Rasmus Brun Rolfsen

Rasmus giftet seg med Jannikke Christensdatter Suhling Brun 27 Feb 1834. Jannikke ble født 11 Okt 1809 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 2 Aug 1893, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingeborg giftet seg med James Grieg 4 Nov 1862, Korskirken, Bergen, Hordaland, Norway. James (sønn av Peter Lexau Grieg og Wilhelmine Cathrine Fleischer) ble født 17 Apr 1833 , Bergen, Hordaland, Norway; ble døpt 7 Jun 1833 , Nykirken, Bergen, Hordaland, Norway; døde 13 Jul 1911, Bergen, Hordaland, Norway; ble begravet 18 Jul 1911, Møllendal, Bergen, Hordaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Wikiwand: Peter Lexau Grieg (født 17. april 1864 i Bergen, død 18. juli 1924 i Bergen) var en norsk filolog og skoleleder. Utdanning I 1878 tok han realskoleeksamen ved Tanks realskole, og i 1883 tok han examen artium ved Bergen katedralskole. Han ble deretter student og tok graden cand.mag. Yrkesliv I 1890 ble han ansatt som lærer ved Hambros skole i hjembyen[1], og i 1899 ble han forfremmet til inspektør ved den samme skolen. I 1907 ble han ansatt som adjunkt ved Bergen katedralskole.[2] I 1913 rykket han opp til stillingen som overlærer ved katedralskolen.[1] Den 1. august 1916 ble han ansatt som rektor ved Fana kommunale middelskole, senere kalt Fana gymnas, i Fana som den gang var en egen kommune sør for Bergen. Denne stillingen hadde han frem til sin død i 1924. Verv Grieg var fattigverge for Bergens fattigvesen fra 1904, og var fra 1907 formann i styret for Det Sidmannske barnehjem. Fra 1916 til 1919 var han dessuten fra formann i den 9. krets av Filologenes og Realistenes Landsforening, det vil si Bergenskretsen. Fra 1916 til 1922 var han medlem av foreningens æresråd.
• Minneord / Nekrolog: 18 Jul 1924

Peter giftet seg med Helga Vollan 8 Jul 1893. Helga (datter av Ole Christian Vollan og Johanne Cathrine Tonning) ble født 26 Nov 1869 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 25 Jul 1946, Bergen, Hordaland, Norway; ble begravet 27 Jul 1946, Solheim kapell, Bergen, Hordaland, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Norsk Biografisk Leksikon: Forlagsmann. Foreldre: Skolebestyrer Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1946). Gift 1) 15.5.1923 med Sigrid Gran f. Staalesen (4.7.1896–15.8.1968), datter av grosserer Steffen Severin Staalesen (1869–1925) og Kristine Odland (1870–1944), ekteskapet oppløst desember 1960; 2) 23.12.1960 med Solveig Beda Christophersen f. Fredriksen (1918–84; se Solveig Christov). Dattersønn av Ole Vollan (1837–1907); bror av Nordahl Grieg (1902–43); fetter av Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og Leif Sverdrup (1898–1976). Harald Grieg skapte Gyldendal Norsk Forlag og gjorde det til en suksess. Han gav nytt liv til klassiske diktere, som hadde måttet utgi sine bøker i Danmark for å leve av sin diktning, og han førte både de gamle og mange nye forfattere hjem til Norge. I mange år var han en ledende skikkelse i norsk bokbransje. Grieg ble født i Bergen og vokste opp der. Hans far var en kultivert lærer, mens moren var den praktiske i familien. Han ble tidlig opptatt av bøker, og i skoletiden leste han store mengder norsk og internasjonal litteratur. I gymnassamfunnet holdt han foredrag, ble snart formann og senere teatersjef. Etter examen artium ved Bergens katedralskole 1912 reiste han til Kristiania for å studere filologi. Litteratur opptok ham mest, men han tok historie som hovedfag, med hovedoppgave om pressen i Bergen på 1700-tallet, og ble cand.philol. 