Henrik Gustav Natvig

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Kort Biografi: Henrik Gustav Natvig, født i Kristiansand 22.10.1826, død i Kristiansand 27.6.1898. Han kom tidlig til sjøs og seilte en tid som styrmann i norske skip inntil han i 1848 tok over til Amerika hvor han allerede i 1850 tok ut sitt amerikanske borgerskap. Da gullforekomstene oppdagedes i California var han blant pionerene som tok vestover til gullfeltene, de såkaldte – forty niners – Etter flere års gullgraverliv kom han tilbake til San Francisco hvor han kjøpte seg skip som han seilte med på Stillehavskysten. Under sitt opphold der ute ble han medlem av den i 1855 organiserte – Committee of Vigilance of San Francisco for mutual protection of life and prosperity – en organisasjon av borgerne med det formål å rydde opp i korrupsjonen hos byens administrasjon, politivesen og domstol. Det var nær forbindelse mellom myndighetene og de organiserte bandene som plyndret gulltransportene fra gullgeltene, så rov og mord var en daglig foreteelse i San Francisco og omegn på den tid. Hurtig og energisk som Vigilance-komiteen gikk til verks – med rask og ubønnhørlig justis – lykkedes det borgerne å slå korrupsjonen ned, gjenreise lov og orden og derved skape sikkerhet for liv og eiendom igjen. Såsnart dette var oppnådd, nedla komiteen likeså raskt sitt selvgitte mandat (En skildring av disse eiendommelige forhold gir Stewart White i «The Grey Dawn» oversatt under navn av «Da San Francisco var ung») I 1857 er Henrik Natvig hjemme igjen. Han fører da skonnerten «Favoritt», som eies av ham og Sml Otto & Co. I Amerika er det sannsynlig at han har fått erfaring for hva det kunne gjøres med de skarp-seilende skonnerter, hvilke han da senere som skipsreder lar særlig bygge. Kristiansand-skonnertene eller rettere skonnertbrigger, som populært også kaldtes «Natvig-Skonnerter» ble spesielt bygget for fruktfarten Middelhavet – New York. Da dampskipene senere overtok denne fart, ble skonnertene anbrakt i brasiliansk kystfart og kaffefarten på Syd-Afrika. Fra 1864 fører han den nybyggete bark «Divico» som eies av ham og Sml Otto & Co. Og broren Jacob Natvig med 1/6, i salpeterfarten på Chile inntil han fra 1869 av fører skonnerten «Albatross» som eies av ham 2/3 og broren Jacob Natvig med 1/3 i kortere farvann i henimot et par års tid. Da sluttet han sjøen og begynner sin egentlige rederi-virksomhet i Kristiansand. Han blir da etterhånden den bestyrende reder også av skonnertbriggene «Fram», «Favorit», «Swift», «Solveig», «Finvad»(?), og tremastskonnertene «Albatross II», og «Seidi», barkskipene «Nor», «Sverre» og «Ran». Dertil er han en større medreder i adskillige andre Kristiansandske seilskiper. Flere av de nevnte skip er bygget på «Otterverftet» på Lundsiden, hvori han var medeier. Ved overgangen fra seil- til dampskip blir han sterkt interessert i dampskipsfart både passasjer og trampskip og sitter i direksjonen for flere av disse. I de samme år er det han også sterkt interessert deltar i den voksende industrielle virksomhet i og ved Kristiansand. Med de dype slektsrøtter han har i Kristiansand faller det naturlig at byens offentlige virksomhet fanger hans interesse allerede i 1862 sees han å være en av stifterne av Christiansands Sjømandsforening og var også en tid formann her. Men da han først slo seg til ro på landejorden varer det ikke lenge før det offentlige legger beslag på ham. Ikke alene blir han straks innvalgt i formannskapet – hvori han satt til sin død, men utallige er de kommunale offentlige og halvoffentlige verv som blir lagt på ham. Dette er så meget mer betegnende som det skjer i et tidsavsnitt da de bitre politiske kamper eller skapte det uforsonlige skille i vurderingen av personene. Noe av forklaringen tør ligge i at det her gjaldt en personlighet hvor handlekraft rettsinn og selvstendighet var meget sterke karaktertrekk. Som et av uttrykkene for den stilling han inntok blant sine medborgere er bystyrets beslutning om at hans jordferd skulle finne sted på Christiansands bekostning (Fædrelandsvennen, Chr.sands Tidende, Morgenbladet juni/juli 1898). Henrik Natvig ble 4.4.1861 gift i Kristiansand med Augusta Mathilde Hansen, født i Kristiansand 24.11.1835, død i Kristiansand 2.6.1882. De hadde 9 barn
• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Konfirmasjon: 3 Okt 1841, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1865, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038173009209 Yrke: Skibsfører
• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001902 Yrke: Skibsreder og Fører Bostedets navn: Dronningens gt. 55
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008301 Yrke: Skibsreder Bostedets navn: Dronningensgade 55

Henrik giftet seg med Augusta Mathilde Hansen 4 Apr 1861, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Hans Christian Hansen og Karen Dorthea Olsen) ble født 25 Nov 1835 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 10 Jan 1836 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 2 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 7 Jun 1882, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Legat: Kristiansand, Vest-Agder, Norway

Notater:

Barnløs

Anna giftet seg med Ernst Heinrich Ludvig Jonas 5 Jun 1895, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Ernst (sønn av Adolf Fredrich Andreas Jonas og Marie Friederike Johanna Mains) ble født 27 Mar 1852 , Altenhagen, Rügen, Mecklenburg-Schwerin, Germany; døde 21 Des 1933, Rostock, Mecklenburg-Vorpommern, Germany; ble begravet 23 Des 1933, St. Nikolai, Rostock, Mecklenburg-Vorpommern, Germany. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Død:
Døde av Typhus

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1875, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001907
• Folketelling: 1885, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008305 Yrke: Sømand, Bortreist
• Folketelling: 1900, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037216013120 Yrke: Skibsreder
• Folketelling: 1910, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036575018710 Yrke: Skibsreder
• Minneord / Nekrolog: 14 Des 1946

