| Dokumenter |
 | Harald Natvig (1872-1947) - Studentene fra 1890 - biografiske opplysninger samlet i anledning 50-års jubileet 1940
Natvig, Harald.
Min mor døde i Oslo 1931.
Har fortsatt min lægepraksis i Oslo, vesentlig operativ gynekologi. Vel kjent med finske forhold fra opphold i Finnland 1903-05 og med erfaringer fra første Balkankrig 1912-13 drog jeg som sjef for Norges Røde Kors ambulanse til den finske frihetskrig 1918. Norske kvinner sendte samtidig en ambulanse, ledet av militærlæger. Meg tildeltes overkommandoen over begge ambulanser så lenge vi var sammen. Etter et samarbeid noen uker i etapper, ble min ambulanse beordret til fronten, hvor vi som feltlasarett fulgte Mannerheims generaloffensiv over Jämsä, Tammerfors, Lempäälä. Det ble et veldig slit, til sine tider en anspennelse til det ytterste. Under en stadig strøm, vesentlig av hardt sårede, var jeg den meste tid eneste læge ved lasarettet. Min eneste hjelp var i lang tid bare 6 søstre, en norsk alt-mulig-mann, en finsk intendant, og mine kusker som på sleder hentet sårede fra ildlinjen og besørget dem bakover. Vi måtte selv skaffe mat og fôr til hestene, lage og fordele maten, holde nattevakt, sørge for de døde m. m. m. Søstre måtte flere ganger avståes til flyvende ambulanser. En tid var vi helt isolerte, uten telefonforbindelse, uten militærbeskyttelse, midt i et land i borgerkrig. Vi 3 mannfolk hadde pistoler og geværer, rekvirert til forsvar av ambulansen — øvede skyttere som vi alle var — da de røde ikke respekterte Røde Kors og drepte flere finske læger. Kosten var mer enn knapp, språkvanskeligheter store. Det hendte, at jeg 3 dager og 2 netter i trekk ikke sov 1 minutt, bena hovnet opp sterkt, kunde ikke få støvler på, satt på en kasse og opererte, måtte selv ta nattevakt, når de andre var utpompet. Fikk stadig løfte om mer assistanse, militær vakt etc., men den kom aldri. Senere oppsattes et meget komfortabelt, rommelig feltlasarett med all fornøden hjelp på et av Finnlands rikeste gods, Vexiö, Kangasala. Arbeidspresset belyses av følgende tall: Største dagbelegg på lasarettet 213 sårede, største antall evakuerte på 1 dag 190. Der var mange strålende opplevelser av seig utholdenhet, mot, offervilje, tålmodighet, takknemlighet. — Tok en masse fotografier under krigen og offentliggjorde disse i et album «Fra den finske frihetskrig 1918» til inntekt for krigsinvalider og falnes etterlatte. Mine films ble overlevert Finnland, og de fleste av mine fotografier illustrerer nå den finske offisielle beskrivelse av krigen: «Finnlands frihetskrig 1918», foruten mange mindre finske historiske arbeider om krigen.
Erholdt Finske Frihetskorsets 2. kl., Den finske krigserindrings-medalje, Tammerforsinedaljen og Norges Røde Kors' hederstegn. — Etter hjemkomsten fikk jeg atskillig å gjøre med russiske emigranter. Bl. a. stiftedes «Russiske Røde Kors i Norge», senere omdøpt «Sanitær hjelp i fremmede land». Var med i styret fra starten, til slutt formann. Det var straks innsamlet ca. kr. 50 000. Største parten
anvendtes straks til innkjøp av bakteriologisk utstyr og annet materiell til bekjempelse av epidemier, bestemt for hvite deler av Russland. De hvite generaler ble imidlertid slått før materiellet kom av gårde. Det ble til slutt sendt til China ved utbruddet av den japansk-kinesiske krig. Av et beløp på bankbok ble renter gjennom årene sendt russiske vitenskapsmenn i nød. Kapitalen, vel kr. 22 000, oversendtes Finnlands Røde Kors under vinterkrigen 1939.
