Gunhild Gunstensdatter

Familie/Ektefelle/partner: Ole Ulfsen Strai. Ole (sønn av Ulf Olsen Strai og Bergljot Jørgensdatter Aurebekk) ble født 1721 , Ytre Strai, Oddernes, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 5 Okt 1721 , Oddernes, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 20 Apr 1773, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 24 Apr 1773, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Gullsmed Jacob Olsen Stray i Henrik Wergelands gate nr. 13. Dette huset hørte sammen med nr. 15 helt til 1841. Der var en våning her allerede før 1734, og et nytt hus ble bygd opp igjen straks etter. Men vi har ikke noe særlig å fortelle fra disse lengst forsvunne år. Det eneste måtte være at eiendommen i 1752-60 ble eid av Anders Sørensen Reetz. Familien Reetz hadde i 1700-årene og utover en tid i 1800-årene flere representanter her i byen. Nå er der visst ingen igjen av dette navnet. Men der er nok etterkommere av slekten, da der var slektskapsforbindelse mellom denne og familien Thorngaard. Og Mette Marie Reetz, enken etter skipsfører Ole Marcussen Olsen, levde helt til 1873. Fra 1760-årene til 1795 ble huset eid av Svend Johnsen Heyrefos og gikk så over til svigersønnen hans, gullsmed og kjøpmann Jacob Olsen Stray. Og med ham stifter vi bekjentskap med de eldste leddene av den tallrike Stray-slekten her i byen. Faren hans, Ole Ulfsen Stray, var eier av den øverste gården på Ytre Strai, men flyttet ned til byen hvor han døde i 1773. Det var gjerne tilfelle at der var store barneflokker innen denne slekten. Ole Ulfsen hadde 12 barn. Og et av dem var Jacob Olsen Stray i Henrik Wergelands gate. Han var født 1760 og døde 1815. Han var både gullsmed, kjøpmann og kemner og var en av byens eligerte menn (magistratene rådgivere i tiden før formannskapsloven). Han var en meget aktet og kjent mann. Ja, så kjent var han, at man en tid kalte dette kvartalet av gaten for «Gullsmed Strays gate». En nylig innflyttet buntmaker averterte for eksempel i 1808 at han bodde i Gullsmed Strays gate i huset nr. 530. (Svarende til nåværende Henrik Wergelands gate nr. 30). Stray var gift to ganger. Først med Karen Svendsdatter Heyrefos og så med Ingeborg Jensdatter Glæde. I disse to ekteskapene hadde han til sammen 14 barn. Av barna i første ekteskap må jeg nevne sønnen Ole Jacobsen Stray som var skipsfører, kjøpmann og vert i Borgerklubben, og datteren Gunhild som ble gift med skipsfører Henrich Christopher Eckleff Natvig. Og blant barna i annet ekteskap var den kjente fullmektig og bankadministrator Svend Olaus Stray som stiftet «De Gamles og Efterladtes Venner». Eiendommen i Henrik Wergelands gate var i Strays tid ganske stor. Våningen var toetasjes med krambod og mange værelser. Og der var fullt opp av uthus. Etter at han døde i 1815 overtok sønnen Ole Jacobsen Stray huset og hadde det til 1828. Jeg vil fortelle utførlig om ham når vi tar den historiske spaserturen vår i Dronningens gate.
• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; Folketellingen 1801 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004829 Yrke: Guldsmed og handelsmand

Jacob giftet seg med Karen Svendsdatter Hejrefos 20 Nov 1787, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Karen (datter av Svend Jonsen Liane og Joran Tellefsdatter Stie) ble født 12 Aug 1770 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 17 Aug 1770 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 13 Aug 1803, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 18 Aug 1803, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jacob giftet seg med Ingeborg Jensdatter Glæde 29 Aug 1806, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Ingeborg (datter av Jens Glæde og Aasille Thorufsdatter) ble født 13 Feb 1774 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 18 Feb 1774 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 6 Feb 1814, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 11 Feb 1814, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
ugift

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Ole Jacobsen Stray Ole Jacobsen Stray eide huset i Dronningens gate nr. 7 til han døde i 1842. Han var sønn av kjøpmann og gullsmed Jacob Olsen Stray og var halvbror til fullmektig Sven Olaus Stray som stiftet «De gamles og efterladtes venner». O. J. Stray var først skipper, så handelsmann og til sist vertshusholder og biljardholder i det huset vi her forteller om. En tid hadde han også vært klubbvert i Borgerklubben. Han var gift med Cathrine Marie Paschen, datter av branninspektør Ditlef Paulus Paschen her i byen. Av O. J. Strays barn vil jeg nevne følgende, som nok de eldre i byen husker: Datteren Caroline Jacobine som ble gift med skipsfører Andreas Wilhelm Aabel. Sønnen Jacob Ditlef som var fullmektig hos Saml. Otto & Co. Sønnen Emil som var farver og kjøpmann og en tid kaptein ved borgervepningen. Og endelig datteren Anne Marie som ble gift med kjøpmann Johannes Klausen.

Ole giftet seg med Catherine Marie Ditlevsdatter Paschen 2 Sep 1822, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Catherine ble født 9 Aug 1786 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 17 Aug 1786 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 6 Sep 1840, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 11 Sep 1840, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058333004834
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173012156

Gunhild giftet seg med Henrich Christopher Eckleff Natvig 26 Nov 1822, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Henrich (sønn av Jacob Sørensen Natvig og Anne Severine Moe) ble født 18 Jan 1789 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 28 Feb 1789 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 23 Jan 1869, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 29 Jan 1869, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Joran giftet seg med Edvard Storm Jørgensen 10 Apr 1819, Kragerø, Telemark, Norway. Edvard ble født 14 Des 1794 , Kongsberg, Buskerud, Norway ; ble døpt 22 Jan 1795 , Kongsberg, Buskerud, Norway ; døde 21 Sep 1884, Kongsberg, Buskerud, Norway ; ble begravet 27 Sep 1884, Kongsberg, Buskerud, Norway . [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
Ugift

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Kviteseid, Telemark, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038145000242 Sivilstand: Ugift Yrke: Student

