Julie Fransiska Kjelsberg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Julie Franciska Kjelsberg - f. 04.06.1897 – d. 27.09.1949 Julie ble født 4. juni 1897. Hun hadde ikke egne barn. Men er desto mer «vår alles». Spør man rundt, får man stort sett bare dette svar: «Hun var veldig snill.» Julie huskes som noe snilt og stillferdig, som holdt seg i bakgrunnen. Julie hadde hatt tuberkulose. Den var Finnmarks svøpe i de årene. «Tæringen». I tillegg til fattigdommen og kulden. Den kunne utrydde hele familier. De greide seg best som var sterke og spiste godt. Men ikke alltid var det nok. Smitten var over alt. Julie var en frisk og frodig ungjente. Hun var litt høyere og lysere enn søstrene og den snille lillesøsteren alle var glad i. Men så ville hun ut og tjene litt hun også. Hun fikk arbeid østover og etter skikken den gang delte hun seng med en annen jente. Det viste seg at hun hadde tæring. Julie ble smittet og veldig syk. Den andre piken døde. Julie var frisk og sterk i utgangspunktet. Hun greide seg. Men sykdommen var fortsatt der. Hun ble tilbudt å få «fjernet» den syke lungen. Da ville hun bli smittefri og kunne leve blant andre. Det var en farlig operasjon i den tiden. Men hun tok den risikoen for å kunne komme tilbake i et vanlig liv. Hun ble smittefri. Men så helt vanlig ble nok ikke livet likevel. Pusten ble dårlig med bare en lunge. Hjertet kom ut av lage. Kirurgien var ikke kommet så langt den gang. Så Julie gikk gjennom livet «for halv maskin». Likevel greide hun å være «bare snill». Hun hadde også snille søsken som var glad i henne og barneflokker som var glade når tante Julie kom på besøk. Alltid prøvde hun å hjelpe med det hun kunne. Randi spurte en gang moren Magda om hvorfor ikke Julie hadde noen mann? Hun fikk til svar at Julie hadde hatt en kjæreste som hun var glad i. Men han giftet seg med en annen. Enten de var kjent før eller etter at hun ble syk, så var det vel - ikke minst den gang - en stor utfordring for en mann å gifte seg med en som ikke var helt frisk. Kanskje hun ikke ville det selv heller. Men så hadde hun også det å bære på. Etter som "Besta" ble eldre og skrøpeligere, var det Julie som var der for henne. De to ble et par som flyttet litt omkring. Om vinteren var de helst nede i Bossekop - i Nielsen-gården. Men om somrene ville de til Eiby. Hva krigen skulle komme til å bety for dem, ble verre enn Julie og de alle ante. Men allerede sommeren 1946 var Julie og moren tilbake i Alta. Gamle Elisabeth kunne ikke roe seg sydpå. Hun måtte opp til Alta og «til Ole og hvile hos ham». Det var en travel tid og dårlig med husvære. Men på Nymoen i Eiby hadde Elisabeth og Jon fått i stand noen brukbare rom. Der fikk Julie og Besta bo. Men moren var skrøpelig. Hun lå for det meste. Men så hadde hun iallfall fått oppleve en siste sommer i sitt kjære Eiby. Nede i Bossekop fikk de rom i en brakke sammen med Nielsen-familien. Moren trengte da mye stell og pleie, men Julie hjalp henne med det meste. Besta døde denne første høsten. Det var vel godt for henne å slippe vinteren og kanskje godt for Julie, som kjente at kreftene minket. Det var før tradisjon at den yngste datteren i en familie skulle bli igjen hjemme og ta seg av foreldrene. Den oppgaven tok Julie på seg. Selv om ingen hadde ønsket eller planlagt det slik. Hun greide det selvom kreftene var små. Julie hadde vel aldri mange egne penger. Men etter at Besta døde, hadde hun litt. Om hun hadde arvet - eller kanskje fikk en slags pensjon vites ikke. Men hun syntes iallfall hun måtte dele. Hun ville gi noe til alle «tantebarna», som hun var så glad i. Da Julie døde, var det noen penger igjen. Også de hadde hun ønsket at barna skulle ha. Men det ville ikke bli mye på hver. Og de fleste var voksne og vel etablerte. Det ble bestemt at pengene skulle gå til de unge som strevde med utdannelse. Pauls datter Kirsten var i gang med legestudiet. Hun fikk noen penger som sikkert kom godt med. Så er det hyggelig at Kirstens sønnedatter heter Julie. Navnet går videre der. Julie var et godt menneske, som unte andre vel, hun bar sin skjebne uten bitterhet, hun var takknemlig for familien sin, var glad i dem alle og gledet seg over alt godt som hendte. Hun brukte det hun hadde av krefter til å hjelpe der hun var. I ettertid husker alle bare at «hun var veldig snill». Ingen kan komme på noe som var vondt. Julie døde 27. september 1949 og er begravet ved siden av sine foreldre ved Alta kirke.