1917. I studietiden sendte han teaterbrev og -anmeldelser til Morgenavisen i Bergen og ble avisens korrespondent i Kristiania. Dermed kom han i kontakt med Tidens Tegn, hvor han stadig fikk nye oppgaver. Sommeren 1917 ble han fast ansatt, og avisarbeidet gav ham mangesidig erfaring. Bl.a. var han korrespondent i Finland under borgerkrigen 1918. Etter hvert ble litteratur et sentralt område. Våren 1920 fikk han tilbud om å gå inn i ledelsen i den norske avdelingen av Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Francis Bull var allerede medlem av forlagets direksjon. Grieg ønsket en prøvetid og ble ansatt mars 1921. I februar 1922, da avdelingen ble skilt ut som et eget aksjeselskap, ble han direktør sammen med danske Chr. Kønig. Det selvstendige Gyldendal Norsk Forlag ble opprettet 1925, med Grieg som administrerende direktør. Fra 1928 ble han enedirektør. Han gikk av 1970, og virket som arbeidende styreformann 1970–72. Mange ledende norske forfattere hadde utgitt sine bøker på dansk Gyldendal, og forlaget opprettet en filial i Kristiania 1904. I Norge ble det etter hvert reist sterke krav om at denne litteraturen måtte komme på et norsk forlag. Forslag om at filialen skulle bli overtatt av Aschehoug, under William Nygaards ledelse, var flere ganger fremme, men ble aldri en realitet. Forholdet mellom Gyldendal og norsk bokbransje var i flere perioder svært spent. 1924 sa det danske forlaget seg villig til å selge filialen. Mange regnet det som håpløst å skaffe nok norsk kapital, men Grieg satset med alle mulige midler. På årets siste dag, da fristen gikk ut, var aksjekapitalen sikret. Det var en stor begivenhet at norske forfattere var kommet “hjem til Norge”. Nye, lovende forfattere kom til, og Gyldendal Norsk Forlag kunne allerede det første året presentere en solid liste på 82 bøker. En rekke store jubileumsutgaver i årene som fulgte, gav både prestisje og gode inntekter. 1928 var det hundre år siden Ibsen ble født, 1932 kunne Bjørnson feires, og 1933 Jonas Lie. Bjørnsons Samlede verker ble solgt i 70 000 sett i løpet av et år. 1928 kom Norges nationallitteratur i 12 bind, med et salg på 20 000. Ved starten hadde forlaget en restgjeld til Danmark på en snau million kroner, den skulle betales i løpet av 20 år. Beløpet ble nedbetalt på seks år. Norsk og utenlandsk skjønnlitteratur var forlagets sterkeste side, men virksomheten økte stadig. I desember 1937 startet utgivelsen av Alle Kvinners Blad, som gav solid støtte til skjønnlitteraturen. Med lave priser kunne det bli imponerende salg både på bokverk og enkeltbøker, men forlaget vek heller ikke tilbake for bøker som vanskelig kunne komme i store opplag, fra epokegjørende romanoversettelser i Den gule serie til senere års kresne serier for noveller og dramatikk. Bokserier spilte lenge en viktig rolle for Gyldendal. De omfattet både norsk og utenlandsk skjønnlitteratur, og etter hvert også faglitteratur og oppslagsverk. Mange kom som subskripsjoner i 12 bind, da kunne forlaget skape blest hver eneste måned i et helt år. Skolebøker kom til, og Gyldendal stod snart sentralt da den nye generasjon av billigbøker vokste frem i 1960-årene. Det var Grieg som kjempet frem et norsk Gyldendal, og det var han som stod i spissen da det utviklet seg til et ledende forlag i Norge, og senere til et helt konsern. Fra sitt etter hvert meget romslige kontor fulgte han all virksomhet, fra manuskript eller første kontakt med forfattere til en fengende markedsføring. Han stod som midtpunkt i en omfattende samfunnskontakt, briljerte på pressekonferanser og ledet en storstilt selskapelighet. Han var en patriarkalsk leder, i den grad ett med forlaget at hans ånd levde videre også etter at han var gått bort. Han var energisk og effektiv, viljesterk og ubønnhørlig, og stilte store krav både