut til å ha blitt brukt av familien (J. M. Bruns memoarer og dødsannonsen)

Familie/Ektefelle/partner: Anna Petronella Roth. Anna ble født 30 Mar 1756. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Paul giftet seg med Elen Margrethe Kaurin 1805. Elen ble født 1765 , Tromsø, Troms, Norway; døde 1820, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Det var altså ingen av Pauline Bruns gjenlevende sønner som protesterte mot dette tilsynelatende senile påfunn å selge gården til sønnesønnen. Det gjorde imidlertid datter av hennes eldste sønn, Pauline Lorntsdatter, gift med Nils Jonsen Hustad, men hennes odelsstevning førte ikke fram. La oss ta med litt om romansen mellom disse to, og som endte i en tragedie. Nils var egentlig fra Kvam på Inderøy, men hadde kommet til Hustad som dreng. Her oppsto det snart et kjærlighetsforhold mellom ham og Pauline, som var Bruns eneste datter, og enearving til begge Hustadgårdene. Hennes mor, som da var enke, men satt med gården, mislikte naturligvis sterkt dette. Nils ble derfor snart jaget fra gården, samtidig som Pauline ble plassert hos farmora på Frøset. Det hjalp bare ikke, kjærlighetens veier er som kjent uransakelige, og for Pauline og Nils førte de til hemmelige stevnemøter flere steder på Inderøy. Nils hadde da flytta heim til Kvam. Og i 1802 lyktes det dem, med gode venners hjelp, å bli hemmelig gift, i stua på Kvam. Da Paulines mor døde ikke så lenge etterpå sto veien åpen, de overtok Hustadgårdene, og flytta dit. Her fikk de etter hvert 9 barn, og alt så i grunnen lovende ut. Men den store formuen de hadde arvet etter hennes foreldre gikk dem snart til hodet. De ble stormannsgale, de kjøpte opp gård etter gård, særlig på Sandvollan og Inderøy. Men så kom krakket, og det bar utfor bakke til gagns, tvangsauksjoner fulgte i kjølvannet, og i 1830 måtte de også gå fra Hustad, der de fikk tatt unna en liten husmannsplass til seg. Og så fornedret hadde de blitt at de heller ikke unnså seg for å tilegne seg nestens gods, et par ganger var de for retten for tyveri. Nils døde i 1838, Pauline i 1841. En av deres yngste døtre, Anne Margrete, f. 1816, ble i 1843 funnet hengt i Bjørkmarka på Sandvollan. Hennes forlovede, Kristian Holmen, ble tiltalt for å ha tatt henne av dage fordi hun var gravid, men ble frikjent av mangel på bevis. Kanskje hadde hun valgt utveien selv.
• Beskrivelse i Litteratur: Paulina Lorentzdtr. Brun, f. 15. april 1781, d. 1. mai 1841 var eineerving på Hustad, og ho erva då åleine dei rike foreldra sine. Medelen i buet etter mora var på (Summen ikkje innførd av skifteforretninga). Denne Paulina hev vorte noko av eit eventyrmenneske som det enno går segner om i Innherad. Ho var fødd og oppvaksi på Hustad -- i rikdom og velvære. Ho trudde vel aldri det kunne bli slutt på rikdomen. Det går ei segn om byrgskapen til Paulina: Ein gong dei var ute på fjorden og rodde, tok ho ein gullring og kasta ut i sjøen, idet ho sa: «Så umogeleg som at denne ringen kan koma tilbake til meg, så umogleg er det at eg kan bli fattig». Men nokre dagar seinare kom ein fiskar opp til Hustadgarden med ein stor torsk som han hadde fiska i fjorden der, og då dei opna fisken, fann dei gullringen, og Paulina fekk han att. Og Paulina vart så fattig, at gardane deira vart selt ifrå deim, og dei måtte flytta ned til sonen Lornts Nilson Hustad, som var husmann i Hustadplassen Sørenget, og der levde dei i stor armod, så Paulina måtte ta tiggarstaven og gå frå hus til hus og «be seg til». Det hende ho kom til heimar der folket ikkje kjende henne, og spurde kor ho var ifrå. Då svara ho: «De kjenner då vel meg som ein gong åtte begge Hustad-gardane, og ei vaag med sylv». Ei anna segn hev eg høyrt om henne på Sandvollom. Ein gong i slåttonna var ho med og skulle køyre inn høy — på tredragslede med vidjespenning føre. Då rauk vidjespenningen (tågå'n), og Paulina tok eit silketørkle ho hadde på seg og batt skoklane til sleden med dette. Meir vet hadde ho ikkje. Det måtte gå gale. Elskhug og romantikk. Paulina vaks opp på Hustad. Sist i 1790 årom vart ho kjend med ein bondegut frå Kvam, Nils Jonson Rostad. Han var son til bonden på Rostad og Synnøve Nilsdtr. Då far hans døydde, gifta mora, Synnøve, seg oppatt med lensmann Peter A. Berg, som budde på Kvam. Nils fylgde da mora til Kvam og han vaks opp der. Korleis han vart kjend med Paulina Brun veit vi ikkje visst. Somme fortel at han var gardskar på Hustad sist i 1790 årom. Nok er det, dei vart kjende og snart sterkt hugtekne i kvarandre. Slekta hennar — Brunfolka — lika ikkje dette og forbaud henne å vera saman med Nils, og då mora døydde i 1799, flytta Paulina til farmora, som budde på Frøset i Sparbu'n. Det var for simpelt parti for ei rik offisersdotter å gifte seg med ein bondegut, om han så var son på storgarden Rostad. Ved folketeljinga 1801 er Paulina busett på Frøset. Ho var 20 år gl. då. Nils Rostad budde det året heime på Kvam hos mora, som då var g. m. lensmann Berg. Det var no langt imillom deira, men dei lura seg til å ha stemnemøte i løynd, og dei vart samde om å gifte seg i løynd. Dei søkte (til bispen?) og fek kløyve til å bli vigde i heimen hans Nils på Kvam. Paulina budde også takomtil på Ålberg, hos farbroren Fredrik Leonhard Brun. Der hadde ho ein hest som ho tok nokre rideturar på av og til. Men ein gong ho var på ein ridetur, vart ho så lenge borte, at folket hennar vart ottesame for henne. Dei var redd for at ho var reist ut på Øyna, der «riddaren» hennar budde. Ein av Brunkarom tok då ein hest og rei — fyrst til Sandvollan på leiting etter henne, og der fekk han spurt at gjenta hadde teke seg skyss vestover til Inderøy. I millomtida hadde Paulina ride til Sandvollan. Der fekk ho ein kjenning, Anders Skjelvågen, som visst var dreng på Hustad, til å skysse henne vestover til Kvam. Då dei for framom Brakstad, stana dei og tala med Carl Motzfeldt, som då var eigar av Brakstad, og han lova å hefte bort Brunkarane, ifall nokon av dei skulde koma etter og vilja hente Paulina heim att. Paulina og skysskaren hadde såvidt kome ned Brakstadbakkane — ned mot Hommeldalen, då det kom ein ryttar i strak galopp på skumlagd hest austantil. Det var ein av Brunfolket. Då møtte han Motzfeldt og spurde om han hadde set Paulina. Jau, sa Motzfeldt, men det er lenge sia dei for framom her, så det er uråd å nå henne att. Og han fekk Brunmannen til å stana ei tid på Brakstad, tok han med seg inn og gav 'om ein sjenk, og prata bort tida ei stund. Og då Brunkaren kom fram til Kvam, var det for seint, då var Paulina og Nils vigde. Kva år og dag dei vart vigde, er det uråd å finne noko om i kyrkjeboka eller andre skrifter. Merkeleg nok er ikkje denne vigsla ført inn i kyrkjeboka. Men truleg var det sommaren 1802 at dei vart vigde. Vi finn eit skriv frå Nils Rostad dagsett 20. august 1802 til skiftestyret i buet etter mor til Paulina. Skrivet lyder slik: «Til Velædle hr. konstituert sorenskriver Lie. Da jeg under skiftebehandlingen efter afgangne frue Anne Margrethe Brun kom i ægteskab med dennes efterladte eneste arving, jomfru Pauline Brun, så finder jeg mig ligeså forbundet som berettiget til herved ej alene at forlange Boets videre skiftebehandling af Deres velædelhed som skifteforvalter ophørt og mig som hendes mand ej forlanger noget skiftebrevs udstædelse, men jeg udbeder mig at Deres velædelhed vil være af den godhed at udbetale alle lovlige fordringer som endnu maatte henstaae, og deraf ærbødigst udbede at Deres velædelhed billige som incassator over det i boet ved auktionen bortsolgte løsøre ville til mig aflægge regnskab saa snart mulig skee». Hustad, den 20. august 1802. — Nils Hustad. Buet vart då overført til Nils Hustad. Vi finn og i kyrkjeboka at første barnet deira vart født 31. desember 1802. Økonomiske planer og drift. Om Nils J. Hustad sin Økonomi og drift finn vi ein del opplysningar i pantebøkene frå denne tida. Det ser ut til at han slo stort på og ville eigne til seg alle dei eigedomane som kona hans hadde odelsrett til. Her -tek eg med dei ymse aktstykka om dette i kronologisk rekkjefylgje. Dei vil best kaste ljos over denne saka. Den arven han fekk gjenom kona, rakk ikkje til for å kjøpe dei gardane han ville ta att på odel, og han måtte difor ut på «lånetorget» og reise lån mot pant i eigedomane: I) Panteobl. frå Nils Jonson Hustad til kjøpmann Christian Telstrup for 500 rdlr. mot 1. prioritets pant i vestre Hustad, dagsett 1. juli 1803. Men han trong å låne meir. Det syner pantobligasjon II) «Nils Jonsen Hustad, eier, bruger og beboer af grd. Hustad på Inderøen, har fått låne 1000 rdlr. mot 2. prioritet i grd. Hustad mtr.nr. 807 af skyld 3 sp. og mot 1. pr. sm. efter underretsdom af 9. septbr. f. å. tilkjendte odelsgaard Østre Hustad, mtr. 808 av skyld 2 sp. 2 Øre». Tr.heim 31. mars 1804. III) Odelslysning 1807: «Da min hustrus, Pauline Bruns, avdøde farmor sal. generalmajor Boysen, ved skjøde av 12. mars 1798 til sine to yngre sønner, major og veimester Joh. M. Brun, og rittmester Paul Reisner Brun, har solgt og overdraget sitt jordegods i Snaasen m. tilh. sagbrug nl. grd. Holseng, mtr.nr. 241 av skyld med b. og landskyld 1 Øre, grd. Wexel, nr. 133 og 135 av sk. 2 Øre 16 mkl. Ganfler (Truleg grd. Gavlen på Snåsa. nr. 258 av skyld 8 mkl. — Øvre Bruvold, og N. B. sag og klevsag — og pladsen Sagbakken og derunder sagbrugene tilhørende gaardparter uden bøxel nl. i Krosgaarden 1 øre — i Aun 1 øre og i Gran 1 øre — alt for 8000 rdlr., og min hustru som eneste datter av køberens ældste bror, kapt. Lorentz Nicolai Brun, formenes hertil at være den nærmeste odels- og løsningsberettigede, saa er det jeg som hendes mand og verge herved lar lyse odels- og gjenløsnings ret til ovennævnte — — så snart han får nok penger, agter han at løse den ind». Hustad paa Inderøen, 12. septbr. 