Ole Olsen Kjelsberg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1801, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; Folketellingen 1801 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058444000738 Yrke: Grubearbeider Bostedets navn: Røraas Bergplads - Hyttegaden

Ole giftet seg med Gjertrud Christensdatter Haugen 8 Mai 1803, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Gjertrud (datter av Christen Christensen Hougen og Anne Joensdatter Aasen) ble født 1781 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 18 Feb 1781 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 21 Apr 1823, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 27 Apr 1823, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ole giftet seg med Lisbeth Larsdatter Aalen 2 Feb 1827, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Lisbeth ble født 1782 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 20 Mai 1782 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 3 Apr 1866, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 15 Apr 1866, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1865, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038322002984 Yrke: Grubearbeider Bostedets navn: Svensvolden

Notater:

Døpt:
14. søndag etter Treenighetssøndag (Dominica Trinitatis)

Christen giftet seg med Marit Hansdatter Qvax 16 Okt 1835, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Marit (datter av Hans Mortensen Qvax og Anne Kirstine Pedersdatter Strømmeli) ble født 2 Apr 1816 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 28 Apr 1816 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 10 Nov 1904, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 26 Nov 1904, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ole giftet seg med Karen Marie Jensdatter Qvax 12 Sep 1840, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Karen (datter av Jens Andreassen Qvax og Olava Jonasdatter Skomager) ble født 2 Aug 1815 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 10 Des 1815 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Saxe giftet seg med Anne Estensdatter Hoel 24 Okt 1846, Skjervøy, Troms, Norway. Anne ble født 22 Jul 1820 , Nedre Folldal, Tynset, Hedmark, Norway; ble døpt 10 Sep 1820 , Nedre Folldal, Tynset, Hedmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Anne giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

John giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1900, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; Folketellingen 1900 http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037447004467 Yrke: Gaardbruger Bostedets navn: Svendsvold

Hans giftet seg med Marit Evensdatter Røragen 30 Jun 1871, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Marit ble født 3 Mai 1846 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 1915, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Anna giftet seg med Iver Johannessen Strømmevold 26 Jun 1863, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Iver ble født 12 Mar 1838 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde ca. 1899. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Christensen og Elisabeth Paulsen Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården. Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros) Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid. Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket. Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der. I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde. Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt. Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken. I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne. Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange. Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg. Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra. Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie. Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i. Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner
• Folketelling: 1875, Senja, Troms, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000821 Yrke: Handelsbetjent Bosted: Senjens Nikkelværk
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001126 Yrke: Gaardbruger, veiarbeider Antatt oppholdssted: Honningsvaag
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002494 Yrke: Gaardbruker

Ole giftet seg med Elisabeth Paulsen 2 Des 1874, Senja, Troms, Norge. Elisabeth (datter av Paul Toresen Erlien og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien) ble født 8 Nov 1855 , Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 31 Mar 1856 , Alta, Finnmark, Norway; døde 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet , Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1910, Dypsjølien, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036829002464 Sivilstand: enkemann Yrke: Opsynsmand

Kristen giftet seg med Johanna Axelsdatter Aasen 5 Jun 1885, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Johanna ble født 2 Apr 1852 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 18 Jul 1907, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 28 Jul 1907, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Johannes giftet seg med Anne Kristine Solli 15 Jul 1892, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Anne ble født 18 Feb 1871 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 11 Jan 1958, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Kristian Saxe Kjelsberg, f. 10.8.1875 - d. 11.5.1932 Kristian ble født 10.08.1875 på Berg i Senja og ble også døpt der. På slutten av 1870-tallet, flyttet familien til Alta og Eiby. Han var den eldste av ti søsken, og han måtte tidlig lære å hjelpe til hjemme på gården. Faren jobbet flere steder i distriktet, så gårdsarbeidet ble Kristians ansvar. I tillegg var det også skogsarbeid, og det ble nok mange tunge tak for en ungdom. Jakt og fiske var hans store lidenskap, og han tok ofte sine brødre med på dette. Laksefiske var nok det gjeveste syntes han, og det var mange storlakser han fikk i årenes løp. Fiske på fjellvann var også populært. Da kjørte de med hest og vogn til fjells, og kom tilbake med tønner fulle med fisk. Dette var et godt tilskudd i matveien utover vinteren. Da han fikk egne barn, fikk de også oppleve dette livet. Kristian ble gift med Magna Ivara Holten, som var datter av Ole Holten fra Surnadal og Ingrid lversdatter Sveen som kom fra Folldal. Magna var født 31.10.1874 i Alta. Både Kristian og Magna var etterkommere av Streitlien familien, men uten direkte blodsbånd. De fikk fem barn, som alle bosatte seg i Alta. Ole, Ingrid, Hans og Elisabeth i Eiby, og Leif på Elvebakken. Kristian overtok farsgården på Valset, og kjøpte også eiendommen Borkhusholmen ved Eibyelva. Denne eiendommen overførte han til yngste-sønnen Hans da han var liten, derfor tilhører den Moen gård. Kristian var en god og kunnskapsrik far, og han satte familien veldig høyt. Han ble rammet av kreft i 50 års alderen, og ble operert i Tromsø flere ganger. Han var syk i mange år. Dette var en tung tid for hele familien. De to yngste barna Hans og Elisabeth, var jo ennå små. De hjalp til med stell og pass av faren, og det var nok tungt mange ganger. Hans fortalte at han en gang som 12-åring måtte springe til Bossekop en natt fordi han måtte hente medisin til faren. Det var en hendelse som satte spor i et barnesinn. Det var et stort savn for familien da Kristian døde, bare 57 år gammel. Ryggraden i hjemmet ble borte, og Magna hadde hovedansvaret nå. Barna hjalp til så godt de kunne, de eldste var blitt voksne. Kristian opplevde ikke selv å bli bestefar, så ingen av barnebarna fikk bli kjent med han. Dette har vært et stort savn for dem i alle år. Etter noen år ble Magna gift med Ole Hilmar Haldorsen fra Eiby, de bygde nytt hus på Moen, og flyttet dit. Eldstesønnen Ole overtok Valsetgården. Da Ole Haldorsen døde i 1957, flyttet Magna til datteren Elisabeth og mannen John Strøm. Hun fikk et langt liv, og hadde en god helse, selv om mye arbeid og slit kunne røyne på. Besta, som barnebarna sa, var en snill og kjærlig bestemor, som lærte dem mye, og fortalte fra sine barne og ungdomsdager. Hun sang ofte, og var alltid blid. De siste årene bodde hun på Alta Sykestue, hvor hun døde 96 år gammel.