Gustav giftet seg med Augusta Hansen 7 Aug 1902, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Augusta (datter av Wilhelm August Hansen og Karen Gurine Gundersen) ble født 27 Mai 1881 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble døpt 12 Jun 1881 , Kristiansand, Vest-Agder, Norway; døde 27 Jan 1976, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 31 Jan 1976, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Mathilde Natvig Helga Elisabeth skriver om sin bestemor: Helga Mathilde Natvig ble født 05.10.1874 i Kristiansand som den syvende av ni søsken. Tre søsken døde som små. Tre brødre døde som unge. Søsteren Anna døde gift, men barnløs i Tyskland. Bare Gustav og Helga M. fikk etterkommere. Det var mye sorg i unge Helga M.’s liv. To småsøsken døde før hun var 6, og moren da hun var 8. Helga M. husker moren mest som en dame som lå til sengs og var syk. Men faren var der og storesøster Anna og brødrene. Da moren døde, var det Anna på 19 som fikk ansvar for huset og for Helga M.'s oppdragelse. Det siste tok hun iblant litt vel alvorlig. Bestemor fortalte ofte om en 17. mai som barn. Hun hadde gledet seg til å gå på byen, hadde pyntet seg og fått penger til å kjøpe godt. Men hun ble stanset av Anna, som insisterte på at hun først måtte gjøre ferdig dagens strikkearbeid. De store brødrene slet strømper. De trengte stadig nye. Avtalen var at hver dag før Helga M. gikk ut, skulle hun strikke et visst antall omganger på en sort ullstrømpe. Vanligvis var det greit. Men akkurat på 17. mai syntes Helga M. hun burde slippe. Mens de kranglet om det, kom faren. Da han hørte hva det gjaldt, ble han sint og skjente på Anna. Han mente det fikk være måte på. Helga M. løp glad på byen mens Anna satt igjen og gråt. Da festen var over og Helga M. skulle hjem, fikk hun litt dårlig samvittighet. Hun hadde spart noen penger og kjøpte et par skillingskaker som hun visste Anna var glad i. Hun kom fornøyd hjem og ga Anna kakene. Men det ble for mye for Anna. Hun hylte og kylte kakene i veggen. - Mange år senere da Anna lå nede i Tyskland og skulle dø og bestemor satt hos henne, sa Anna: “Helga, husker du skillingskakene? ” Så gråt de litt. Så lo de litt. Bestemor fortalte så gjerne. Om det meste. Men når det kom inn på de unge brødrene som døde, da ble hun stille. Henrik, eldste, ble 30. Jacob døde av tyfus i Syd-Amerika 23 år gammel. Fridtjov ble bare 20. Hva han døde av, vet jeg ikke. Mange farer ventet de unge som reiste ut. Det var ikke alt man snakket om den gang. Bestemor satt i Gamlestua på Lunda og tenkte tilbake på livet sitt. Veggene var fylt av malerier og familiefotografier helt opp til det høye taket med minner fra en annen tid, en annen verden. Hvordan havnet hun der? Jeg tror hun undret selv iblant. Radioen var hennes trøst. Hun ble så betatt av sangen med ordene “Gå inn i din stue - hvor liten den er - så rommer den noe ditt hjerte har kjær.” Datter Ingrid ville ha henne til Oslo for hun mente at hun var egentlig et bymenneske. Men bestemor spurte bare: “Har du fjelle?” Ja, fjellene var der. Hun så på dem gjennom sin kjære speilglassrute, i sol og regn og måneskinn. Alltid skiftende. Og hver gang bestemor satte seg i stolen sin, grep hun etter strikketøyet som en refleks innøvet av storesøster Anna. Ingen måtte ”sitte med hendene i skjødet”. Den som gjorde det, var en gratispassasjer, en som snyltet på andres arbeid. Men bestemors ungdom var mer enn alvor og strikketøy. Når hun fortalte, var det mest om slikt som var moro. Yndlingshistorien var om den gang Oscar II besøkte Kristiansand, og hun var med sin far på ballet. Hun var høy og flott og passet godt som dansepartner for kongen. Noe han lot henne merke. Til barnebarna kunne hun gjerne gjenta kongens ord til henne: ”Om jag vore sjutton år, dansade jag bara med dig”, hadde han sagt. Det ble nok i meste laget for fader Henrik, som da de tok farvel, megetsigende minnet kongen om å hilse fruen. - Helga M. og hennes venner hadde sitt eget opplegg for avskjeden. De skulle være de siste som tok farvel og rodde ut på fjorden hvor de ville vinke når skipet gled forbi. De hadde ikke regnet med salutten fra festningen. De befant seg rett i skuddlinjen og måtte bare legge seg ned i båten og holde for ørene. Det ble ingen avskjedstårer, bare latter. Og en god historie å fortelle siden. Typisk bestemor. Hun la aldri skjul på at hun hadde svermet for Oscar og gjerne skulle hatt en sånn høy og flott mann som ham. Bestefar tok hjem siste stikk ved å reise seg og si: “Og her ser dere hva det ble til.” Det er jo vi vel fornøyd med. Helga M. hadde ingen mangel på kavalerer. Henrik Gustav Natvigs hus i Dronningensgate 5 var nærmest omringet. Noe han ikke alltid var begeistret for. Men en gang kom det til nytte. Under den store brannen i 1892. Da stormet alle de unge herrene dit for å hjelpe til. Det ergret naboene. Selv var han litt betenkt. Han hadde nettopp malt gulvene. Om det nu ikke brant, da ville han nødig måtte male om igjen. Han befalte de ivrige hjelperne å ta av seg skoene. På sokkelesten reddet de ut det meste av familiens innbo. Gulvene kunne møte sitt endelikt uplettet av deres innsats. Helga M. likte menn. Det var på en fin måte og aldri noe tull. Som gammel på Lunda var hun på besøk ”Nordi”. Der var fest og dans. Hun syntes det var moro å se på. Men en av de unge mennene bød henne opp. De danset litt, og etterpå sa hun: “Tenk at jeg skulle i danse med den peneste unge mannen i bygda.” Han bukket og sa: “Men så er jo du den peneste gamle damen.” Det gledet henne. Hun var en ekte kvinne i sitt hjerte. Hele livet. En gang skulle jeg hjelpe med å tørke støv. Litt bortgjemt på en hylle fant jeg et bilde av en gammel mann med hvitt hår. Tatt fra en forside på et magasin. “Hvorfor har du det her?” spurte jeg. Bestemor smilte litt sjenert. “Jeg likte bare så godt det ansiktet. Ja, jeg tenkte at om jeg noen gang igjen skulle ha en mann, sa måtte han se slik ut.” ”Vet du hvem det er?” ”Ne-ei.” ”Det er vår tids mest berømte vitenskapsmann” ”Åh -?” Det sa visst ikke henne så meget. Men jeg synes det er litt morsomt at om jeg skulle hatt en stebestefar, ville det altså vært Einstein. Johan og Helga Mathilde et festelig par Helga Elisabeth forteller: Begge bodde i Kristiansand som unge, men de møttes i Tyskland. Hun besøkte sin søster. Han studerte. De var ute med venner og var midtpunkt i hver sin krets. De så hverandre. De hørte hverandre. Men de snakket ikke sammen. De var ikke presentert. Han visste nok at hun var skipsrederens datter. Hun at han var domprostens sønn. Det gjorde det kanskje ikke lettere. Tilbake i Kristiansand så de hverandre igjen. Bare så. Men Helga M. var en handlekraftig Natvig. Hun skrev et kort: “Onsdag er det mottagelse bos N.N. Der kan vi bli presentert.” Ingen underskrift. Men Johan møtte opp, og de ble presentert. Slik kom de to slektene sammen og ble til den som er vår. Det var en ekte romanse. Da de var gamle, fant Helga M. et brev som Johan skrev den første tiden. Om kvelden viste hun ham det og spurte: “Mener du det enda?” ”Jada”, sa han og leste videre i boken sin. jeg vet ikke om bestemor ble beroliget eller