I 1930 ble jeg overlæge for den nystartede Oslo komm. kvinneklinikk. Hadde i mange år påpekt det absolutte behov for en kommunal operativ gynekologisk avdeling i Oslo, og da jeg skulde få innrette klinikken etter eget skjønn om behovet, slo jeg til. Her hadde jeg en del særdeles interessante arbeidsår i utmerket samarbeid med interesserte yngre kolleger og særdeles dyktig kvinnelig betjening. Da jeg 1938 falt for aldersgrensen, foranlediget assistentlægene malt et bilde av meg, den kvinnelige betjening overrakte en vakker sølvgjenstand, og jeg mottar fremdeles hyppige beviser på min gamle betjenings hengivenhet.
1931-33 var jeg formann i Oslo kirurgiske forening, 1930-34 styremedlem i Nordisk kirurgisk forening, 1935 representerte jeg Det norske medisinske selskap ved Finska läkaresellskapets 100-årsjubileum og i 1938 representerte jeg Norge ved 20-årsjubileet for frihetskrigen i Helsingfors.
Har i pressen slått til lyd for forskjellige saker. Nevnes kan, at noen alarmerende artikler angående de umulige bilforhold i Oslo under og etter verdenskrigen straks resulterte i anskaffelse av særlige lægebiler, og mitt forslag om en bilsentral vakte stor interesse. Merkelig nok fant Oslo telefonanlegg en slik ordning umulig for Oslo. Selvfølgelig var den ikke umulig. Vi fikk bilsentralen.
Satt som styremedlem av Samfunnsvernet like fra starten. Våren 1927 tok jeg initiativet til hurtigst mulig gjennom et landsmøte å få samlet alle de spredte lokale verneavdelinger under felles lover, administrasjon, kommando, samlet de fornødne penger til møtet, og lovene ble til en natt på mitt kontor. Det gjaldt å være ute før den ventede nye politilov. Landsmøtet holdtes 27. mai 1927 og Samfunnsvernet som landsorganisasjon var et faktum 14 dager før politiloven av 10. juni s. å. Dets karakter gis i lovens 1ste paragraf: «Samfunnsvernet, som er en frivillig sammenslutning av lojale samfunnsborgere, har til hensikt å bevare den bestående samfunnsordning mot samfunnsnedbrytende krefter. Det stiller seg til det borgerlige samfunns tjeneste og trer eventuelt i virksomhet i overensstemmelse med dettes lovlige myndigheter». — Merk: «til det borgerlige samfunns» — ikke til de borgerlige partiers tjeneste!
Det er klart, at Samfunnsvernet, som forholdene lå an, siktet fortrinsvis mot et arbeiderparti, som selv erklærte seg som revolusjonært. Det er likeså klart, at Samfunnsvernet var bevæpnet, når det revolusjonære arbeiderparti syslet med væpnede røde organisasjoner, stormtropper m. m. Samfunnsvernet hadde hittil arbeidet fordekt, men trådte nå åpent fram. Man skulde ha ventet, at alle lojale borgerpartier og myndighetene på det kraftigste hadde støttet vårt vern, så meget mer som politiet var svakt, og militærmaktens anvendelse av Arbeiderpartiet stempledes som provokatorisk. Men nei. Venstreregjeringen og myndighetene motarbeidet oss etter evne. Sammenlikn hermed de tilsvarende finske skyddskårers veldige popularitet og de store statsbevilgninger hertil. Hverken juristeri eller annen motstand formådde dog foreløpig å knekke vår organisasjon. Da Arbeiderpartiet så overtok regjeringen, ble Samfunnsvernet opphevet ved et maktspråk. Det kunde man forstå, regjeringen var jo selv utgått fra det revolusjonære parti, men Venstre og myndighetene ellers? Nei ! Ved Samfunnsvernets opphevelse sparkedes beina under den kraftigst dokumenterte vilje til indre ro og orden, til forsvar og til offer, og dette spark støttedes dessverre av statsmyndigheter og borgerlige politikere.