til seg selv og andre. Han hadde både økonomisk teft og litterær forståelse, og gjorde Thomas Carlyles ord om et forlag som en kombinasjon av børs og katedral til sine. Selv leste han mengder med manuskripter, og tok personlig standpunkt til dem. Hans sterke stilling i forlaget skaffet ham uvanlig gode økonomiske forhold. Han kombinerte fantasi og fornuft, forsiktighet og vågemot. Han motarbeidet fagorganisering, og reduserte suverent alle lønninger med 10 prosent i april 1940, da han var redd for at krigen ville lamme boksalget. Men han betalte pengene tilbake da høsten kom, og det fremdeles ble solgt bøker. Midt i sin selvsikkerhet kunne han være sårbar, forfengelig og svak for ros. Men han roste også selv. Mange så på ham med beundring, noen med ærefrykt. Grieg ønsket et forlag der forfatterne følte seg hjemme. Han var deres støtte og venn. Han fulgte Knut Hamsun både som forfatter og i mer private og personlige saker, helt til krigen skapte en dramatisk endring. Han utgav Paa gjengrodde stier (1949), men ved Hamsuns begravelse var ikke Grieg ønsket. Han støttet sine radikale forfattere, ikke minst dem som 1931 ble angrepet for å skrive umoralske bøker. Forlagets romankonkurranse dette året, der Sigurd Christiansen og Sigurd Hoel var vinnere, ble omtalt som en konkurranse i litterært svineri. Både Grieg og Francis Bull stod sammen med Agnar Mykle ved straffesaken om utgivelsen av Mykles roman Sangen om den røde rubin 1957–58. Grieg var formann i Den norske Forleggerforening 1936–60, og ble æresmedlem 1960. Han var formann i Nationaltheatrets styre 1939–62, formann i Foreningen Norden 1939–50, ordfører i foreningens råd 1958–62 og formann i Fondet for svensk-norsk samarbeid 1948–64. Ved Nationaltheatret fikk Grieg ikke bare dyrke en av sine store interesser, men også utfolde seg som administrator og selskapsmann. Det var også som styreformann der han ble arrestert 26. juni 1941, etter at en del av staben hadde fått spilleforbud av tyskerne, og de øvrige valgte å gå til streik. Han ble avsatt fra sin stilling i Gyldendal og fratatt alle sine verv. Han ble satt fri, men snart fengslet igjen, og satt først i Møllergt. 19, der han i hemmelighet begynte å skrive sine erindringer, og så på Grini, der han fikk arbeide i bokbinderiet. Han ble løslatt 17. september 1942, og oppholdt seg senere på sitt feriested i Portør (der han tidligere hadde tatt med sine konsulenter, Sigurd Hoel og Nils Lie, til kalde morgenbad og effektiv vurdering av aktuelle manuskripter) til forlaget igjen stod klar til å ta imot ham. Selv fra Grini tok Grieg del i ledelsen av forlaget. 1968 måtte han senke sitt høye aktivitetsnivå etter sitt første hjerteinfarkt, men han var med i sitt forlag like til det siste. Grieg var kommandør av St. Olavs Orden (1962), kommandør av den svenske Nordstjärneorden, kommandør av Finlands Vita Ros' orden og av den danske Dannebrogordenen, og han var tildelt Finsk frihetskors. Han utgav en rekke bøker med utgangspunkt i sitt virke. Sentralt står En forleggers erindringer. https://nbl.snl.no/Harald_Grieg

Harald giftet seg med Sigrid Staalesen 15 Mai 1923, og ble skilt 1960. Sigrid ble født 4 Jul 1896 , Haugesund, Rogaland, Norway; døde 15 Aug 1968, Oslo, Norway; ble begravet 20 Aug 1968, Vestre krematoriums nye kapell, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Harald giftet seg med Solveig Beda Fredriksen, Solveig Christov 23 Des 1960. Solveig ble født 29 Okt 1918 , Drammen, Buskerud, Norway; døde 16 Mai 1984, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Norsk Biografisk Leksikon: Ingeborg Rolfsen Grieg var en norsk forfatter som skrev under psevdonymet Sissel Aas. Hun debuterte i 1928 