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Sven Olaus Stray 1850 kjøpte handelsfullmektig Sven Olaus Stray sin svigermors tidligere hus av daværende eier H. Chr. Foss. Og om denne dyktige, eiendommelige og meget sympatiske mannen må jeg nå fortelle det jeg vet. Det viser de sjeldne karaktertrekkene hans, at han arbeidet seg framover fra en beskjeden kontoristpost og den vakre livsgjerningen hans. Og det avspeiler også de hyggelige forholdene i et godt kristiansandshjem i 1840-60-årene. Han mistet tidlig sine foreldre og kom i huset hos sin onkel, kjøpmann Johannes Nielsen. Sven Olaus hadde det godt der, men pleieforeldrene var meget sparsommelig anlagt. Da han en gang skulle gå på barneball, måtte han gå med sin kusines avlagte sko, som etter den tids mote hadde en splitt på forlæret. Tante Nielsen fant at han godt kunne gå med disse skoene, når det ble satt en rosett over splitten. Men den lille Sven følte det meget pinlig å måtte gå med pikesko. Sven Olaus ble hos Johannes Nielsen til han var over 18 år uten å bli satt til noe arbeid. Caspar Wild tilbød da å ta ham som volontør på kontoret sitt. Han fikk i noen år ikke noen lønn der. Wilds gamle klær ble sydd om til ham. Leilighetsvis fikk han likevel også noe nytt. Han spiste sammen med de andre kontoristene ved Wilds bord. De yngste av kontorfolkene måtte være på kontoret kl. 6.30 om morgenen, bære inn ved og legge i de store ovnene. Men Sven ville gjerne tidligere opp og fikk vaktmannen på verftet til kl. 4 om morgenen å trekke i en snor som han hadde bundet om håndleddet og hengt den andre enden ut gjennom vinduet. Når det så var blitt godt og varmt i værelset vekket Sven værelseskameraten sin. Sven Olaus var meget glad i blomster. Han ville en gang gjerne plante noen stiklinger, men hadde ikke en skilling til å kjøpe potter for, da han ikke hadde noen lommepenger. Han tok da mot til seg og bad Wild om å få 12 skilling. «Hva skal du med dem?» spurte Wild på sin barske og korte maner. Da Sven Olaus hadde fortalt dette, fikk han de ønskede småpengene med det tillegg at han fra nå av skulle få lønn. Sven Olaus var meget sparsommelig. Han stoppet selv strømpene sine og de store vottene han brukte når han tidlig om morgenen rodde ut til Hannevika for å fiske. Hele livet var han sparsommelig likeoverfor seg selv. Men han holdt sin eldre bror, Jacob, ved Universitetet med bøker, klær og opphold. Han var ganske henvist til seg selv hva videre utdannelse angikk. Ved selvstudium lærte han seg noe engelsk og ikke så lite tysk. Og han fikk undervisning i bokholderi av en venn, som han delte værelse med. Da han var 27 år forlovet han seg med Margrethe Marie Olsen, datter av avdøde skipper Marcus Olsen. Hun var da bare 17 år. Sven Olaus syntes det var vanskelig å få underrettet Wild om forlovelsen. Han rent gruet seg for det. Men da Wild en dag skulle på forretningsreise, og hesten allerede stod forspent i gården, tok han mot til seg, gikk inn i spisestuen og fortalte sjefen sin det. «Det var godt for deg det», sa Wild, intet annet. Og da Wild lærte hans forlovede å kjenne, hadde hun den lykke å finne stor nåde for hans øyne. Etter et par års forløp sa Wild en dag: «Jeg liker ikke lange forlovelser. Nå skal du gifte deg. Du kan bestille deg et møblement, men et ordentlig et skal det være». Lønnen ville han også sette opp. Men han avslo med mange unnskyldninger å delta i bryllupet. Et års tid etter bryllupet sitt kjøpte S.O. Stray et hus i Rådhusgaten. Det var det huset hvor Aktiebakeriet senere var. Det var mest for den store havens skyld han valgte det. I den arbeidet han tidlig og sent. Der var mange frukttrær, bærbusker, grønnsaker og blomster. Lysthuset med bord var så stort at 10 personer fikk plass rund bordet. Og der var ofte fullt av glade gjester, for Stray og frue var meget gjestfrie. Da svigermoren døde syntes Stray at han ikke hadde råd til å kjøpe huset hennes i Kristian IV gate. Det ble da solgt til en sekretær Smith. Men etter 6 års forløp ville Smith selge. Og da kjøpte Stray det. Han bygde opp uthusene der og beplantet den lille haven. Og i dette huset bodde han resten av livet sitt. Sven Olaus Stray var rørende hjemme. Var et av barna syke, så der måtte våkes, gjorde han det alltid selv for å spare sin kone. En gang våkte han 9 netter uten å være av klærne, og utførte allikevel arbeidet sitt om dagen. Han var en overordentlig hyggelig og kjærlig far for barna sine. Han kunne samle dem om seg og fortelle hele innholdet av de bøkene han hadde lest. Eventyr og sagn hadde han en masse av. Og han var en mester til å sette opp gåter og rebuser. Han hadde mange muntre og spøkefulle innfall. Når han om vinterkveldene tok et par av barna med ut på en liten spasertur, hang de i armene hans. Og det kunne da hende, at de måtte lukke øynene og så gjette hvor han førte dem hen. Han kunne da finne på å velge de eiendommeligste veier og steder - en gang således like inn i baker Grøntofts butikk. Han pyntet juletreet og - religiøs som han var - sa han alltid: «Først må vi ha litt indre jul». Så kom han med salmebøkene, sang de gamle salmene og leste evangeliet. Han gikk ofte i fropreken og holdt også en liten andakt hjemme før frokost om søndagen. Søndag ettermiddag tok han gjerne familien med på tur og ville helst dra til Vågsbygd. Fruen likte seg best på Lundsiden, men hverken han eller barna likte seg der. Likevel føyde han alltid sin kone, når hun foreslo Lund, og sa da til barna: «Vi må føye mamma. Husk at vi ikke har mere enn en mor». Han tok ofte barna med opp i Ravnedalen, som da var lite kjent. Og her gav han uttrykk for sin begeistring ved å synge fedrelandssanger. Noen ganger tok han dem også med på besøk hos syke i Østerbyen, som han trøstet med ord og gaver. Han var meget glad i å fiske og rodde tidlig om morgenen i Wilds lille sjekte ut til Hannevika eller Bragdørenna for å fiske hvitting. Dette var en stor fornøyelse for ham og den kostet jo helle ikke noe. Han var sterkt opptatt av at folk skulle sette tæring etter næring. Og det var vel denne tanken som fikk ham til å opprette pensjonsinnretningen «De gamles og efterlattes venner». Han ville at folk skulle ha noe å falle tilbake på i alderdommen sin, slik at de ikke falt andre til byrde. Han opplevde også, innen han lukket sine øyne, den glede ved nyttårstid å kunne bringe om store prosenter av de innskutte pengene, dessverre undertiden så rikelig beregnet, at han av egen kasse måtte skyte til betydelige beløp. Dette kostet ham likevel ingen overveielse uten forsåvidt han med seg selv drøftet om han hadde rett til det for sin hustrus og barnas skyld. Han hadde såvidt man vet intet mønster å bygge på da han, ennå ikke 30 år gammel, startet pensjonsselskapet sitt. Han fungerte som selskapets kasserer helt til han døde i 1869. Flere ganger skjøt han til store beløp av egne midler. Og han hadde også i testamentet betenkt pensjonsinnretningen. Han oppnådde også å få tilskudd fra andre, som kjøpmann Johannes Nielsen, grosserer Jacob Just, konsul Wild og grosserer Ole Andreas Strømme. Sven Olaus Stray støttet også flere andre av byens velgjørende innretninger med betydelige bidrag. Og det må nevnes, at «Foreningen til omsorg for eldre tjenere av kvinnekjønnet» er stiftet på hans initiativ. Stray fikk med årene meget å bestille. Han startet i 1866 det senere så store Strays rederi med innkjøp av barken «Veritas». Denne ble senere kalt «gamle Veritas» for å skille den fra en ny bark av samme navn som ble bygd i 1870-årene. Stray var i lang tid med i formannskapet, forlikelseskommisjonen og fattigkommisjonen. Og han representerte Kristiansand på stortinget 1851 og 1859-60. Han var også innvalgt i styret for den herværende avdelingen av Norges Bank. Han fikk vakkert hvitt hår innen han var 50 år. Han var ellers meget ungdommelig, men det hvite håret gav ham en viss ærverdighet. På stortinget kalte man hans sidemann fra Kristiansand, biskop von der Lippe, for: Hans Høyærverdighet. Og Stray fikk titelen: Hans Ærverdighet. Høsten 1868 fikk han et kraftig slagtilfelle, men han kom seg noenlunde snart og gjenopptok arbeidet sitt. Men kraften hans var brutt. Hodepine og tiltagende sløvhet gjorde at han snart måtte gi slipp på arbeidet sitt på kontoret. Administratorstillingen i banken beholdt han likevel, og var en tid nokså bra, men sommeren 1869 fikk han lungebetennelse, etter den et nytt slagtilfelle og døde 22/7 1869. De mange barna til S. O. Stray må jeg nevne alle sammen, da det er kjente folk med en tallrik etterslekt: 1) Markus Fredrik (1844-1912), skipsreder og bankdirektør. Gift med Agnes Marie Olsen (1856-1928) datter av sogneprest Carl Olsen. 2) Julie Marie (1845-1916), gift med skipsfører, senere skipshandler og skipsreder Johan Gerrard (1840-1919). 3) Ottilie (1847-1902), gift med skipsfører Samuel Speich (1839-1878). 4) Emilie (1848-1869), gift 1868 med bankkasserer Jørgen Thorkildsen (1841-1921). Han ble senere gift med søsteren hennes. 5) Carl Emil (1850-1886), skipsfører. 6) Marie, (1852-1934), gift 1872 med bankkasserer Jørgen Thorkildsen. 7) Edvard (1854-1921), skipsfører, gift med Josefine Elisabeth Gerrard (1855-1934). 8) Richard (1861-1919), bankkorrespondent, gift med Walborg Theodora Johansen, datter av O. C. Johansen på Torvet.