Mot den vettløse abortmentalitet og aborttrafikk, som i en årrekke har herjet vårt folk, den mest kulturnedbrytende foreteelse i vårt land på hundrer av år, har jeg så vel i skrift som i praksis tatt det skarpeste parti. Den av Venstre-regjeringen i juni 1934 oppnevnte Straffelov-komité fremla mai 1935 sin «Innstilling angående forandring i straffelovens § 245 og angående utferdigelse av lov om avbrytelse av svangerskap». Samme års slutt anmodet Sosial- og Justisdepartementene de tre overlæger for våre tre kvinneklinikker, senere også endel kirurgiske overlæger, om å uttale seg om innstillingen. Jeg fremla da en særdeles skarp kritikk mars 1936 i min avhandling «Fosterdrap», som også inneholdt utkast til hovedpunkter til nye lover kontra komitéens syn. Den sendtes samtlige læger og også til regjering og storting, da kongelig proposisjon i komiteens ånd allerede var under arbeid. Tre mdr. senere fragikk Russland hele sin lovgivning fra 1920, som utvilsomt i særlig grad hadde medvirket til elendigheten i vårt land, og Russland gikk nå, klok av skade, til ny lovgivning, betydelig strengere enn vår gjeldende lov. Danmark og Sverige hadde liknende komitéer i arbeide som den norske, og de der fremlagte innstillinger avvek ikke synderlig fra den norske komité. Den danske justisminister Steincke strøk imidlertid hele innstillingen — «det miskmask» som han kalte den, og utarbeidet selv den danske lov, vedtatt 8. mai 1937. Etter en forandring i 1939 ble gjeldende danske lov meget lik mine forslag fra «Fosterdrap», og jeg har Steinckes meddelelse om, at min avhandling «Fosterdrap» hadde vært ham til stor nytte under utarbeidelsen av den danske lov. Den svenske komités innstilling ble etter hvert sterkt korrigert, så også den nye svenske lov av juni 1938 i prinsippet stemmer med mine utkast til hovedparagrafer. Hos oss drev saken videre, og 28. feb. 1939 innleverte jeg derfor til Odelstinget mine fullt utarbeidede lovforslag med kommentarer. Forslagene ble samme dag vedtatt til fremsettelse i Odelstinget av en rekke medlemmer av samme, fra alle borgerlige partier. 17. april s. å. gav dette anledning til interpellasjon i Stortinget, besvart av justisministeren. Da gikk jeg igjen løs med 4 artikler i Oslopressen i tiden 29. april til 26.-27. mai 1939. Departementene har meddelt, at mine aksjoner helt har stoppet tiltenkte proposisjoner i Straffelov-komiteens ånd. Jeg har hovedsakelig gått løs på myndighetene og på den overveldende mengde ulovlige aborter utført av læger på sykehus og privat, og mine aksjoner har naturligvis skaffet meg en rekke utsøkte fiender. Mine lovforslag hviler til bedre tider, men jeg er ikke i tvil om, at det vesentlige deri med tiden vil bli lov i Norge.
Under de olympiske leker i Stockholm 1912 så jeg på fri-idretten, hvor våre norske gutter, med en unntagelse, fikk herlig juling. Det måtte mangle noe vesentlig: Iherdighet, disiplin, kontroll, ledelse. For å forsøke en innsats selv, innførte jeg straks de såkalte sportsskytninger i Norge: På løpende hjort og på leirduer, med pistol og miniatyrgevær, alt etter olympiske regler. Etter iherdig, rasjonell trening deltok jeg så med fem andre hjorteskyttere og som lagets kaptein ved de olympiske leker i Antwerpen 1920. Vi seiret i alle fire konkurranser: 10 gullmedaljer for lagene, begge gullmedaljer og begge bronsemedaljer i de to individuelle konkurranser. Vi kunde spille på stikka med olympiske gullmedaljer! Og liknende seier hadde fire av oss i Paris 1924.
Innehar norgesrekorden for hjorteskytning, enkeltskudd, satt 1933, 61 år gammel; poenget, 45, er 1 poeng bedre enn verdensrekorden, 2 poeng bedre enn olympisk rekord. Er æresmedlem av Oslo Sportsskyttere.
Jakten har jeg drevet, i det senere mest storviltjakt, bl. a. på isbjørn og moskusokser på Grønland. Har et særdeles godt gynekologisk bibliotek, og atskillig annen litteratur, mest av kunsthistorie, reiselitteratur. En god malerisamling, særlig av våre egne malere fra 80-årene, noen impresjonister og en del gamle flamlendere.
Og så driver jeg med blomster. Kom og se om våren, når det kryr av blåveis og løkblomster i min hage, eller om sommeren, når det dufter av prektige roser.