Kristian giftet seg med Magna Ivara Holten 6 Jan 1907, Alta, Finnmark, Norway. Magna ble født 31 Okt 1884 , Bossekop, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 23 Nov 1884 , Alta, Finnmark, Norway; døde 8 Feb 1981, Alta helsesenter, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 13 Feb 1981, Alta kirke, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ingrid Marie Kjelsberg (Refsahl) - f. 26.08.1877 – d. 26.09.1968 Ingrid Marie, ble født 26. august 1877 og vokste opp i Eiby. Hun må ha vært ganske ung da hun ble kjent med Ole Berntsen Refsahl (f. 28.03.1865). Det vi vet er at han kom som murer til Kåfjord Kopperverk ca. 1890. Han var en god del eldre enn henne, men kjærligheten må ha vært sterk, for hun kom etter til Oslo og sto registrert som husbestyrer i Oslo da de giftet seg i Tomter kirke, Romedal, 21. juli 1904. De bodde i Oslo da Hjørdis ble født 1. april 1905. Deretter fikk Ole arbeide på Dikemark, og Erling Ottar ble født i Asker 1. mars 1907. I 1894 hadde Ole kjøpt bruket Birkelund i Romedal som føderådsbolig for sine foreldre. Han og Ingrid bodde der noen år med sine barn, og datteren Ingrid ble født der 27. februar 1909. Samme år kjøpte de gården Osvold Østre i Stange og flyttet dit med sin familie. Magda Elisabeth ble født 3. desember 1911, deretter Olaug 24. oktober 1917 og Magnus Kjelsberg 21. mai 1920. Ingrid må ha hatt slitsomme og travle år med barn og gårdsarbeide. En nabo av dem husker henne som alltid travelt opptatt med arbeide. Hun viste også stor omsorg for andre og husket på dem som hadde lite. Ole skal ha vært en flink murer, og han har vært med å bygge bl.a. Stange meieri og kirketårn. I 1943 ble Ole blind og det ble bygget en liten kårbolig for dem på tunet og Erling overtok gården. Ole døde 12. oktober 1953. Ingrid fortsatte å bo i kårboligen så lenge hun var frisk nok til å stelle seg sjøl. I sine siste år bodde hun i perioder hos sine døtre. Ingrid ble gammel, og 90-årsdagen hennes ble feiret med stor familiesamling på Osvold. Bildet av henne fra den store dagen viser en majestetisk mater familias, nøttebrunt ansikt omkranset av hvitt hår samlet i knute i nakken. Hun sitter midt i en mengde blomster og ser alvorlig på oss. Hun døde 26. september 1968.
• Folketelling: 1910, Stange, Hedmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036401003827 Sivilstand: Gift Yrke: Gaardmandskone

Ingrid giftet seg med Ole Berntsen Refsahl 22 Jul 1904, Tomter Kirke, Romedal, Hedmark, Norway. Ole ble født 28 Mar 1865 , Trysil, Hedmark, Norway; ble døpt 14 Mai 1865 , Trysil, Hedmark, Norway; døde 12 Nov 1953, Stange, Hedmark, Norway; ble begravet 21 Nov 1953, Stange, Hedmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paula Elisabeth Kjelsberg - f. 24.01.1880 – d. 13.02.1968 Paula Elisabeth vokste opp i Eiby sammen med familien. Faren var mye borte på arbeid, så barna måtte arbeide hjemme når de hadde fri fra skolen. Paula fikk gå på Amtskolen som den gang var i Vadsø. Etterpå arbeidet hun på et bakeri i Hammerfest. Da hun ble eldre arbeidet hun som sydame, så hun hadde nok gått i lære. Hun kom til Nielsengården som sydame, og slik møtte hun Johan Ludvig som ble hennes mann. Imidlertid var det ikke så enkelt når man kom fra forskjellige kår. Vi vet ikke akkurat hvorfor, men Johan Ludvig dro i 1900 til Alaska for å grave gull. Paula, hans forlovede, ble igjen i Alta, men dro fem år senere til Vancouver dit hennes to brødre Ole og Hans var utvandret tidligere. Paula og Johan Ludvig giftet seg i Canada og fikk sine to første barn der. Diedrik August i 1907 og Albert to år senere. Da Johans mor døde, ble de bedt om å komme tilbake til Alta og drive familiebedriften videre. Dette var nok ingen lett avgjørelse å ta, men ansvaret for familien veide tungt. Det er blitt fortalt at Paula, da de gikk fra båten opp til Nielsengården, skal ha sagt at dette var den tyngste dagen i hennes liv. Men det skulle vel komme tyngre dager senere. De kom tilbake, og fikk etterhvert sju barn til. Det ble mye ansvar og arbeid på Paula selvom de hadde mye hjelp til praktisk arbeid. Albert var tilbakestående (eller åndsvak som man sa den gangen) og det er blitt fortalt at det kom etter feberkramper som barn. Martha hadde medfødt hoftefeil, og hadde mange operasjoner, men de var ikke særlig vellykkede. I tillegg fikk Paula tvillinger, så hennes store barn måtte tidlig ta ansvar for de søsknene som var yngre. I et brev som Paula skrev til sin bror Ole i Canada i 1920 forteller hun om en tur de tok sørover. De reiste for å følge Albert til en spesialskole i Levanger. Han fant seg godt tilrette der, men vi vet ikke hvor mange år han gikk der. På samme turen besøkte de mange av slektningene der sør. For å komme seg avgårde på en tur som tok en måned, hadde de plassert Magda i Hammerfest hos Magda Trasti. Der var også Diedrik som gikk på Middelskolen. Martha var i Tromsø hos Ivara. Hun skulle inn på sykehus og bytte gips for fjerde gang. Elisabeth og Ole, som var baby, var hjemme i Alta. Etter denne turen fikk de tvillingene i 1921 og Helmer i 1924. Paula ordnet ofte opp for sine søsken og sin mor. De var alltid velkomne i hennes hjem i Hvitgården i Bossekop. Paula og hennes søsken hadde et nært forhold, det var alltid stas når noen av slektningene kom på besøk og der var alltid sengeplass og god mat. Hun var også veldig god til å sette folk i arbeid, alle måtte ta i et tak når de var der. Andre verdenskrig kom og livet ble vanskelig for folk i Norge. Tyskerne inntok Nielsengården, og rekvirerte endel av rommene til sitt bruk. Familien måtte innrette seg etter tyskerne som best de kunne. De hadde både butikk og bensinutsalg, og mennene i huset ble arrestert av forskjellige grunner. Da ryktene om tvangsevakuering kom i 1944, dro mange til familien i Eiby fordi de følte seg tryggere der. Imidlertid vet vi jo at de alle ble sendt sørover med båt høsten 1944. Kan hende hadde både Paula og de andre en enda tyngre dag da skipet dro ut Altafjorden mens alle husene sto i brann. En stor del av familien ble evakuert til Stange hvor Marie bodde, og der hadde de det etter forholdene bra. Familien kom nordover igjen og tok fatt på gjenreisinga. Hus, kai og butikk måtte bygges opp igjen. Tyskerne hadde vært grundige, bare kirka sto igjen i Bossekop. Det ble brakkeliv de første årene, og sikkert nok tyngre å være husmor. Helmer og Martha, som var ugifte, bodde sammen med Paula og Johan. Der bodde også "Besta" og Julie fra Eiby. Etterhvert ble Hvitgården bygget opp igjen, og livet ble mere normalt. I 1953 døde Johan 76 år gammel. Paula levde i 15 år som enke. Martha bodde sammen med henne hele tida. Håndarbeid var en av Paulas store interesser, og hun lagde mange vakre ting. På sine gamle dager hadde hun alltid liggende to sett med babysokker og votter, ett rosa og ett lyseblått. Da var hun klar når noen fikk barn. Paula var ei myndig dame. Hun var samfunnsengasjert og hadde ofte en hjelpende hånd til de som ikke hadde det så bra i bygda. Hun var aktivt med i foreningslivet i Alta. Det var både Helselaget, Kirkeforeninga og Misjonsforeninga hun støttet. Hun var også flittig kirkegjenger. Barna ble voksne og stiftet egne familier. De fleste av dem ble boende i Alta, og hun hadde etterhvert glede av en stor flokk med barnebarn.
• Magasin / Avisoppslag: 25 Jan 1955
• Minneord / Nekrolog: 23 Feb 1968