med ungpikeromanen Solbjerget, og utga siden fire titler til i samme sjanger. I 1932 ble hun medinnehaver av Griegs hanskeforretning i Bergen, et firma som ble etablert i 1859 av hennes bestefar James Grieg. Grieg omkom i Breifoss-ulykken på Bergensbanen i 1944. Hun var søster av forlagsdirektør Harald Grieg, og forfatterne Nordahl Grieg og Johanne Grieg Cederblad. Utgivelser 1) Solbjerget (1928) 2) Uten Tor (1930) 3) -og så begynte livet (1935) 4) Knute på tråden (1939) 5) Det går nok (1940) https://snl.no/Ingeborg_Rolfsen_Grieg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Wikipedia: Johanne Katharine Grieg Cederblad (født 2. januar 1901 i Bergen, død 1. desember 1979 i Uppsala) var en norsk barnebokforfatter og foredragsholder. Fra 1933 var hun bosatt i Sverige hvor hun engasjerte seg sterkt i folkeopplysningen, og i arbeid for eldre og pasienter på psykiatriske sykehus. Hun var datter av Peter Lexau Grieg og Helga Grieg (f. Vollan), og søster av Ingeborg, Nordahl og Harald Grieg. Hun var utdannet lærer, og jobbet med undervisning i Bergen i årene 1924-1933, blant annet på Solhaug skole. I 1933 flyttet hun til Uppsala i Sverige. Under krigen gjorde hun en stor innsats for norske flyktninger, og i 1946 ble hun tildelt Haakon VIIs Frihetskors for dette arbeidet. Hun var en populær foredragsholder i både Sverige og Norge.[trenger referanse] I mange år reiste hun rundt i Sverige og holdt foredrag om norsk litteratur, musikk og kultur. I midten av 1950-årene flyttet hun til Stockholm hvor hun ble studieleder for pasienter ved psykiatriske sykehus. Her gjorde hun en pionerinnsats, bl.a. med feriereiser til Italia for pasienter som hadde tilbragt mange år på psykiatriske sykehus.[trenger referanse] De siste årene av sitt liv ble hun et talerør for eldre på institusjon.[trenger referanse] Hun var foredragsholder på kurs i regi av det svenske kommuneforbundet og på kurs hos Norsk gerontologisk institutt. Grieg var også teateranmelder fra Stockholm for Bergens Tidende, og hun skrev en rekke noveller og artikler til tidsskrifter i Sverige og Norge. https://no.wikipedia.org/wiki/Johanne_Grieg_Cederblad

Familie/Ektefelle/partner: Carl Olof Wilhelm Cederblad. Carl ble født 12 Mai 1886 , Överselö, Sweden; døde 19 Jan 1954, Uppsala, Sweden. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Norsk Biografisk Leksikon: Dikter. Foreldre: Skolebestyrer Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1946). Gift 1940 med skuespiller Gerd Ingebrigtsen f. Egede-Nissen (1895–1988; se Gerd Grieg). Dattersønn av Ole Vollan (1837–1907); bror av Harald Grieg (1894–1972); fetter av Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og Leif Sverdrup (1898–1976). Nordahl Grieg var lyriker, dramatiker, romanforfatter, essayist og krigsreporter. Hans dikt fra den annen verdenskrig, som han leste i BBCs norske sendinger fra London, gjorde ham mer enn noen annen norsk dikter av den generasjonen til allemannseie. Hans dramatiske død skapte etter krigen en kultus av ham som kanskje er større enn han selv ville ha satt pris på. Nordahl Grieg vokste opp på Sydnes i Bergen og på Hop i daværende Fana. Hans far var en forfinet humanist, hans mor robust og funksjonsglad. Nordahl var den yngste av fire søsken og oppkalt etter sin tipptippoldefar biskop Johan Nordal Brun. Grieg var seg tidlig bevisst at han ville bli dikter og gi sitt liv en ideell mening. Beretningene om heltene som kjempet og døde på slagmarken under den første verdenskrig opptok ham sterkt. Han skrev til sin bror Harald, som var krigskorrespondent på de hvites side under borgerkrigen i Finland 1918, at han kan kjenne “en uhyre mindreværdighetsfølelse ved tanken