Har reist meget, besøkt alle européiske land, unntagen et par Balkanland. Mange interessante lange flodreiser. Over Ishavet besøkt alle småsteder på Murmankysten. Hvitehavet, alle norske fangststasjoner på Østgrønland, Jan Mayn, en del øyer i Middelhavet, Syrien, Palestina, Ægypt, Algier og en lang rundreise Marokko. Siden 1920 fløyet meget, lengste turer Oslo—Marseilles, Sevilla—Oslo.
Av min vitenskapelige produksjon siden 1915 kan nevnes:
- 1917: Efterbyrden og dens behandling.
- 1922: Interpositio vesico-vaginalis ved prolaps — Egen teknikk.
- 1926: Menorrhagier og metrorrhagier hos unge virgines.
- 1928: Den første behandling ved forfrysning.
- 1929: Hengebuk operert.
- 1931: Incontinentia urinæ hos kvinner og Om steriliteten hos kvinner, dens årsaker og behandling.
I 1936 kom mine Fosterdraps-innlegg. 1940: Forebyggelse og behandling ved forfrysning.
Av praktiske resultater tør her nevnes omkring 250 vellykte operasjoner for sterilitet og infertilitet hos kvinner. Det vil si, at omkring 250 barnløse ektepar etter operasjonen har fått barn. Da de etter hvert har fått gjennomsnittlig omkring 2 barn hver, blir det mange nye skudd på den norske nasjons nå så morskne stamtre — vel ikke så aller verst et arbeid for en mann, som selv ingen barn har, da jeg fremdeles er ugift.
Fasitten av livserfaringen? Ja, de er jo mange, f. eks.: Ingen rides hardere av hordeinstinktet enn de intellektuelle, når førerbjellen klinger kraftig og frasen flott. Den opplyste, usnobbete masse har den sunneste sans.
Livet er nok vanskelig, men for de fleste mennesker er de største vansker de, som ikke eksisterer.
Som livsprinsipp kunde man sette: Semper ad pugnandum paratus. Kampen gir sår, og de kan svi stygt, men heles dog snart, og arrene blir til slutt til dekorasjon. |
 | Einar Kristofer Sagen (1871-1948) - Studentene fra 1890 - biografiske opplysninger samlet i anledning 50-års jubileet 1940
Sagen, Einar Kristofer.
Par tek eg til sogn minnar, at i 1915 budde eg i Oslo. Same hausten flutte eg til Vestmanna-heimen i Bjørgvin og arbeidde i nattredaksjonen i Gula Tidend i 2 ar, frårekna militærtenest. Var i Bjørgvin under storbrannen. Kone og born budde ved Ygre (Voss) p. g. a. matnaud under krigen.
Pr. 1. jan. 1918 vart eg utnemnd til major og chef for Heddal bataljon og flutte til Dal i Hedenstad pr. Kongsberg med kone og born.
Våren 1921 2 månader reise til Spania og var radt ned til Cadiz og Malaga.
Den 12. mai 1922 flutte eg til Hægstad i Darbu og 2. nov. 1925 til Kongsberg.
I 1924 var eg eit par månader i fransk skjoteskule i Camp de Châlons og i 1925 var eg i 2 månader i et majorkursus i Versailles og Camp de la Courtine.
Medán eg var på Kongsberg døydde 19. feb. 1926 fyrste kona mi av cerebrospinalmeningit. Det var Berit (født Ødegaard, V. Slidre). Og 28. april 1928 vigde eg med fru Alvilde Klem, som ein månad tidlegare hadde skilt seg fra sin fyrste mann, ingeniør Klem. Ho var fødd 13. mai 1880 i Gildeskål og var dotter av væreigar Berg, Sund, Lofoten.
Eg søkte regimentschefspostar gong pa gong, men kunde`kje brukast.
Pr. 1. jan. 1930 vart eg garnisonerande major ved Akershus infanteriregiment nr. 4 og flutte til Oslo. Den 21. aug. 1933 reiste kona mi fra meg.