Paula giftet seg med Johan Ludvig Nielsen 3 Des 1905, Annieville, British Columbia, Canada. Johan (sønn av Diedrik August Nielsen og Magda Charlotte Dyblie) ble født 19 Mai 1877 , Bossekop, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 1 Jul 1877 , Alta, Finnmark, Norway; døde 6 Mar 1953, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ole Mathias Kjelsberg - f. 20.10.1882 – d. 08.09.1979 Ole Mathias ble født 20. oktober 1882 i Alta, Norge. Han vokste opp i Eiby. I ung alder skadet han hofta si under vedjobbing. Denne skaden plaget ham resten av livet. I Norge måtte alle unge menn avtjene militærtjeneste ved fylte 21 år. Dette ønsket ikke Ole, så han bestemte seg i stedet for å emigrere til U.S.A. i 1904. Onkelen hans, Mathias Kjelsberg, som bodde i Mayville i Nord Dakota, hjalp han ved ankomsten til Ellis Island, N.Y. og betalte bl.a. en del av reisa. Han møtte en annen onkel, Mikkel Paulsen og familien Ole Skogstad, som også bodde i Nord Dakota. Senere bestemte han seg for å besøke søstra, Paula, gift Nielsen, som var bosatt i New Westminster, B.C. i Canada. Mens han oppholdt seg der, fikk han jobb som båtfører opp Fraser River og den vakre Pitt River Lake. Oppholdet hans der ble imidlertid av kort varighet, fordi Nielsen-familien ble kalt hjem til Alta for å ta over familiebedriften. Sommeren 1909 dro han tilbake til Canada for å skaffe seg land. Den gang var det fritt for alle som søkte om å få land. Togreisen var billig. Onkelen, Mikkel Paulsen, og fetteren, Ole Skogstad, dro sammen med ham. De reiste først med tog til Swift Current, Saskatchewan, hvor de leide vogner og kjørte med hester til Saskatchewan River. Her møtte de vennlige farmere, krysset elva og fulgte Battleford Trail til et sted som nå er kjent som Kyle, Saskatchewan. Der søkte de om å få utmålt jordeiendommer ved siden av hverandre. Så dro de tilbake til Nord Dakota. Onkelen og fetteren hans ga imidlertid opp sine landkrav. I mellomtiden hadde imidlertid Hans, som også hadde emigrert fra Alta, overtatt Skogstads plass og bygd et skur der. Ole og Hans dro tilbake til Nord Dakota for en tid, men høsten 1910 kom de tilbake til Saskatchewan for å begynne sine liv der. Om våren leide de en mann til å bringe dem ett tonn kull, en jernovn og matforsyninger. Totalt kostet dette $250. Ingenting var enkelt på den tiden og de måtte arbeide hardt for å overleve. De måtte gå milevis for å skaffe til veie vann, ved og mat. Våren 1911 fikk Ole en nabo til å drive gården, så han kunne finne seg arbeid, for han trengte penger. Hans ble med han. Ole fikk jobb som tømmerarbeider i Moose Jaw, Saskatchewan, mens Hans fikk jobb som snekker i et lag som bygde kornlagre på prærien. De arbeidet med dette i ett år, for deretter å reise tilbake til farmene sine. De fikk skyss til Elrose, Saskatchewan. Herfra måtte de imidlertid gå de 30 km hjem til gårdene og de måtte bære alle eiendelene sine på ryggen. Vel hjemme fant Ole ut at naboene hadde tatt vare på avlinga. Det hadde vært et godt år. Våren 1913 bestemte Ole seg for å kjøpe okser for å drive farmene til seg selv og Hans. Imidlertid døde Hans plutselig, og Ole satt igjen med gjeld over hodet og ingen penger. En kusine av Ole hadde en farm i Regina, Saskatchewan på den tiden. Hun hadde mistet mannen sin i en ulykke, og ville at Ole skulle være hos henne den vinteren. Han dro avgårde med hest og kjerre de 300 km. Det tok ham fire dager. Den vinteren livnærte han seg med å skaffe ved til farmerne, gjennom den kalde årstiden. De følgende årene var både gode og dårlige. Avlingene var usedvanlig gode, men prisene var lave på korn. Naboene var både vennlige og hjelpsomme med hverandre, i de dager. De pleide å samles i et hjørne av farmen til Ole for å spille baseball, ofte med mange tilskuere. I 1917 bestemte Ole seg for å bygge et bolighus. Hver gang han dro til Elrose kjøpte han med seg et lass tømmer. Han dro også en tur til North Dakota. Han giftet seg med Petra Ulland den 5. mars 1918. Huset deres ble bygd dette året, men siden snekkerne ble utkalt til krigstjeneste, måtte snille naboer trø til for å gjøre huset ferdig. Tvillingene Amy og Arthur ble født den 15. februar 1919 og Florence den 20. oktober 1920. I 20-årene var avlingene bare "sånn passe". Siden han ikke fikk mye ut av Hans sin farm, bestemte Ole seg for å selge den til naboen. Allikevel jobbet han på farmen noen år etter salget. I 1927 reiste Ole for første gang tilbake til Norge for å besøke mor og søsken. Petra og ungene reiste til Nord Dakota for å besøke hennes familie, mens han var borte. Ole lånte byen Tuberose penger til bygging av lærerbolig i 1929. Dette var penger han fikk tilbake etterhvert, og som hjalp familien gjennom depresjonsårene. Han var den siste som drev gården ved hjelp av hester. Da Arthur giftet seg i 1953, flyttet Petra og Ole til Burnaby, B.C. for å være nærmere Amy. De fikk et hyggelig hjem der, med en fin hage hvor han fikk dyrke frukt og grønnsaker. I 1962 fløy Ole, 80 år gammel, alene til Norge for å besøke søsknene. Petra var da hos Amy. Da de ikke lenger kunne bo alene, ble huset solgt til barnebarnet Alice. Petra og Ole flyttet til Amy og hennes familie i North Vancouver. Han døde etter en uke på sykehus i 1979, 97 år gammel. 4. april 1981 døde Petra, nær 92 år gammel. Ole var svært interessert i politikk, landbruk, sport og hagearbeid.
• Emigrasjon: 22 Mai 1904, New York City, New York, USA
• Declaration of Intention (Naturalization Service USA): 6 Okt 1908, Traill, Traill County, North Dakota, USA
• Minneord / Nekrolog: 10 Sep 1979
• Minneord / Nekrolog: 13 Sep 1979

