Paul Amandus Kjelsberg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Paul Amandus Kjelsberg f. 11.3.1892 - d. 26.6.1982 Paul var nummer åtte av ti søsken og den yngste av sønnene. Av far og brødre lærte han det meste om gårdsdrift, snekring og tømring, jakt og fiske. Men han hadde ikke jord. Så måtte det bli stein. Etter folkeskole og amtsskole begynte han derfor som skiferarbeider. Men lærer Rusten hadde merket seg at Paul hadde lett for det boklige. Han mente Paul burde bli lærer og tilbød å hjelpe med lån. Paul takket for tilbudet og kom til å virke som lærer i Finnmark i 50 år. Etter 10 år som lærer giftet han seg, og hans kone Helga kom til å følge ham trofast gjennom en omstreifende tilværelse der skolen ofte fikk første prioritet. Paul begynte på lærerskolen i Elverum høsten 1912, 20 år gammel. Han sa selv han tok litt lettvint på det faglige. Han ble så opptatt av skolens sosiale liv. Dessuten tok han alle mulige jobber ved siden av for å greie seg. Det siste høsthalvåret vikarierte han i Alta ved Aronnes udelte skole. Likevel fikk han en meget god eksamen med Særdeles godt i regning og han utmerket seg i legemsøvelser og andre praktiske ferdigheter. Pedagogikk lærte han først og fremst ved å studere sine lærere. Høsten 1914 fikk han et vikariat ved Hammerfest folkeskole. Han var akkurat ferdig med rekruttskolen, som hadde vært ganske tøff da den bar preg av krigen som brøt ut i Europa. Likevel var han ikke mer herdet enn at han var nervøs for å begynne som lærer på en byskole. Han lærte heldigvis at folk er folk - i byen som på landet. Og han fikk 5 gode lærer- og læreår i Hammerfest. Søstre er bra å ha. I tiden på Elverum hadde han hatt storesøster Marie med familie i nærheten. I Hammerfest var det Magda og hennes mann som kunne by ham husrom hos seg. Han trivdes godt der. Både gjennom dem og skolen fikk han mange venner for livet. Han var ivrig med på alt. Skiturer, foreningsliv, lesesirkel, musikk, Amatørteater, sjakk og bridge. Han lyttet, så og lærte. Mest var han opptatt av skolen og elevene. Hans første venn ble den gamle vaktmesteren. Han så de enkelte elever og verdsatte deres muligheter og ferdigheter - de ble hans venner. Og det - sa Paul - er hemmeligheten bak ekte disiplin. Lønnen var kr. 100 pr. måned. 60 gikk til kost og losji. Når han så hadde gjeld, ble det ikke mye igjen. Han tok alle jobber han kunne få. Losset båt for å få til billett hjem. I Alta hjalp han med slåtten på gården. Ellers tok han arbeid der det falt seg. Gjeld ble betalt, og han la seg opp litt. I Hammerfest leste han språk med tanke på studenteksamen. Høsten 1919 dro han til Oslo og tok artium på ett år. Året etter ble han 2.-lærer ved amtsskolen (fylkesskolen) i Bossekop. Styrer K. Sætrum gir Paul en utmerket attest. Han fanger elevenes interesse i alle fag med sin muntlige framstillingsevne. Han er en særlig dyktig sløydlærer. Han er sterk og spenstig. Er aldri syk og har med seg et friskt pust av friluftsliv inn i skolestua. Paul trivdes godt med ungdom, men i nødsårene måtte fylkesskolen innskrenke av økonomiske årsaker. De hadde ikke lenger råd til 2.-lærer. For Paul kom det ubeleilig. Han hadde giftet seg i 1924, blitt far og bygget hus. Tross stor egeninnsats ble det lån av slikt. Men heldigvis fikk han arbeid i folkeskolen. En stilling delt mellom Eiby og Aronnes. Han var også klokker når det trengtes. Det ble lange veier. Men han hadde sykkel og ski og likte å ferdes ute. Så ble han uventet valgt til ordfører. Paul var egentlig ingen politiker. Men valget i 1928 gjorde det vanskelig for partiene å enes om ordfører. Paul var en rolig kar som var venner med alle. En "ufarlig venstremann". Dessuten pålitelig og flink. Han ble det kompromiss alle kunne godta. Det var ingen ordførerlønn den gang annet enn folkets tillit samt dekning av kontorutgifter og reise til fylkestinget. Det siste prøvde han å spare fylket mest mulig for ved å gå mellom Alta og Vadsø. Kontoret hans var et skrivebord i hjemmet. Det var ingen lett oppgave som ble lagt på ham. Det var vanskelige tider. Nøden var stor for mange. Kommunekassa slunken. Ofte tom. Mange kom direkte til han og ba for seg. Var det ikke annen råd, hendte det han hjalp selv. En familiefar hadde fått jobb på en fiskebåt. Men kunne ikke ta hyre uten sko. Paul tok av seg gummistøvlene og gav ham. Selv tok han til nåde sine gamle med hull i. En spurte hvorfor han ikke heller ga bort de gamle? Fiskere må ha hele støvler, sa han. Dette er bare ett eksempel. Etter valget i 1931 ble den politiske situasjonen en annen. Paul ble fri fra ordførervervet. ....Fortsetter, se vedlagt pdf