1807. Nils Jonsen Hustad. I 1808 tek han Øystre Hustad på odel og fekk i 1808 skjøte frå Rasmus Mortensen Hustad (By) «som ved underrets dom av 9. septbr. 1803 er tilpliktet mod løsningssummen 1437 rdlr. at afstå til den på sin hustrus vegne odelsrett til Nils Rostad, som iflg. skj. af 6: 2: 1794 i grd. Østre Hustad mtr. nr. 808, av skyld 2 sp. 2 øre — sælger til Nils Jonsen Rostad denne gaard for 1437 rdlr.» Dagsett 17. 4. 1808. Desse aktstykka syner at Nils Rostad ville bli eigar av alt det jordegodset han — ved kona Paulina — hadde odelsrett til. Men skulle han makte det, måtte han skaffe mange pengar. Arven han fekk ved kona si rakk nok ikkje til, og han måtte låne pengar mot pant i eigedomane. (Sjå I og II). Det vart nok uråd for Nils Rostad å halde styr på alle eigedomane, og drive dei økonomisk. Det er truleg viktigaste grunen til at det gjekk nedover Økonomisk med honom. Til dette kjem vel og at Paulina var stort vant, og både ho og mannen bruka mange pengar på ein lettsindig måte. Også borna bruka pengar reint uvetugt. (Sjå nedanfor). Paulina var nok ei tid den rikaste frue på Inderøy'n. Men rikdomen vara ikkje livsdagen til endes. Ho vart utfattig til slutt, og levde dei siste åra i stor armod hos sonen Lorentz som var husmann i Sørenget, plass under Hustad. Ei soge om Paulina hev eg høyrt av ein Sandvolling: Ein vinteren var Paulina ein tur til byen (T.h.), ho ville vera der under ei vitjing av kong Karl Johan, då så mykje storfolk var samla der. Somme meiner at ho da ville prøve å få noko økonomisk hjelp av Angell eller andre pengesterke folk der. På heimvegen reiste ho gjenom Stjørdalen og måtte overnatte der. Ho fekk ikkje noko husvære der og vart liggjande ute om natta. Kaldt var det og ho frøyste føtene sine slik den nhatta, at ho vart helselaus for resten av levetida, så ho seinare måtte humpe seg fram på krykkjor når ho for frå gard til gard og tagg. Ut etter 1820-åra vert dei økonomiske vanskane for Nils og Paulina større etter kvart, og det var fleire exekusjonsforretningar hos deira. I denne tida er det at eldste sonen deira Lornts Brun fekk festesetel av faren på Hustadplassen Sørenget, dagsett 23. septbr. 1826. Same året — den 2. desbr. 1826 fekk løytn. Fredrik Welding Brun festesetel på plassen Naustbukta under grd. Hustad. Men Fredrik budde visst berre ei stutt tid der. Han var ikkje i Naustbukta i 1828. Han budde sea i plassen Lia under Sakshaugvang. Etter den tid er ikkje Nils Jonson Hustad nemnt meir i patebøkene. Han måtte gå frå garden (gardane) sin 1827. Den 3. august 1827 fekk Tørris Olson Heggdal sorenskrivar Ryghs auksjonsskjøte på grd. Hustad, mtr. 807. I 1827 den 3. august vart begge Hustad-gardane selt på tvangsauksjon, og dermed var Nils Hustads råderett over gardane omme. Men han var ikkje huga på å flytte frå Hustad så brått, og han gav seg til å bu der —truleg i bor'stua, og den nye eigaren hadde mykje bry med å få han til å flytta ut or garden. Han måtte vende seg til øverheita om dette. Og den 13. mars 1830 vart Nils Hustad dømt til å flytte ifrå «borgstuen på Hustad -- nu tilhørende Tørris Hustad — og at ryddiggjøre Tøris Hustads huse på Hustad grund. Paulina og Nils flytta då til sonen Lornts i plassen Sørenget. Då Hustadgardane vart selt ved tvangsauksjon 1827, fekk Nils Jonson ordna det slik, at han for framtida skulle ha eit lite kår av Hustad. Stor armod og fattigdom. Den 10. septbr. 1831 var Paulina og Nils Rostad innstemnt i retten for gjeld. I rettsprotokollen står m. a. at Pauline var uhøflig og skjente på retten (øverheita). Den 20. desbr. 1831 stemner lensmann Oxaal Nils Jonson Hustad til tings for ei gjeld på 25 spd. 4 skl. Den 26. oktbr. 1833 vart Nils Jonson Hustad dømt til å betale procurator Holm 45 spd. 25 skl. med renter frå 10. juli 1830. Den økonomiske stoda til Nils og Paulina vart stadig verre. Dei hadde ikkje noko å leva av. Det er eit gamalt ord som seier «naud bryt alle lover». Til slutt vart det så ille at han forgreip seg på annan manns gods. I ørvæna (fortvilelse) var han til og stal ymse ting. I folketradisjonen millom eldre folk på Sandvollan er det sagt at dei gjorde ran i likkapellet på Hustad og stal verdisaker der, og ein av dei kom på straff for dette. Eg hev set igjenom rettsbøkene for Inderøy frå denne tida, men kan ikkje finne at dette kyrkjeranet er meldt til øverheita. Derimot finn ein at Nils Jonson den 20. mai 1838 var stemnet til tings for skulder. I retten tilstod han at «om 1835 og 36, da det var meget kaldt, og der var falden meget sne, at have i lensmand Oxaals skov stjaalet endeel til 1 spd. 30 skl. taxeret gjerdesfang, for hvilken han deels har glyet bestjaalne erstatning, og dels af denne er eftergivet samme. Ligeledes er han overført i sommeren 1835 at have frastjaalet en husmand, Rasmus Bakkan, et til 60 skl. taxeret sildegarn, hvilket han på eierens spørsmaal, om han hadde taget det, strax leverede tilbage. Også til at begaa dette tyveri har angjeldende forsikret at være bleven forledet af sin iværende store trang. Angjældende er af sorenskriveren i Inderøen den 15. oktober s. å. dømt til 2 — og af Trondhjem stiftsrett den 29. desember næstefter til 3 maaneders hugthusarbeide». Denne saka gjekk radt til Høgsterett, som stadfesta underrettsdommen, altså 2 mndr. tukthusarbeid — den 7. juli 1837. Etter denne dommen vart han innsett i Tr.hjems Tugthus den 12. januar 1838. I innskrivingsprotokollen der heiter det at han var dømd for «første gangs tyveri på Inderøen: 65 år gl., 65 tommer (omlag 1,70 meter) høi, blaae øine, sort haar, mørke øienbryne, blegt men fyldigt ansigt, temmelig før af vext og legemsbygning. Vegten 4, 8 (d.v.s. 4 våg, 8 pund (?) — 120 kg dersom det var 8 bismerpund. Men var det 8 skålpund, var kroppsvekta hans 78 ½ kg. Det er nok det mest rimelege). Nils Hustad vart ikkje verande på tukthuset heile straffetida. Det kom ein nervefeber-farang til tukthuset. Nils vart smitta av denne og døydde den 24. febr., og vart gravlagd 2. mars 1838. I skiftet etter Nils Hustad 29. mars 1838 til 7. mars 1839 er desse oppførd som ervingar: 1) Enkja Paulina Lorentzdtr. 2) Sonen Lorentz Nilsson Hustad. Myndig. 3) Sonen Johan Nilsson, oppholder sig i Tr.hjem. 4) Dottera Sofie Nilsdtr., 26 år. F. t. på sjukehuset i Tr.heim. 5) Dottera Anna Mathilde, 24 år, i teneste på grd. Skjelvan. 6) Dottera Anne Margrethe, 22 år, f. t. i teneste i Tr.heim. Netto medel 0. Det var eit fallittbu. Av dette ser vi at det no var berre 5 av borna deira i live. Dei andre var avlidne i ung alder. Da Nils Jonson og Paulina Hustad måtte gå frå garden, fekk dei flytte ned til sonen Lornts i husmannsplassen Sørenget, og budde der til Nils døydde (1838). Skifteprotokollen syner at skifteforretninga etter «kårmann» Nils Jonson Hustad byrja den 29. mars 1838 og slutta 7. mai 1839. Det heiter der «at avlidne har oppholdt sig i 8 år hos sin søn Lornts, hvorfor sønnen krever 8 spdlr. i boet». Mange hev undrast og spurt om grunnen til den store økonomiske nedgangen på Hustad. Somme hev gissa på at det store pengefallet i (bankerotten) i 1813 var årsaka, men det er lite truleg. Det var pengane som gjekk ned i verdi då, ikkje dei faste eigedomane. Så vidt vi kan skjøne hadde aldri Hustad-folka større med kontantar liggjande. Dei hadde medelen sin i jordegods og annan «fast» eigedom som ikkje gjekk ned i verdi. Nei årsaka var nok den at dei ikkje makta å drive og halde styr på dei mange eigedomane dei hadde. Og så dette at dei sløsa og somla med medelen sin. Og serleg Paulina var så stort vant, at ho tenkte rikdomen aldri skulle tryte. Og Nils var heller ikkje god økonom. At dei var noko uvetuge og vyrdlause når det galdt pengar i den heimen, skjønar vi også av ei soga eg hev høyrt om eldste sonen deira, han Lorents Nilsson. Han var noko karavorin og storlåten av seg. Dei fortel at han ein gong var på ein auksjon i Stor-Bjørkon. Der var det mykje folk, og Lornts vilde «vise seg» som den rike mannen, som hadde ei «usinande kjelde» med penger å ause av, og så tok han 5-dalarsetlar til «fidibussar» (c: papir til å kveikje tobakkspipa med). Det er eit gamalt ord som seier: Det går lettare (raskare) å øyde enn å samle. Paulina var heilt udugande til å greie seg økonomisk, difor vart ho på sine gamle dagar gjort umyndig. Lornts Skjelvan vart innsett til formyndar for henne.