Svend giftet seg med Margrethe Marie Olsen 29 Apr 1839, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Margrethe (datter av Marcus Olsen og Rendel Marie Vilhelmsdatter) ble født 16 Sep 1819 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Okt 1819 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 21 Des 1891, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 28 Des 1891, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038173001352 Sivilstand: enke Yrke: Skipperenke

Jacobine giftet seg med Andreas Wilhelm Aabel 23 Jan 1845, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Andreas ble født 1813 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 1849, Barcelona, Spain. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jakob giftet seg med Karen Marie Hansen 2 Nov 1854, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Karen (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 17 Nov 1826 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 7 Jan 1827 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 3 Sep 1908, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Sep 1908, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038173001388 Sivilstand: Ugift Yrke: Handelsborger Alder: 40 Fødselsdato: 1826 (beregnet) Fødested: Christiansand

Familie/Ektefelle/partner: ? Clausen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Jacob Andreas Natvig Han var en særdeles munter, jovial og selskapelig anlagt mann som var født i Kristiansand 1823 og døde i Rio de Janeiro 1891. Han var sønn av skipsfører og senere bestyrer av karantenestasjonen på Odderøya, Henrich Christopher Eckleff Natvig, og hustru Gunhild, født Stray. J. A. Natvig førte i 1852-56 «Triton», deretter «Nor» som tilhørte Saml. Otto & Co. Dette skipet forliste i en storm på Odessas red i 1858. Senere førte han skipet «Helvetia» for det samme rederiet, i 1868 «Evening Star» og fra 1870 fruktskonnerten «Tell». Deretter var han fører av og medeier i broren Henriks fruktskonnert «Favorit». 1876 var han igjen ombord i «Evening Star» som han førte til 1881. Året etter gikk han ut med Saml. Otto & Co.s «Athlet» som han førte til skipet forliste 1889 ved innløpet til øya Jap i Stillehavet. 1890 gikk han siste gang ut til sjøs og døde av gul feber i Rio 1891. En del av hans spennende opplevelser som sjømann vil bli fortalt senere i egne avsnitt. Han hadde ved to av disse opplevelsene sønner med som førstereisgutter. Det var for øvrig i Kristiansand rift om å få gutter ut med Natvig, for det var disiplin ombord hos ham og han forstod å lære guttene opp. Han tok fatt i guttene når de ute i sjøen fant på noe så utidig som å ta på seg landgangsklærne sine. De skulle spare på disse, mente han. Og han viste dem en trøye som han selv hadde hatt i 20 år og som var like pen. Men så måtte han jo også som gammel mann døye, når han hadde klærne sine til lufting på dekk, at matrosene pekte og sa: «Der henger konfirmasjonstrøya til kapteinen». Da Natvig i 1889 kom hjem etter forliset og søkte ny ansettelse, bød man ham å overta dampskipet «Excellensen» i kystfarten. Men da svarte han forarget: «Å by en gammel oseanseiler det blikkspannet». Natvig var en pasjonert jeger. Sammen med oberstløytnant Gran drev han som en av de første i Norge harehundkennel. Alle hundene var i Natvigs hus, og der var således alltid livlig der i gården med de mange bikkjene og den store barneflokken. Når Natvig var hjemme var han ofte på jakt med Gran og den meget yngre Arne Vogt. En tid var han med i styret for Skytterlaget. Leieboerne i Natvigs hus i Markensgaten var i første etasje overrettssakfører Arne Vogt, deretter konrektor Lie. Hans sønn, komponisten Sigurd Lie, har altså som skolegutt gjort sine tidligste strøk på fiolinen i stuene her. Senere overtok Natvig selv første etasje. I annen bodde da adjunkt Hamilton og deretter daværende kaptein, senere oberstløytnant Omdal. Etter mannens død solgte fru Natvig huset til jernvarehandler, senere redaktør og deleier av Stiftsavisen, Thorvald Henriksen. Natvigs familie J. A. Natvig var gift to ganger. Først med Rachel Othilie Rolfsen av Mandalsslekten og annen gang med sin femmenning Johanne Christine Natvig, datter av havnefogd og losoldermann Natvig i Stavanger. Da kaptein Natvig i en lengere årrekke lå i farten rundt Kap Horn og på Stillehavskysten, bodde familien en tid i Stavanger, men flyttet så tilbake til Kristiansand i 1872. I første ekteskap var der to døtre. Den ene, Mathilde, ble gift med kaptein, senere havnefogd i Trondheim, Jens Matzow. Den andre, Gunhild, ble gift med kaptein Thomas Lootz i Kristiansand. J. A. Natvigs annen hustru var bare i 20-års alderen da hun ble gift og fikk to stebarn på 10-12 år. Selv fikk hun etterhånden 9 barn, så stillingen hennes var ikke lett. Og da mannen døde i 1891 satt hun der med hele barneflokken sin - en hel rekke av dem under konfirmasjonsalderen - så godt som uten midler og uten hjelp. Huset ble solgt for nesen på henne, og salget gav intet overskudd. Da hun hadde en sønn som nybakt student i Oslo og en annen hadde fått en liten stilling som yngstemann i et firma der, besluttet hun å reise der inn og dro resolutt avgårde med hele barneflokken i 1892. Reisepenger og kapital til ½ års husleie skaffet de to eldste guttene ved banklån. Det var hele startkapitalen. Fru Natvig leide en stor leilighet og begynte med pensjonærer. Det var et veldig strev, men hun var tapper, så det gikk bra. Alle barna fikk en god utdannelse, og ettersom de kom i arbeide, kunne hun slutte med pensjonærer. Hun holdt huset åpent for slekten og for barnas venner, så mange mennesker har mange gode minner fra dette gjestfrie hjemmet. Fru Natvig, som var et så dyktig og prektig menneske, oppnådde en høy alder. Hun døde 1931 over 87 år gammel. Hennes 9 barn var: 1) Thomas, skipskaptein, senere agent i Ålesund og Oslo. 2) Rachel, fullmektig i Norges Bank. Hun var den første kvinne i Norge som oppnådde denne tittelen. 3) Jacob, innehadde den kjente dampskipsekspedisjonen i Oslo og representerte Det forenede dampskipsselskap i København. Han hadde mange offentlige tillitsverv og var ridder av Dannebrog. Han døde 1937. Hans eldste sønn, Jacob, fortsatte firmaet. 4) Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918. 5) Erling, skipsfører, senere farmer, innehaver av biltransportbyrå m.m. i Amerika. Død i New York 1942. 