skuffet. Men jeg tror hun smilte. Til fødselsdagen fikk hun en gul konvolutt. Inni lå en gul (10-krone) seddel og noen høstblader. Utenpå et lite dikt som sluttet slik: “Gult i gult. Fra Din Gamle.” De to var et festlig par. Folk elsket å være gjest hos dem. De utfylte hverandre på så mange måter. Men de personlige forskjellene gjorde det ikke alltid lett for dem. Lojaliteten var likevel det sterkeste. Bestefar var kjent som den intelligente vitenskapsmann. Men bestemor må ikke undervurderes. Hun var ikke “lærd”. Men hun var et meget klokt menneske. (Ikke alle vet at “Klara Klok” var hennes kusine.) Bestefar kunne brenne for ting - ære være ham for det - men bestemor så ofte lenger. Bestefar kunne skrive et glødende brev om kvelden. Bestemor sa: “Lo det nu ligge og les det igjennom i morgen.” Engang var han ekstra sint. Han ville ut i postkassen. Så han ikke skulle ombestemme seg. Bestemor fikk etter mye strev overtalt ham til å vente. Neste morgen var han fortsatt sint. Også på bestemor. Men han var tross alt takknemlig. Bestemor som enke Bestemor ble enke da hun var 66. Det siste året bestefar levde led han av afasi etter et hjerneslag. Han var litt forvirret, urolig og aggressiv. Han følte seg forfulgt og trodde blant annet at bestemor ville forgifte ham. Det tok hun seg nær av selv om hun skjønte det var sykdom. Han var kanskje fortvilet fordi han ikke lenger hadde talens bruk. Under et besøk i Oslo hos sin niese Dagny Brun Arctander (datter av broren Thomas), som har malt hans portrett for Tannlegehøyskolen i Geitmyrsveien, fikk han et nytt slag. Ingrid, datteren i huset fant ham liggende bevisstløs på gulvet, og han døde senere på Rikshospitalet. Da bestemor og mamma kom hjem med kisten hans, hadde vi barna pyntet på låven hvor han skulle ligge. Vi sto rundt da de tok lokket av kisten. Der lå bestefar - så helt annerledes enn vi hadde kjent ham. Bestemor slo ut med hånden og sa: “Ja, her ser dere ham.” Stemmen hennes var så rar. Som et ekko av noe langt borte. Siden fikk jeg vite at på sykehuset - da de hadde stelt ham - og bestemor var der med døtrene for å se ham, ville hun at de også skulle si fra til frøken Petersen, bestefars gamle assistent. Døtrene spurte hvorfor, syntes ikke det passet seg. De visste at “lille frøken Petersen”, som alle kalte henne, hadde tilbedt bestefar i alle år. Det ble etter hvert litt vanskelig. Han sørget for at hun fikk en annen jobb, det var kanskje også av lojalitet mot bestemor. Hvorfor rippe opp i dette? Men bestemor sa: “Der har hun elsket ham et helt liv - og så skal han ikke få se ham nu?” Så raus var bestemor. Slik var hun. Etter at vi hadde vært på låven, fikk vi alle mat inne hos tante Brita. Hun hadde pyntet langbordet med en sort løper. Bildet av vår døde bestefar sto for oss. Alt var veldig sørgelig. Da begynte bestemor og mamma å fortelle fra turen oppover. Kisten til bestefar sto i godsvognen. Selv havnet de i kupe med et hyggelig eldre par og kom i prat. Bestemor fortalte at hun hadde vært i byen, og at hun nu fulgte sin mann hjem. “Men hvor er han da?” ble det spurt. “Hvorfor er kan ikke her med oss?” - “Nei,” sa bestemor. “Det hadde nok ikke passet så bra.” Og plutselig gikk det makabre i situasjonen opp for henne. Den tilkjempede roen brast. Hun fikk krampelatter. Helt typisk henne. Medpassasjerene så forskrekket på. Og det var ikke greit for mamma, som skulle prøve å forklare hvorfor moren hennes lo. - Slik også var bestemor. Den første natten ville ingen at bestemor skulle være alene i Gamlestua. Augustmørket var svart som døden selv. Bare den hvite kisten på låvebroen kunne skimtes. Bestemor fikk mange tilbud - men hun holdt på sitt. “Greier jeg det i natt – så greier jeg det alltid siden.”. Da bestemor nesten 20 år senere lå i kisten sin i Gamlestua, var hun ikke alene. Datter Ingrid insisterte på å være hos henne. Tante Ingrid var alltid søvnløs. Så kunne hun like gjerne våke over sin mor. I vinternatten satt hun ved bestemors store rute og så ut på månen over fjellene. Mens hun snakket høyt med sin mor. Sa slikt hun ikke hadde orket å si mens hun levde. Kanskje var det godt for dem begge. Hvem vet hvordan sjeler kan tale sammen? Senere den høsten bestefar døde, opplevde bestemor noe hun fortalte meg. Det var ofte mus i Gamlestua - selv om bestemor var en effektiv musejeger. Hun hadde ingen kvaler sånn. Men en kveld da hun satt i stolen sin, kom det en liten mus forsiktig trippende frem på peiskanten. Der satt den en stund og så på henne med to runde bedrøvede øyne. Så ruslet den saktmodig videre. Det samme gjentok seg flere ganger. Bestemor begynte å bli nervøs. “Holder jeg på å bli gal? Tror jeg at Johan går igjen som en mus?” - Hun bestemte at noe måtte gjøres. Neste kveld fant hun fram musefelle, la på en riktig fet ostebit og satte den der hvor musen brukte å komme. Hun ventet. Ventet. Og så kom smellet. Med bankende hjerte gikk hun frem for å se. Men der lå musen - og så ut akkurat som alle andre mus hun hadde fanget. Og intet skjedde. Annet enn at bestemor ble seg selv igjen. Bestemor skrev mange bøker. En i året. Hun skrev dagbok. Hun brukte bestefars store timebøker. Der skrev hun med sirlig, liten skrift hva som hendte og hva hun tenkte. En gang viste hun meg noe hun hadde skrevet med stor skrift. Det hadde vært besøk på Lunda. Gamle kolleger og venner av bestefar. De holdt tale. Sa hvor mye Johan Brun hadde betydd. Bestemor siterte - og føyde til: “DET ER SANT!” (Mer om dagbøkene senere). Helga hadde fulgt Johan - i gode og onde dager, i fete og magre år. Det ble et liv som inneholdt det meste. Ensomme vinterdager i Gamlestua med is utenfor døren, travelt husmorliv med tjuetalls gjester om bordet, utenlandsturer og ball på Slottet. Dit ble de ofte bedt. Dronning Maud likte å danse med tannlegen sin. Han var spenstig og passet hennes størrelse. Bestemor fikk sydd en gul silkekjole for de anledningene. Kong Haakon danset nødig. Bestemor kunne nok ellers vært en stilig dame for ham. Høy og vakker som hun var. Barna fikk beundre henne før hun gikk av sted - i dronningkjolen - som de kalte den. Et halvt hundreår senere ringte min mamma fra Finnmark. Tante Ingrid hadde ryddet etter bestemor. Noe ble sendt i kasser nordover til mamma. Og der sto hun med bestemors dronningkjole. Like medfaren som Ingrid Slettens lue. Det var St. Hansaften. Pappa tente bål, og mamma bar ut restene av kjolen. Den gule silken gikk i ett med flammene som steg opp mot den glødende midnattssolen. Mamma syntes kjolen fikk en vakker avskjed. Hva Helga Mathilde mente om det evige, er ikke lett å si. Hun hadde sine egne oppfatninger og var ganske kritisk. Noen fornekter var hun ikke. Men slik det sømmer seg overfor det hellige, hadde hun mer sans for dem som slo sine øyne ned enn dem som slo seg på sitt bryst. Hun likte å fortelle historien om biskopen som sa til gutten: “jeg vil gi deg et eple om du kan si meg hvor Gud er.” Gutten svarte: “Og jeg vil gi deg to om du kan si meg hvor Gud ikke er.” Helga Mathilde - en vakker kvinne med et rikt sinn. Hun hadde mye humor og selvironi og var klok, flink og raus. Jeg har forsøkt å skrive henne et sant og vakkert minne. Bestemor