Notater:

Døpt:
Daap Confirmeret Dom: Exaudi => 6. søndag etter påske (Dominica Exaudi) => 27. mai 1781

Pauline giftet seg med Niels Jonsen Rostad / Hustad 17 Feb 1802, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. Niels ble født 22 Mai 1773 , Rostad, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; ble døpt 30 Mai 1773 , Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; døde 24 Feb 1838, Tukthuset, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 2 Mar 1838, Hospitalet sokn, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Johan Christofer Brun døde i 1765, og 2 år senere blir Pauline oppgift med oberstløytnant Peter Magnus Boysen, f. 1728 på Sjelland. Han blir derved den nye eier her, og også bruker. Han døde her som generalmajor i 1794. Paulines ekteskap med Boysen var naturlig nok barnløst, og heller ingen av hennes barn fra 1. ekteskap kom til å overta gården i første omgang. I 1804 overdrar hun gården til sin ennå bare 15 år gamle sønnesønn, Johan Christofer Fredriksen Brun, f. 1789 på Ålberg, for 3 500 rdl. Det er umulig å finne noen plausibel forklaring på hva «Generalmajorinden» egentlig mente med denne overdragelsen, det blir bare gjetninger. Begge hennes eldste sønner var riktignok døde, Lorents i 1786, Fredrik i 1795. Men de to yngste levde jo, og ikke annet enn en kan se så bodde de her også. Salget ser imidlertid ut til å ha skjedd i full forståelse med dem. Begge var riktignok i etablerte, sikre offiserstillinger, men likevel. I skjøtet til sønnesønnen er nevnt at handelen bl.a. omfatter «alle Huuse og samtlige Kakkelovne, Bryggekjedel og indemured Jerngryde, det til Qvarteret hørende Chambree (militært feltutstyr) samt Dragounhesten og Gaardens Andeel i Mæhre Kirkes kjøb. Dog forbeholder jeg mig at bruge og beboe Gaarden saalænge jeg finder forgodt». Så det later til at hun ikke hadde i sinne helt å gi seg, «gamla». Hun var jo nå 82 år! Men hun må nesten ha handlet i overmot, eller «rast i fægden» som de gamle sa. Bare 1 måned etter at hun underskrev skjøtet lukket hun sine øyne for godt. Mennesket spår, men Gud rår. Boet etter henne viser bl.a. sølvsaker for 130 rdl., 15 store linduker og en mengde servietter av lin, i alt løsøre for 1 155 rdl., inkl. Gårdens besetning. Og også selve gården er tatt med for 3 500 rdl., da skjøtet ikke var tinglest enda. Det ble imidlertid gjort kort tid senere. Men hva hjalp all denne formuen, gjelden var nesten like stor, så det ble bare 198 rdl. igjen til deling. En har ikke noe holdepunkt for at Johan Fredriksen Brun flytta hit, han var da også alt for ung som bruker. Det er derfor trolig at onkelen, Johan Mangelsen Brun kom til å forestå gårdsdrifta de første år. Det var altså ingen av Pauline Bruns gjenlevende sønner som protesterte mot dette tilsynelatende senile påfunn å selge gården til sønnesønnen. Det gjorde imidlertid datter av hennes eldste sønn, Pauline Lorntsdatter, gift med Nils Jonsen Hustad, men hennes odelsstevning førte ikke fram. ..... Johan Fredriksen Brun blir eier av gården til i 1810, da han selger den til farbroren, Johan Mangelsen Brun for 4 000 rdl.
• Folketelling: 1801, Ålberg, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058460001350