6) Randi, hovedkasserer i Oslo ligningsvesen. Hun var særdeles avholdt og fikk megen honnør fordi den veldige kassen alltid stemte på øret. 7) Johanne, tidligere kasserer i Høyer-Ellefsens entreprenørforretning. Bodde som pensjonist i Oslo. 8) Henrik, var mange år i Afrika. Han hadde før krigen en god stuerforrettiing i Oslo. Da tyskerne kom ville de ha ham til å overta all stuervirksomheten i Oslo. Men han nektet blankt. Han var av gammel sjømannsslekt, sa han, så han kjente dem alt for godt. I forrige krig hadde de drept tusener av norske sjøfolk uten varsel. Tyskerne påstod at det var en helt annen historie. Nå kom de som venner. Og forretningen hans kunne bli en meget betydelig affære. «Ikke tale om,» sa Henrik. Da tok tyskerne forretningen fra ham og stjal alt hans stuermateriale. Etter krigen gjenopptok han virksomheten sin. 9) Aagot, den yngste, ble gift med advokat Honne. Hun var i mange år syk, men drev med friskt humør journalistikk fra sykesengen. En dramatisk opplevelse i en sjøløvehule I 1868 hadde skipsfører J. A. Natvig en meget spennende, ja, dramatisk opplevelse nede på en av Chincasøyene i Stillehavet. Han har selv fortalt om den slik: «Kaptein Valeur på «Dovre», Horten, kaptein Hoel på «Frisk» Fredrikstad, en ung gutt, Viktor Mostue, sønn av «Frisk»s reder og jeg dro ut 4. august om formiddagen for å ro rundt sydøya. Det var meningen å skyte litt fugl og bli borte et par timer. Det var blikkstille vær, bare de vanlige store oseandønningene. Plutselig reiste det seg en veldig bølge og i et nå var båten sikkert 12 fot under havflaten. Etter en lang stund kom jeg opp til overflaten et øyeblikk. Jeg så bare den hvelvede båten langt utenfor meg, men ingen av de andre. Det bar straks under igjen - hvor lenge vet jeg ikke - men så kom jeg til bevissthet igjen helt inne på stranden innerst i en 100 fot dyp grotte omgitt av høye loddrette klipper. Jeg var helt maktesløs, lå og gulpet sjøvann mens jeg så utover havet. Plutselig så jeg hår og rygg av en av de andre ligge og skvulpe i brenningen 30 fot ute. Heldigvis greide jeg å komme på bena og med de siste kreftene mine dra ham inn på stranden. Det var Hoel, helt bevisstløs. Jeg arbeidet med ham og han kom til live igjen. Der lå vi nå begge helt kaputt og gulpet sjøvann. Da vi greide å reise oss opp, så vi Viktor hengende ved den veltede båten. Og da han også så oss, forsøkte han å svømme mot land, men dragsuget var for sterkt, og han fikk igjen tak i båten. Han fikk vridd av seg klærne og forsøkte på ny å svømme inn mot oss, men dragsuget tok ham utover igjen. Etter hvert gikk båten mot en skarp klippe noe utenfor munningen av grotten. Her forsøkte han å komme på land og fikk også tak. Men neste bølge slo ham mot klippen og han forsvant. Stranden innerst i hulen var bare 6-8 fot bred, loddrette fjell på alle kanter og brenningen rett inn i hulen. Vi var i en rottefelle, og hvis havet steg var vi absolutt ferdige. Vi bygde derfor en skanse av stein innerst i hulen. Ut på ettermiddagen kom den istykkerslåtte båten så langt inn i grotten at vi fikk dradd den inn og hvelvet vraket utenfor skansen. Bak denne plasserte vi oss for natten. En halv time senere kom liket av Valeur inn i brenningene til oss. Og vi fikk berget det i land. Grotten var et tilholdssted for sjøløver. De kom i flokkevis for å erobre plassen sin tilbake, men vi holdt dem vekk med å kaste stein. Synderlig farlige var de vel neppe, men de presterte noen uhyggelige hyl. De var særlig pågående om natten, og den stadige ulingen deres sammen med braket av brenningene var en særdeles uhyggelig musikk i den mørke natten. Der lå vi forslåtte, forrevne av koraller og fryktelig tørste etter alt sjøvannet vi hadde fått i oss. Verst var det å tenke på om noen overhode kunne finne oss på dette avsides stedet, om noen i det hele tatt kunne få øye på oss så langt inne i den trange grotten. Å komme ut av den uten hjelp utenfra var helt umulig. Det var en skrekkelig natt. Ved daggry fant vi Viktors lik, slått inn til oss bare noen få fot fra vår egen plass. Kort etter så vi tre båter langt ute på havet utenfor hulen. De hadde med kikkert oppdaget vraket av den hvitmalte båten og styrte innover. Vi fikk i en fart av oss ytterklærne for at de skulle se det hvite undertøyet mot de svarte klippene. Og snart etter signaliserte de at de hadde oppdaget oss. Redningen foregikk på følgende vis: To av båtene tok den tredje på lange liner og lot den stå innover mot grotten samtidig som de manøvrerte slik at den ikke ble slått mot klippene. Fra den innerste båten ble to redningsbøyer på lange liner sendt innover mot brenningene. De manøvrerte lenge forgjeves, for dragsuget tok bøyene ut igjen. Men endelig kom de inn i selve grotten, og vi fikk tak i dem. Så ble vi dradd gjennom brenning og koraller til innerste båt og denne igjen til de ytre, og vi var reddet. Det var flott planlagt og gjennomført sjømannskap under stor livsfare for redningsmennene. Ennå farligere var neste dags manøvre, da de samme redningsmenn også hentet de to likene. De måtte jo da helt inn i grotten med dens mange farlige skarpe klipper og skjær. Vi to reddede var svært forslåtte og utmattede og fikk ikke sove på flere netter. Det var et par svenske kapteiner, Edelfeldt og Lindemann, som organiserte undersøkelsesekspedisjoner fra alle svenske og norske skip da båten ikke var kommet til rette. Den gruppen som utførte selve redningen var ledet av den svenske styrmannen Miltopeus, som var i den innerste båten. Han ble senere meget vel kjent i Oslo som fører av passasjerbåt i ruten Gøteborg-Oslo.» De svenske redningsmennene ble etter Natvigs forslag innstillet til offisiell norsk hedersbelønning, som vi får håpe at de også virkelig fikk. Og Miltopeus fikk dessuten av Natvig et vakkert gullur som han siden alltid gikk med. Vulkanutbruddet på Krakatau i 1883 hadde virkninger helt til Kristiansand, idet man her i byen lenge nærte alvorlig engstelse for skipet «Athlet» og dets besetning. Ved det voldsomme vulkanske utbruddet på Krakatau, vest for Sundastredet, ble halvdelen av øya sprengt bort og forsvant i havet. De voldsomme høye bølgene som reiste seg gjorde veldige ødeleggelser på de nærliggende kystene, særlig på Java -og Sumatra. Og bølgene fortsatte over hele det Indiske hav og likeledes ut i Stillehavet. Kaptein Natvig med «Athlet» var nettopp i de dager ventet til Anjer på Java. Da man ikke hørte noe fra ham, begynte man å tro at skuta var gått ned. Og det gikk adskillige uker i angst og spenning for alle hjemme. Natvig hadde sin eldste sønn med som førstereisgutt. Langt om lenge kom det livstegn. De hadde hatt meget kontrari vær rundt Afrika. Ettersom de nærmet seg Ost-India kom de opp i veldige mengder vrakgods, masser av trær, husdeler, dyrekadavere m.m. så de skjønte det måtte ha hendt en stor naturkatastrofe. Og da de kom fram til bestemmelsesstedet var der ikke noe Anjer lenger, da så godt som hele byen var tatt ut i havet av bølgene. For oss eldre kristiansandere bringer denne historien tanken hen på seilskipstiden, da det ofte var stor bekymring og engstelse i sjøfolkenes familier når ei skute brukte lenger tid enn vanlig på en fart. Men i dette tilfellet som jeg fortalte om ble jo forsinkelsen ved kontrari vær redningen for besetning og skute. Athlet»s forlis på Jap i 1889 er også en begivenhet som vekker interesse i den gamle sjøfartsbyen Kristiansand. Kaptein Natvig hadde med skuta si vært på rundtur i Stillehavet for å samle kopralast. Da han kom til Jap fikk han innfødt los, og denne satte skuta helt opp på korallrevet ved innseilingen. Og der ble den stående. Mannskapet reddet alle eiendelene sine i land og måtte leve der i tre måneder uten post eller telegraf, i det hele uten noen forbindelse med utenverdenen. Jap var den gang spansk. Øya ble brukt