Ole giftet seg med Petra Ulland 5 Mar 1918, Traill County, North Dakota, USA. Petra (datter av Andreas Christensen Ulland og Ingeborg Olsdatter Nysven) ble født 13 Okt 1889 , Mayville, North Dakota, USA; døde 4 Apr 1981, North Vancouver, British Columbia, Canada; ble begravet 9 Apr 1981, Valley View Memorial Gardens, Surrey, Metro Vancouver, British Columbia, Canada. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Hans Kjelsberg - f. 11.09.1885 – d. 16.09.1885 Hans ble født 11. september 1885. Han ble hjemmedøpt den 16. september, og døde bare 5 dager gammel. Det var en stor sorg i familien, og hans mor kom aldri over tapet av den lille gutten som døde som nyfødt. Har var nok syk ved fødselen, og den gang var det ikke så enkelt å få lege og sykehushjelp i tide.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Hans Ingvald Kjelsberg - f. 28.09.1886 – d. våren 1913 Hans Ingvard vet vi lite om fordi han emigrerte til Canada og døde der, bare 27 år gammel. Men vi vet at han vokste opp i Eiby sammen med resten av søsknene. I 1910 dro Hans til Saskatchewan sammen med broren, Ole. Her bygde de opp hver sin farm. De måtte jobbe hardt på farmen i tillegg til jobb i Moose Jaw, Saskatchewan, for å tjene penger ved siden av. I 1913 fant naboene Hans liggende i senga. De klarte ikke å få ham våken. Etter mye strev fikk de tak i en lege, som imidlertid ikke kunne gjøre noe for å få Hans frisk. Han hadde hatt hjerneblødning og døde etter tre, fire dager, bare 27 år gammel. Broren Ole kjøpte tømmer fra Cabri, Saskatchewan, 75 km unna. En nabo snekret ei kiste til Hans. Han var den første som ble gravlagt på kirkegården i Kyle.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Magda Charlotte Kjelsberg (Trasti) - f. 27.06.1889 – d. 04.02.1949 Magda Charlotte Kjelsberg ble født den 27. juni 1889 som nummer sju i søskenflokken på ti. Hun døde da hennes eneste barn, Randi Elisabeth Trasti, var tolv år gammel. Det er ikke mye vi vet om hennes barndom og ungdom. Paul som var nærmest henne i alder, og som han var spesielt glad i, har skrevet i sine barndomserindringer at hun var flink til alt mulig, og at han prøvde å være like flink. Hun var spesielt glad i blomster og hun visste hvor de fineste vokste. Hun fant alltid de første om våren, ingen kunne slå henne der. Hun var også flink til å plukke bær. Alt han strevde kunne han ikke måle seg med henne. Som ung reiste hun til Hammerfest. Der traff hun Frantz Richard Trasti fra Vadsø som hun giftet seg med. Hans familie kom fra Finland. Han var født 7. februar 1887. I 1906 tok han handelsskole i Bodø. Fra 1908 til 1922 arbeidet han som kontorist hos Feddersen og Nissen i Hammerfest. Han var ivrig skytter og turner. I 1922 flyttet Magda og Frants til Tromsø der han arbeidet ved Nordnorsk Importkompani til sin død i 1940. I oktober 1921 mens de ennå bodde i Hammerfest kom Magdas søster Paula til dem der hun fødte tvillingene Ingrid og Ågot. Magda og Frantz ble viet i Alta kirke 29. juli 1912 med påfølgende feiring i Eiby. På Tromsøya leide de huset Skoglyst, som bestod av hus, lysthus og et lite fjøs. Etter 24 års ekteskap kom Randi til verden. Da Frantz døde i 1940 var Randi tre år. I den tiden bryter også krigen ut. Det var jo ingen trygd på den tida, så Magda måtte klare seg som best hun kunne. Hun hadde reisepenger og arbeidet for kost og losji der de kom. Den første vinteren var de i Bossekop der de bodde i Nielsengården. Fra Alta reiste de videre til Magdas søster Marie på Stange. En tid etter dette ble Pauls kone Helga syk oppe i Uvdal, og Magda ble spurt om hun ville komme dit å hjelpe henne på gården. De hadde ei fin tid på Grekvar. Det ble svært bra for både Magda og Randi. Så fikk Magda tilbud om en husbestyrinnejobb i Straumsjøen i Bø i Vesterålen. Dit reiste de våren 1943. Hun måtte jo tjene penger. De kom til en stor gård med herskap og tjenere. Her var det gårdsdrift, butikk og dampskipsekspedisjon. Magda fikk 100 kr i måneden. De ble der i fire og et halvt år. I 1947 reiste de til Finnfjordbotn der Paul hadde ordnet med arbeid for Magda på et internat for barn fra Finnmark, som hadde fått mangelfull skolegang under krigen. Med en lønn på nesten 500 kr i måneden var det nærmest uvirkelig. Internatet lå i en del av en brakkeleir som stod igjen etter krigen, og det var ca. 100 barn i leiren. Magda ble tante Magda for 30 jenter. Paul holdt også til i leiren. Han var styrer for Svanvik ungdomsskole, senere folkehøgskole som var på flyttefot i etterkrigstida. Magda hadde det veldig godt og trivdes i Finnfjordbotn. Internatskolen ble lagt ned i 1949, for da skulle skolene i Finnmark være bygd opp igjen. De skulle bosette seg i Alta når internatskolen ble lagt ned. De skulle bo i brakka som Ellen og Ole Nielsen hadde bodd i før de bygde permanent bolig. Natta til julaften 1948 fikk hun store pusteproblemer da de var hos Ivara og Jasper i Tromsø. Lege ble tilkalt og han sa det var astma. Hun fikk medisin og reiste tilbake til Finnfjordbotn. Magda ble stadig dårligere, og Helga og Paul var hos henne hele tiden. Så en dag ble hun dårligere og sendt til Tromsø. Legen sa at hun hadde en svulst på innsiden av luftrøret. Hun var for svak til å bli operert. Etter en uke døde Magda. På den tiden var det vanlig at døde ble lagt ned i papir, men Paula og Ivara sa at Magda hadde arbeidet og slitt så mye at hun ikke skulle legges ned i papir. Gjennom et bekjentskap fikk de kjøpt stoff og Paula sydde kjole til henne.