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Sakshausvang, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; Lia II. Under Sakshausvang, G.nr.2, L.Nr. 48 I 1865 var fru Jonetta Larsdatter Brun plasskone der. Ho var f. 1807 i Sparbu'n. I 1865 var ho enkje. Ho hadde 1 ku, 4 sauer og 1 gris og sådde 3/8 tn. bygg og 4 tn. poteter. Denne Jonetta Brun var dotter til Lars Holtansaunet i Sparbu'n. Ho vart gift med premierløytnant Fredrik Welding Brun som var f. 1790 i Beitstaden der foreldra budde da. Seinare flytta dei til Ålberg i Sparbu'n, og der vaks Fredrik Welding opp. Faren, Fredrik Leonard Schauer Brun var gift med Karen Welding, dotter til presten Welding på Inderøy'n. Han tok eksamen ved Trondhjems offiserinstitut 1811, vart premierløytnant i 1814. Men tok avskil i 1816 «for at gå i fremmed tjeneste». Omn han da reiste utanlands eller kva verksemnd han dreiv etter 1816, er ukjent, men vi veit at han vart gift 5. november 1829 med Jonetta Larsdatter Holtauni i Sparbu'n, f. 1807. Det er sagt at han ei tid var huslærar for borna åt handelsmann L. D. Muus med Straumen. Og da budde han truleg i Sakshaug-Vangslien. Han hjelpte folk med dokumentskriving og var kalla «vinkelskrivar». Denne Fredrik Welding Brun var ein klok kar, «ein sluing», sa gamle folk om han, og dei nytta han mykje til «prokurator» for seg. Når nokon leid urett på ei-kor vis, gjekk dei til Brun, og han hjelpte deim så dei fekk rett. Han hadde fått offentleg godkjenning på å hjelpe folk med å skrive skøyte og anna offentlege dokument for folk, difor fekk han titelen «vinkelskrivar». Han var ein ordenskar og mykje vyrd. Han vart vald inn i heradstyret i 1844. Han døydde 25. november 1854, 64 ½ år gl. Enkja Jonetta sat da med plassen Vangslia i 1863 truleg til ho døydde i 1871. Den 28. juli 1871 var det skifte etter henne. Brutto 244 spd. og 38 skl. minus utgift og gjeld 503 spd., 49 skl. Altså eit underskot (fallitt) på 258 spd., 11 skl.
• Beskrivelse i Litteratur: Fredrik Welding Fredrikson Brun født 1790 i Beitstaden, død 25. november. 1854 på Sakshaugvang. Kadett 1805 (elev ved det norske militærinstitutt frå 1805—1807 (?). Eksamen 1811. 1814 premierløytnant ved 1ste Trondhjemske infanteriregiment 15. januar 1816 avskil for å gå i «fremmed tjeneste», skal reknast frå 31. desbr. 1815. Den 2. desember 1826 fekk han feste på husmannsplassen Bukta under Hustad, men vi finn inga opplysninger om han budde der og dreiv plassjorda. Noko lenge budde han i alle fall ikkje der. Gift 5. november 1828 i Beitstaden med Jonetta Larsdatter Holtaunet, Sparbu [Det er mest truleg at Jonetta var frå Holtauni i Beitstaden. Det at brudlaupet stod i Beitstaden tyder og på det.] fødd i Sparbu ca. 1807. Ikring 1850 budde dei i plassen Lia under Sakshaug-Vang. Han var ei tid huslærar for borna til Lorents Didrich Muus med Straumen. Elles var han mykje nytta til å skrive skøyte o. a. rettsdokument for bøndene, og vart difor kalla «vinkelskrivar». Jonetta sat på plassen Lia også etter at mannen fall ifrå, til ho døydde (etter 1865).
• Folketelling: 1801, Ålberg, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058460001351

Fredrik giftet seg med Jonetta Larsdatter Holtaunet 5 Nov 1829, Mære sogn i Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. Jonetta ble født 1807 , Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; døde 1871, Sakshausvang, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Ålberg, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058460001352

Lorentz giftet seg med Elisa Petra Pettersdatter Hammer 8 Mai 1829. Elisa ble født ca. 1800; døde 1893. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; Johan Mangelsen Brun blir eier av gården Frøset i Sparbu i 1810, da kjøper den av nevøen sin, Johan Fredriksen Brun, for 4 000 rdl. Han hadde i 1786 blitt g.m. Abel Marie Møllmann, f. 1765. Hun døde i barsel da deres første barn kom til verden i 1787. Men barnet, en datter som fikk samme navn som mora, levde opp. Hun ble i 1822 g.m. senere byskriver i Trondheim, Even Solberg. Han var f. i 1787, som sønn av Peder Evensen og Guru Mortensdatter Hundlo, Egge, men hadde vokst opp på Solberg prestegård i Betstad.

Abel giftet seg med Even Solberg 17 Apr 1822, Mære kirke, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. Even ble født 2 Mar 1787 , Hundlo, Stod, Nord-Trøndelag, Norway; ble døpt 11 Mar 1787 , Stod, Nord-Trøndelag, Norway; døde 22 Nov 1874, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 28 Nov 1874, Domkirken, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Bygdebok: Frøset, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; I 1818 overdrar J. M. Brun gården til sin sønn, Johan Støren Brun, titulert som "Premierlieutnant (fra 1814) og adjungerede (assisterende) Veimester" (28.9.1816: ansatt som adjungerende veimester i Nordre Trondhjems veidistrikt). Prisen er 1 800 spd. + kår, men også her tar selgeren forbehold om å få bruke gården så lenge han ønsker "mod at betale de sædvanlige Skatter og Afgifter". Johan Støren Brun var g.m. sorenskriver Hammers datter, Anne Margrete Wilhelmine, f. 1798. Hun døde i 1824, og han ble så i 1826 oppgift med hennes yngre søster, Johanne Georgine, f. 1801. En tredje søster av dem, Elise Petra, var g.m. Bruns søskenbarn, Lorents Brun, husmann i Storhaugen under Holan, og omtalt der. Støren Bruns barn fra 1. ekteskap var: 1) Johan Mangelsen, f. 1817, d. 1818. 2) Johan Mangelsen, f. 1818. Premierløytnant, d. 1863. 3) Paul Emil Reisner, f. 1820. Baker i Namsos. 4) Fredrike Dorthea, f. 1822, d. s. år. 5) Petra Fredrike Wilhelmine, f. 1824. G.m. byggmester Fritz Meinhardt, Trondheim. I sitt 2. ekteskap hadde Støren Brun sønnen Peter Hanning Hammer, f. 1826. Han ble handelsmann i Trondheim. Johan Støren Brun overtok snart stillingen som amtsveimester etter faren, etter å ha vært hans assistent noen år. Slik ble det han som fikk ansvaret for anlegget av Jämtlandsveien, som ble påbegynt i disse år, og det tyder på at han da i lengre perioder har bodd i Verdal. Såleis kunngjør han i juni 1822 at han da reiser dit, "og de der i Embeds- og private Sager haver noget at Correspondere med mig om, behage at adressere deres Breve til Værdalens Postaabnerie, hvorfra Brevene ville blive afhendtede ved Express til Fjeldet ved Suhl". Nå hadde nok Støren Brun bosatt seg i Gjevika lenge før han ble gift, og mye tyder på at han senere neppe kom til å bo på Frøset i det hele tatt. I 1823 har han nemlig avgitt en erklæring, visstnok i forbindelse med den da pågående nye matrikuleringa: "Jeg gjør vitterligt at den gang jeg afkjøbte min Fader Major Brun min nu ejende Gaard Frøseth eftergav han 600 Speciedaler som Erstatning for de paa Gaardens Huusebygninger da existerende Mangler, hvoraf følger at det naturligviis og maatte være hans Villie at den afgivne Sum skulde anvendes paa Huuserne. Men istedetfor paa Hovedgaarden har jeg forbrugt de bemeldte 600 Sølvspecier til Opførelse af Huuserne i Gjevigen under Frøseth, et Anlæg som allerede var gjort forinden ovenmeldte Handel skeede, og da jeg nu i disse Huuse har etablered mig, og jeg formoder at Huuserne paa selve Gaarden, deres istandsættelse neppe vil skee i min Tiid". Det er tydelig at husa på Frøset hadde begynt å forfalle, og at Støren Brun har resignert når det gjelder å sette gården i stand med skikkelige hus igjen. I Gjevika derimot hadde det visst blitt riktig bra hus, og der bodde de da også. Brun averterer Frøset til bortbygsling fra høsten 1823, og da beskriver han gården slik: "Hovedbygning bestaaende af 19 Værelser, hvori 9 á 10 Kakkelovne, alle fornødne Udhuse, Frugt- og Kjøkkenhaver m.fl. Beqvæmmeligheder (?) Fornøden Vinter og Sommerfourage til saa mange Kreature som man vil holde, samt Sommerbrænde efter overenskomst med Eieren". Det ser altså ut til å ha vært hus nok på gården, men sikkert i dårlig stand. Det kom nok sikkert bøksler hit også, det har bare ikke lykkes å finne ut hvem. Og det ble i tilfelle ikke for så lang tid gården ble bortbygslet. Johan Støren Brun døde nyss før jul i 1827, og dermed gikk både Frøset og Gjevika ut av slekta.
• Beskrivelse i Litteratur: Mellom 1819 og 1831; Beskrivelse av hendelser tilknyttet tiden som Anleggsleder ved Kong Karl Johans Vei 1821-1822, fra planlegging og utføring av veiarbeidet til senere anklager, rettsgang, domfellelse, anke og endelig frikjennelse for å ha utvist «hensigtsstridige, skjødesløse, ødsle og uredelige Forhold» i sin ledelse av anlegget.