som forvisningssted for forbrytere fra Filipinene. Der var ikke en eneste europeer på øya, befolkningen ellers var utelukkende malaiere. Det kristiansandske skipsmannskapet måtte holde til i bambushytter. Kapteinen hadde en mindre hytte for seg selv. Natvig var en stor og staselig kar, henimot to meter høy og særlig kraftig bygd. Et så stort menneske hadde de innfødte aldri sett før. Nysgjerrigheten deres var stor og det hendte ofte at malaiere om natten, når de trodde han sov, trengte inn i hytta og følte på ham for å undersøke om denne kjempen virkelig var et menneske av kjøtt og blod som andre. Befolkningen var vakre og velvillige folk. Kristiansanderne drev tuskhandel både med malaierne og forbryterne. De fikk en gris for litt tobakk. Kokosnøtter og andre frukter fikk de i massevis, så det hele forsåvidt var et lite paradis. Men så var det jo isolasjonen. Bare hver tredje måned kom det et spansk krigsskip på inspeksjon. Og det hadde nettopp vært der da forliset inntraff. Midt under oppholdet skjedde det noe besynderlig. Det var alltid to mann ombord på vraket som vakt inntil skuta kunne bli kondemnert av spanierne. En dag skulle en av vaktene tenne pipen sin og strøk av en svovelstikke på luken. Plutselig sprang luken i luften og hele skua var i brann. Det var den råtnende kopralasten som hadde utviklet brennbar sumpgass. Malaierne stormet det brennende vraket og tok med seg hva de kunne finne. En av dem fiffet seg stolt med en gammel paraply. Endelig kom det spanske krigsskipet og det bar til Manilla og videre med passasjerskip hjem til Norge. Det hadde vært flere måneders vedholdende engstelse i Kristiansand for folk og skip. Natvig hadde denne gangen sønnen sin Erling med seg som førstereisgutt.
• Slektsbok: Jacob Andreas Natvig var sine foreldres eldste sønn. Han gikk tidlig til sjøs, tok styrmannseksamen 13.3.1840 (16 ½ år gammel) og ble skipsfører i 23 års-alderen. Våren 1851 førte han briggen "St. Jørgen", som gikk i nordlige farvann, fra 1852 Mandalsskipet "Triton", som gikk i nordlige farvann og til Middelhavet og Svartehavet. Han ble gift i Mandal 26.1.1853 med Rachel Othilie Rolfsen, født i Mandal 11.10.1831, død i Kristiansand 7.1.1862. Hun var datter av skipsfører Andreas Marcelius Rolfsen, født i Mandal 1831, død 1905, og Anna Elisabeth Natvig. (Hennes far, Emanuel Natvig, var en tremenning av Jacob Andreas Natvig). I 1856 førte J. A. Natvig Kristiansands-firmaet Sml. Otto & Co's nybygde skip "Nor", "det største skip som paa mange aar er bygget i Christiansand", heter det i avisreferat. Skipet ble satt inn i Chile -farten, men forliste allerede i 1858 under et veldig uvær på selve Odessas havn. J. A. Natvig førte deretter samme rederis "Helvetia" på turer til Vestindia, Nord- og Syd-Amerikas østkyst, Middelhavet, Svartehavet, India og Østersjøen. I 1864 overtok han for rederiet den nybygde amerikanske bark "Evening Star", som han selv hadde 1/10 part i. Med dette skip for han på alle hav, bl.a. på Stillehavet og på Amerikas vestkyst. Da broren Henrik Natvig sluttet sjøen i 1870-71, overtok J. A. Natvig skonnerten "Albatross", som brødrene eiet sammen. Noe senere overtok han "Tell" og i 1874 "Favoritt", alle tre hurtigseilende fruktbåter i fart på Middelhavet og Nord-Amerika. I 1876 overtok han igjen "Evening Star", førte denne til 1881, da han solgte sin part i skipet til Slm. Otto & Co. Selv gikk han ut med rederiets bark "Athlet" i Ostindiafart, til den 1 juni 1889 forliste på øya Jap, Vest-Carolina i Stillehavet. Etter noen måneders opphold hjemme overtok han í 1889 F. M. Strays bark "Helene", og døde av gulfeber i Rio de Janeiro. En sjømanns inntekter som skipsfører på den tid var ikke rare, høyst kr. 100,- pr. måned i fast lønn, dertil caplage og mindre provisjoner hos meglere og skipshandlere. Fra 1864 begynte J.A. Natvig å kjøpe skipsparter. Etterhånden fikk han mange slike. De fordoblet hans inntekter. Som nevnt ble J. A. Natvig i 1853 gift med Rachel Othilie Rolfsen. De fikk 2 barn, Mathilde (oppkalt etter mormoren) og Gunhild (oppkalt etter farmoren). Familien bodde på en gård på Odderøya som tilhørte karantenestasjonen. Etter Rachel Othilies død i 1862 (30 år gammel) overtok J. A. Natvigs yngre ugifte søster husholdningen for broren. 26.1.1865 giftet han seg annen gang med Johanne Christine Natvig (Hanna) , yngste datter av hans tremenning losoldermann Thomas Natvig i Stavanger. (Se side 46). Da J. A. Natvig stadig lå på langfart, ble hustruen boende i sin fars hus i Bergelandsgaten i Stavanger. Jacob A. Natvigs barn i første ekteskap flyttet også dit. Høsten 1872 flyttet familien (som nå var forøket med de 4 første barn i det nye ekteskap: Thomas, Rachel, Jacob Andreas og Harald) til Kristiansand. Her fødtes de 5 yngste barn: Erling, Randi, Johanne, Henrik og Aagot. Siste gang J. A. Natvig var hjemme fikk han følgende skussmål av rederen: "Han har i en Række Aar ført Skibe for vaart Firma og hele Tiden udvist en sjælden Dyktighed og Conduite i de forskjellige Anliggender som hans Stilling har medført. Med Raskhed, Beslutsomhed og Punktlighed har han stedse udført sin Gjerning". En kjent akademiker i Kristiansand ga ved samme anledning følgende karakteristikk av J. A. Natvig: "Han er en Hædersmand med noble og høisindede Anskuelser, en dannet og kraftig Personlighed og i det hele en Pryd for sin Stand". Fra en norsk kaptein, som lå ved siden av ham med gulfeber i Rio de Janeiro, fikk familien senere melding om at han hele tiden under sykdommen holdt humøret oppe. - J. A. Natvig ble begravet i Rio. Etter mannens død satt enken igjen med sine 9 barn. Bare to av dem var i stilling. Den eldste, Thomas, som styrmann. Rachel var utdannet som lærerinne og ga privatundervisning. Jacob hadde nettopp mistet sin stilling som kontormann ved sin sjefs død. Harald var student. Etter ham fulgte 4 ukonfirmerte barn. Situasjonen var alt annet enn lys. Mannens inntekter stoppet momentant. Hanna hadde bare en liten rest av arven fra sin far og noen mindre inntekter fra de skipspartene mannen hadde tilbake. Huset hadde hun, men det ble kort etter avertert til salgs rett for nesen på henne og ga intet overskudd. I april 1892 reiste familien til Oslo. De to eldste sønnene skaffet penger til reisen og til ½ års husleie ved banklån. Hanna Natvig leiet en stor leilighet og tok imot pensjonærer. Det ble en strid tid for henne, men hun var tapper og det gikk. Alle barna fikk en god utdannelse. Ettersom de kom i stilling og fikk gasje, gikk denne i felleskassen. Etterhånden ble der bedre økonomiske forhold, og familien kunne leve sitt private liv uten å måtte ta imot pensjonærer. Hanna Natvigs hjem i Thomas Heftyesgate i Oslo sto alltid åpent for slekt og for barnas mange venner. Ved særlige anledninger, først og fremst ved juletider, samlet hun huset fullt av slektninger i Oslo. Hun ble den som bandt slekten sammen og mange av oss har lyse og gode minner om henne og fra familieselskaper i hennes hjem.
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052210012908
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053284003334