paa alle de unge praktfulle menneskene som falt i krigen”. Griegs holdning til krigen skiftet fra beundring til avsky og forakt. Men han stilte seg aldri likegyldig til den. I 1920-årene var det mest beundring for heltegjerningen og dåden. Det meste av sin voksne tilværelse var Grieg på flyttefot, midlertidig bosatt på hotellrom, internater, hytter, sommerhus og lånte leiligheter. Det var bare to faste punkter i tilværelsen: barndomshjemmet på Hop og Gyldendal Norsk Forlag i Oslo, der broren Harald tronet. Etter examen artium 1920 tok Grieg hyre som lettmatros på en lastebåt, og 1922 forelå debutsamlingen Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen. Det var eventyret den unge 18-åringen lengtet mot. Men allerede 1924 kom romanen Skibet gaar videre. Den var skrevet på en desillusjon og viser maskinalderens umenneskelighet. Det var en ny måte å skildre sjølivet på, og Grieg høstet en storm av protester, ikke minst fra sjømannsstanden. Boken ble oversatt til en rekke språk, og den var den direkte foranledning til at Folkeforbundet tok opp helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene. Griegs annen diktsamling, Stene i strømmen, en samling idyller, kjærlighetsdikt, dikt med bibelsk motiv og et par pasifistiske dikt, kom 1925, samme år som han ble cand.philol. med engelsk som hovedfag. I disse årene hadde han foruten sjøreisen hatt en lengre fottur gjennom Europa, skrevet en kriminalroman og vært medarbeider i Tidens Tegn og dens middagsutgave Oslo Aftenavis. I de følgende år strevde Grieg med sitt første skuespill, En ung mands kjærlighet, som kom 1927. Men ellers var han journalist. 1926 skrev han reisebrev fra Hellas. 1927 ble han Tidens Tegns utsendte korrespondent til borgerkrigens Kina. “Jeg er henrykt,” skrev han til sin mor, “det er akkurat hvad jeg har lyst paa, spænding efter Oslograaheten, krig, Buddha, farver, sol – livet!” Et introduksjonsbrev fra Fridtjof Nansen skaffet ham adgang til de sentrale aktører, og han gir livfulle skildringer av dem og av livet ved og bak fronten. Russeren Mikhail Borodin spilte en viktig rolle som rådgiver for Kuomintang-styret på den tid, og Nordahl Grieg omtaler med beundring “den store russiske revolusjons-ekspert”. Borodin hadde tydeligvis fattet interese for den unge journalisten med de litt naive forestillingene om krig og “seier”, og foreslo ham å skrive et allegorisk skuespill om kampen mot imperialismen. Angivelig skrev Grieg skuespillet Barrabas på 11 dager om bord i en elvebåt på Chang Jiang (Yangtzekiang) under en kaotisk evakuering. Høsten 1927 ble Nordahl Grieg bedt om å skrive en kantate til en landsutstilling som skulle holdes i Bergen sommeren etter. Han vaklet en stund, men sendte inn manus siste dag. Kantaten ble tonesatt av Sverre Jordan og ble en stor suksess. “Norge i våre hjerter!” var gjennomgangsformuleringen, og Grieg bestemte seg for å lage en hel diktsamling med denne tittelen om hverdagens helter, om sliterne. Sist kom kantaten. Grieg reiste på opplesningsturné langs kysten med samlingen. Men på radikalt hold ble den møtt med negativitet. Arne Ording anmeldte den i Clarté (1929). Han fant tittelen affektert og kommenterte: “All denne ild og ungdom ... hvad skal den egentlig brukes til? Hvad vil dikteren kjempe for? Folket trenger ingen slitets romantikk, [... de] trenger hjelp til å komme ut av knugende livsforhold som nødvendigheten har tvunget dem inn i og som de aldri selv har valgt.” Årene 1930–34 ble et ideologisk oppbrudd for Grieg. Skuespillet Atlanterhavet kom 1932 og viser et begynnenede oppgjør med det borgerlige samfunnet. Samtidig med skuespillet arbeidet han med en essaysamling som skulle få tittelen