hadde slik fortellerglede. Derfor har hun fått fortelle det meste. Jeg har hørt stemmen hennes ved siden av meg mens jeg skrev. Helga Elisabeth forteller videre fra minner om sin bestemor. Mitt første bevisste minne er om Lunda og bestemor. Jeg var to år og sto alene, på kanten av alle bakkene. Mamma var dradd av sted. jeg ville løpe etter henne. jeg husker den svimlende følelsen. De grønne bakkene. Dalbunnen langt der nede i sommersolen. Lysten til å løpe. Og likevel litt redd. Da hørte jeg bestemor og så opp. Rett inn i det grove grå skjørtet hennes. Og det blomstrete forkleet. Ansiktet under hår-kronen langt der oppe. “jeg vil til mamma!” “Men mamma er reist til byen for å kjøpe nytt hode til Amandus”, sa hun. Det stemte. Mamma hadde sagt det. Og Amandus trengte nytt hode. Amandus med sin lubne tøykropp og posebukser hadde fått et stort hull i pannen. Jeg kunne stikke hele fingeren inni. Jeg så nedover bakkene, og jeg så opp på bestemor og bestemte meg til å bli. Det var noe trygt med bestemor. Hun kunne skjenne. Men hun var ikke farlig. Hun var hos oss i Bossekop hver gang det kom en baby. Og når vi reiste sydover, fant vi henne i St. Olavsgate 7. I gården til Ingrids svigerforeldre, Maren og Albert von Hanno. Vi gikk opp alle baktrappene og inn gjennom et stort loft. Helt innerst var det to værelser med små vinduer. Der kunne man se gaten langt der nede og lekeplass med vipper og sandkasse. Bestemor hadde radio med øretelefoner. Hun hørte musikk mens hun heklet. Alltid heklet. Hun holdt barnebarna med hekleliv og jakker. Når det var sol, satt hun nede i den lille haven mellom husene. Den var spennende med skulpturer og et lite springvann. Familien von Hanno som eide husene, var kunstnere. Iblant gikk hun ned på Karl Johan, satte seg på en benk der og lot byen passere forbi - mens hun heklet. Hun var etter sin tid ganske “frigjort”. Men bestemor bodde jo egentlig i Gamlestua på Lunda. Der holdt hun hus for oss de lange Lunda-somrene. Hun dekket bord på glassverandaen med Kneippskonrokker, svære geitoster og appelsinsyltetøy, som hun kjøpte i store spann. Selv kakao ble anskaffet en gros. Bestemor var snill og raus og utrolig økonomisk. Det måtte hun være. Bestefar hadde et imponerende yrkesliv bak seg. Men stort sett som “free-lancer”. Det ga ingen pensjon. Men som takk for sin innsats for tannhelsen ble han tildelt en statlig “ærespensjon” på 200 kroner måneden. Han sa til bestemor: “Det eneste stedet vi kan leve av det, er på Lunda” Og det gjorde de. Ja, de kunne til og med hjelpe andre. Et fint eksempel på Henriks motto: ”En givende /ana' blir aldri tom.” Best husker jeg bestemor fra årene under krigen da hun var alene i Gamlestua og alltid var glad for besøk. Jeg likte godt å høre henne fortelle på kristiansandsk og med sin spesielle humor. Det var i de stundene jeg ble kjent med den “egentlige” Helga, yngstedatteren i det Natvigske hjem. Bestemors dagbok 1955 Helga Elisabeth ekstraherer og kommenterer: Det er nevnt tidligere at bestemor gjennom mange år skrev dagbok i bestefars timebøker. Noen av bøkene er bevart. Jeg presenterer her noen utdrag fra den siste av dagbøkene som er fra 1955. 1. nyttårsdag. Kirstens bryllupsdag. - Lille-Helga ringte etter vielsen (H.E. i Bodin kirke). Vi hadde sendt telegram: Er hos dere i tankene og ønsker all lykke livet kan gi. Inger, Bestemor, Torill, Henrik. - -(H.E.: Det hadde vært stor nyttårsfest inne hos Henrik.) Herinde hele tiden, var jo lit træt efter nattens orgier. Line Bang kom innom. Hadde sovet i samme rom som Arvid. Han snorket så fælt at han måtte finne et annet sted. 2. januar. Om formiddagen reiste Johan’s og Torill. Ola og Helga gikk på ski i går efter alt strevet her mens de var her. Helga er jo forferdelig flink - og så godt som kan danser og i et kjør. Inger reiser på fest i aften til Nore. - - - 3. januar. Inger og Henrik havde tatt av juletræet og fått det ut - og gjort rent der. Det er jo deilig. - - -Inger syr på ny kjole. Knut Brekke kom oppfor å få Inger med ut på tur i måneskinn. - - 13. januar. Helgas geburtsdag. Flagger. (Noe snakk om at man kan få 60 000 for et maleri av Wentzel?) Mye snakk om at det er koldt. Men takknemlig for varmeovner Og deilig når solen skinner på ruten. 15. mai. Ingrid min 57 år Flaget oppe og Henrik havde ringt. Hun ringte meg etterpå- vi pratet riktig. Fåt mit brev i går og hun tok det opp - eiet ikke 1 øre å kjøbe for -så blev det jo til forskjellig. Deilig jeg sendte dem - men det var jo bare 50. 19. mai. I dag har jeg tatt bena. Så deilig. Drømte om det før jeg sto opp. Men lyst har man jo ikke. 20. mai. Helga E. og Sverre kom herop ved 2 tiden. Tok bil på Rødberg – traktor fra Mykkestu. Helga E. så forkjølet. 23. mai. Idag kjøbte Sverre sånn blyant- den jeg bruker nu. + en ekstra pen tilat sætte inni. (H.E.: Tørrpenn. Inntil da hadde hun brukt fyllepenn.) Helga E er stadig innom. Har strikketøyet liggende her. 25. mai. I dag var Sverre nedover med et dødt lam. Han løb så det kom med posten i dag. - Håber det ikke er noget som fører mer med seg. Det var visst til dyrlegen det ble sendt. Sverre herinde etterpå - ganske sved - så han tok genseren av. De fikk de 2 siste appelsinerne av Ingrid. Sverre er så grei og de to har det så hyggelig sammen. 23. juni. St. Hans aften. Henrik masse gjester Alt med seg. Så masse kager og fløte. Henrik har gjort det så pent der borte. Pyntet med grønt løv. Bål nede ved grinden - ja ovenfor. Der kom og kom. - 40 sikkert. - - - De var her nokså længe. Var oppe kl.2 og da så jeg de danset. Sigurd gikk først halv 6. Bestemor skriver mye denne tiden. Hun følger med i alt som skjer; på gården, med sauene, naboene, hyttefolk og vegen som blir bygget. Hun skriver om dem som arbeider på den at de spiser “Nordi”. Man får inntrykk av at det er ganske livlig på Lunda. Selv føler hun seg uvel iblant, svimmel og kvalm. Sigrid Bakke som skal hjelpe henne, blir dårlig og kan ikke alltid komme. Ingrid datter har sørget for at gravide danske Liss bor på Lunda, steller for Henrik og ser til bestemor. Hun sitter inne hos henne en stund hver kveld. Henrik og Liss leser “De tre musketerer”. De blir så ivrige og prater at de glemmer bestemor en kveld. Men hun synes det er bra de har det morsomt. Det blir mindre skrevet etter hvert. Liss døper barnet i Uvdal. 14. november. Brev fra Kirsten, som ligger på Rikshospitalet og har fått en søn - et typisk Kjelsberg-fjes, verdens deiligste unge. 18. november. Erj o det samme hver dag – tror jeg snart slutter å skrive om alt. 20. november 1955 skriver hun i dagboken for siste gang. Vel tre år etter, den 18. januar 1959, dør hun i Gamlestua.
• Folketelling: 1875, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052210001909
• Folketelling: 1885, Dronningens gate 55, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01053284008307 Yrke: Skolebarn
• Konfirmasjon: 13 Apr 1890, Domkirken, Kristiansand, Vest-Agder, Norway
• Folketelling: 1900, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037028016854 Bostedets navn: Birkely Slemdal
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001586 Yrke: Husmor Bostedets navn: Bjørneborgen