Jacob giftet seg med Rachel Ottilie Rolfsdatter 26 Nov 1853, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Rachel ble født 11 Okt 1831 , Mandal, Vest-Agder, Norway; ble døpt 5 Jan 1832 , Mandal, Vest-Agder, Norway; døde 7 Jan 1862, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 11 Jan 1862, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jacob giftet seg med Johanne Christine Natvig 23 Jan 1865, Stavanger, Rogaland, Norway. Johanne (datter av Thomas Natvig og Johanne Christine Steen) ble født 27 Mar 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; ble døpt 28 Apr 1844 , Stavanger, Rogaland, Norway; døde 5 Sep 1931, Oslo, Norway; ble begravet 10 Sep 1931, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrik Gustav Natvig, født i Kristiansand 22.10.1826, død i Kristiansand 27.6.1898. Han kom tidlig til sjøs og seilte en tid som styrmann i norske skip inntil han i 1848 tok over til Amerika hvor han allerede i 1850 tok ut sitt amerikanske borgerskap. Da gullforekomstene oppdagedes i California var han blant pionerene som tok vestover til gullfeltene, de såkaldte – forty niners – Etter flere års gullgraverliv kom han tilbake til San Francisco hvor han kjøpte seg skip som han seilte med på Stillehavskysten. Under sitt opphold der ute ble han medlem av den i 1855 organiserte – Committee of Vigilance of San Francisco for mutual protection of life and prosperity – en organisasjon av borgerne med det formål å rydde opp i korrupsjonen hos byens administrasjon, politivesen og domstol. Det var nær forbindelse mellom myndighetene og de organiserte bandene som plyndret gulltransportene fra gullgeltene, så rov og mord var en daglig foreteelse i San Francisco og omegn på den tid. Hurtig og energisk som Vigilance-komiteen gikk til verks – med rask og ubønnhørlig justis – lykkedes det borgerne å slå korrupsjonen ned, gjenreise lov og orden og derved skape sikkerhet for liv og eiendom igjen. Såsnart dette var oppnådd, nedla komiteen likeså raskt sitt selvgitte mandat (En skildring av disse eiendommelige forhold gir Stewart White i «The Grey Dawn» oversatt under navn av «Da San Francisco var ung») I 1857 er Henrik Natvig hjemme igjen. Han fører da skonnerten «Favoritt», som eies av ham og Sml Otto & Co. I Amerika er det sannsynlig at han har fått erfaring for hva det kunne gjøres med de skarp-seilende skonnerter, hvilke han da senere som skipsreder lar særlig bygge. Kristiansand-skonnertene eller rettere skonnertbrigger, som populært også kaldtes «Natvig-Skonnerter» ble spesielt bygget for fruktfarten Middelhavet – New York. Da dampskipene senere overtok denne fart, ble skonnertene anbrakt i brasiliansk kystfart og kaffefarten på Syd-Afrika. Fra 1864 fører han den nybyggete bark «Divico» som eies av ham og Sml Otto & Co. Og broren Jacob Natvig med 1/6, i salpeterfarten på Chile inntil han fra 1869 av fører skonnerten «Albatross» som eies av ham 2/3 og broren Jacob Natvig med 1/3 i kortere farvann i henimot et par års tid. Da sluttet han sjøen og begynner sin egentlige rederi-virksomhet i Kristiansand. Han blir da etterhånden den bestyrende reder også av skonnertbriggene «Fram», «Favorit», «Swift», «Solveig», «Finvad»(?), og tremastskonnertene «Albatross II», og «Seidi», barkskipene «Nor», «Sverre» og «Ran». Dertil er han en større medreder i adskillige andre Kristiansandske seilskiper. Flere av de nevnte skip er bygget på «Otterverftet» på Lundsiden, hvori han var medeier. Ved overgangen fra seil- til dampskip blir han sterkt interessert i dampskipsfart både passasjer og trampskip og sitter i direksjonen for flere av disse. I de samme år er det han også sterkt interessert deltar i den voksende industrielle virksomhet i og ved Kristiansand. Med de dype slektsrøtter han har i Kristiansand faller det naturlig at byens offentlige virksomhet fanger hans interesse allerede i 1862 sees han å være en av stifterne av Christiansands Sjømandsforening og var også en tid formann her. Men da han først slo seg til ro på landejorden varer det ikke lenge før det offentlige legger beslag på ham. Ikke alene blir han straks innvalgt i formannskapet – hvori han satt til sin død, men utallige er de kommunale offentlige og halvoffentlige verv som blir lagt på ham. Dette er så meget mer betegnende som det skjer i et tidsavsnitt da de bitre politiske kamper eller skapte det uforsonlige skille i vurderingen av personene. Noe av forklaringen tør ligge i at det her gjaldt en personlighet hvor handlekraft rettsinn og selvstendighet var meget sterke karaktertrekk. Som et av uttrykkene for den stilling han inntok blant sine medborgere er bystyrets beslutning om at hans jordferd skulle finne sted på Christiansands bekostning (Fædrelandsvennen, Chr.sands Tidende, Morgenbladet juni/juli 1898). Henrik Natvig ble 4.4.1861 gift i Kristiansand med Augusta Mathilde Hansen, født i Kristiansand 24.11.1835, død i Kristiansand 2.6.1882. De hadde 9 barn
• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Konfirmasjon: 3 Okt 1841, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009209 Yrke: Skibsfører
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001902 Yrke: Skibsreder og Fører Bostedets navn: Dronningens gt. 55
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008301 Yrke: Skibsreder Bostedets navn: Dronningensgade 55