De unge døde. Det var seks velskrevne essays om seks engelske lyrikere som døde unge, tre fra begynnelsen av 1800-tallet – Keats, Shelley og Byron, og tre som døde under den første verdenskrig – Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen. Han hadde lenge vært opptatt av deres “skjønne skjebner”, men et nærmere studium berøvet ham hans illusjoner om heltedåd og død i skjønnhet. “Herregud for en imitasjon av et liv jeg har levd de siste årene ..., ” skrev han til Odd Hølaas omkring nyttår 1932. Kanskje nettopp fordi han hadde befunnet seg ute på høyresiden, ble Nordahl Grieg i 1930-årene den mest engasjerte norske forfatteren i kampen mot krig og fascisme. I mars 1933 reiste han til Sovjetunionen, offisielt for å oversette Jack London og for å studere russisk teater, og ble der til desember 1934. Han lærte seg aldri russisk og var henvist til vestlige journalister og diplomater og til russiske intellektuelle. At han nå gikk over til kommunismen, skyldtes i særlig grad nordmannen lektor Ivar Digernes, bosatt i Moskva, oversetter og velskolert marxist, og Griegs elskerinne Vega Linde, som åpenbart er modell for romanfiguren Kira Dimitrovna i romanen Ung må verden ennu være. Da Grieg kom tilbake til Norge og Bergen, ville han lage et filmmanus om norsk skipsfart i jobbetiden under den første verdenskrig. Sjefen ved Den Nationale Scene, Hans Jacob Nilsen, overtalte ham imidlertid til å lage det som skuespill, og de to innledet et intimt samarbeid. Prøvene kom i gang ennå før stykket var ferdig skrevet. Det fikk tittelen Vår ære og vår makt – en ironisk henspilling på en strofe i Bjørnsons dikt “Den norske sjømand”. Skuespillet representerte noe nytt innen nordisk teater. Alt under prøvene verserte rykter om at teateret forberedte oppførelse av et “bolsjevikisk propagandastykke”, og styret bad om å få manus til gjennomlesning. Med tre mot to stemmer vedtok det at prøvene skulle innstilles. Det reiste seg nå en heftig pressedebatt over hele landet. Bergens formannskap fattet vedtak om at kommunen måtte revurdere sitt forhold til DNS, og fra Oslo kom melding om at Nationaltheatret antok stykket usett. Dette førte til at ett av styremedlemmene skiftet side, og stykket hadde urpremiere 4. mai. Det ble sett av rundt 30 000 i Bergen og 50 000 i Oslo. Våren 1936 ble Griegs neste skuespill Men imorgen –, et familiedrama mot en politisk bakgrunn, oppført omtrent samtidig ved teatrene i Bergen og Oslo. Hans betydeligste skuespill, Nederlaget, skildrer kommunardoppstanden i Paris våren 1871 og belyser samtidig de ulike strategier i den revolusjonære kamp. Det ble påbegynt sommeren 1936 og hadde urpremiere på Nationaltheatret i mars 1937. Samtidig utgav Nordahl Grieg tidsskriftet Veien Frem 1936–37. Målet var å “holde valget frem for dem – mellem den fascistiske tilintetgjørelse av all kultur og frigjørelsen av alle krefter i det klasseløse samfund”. Som bidragsytere fikk han med en rekke av de ledende innen den internasjonale åndselite, også en del av den norske, men de falt fra etter diskusjonen om Moskvaprosessene. Emnene var sosiale forhold, flyktningespørsmål, raseproblemer, ideologiske diskusjoner og i noen utstrekning litterære spørsmål. Men i første rekke inneholdt tidsskriftet orienteringer om fascisme, nasjonalsosialisme og krig. Diktet Til ungdommen, et bestillingsverk fremført ved åpningen av Det Norske Studentersamfund høsten 1936, viser fremover til Nordahl Griegs krigsdiktning – fast rytme og rim, epigrammatiske formuleringer og kontrasterende bilder i hver strofe: “Krig er forakt for liv. / Fred er å skape / Kast dine krefter inn: / døden skal tape!” Et avgjørende moment i Nordahl Griegs