• Folketelling: 1900, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001132 Sivilstand: Ugift Bosted: Valset
• Folketelling: 1910, Valset, Alta, Finnmark, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002496 Sivilstand: Ugift Yrke: Skifferstensarbeider Bosted: Valset
• Magasin / Avisoppslag: 19 Jul 1978; Lærer er du hele livet! — Jeg ser nå å hugge ved ennå! 86 år gamle Paul Kjelsberg, i telefonkatalogen oppført som fhv. skolebest., tar selv i mot på sin gård i Eiby. Skjønt forhenværende? Lærer er noe du er resten av livet, mener Kjelsberg. Det er en livsvane. — Selv sluttet jeg lærergjerningen som 72-åring, så skriv nå endelig ikke for mye om en gammel mann som dyrker litt jord og hugger ved. * * * Det kan vi likevel ikke la være. Men å gjenskape en tre timer lang samtale med den gamle herren, en rakrygget mann med et ungt sinn, er umulig, for ikke å si urettferdig. Dette blir brokker av en tilværelse, ofte tilfeldige glimt fra Paul Skolemesters vei gjennom livet. * * * Paul Kjelsberg er født på Eiby i 1894. Vi skal likevel begynne i Hammerfest i 1914, det året krigen som skulle ende alle kriger, brøt inn over Europa. Tyve år gamle Kjelsberg kom da til Hammerfest som lærer. — Jeg begynte i sin tid å nedtegne mine erindringer fra lærertiden i Hammerfest. Men disse erindringene får neppe oppleve trykksverte. Synet er ikke lenger godt nok. * * * Spesielt husker jeg skolestyrer Cornelius Moe, dikter og redaktør. Corn. Moe var tyve år eldre enn meg, men det oppsto et sjeldent godt vennskap mellom oss to. Ja, dere journalister skal vel ha en gammelmannshistorie med en gang? — Naturligvis. — Det var altså under krigen, og dårlig med brensel. Sammen med Moe dro jeg ut på Melkøya i en Nordlandssjekte. Der var massevis av tørr torv, og vi fylte skuta til plimsollermerket. Noen utpregede sjøfolk var ingen av oss, og da vi ugrasiøst la til kai i Hammerfest, gikk det ikke verre enn at mesteparten av torven havnet i sjøen. — Vi kan da ikke la all denne torven ligge her og flyte? sa jeg. — Min kjære Paul, svarte Cornelius, det er torvdag i morgen. * * * Cornelius Moe var den første redaktør av «Vestfinmarkens Socialdemokrat» i 1913. Men meg klarte han å få sparket som redaktør. — Det hørtes da ille ut? — Så veldig galt var det nå ikke. Jeg var redaktør for en kristelig ungdomsforening. Lørdag og søndag satt jeg og skrev på harde livet. Så kom den gamle pressemann Corn. Moe, og spurte: — Vil du ha en historie av meg til bladet ditt? Tyveårige redaktør Kjelsberg takket ærbødig ja. Men den historien Cornelius skrev den gangen, får ikke FD sette på trykk. For alt jeg vet, kan det fremdeles leve overårige kvinner i Hammerfest, som husker den med gru. Men jeg ble altså aldri gjenvalgt som redaktør. * * * — Men bestyrerne Moe og Wold i Hammerfest var fremragende og inspirerende ledere. Wold var vel noe strengere, forlangte mere av sine elever. Corn. Moe kunne du derimot treffe smilende i frikvarteret med en unge i hver hånd. Og tiltro til sine lærere, hadde elevene. Og ikke kan jeg huske et sted hvor foreldrene var mere interesserte i sine barn, enn nettopp i Hammerfest. Og så var det Martinus Reiersen da. —Bestyrer for middelskolen? — Ja, nettop han. Også vi to ble gode venner. Jeg husker han styrte sin skole med sikker hånd, og samtidig ser jeg for meg hans blide ansikt i skolegården, der han metodisk og tykkfallen foretok sine inspeksjoner. Å være høflig mot en spirrevipp som