Johan giftet seg med Anne Margrete Wilhelmine Hammer 31 Mar 1816, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norway. Anne ble født 16 Sep 1798 , Tromsø, Troms, Norway; døde 25 Jul 1824, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway; ble begravet 1 Aug 1824, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Johan giftet seg med Johanne Georgine Fredrikke Hammer 7 Des 1826, Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. Johanne ble døpt 15 Apr 1801 , Tromsø, Troms, Norway; døde 13 Mar 1883, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 19 Mar 1883, Domkirken, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Videre beskrivelse: Anna med Barnet - Ei Kjærleikssoge Av Helge Håberg Okt. 2012. Kontrollert 25.5.2021 Det står eit kors på Herøy Gard. Det er ulikt alle andre gravminne. Eg er ikkje kjend med at liknande inskripsjon er brukt nokon annan stad i vårt distrikt. Det står berre «Anna med barnet» på tverrstaven av eit 1,6 m høgt kors i svart støypejern. Ja, og så tala 18 2/2 41. Korset står høgt og er i dag det einaste gravminnet som visest i profil over Herøyberget, den eldgamle kyrkjestaden i Herøy. Innskrifta er austvendt. Korset er støypt i to delar som langsamt er i ferd med å gå frå kvarandre. Like ved ligg grava til ektemannen; tolloppsynsmann Johan Christopher Brun. Gravminnet står berre få meter frå utgangsdøra til den gamle steinkyrkja som låg her. Eit spøkelse? Det står eit kors på Herøy Gard, ulikt alle andre. Det må vere noko spesielt med denne Anna. Ja, har du ikkje høyrt? Det gjekk folk forbi grava ein sein kveld. Det høyrdest barnegråt. I stort hast vart grava opna, men det var for seint. Kloremerke på innsida av loket avslørte tragedien: Anna hadde født eit barn i kista. No var begge døde. Den dag i dag høyrest gråt frå grava på stille sommarkveldar. Ei ganske grotesk spøkelseshistorie, fortalt i mange variantar, til og med til skuleborn. Korleis kan ei mor med mange etterkomarar ende opp som hovudperson i ei spøkelseshistorie? Er det tidsspennet på 150 år? Er det vår tids renessanse for «Åndenes makt»? Er det Hollywoods massive marknadsføring av grøssarar, vampyrar og zombiar? Eg har snakka med ganske mange eldre menneske om dette. Ingen kan hugse ei slik historie frå sin barndom eller ungdom. Frå 1973 arbeidde eg som sommarvikar med plenslått i Herøy kommune. Ein eller to gongar for sommaren vart vi frakta med båt til Herøy for å slå graset på kyrkjegarden med ljå og langorv. Det var aldri snakk om noka spøkelseshistorie. Heller ikkje den eine gongen vi var inne hos den siste eigaren på Herøy Gard før kommunen overtok i 1973. Erik Venja f.1901 hadde hatt hand om garden sidan 1941. Frå midtpunkt til utkant Heilt frå 1100-talet då ei steinkyrkje mykje lik den på Giske vart reist, og til 1916 hadde denne vesle øya vore sentrum i herøyværingens liv. Dåp og gravferd, kyrkjegong og kunngjeringar, handel og vandel på butikken i buda like ved. Absolutt alle herøyværingar, unge som gamle, gjekk like forbi dette korset i 75 år. I 1859 vart steinkyrkja riven og steinen delvis brukt i fundamentet for ei større kyrkje like ved. I 1916 vart denne trekyrkja flytta til Fosnavåg, same året som Hans Simonsen, den siste handelsmannen på Herøy døydde. Fram til 1976 då Herøybrua vart opna, skjedde det lite anna enn forfall på den gamle kyrkjestaden. Slik skriv Bjarne Rabben i Herøysoga: «Den vesle tradisjonsrike øya, der alle vegar samla seg i eit midtpunkt gjennom hundrevis av år, vart no liggjande ulagleg for den nye tids tilhøve.» Frå 1976, då Herøybrua opna, strøymer herøyværingen atter til øya. Kystmuséet kjem til, og dei siste 20 åra det vidgjetne sogespelet Kongens ring, med musikk av ein av dei finaste tonesnikkarane i nyare norsk kyrkjemusikk, Svein Møller. Segna blir soge. Ein konspirasjonsteori blir til. Korset med den gåtefulle innskrifta triggar fantasien og i juli 1988 trykkjer Vestlandsnytt det eg hittil har funne er den eldste skriftlege omtalen av segna. Til jul i 1990 kjem sogelagstidsskriftet Folk og Fortid ut, og der går Jardar Eggesbø Abrahamsen greitt gjennom kjende fakta og bruken av segna som ei skrømtesoge for guidane. Så skjer «det fatale»: Ved å vise til ein lokal tradisjonsberar som påstår seg å kunne gjere greie for korleis historia har gått frå mor til dotter direkte frå ei jente som var 10 år då dette skjedde, har segna fått truverd, det utrulege har mest truleg skjedd! Ja, trur ein på sjøormen, skulle det berre mangle om ikkje einkvan fekk ein glimt av han i ny og ne – som i Loch Ness… Og for kvar gong ei «skrømtesoge» vert fortalt, for kvar gong veks truverdet. Folkloristar får forklare dette betre. Men ein må dessverre minne om at julenissen ikkje finst, aldri så mykje han dukkar opp kvar jul. Difor opprører det meg ganske sterkt når Herøy Kystmuseum går ut med denne historia som reine sanninga, t.d. på digitaltfortalt.no. Her er segna blitt til historieskriving med ei mengde detaljerte «fakta». Vår store lokalhistorikar Bjarne Rabben nemner ikkje dette i det heile. Dei med sans for konspirasjonsteoriar forklarer så dette med at ei slik skandale for all del måtte døljast. Men skandalen oppstår først i vår tid, når ei skrømtesoge – eg synest Abrahamsen brukar eit godt ord – kan bli til vedteken sanning. Kalde fakta frå eit verhardt land Både Anna og ektemannen var utdanna folk. Men ein treng ikkje utdanning for å konstatere at ei firebornsmor ligg på likstrå i Voldsund i 10 hustre januardagar. På vestraat.net kan ein lese at Anne Margrethe Irgens Holst var fødd den 6. oktober 1799 i Gjørv, Inderøy, Nord-Trøndelag og at ho den 30. oktober 1819 gifta seg med Johan C. Brun frå Beitstad. Vigsla sto i Mære kyrkje i Sparbu. Absolutt all slekt frå Nord-Trøndelag altså. Anna døydde den 23. januar, ein laurdag. Kyrkjeboka opplyser at gravferdsdagen er 2. februar, ein tysdag. På den tid sytte vanlegvis folk sjølve for å få sine døde i jorda. Så skjedde jordfestinga ein dag presten hadde høve, gjerne utpå våren. Eit rør av tre, eller ein staur, vart sett ned på kista, slik at jordpåkastinga kunne skje. Restar av dette røret kan sjølvsagt ha sett fantasien i sving, med omsyn på luft og liknande. Men i dette høvet har truleg gravferd og jordpåkasting skjedd same dag, den 2. februar 1841. At det tok 10 dagar kan forklarast med at all slekt budde langt unna. Men det er uvisst i kva grad det i det heile var realistisk å foreta lange reiser midt på vinteren i 1841. Eit anna mulig alternativ er at kista vart sett ned, la oss seie 5-6 dagar etter dødsfallet. I så fall vart det nok sett ein staur ned på kisteloket. Det var slik vanlege folk ordna seg. I 1876, like etter at valutaen hadde blitt kroner, var takstane for prestetenester slik: Barnedåp: Kr 1,- Gravferd: Kr 2,- (Men med prest: Kr 10,- !) Giftarmål: Kr 10,- «Vanlege folk» ordna nedsetting av kiste sjølve, så foretok presten jordpåkastinga etter preika ein gong utpå våren. Dei færraste tok seg råd til å betale 5-dobbelt for prest til stades. Men Brun og kona Anne høyrde til «dei kondisjonerte» som hadde selskapeleg omgang med presten på hi sida av sundet. I dette høvet var presten sikkert til stades. Skilnad på gravferd og jordfesting Ein tysdag? Jordfestinga skjedde då vanlegvis ein søndag etter preiketid! Men denne tysdagen var det kyndelsmesse. Sjølv om den gamle lysmessa (missa candelarum) var gått ut av bruk alt i 1771, har dagen halde seg heilt inn i vår tid. Personar med ein viss status og rang betalte presten for eigne gravferder. Det er seks «døde quindekjøn» i Herøy første halvår 1841. Dei fire andre som døyr etter Anna denne vinteren vert alle jordfesta søndag 25.april, to veker etter påske! Det er i ein parantes verdt å merke seg at ritualet med jordfesting er så eldgammalt at det antakeleg