utvikling ble borgerkrigen i Spania, der opprøreren Franco fikk støtte av Hitler og Mussolini, mens de vestlige demokratier møtte den spanske regjering med non-intervensjon. Sommeren 1937 hadde imidlertid den spanske regjering invitert til en internasjonal forfatterkongress. En rekke av tidens fremste forfattere kom dermed til å reise litterære minnesmerker over denne krigen – således også Grieg med reportasjesamlingen Spansk sommer og romanen Ung må verden ennu være. I reportasjene skildret han livet bak fronten, intervjuet militære og sivile ledere og opplevde krigens bestialitet. Mot denne bakgrunnen må man se Griegs villighet til å akseptere frastøtende sider ved begivenhetene i Sovjetunionen. Han regnet med at storkrigen ville komme, og at de vestlige demokratier ville falle ned på nazismens side. Hans “russiske roman” – Ung må verden ennu være – utkom senhøstes 1938 og vakte veldig oppmerksomhet. Første del, som ble påbegynt allerede under Moskva-oppholdet, skildrer forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, mens det i annen del fokuseres på den spanske borgerkrig og Moskvaprosessene. I Norge var Grieg den eneste betydelige intellektuelle som gikk god for Moskvaprosessenes troverdighet. I Danmark, derimot, godtok de intellektuelle kommunister, ifølge S. Møller Kristensen, prosessene på basis av Griegs fortolkning. Vinteren 1938 hadde Grieg vært en ny tur i Spania bl.a. for å samle stoff til sin roman, som i midten av november 1938 forelå på bokhandlerdiskene. Den førte en helt ny verden inn i norsk litteratur. De fleste anmelderne var begeistret, Johan Borgen kalte den “et genialt orienterende kampskrift”, mens Alf Larsen reagerte negativt og snakket om “hysteriets demoner”. I august 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen en ikkeangrepspakt, og kort etter rykket de to inn i Polen og delte landet mellom seg. Den annen verdenskrig var i gang. Da Sovjet så gikk til angrep på Finland, var det i Norge bred oppslutning om den finske motstanden, og man opplevde kommunistene som kompromittert. Griegs venn Viggo Hansteen meldte seg ut. Grieg selv hadde aldri vært medlem. Grieg bodde på skiftende steder i Norge i disse årene, særlig i Finnmark og Nord-Troms. I slutten av oktober 1939 ble han innkalt til nøytralitetsvakt ved Alta bataljon og stasjonert i Pasvikdalen på grensen til Finland. Han mente selv han ble overvåket. Etterjulsvinteren 1940 tilbrakte Grieg på Gunstadseter i Venabygd for å gjøre ferdig et nytt historisk skuespill – Svaneskriket – fra brytninger i Wergelandstiden. 8. april 1940 hadde han det med til Oslo og leste det høyt for Hans Jacob Nilsen. Om natten startet den tyske invasjon. Manuskriptet forsvant og er aldri senere kommet til rette. Nordahl Grieg forsøkte forgjeves å melde seg for norske militære myndigheter i Oslo og på Hønefoss, og han drog til sist nordover og meldte seg for lensmannen i Ringebu. Etter noen dagers venting ble han tatt ut i en gruppe på 30 mann som skulle holde vakt over Norges Banks gullbeholdning mens den ble fraktet nordover til Tromsø. Grieg fulgte med gulltransporten over til Storbritannia, og hans livfulle beretning er senere utgitt i reportasjesamlingen Flagget. I Tromsø fikk han noen dagers permisjon for å skrive et dikt til grunnlovsdagen, som skulle leses i Tromsø radio – 17. mai 1940. Med dette diktet tok Nordahl Grieg kongsnavn som dikter i Norge. Det tok ham få dager å skrive diktet, men det bygde på gjennomlevde tanker og følelser og personlige erfaringer fra et helt liv omkring krig. Både her og i andre dikt fra krigsårene møter vi pregnante formuleringer som er blitt en del av vår kulturarv. Siden 1935 hadde Nordahl