Ved årsskiftet til 1. april 1933 var eg i 3 ½ månad embettande regimentschef (I.R. 4). Og noko av det fyrste eg da gjorde var, at eg skreiv Mene Tekel pa veggen hjå Kommanderande General. Han måtte ’kje venta, skreiv eg i brevet, at regimentet mitt kunde mobilisera (ferdabu). Han kunde knapt nok venta, at me fekk tid til a senda ut ferdabod, fyrr me alle var sette ut or spelet!! Mobiliseringsmaskineriet var med andre ord den reine svindel. Eg forutsagde det som laut henda, når krigen kom. Eg forutsagde det 7 — sjau — år fyrr det hendte. Men det var ingen den gongen som skyna skrifti pa veggen. I dag skynar alle, men det er for seint å kjenna skjæret, når skuta støyter.
Min formann i embetet hadde vorte general. Han var lærd generalstabsoffiser og lærar ved den militære høgskulen. Han burde kunna sagt det same som eg. Men til det var han for klok. Han tagde still. Men so vart han og general.
Den 14. sep. 1936 vart eg skild med fru Alvilde Sagen etter 3 års process. Og 3. okt. 1936 vigde eg for 3dje gong, og denne gongen med frk. Martha Ziener Andreassen, fødd 12. mars 1893 i Oslo.
Straks etter — oktober 1936 — sende eg ut eit Mene Tekel til heile det norske folk — ei bok pa 70 sidor: «Då krigen kom, eller Noregsveldets endelege undergang». I denne boki forutsagde eg hendingane «etter 1. jan. 1940». Eg forutsagde, at tyskarane skulde koma og hertaka landet og leggja det under seg. Men det var alt for få som kunde lesa skrifti pa veggen — allra minst dei andsvarlege menn. Det som hendte laut ganga fram. Og Ola nordmann laut ha juling pa skinnbroki si. Denne boki mi fekk like vel mange lovord i handhelsing på gata, i brev og i pressa so nær som Stavanger Aftenblad, som kalla ho eit «Skamskrift» (24. okt. 1936). Ho er longe utseld og knapt nok å få for penger.
Den 17. des. 1936 fall eg for aldersgrensa.
Pat er nu pvinæst:
Eg hev aldri havt noko tillitsyrke utan um mi militære gjerning, so nær som at eg 1931—40 hev vore lærar i nynorsk på Krigsskulen og for befalskulane ved infanteriet, kavaleriet og ingeniørvapnet.
Æresgradar, ordener, medaljer: Den militære skjotemedalja. Eg er ein ulærd mann, som aldri hev vore med i noko lærd selskap.
Det vilde vera fåfengt å løyna, at eg hev skrive mykje min lange skrivande dag.
Eorutan boki mi av 1936 hev eg sett um til nynorsk alle oberst Angells bøker og ei mengd med militære handbøker. Eg veit ikkje lenger tal pa deim. Og dessutan hev eg gjenom 30 år skrive i alle dei blad og tidsskrift som til er og vel so det. Mine «samlede verker» kunde visst fylla ei bokhylle. «Alt er godt, men ikkje alt er like godt.» Etter 9. april 1940 hev eg ingen ting skrive. Eg kann ikkje skrive med i-halden pen.
Born: alle av fyrste hjonskap og alle fødde i General Birchs gt. 30, Oslo, på solsida.
1) Synnøve, f. 15. juni 1909, artium, Kongsberg 1929, sjukesyster.
2) Stein, f. 1. des. 1912, artium 1932. Statsøkonomisk eksamen med laud 1936. Statistisk Sentralbyrå.
3) Gunnar, f. 28. april 1914, Oslo handelsgymnas 1932, artium privatist 1935 (autodidakt). Studerar chemi, tekniske høgskule Zurich.
Livsrøynslor skrevet mars 1940 (ein manad fvre krigen).
«At pengane meir og meir vert landsens avgud. Det er so alt for mange som krypa for makti og selja si politiske sjæl for pengar og eit godt bein. At «norrønafolket» veiknar og maktast burt i godlivnad og velstand. Vår politikk ber stakkarsdoms stempel på sin panne. — Karlstadkapitulasjonen var mykje verre enn ein tapt krig. Folket fekk ein knekk i ryggen og sleit skade pa si folkesjæl. Det tapte trui på seg sjølv og viljen til å verja landet. Og no vandrar det tankelaust på fredsfilt utan heljarn i skoene, verjelaust, våpenlaust, viljelaust, vinglande veit ikkje veg. Det hev alt ringt andre gongen for dette folket. Og eg ser med angst og otte pa Noregs framtid. Eit fårefolk millom ylande ulvar.» |
Slektstavle til