Notater:

Gravlagt:
http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=3250431

Magda giftet seg med Frantz Richard Trasti 29 Jul 1912, Alta Kirke, Finnmark, Norway. Frantz ble født 7 Feb 1887 , Vadsø, Finnmark, Norway; ble døpt 3 Apr 1887 , Vadsø, Finnmark, Norway; døde 10 Feb 1940, Tromsø, Troms, Norway; ble begravet 16 Feb 1940, Tromsø, Troms, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paul Amandus Kjelsberg f. 11.3.1892 - d. 26.6.1982 Paul var nummer åtte av ti søsken og den yngste av sønnene. Av far og brødre lærte han det meste om gårdsdrift, snekring og tømring, jakt og fiske. Men han hadde ikke jord. Så måtte det bli stein. Etter folkeskole og amtsskole begynte han derfor som skiferarbeider. Men lærer Rusten hadde merket seg at Paul hadde lett for det boklige. Han mente Paul burde bli lærer og tilbød å hjelpe med lån. Paul takket for tilbudet og kom til å virke som lærer i Finnmark i 50 år. Etter 10 år som lærer giftet han seg, og hans kone Helga kom til å følge ham trofast gjennom en omstreifende tilværelse der skolen ofte fikk første prioritet. Paul begynte på lærerskolen i Elverum høsten 1912, 20 år gammel. Han sa selv han tok litt lettvint på det faglige. Han ble så opptatt av skolens sosiale liv. Dessuten tok han alle mulige jobber ved siden av for å greie seg. Det siste høsthalvåret vikarierte han i Alta ved Aronnes udelte skole. Likevel fikk han en meget god eksamen med Særdeles godt i regning og han utmerket seg i legemsøvelser og andre praktiske ferdigheter. Pedagogikk lærte han først og fremst ved å studere sine lærere. Høsten 1914 fikk han et vikariat ved Hammerfest folkeskole. Han var akkurat ferdig med rekruttskolen, som hadde vært ganske tøff da den bar preg av krigen som brøt ut i Europa. Likevel var han ikke mer herdet enn at han var nervøs for å begynne som lærer på en byskole. Han lærte heldigvis at folk er folk - i byen som på landet. Og han fikk 5 gode lærer- og læreår i Hammerfest. Søstre er bra å ha. I tiden på Elverum hadde han hatt storesøster Marie med familie i nærheten. I Hammerfest var det Magda og hennes mann som kunne by ham husrom hos seg. Han trivdes godt der. Både gjennom dem og skolen fikk han mange venner for livet. Han var ivrig med på alt. Skiturer, foreningsliv, lesesirkel, musikk, Amatørteater, sjakk og bridge. Han lyttet, så og lærte. Mest var han opptatt av skolen og elevene. Hans første venn ble den gamle vaktmesteren. Han så de enkelte elever og verdsatte deres muligheter og ferdigheter - de ble hans venner. Og det - sa Paul - er hemmeligheten bak ekte disiplin. Lønnen var kr. 100 pr. måned. 60 gikk til kost og losji. Når han så hadde gjeld, ble det ikke mye igjen. Han tok alle jobber han kunne få. Losset båt for å få til billett hjem. I Alta hjalp han med slåtten på gården. Ellers tok han arbeid der det falt seg. Gjeld ble betalt, og han la seg opp litt. I Hammerfest leste han språk med tanke på studenteksamen. Høsten 1919 dro han til Oslo og tok artium på ett år. Året etter ble han 2.-lærer ved amtsskolen (fylkesskolen) i Bossekop. Styrer K. Sætrum gir Paul en utmerket attest. Han fanger elevenes interesse i alle fag med sin muntlige framstillingsevne. Han er en særlig dyktig sløydlærer. Han er sterk og spenstig. Er aldri syk og har med seg et friskt pust av friluftsliv inn i skolestua. Paul trivdes godt med ungdom, men i nødsårene måtte fylkesskolen innskrenke av økonomiske årsaker. De hadde ikke lenger råd til 2.-lærer. For Paul kom det ubeleilig. Han hadde giftet seg i 1924, blitt far og bygget hus. Tross stor egeninnsats ble det lån av slikt. Men heldigvis fikk han arbeid i folkeskolen. En stilling delt mellom Eiby og Aronnes. Han var også klokker når det trengtes. Det ble lange veier. Men han hadde sykkel og ski og likte å ferdes ute. Så ble han uventet valgt til ordfører. Paul var egentlig ingen politiker. Men valget i 1928 gjorde det vanskelig for partiene å enes om ordfører. Paul var en rolig kar som var venner med alle. En "ufarlig venstremann". Dessuten pålitelig og flink. Han ble det kompromiss alle kunne godta. Det var ingen ordførerlønn den gang annet enn folkets tillit samt dekning av kontorutgifter og reise til fylkestinget. Det siste prøvde han å spare fylket mest mulig for ved å gå mellom Alta og Vadsø. Kontoret hans var et skrivebord i hjemmet. Det var ingen lett oppgave som ble lagt på ham. Det var vanskelige tider. Nøden var stor for mange. Kommunekassa slunken. Ofte tom. Mange kom direkte til han og ba for seg. Var det ikke annen råd, hendte det han hjalp selv. En familiefar hadde fått jobb på en fiskebåt. Men kunne ikke ta hyre uten sko. Paul tok av seg gummistøvlene og gav ham. Selv tok han til nåde sine gamle med hull i. En spurte hvorfor han ikke heller ga bort de gamle? Fiskere må ha hele støvler, sa han. Dette er bare ett eksempel. Etter valget i 1931 ble den politiske situasjonen en annen. Paul ble fri fra ordførervervet. ....Fortsetter, se vedlagt pdf
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001132 Sivilstand: Ugift Bosted: Valset
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002496 Sivilstand: Ugift Yrke: Skifferstensarbeider Bosted: Valset
• Magasin / Avisoppslag: 19 Jul 1978; Lærer er du hele livet! — Jeg ser nå å hugge ved ennå! 86 år gamle Paul Kjelsberg, i telefonkatalogen oppført som fhv. skolebest., tar selv i mot på sin gård i Eiby. Skjønt forhenværende? Lærer er noe du er resten av livet, mener Kjelsberg. Det er en livsvane. — Selv sluttet jeg lærergjerningen som 72-åring, så skriv nå endelig ikke for mye om en gammel mann som dyrker litt jord og hugger ved. * * * Det kan vi likevel ikke la være. Men å gjenskape en tre timer lang samtale med den gamle herren, en rakrygget mann med et ungt sinn, er umulig, for ikke å si urettferdig. Dette blir brokker av en tilværelse, ofte tilfeldige glimt fra Paul Skolemesters vei gjennom livet. * * * Paul Kjelsberg er født på Eiby i 1894. Vi skal likevel begynne i Hammerfest i 1914, det året krigen som skulle ende alle kriger, brøt inn over Europa. Tyve år gamle Kjelsberg kom da til Hammerfest som lærer. — Jeg begynte i sin tid å nedtegne mine erindringer fra lærertiden i Hammerfest. Men