Helga giftet seg med Johan Brun 2 Jul 1896, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Johan (sønn av Johan Mangelsen Brun og Marie Sophie Fredrikke Petersen) ble født 18 Jul 1864 , Målselv, Troms, Norway; ble døpt 7 Aug 1864 , Målselv, Troms, Norway; døde 10 Aug 1941, Rikshospitalet, Oslo, Norway; ble begravet 14 Aug 1941, Uvdal, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gerd giftet seg med Knut Doré Dybsjord 2 Nov 1928, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. Knut ble født 15 Apr 1896 , Gulskogen, Skoger, Vestfold, Norway; ble døpt 25 Mai 1896 , Strømsgodset sokn, Skoger, Vestfold, Norway; døde 29 Okt 1955, Svelvik, Vestfold, Norway; ble begravet 26 Jun 1956, Grefsen Kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 5 Jan 1976
• Minneord / Nekrolog: 12 Jan 1976

Henrik giftet seg med Gertrud Lillejord 9 Mar 1946, Østre Bærum, Akershus, Norway. Gertrud ble født 3 Aug 1908 , Fana, Hordaland, Norway; ble døpt 10 Aug 1908 , Fana, Hordaland, Norway; døde 21 Mar 1984, Horten, Vestfold, Norway; ble begravet 30 Apr 1984, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Helge Jarle Olsson. Helge ble født 13 Mar 1917 , Aakvik, Herøy, Norland, Norway; ble døpt 26 Jul 1917 , Herøy, Norland, Norway; døde 24 Mai 1975, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 29 Mai 1975, Kristiansand, Vest-Agder, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Beskrivelse i Litteratur: Henrik Natvig Brun (1897- 1991) Oppfinneren av Brynje helsetrøye var også en pioner når det gjaldt å tenke nytt om fjellutstyr. Henrik Brun var født og oppvokst i Oslo. Han utdannet seg til offiser på Krigsskolen, men ville gjerne kombinere militærlivet både med bondeyrket og oppfinnervirksomhet. Han giftet seg med en jente fra Uvdal og Buskerud og overtok sin fars gård i bygda. Han brukte også en del tid på å utvikle nytt undertøy for folk som skulle ut i naturen. Ull var vel og bra, mente Brun, men det kunne bli vel varmt enkelte ganger. Derfor uteksperimenterte han en strikket nettingtrøye av hardtvinnet bomullsgarn. Tauet var uimpregnert og hadde den egenskapen at det rettet seg ut når det ble vått. Dermed skapte nettingtrøya et ekstra isolerende luftlag. Brun kalte trøya si for Brynje. Han brukte lokale tømmerhoggere som prøvekaniner og Bruns Brynje ble ganske populære. Den ble blant annet solgt fra Mehrens herreekvipering i Oslo. Mange damer i Uvdal ble beskjeftiget med å strikke slike trøyer. Særlig under den finske vinterkrigen var det stor etterspørsel etter Brynjer som kunne sendes til Finland for å varme frosne frontsoldater. Henrik Bruns Brynje ble 1950-tallet kjøpt opp av en produsent i Larvik som videreførte ideen med strikkede brynjer og navnet selv om fiskeline etter hvert ble byttet ut med andre typer garn. Parallelt med bondeyrket var han instruktør på forsvarets vinterskole på Terningmoen ved Elverum. Der var han en pådriver for å tenke nytt når det gjaldt infanteriets vinterbekledning, og uteksperimenterte blant annet en spesiell pulk som egnet seg fortreffelig i løsssnøen i Østerdalen. Han utviklet også en skibinding man kunne ta på seg og av seg uten å måtte bøye seg. Dessuten laget Brun en spesiell uniform som bestod av flere lag stoff inkludert et lag med Brynje. Hensikten var å unngå at uniformene ble for tunge av svette. Brun var en dyktig og utholdende skiløper og han testet sitt utstyr på lange turer. Blant annet førte han en hel tropp soldater på ski hjem til Uvdal fra Terningmoen. Han ønsket også å teste utstyret på en tur over innlandsisen på Grønland etter samme rute som Nansen gikk. Våren 1935 fikk han skyss med båten "Quest" med kaptein Sverdrup. Den var leiet av en franskmann for en ferd langs Grønlands østkyst. Den opprinnelige planen var at de skulle være to stykker som gikk turen, men Bruns kamerat trakk seg i siste liten og han måtte derfor gå alene. Brun prøvde å komme opp Worsley breen, men det visste seg at pulken hans ikke tålte all julingen den fikk på den knallharde breisen. Dermed måtte han returnere til kysten og ble plukket opp av franskmannen. Han hadde klokelig nok gjort en avtale om "Quest" skulle svinge innom det stedet Brun var satt i land en stund etterpå for å se om han hadde gitt opp forsøket. Mye av Bruns utstyr blant annet uniformer og brynjer ble også brukt av den avdelingen han ledet våren 1940 i slaget ved Narvik. Han var kaptein og ledet kompani 7 i IR 15. Avdelingen mistet 15 mann og gjorde en heltmodig innsats mot tyskerne ved Gratangen.
• Beskrivelse i Litteratur: Historien om helsetrøya Ei av oppfinningane Henrik brukte tid på var ein ny type undertøy. Oppfinninga kalla han brynje. Ho likna ringbrynja til vikingane. Tanken var å skape eit stort og samanhengane luftlag mellom kleda og overkroppen. Luftlaget skulle både isolere og ventilere. Brynja var innarbeidd i eit heilt konsept for korleis å best kle seg i kulda. «Vi tenker oss en soldat i kamp, hårde marsjer så svetten siler, selv om han har tatt av sig det ene plagg efter det annet. Efterpå skal han kanskje ha stillesittende vaktteneste, ligge stille i skyte- eller beredskapsstilling. Han vil da i sterk kulde ganske snart begynde å fryse, og da er hans kampkraft ganske vesentlig redusert. En frossen soldat kan marsjere, arbeide og lide ondt; men til kamp og skytning er han meget lite brukbar. Viljen til seir tåler liten frost. Dette er en sannhet man stadig må ha for øie om vinteren», skriv Brun. Han foreslo derfor: «Innerst på kroppen en meget grov trøie av grovt stivt fiskesnøre strikket på strikkepinner av et tverrsnitt av 8-10 mm. Herutenpå har man ulltrøier, genser og islender etter behov.» «Jeg selv bærer den innerst ved kroppen natt og dag og den er blitt mig et uerstattelig plagg. Hertil må den vel sies hygienisk å rage høit.» Etter kvart vart fiskesnøre bytta ut med hardtvinna bomullsgarn. Sjølv om Brun meinte ull var vel og bra, var tauet slik at det retta seg ut når det vart vått. Mellom anna skal lokale tømmarhoggarar ha vore prøvekaninar, skriv Lauritzen og Frøstrup i boka «Fjellpionerer». Brun betalte kvinner i bygda til å strikke trøyene. Maskene var grove. Slik sett var dei raske å lage, fortel familien. Ifølgje Ulateig skal Brun sjølv ha strikka over tusen brynjer. Han laga også underbukser i same materiale. Alt i februar 1928 skreiv Aftenposten om den grove bomullstrøya som skulle halde norske kampstyrkar varme og klare for kamp. Då var det alt nokre år sidan Brun, som premierløintnant, prøvde ut trøyene under øvingar med Infanteriets vinterskule. Responsen var god. Trøya hadde «visselig gitt frelse fra mangen forkjølelse». Alt då var det klart at trøya egna seg like godt til militær bruk som sivil. Fortsetter på: https://www.brynje.no/gb/en/han-fann-opp-helsetroya
• Magasin / Avisoppslag: „Legionen."s sjef i Tyskland sloss for Konge og fedreland Kaptein Henrik Brun betegner Uvdal som „det fineste nazi-høl” Kaptein og gårdbruker Henrik Natvig Brun, Lunda i Uvdal, møtte i går for Numedal herredsrett. Dommen falt i dag og lød på 3 års tvangsarbeid med fradrag av 357 dager for utholdt varetekt. Dessuten ble han fradømt de vanlige rettigheter. Tiltalte, som sto som medlem av NS. fra januar 1941 til kapitulasjonen, søkte også om opptakelse i «Rikshirden». — Det verste punkt i tiltalen omhandler Bruns frivillige tjeneste i «Den norske Legion» fra juli til desember 1941. I denne tid tjenestgjorde han i forskjellige treningsleirer i Tyskland, først som kompanisjef og senere som fungerende sjef for Legionen med grad av Hauptsturmführer. — Sommeren 1941 underskrev Brun et opprop i dagspressen, hvor en rekke norske offiserer mante til kamp mot bolsjevismen, og oppfordret «alle nasjonalsinnede landsmenn» til å melde seg til tjeneste i «Den norske Legion», heter det i tiltalebeslutningen. Tiltalte erklærer innledningsvis, at retten likevel ikke vil skjønne hans handlemåte, så for den saks skyld kunne han like gjerne sløyfe hele forklaringen. — Han oppgir sin formue til ca. 20,000 kroner. På spørsmål om han erklærer seg skyldig, svarer Brun, at det overlater han til retten å avgjøre. For Konge og fedreland. Kaptein Brun forklarer at han før krigen drev med forskjellige forsøk for å forbedre det militære utstyr. Således oppfant han en brynje, laget en ny kjelkemodell, nye typer av soveposer, telter, spader m. v., beregnet på vinterkrig, — Han hadde deltatt i krigen i Narvik-avsnittet og ført et kompani. Herfra hadde han søkt om å bli dimittert den 15. mai. Da var «grovarbeidet» gjort nordpå, og han ønsket å kjempe videre sør i landet. Da dommeren spør hvordan han kunne gå inn i NS. og