skriv seg frå førkristen tid: «Av jord er du komen, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå» står ikkje i Bibelen. Tankegangen med å feste den døde til jorda er sjølvsagt å hindre «gjengangere». Døden hadde dei gamle god greie på. Presten i Herøy då heitte Hans Conrad Thoresen. Berre 26 år gammal hadde han blitt utnemnd til prost. Og i 1844 vart han sokneprest i Korskirken i Bergen og svigerfar til sjølvaste Henrik Ibsen. Linken var den litterære tredjekona; danske Magdalene Thoresen. Ved grava denne februardagen sto då ei rad «kondisjonerte», som anten blir, eller allereie er vel akta personar. Ved grava sto og den 21 år gamle dottera Karoline, seinare gift med sakførar Withammer i Trondheim. Der sto og sonen Abraham Wilhelm Støren på 12, seinare lensmann og redaktør i same by; Rebekka på 7, ho vert like før faren døyr gift med ein lokal skipskaptein som til alt overmål fann si grav på St.Helena! Og til slutt vesle Jakob på 5. Han skal bli berre 12 år gammal. Tre andre born er allereie døde. Gravfølget står nokre få meter frå kyrkjedøra, ei dør dei skal gå inn og ut av tallause gongar til kyrkja vert riven 18 år etter. Og denne grava skal seinare same kveld blir graven oppatt, fordi gamle handelsmann Olsen har høyrt lydar og alarmert naboar og ektemann med spadar og spett......? Den døde har no til alt overmål født eit barn i kista – ifølgje Herøy Kystmuseum. Denne historia har så blitt vakta vel (skandale, berre få utvalde har visst om løyndomen) – for så å sleppe fram i lyset 147 år seinare. Er det råd å sjå dei typiske konspirasjonstrekka kombinert med ei klassisk vandrehistorie? Ein stor skatt Men det finst botevon. Herøy Kystmuseum sit på ein stor skatt. Ved å reise til Loch Ness kan dei ta lærdom av skottane sitt flotte opplevelsessenter ved den goldaste innsjø ein kan tenkje seg. Ikkje ei sjel fortel ville historier om Nessie lenger. Derimot får ein gennom rom etter rom grundig fortalt historia om alle forfalskingane, kven som utførte dei, korleis løgnene blei vidareformidla av media (!), korleis overtrua grip tak i tvilen vår: Var det ikkje det eg tenkte! Det er meir mellom himmel og jord… Turistane spør etter grava til Kristin Lavransdatter. Ho levde og døde i hovudet på Sigrid Undset, som så fortalde det vidare så godt at ho fekk Nobelprisen. Hundre tusen reiser kvart år til Kreta for å sjå Knossos der uhyret Minotaurus heldt til. Knossos er ein gloheit ruinhaug, men historia er så levande fortalt i alle vestlege lærebøker at det genererer store inntekter. Drama skjer dagleg, overalt. Men dramaet må bli fortalt. Det er historia OM historia som kan leve vidare. Difor må museet ta sin eigenart på alvor, og i staden leite fram det verkelege dramaet: korleis ei kjær hustru og mor frå Voldsund kunne ende opp som det ultimate skrømt. ------------------- Døden krev sin rett Tre månader seinare spelar dramaet opp i prestens eigen heim. Den 10. mai døyr kona Sara Margrethe Daae. Ho er den sjette døde kvinna i Herøy dette halvåret, og vi ser at prosten har skrive inn hennar namn med same sirlege skrift som Anna Irgens og dei andre, men for kona har han angitt nøyaktig alder: Sara vart 35 år, 1 mnd og 4 dagar gammal. Det er som han prøver å strekke ut eit altfor kort livsløp. Ved denne grava står det fem små born i alderen 2-10 år, og midt i flokken Herøys doldis nr 1. Eg siterer Bjarne Rabbens tørre fakta: Susanne Daae 26/6 1836 g 1858 Henrik Ibsen. På digitalarkivet.no kan kven som helst gå inn på side 132 i Ministerialbok for Herøy 1816-1841 og sjå at tilfeldigvis har Anna med barnet og Ibsens svigermor hamna på same side – i «dødeboka». Kjendisar i fleng Sara Daae har eit fint gravminne i stein på Moltu. Skal tru om Henrik Ibsen nokon gong besøkte grava til si svigermor? Enn barnebarnet, statsminister Sigurd Ibsen? Eller oldebarnet, den kjende filmregissøren Tancred Ibsen. Eller kva med hans son igjen, den 90 år gamle kommandør av St.Olavs Orden Tancred Ibsen jr. (1921-2015) som er oldebarn av både Ibsen og Bjørnson og sonen til Lillebil? Nei, dei har nok neppe vore på grava til si stammor på Moltu. Slikt var ikkje så vanleg før. Men Herøy har sanneleg historier gode nok: Mora til eventyrsamlaren Peter Christen Asbjørnsen var også frå Moltu! Det kan med fordel anbefalast å gå på gravplassen Père Lachaise i Paris. I tusen variantar prøver dei å ikkje bli gløymde. Eit desperat behov for evig liv – ikkje for personen, men for minnet – avteiknar seg på mirakuløst vis i stein, det evige materialet for eit kort menneskeliv. Og som Anna blir Sara Daae gravlagd og jordfesta på same dag. Det skjer laurdag 15. mai, berre fem dagar etter dødsfallet. Hennar slekt er på Sunnmøre. ------------------ Ei kjærleikssoge Det står eit kors på Herøy gard. Det er av jern. Det rustar. Under ligg ei svær jernplate med inskripsjonen «Herunder hviler overtoldbetjent I.C.Brun 20/5 1794 † 26/11 1865 Velsignet være dit Minde». Han leita etter måtar å fortelje at han elska henne som hadde gitt han borna, og som no i eit fortvila forsøk på å gi han det åttande hadde tapt for det meiningslause; Ei mor skal ikkje døy! I eit anfall av kreativitet, genialitet eller galskap, reiste han eit svært jernkors. Der står berre Anna Med Barnet. Og så datoen då ho vart festa til jorda, kyndelsmessedagen 1841. Nedst på korset spirer det nye skot av Arons stav. Så dei ikkje skal døy, står det i 4.Mos 17. Øvst på korset er det ein sommarfugl som nettopp har floge ut av den tilsynelatande steindøde puppa. På baksida er det ei klassisk romersk gravurne, viss det då ikkje er gullkrukka med manna. Hebr 9.4. Den verkelege helten Brun gifta seg fire år etter med ei pur ung Bergensdame. Han hadde då flytta til Røyra. Ein ser huset til høgre med det same ein kjem over Herøybrua. 6 av desse borna vaks opp. Alle flytta frå Herøy. Dottera Agate vart gift Buchner. Rabben skriv at ho var pianist i Tyskland. Kven spelte ho for, kven er hennar etterkomarar? Ho døde 84 år gammal i 1934. Og kvar enn hennar grav er, så vart ho døypt i den gamle steinkyrkja på Herøy. «Den var et Monument, og da det faldt, mistede Havet en Kjending og Fjeldene en Ætling» skriv Magdalene Thoresen så poetisk. Ho vart stemora til jenta Ibsen gifta seg med. Og det var i hennar litterære salong i Bergen – der prost Thoresen fekk ny stilling i Korskirken i 1844 – at Henrik Ibsen (då teatersjef i Bergen) blei kjend med Susanne.
• Bygdebok: Mellom 1827 og 1840, Volsund, Herøy, Møre og Romsdal, Norway; Bosatt ved gården Volsund mellom 1827-1840 Brun var ein original herre — samfunnsinteressert idealist meir enn praktisk politikar, festglad meir enn kvardagsomgjengeleg, sangvinikar av temperament, offiser av proffesjon, men hadde lagt sverdet ned og i staden teke pennen opp til flittigt og ihuga bruk både i privatbrev og aviser. Han og møddest med forfalne hus og venta lenge fåfengt på statens hjelpande hand. Eit brev frå 1839 til amtmann Krogh syner både den stoda og det humør han var i: «Jeg har anmeldt og skrevet saalænge om Husenes Tilstand i Woldsund, at jeg nu er ganske hæs, og ethvert videre Nødskrig derom vil være mig ækkelt! — Jeg forlangte i sin Tid en Besigtelse afholdt over Husenes Tilstand, men man tvivlede om min Inberetnings Sandhed. En saadan Besigtelses- og Taxationsforretning — fortælles der — skal være afholdt under min Fraværelse i October f. A. paa en Reise Søndenfjelds. Commissionen skal være afholdt eller administreret af Hr. Lensmand Cappelen, som har sagt mig at han intet forstaaer af Bygningsvæsenet, og af 2de Inderster eller Huusmænd eller Lensmandsrorskarle eller Tugthuscandidater. Disse Laugrettesmænd skulde være saa ukyndige i Bygningsvæsenet, at Rygtet ikke engang vil betroe dem at taxere et Svinehuus, end sige Statens Huse —.» Arbeidet som var