Grieg hatt et nært forhold til skuespillerinnen Gerd Egede-Nissen. De skiltes da han meldte seg til krigstjeneste på Jørstadmoen. Da det ryktes at han hadde talt i radio fra Tromsø, skaffet hun seg reisetillatelse over til Stockholm og drog derfra til Tromsø. Herfra kom hun seg med båt til Skottland. Gerd og Nordahl ble viet 23. juni 1940 i den norske legasjon i London og bosatte seg på to rom i South Kensington Hotel. Det ble en slags base for de to, som hadde oppgaver hver på sin kant. Nordahl ble knyttet til Utenriksdepartementet og hadde månedlig lønn på 75 pund samt godtgjørelse for reiseutgifter. Han gav avkall på alle honorarer og ble statsansatt dikter på fast lønn. I de følgende årene skrev Grieg dikt og reportasjer som ble offentliggjort i Norsk Tidend i London. Men først og fremst ble de lest høyt av Grieg selv i den norske utsendelsen fra BBC klokken 19.30. I disse diktene appellerer Grieg ikke til hat, men til standhaftighet i motgang og til samling om byggende verdier – menneskeverd og demokrati. Med sine pregnante formuleringer bidrog han kanskje mer enn noen annen til å bevisstgjøre det norske folk om hva kampen gjaldt. Hele det okkuperte Norge lyttet til disse sendingene. Da tyskerne høsten 1941 konfiskerte radioapparatene, ble diktene spredd i tusenvis i de illegale avisene. Diktet Godt år for Norge, som formulerer drømmen om frigjøringen, ble i tillegg til de vanlige kanalene også lest inn på grammofonplate og spredd over landet. Grieg gjennomgikk offisersutdannelse i Skottland og ble kaptein i hæren. Han hadde vel en drøm om å delta i en invasjon av Norge. Men han var stadig på farten som reporter, og i lengre tid hadde han ivret for å få delta i og skildre et alliert bombetokt over Tyskland, “gjerne Berlin”. I et brev til Utenriksdepartementet fremholdt han “at dette ikke er et spørsmål om private lyster. Det er mitt arbeid.” Om kvelden 2. desember 1943 ble Nordahl Grieg med en armada på 425 Lancaster bombefly mot Berlin. Det flyet han var om bord i, ble skutt ned og styrtet over Potsdam. Likene ble identifisert og gravlagt på en nærliggende kirkegård som imidlertid senere ble revet opp av allierte bomber, og graven ble dermed slettet. Samlingen av Nordahl Griegs krigsdikt var på den tid praktisk talt ferdig. Førsteutgaven kom ut i Reykjavík og har trykningsår 1943, men forordet av den norske minister Esmark er datert februar 1944. Samlingen bærer tittelen Friheten og er, i tillegg til de tallrike illegale trykk, kommet i mer enn 100 000 eksemplarer. De første tiårene etter krigen dukket det stadig opp spørsmål om hva Grieg måtte ha ment om dette eller hint. Selv hadde han flere ganger advart mot å ta de falne til inntekt for bestemte synspunkter. Men på ett punkt kastet han seg inn i en etterkrigsdebatt som han ante ville komme. Diktet Den menneskelige natur er en uhemmet polemikk mot det syn at “krig vil det være bestandig. – For slik er den menneskelige natur”. Grieg avviser alle som gjør seg til talsmann for de falne, eller som gir sin mening om krigens nødvendighet autoritet under henvisning til egen innsats: “Alt som vi ber om er stumhet. Reis ingen monumenter.” I en minnetale over Nordahl Grieg 1944 uttalte Sigurd Hoel: “Jeg tar ikke i betenkning å si, at når hensyn blir tatt til de samlede evner, og evnenes innbyrdes harmoni, så var han det rikest utstyrte menneske jeg noen gang har møtt. Han var en av de store fuglene i norsk diktning, i norsk åndsliv.” https://nbl.snl.no/Nordahl_Grieg

Johan giftet seg med Gerd Egede-Nissen 1940. Gerd ble født 21 Apr 1895 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 9 Aug 1988, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]