senere kjempe i Legionen, svarer Brun, at hans mening var å danne en blokk av frontkjempere, som etter krigens slutt kunne gjøre sin mening gjeldende hos tyskerne. Men han kunne aldri gjøre seg fortrolig med Quisling, hvis makt hvilte på de tyske bajonetter. — Han ville ha Kongen og regjeringen tilbake til landet. — Men dette skjønner jeg ikke, sier dommeren. — Først gjør De en utmerket innsats for Norge ved Narvik, og så går De hen og melder Dem til Den norske Legion. — Nei, det er ikke så enkelt. Skal sorenskriveren forstå meg, så må vi sitte sammen over et pjolterglass om kvelden. Jeg ville kjempe for et fritt Norge på konstitusjonell basis. For meg var det likegyldig enten man kjempet i London eller på østfronten. Har en mann kjempet med Norge i sitt hjerte, så har han også mitt hjerte. Når tyskerne hadde vunnet krigen, så skulle frontkjemperne si til dem: «Nå har vi hjulpet dere til «Raum» i øst. Nå vil vi ha vårt «Raum» for oss selv. Heraus! — Tenkte De aldri på å reise til England og kjempe for Konge og fedreland derfra da? spør dommeren. — Jeg kjempet for Konge og fedreland der jeg var. — Det forekommer meg, at kampen for Kongen ikke var særlig intens i Tyskland. Der kjempet De for Kongen i tysk uniform, under tyskere og med tyske våpen, sier dommeren. — Ja, svarer Brun langsomt. Uvdal det fineste nazihøl i landet Ellers benekter tiltalte, at han var sjef for Den norske Legion. Han satt en tid som eldste kompanisjef der nede, eg fungerte da som bataljonsjef og øverste befalingsmann for Legionen i Tyskland. Legionens egentlige sjef satt hjemme i Norge. — Men det ble snart kontroverser med tyskerne, sier Brun. — Det het at Legionen skulle være helt igjennom norsk og stå under norsk befal. Men tyskerne ville noe annet, og det kom til alvorlige rivninger. Den ene norske offiseren etter den andre ble «forflyttet», og de ville også ha meg til å tjenestgjøre på et annet sted. Men jeg sa nei til alt f--skapet, og lot meg ikke beordre vekk. Under «storslaktingen» i desember ble jeg så avsatt rett og slett. Men for å bli kvitt den ford-- Legionen, som de aldri fikk ram på, hengte tyskerne ut et nytt agn, som de kalte «Panzergrenadierregiment Norge» Dette sto helt under tysk kommando. Senere meldte jeg meg som menig til Legionen for moro skyld. Dommeren avbryter: Nei oppriktig talt. Denne tiden ga ikke anledning til moro. Tenkte De aldri på å melde Dem til Hjemmestyrkene? — Nei, jeg mente at jeg gjorde større nytte der jeg var. For å gi plass til dette store fangebelegget, måtte tyskerne utvide leiren betraktelig og den kom til slutt til å bestå av 35 små og store bygninger. — Jeg kan ikke innse at De gjorde den ringeste nytte, bortsett fra da De kjempet ved Narvik. — Narvik var det reneste puslespill Mot det jeg senere var med på. Men det var en fortsettelse av den linje jeg fulgte ved Narvik. I retten blir det også dokumentert brever som tiltalte har sendt til Quisling og Terboven, der han foreslår at Konge, Regjering og Storting atter må oppta sine funksjoner, når krigen er vunnet. — Hadde De noen føling med Hjemmefronten etterat De vendte tilbake til Uvdal fra Tyskland, spør dommeren. — Vi hadde det finiste nazi-høl som kunne tenkes oppe i Uvdal, og det er utrolig, at Hjemmefronten kunne være så sterk der. Vi skjønte jo, at noe foregikk, men vi mente det var best å ikke vite noen ting. Tiltalte har ikke underskrevet oppropet Om sin innmelding i «Rikshirden» forklarer tiltalte, at han meldte seg, da Oliver Møystad ble hirdsjef. Men da Møystad 5 dager etter ble fjernet ved intriger, gikk han ut igjen. — Har De avlagt ed til Adolf Hitler? spør aktor. — Ja, men jeg har ikke som andre offiserer avlagt ed på å la være å kjempe mot tyskerne. Om oppropet i dagspressen forklarer Brun, at han ikke visste noe om det før han så navnet sitt i avisene. Men han hadde ikke protestert, da han fant, at det ikke ville nytte noe. En tapper kriger Major Hans Joachim Hanekam-haug hadde vært kompanisjef i samme bataljon som Brun under kampene i Nord-Norge. Her hadde tiltalte gjort en utmerket innsats og gjort seg fordelaktig bemerket ved sin tapperhet. Brun hadde søkt permisjon 15. mai, og vitnet trodde det var fordi han da hadde vært utslitt. Roald Jensen Bjørnstad hadde tjenestegjort som tiltaltes adjutant i »Den norske Legion». Han mente, at Brun var blitt intrigert bort fra Legionen, da han var for farlig for tyskerne. Tiltaltes opptreden overfor tyskerne hadde vært meget agressiv, og han hadde ofte løpt stor risiko. Forhenværende politimester i Kongsberg, Sverre Samuelsen opplyste, at han av tyskerne var blitt advart mot Brun, da de mente at han kanskje var spion. Mot hjemmestyrkene med haglegevær Småbruker Herbrand Sevlejordet, Uvdal, forklarte, at man der i bygda hadde ansett tiltalte som en av de skarpeste nazister i Uvdal. Han kom også inn på arrestasjonen av Brun, Men da han ikke hadde vært med på den selv, fikk tiltalte ordet til forklaring. Han fortalte, at det sent en kveld var blitt banket på døren hjemme hos ham. Det var like etter kapitulasjonen, og han ventet seg litt av hvert. Han spurte hvem det var, men fikk ikke noe svar. Samtidig hørte han, at det tuslet rundt veggene. Han gikk da opp i annen etasje til sin kone og sine barn og ga dem en klem hver. Så tok han hagla og gikk ned igjen. Han skulle akkurat til å hoppe ut av vinduet, da en mann stakk en maskinpistol tvers igjennom dette så glassplintene føk. Så ble begge to stående rett overfor hverandre med geværene foran seg. Mannen utenfor ba Brun ta det med ro, og han skjønte på tonefallet at vedkommende ikke ville ham noe vondt. Da mannen kom nærmere kjente Brun ham igjen som Mosling Berg, og han lot seg villig arrestere. H.S.-Guttene festet sammen med nazistene Gårdbruker Lars Viken, Uvdal, betegnet tiltalte som en av dalens mest passive nazister. Han hadde ved flere anledninger uttalt, at Kongen og Regjeringen måtte komme tilbake. Under de siste måneder av okkupasjonen hadde tiltalte vært ordfører i Uvdal. En av hans kolleger fra herredstinget, Oskar Adolf Vik gir i et skriv som forsvareren dokumenterer, Brun den beste attest, og betegner ham som «den rette mann på den rette plass». Gregar Landsgaard hadde vært med i Milorg i Uvdal. Han forklarte at man hadde hatt svært lite bry med nazistene i bygda. Forholdene hadde til og med vært så fredelige, at da hjemmestyrkeneguttene hadde fest under okkupasjonen, så hadde også nazister deltatt. Forøvrig hadde Vitnets far ofte vært hos tiltale og lyttet på London radio. Kaptein Ola Fritzner, Oslo, karakteriserte tiltalte som en Norgesvenn, som ikke hadde gått inn i NS eller Legionen for egen vinnings skyld. Han hadde først og fremst vært militær. Splittet og sammensatt natur Etter vitneavhøringen ble det dokumentert en lang rekke skriv, blant annet fra general-løytnant Otto Ruge, generalene V. Hansteen og Olaf Helseth, oberst Hyldemo, 29 soldater, som hadde tjenestegjort under Brun ved Narvik med flere. Samtlige gir tiltalte de beste atteser, og betegner ham som en ærlig og oppriktig kar, med et stort fedrelandssinn. Men de peker også på, at han har en splittet og sammensatt natur — han er en mann med rare ideer. Narvik-soldatene gir sin forhenværende sjef attest for tapperhet, selvoppofrelse og dyktighet. Politisk sett «et rotehue» I sin prosedyre framholder aktor, at spørsmålet om tiltaltes kjennskap til oppropet i avisene er så tvilsomt, at tvilen bør komme ham til gode. Tiltalte er en av de få landssvikere, som i retten har innrømmet, at han ved medlemskap i NS og ved å gå inn i Den norske legion har ytet fienden bistand. Han har lagt kortene på bordet, og skyldspørsmålet skulle synes greit. Motivene kan retten selvsagt ikke se bort fra, men det vesentlige er, at en mann står og faller med sine handlinger. På den ene side har han vist en glødende kjærlighet til sitt land og en brennende troskap mot sin Konge. Få den annen side har han som offiser begått den groveste form for landssvik. Alt må sees på bakgrunn av det som er kommet fram i vitneavhøring og dokumentasjonen hvor det et sted heter, at han er splittet og virkelighetsfjern — politisk sett «et rotehue». Aktor kunne ikke betegne statsadvokatens påstand om fem års frihetstap for streng. I alle tilfelle bør tiltalte dømmes som en frontkjemper av særlig graverende karakter. Aktor fant en frihetsstraff på mellem tre og fem år, samt vanlige rettighetstap og en bot på 5000 kroner passende. Retten ble ledet av sorenskriver Ivar Arctander. Som aktor fungerte o.r. sakfører Einar Schøne, Kongsberg og som tiltaltes forsvarer h.r. advokat Axel Heiberg jr., Oslo.
• Bok: 1968