disse erindringene får neppe oppleve trykksverte. Synet er ikke lenger godt nok. * * * Spesielt husker jeg skolestyrer Cornelius Moe, dikter og redaktør. Corn. Moe var tyve år eldre enn meg, men det oppsto et sjeldent godt vennskap mellom oss to. Ja, dere journalister skal vel ha en gammelmannshistorie med en gang? — Naturligvis. — Det var altså under krigen, og dårlig med brensel. Sammen med Moe dro jeg ut på Melkøya i en Nordlandssjekte. Der var massevis av tørr torv, og vi fylte skuta til plimsollermerket. Noen utpregede sjøfolk var ingen av oss, og da vi ugrasiøst la til kai i Hammerfest, gikk det ikke verre enn at mesteparten av torven havnet i sjøen. — Vi kan da ikke la all denne torven ligge her og flyte? sa jeg. — Min kjære Paul, svarte Cornelius, det er torvdag i morgen. * * * Cornelius Moe var den første redaktør av «Vestfinmarkens Socialdemokrat» i 1913. Men meg klarte han å få sparket som redaktør. — Det hørtes da ille ut? — Så veldig galt var det nå ikke. Jeg var redaktør for en kristelig ungdomsforening. Lørdag og søndag satt jeg og skrev på harde livet. Så kom den gamle pressemann Corn. Moe, og spurte: — Vil du ha en historie av meg til bladet ditt? Tyveårige redaktør Kjelsberg takket ærbødig ja. Men den historien Cornelius skrev den gangen, får ikke FD sette på trykk. For alt jeg vet, kan det fremdeles leve overårige kvinner i Hammerfest, som husker den med gru. Men jeg ble altså aldri gjenvalgt som redaktør. * * * — Men bestyrerne Moe og Wold i Hammerfest var fremragende og inspirerende ledere. Wold var vel noe strengere, forlangte mere av sine elever. Corn. Moe kunne du derimot treffe smilende i frikvarteret med en unge i hver hånd. Og tiltro til sine lærere, hadde elevene. Og ikke kan jeg huske et sted hvor foreldrene var mere interesserte i sine barn, enn nettopp i Hammerfest. Og så var det Martinus Reiersen da. —Bestyrer for middelskolen? — Ja, nettop han. Også vi to ble gode venner. Jeg husker han styrte sin skole med sikker hånd, og samtidig ser jeg for meg hans blide ansikt i skolegården, der han metodisk og tykkfallen foretok sine inspeksjoner. Å være høflig mot en spirrevipp som meg, falt helt naturlig for ham. * * * Med dikterisk frihet hopper vi atten år fram i Paul Kjelsbergs liv. Nevner i forbifarten hans mange år ved Elvebakken skole, hvordan familien hjalp den ubemidlede gutten fram til examen artium på Elverum i 1920. Vi skal til året 1927. Da ble han bestyrer ved den nye Svanvik Folkehøyskole. I 37 år hadde Kjelsberg denne stillingen. I 1964 nærmest pensjonerte han seg selv. — Det var spente forhold på grensen før krigen, forteller han. Den storfinske Lappobevegelsen ville innlemme både Finnmark og Nord-Troms i sitt «Stor-finland». Vi hadde følelsen av å ligge som en «kulturell grensefestning» mot nabolandet. Men vi fikk aldri oppleve noen ubehageligheter. Siden kom det jo noen mindre behagelige mennesker på besøk. * * * — Nå er vi altså framme ved den tyske okkupasjonen? — Svanvik ble brukt som feltlasarett, hundrevis av sårede tyskere lå der. Selv gikk jeg på ski rundt omkring, og underviste noen unger her, andre der. Det gikk på et vis det også. Jeg tror du skal få høre en historie fra 1943 — Ja, takk. — Vaktmesteren og jeg satt og drakk kaffe i min leilighet. Plutselig merket vi en gjennomtrengende lukt av røyk. Brann! Brann! ble det ropt. Inne på sykesalene lå mengder av medisinsk utstyr. For ikke å snakke om alle de sårede soldatene som ville ha brent i hjel uten vår hjelp. Og nå skal dere unge mennesker tenke dere litt om. Dette var i 1943. Det var fienden, voldsmenn i vårt eget land, som lå hjelpeløse i sine senger. Hvorfor ikke like godt la dem brenne opp? Hva skulle vi gjøre? Vi valgte vannsprøytene, og vannet freset i surstoff-flaskene. Alle ble reddet. I dag husker jeg det med glede. men det var en tysk kaptein.... — Ja, hva med ham? — Han var ekte hitlersk og ateist, det smalt i blankpussede støvler. Han fryktet tilsynelatende hverken Gud eller Djevel. Men da brannen endelig var slukket, og de sårede brakt i sikkerhet —snudde han seg til meg, og sa: — Gott sei Dank! * * * Men det var krigen. Jeg må absolutt si noen ord om selve folkehøyskolen også. Det viktigste ved denne skolegangen, er at eleven får trang og lyst til å lære mer. Denne skolen er ikke bare en forberedelse til livet, den er en del av livet. — Du hadde et spesielt forhold til dikteren Nordahl Grieg? — Ja, jeg lærte ham å kjenne som ung mann. Han var en overmåte hyggelig og liketil kamerat, alltid elskverdig overfor oss «legfolk». — Og nå vil du reise ham et slags minne i Finnmark? — Ja, sammen med rektor Svein H. Sørensen skal jeg skape en Nordahl Grieg-stand i biblioteket på Svanvik, med utsyn over Pasvikdalen. En hel vegg håper vi det skal bli, med bøker og fotografier. Aller helst ønsker vi oss manuskriptet, eller førsteutgaven, av «Skibet går videre». Den skrev Grieg her i Finnmark. I juni fikk jeg forøvrig brev fra hans eneste gjenlevende søster, Johanne Grieg Cederblad. Hun likte ideen, for å si det mildt. * * * — Hvorfor en Nordahl Grieg-stand i Finnmark? — Fordi det er vår plikt. Tenk på alt han har skrevet om Finnmark. Diktet «Morgen over Finnmarksvidda», kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk språk. «Merkjet det stend, um mannen han stupa», står det i Sivles dikt om Tord Folesson. Slik også med Nordahl. Hugget inn i minnesteinen på Altagård står hans navn blant de mange andre døde kamerater. Det er noe dypt symbolsk i dette. Jeg vet ikke om jeg tør sitere noe jeg sa i en tale da det var NM på skøyter her i Alta for noen år siden... — Jo, for all del... — Ordrett husker jeg, det naturligvis ikke. Men jeg fikk da fortalt unge mennesker at de største av alle idrettsmenn er dem som gir livet for sitt land. — Noen ord om læreryrket til slutt, Paul Kjelsberg? — Ikke noe yrke er viktigere enn det å lære fra seg til de som kommer etter oss. — Hvordan opplevde du deg selv som lærer? — Jeg var en middelmådig lærer. Men jeg syntes jeg hadde et godt forhold til elevene. Kanskje det beste våpen en lærer har, er å kalle på smilet og den glade latteren i skolestua. Men en følelse kommer du ikke fra. Du strekker aldri til.