meg, falt helt naturlig for ham. * * * Med dikterisk frihet hopper vi atten år fram i Paul Kjelsbergs liv. Nevner i forbifarten hans mange år ved Elvebakken skole, hvordan familien hjalp den ubemidlede gutten fram til examen artium på Elverum i 1920. Vi skal til året 1927. Da ble han bestyrer ved den nye Svanvik Folkehøyskole. I 37 år hadde Kjelsberg denne stillingen. I 1964 nærmest pensjonerte han seg selv. — Det var spente forhold på grensen før krigen, forteller han. Den storfinske Lappobevegelsen ville innlemme både Finnmark og Nord-Troms i sitt «Stor-finland». Vi hadde følelsen av å ligge som en «kulturell grensefestning» mot nabolandet. Men vi fikk aldri oppleve noen ubehageligheter. Siden kom det jo noen mindre behagelige mennesker på besøk. * * * — Nå er vi altså framme ved den tyske okkupasjonen? — Svanvik ble brukt som feltlasarett, hundrevis av sårede tyskere lå der. Selv gikk jeg på ski rundt omkring, og underviste noen unger her, andre der. Det gikk på et vis det også. Jeg tror du skal få høre en historie fra 1943 — Ja, takk. — Vaktmesteren og jeg satt og drakk kaffe i min leilighet. Plutselig merket vi en gjennomtrengende lukt av røyk. Brann! Brann! ble det ropt. Inne på sykesalene lå mengder av medisinsk utstyr. For ikke å snakke om alle de sårede soldatene som ville ha brent i hjel uten vår hjelp. Og nå skal dere unge mennesker tenke dere litt om. Dette var i 1943. Det var fienden, voldsmenn i vårt eget land, som lå hjelpeløse i sine senger. Hvorfor ikke like godt la dem brenne opp? Hva skulle vi gjøre? Vi valgte vannsprøytene, og vannet freset i surstoff-flaskene. Alle ble reddet. I dag husker jeg det med glede. men det var en tysk kaptein.... — Ja, hva med ham? — Han var ekte hitlersk og ateist, det smalt i blankpussede støvler. Han fryktet tilsynelatende hverken Gud eller Djevel. Men da brannen endelig var slukket, og de sårede brakt i sikkerhet —snudde han seg til meg, og sa: — Gott sei Dank! * * * Men det var krigen. Jeg må absolutt si noen ord om selve folkehøyskolen også. Det viktigste ved denne skolegangen, er at eleven får trang og lyst til å lære mer. Denne skolen er ikke bare en forberedelse til livet, den er en del av livet. — Du hadde et spesielt forhold til dikteren Nordahl Grieg? — Ja, jeg lærte ham å kjenne som ung mann. Han var en overmåte hyggelig og liketil kamerat, alltid elskverdig overfor oss «legfolk». — Og nå vil du reise ham et slags minne i Finnmark? — Ja, sammen med rektor Svein H. Sørensen skal jeg skape en Nordahl Grieg-stand i biblioteket på Svanvik, med utsyn over Pasvikdalen. En hel vegg håper vi det skal bli, med bøker og fotografier. Aller helst ønsker vi oss manuskriptet, eller førsteutgaven, av «Skibet går videre». Den skrev Grieg her i Finnmark. I juni fikk jeg forøvrig brev fra hans eneste gjenlevende søster, Johanne Grieg Cederblad. Hun likte ideen, for å si det mildt. * * * — Hvorfor en Nordahl Grieg-stand i Finnmark? — Fordi det er vår plikt. Tenk på alt han har skrevet om Finnmark. Diktet «Morgen over Finnmarksvidda», kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk språk. «Merkjet det stend, um mannen han stupa», står det i Sivles dikt om Tord Folesson. Slik også med Nordahl. Hugget inn i minnesteinen på Altagård står hans navn blant de mange andre døde kamerater. Det er noe dypt symbolsk i dette. Jeg vet ikke om jeg tør sitere noe jeg sa i en tale da det var NM på skøyter her i Alta for noen år siden... — Jo, for all del... — Ordrett husker jeg, det naturligvis ikke. Men jeg fikk da fortalt unge mennesker at de største av alle idrettsmenn er dem som gir livet for sitt land. — Noen ord om læreryrket til slutt, Paul Kjelsberg? — Ikke noe yrke er viktigere enn det å lære fra seg til de som kommer etter oss. — Hvordan opplevde du deg selv som lærer? — Jeg var en middelmådig lærer. Men jeg syntes jeg hadde et godt forhold til elevene. Kanskje det beste våpen en lærer har, er å kalle på smilet og den glade latteren i skolestua. Men en følelse kommer du ikke fra. Du strekker aldri til.