gjort av denne takstnemnda, som Brun ikkje tilrekna ære for to skilling, resulterte i ein reparasjonskostnad på 5 dalar. Enno vanta det vøling av lødetaket, så fóret kunne «reddes fra Fordærvelse». Med torvhuset var det like gale. Bakaromnen trong og ei omvølsle «saaat Beboerne kunde have Adgang til at erholde det tørre Brød». Jorda hadde i fleire år ikkje fått sitt rette stell, og han hadde ikkje sått eit korn «i den faste Forvæntning af Toldopsynscontoirets Forflyttelse fra det faldefærdige Woldsund». I 1840 fekk Brun sin store draum oppfylt: Han fekk flytte frå det forsølte og verharde Volsund til det solrike og logne bakkehallet i Røyra. Johan Christopher Brun (Røyra 1). Brun kom til Volsund kring 1827 som tollmann etter Ahlburg. Etter utskiftinga 1836 hadde Brun sørluten av garden. Det fortelst at han la inn 8 mål av den sams utmarka, og dette vart seinare høyrande til bruket. Attåt stovebygninga, som var offentleg eigedom, hadde han borgstove og stabbur. I 1837 bygsla han bort dei 2 plassane Gjerdet og Volsundneset og hadde avgifta av dei. I 1843 var Brun flytta i Røyra til den nye tollstasjonen, og bruket her låg bygselledigt. I presten si melding heiter det då at åkrane dei siste 5 åra har vore attlagde, men vanleg brukte sånaden å vere 1 t blandkorn, 2 t havre og 1 t poteter, avlinga 4 t blandkorn, 8 t havre og 8 t poteter. Bruket fødde 4 kyr og hest, 2 ungfe, 8 sauer. Skylda var 1 ½ v.
• Bygdebok: Mellom 1840 og 1865, Røyra, Herøy, Møre og Romsdal, Norway; Bosatt ved gården Røyra mellom 1840-1865 Det vart større verksemd i Røyra etter Robert (Jonson Røyra,1781-1866) sine dagar, men fyrst kom det ein kongeleg embetsmann på garden. Det var premierløytnant tolloppsynsmann Johan Christoffer Brun. Han var trønder og var son til Johan Mangelsen Brun, «Major og Tøimester i Trondhjem». Mor hans var Helene Fredrikke Støren. Johan Christoffer hadde militærutdaning. Han var kadett 1807 - 14, vart sekundløytnant ved Agershuus Skarpskytter-Regiment, vart seinare flytta til Trondheim og avanserte til premierløytnant, men vart sett på vartpengar 1818. I 1827 vart han utnemnd til overtollbetjent i Kristiansunds Tolldistrikt. Tollmannsbustaden var i Volsund då (sjå Volsund). Etter mange klager over det dårlege huset og det stride verlaget der, fekk han så overtalt amtmann og departement til å syte for flytting av tollstasjonen. Både Håkonsholm i Ulstein og Sivertstøl i Røyra og Fugleholmen ved Herøy var på tale til tollstasjon. Røyra var ikkje bygselledig. Det var nok i Røyra Brun helst ville, og det lukkast å få Robert Jonson til å gje opp bruket. Robert overlevde Brun og døydde som fattiglem. På folkemunn er det ikkje så mange tradisjonar som lever att om tolloppsynsmann Brun. Han høyrde til eit høgre stand, og endå han synte stor interesse for alt som kom folk og samfunn ved, hadde han vel ikkje så lett for å halde seg på talefot med vanleg folk. I staden er det mange synlege minne etter han i det han skreiv. Han var ein pennens mann. I Volda-bladet «Landboe-Avisen», seinare «Postbudet», er det både prosa og poesi frå Bruns hand. Hans militære karriere stoppa medan han var berre ungdomen. Han var idealist på sitt vis, hadde eit kjenslevart sinn og ein poetisk åre, som fekk utslag i vers som jamvel etter den tids stil må ha verka vel mykje romantisk oppskruva. For ein slik natur måtte Røyra vere ein ynskjestad. Her var det lauvskoglier og lundar, høge haugar og logne delder. Fjellet tok av for den kalde nordavinden, og sola auste sin gode varme over bakkane i sørhallet så snart ho synte seg. Røyra var reint eit Eden mot det opne og snaude Volsund med havgufsen og nordadrivet beint på. Her var det næring for Bruns fantasi og poetiske sans. «I Rørens lunde er godt å blunde ved aftenstunde» er ei herme Kristian Horvei hadde etter Brun. Landskapet fekk romantiske namn i bibelsk og katolsk stil: Varden vart omdøypt til Sinai bjerg. Elles var det St. Olavs fjell og Dagons tempel — den siste lokaliteten var i si tid på tale til tomt for Herøy Sjukeheim. Fyrste storhendet Brun opplevde i Røyra, var det nye tollflagget. Kystruta «Nordcap» presenterte det då skipet kom til Herøy 26. september 1842. Brun hadde dikta ein song til den store dagen, og det var fest med kanonsalver både frå skipet og frå stranda. Opplysninga om kanonsalvane frå stranda er heilt bokstaveleg rett. Brun hadde sett opp kanon visstnok både på Sinai bjerg og på St. Olavs fjell. Dei var til høgtidsbruk. Dei gav også sin vyrdelege salutt når Bruns medkondisjonerte frå Kjeldsund, Flåvær og Herøy stemnde til Røyra og skulle i selskap hjå Brun. Kva posisjon han hadde mellom desse er ikkje godt å vite. Mellom Brun og lækjar Sophus Høeg i Leikanger var iallfall ikkje venskapen serleg varm. Ikkje lenge etter den flaggfesten kom det sers høge og fornemme gjester til Røyra. Det var statsråd Johan Herman Vogt —sjefen for Toll- og Finansdepartementet og dermed Bruns eigen høgste sjef — som var ute på ferd i embets medfør. Han hadde med sonen Jacob og fullmektig, seinare amtmann Johan Collet, Dei kom nordafrå med kystruta. Om dette fortel statsråden i sine «Optegnelser» (Chr.a 1871) : «— da Fartøjet skulde overnatte ved Herø, saa bleve vi udenfor Røren, der tilhører Staten, og hvor en Overtoldbetjent er boende, afhentede til ham (Johan Christopher Brun) og festligen behandlede, indtil vi seent om Aftenen bleve derfra befordrede til Dampskibet.» Det seiest også at Ole Bull skal ha vore Bruns gjest i Røyra og at Brun ved dette høvet let paktaren sin, Petter Verlo, sitje utanfor veggen, så han kunne høyre Ole Bull spele. Petter Verlo var spelemann, og både Brun og andre høge herrar bodsende han Verlau i Røyra når dei hadde selskap og det skulle spelast opp til dans. Fyrste kona til Brun døydde på barnseng. Ho og barnet vart gravlagde på Herøy og ein jarnkross reist over grava med innskrifta «Anna med barnet». Tolloppsynsmann Brun er og gravlagd på Herøy. Etter Brun si tid vart tollstasjonen i Røyra nedlagd. Då kom vossingen Johannes Horvei og overtok eigedomen. 1840 – 1865 Johan Christoffer Brun, Beitstad, 20/5 1794 - 26/11 1865 gift 1. gang med Anna Margrete Irgens Holst 6/10 1799 - 23/1 1841, gift 2. gang i 1845 med Agnete Tomine Wrenstad, Bergen, 5/5 1824. Born med 1. kone: 1) Karoline Sofie 23/6 1819, gift 1852 med sakf. Olaus Withammer, busett Trondheim. 2) Johan Mangelsen 1822 †. 3) Wilhelm Mangelsen 1824 †. 4) Abraham Wilhelm Støren 4/8 1828, gift 1855 Heloise Lund, var lensmann i Vatsøy, seinare redaktør i Trondheim. 5) Isak Johan Randulf 1831 - 1838. 6) Rebekka Heloise Fredrikke 2/2 1833, gift 1863 skipskaptein Thollef Christian Madsen, Klungsøyr. 7) Jakob Anton Kristoffer 1835 - 1847. Born med 2. kone 1) Jensine Margrete Marie 1847 †. 2) Johanne Sofie Margrete Antonie 4/8 1848, gift 1871 kjøpm. Carl Hammer, busett Trondheim. 3) Agate Wilmelmina Kristofa 5/5 1850. 4) Anna Regine 28/5 1852, gift 1874 kjøpm. Christian Hagen, busett Trondheim. 5) Laura Kristine Evangeline 21/2 1854, gift 1874 politifullm. Thor Anton Engelbrethson, busett Oslo. 6) 6) Ågine Gerhardine 9/2 1860. 7) Helga Solberg 8/6 1862. I 1840 vart eigedomen skøytt over frå Regjeringa til Tollverket for 250 spd. S. å. fekk Tollverket skøyte frå Ole Fjelde på ei bygning for 350 spd. Det var eit uferdigt hus han hadde ståande i Spjelkavika. Det vart flytta hit og oppsett 1843. Brandtaksten var 1600 spd. I 1846 var brandtaksten 1700 spd og taksten på uthusa 560 spd, tils. 2260 spd. I 1865 fødde bruket hest, 8 kyr, 6 sauer. Sånaden var 3 t havre og 3 t poteter. Pårekna avling 16 t havre, 15 t pot 470 v høy. Jordvidda var 16 mål dyrka, 64 mål udyrka. Då Brun døydde, vart bruket pakta bort. Brun var tolloppsynsmann og hadde bustaden sin i Volsund til 1840.
• Magasin / Avisoppslag: 11 Des 1958