Paul giftet seg med Helga Brun 7 Jun 1924, Alta, Finnmark, Norway. Helga (datter av Johan Brun og Helga Mathilde Natvig) ble født 13 Jan 1902 , Kristiania, Norway; ble døpt 20 Apr 1902 , Vestre Aker, Oslo, Norway; døde 21 Jun 1986, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 27 Jun 1986, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Ivara Eline Kjeldsberg - f. 14.09.1894 – d. 21.11.1982 Ivara vokste opp sammen med sine foreldre og søsken i Eiby i Alta. Det er tydelig at av alle sine søsken var det hennes yngre søster Julie som sto henne nærmest. Det finnes mange bilder fra barndomstiden der hun og Julie er fotografert sammen. Som ung jente oppholdt Ivara seg en lengere periode hos sin eldre søster Marie (som egentlig var døpt Ingrid Marie, men som brukte bare sitt navn nummer to). Hun bodde på gården Osvold på Stange nær Mjøsa sammen med sin mann Ole Refsahl. De fikk etter hvert 6 barn, så Ivara var nok til god hjelp for familien. Mens Ivara oppholdt seg på Osvold fikk hun gå på Grundnes husmorskole i Elverum. Det finnes et bilde fra denne skolen der hun er fotografert sammen med de andre elevene. Senere kom Ivara til Tromsø, og der arbeidet hun en tid som hushjelp i et stort herskapshus. Hun har senere fortalt at det var så mye å gjøre i det store huset at hun ble helt overarbeidet og at hun stadig var nervøs for ikke å klare alt arbeidet. Sannsynligvis traff hun sin Jasper i Tromsø, og de ble et par. De holdt stort bryllup i Eiby i juli 1920. Selvsagt var Jaspers mor og far, Jermine og Steffen, tilstede i bryllupet, men gjestelisten besto nok for det meste av Ivaras venner og familie. Kontrasten mellom Jaspers og Ivaras familie var stor. Mens Ivara hadde 8 søsken, var Jasper enebarn. Etter bryllupet flyttet de unge til Tromsø. Jermine og Steffen bodde i Halsteinvik i Øksfjord hvor Steffen drev med fiskeoppkjøp og drev en liten landhandel. Selv om de hadde hus og hjem i Øksfjord, så eide Jermine flere hus og et ganske stort tomteområde i Tromsø. De unge flyttet inn i et av husene hennes, sannsynligvis Vannsletta (senere Kirkegårdsveien 2). Deres første barn, Solveig Jermine ble født i 1921, og deretter kom de tre neste med ca. 2 års mellomrom. Det ble strevsomt for Ivara med fire barn under 6 år, men heldigvis var det veldig vanlig å ha hushjelp i den tiden. Jasper startet sin egen agenturforretning i 1923, og i 1930 hadde han og Ivara bygd sitt eget hus, antagelig plassert på en av Jermines tomter (nå Paul Figenschous vei 14). Dette huset ble hele familiens bolig i alle år, og huset er fremdeles i familiens eie. Så kom krigen i 1940, og den endte jo med brenning av alle hus i Finnmark. Jermine og Steffen var da for gamle til å bygge opp den nedbrente eiendommen sin, så resten av livet ble de boende hos Ivara og Jasper. De to gamle var nokså skrøpelige og kunne ikke etterlates alene hjemme, og det betydde at Ivara og Jasper ble nokså bundet i mange år. Steffen døde i 1952 og Jermine i 1953. Da var Tvara og Jasper henholdsvis 59 og 60 år, så da var det på tide at de fikk tenke litt på seg selv og kanskje reise litt og oppleve noe hyggelig sammen. Jasper kjøpte seg en liten bil som de brukte flittig til å besøke venner og familie. De kjørte flere ganger til Alta. De fikk seg også en minnerik tur til Italia i 1958.