Paul giftet seg med Helga Brun 7 Jun 1924, Alta, Finnmark, Norway. Helga (datter av Johan Brun og Helga Mathilde Natvig) ble født 13 Jan 1902 , Kristiania, Norway; ble døpt 20 Apr 1902 , Vestre Aker, Oslo, Norway; døde 21 Jun 1986, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 27 Jun 1986, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Johan Brun Kjeldsberg - f. 08.07.1931 Johan ble født 8. juli 1931, som eneste gutt, midt i søsterflokken. Alltid seg selv - og noe for seg selv. Han visste tidlig hva han ville og leste privat med Ragnhild Hald. Hun fikk ham inn som elev ved Folketeateret i 1952. Siden ble det mange teatre og mange roller. Rogaland Teater i Stavanger, Den Nasjonale Scene i Bergen og Det Norske Teater i Oslo, hvor han var lengst. Han var også flere år ved Trøndelag Teater og ble hentet til Molde da de der startet opp Vårt Teater. Blant mye annet spilte han Osvald i Gjengangere av Ibsen, "Den ukjente" i Vegen til Damaskus av Strindberg, og senere Den burtkomne Faderen av Garborg. I Trøndelag spilte han Johannes i Ann-Magritt, og tenkte at han gestaltet en av sine forfedre på Røros. Store alvorlige roller fant en klangbunn i ham selv. Han gjorde det med stor kunstnerisk kraft. Han hadde scenisk utstråling. Selv en birolle kunne bli stående i minnet når Johan spilte den. Men han var ingen typisk kjendis-skuespiller. Lystspill og romantiske elsker-roller var ikke hans sjanger til tross for at han så bra ut og hadde drag på damer. Han trivdes bedre på scenen enn foran kamera. Han syntes det var en skjebnens ironi at de fleste husket ham som stasjonsbetjent i en Fleksnes-episode. Johan levde av å være skuespiller. Men han levde ikke bare for det. Noen år var han i Australia hvor han prøvde seg på mange slags yrker og samlet erfaringer. Om somrene dro han helst hjem til Finnmark hvor han vandret med fiskestang på vidda. Han elsket naturen. Han bodde ofte i båt. Det gjorde han både i Oslo, Trondheim og Molde. Som pensjonist kjøpte han et gammelt sjøhus på Lindesnes. Der satt han og så utover havet. Han diktet - og leste dikt for turister på fyret. Så lenge han orket, var han med i "spel" rundt om. Med sin hår- og skjeggpryd trengte han ingen maskering. De siste 5 årene bodde han i Arendal - hvor han gjerne satt nede på brygga. Han levde alene. To ganger var han gift, men det gikk ikke så bra. Sønnen Jean-Paul vokste opp hos besteforeldre. Johan var ingen suksess som familiemann. Livet og kunsten går ikke alltid så godt sammen. Johan tenkte mye. Hele livet var han opptatt av det religiøse. Gud og mennesket og universet. Det var ikke småting han balet med. Men det ble enklere mot slutten. Han døde i Arendal 8. juni 2012. Etter eget ønske ble urnen hans satt ned i foreldrenes grav ved Alta kirke. Fjellvann og myrull Skrevet av: Johan Brun Kjeldsberg Pauls fascinasjon for poesi og fiske gikk i arv til sønnen. Helt fra han var barn, elsket Johan, som sin far å gå på fisketurer. Johan skrev mange gode dikt. Her fanger han inn stemningen på vidda. Mildt over viddene stryker en vind som om Gud hadde åpnet sitt kjærlige sinn - - Og myrullen danser som snøfnugg, et yr av hvithet som ligger på myren og flyr - - Og fjellvannet glitrer med sivgylden kant på fjellheimens bryst som en blå diamant. Og alt er visjoner og alt er en drøm, men elven er stjerner i sildrende strøm. Jeg glir som en fisk under himmelens tak. Nu springer jeg til. Gud - - ser du mitt vak?

Notater:

Gravlagt:
Urnen er fraktet til Alta kirkegård.

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kari Michelsen. Kari ble født 22 Nov 1930; døde 8 Mar 2009. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Utfyllende Biografi: Mellom 1999 og 2004, Buskerud, Norway; En beretning om et kort, men intenst og hendingsfylt liv, mest om hans siste leveår. Skrevet i sorg og savn av bestefar Sverre til minne om et kjært barnebarn og en dyrebar venn.

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]