Johan giftet seg med Anne Margrethe Irgens Holst 30 Okt 1819, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway. Anne (datter av Claus Irgens Holst og Johanne Sophie Randulf) ble født 6 Okt 1799 , Gjørv, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; ble døpt Nov 1799 , Inderøy, Nord-Trøndelag, Norway; døde 23 Jan 1841, Voldsund, Herøy, Møre og Romsdal, Norway; ble begravet 2 Feb 1841, Herøy, Møre og Romsdal, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Johan giftet seg med Agnete Thomine Wrensted 22 Apr 1846, Herøy, Møre og Romsdal, Norway. Agnete (datter av Lars Jens Wrensted og Ingeborg Marie Schjelderup) ble født 5 Mai 1824 , Bergen, Hordaland, Norway; ble døpt 16 Mai 1824 , Domkirken, Bergen, Rogaland, Norway; døde 1 Mar 1902, Vor Frue hospital, Oslo, Norway; ble begravet 7 Mar 1902, Uranienborg menighet, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Beitstad, Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058458000967 Bostedets navn: Vig Vest

Notater:

Navn:
Omtales i dødsannonsen som "Toldbetjent Lorents Kristoffer Brun". Bruker likevel den andre skriveform, som forekommer oftest

Lorentz giftet seg med Anne Regine Schmidt 8 Aug 1823, Beitstad, Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norway. Anne (datter av Cornelius Corneliussen Smidt og Johanne Jacobsdatter Strand) ble døpt 12 Nov 1797 , Trondheim domkirke, Sør-Trøndelag, Norway; døde 9 Sep 1851, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 16 Sep 1851, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Pauline giftet seg med Peter Elling Schancke 26 Jul 1820, Mære sogn i Sparbu, Nord-Trøndelag, Norway. Peter ble døpt 12 Apr 1793 , Domkirken, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 2 Apr 1856, Hammerfest, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Beitstad, Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058458000968

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038310004039

Notater:

Døpt:
Ritmester Bruns datter: Maren Sibine

Maren giftet seg med Lydrik Mangelsen Lie 15 Nov 1832, Domkirken, Christiania, Norway. Lydrik ble født 12 Jun 1809 , Hitra, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 3 Sep 1809 , Hitra, Sør-Trøndelag, Norway; døde 1 Sep 1834, Christiania, Norway; ble begravet 5 Sep 1834, Domkirken, Christiania, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Døpt:
Døpt som "uekte"