Henrik giftet seg med Augusta Mathilde Hansen 4 Apr 1861, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 25 Nov 1835 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jan 1836 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gunille giftet seg med Lars Johannes Hielm 30 Okt 1855, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Lars (sønn av Henrik Andreas Hielm og Christiane Luise Marie Irgens) ble født 6 Apr 1825 , Hafslo, Sogn og Fjordane, Norway; ble døpt 15 Mai 1825 , Hafslo, Sogn og Fjordane, Norway; døde 28 Nov 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 3 Des 1889, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Markus Fredrik Stray ved Vestre Strandgate 28 På hjørnetomten nr. 28 og nabotomten nr. 30 lå kjøpmann Hans Nielsen have. Denne kjøptes 1878 i fellesskap av M. F. Stray og J. Gerrard, som overtok hver sin del av den. Stray bygde på hjørnetomten i 1879-80 en enetasjes enebolig. 1892 ble det bygget på en annen etasje. Stray flyttet da sin familieleilighet opp der, men beholdt sine kontorer nede. Resten av første etasje ble leiet ut til skipsmegler Svendsen. Noen år senere bygde Stray om sin sommervilla «Sommerlyst» ved Møllevannsveien og flyttet opp der. Stiftsprost Brochmann leiet så annen etasje i byhuset. I tredje etasje, hvor der også var noen værelser, bodde frøknene Lootz. I 1903 solgte Stray huset til sin svoger bankkasserer Thorkildsen. Og fra denne solgtes det senere til Johan G. Olsen. ----- Skipsreder Markus Fredrik Stray var født 1844, sønn av fullmektig og bankadministrator Sven Olaus Stray. Etter endt skolegang fikk han sin videre utdannelse i Tyskland og ble så ansatt i det store firma Peter Dührendahl & Co. i Oslo. Lysten til å se seg om i verden brakte ham dog atter til utlandet. Og i årene 1863-68 oppholdt han seg i Frankrike, England og Amerika. Etter farens ønske kom han 1868 tilbake til Kristiansand, hvor han begynte egen forretning i skipsrederi og assuranseagentur, som han etterhånden utvidet til en av de betydeligste i byen. Rederiet var startet 1866 på initiativ av svogeren Johan Gerrard, som hadde kjøpt den svenske barken «Veritas», og fikk sin svigerfar Sven Olaus Stray til å være reder. Gerrard førte barken og sluttet visstnok også fraktene. Rederiet utvidedes da M. F. Stray kom hjem, ved innkjøp av bark «Calisto» fra Larvik. Den var bygget hos Treschow. Etterhånden øktes tonnasjen videre, dels ved bygging og dels ved kjøp av en rekke treskuter. Barkene «Aquila», «Columba» og en ny «Veritas» bygdes på Otterverftet på Lund. «Ferm» kjøptes som nybygg. Og barkene «Helene», «Argentina» og «Saluto» ble likeledes anskaffet ved kjøp. I 1891 kontraherte M. F. Stray i Port Glasgow barken «Gratia». Denne var da byens største skip. Den førtes av Edward Stray. Senere ble det innkjøpt en rekke jernskip, inntil M. F. Stray i 1900 overlot skipsrederiet til sin sønn Sven. Senere ble det overtatt av den yngre bror Emil. M. F. Stray hadde mange tillitsverv i byen. Og han ble allerede i 1877 valgt som medlem av Sparebankens direksjon. Administrerende direktør i banken ble han i 1900, da grosserer Siqveland fratrådte. Og denne stilling innehadde han til sin død i 1912. M. F. Stray var en usedvanlig dyktig og kunnskapsrik mann, som i høy grad vant sine medborgeres tillit og aktelse.