Henrik giftet seg med Brita Marie Bøckmann 26 Des 1921, Uvdal, Buskerud, Norway, og ble skilt 1952. Brita (datter av Absalon Andreas Abrahamsen Bøckmann og Gro Marie Steinsdatter Huseby) ble født 22 Mai 1899 , Uvdal, Buskerud, Norway; ble døpt 2 Jun 1899 , Uvdal, Buskerud, Norway; døde 18 Des 1963, Lier, Buskerud, Norway; ble begravet 23 Des 1963, Tranby kirke, Lier, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Henrik giftet seg med Olga Marie Alethe Kaurin Mai 1963. Olga ble født 25 Apr 1917 , Tinn, Telemark, Norway; døde 11 Jun 1993, Kristiansand, Vest-Agder, Norway; ble begravet 16 Jun 1993, Uvdal, Buskerud, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Fredrik Wilhelm von Hanno 20 Des 1920, Uvdal, Buskerud, Norway. Fredrik (sønn av Albert Oscar von Hanno og Maren Johanne Beate Hoffmann) ble født 2 Nov 1892 , Kristiania, Norway; ble døpt 26 Feb 1893 , Kristiania, Norway; døde 23 Jul 1922, Bosekop, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 31 Jul 1922, Domkirken, Kristiania, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Eivind Stenersen Blehr 11 Des 1926, Asker kirke, Asker, Akershus, Norway, og ble skilt 1928. Eivind (sønn av Otto Albert Blehr og Randine Marie Nilsen) ble født 20 Jan 1881 , Lærdal, Sogn og Fjordane, Norway; ble døpt 19 Jun 1881 , Lærdal, Sogn og Fjordane, Norway; døde 27 Jul 1957, Nesø, Asker, Akershus, Norway; ble begravet 31 Jul 1957, Asker, Akershus, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Finn Løchen 1934. Finn (sønn av Strøm Olaf Løchen og Antonie Løchen) ble født 12 Feb 1878 , Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; ble døpt 14 Apr 1878 , Domkirken, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway; døde 23 Apr 1954, Oslo, Norway; ble begravet 28 Apr 1954, Ullern kirkegård, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Helga Brun f. 13.01.1902 - d. 21.6.1986 Paul og Helga traff hverandre i Alta i 1921 da hun kom for å besøke sin søster Ingrid, konen til distriktslegen Wilhelm von Hanno. Helga var vokst opp i Oslo som yngste barn av lege og tannlege Johan Brun, foregangsmann innen skoletannpleien i Norge. I Alta ble hun trukket inn i det sosiale liv og møtte Paul som var lærer på amtsskolen og stedets mest ettertraktede ungkar. Året elter ble det forlovelse og i 1924 reiste Paul sørover for å feire bryllup på Brun-familiens feriegård Lunda i Uvdal i Numedal. Etter et år kunne de flytte inn i nytt hus som Paul selv hadde bygget på Rambak i bakken nedenfor Nielsen-gården. Her bodde de i 7 år og fikk tre barn, Helga Elisabeth, Kirsten og Johan, alle tre født i juli med 3 års mellomrom. I 1932 flyttet familien til Elvebakken. Der bodde de først i bestyrerleiligheten i skolebygningens 2. etasje. Men det var ingen god bolig for en barnefamilie. Det ble vedtatt å hygge separat bestyrerbolig på skoletomten. Familien kunne snart flytte inn i en fin halvannen-etasjes bygning, som også rommet hybel til Pauls brorsønn og kollega, Leif Kjeldsberg (som senere skulle komme til å arbeide i Elvebakken folkeskole). Familiens fjerde barn, Inger, ble født på Elvebakken i 1934, 3 år etter Johan. Men i 1937 var familien igjen på reisefot, denne gangen til Pasvik der den flyttet inn i bestyrerleiligheten i 2. etasje på Svanvik Ungdomsskole. Barna gikk det første året på Strand skoleinternat, men fra 1938 ble det gjort plass til barneskole i ungdomsskolens bygg. Høsten 1939 begynte Helga Elisabeth på middelskolen i Kirkenes. Mor Helga fant venner blant læstadianere på Skrøytnes og blant bureisere fra Uvdal. Men så kom krigen. Da Sovjetunionen angrep Finland i november 1939 og flyktninger strømmet over Svanvatnet, ble ungdomsskolens elever sendt hjem, mens Helga og de 4 barna reiste til hennes familie som nå bodde permanent i Uvdal. I Uvdal fikk Helga og barna den første tiden bo i 2. etasje i hovedbygningen på Lunda, hos bror Henrik og svigerinne Brita. Men Brita pleide å ta imot betalende påskegjester, og da påsken nærmet seg, leide Helga et rom på nabogården Kjøm. Etter fredsslutningen mellom Sovjetunionen og Finland i mars 1940, var det meningen å reise hjem, men før de kom seg avgårde, ble Norge angrepet av Tyskland. Dermed ble familien boende i Uvdal resten av krigen, til 1945. Da tyskerne invaderte Uvdal, gjemte Helga hele sin formue — 15 kroner — i en globoideske i steinrøysa. Det var alt hun hadde til å forsørge seg og 4 barn på ubestemt tid. Broren Henrik som også eide den bratte, lille nabogården Nord Grekvard, tilbød Helga å kjøpe denne. Helga slo modig til. Paul fikk solgt Rambak i Bossekop og helgas foreldre sponset resten som forskudd på arv. Oppgaven som bonde ble utfordrende, men det ble også en god tid for Helga, som fikk være selvstendig og bruke all sin arbeidsiver. Litt erfaring i gårdsdrift hadde hun fra ungdomstiden på Lunda. Hun skaffet mat til barna i en vanskelig tid. Hun hadde 2-3 kyr, en gris og noen høner, og dyrket bygg, poteter, grønnsaker. Barna hjalp til så godt de kunne, bl.a. med å plukke bær. De minste gikk på folkeskolen i Uvdal og de eldste på middelskolen på Rødberg. De siste årene gikk Helga Elisabeth på gymnas i Oslo der hun tok artium i fredsdagene. ....Fortsetter, se vedlagt pdf
• Folketelling: 1910, Aker, Norway; http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036374001589 Bosted: Bjørneborgen 5