Ivara giftet seg med Jasper Marinius Bergh 15 Jul 1920, Alta Kirke, Finnmark, Norway. Jasper ble født 8 Des 1893 , Tromsø, Troms, Norway; ble døpt 7 Jan 1894 , Tromsø, Troms, Norway; døde 30 Okt 1972, Tromsø, Troms, Norwa; ble begravet 6 Nov 1972, Tromsø, Troms, Norwa. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Julie Franciska Kjelsberg - f. 04.06.1897 – d. 27.09.1949 Julie ble født 4. juni 1897. Hun hadde ikke egne barn. Men er desto mer «vår alles». Spør man rundt, får man stort sett bare dette svar: «Hun var veldig snill.» Julie huskes som noe snilt og stillferdig, som holdt seg i bakgrunnen. Julie hadde hatt tuberkulose. Den var Finnmarks svøpe i de årene. «Tæringen». I tillegg til fattigdommen og kulden. Den kunne utrydde hele familier. De greide seg best som var sterke og spiste godt. Men ikke alltid var det nok. Smitten var over alt. Julie var en frisk og frodig ungjente. Hun var litt høyere og lysere enn søstrene og den snille lillesøsteren alle var glad i. Men så ville hun ut og tjene litt hun også. Hun fikk arbeid østover og etter skikken den gang delte hun seng med en annen jente. Det viste seg at hun hadde tæring. Julie ble smittet og veldig syk. Den andre piken døde. Julie var frisk og sterk i utgangspunktet. Hun greide seg. Men sykdommen var fortsatt der. Hun ble tilbudt å få «fjernet» den syke lungen. Da ville hun bli smittefri og kunne leve blant andre. Det var en farlig operasjon i den tiden. Men hun tok den risikoen for å kunne komme tilbake i et vanlig liv. Hun ble smittefri. Men så helt vanlig ble nok ikke livet likevel. Pusten ble dårlig med bare en lunge. Hjertet kom ut av lage. Kirurgien var ikke kommet så langt den gang. Så Julie gikk gjennom livet «for halv maskin». Likevel greide hun å være «bare snill». Hun hadde også snille søsken som var glad i henne og barneflokker som var glade når tante Julie kom på besøk. Alltid prøvde hun å hjelpe med det hun kunne. Randi spurte en gang moren Magda om hvorfor ikke Julie hadde noen mann? Hun fikk til svar at Julie hadde hatt en kjæreste som hun var glad i. Men han giftet seg med en annen. Enten de var kjent før eller etter at hun ble syk, så var det vel - ikke minst den gang - en stor utfordring for en mann å gifte seg med en som ikke var helt frisk. Kanskje hun ikke ville det selv heller. Men så hadde hun også det å bære på. Etter som "Besta" ble eldre og skrøpeligere, var det Julie som var der for henne. De to ble et par som flyttet litt omkring. Om vinteren var de helst nede i Bossekop - i Nielsen-gården. Men om somrene ville de til Eiby. Hva krigen skulle komme til å bety for dem, ble verre enn Julie og de alle ante. Men allerede sommeren 1946 var Julie og moren tilbake i Alta. Gamle Elisabeth kunne ikke roe seg sydpå. Hun måtte opp til Alta og «til Ole og hvile hos ham». Det var en travel tid og dårlig med husvære. Men på Nymoen i Eiby hadde Elisabeth og Jon fått i stand noen brukbare rom. Der fikk Julie og Besta bo. Men moren var skrøpelig. Hun lå for det meste. Men så hadde hun iallfall fått oppleve en siste sommer i sitt kjære Eiby. Nede i Bossekop fikk de rom i en brakke sammen med Nielsen-familien. Moren trengte da mye stell og pleie, men Julie hjalp henne med det meste. Besta døde denne første høsten. Det var vel godt for henne å slippe vinteren og kanskje godt for Julie, som kjente at kreftene minket. Det var før tradisjon at den yngste datteren i en familie skulle bli igjen hjemme og ta seg av foreldrene. Den oppgaven tok Julie på seg. Selv om ingen hadde ønsket eller planlagt det slik. Hun greide det selvom kreftene var små. Julie hadde vel aldri mange egne penger. Men etter at Besta døde, hadde hun litt. Om hun hadde arvet - eller kanskje fikk en slags pensjon vites ikke. Men hun syntes iallfall hun måtte dele. Hun ville gi noe til alle «tantebarna», som hun var så glad i. Da Julie døde, var det noen penger igjen. Også de hadde hun ønsket at barna skulle ha. Men det ville ikke bli mye på hver. Og de fleste var voksne og vel etablerte. Det ble bestemt at pengene skulle gå til de unge som strevde med utdannelse. Pauls datter Kirsten var i gang med legestudiet. Hun fikk noen penger som sikkert kom godt med. Så er det hyggelig at Kirstens sønnedatter heter Julie. Navnet går videre der. Julie var et godt menneske, som unte andre vel, hun bar sin skjebne uten bitterhet, hun var takknemlig for familien sin, var glad i dem alle og gledet seg over alt godt som hendte. Hun brukte det hun hadde av krefter til å hjelpe der hun var. I ettertid husker alle bare at «hun var veldig snill». Ingen kan komme på noe som var vondt. Julie døde 27. september 1949 og er begravet ved siden av sine foreldre ved Alta kirke.

Marit giftet seg med Klaus Olsen Sommer 9 Jun 1917, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. Klaus ble født 12 Sep 1886 , Engesvold, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 10 Okt 1886 , Røros, Sør-Trøndelag, Norway; døde 22 Sep 1968, Djupsjølia, Røros, Sør-Trøndelag, Norway; ble begravet 28 Sep 1968, Røros, Sør-Trøndelag, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]