Markus giftet seg med Agnes Marie Olsen 16 Jul 1874, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Agnes (datter av Carl Christian Olsen og Maren Elene Fjellestad) ble født 4 Jan 1856 , Nore, Buskerud, Norway; døde 17 Apr 1928, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 25 Apr 1928, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1891, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052887009170 Familiestilling: Hustru Sivilstand: Gift Fødselsdato: 1845 Fødested: Chr.sand S
• Folketelling: 1910, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036575014144 Sivilstand: Gift Fødselsdato: 1845-12-06 Fødested: Chr.sand Bostatus: b Sedvanlig bosted: Hægeland

Julie giftet seg med Johan Nicolai Gerrard 11 Jun 1866, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Johan (sønn av Ole Gerrard og Catharine Langfeldt) ble født 30 Jun 1840 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 16 Aug 1840 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 1 Nov 1919, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 5 Nov 1919, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ottilie giftet seg med Samuel Speich 25 Jul 1873, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Samuel ble født 5 Jul 1839 , Luchsingen, Glarus, Switzerland; døde 27 Jan 1878, Died at sea. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Emilie giftet seg med Jørgen Julius Thorkildsen 28 Sep 1868, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Jørgen ble født 26 Nov 1841 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 1 Jan 1842 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 30 Jul 1920, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 3 Aug 1920, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Marie giftet seg med Jørgen Julius Thorkildsen 6 Jun 1872, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Jørgen ble født 26 Nov 1841 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 1 Jan 1842 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 30 Jul 1920, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 3 Aug 1920, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1900, Indian Ocean; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01100021016862 Sivilstand: Gift Yrke: Skibsfører Fødselsdato: 1854 Fødested: Chrsand S Skip: Gratia
• Folketelling: 1910, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036575015769 Sivilstand: Gift Yrke: Skibsreder Fødselsdato: 1854-06-18 Fødested: Kristiansand
• Folketelling: 1920, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01073892000227 Sivilstand: Gift Yrke: Skibskaptein?? V Renter Skibsrederi Fødselsdato: 1854-06-18 Fødested: Chrsand. S.
• Minneord / Nekrolog: 19 Sep 1921

Eduard giftet seg med Josefine Elisabeth Gerrard 23 Mar 1880, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Josefine (datter av Ole Gerrard og Catharine Langfeldt) ble født 3 Aug 1855 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 17 Aug 1855 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 11 Apr 1934, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 16 Apr 1934, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Richard giftet seg med Walborg Theodora Johansen 26 Okt 1893, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Walborg ble født 25 Mai 1867 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jun 1867 , Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 3 Mai 1939, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]