Helga giftet seg med Paul Amandus Kjelsberg 7 Jun 1924, Alta, Finnmark, Norway. Paul (sønn av Ole Christensen Kjelsberg og Elisabeth Paulsen) ble født 11 Mar 1892 , Eiby, Alta, Finnmark, Norway; ble døpt 22 Apr 1892 , Alta, Finnmark, Norway; døde 26 Jun 1982, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway; ble begravet 3 Jul 1982, Alta, Finnmark, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gellein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 1 Sep 2014

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Minneord / Nekrolog: 30 Apr 2021
• Minneord / Nekrolog: 4 Mai 2021

Johan giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Magasin / Avisoppslag: 29 Apr 2006
• Magasin / Avisoppslag: 12 Okt 2013; Når Parkinson rammar Først kjem skjelvinga – så blir det verre Arvid Bøckmann Brun hadde nyleg investert stort på eigen gard då nevrologen introduserte han for Parkinson. Snart må kona Gunhild hjelpe han med det meste. Tekst og foto: Bernt Ivar Bergum Eg kan snart ikkje gå. Det har gått jamt nedover, seier Arvid Bøckmann Brun (73) mens han løftar armen for å vise retninga. Handrørsla er enkel, men for han er sjølv peiking blitt ei kraftøving. - Det er nesten det som er det verste. Alt går så forbanna sakte, seier han med munnen halvvegs igjen, slik at orda knapt finn vegen ut. Han må gjenta seg sjølv. Treng stadig meir hjelp Det er gått 16 år sidan han fekk diagnosen Parkinsons sjukdom. På garden Lunda, øvst i Nore og Uvdal bur han, saman med kona Gunhild, slik dei har gjort i snart 50 år. Alderdommen vart ikkje heilt som planlagd. - Han treng jo stadig meir hjelp, men med hjelpemiddel klarar me mykje, seier Gunhild Brun (72). På gode dagar kjem han seg både opp og ned frå stolane for eigen maskin, men i dag er det godt å ha henne som støtte. Mykje kjem an på dagsformen. Engasjert og aktiv Slik har det ikkje alltid vore. Arvid tok over slektsgarden etter far sin som 26 åring. Han hadde ambisjonar, utvida dyrkamarka og reiste nytt fjøs og låve etter kort tid. Seinare utvida han med både verkstad og reiskapshus. Han hadde topptillitsverv i den landsdekkjande fagorganisasjonen Norsk Sau og Geit og i samvirkebedrifta Gilde. Han var også aktiv i lokalmiljøet, både med plass i kommunestyret og gjennom frivillig arbeid. Satsing var det framleis då han som 54-åring bygde nytt sagbruk, høvleri og laftehall og starta med stavlaft i eige firma. Det er blitt kring 50 hytter tufta på gamle byggetradisjonar frå Numedal. Han var ein arbeidskar, med mange jern i elden. Livet snudd på hovudet Det skulle berre gå tre år frå stiftinga av nytt selskap til Rikshospitalet stadfesta nevrologen sin mistanke, og alt vart snudd på hovudet. - Det starta med skjelving i høgre arm og venstre fot, fortel Gunhild. Arvid sjølv trudde eit slag i hovudet under arbeid kunne liggje bak, men legane var sikre i si sak. - Det var tøft og tungt, særleg i starten, seier Gunhild. Ho hadde sjølv noko kjennskap til sjukdommen, men for Arvid kom det som lyn frå klår himmel. Det er i hjernen det skjer. Uvisst av kva årsak blir produksjonen av stoffet dopamin forstyrra. Det får konsekvensar for nervesystemet som igjen kan gi fleire kroppslege utslag. For Arvid sin del vart skjelvinga etter kvart redusert av ein operasjon. Men blant anna evna til å kommunisere vart forverra. Han er blitt stivare og meir langsam i rørslene, og i mykje dårlegare fysisk form. I dag er han heilt avhengig av rullator. Det er ikkje smerte, men høgre fot står nesten som i konstant krampe. Rundt om i huset er det handtak og snorer, plassert der det er behov for noko å stø seg på eller heise seg i. Klar i hovudet Hovudet er heilt klart. Det er alt det andre som er problemet. - Det hender eg må til å tolke mellom han og kameratane, seier Gunhild. Ho vedgår ho har litt vondt av det, og at ho prøver å la vere å «omsetje». Arvid veit folk slit med å forstå, så han seier gjerne bodskapen fleire gonger. Men sjølv ikkje gamle kjende forstår alt han har på hjartet. Nye arbeidsoppgåver Det er på ingen måte heilsvart. Trass i sjukdommen er bonden blitt både «konsulent» og forfattar på sine eldre dagar. Konsulenttenestene yter han for sine eigne tre bom som har overteke livsverket etter dei to. - Me er heldige som har hatt nokon til å overta, seier ho. - Konsulentar er jo så godt betalt, seier han og kostar på seg eit skakt smil. Ikkje mindre enn to slektssoger kan Arvid slå i bordet med, skjønt særleg hardt slår han ikkje lenger. Hendene, som fram til 2005 dreiv med stavlaft på eige høvleri, brukte i fjor ein dag på å skrive ei halv tekstside under bokskrivinga. Påverkar også pårørande Medikament kan gjere symptoma mindre, men dei tek ikkje bort problemet - sjølve sjukdommen. Medisinar kompenserer heller ikkje for at kroppen held fram å bli svekka. Dermed blir det gravis gjerne meir å gjere for dei rundt. - Ein må innsjå at det ikkje er betring i sikte, og godta at ein blir dårlegare. Psykisk er det tøft, seier Gunhild. Tidleg diagnostisering kan ha positiv effekt, og sjukdommen har individuelle utslag, men at formkurva går nedover brattare enn for dei utan diagnosen, er eit fellestrekk. Gjort stas på av kongen På Lunda ser dei på Parkinson meir som ein kronisk tilstand enn ein sjukdom. Ein døyr ikkje av Parkinson, men med Parkinson, seier også Norsk Parldnsonforbund. I tillegg til medikament finst det ikkje-medikamentell behandling som til ein viss grad kan halde sjukdommen i sjakk - lenge. Arvid er ikkje den som gir opp. No susar han rundt på tunet i ein elektrisk doning frå hjelpemiddelsentralen. Pågangsmotet og arbeidsinnsatsen gjennom eit langt yrkesliv har til og med blitt heidra av kongen. I 2006 fekk han kongens fortenestemedalje i gull for innsatsen. Det var også før han vart forfattar. - Alt er ikkje slutt om ein får sjukdommen, men alt vart endra for oss båe, seier Gunhild
• Minneord / Nekrolog: 17 Okt 2019

Arvid giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ørnulf Bjarne Bast. Ørnulf ble født 25 Jan 1907; døde 28 Okt 1974, Oslo, Norway; ble begravet 2 Nov 1974, Vestre gravlund, Oslo, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Otto giftet seg med Brit Ravndal 27 Des 1965. Brit ble født 7 Nov 1942. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Otto giftet seg med Barbro Matsson 15 Aug 1986. Barbro ble født 20 Feb 1957 , Sweden. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Slektsbok: Johan Brun Kjeldsberg - f. 08.07.1931 Johan ble født 8. juli 1931, som eneste gutt, midt i søsterflokken. Alltid seg selv - og noe for seg selv. Han visste tidlig hva han ville og leste privat med Ragnhild Hald. Hun fikk ham inn som elev ved Folketeateret i 1952. Siden ble det mange teatre og mange roller. Rogaland Teater i Stavanger, Den Nasjonale Scene i Bergen og Det Norske Teater i Oslo, hvor han var lengst. Han var også flere år ved Trøndelag Teater og ble hentet til Molde da de der startet opp Vårt Teater. Blant mye annet spilte han Osvald i Gjengangere av Ibsen, "Den ukjente" i Vegen til Damaskus av Strindberg, og senere Den burtkomne Faderen av Garborg. I Trøndelag spilte han Johannes i Ann-Magritt, og tenkte at han gestaltet en av sine forfedre på Røros. Store alvorlige roller fant en klangbunn i ham selv. Han gjorde det med stor kunstnerisk kraft. Han hadde scenisk utstråling. Selv en birolle kunne bli stående i minnet når Johan spilte den. Men han var ingen typisk kjendis-skuespiller. Lystspill og romantiske elsker-roller var ikke hans sjanger til tross for at han så bra ut og hadde drag på damer. Han trivdes bedre på scenen enn foran kamera. Han syntes det var en skjebnens ironi at de fleste husket ham som stasjonsbetjent i en Fleksnes-episode. Johan levde av å være skuespiller. Men han levde ikke bare for det. Noen år var han i Australia hvor han prøvde seg på mange slags yrker og samlet erfaringer. Om somrene dro han helst hjem til Finnmark hvor han vandret med fiskestang på vidda. Han elsket naturen. Han bodde ofte i båt. Det gjorde han både i Oslo, Trondheim og Molde. Som pensjonist kjøpte han et gammelt sjøhus på Lindesnes. Der satt han og så utover havet. Han diktet - og leste dikt for turister på fyret. Så lenge han orket, var han med i "spel" rundt om. Med sin hår- og skjeggpryd trengte han ingen maskering. De siste 5 årene bodde han i Arendal - hvor han gjerne satt nede på brygga. Han levde alene. To ganger var han gift, men det gikk ikke så bra. Sønnen Jean-Paul vokste opp hos besteforeldre. Johan var ingen suksess som familiemann. Livet og kunsten går ikke alltid så godt sammen. Johan tenkte mye. Hele livet var han opptatt av det religiøse. Gud og mennesket og universet. Det var ikke småting han balet med. Men det ble enklere mot slutten. Han døde i Arendal 8. juni 2012. Etter eget ønske ble urnen hans satt ned i foreldrenes grav ved Alta kirke. Fjellvann og myrull Skrevet av: Johan Brun Kjeldsberg Pauls fascinasjon for poesi og fiske gikk i arv til sønnen. Helt fra han var barn, elsket Johan, som sin far å gå på fisketurer. Johan skrev mange gode dikt. Her fanger han inn stemningen på vidda. Mildt over viddene stryker en vind som om Gud hadde åpnet sitt kjærlige sinn - - Og myrullen danser som snøfnugg, et yr av hvithet som ligger på myren og flyr - - Og fjellvannet glitrer med sivgylden kant på fjellheimens bryst som en blå diamant. Og alt er visjoner og alt er en drøm, men elven er stjerner i sildrende strøm. Jeg glir som en fisk under himmelens tak. Nu springer jeg til. Gud - - ser du mitt vak?

Notater:

Gravlagt:
Urnen er fraktet til Alta kirkegård.

Familie/Ektefelle/partner: Nålevende. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kari Michelsen. Kari ble født 22 Nov 1930; døde 8 Mar 2009. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]